Skaugum Bestikk

Bernt Junger , innehaver av Skaugum Bestikk

Blogginnleggene har blitt lange i det siste. Det har sin naturlige forklaring i at det er historier som må fortelles om unike folk med en utstråling som løfter andre. Kort etter herlighetene i Gol møtte jeg en til. Ta deg en kaffe, grønn te eller varm kakao og les nå om Bernt. Kanskje den eneste svensken på Geilo som ikke serverer øl.

fars oppfordring

Mor er dansk og mat er viktig. "Spis maten langsomt," fikk jeg alltid beskjed om, og gjorde det, i respekt for tiden det hadde tatt å lage den. Når vi hadde noe ekstra godt, hendte det at det ble dekket med et bestikk med treskaft. De måtte aldri i vaskemaskinen, har fulgt hele min barndom og er fremdeles i hyppig bruk.
    "Når du passerer på Geilo, vil du da stikke innom fabrikken til Skaugum Bestikk og hente ti teskjeer, to spiseskjeer, to kniver og to gafler?" Det var en forespørsel fra far, da jeg forlot Gol.
    Han hadde bestilt denne suppleringen, kanskje fordi søsteren min har sørget for at familien nå er større. Ikke skjønner jeg hvorfor jeg, som er på sykkeltur, skulle hente det, heller å la det gå i posten, men jeg gjorde som far sa. Tenkte at det var best. Det var det.

Bernt Junger

"Hei," sier jeg til mannen som dukker opp fra et baklokale etter at jeg har ringt på hovedinngangen. "Jeg lurer på om du har en bestilling ferdig."
    "Ingen aning."
    "Jammen kan du ikke bare se etter?" foreslår jeg, og tenker naturligvis på hans ordresystem på computeren.
    "Det er bara en jävla høg med papper. Vil du se själv? Bara kom."

ordresystemet...

Dette er sjefen i den ærverdige familiebedriften Skaugum. Nesten en bølle, men med en underlig godt vesen. Snart skal jeg skjønne at det han har i bøtter og spann er integritet, noe som ellers ofte er mangelvare - derfor skiller han seg ut umiddelbart.
    Bestillingene ligger bortover et langt bord. Noe er pakket ferdig. En gammel mann sitter med ordrebehandlingen. Etter et felles søk finner vi at eskene mine foreldre har bestilt ligger klar til avsending. Men samtalen har satt seg. Bernt inviterer med inn på kontoret og vi stuper rett inn i en diskusjon om verdier, trygghet og ikke minst integritet, og avbryter stadig hverandre for å bekrefte hva den andre påstår. Det løper nesten løpsk, så får jeg høre at han kommer fra et plass nedpå svenskekysten. Falkenberg.
    "Jeg har padlet forbi der," forteller jeg. "Jeg bodde hos ekteparet Wattström. Navnet glemmer jeg aldri, mannen hadde jobbet et helt liv i e-verket. Med dét navnet!"
    "Jag bodde to hus bort."
    "Du kødder?"
    Slik er verden. Knøtt liten.

Skaugum Bestikks teskjeer

Det viser seg at Bernt kommer fra en bemidlet familie, dog den fattigste grenen av den. Likevel drev han på et tidspunkt Bardøla Turisthotell, så helt skralt har det ikke stått til med ham. Så ble han lei, og drev litt i Sverige som murer før han returnerte hit, inngiftet i familien Skaugum. Det gikk skikkelig dårlig for dem på det tidspunkt. Konkursen hang som et spøkelse over den lille fabrikken, de spurte om Bernt ville ta stillingen som daglig leder.
    Tanken på å skulle lede en familiebedrift fristet ikke. Han forutså alt for mye synsing fra eierne.
    "Så jag köpte alltihop!" säger han. "Jag investerade i en ny website och nätverk, och försäljningen ökade 300%!" Nå eier han bedriften sammen med sin kone, som er tredje generasjon av Solhaugslekta som hele tiden har drevet produksjonen.
    Slik er Bernt. Den eldre karen som pakker serviset er hans svigerfar. "Han var pensionerad, men det hadde vi inte råd med," forklarer Bernt, og tar meg med inn i produksjonslokalet.

malen for inskripsjonen

original maskinpark

Maskinene er eldgamle. På den nærmeste står en fyr bøyd over en metallmal og beveger møysommelig en metalltapp gjennom bokstavene S-K-A-U-G-U-M før han tegner krona de har til logo og skriver N-O-R-W-A-Y under. På den andre siden av denne unike mekaniske innretningen ligger ti kniver spent fast, side om side. Nå med nevnte inskripsjon frest fast av et liten gnist.
    "Ja, det er en gnistmaskin," sier Bernt stolt. "Laserskrivere är inget bra, forstår du. Åtta år i diskmaskin och texten er borta. Det här varar evigt. Jäg har hørt at det finns en maskin til nånstans. Om jäg hittar den, kjøper jäg den direkt."
    Dette klenodiumet er brukt siden oppstarten på førtitallet og har dermed skrevet teksten på knivene jeg har vokst opp med. Det er helt surrealistisk.

Klikk på bildet og se ...

... gnisten!

Tappen varmes opp...

... og resultatet kontrolleres.

En godt voksen dame med et herlig smil plasserer én og én skje i en liten klemme. Den delen av metallet som skal inn i skjeftet varmes opp av en stikkflamme før den enten smeltes fast i et skjefte av hardplast eller med en dråpe lim får trehåndtak.

unik i Europa - og verden!

Faktisk er denne fabrikken den eneste i Europa som lager skjeftede bestikk, og eneste i verden som har løst følgende utfordring:
    "Vi måste förbättra produkten," slår Bernt fast. Problemet var at trä inte går i diskmaskinen."
    Jo takk, det har jeg fått lekset opp til det kjedsommelige hjemme.
    "Så när jag hörde om ett företag i Skien som heter Kebony, dom impregnerar trä på ett ekologiskt vänligt sätt, vilket gör det ännu mycket mera hållbart, föreslog jag att vi skulla prova på våra bestick. Och det är inte längre teak eller andra hotade arter. Det åkte rakt ur sortimentet! Vi måste ta hänsyn til miljön, så dette är lønnetre, vi kallar det ganska enkelt för Kebony. Følj med." Han vinker meg videre.
    Ettersom mange, inkludert mine foreldre, sitter med teak eller palisander hjemme i skuffen, produseres fremdeles kniv skje og gaffel til supplering, men trevirket er da hentet fra avskjær fra møbelindustrien. Gjennomtenkt.

Skaugum bestikks skjefter av Kebony

smidd og slepen egg av rustfritt stål

Det bærer inn i rommet innenfor, hvor to karer skjærer ut treskaftene. En nyutviklet robot borer hullene mer presist enn før. Deres egen smie brant ned, får jeg høre, så nå kommer stålet fra Korea.
    "Men det er smidd rostfritt stål," understrekes det, "ikke stanset ut av en plate, slik bestikk vanligvis blir. "Og dom är slipna på båda sidor. För att förbli skarp."
    Dette er muligens forklaringen på at det aldri har vært biffkniver i mitt barndomshjem. Og jeg som trodde det var mors kokkekunst som hadde æren for dét...

... med dette boret.

hvert skjefte får hull til stålet...

en usedvanlig arbeidsstokk

Med et nikk mot karene i bakrommet sier Bernt plutselig: "Vi kämpade med ekonomin, så jag ringde NAV och frågade om de hade nån gratis arbetskraft med dåliga ryggar som vi kunde få."
    "Hæ? Med dårlig rygg?"
    "Javisst. Forstår du, det med dålig rygg har jäg ingen tro på. Det sitter i själen, inte i ryggen!" Han tenker seg litt om, tar seg i det, og spesifiserer. "Vel, senare visade det sig faktiskt at han har ondt i ryggen, men nu arbetar han i allefall 50% - och det hadde han inte gjort på tie år! Ser du den ladan - låven - på andra siden av vägen?"

    Fra det ene til det andre. Jada.
    "Jag frågade bonden om att sätta upp en skylt på marken, men han sa nej, eftersom han ville sälja gården. Så jäg köpte den direkt!" slår han triumferende fast.
    Det triumferende uttrykket er av det nesten barnslige slaget som understreker hvilken fabelaktig idé det var, og slett ikke av den skrytende sorten som ville ha til hensikt å understreke hvor mye penger han eventuelt måtte besitte. Det er en veldig stor forskjell på det.
    "Så du har en plan C?"
    "Ja, någon gång jag ska vara en bonde och odla ekologiska grönsaker här i Geilo."
    Det forbauser meg ikke det grann.

Direktørlunsjen

Nå har vi vel skravlet i en drøy time, minst. Det er tid for lunsj, og jeg har bare syklet 300 meter i dag.
    "Är du hungrig?"
    "Hva står på menyen?"
    "Wasa."
    "Ikke Husman vel?" Det kan jeg ikke tro han er typen til.
    "Sport, självklart, med makrill i tomat!"
    Bingo. Innertier i min preferanse. Han ser uttrykket mitt og hever hånden til et klaskende "high five", før han med påtatt høytidelig mine overrekker en helt ny boks med makrell i tomat til meg.
    Innerst i produksjonslokalet samler vi oss i en sittegruppe med slitte stuemøbler. Det er i sannhet en forsamling sjarmerende individer, en livets reality. Virkeligheten er av og til så mye bedre, utrolig og original enn den halvfordøyde søpla media trøkker i oss. Her er det hard core ekthet. Bernts sosiale instinkt, hans nøysomhet og hans glød for at denne bedriften skal reise seg til gamle høyder får det hele til å vibrere.
    "Det såg inte riktigt bra ut här innan," sukker han og kikker seg rundt, "så vi har målat och hängde lite konst omkring på väggarna."
    Først nå blir jeg oppmerksom på noen bilder som henger i det spartansk dekorerte lokalet. Kanskje ser jeg litt tvilende ut. Her har det ikke vært interiørarkitekter innom, men det er ikke der prioriteringen ligger, og ikke der stemningen kommer fra.
    "Ja, ja, vi tycker åtminstone det er fint," understreker direktør Bernt.

Fritt valg.

Alt er annerledes og merkelig her. De eldgamle produksjonsmaskinene. De ansatte. Toalettet, som har to dasser av svært forskjellig årgang. Filosofien, bestillingssystemet og profileringen. Kvaliteten, selvsagt. Jeg har smilt så jeg har vondt i kjevene, og er god og mett. Det er på tide å komme seg avgårde, jeg skal jo over vidda, mot vest.
    "Tack for at du kom forbi," sier Bernt. "Du har varit en energi-injektion. Jag behövde det idag. Egentligen är jäg jävlig upptagen, men det var värt det." Han takker igjen, og setter seg ved en poleringsmaskin hvor han tar en og en ostehøvel og lar det matte lønnetreet få seg en omgang god olje som får frem glansen. Samtidig ser han etter ørsmå ujevnheter eller feil.
   "Dette er det tråkigaste jobbet," gliser han, "så den får jeg inte dom andre til och ta."

sjefen selv har siste finger...

... med i spillet.

Slik snakker en direktør som kamuflerer at han selv kvalitetskontrollerer hver enkelt liten teskje han sender fra fabrikken sin. Han vet at successen ligger i det perfekte. Kommer du tilbake hit etter femten år, så fikser han ostehøvelen din om det trengs - men det blir neppe nødvendig. Og til den tid sitter en annen med kontrollen her, for da dyrker Bernt Norges beste økologiske gulrøtter på den andre siden av veien.


God Reise - og velkommen til bords!

Brynje undertøy!

Ull er best. La oss slå det fast en gang for alle. Det isolerer selv når det er fuktig, det er mykt og behagelig og det oppleves som mer hygienisk enn kunststoffer. På reisen til Færøyene og Island hadde jeg utelukkende med meg ullundertøy fra Devold, og forble absolutt fornøyd.

Nå planlegger jeg nye turer og vurderer litt att og fram hva jeg skal ha på meg. Flere jeg kjenner anbefaler å kle seg i Brynje. Jeg tar kontakt og føler meg umiddelbart godt ivaretatt, med et humør og en innstilling som gir meg lyst til å dra på tur.
    Dagen etter sender jeg en mail: "-Klarer du å sende meg ett sett undertøy til skigåing i iskalde snøføyka på Geilo over natten? Bussen går i morgen ettermiddag."
    Kort etter får jeg svar, av sjefen sjøl: "Den er grei. (...) God tur snakkes siden."

varm, pustende, behagelig, lettørket ...

svært behagelig

Utpå kvelden ringer det på døren, og en sympatisk ung kar har tatt testtøyet med seg på toget fra Larvik, der Brynje har holdt til siden 1887. Etter å ha stukket hjemom har han kjørt opp til meg på Tonsenhagen. Slik gjør meg glad. Det er en "Super Thermo Zip Polo Shirt" og et par "Classic whool longs".

GEILO!
Det hele dreier seg om en årlig Geilo-tur med en busslast kompiser. I år også i følge med Alice fra Paris, som har vært i Norge før, men ikke vinterstid. Hun blir min test-referanse, utstyrt med siste skrik av franske friluftsanbefalinger. Jeg bestemmer meg for å slå to fluer i en smekk, og også å sammenlikne effekten på barbert kontra ubarbert ansiktshud.

Himmelen strødde pudder hele natten!

Helgens mål er, som i alle andre siste helger i januar, en hyggelig dagstur inn til Prestholtseter. Det blir ikke stort mer enn halvannen mil, men avhengig av været kan selv det være en utfordring i norsk vinterfjell. I fjor sto jeg bom fast og måtte snu, mutters aleine med en usynlig Hallingskarv i sterk vind. Denne gangen er det silkeføre. Alice leier smørefrie ski som glir bedre enn mine gjør på grønn Swix. Det betyr at det ikke er så kaldt som jeg håpet på, kanskje fem-seks minus, nesten uten vind. Jeg kjenner knapt forskjell på høyre og venste side av ansiktet.

Pussig nok ramlet hun utelukkende på flat mark!

Alice har aldri gått langrenn, men mestrer alt mulig annet, så muskler og balanse er ship shape og det går helt greit. En del knall og fall blir det naturlig nok.

Norwegian mountain cabin.

    Jeg spør om hun har det komfortabelt og hun sier ja. Da jeg stopper og forklarer vitsen med teknisk hvil og viktigheten av å lette antrekk for ikke å bli svett, medgir hun likevel at hun er litt for varm. Jeg forteller at jeg er tilhenger av "the chimney prinsiple" - fri luftstrøm under plaggene, og at det er derfor jeg går med seler og ikke belte.
   "Oh, so I do that wrong..." svarer Alice.

Fleece'n har havnet i sekken forlengst. Jeg går kun i Brynjes nye superplagg og min gamle røde anorakk med ulvekant på hetta. "The thing is," forklarer jeg, "med bomull ytterst blir du ikke våt, ettersom temperaturen hindrer snø og is å smelte. Samtidig puster det godt."
    Jeg ser på hennes stramtsittende jakke, som er fóret, og forklarer fordelen ved å kle seg med mange lag, som kan varieres. Faktisk er det ganske utrulig hva helt vanlige nordmenn kan om å kle seg vettug i fjellet, men vi tenker sjelden over det før vi ser hvordan det ikke bør gjøres.

Prestholtseter

En hvit dag.

Alt er hvitt. Himmelen er hvit, fjellene er hvite og skyene er hvite, men sikten langs bakken er helt OK, og vi får øye på Prestholtseter på langt hold. Jeg ser ut som en polfarer i halve ansiktet. Barbert vinner.
    Vel innafor setter vi oss med vafler. Alice legger innerhanskene sine til tørk. Jeg har ull, de er like fine. Nettingtrøya føles varm og tørr, ettersom fuktigheten har gått tvers gjennom. Alice vrir seg litt på benken, det er ikke varmt her inne, og hun har ikke lyst til å ta av seg jakken, ser jeg.
    "How are you?"
    "Fine."
    "Are you moist?"
    "A little."
Jeg stikker hånden innenfor jakken hennes og kjenner at hun er svett. Klart det er ubehagelig, og jeg har med en av mine gamle ulltrøyer med tanke på dette, men hun nekter plent å bytte. Et par hyggelige norske turgåere forsikrer henne at det er det beste. Vi er ti-femten mennesker her inne nå, men de forsikrer at hvis hun bare snur seg mot veggen, vil ingen ta notis av henne. Knapt er det sagt, før en mann vrenger av seg tøyet ved bordet ved siden av.
    "Der ser du, slikt er helt vanlig her," forsikrer den hyggelige kvinnen, men Alice er sta, så jeg gir omsider opp. Veien tilbake er stort sett nedoverbakke, så hun blir nok kald, men det er varme dit vi kommer, så det er ingen fare, kun en ganske interessant lærepenge.

Siste søndag i Januar finner du meg som regel her. Denne gang i selskap med Alice.

I den grad Alice fortjener revansje, får hun det dagen etter. Da er det slålom som gjelder, og det er det hun som kan. Vi leier utstyr, jeg med hjelm selv om det er et velsignet tykt lag beskyttende puddersnø mellom meg og Moder Jord. Først grønn, så blå. Det er mange år siden jeg sist prøvde det her, og ikke flere enn tre ganger totalt, så jeg er totalt kløne. Så rød. Alice klager på at jeg ikke bremser nok. Det er mykt å falle. Så svart løype. Jeg hoier og skriker og har ofte en ski i lufta, men jeg aner de ytre konturer av en mestringsfølelse.
    Idet vi står på toppen av noe som ser ganske upreppa ut, kommer en løypevakt forbi. Jeg spør hva dette er for en løype.
    "Bare for godt øvede," sier han.
    "Jeg har ikke peiling..." tilstår jeg.
    "Da må du ikke prøve," slår han fast, og sklir videre.
    Jeg kikker på Alice. Hun har kjempelyst, det er lett å se. Jeg sukker, og setter utfor i kuleløypa.
    "Put your stick down, and jump around it," forklarer instruktøren min, som har konkurransebakgrunn.
    Jeg hopper. Det føles som om alt går loddrett. Skiene peker sprikende i været. Jeg lander i en hvit bløt føyke, med ryggen først. Det må man si er å ofre seg for skjønnheten.
    "Not like that!" roper skjønnheten.
    Det føles som å være sju år igjen. Kjempegøy.

I overmot sjanset jeg også på et hopp. Et ganske stort et. Og jeg skreik så høyt at ekkoet sannsynligvis fremdeles slynges dalsidene i mellom der oppe, men jeg overlevde dagen og var god og varm. Ikke minst på afterski.

Konklusjon

Et av testkriteriene gjalt lukt - altså om hvorvidt jeg kom til å stinke av mann. På dette feltet feilet min test-referanse, ettersom hun dusjet og skiftet undertøy. Jeg har imidlertid i skrivende stund returnert til Oslo, resten av ansiktet er barbert og jeg har på tre joggeturer i noen minusgrader skjønt at jeg må ha tynnere ull til jogging, for det ble rett og slett for varmt. Men det klødde ikke, og det lukter fremdeles ganske beskjedent av svette. Nå skal vaskelappen følges, så er vi klar igjen.

Alt i alt må jeg tilstå at jeg har fått en ny kjærlighet, og gleder meg til å dra på ny tur med Brynje på kroppen. Alice kan godt få være med - barbert eller ei.



God reise!