Reisefeber = Posttraumatisk Stress Lidelse?

Er det dét, det er? En avart av PTSD? Ja, det er jo ingen tvil om at jeg lider. Daglig. Hør bare:

"PTSD-symptomer kan skapes ved en traumatisk hendelse som forårsaker en overaktiv adrenalinrespons, noe som skaper dype nevrologiske mønstre i hjernen. Disse mønstrene kan vedvare lenge etter hendelsen som utløste frykten er over, og på denne måten gjøre en person hypersensitiv til framtidige engstelige situasjoner." (ref Wikipedia)

Det forklarer jo alt. Jeg er reiseskadd. Hjernen min er endret. Det er såklart ikke bare de traumatiske episodene som har satt spor, men også de ekstatiske. Mine to hemisfærer er rett og slett pløyd på kryss og tvers av et nevrologisk sug etter å oppleve mer av verden! Det er godt å vite at det finnes en diagnose å slå seg til ro med. Det eksisterer altså tilstøtende tilfeller, jeg er ikke alene om å befinne meg i en splittet virkelighet. Det er folk der ute som har følt det likedan:

"I'd wake up and there'd be nothing. I hardly said a word to my wife, until I said "yes" to a divorce. When I was here, I wanted to be there; when I was there, all I could think of was getting back into the jungle. I'm here a week now... waiting for a mission... getting softer. Every minute I stay in this room, I get weaker, and every minute Charlie squats in the bush, he gets stronger. Each time I looked around the walls moved in a little tighter." (Willard, Apocalypse Now)

Slik er det. Jeg leste om en krigsveteran som nesten kjører av veien hver gang han ser en leke eller noe søppel i kjørebanen. Han frykter at det er en IED (improviced explosive device) som kan sprenge ham i filler. Jeg ser på samme måte en grein ligge på stien, og tar den for å være en slange. Det sitter dypt i meg, etter å ha krysset et par regnskoger. Du er på vakt hele tiden, instinktet klistrer seg inn i tankene dine, og blir sittende. Verre er det, at jeg hver gang jeg mangler noe, får en liten følelse av at noen har stjålet det. Slik har det vært etter Peru i 1994. Den gang rappet de alt mulig, det er helt endret nå. Men ikke mitt instinkt. Som et brent barn husker jeg skaden.

Jeg drikker vann annerledes enn de fleste, for jeg har manglet det, og jeg ser på månen med et blikk fylt av takknemlighet, etter at den reddet meg. Jeg smiler til mennesker jeg ikke kjenner, fordi erfaringen tilsier at de ville hjulpet meg om jeg hadde behov. Små påminnelser i hverdagen gir flashback til steder og situasjoner. En lukt tar meg til Korsika, en kommentar til La Paz eller et nyhetsinnslag til Kairo.  Et ansikt i forbifarten er helt lik ... nei, ikke i Oslo. Det rykker meg avsted og jeg kjenner lengselen og utferdstrangen røske. Livet blir ikke som andres. Selvangivelsen ser manipulert ut, døgnrytmen står på hodet, singlestatusen er sementert og samvittigheten overfor miljøet etser. Det er ikke tvil om at dette er blink:

"Disse vedvarende posttraumatiske stress-symptomene forårsaker betydelige forstyrrelser innen ett eller flere viktige livsområder. Tilstanden kan forløpe på forskjellige måter som for eksempel akutt, kronisk, og forsinket utbrudd."

Jeg tror mitt tilfelle er en akutt kronisk versjon. Det er som en person er fanget inne i meg, og som stadig mer fortvilt forsøker å fortelle meg at det er han, ikke meg, som er mest meg. Vingene hans ligger rett under huden min, han venter bare på at den skal sprekke, slik at han kan pumpe dem fulle av blod og la dem tørke i vinden. Så skal han avsted. Han vet ikke nøyaktig hvor, men han er viss på at han kjenner seg igjen når han kommer fram. Han reiser nemlig ikke for å lære seg selv bedre å kjenne. Han reiser fordi han erkjenner seg selv.


god reise
Paul