Brynje undertøy!

Ull er best. La oss slå det fast en gang for alle. Det isolerer selv når det er fuktig, det er mykt og behagelig og det oppleves som mer hygienisk enn kunststoffer. På reisen til Færøyene og Island hadde jeg utelukkende med meg ullundertøy fra Devold, og forble absolutt fornøyd.

Nå planlegger jeg nye turer og vurderer litt att og fram hva jeg skal ha på meg. Flere jeg kjenner anbefaler å kle seg i Brynje. Jeg tar kontakt og føler meg umiddelbart godt ivaretatt, med et humør og en innstilling som gir meg lyst til å dra på tur.
    Dagen etter sender jeg en mail: "-Klarer du å sende meg ett sett undertøy til skigåing i iskalde snøføyka på Geilo over natten? Bussen går i morgen ettermiddag."
    Kort etter får jeg svar, av sjefen sjøl: "Den er grei. (...) God tur snakkes siden."

varm, pustende, behagelig, lettørket ...

svært behagelig

Utpå kvelden ringer det på døren, og en sympatisk ung kar har tatt testtøyet med seg på toget fra Larvik, der Brynje har holdt til siden 1887. Etter å ha stukket hjemom har han kjørt opp til meg på Tonsenhagen. Slik gjør meg glad. Det er en "Super Thermo Zip Polo Shirt" og et par "Classic whool longs".

GEILO!
Det hele dreier seg om en årlig Geilo-tur med en busslast kompiser. I år også i følge med Alice fra Paris, som har vært i Norge før, men ikke vinterstid. Hun blir min test-referanse, utstyrt med siste skrik av franske friluftsanbefalinger. Jeg bestemmer meg for å slå to fluer i en smekk, og også å sammenlikne effekten på barbert kontra ubarbert ansiktshud.

Himmelen strødde pudder hele natten!

Helgens mål er, som i alle andre siste helger i januar, en hyggelig dagstur inn til Prestholtseter. Det blir ikke stort mer enn halvannen mil, men avhengig av været kan selv det være en utfordring i norsk vinterfjell. I fjor sto jeg bom fast og måtte snu, mutters aleine med en usynlig Hallingskarv i sterk vind. Denne gangen er det silkeføre. Alice leier smørefrie ski som glir bedre enn mine gjør på grønn Swix. Det betyr at det ikke er så kaldt som jeg håpet på, kanskje fem-seks minus, nesten uten vind. Jeg kjenner knapt forskjell på høyre og venste side av ansiktet.

Pussig nok ramlet hun utelukkende på flat mark!

Alice har aldri gått langrenn, men mestrer alt mulig annet, så muskler og balanse er ship shape og det går helt greit. En del knall og fall blir det naturlig nok.

Norwegian mountain cabin.

    Jeg spør om hun har det komfortabelt og hun sier ja. Da jeg stopper og forklarer vitsen med teknisk hvil og viktigheten av å lette antrekk for ikke å bli svett, medgir hun likevel at hun er litt for varm. Jeg forteller at jeg er tilhenger av "the chimney prinsiple" - fri luftstrøm under plaggene, og at det er derfor jeg går med seler og ikke belte.
   "Oh, so I do that wrong..." svarer Alice.

Fleece'n har havnet i sekken forlengst. Jeg går kun i Brynjes nye superplagg og min gamle røde anorakk med ulvekant på hetta. "The thing is," forklarer jeg, "med bomull ytterst blir du ikke våt, ettersom temperaturen hindrer snø og is å smelte. Samtidig puster det godt."
    Jeg ser på hennes stramtsittende jakke, som er fóret, og forklarer fordelen ved å kle seg med mange lag, som kan varieres. Faktisk er det ganske utrulig hva helt vanlige nordmenn kan om å kle seg vettug i fjellet, men vi tenker sjelden over det før vi ser hvordan det ikke bør gjøres.

Prestholtseter

En hvit dag.

Alt er hvitt. Himmelen er hvit, fjellene er hvite og skyene er hvite, men sikten langs bakken er helt OK, og vi får øye på Prestholtseter på langt hold. Jeg ser ut som en polfarer i halve ansiktet. Barbert vinner.
    Vel innafor setter vi oss med vafler. Alice legger innerhanskene sine til tørk. Jeg har ull, de er like fine. Nettingtrøya føles varm og tørr, ettersom fuktigheten har gått tvers gjennom. Alice vrir seg litt på benken, det er ikke varmt her inne, og hun har ikke lyst til å ta av seg jakken, ser jeg.
    "How are you?"
    "Fine."
    "Are you moist?"
    "A little."
Jeg stikker hånden innenfor jakken hennes og kjenner at hun er svett. Klart det er ubehagelig, og jeg har med en av mine gamle ulltrøyer med tanke på dette, men hun nekter plent å bytte. Et par hyggelige norske turgåere forsikrer henne at det er det beste. Vi er ti-femten mennesker her inne nå, men de forsikrer at hvis hun bare snur seg mot veggen, vil ingen ta notis av henne. Knapt er det sagt, før en mann vrenger av seg tøyet ved bordet ved siden av.
    "Der ser du, slikt er helt vanlig her," forsikrer den hyggelige kvinnen, men Alice er sta, så jeg gir omsider opp. Veien tilbake er stort sett nedoverbakke, så hun blir nok kald, men det er varme dit vi kommer, så det er ingen fare, kun en ganske interessant lærepenge.

Siste søndag i Januar finner du meg som regel her. Denne gang i selskap med Alice.

I den grad Alice fortjener revansje, får hun det dagen etter. Da er det slålom som gjelder, og det er det hun som kan. Vi leier utstyr, jeg med hjelm selv om det er et velsignet tykt lag beskyttende puddersnø mellom meg og Moder Jord. Først grønn, så blå. Det er mange år siden jeg sist prøvde det her, og ikke flere enn tre ganger totalt, så jeg er totalt kløne. Så rød. Alice klager på at jeg ikke bremser nok. Det er mykt å falle. Så svart løype. Jeg hoier og skriker og har ofte en ski i lufta, men jeg aner de ytre konturer av en mestringsfølelse.
    Idet vi står på toppen av noe som ser ganske upreppa ut, kommer en løypevakt forbi. Jeg spør hva dette er for en løype.
    "Bare for godt øvede," sier han.
    "Jeg har ikke peiling..." tilstår jeg.
    "Da må du ikke prøve," slår han fast, og sklir videre.
    Jeg kikker på Alice. Hun har kjempelyst, det er lett å se. Jeg sukker, og setter utfor i kuleløypa.
    "Put your stick down, and jump around it," forklarer instruktøren min, som har konkurransebakgrunn.
    Jeg hopper. Det føles som om alt går loddrett. Skiene peker sprikende i været. Jeg lander i en hvit bløt føyke, med ryggen først. Det må man si er å ofre seg for skjønnheten.
    "Not like that!" roper skjønnheten.
    Det føles som å være sju år igjen. Kjempegøy.

I overmot sjanset jeg også på et hopp. Et ganske stort et. Og jeg skreik så høyt at ekkoet sannsynligvis fremdeles slynges dalsidene i mellom der oppe, men jeg overlevde dagen og var god og varm. Ikke minst på afterski.

Konklusjon

Et av testkriteriene gjalt lukt - altså om hvorvidt jeg kom til å stinke av mann. På dette feltet feilet min test-referanse, ettersom hun dusjet og skiftet undertøy. Jeg har imidlertid i skrivende stund returnert til Oslo, resten av ansiktet er barbert og jeg har på tre joggeturer i noen minusgrader skjønt at jeg må ha tynnere ull til jogging, for det ble rett og slett for varmt. Men det klødde ikke, og det lukter fremdeles ganske beskjedent av svette. Nå skal vaskelappen følges, så er vi klar igjen.

Alt i alt må jeg tilstå at jeg har fått en ny kjærlighet, og gleder meg til å dra på ny tur med Brynje på kroppen. Alice kan godt få være med - barbert eller ei.



God reise!