Læsø i hardt vær

klikk på bildene...

Det er ikke lett å være en liten øy - knapt mer enn en sandbanke på et leirelag - når bølger, vind og strøm river og sliter i deg på alle kanter. Det er ikke alltid liketil å være gjest på en slik øy heller, enn si komme fra og til. Derfor ble mitt julebesøk forlenget med en dag.

... og se inntrykk ...

Det er lett å elske Læsø. Øya steg opp av havet for 4-5000 år siden, men rager ikke høyere enn at luften ikke presses opp og avkjøles når den blåser over, så det regner mindre her enn på fastlandet. En utfordring er imidlertid at det blir mindre og mindre å elske. Jeg tenker ikke på den ubunnhørlige havstigningen som vi i Skandinavia for en stor del slipper konsekvensene av ettersom vi fremdeles hever oss etter istiden, men den erosjon som det stadig villere klimaet er skyld i.

... fra min forblåste juleferie.

Stormer har det alltid vært, og sandbanker har blitt til øyer som siden atter er oppslukt av havet, så geografien er dynamisk. Ikke minst hadde  avskogingen for å skaffe brensel til en stor saltproduksjon en dramatisk effekt.  Vinden fikk da fatt i sanden og Den Store Sandflukten ødela beitemarker og dyrket mark. Det er godt 400 år siden, og øya har siden 1900 blitt plantet til igjen.
    De siste sesongene har utviklingen tatt en ny vending, da de stadig hissigere stormene har spist kraftig av kystlinjen. En bekymret sommerhuseier i min familie har erfart at strandlinjen har krøpet flere meter nærmere sin terasse, og har trosset lokale myndigheter ved desperat å legge ut en stripe store stein. I går vasket bølgene over og omkring disse, noe som ville være utenkelig for et par år siden.

Flotte stykker rav ...

Bølger og havstrømmer har riktignok det gode ved seg, at det bringer rav inn på stranden. Aldri har jeg funnet så mye som i denne juleferien. Hele stripa ovenfor er samlet av meg, og mor fant minst like mye. "Først tar mannen ravet, så tar ravet mannen," sies det, og det føles slik. Når været har vært riktig, er det vanskelig å ikke gå ut å lete.

... og dramatiske kyster.

    Det var på en slik tur at mor og jeg bestemte oss for å gå en lang tur langs Læsøs nordkyst. Vi ble sjokkert over å finne seks meter høye skrenter, hvor det før har vært sanddyner og klitter. Geologiske lag var avdekket på den loddrette veggen, og blottet hva jeg tipper er hundrevis av års historie. Slik har man aldri tidligere sett, iflg mor. Andre steder stikker røtter fra marehalmen opp, der fremre rekke av vegetasjon er ført på havet. Det skal bli spennende å følge utviklingen, ikke minst for de som har sommerhus nærmest stranden.

... stablet seks meter i høyden.

Hundrevis av års historie ...

...fotografiene i dette blogginnlegget er i stor størrelse. Klikk på ett av dem, og du kan bla deg igjennom alle sammen. De forteller om vind og vær nok til at alle ferger ble innstilt (mer idylliske bilder i dette galleriet). Kattegat er likevel på langt nær så dramatisk som Nordsjøen, og bølgene faller fort når det igjen blir stille. Det er derfor merkelig å sitte på Stena Saga i dag, døgnet etter. Nå er det helt stille igjen. Og snart Nyttår.

sønderblåste "Dagli' Brugsen"

Det slår godt over moloen, og vannstanden er høy.

Fergen var innstilt og en tralle hadde blåst omkull.

Skjell er ikke kjent for å kaste lange skygger.

Det er ikke rav, alt som glimrer.

En Nyttårshilsen har jeg visst allerede skrevet, men en god ting kan gjentas:
Riktig Godt Nytt År til alle sammen.

Strand og hav er godt for sjelen.