Brynje undertøy

balaclavaen under Hallingskarven

Brynjes ullundertøy fortjener skryt, men la meg først skyte inn at jeg i år fikk alt jeg ønsket meg til jul. Det ene var sylta fra min kompis Frode og det andre var min mors hjemmestrikkede lange fingervanter. Finnes ikke maken til noen av dem. Faktisk varslet jeg på Facebook at jeg ikke ville ha annet i år. Alt for ofte ender jeg jo med å gi gavene videre, eller de langtidslagres i loftsboden. En perfekt ordning ville være å kjøpe gaven selv og hjerteligst takke dine nærmeste for at du slapp å kjøpe noe til dem. De færreste gjør jo som Frode og mor, som lager noe med egne hender, så personlig blir det sjelden. Snarere pinlig upersonlig. Da blir jula bedre uten, spør du meg.

Om du absolutt skulle ha gitt bort noe, som du vet blir brukt og er tiltrengt, kunne du jo satse på det nest beste etter kulinariske spesialiteter og hjemmestrikk, nemlig Brynjes undertøy. Ta en kikk inn på deres nye hjemmeside og se hva de har å by på. Brynje har støttet meg de to siste årene, så jeg slipper å ønske meg undertøy under julegrana. I løpet av de årene har jeg ikke hatt annet på meg annet og har aldri vært mer fornøyd.

varm og god under Kollendans

Det hullete undertøyet

Brynje ble kjent for hullene i den originale brynja som oldefaren din brukte, og dette prinsippet viderefører de i moderne ett- og tolags innerplagg. Sjekk historikken deres  her, om du lurer. Ideen er at du har luft inn mot huden, slik at fuktighet transporteres ut og at plaggene tørker fort.

Serien Arctic har et indre lag av syntetisk netting som knapt tar opp fuktighet, men leder det ut til merinoulla i laget utenfor, hvorfra den fordamper videre. Ved å opprettholde aktivitet, kan du gå deg tørr uten å fryse, etter først å ha blitt svett. Prinsippet fungerer overraskende  bra.

Disse plaggene krever faktisk en del kulde, dersom du er i aktivitet, for de isolerer svært godt. Når jeg telter under temila i kollen forskanser jeg meg derfor i den ultimate heldressen.

Sprint Merino Seamless

treningstøyet mitt

Ved løping i minusgrader, bruker jeg helst "Sprint Merino Seamless"-plaggene (selv om jeg sjelden sprinter...). De sitter tett på kroppen og er totalt behagelige. Utenpå har jeg en tynn vindjakke, det holder i massevis ned til minus fem-seks grader. Jeg håper å teste disse plaggene i bitende januarkvelder med "Super Thermo" innunder. Du returnerer da dekket med en pels av hvit frost, men er varm og god inni.
    En god ting med ull i treningstøyet er, foruten at det er varmt og behagelig, at det ikke stinker etter en løpetur. Jeg må derfor tilstå at jeg bare vasker trøya omlag hver tredje gang, noe som er spesielt praktisk hvis du trener hver dag.

... eller det helt enkle:

Brynjes enkleste serie i merinoull heter "Classic" og er uten hull. Den er forsterket med polyamid for å øke slitestyrken og fukttransporten. Prosjekttrøyene, vantene, boxershortsene og sokkene mine er i denne kvaliteten. De holder på formen etter langvarig bruk og spesielt sokkene er nær sagt uslitelige. Sykkelturen opp og ned Norge gned riktignok hull i en av underbuksene, men jeg har enda ikke kassert en eneste sokk! Dessuten er det en stor fordel at alle er like, på den måten får jeg maksimalt én enslig sokk etter hver vask...

Andre plagg jeg har blitt glad i, er "bestefarskjorta", polar fleece Skipulli, lua, balaclavaen og slikt. Hvis du har spørsmål, kom gjerne med dem, så skal jeg svare etter evne. Brynje gir også fornuftige tips om bekledning på sin side. Godt utstyr er viktig av hensyn til din sikkerhet og komfort, men også av hensyn til miljøet: Brynje bruker sertifisert ull og tilbyr en kvalitet som gjør at produktene varer og varer.

Heldigvis er undertøy ikke moteplagg, så invester i skikkelige ting - det lønner seg i lengden!

Godt Nytt År - og God Reise!

Næring etter Tæring

Denne posten skal handle om et sammensurium av penger, utstyr, sponsing, finansering og reklame. Av og til møter en seg sjøl i døra med holdninger og moralske prinsipper, andre ganger er det mirakler som skal til for å unngå økonomisk ruin. Jeg balanserer på en skarp kant og har som overordnet motto at det ikke skal settes tæring etter næring, men næring etter tæring for å skape et liv med innhold og glede.

velg kvalitet og etikk

Det er skrevet mye om "content marketing" i media og skjult reklame i blogger. Da jeg startet med fjernsyn på nittitallet var produktplassering fremdeles fy skam og jeg fikk faktisk en sponsor til å gi penger til gode formål heller enn til meg, for å unngå å komme i konflikt med reglene. Å få betalt for å vise et plagg på skjermen ville ikke ta seg ut. Slik er det ikke lenger, men jeg føler for å forklare hvordan jeg vurderer og praktiserer.

Om det er noe jeg ikke ønsker å bidra til, er det utstyrshysteri og overforbruk. Ikke kjøp nytt før du virkelig har et behov, men kjøp da noe som varer og som er produsert av ansvarlige folk på en forsvarlig måte. Det finnes åpenbart mange gode alternativer til de merkene jeg bruker, men det er opptil deg å bestemme hvor dine penger skal gå. Husk at det er dine penger som styrer verden, du er markedet og det er markedskrefter som rår.
    Vil du ha gigantiske varehus som skviser ut nisjebutikker med personlig service, så får du det. Pengene dine ordner opp. Vil du ha billig importerte artikler uten medfølgende kompetanse, og gjerne ødelegger for ildsjeler som har bygget opp kunnskap og erfaring, så er det bare å cashe ut til de mest glorete annonsene. I mange tilfeller ender du opp med mindre glede, mindre bruk og mer skit i garasjen - til dårligere totaløkonomi. Men det er helt opp til deg.

Jeg har lyst til å hylle de som har støttet meg opp igjennom årene. De er noen snålinger og jeg skjønner dem ikke helt. De får ikke all verdens profilering gjennom å støtte mine prosjekter og mine "konstruktive tilbakemeldinger" går stort sett ut på at jeg er sabla fornøyd, men til tross for min tvilsomme "C-kjendis" status gir de seg ikke. Tvert i mot, må jeg si. De er positive, morsomme, oppmuntrende og takknemlige. Det er forunderlig hvor mange ekte entusiaster jeg har kommet over, ikke bare i friluftslivssegmentet, men også blant oppdragsgivere, foredragssteder og andre som jeg har hatt gleden å jobbe med. Noen av de minste kan nevnes først:

De gode hjelpere

Beaver-tralla som jeg dro Korintha på i første del av Paul padler Nabolaget var suveren, og eieren Kristian, som jeg møtte i en haug med døde høner som var mat til huskyer i en låve i Spydeberg, var herlig.

Broderi og Lasereksperten har trykket de flotte trøyene, sydd jakkemerket mitt og trykket på sykkelbagene. De er utrolig dyktige og Torbjørn har vært super med meg - tidligere omtalt i dette blogginnlegget.

Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg har behov for å snakke med en sponsor, nettopp fordi utstyret jo er så sabla holdbart. Det gjelder for eksempel Alfa Sko. Produktene bare varer og varer og varer. Faktisk tror jeg de har ny markedsføringssjef nå, så spørs om de husker meg i det hele tatt, he, he...

Sykkel- og kajakkgreier er selvfølgelig av mine viktigste dingser på tur. Siden forrige århundre er det Foss Sykler (Trek) og Eian Fritid (Fritidstunet) som er bidragsytere på dette området. Ikke nødvendigvis med siste skrik til hvert prosjekt, men som herlige inspiratorer som hjelper når det trengs. Syklene holder jo i årevis og kjære Korintha har både vært med til Adriaterhavet, Færøyene og Nabolaget. Men Robert, Inger Line og Hege er 100% superfolk, flinke, dedikerte og oppriktige mennesker.

Bekledning er også sentralt. For å starte innerst er det bare Brynje som gjelder for meg. Ull, ull og atter ull, gjerne hele året. Da snakker vi originalen, med hull, kunnskap, tradisjon og skikkelig vare. Undertøyet er så sabla imponerende, dessuten er Jacob og Anders reale karer.
    Jeg har vært gjennom et par leverandører før det ble Fjällräven, som med flere aktuelle merker føres av Fenix Outdoor på Lillehammer. Det slitesterke stoffet G-1000 er jeg totalt tilhenger av, og tekniske løsninger er fenomenale - ikkeno' mer goretexjakker på denne gutten (Eco-shell fra resirkulert polyester når det høljer ned). Dunen til soveposen er produsert etter høye etiske regler. Ryggsekken er fabelaktig. Kjøkkenet Primus og oppladbare batterier og solceller fra Brunton har jeg heller ikke noe å si på. Topp ting. Og som kronen på verket er Jon Arne alltid verdens hyggeligste fyr å snakke med!

Telt er en annen greie. Her vakler jeg til vanlig bruk mellom Hilleberg the Tentmaker "Staika" og Fjällräven "Dome 2". De er temmelig like, men Staika er lettest og sette opp og Dome er finest når det først står. Det jeg har funnet ut, er at jeg elsker å sove i blått telt ... Men igjen, menneskene bak, etc, etc ... :) Hilleberg har også mindre telt av ypperste kvalitet, som jeg bruker når vekt er viktig.

Prosjektene

Reisene mine startet i det små, men ble raskt store. Eventyr og ikke berømmelse var motivasjonen, og det vokste inn bøker og tre serier i TV2. Mye var tilfeldigheter, men det gjelder å benytte seg av muligheter som dukker opp. Færøyene og Island ble finansert av kulturinstitusjoner og bokforskudd, det bar seg så vidt, mens de to jeg har gjort for private firma ble til gjennom oppmerksomhet jeg gav dem her i bloggen. Det gjaldt "Tour Boreal" (som fikk en sørgelig slutt, les om sviket til sjefen i Boreal Transport og om reisen som startet det hele) og "Elementer i Hardanger", som ble utløst av denne bloggposten om Isklar. Remi i Isklar er en sjef det finnes få av - djævelsk herlig person, som likte filmen om Isklar i Hardanger. Alle program ligger i høyre marg, få kjenner Norge som meg etter dette.

Det som er viktig, er at prosjektene er morsomme og lærerike. Det later til å smitte over på samarbeidspartnere, som i årets "Paul padler Nabolaget" har vært TV8 og Japan Photo. Her har det vært mye glede og gjensidig oppbacking, basert på tillit og litt galskap. Andreas skal ha mye av æren for denne serien, etter å ha "mast" på meg over lengre tid for at vi skulle realisere dette lokale eventyret som ble produsert med støtte av Medietilsynet. Tilsvarende skal jeg ha æren for samarbeidet med Japan Photo, etter å ha insistert enda lengre enn Andreas med meg. Grunnen er rett og slett at jeg foretrekker å jobbe med folk og firma som jeg liker og står inne for. Fotosjappa er midt i blinken i så måte. Lag en fotobok, sier jeg bare - nå også med mobiltelefonappen!

penga

Økonomisk har det ofte vært nære på, men på merkelig vis har jeg sjangla meg igjennom. I perioder har jeg leid leiligheten min ut når jeg har vært på langtur og stort sett er forbruket lavt, det hjelper. Jeg slipper etterhvert utgifter til frisør, regnskapet tar jeg selv, ikke har jeg bil eller barn, Kiwi'n på hjørnet har lavpris på nøkkelhullprodukter...

Nytt er at jeg har fått boligkreditt, så jeg slipper å betale fast hver måned av en inntekt som svinger fra ikkeno til helt OK. Hovedutgiften er video og data. Særlig på videosiden har det skjedd enormt mye, og nå eier jeg alt utstyret selv. Det er herlig å slippe å låne.

Så der har du meg. Jeg får spørsmål om slike ting på foredrag og mail, så heretter har jeg dette å vise til. Grunnregelen er, at jeg er på jakt etter verdiene i livet som gir meg mest. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en kjempeegoist. Først når jeg er glad, har jeg noe å bidra med til andre. Denne gleden ønsker jeg å finne på min egen måte, og ikke utifra propagandaen samfunnet bombarderer meg med. Heldigvis har jeg mange, mange gode eksempler på folk som får til akkurat dette. Det er bare å se et par av programmene mine, så skjønner du hva jeg mener.

Sett næring etter tæring. Få kvalitet inn i livet, både når det gjelder folk og gadgets. Tenk globalt - handl egoistisk - det er egentlig samme sak.

5-mila 2013

Holmenkollmarsjen for meg er turen fra Tonsenhagen til Frognerseteren en fredag i mars hvert år (sist i 2011). Så sant jeg er i Oslo. Det var jeg i år, og dermed labbet jeg i vei over i sporenes tiltagende mengde nysnø.

Kjøleskapet fungerte!

Det er ikke mange folk i marka en fredag ved lunsjtid. Som i fjor så jeg at jeg som året før hadde glemt å lime fast gummien foran på den ene skotuppen min og som sist gikk jeg meg litt vill i området rundt Solemskogen. Skrubbsulten  skylte jeg ned et kjempestort sjokoladekakestykke med en kopp buljong på Ullevålseter og toppet det med en vaffel. Kombinasjonen vil jeg ikke anbefale for noen, men det gav krefter til fem timer med graving for å få plass til et firemannstelt med fortelt, et selstående tomannstelt, en mannshøy snømur og bålgrop. Så lang tid tok det nemlig før jeg fikk assistanse, men med Brynjes hullete ullundertøy under anorakken jobbet jeg svetten tørr og frøs aldri. Ull er mirakelvare.

Her er det mer enn veden som fyrer opp humøret.

Skal det være en dram eller to?

Vi ble tre voksne og tre barn, innerst på Steinalderjordet. Allerede ved min ankomst levde denne plassen opp til navnet sitt, for flertallet av publikumet som setter opp lavvoene sine her gjør sitt beste for å drikke seg tilbake til neandertalnivå. Fylla er en del av denne helgen i Kollen, men det er fullt mulig å ha det gøy likevel - man må bare plassere seg litt i utkanten. Der fikk min monumentale levegg snart betegnelsen "Lydmuren", ettersom den i en viss grad skjermet for levenet på jordet nedenfor.
    I etterpåklokskapens lys ville det nok være lurere å finne en annen plass langs løypa, litt lenger unna parkeringsplassen enn det neandertalene er i stand til å gå. Selv de få hundre meterne ble faktisk for langt for noen av dem som var aller hardest på flaska. De måtte hjelpes til medisinsk hjelp liggende på sleden bak en scoter.
    I Aftenposten kan man nå lese, som i fjor, at lavvoer, flatskjermer og aggregat etterlates i skauen når festen er over, i et hav av søppel og bålrester (artikkel). Det var vel ikke helt tilfeldig at vi var absolutt eneste "barnefamilie" i hele dette området, men som sagt, vi lå tilbaketrukket og skjermet fra bermen. Faktisk var det veldig ållright, med trivelige naboer og høy underholdningsfaktor til langt på natt.

Norskere enn dette blir det jo ikke. Vi kommer ikke unna at den folkelige flatfylla er en norsk greie. En stor del av vår drikkekultur er basert på prinsippet om oppnåelse av absolutte maxinntak, om du liker det eller ikke. Vi kan kamuflere dette faktum med idylliske scener fra Grünerløkkas sofistikerte vinserveringer så mye vi vil, men tapasbarenes finkultur er bare et skuebrød. Vil du se hvordan nordmannen drikker, er det ikke noe sted som gir en ektere framstilling enn Steinalderjordet en viss helg i mars.

"VIS DÆM RYGGEN GUT!" og en dram i Camel-back'en.

Gjærdalen med pilotbrillene!

Første runde av seks, feltet er samlet, stemningen upåklagelig i siste kneik før Frognerseteren.

Dette er vår form for karneval. Kavende i løssnø til låret nytter det ikke med dansetrinn. Her gjør det ikke vondt å gå på trynet. Her er det kort vei til å pisse i skauen og det gjeveste du kan ha på deg, er dine besteforeldres strikkegenser. Eller en farget parykk. Du kan male deg i ansiktet om du vil, og synge, rope og veive med improviserte plakater med selvformulerte heia-ytringer. Om du da ikke skriver dem på magen, som blottes når skieliten fyker forbi. Ethvert krav til eleganse er fullstendig fraværende.
    Ettersom vi i år havnet nær kjerneområdet til det norske urmennesket tok jeg meg tid til å betrakte showet omkring oss. Det var jo relativt kaldt, nedi minus ti om natten, en temperatur som krever både kunnskap og utstyr for å hindre skader utover det å ramle baklengs oppi et bål eller sette fyr på teltet.

    Det skal medgis at jeg igjen ble storligen imponert av det ravende sirkus i lavende snø. Fyll eller ikke, det er ikke mindre enn bemerkelsesverdig at hundrevis av dritings publikummere klarer seg så bra under slike forhold.
    Mellom grantrær som forlengst har fått de nederste grenene ribbet kommer nemlig nok en side av den norske særhet for en dag. Det viser seg jo at selv byfolk har et forhold til natur - og ikke sjelden er vant til å ferdes i den. Det ligger en kunnskap i bunn som fungerer som en instinktiv refleks selv når samtlige rasjonelle sanseinntrykk motarbeides av en tåke av rus.

Et vidunderlig vennskap blir enda bedre etter et døgn i skogen. Frode Wæhler hører med!

Adrian i naturskjønne omgivelser!

De aller, aller fleste oppfører seg bra, og det fabelaktige støtteapparatet, løypepersonalet og servicemannskapet svinser omkring og opplyser og smiler og prakker på meg søplesekk og pantesekk og kart over området og arrangementsprogram. De vet at de går en uke med rydding i møte når årets Holmenkollsøndag er over, men de klager ikke - de liker jo å være i skauen, det er derfor de er her. Og resten av løypenettet er jo gullende rent.

Nordmenn er utvilsomt verdens beste - om enn suverent mest berusede - publikum til denne marginale idretten. Det er tross alt langt å foretrekke tusenvis av fargerike neandertalere enn en nasjon av sofaslitere. Vi stiller patriotisk opp med stolthet i rødt, hvitt og blått når våre store helter igjen går hen og blir verdensmestre ... i Nordiske grener.

Ett år til neste gang ...

Gangnam style!

God Tur!

Gadget galore!

Nå går det helt over stokk og stein her. Avreisen er to uker unna og jeg har krampaktig mye å gjøre, men det meste av utstyret er nå under kontroll. Jeg har fått fantastisk hjelp av leverandører som bidrar med det beste markedet byr på, og jeg har fått utbetalt et forskudd på årets oppgaver som har satt meg istand til å kjøpe inn det jeg trenger av hard- og mykvare. En ting er sikkert som banken. Dette prosjektet står og faller med min egeninnsats, for intet syklende enmanns multivisjonseventyr har vært bedre utstyrt. Noen sinne. Noe sted

Det virker råflott, snobbete og nerdete å dra på tur med det jeg nå forsøker å få plass til i nye røde bager og splitter ny tilhenger bak flunkende ny sykkel. At utrustningen er bygget opp fra bunnen, skyldes delvis at et par av sponsorene mine er byttet ut (tusen takk til de gamle og svært velkommen til de nye!) og at den eventyrlige Norges-turneen jeg nå skal ut på, er på oppdrag fra Boreal Transport. Boreal har rød og hvit logo. Pauls Planet har rød og hvit logo. Ortlieb har røde bager. Brynje har rødt nettingundertøy. Bontrager har hvit hjelm. Skjønner ... dette blir litt av en snobbetur! Jeg er til og med i den grad blærete at jeg er i ferd med å få trykket opp en "Tour Boreal" T-trøye. Hvor skal dette ende? Kanskje skal jeg få brodert jakkemerker med egen logo? Jepp. De er i produksjon. Det har tilta for meg.

All organisering og anskaffing holder meg opptatt, men jeg klarer ikke å skjule en nervøsitet og ikke ubetydelig angst. Denne oppgaven blir annerledes alle mine tidligere prosjekt, i og med at oppgaven er mer definert, både med hensyn til tid og tema. Egentlig er det akkurat det jeg trenger, for å bli flinkere til det jeg gjør. Og som sagt er det ikke utstyret det står på, så jeg må ta støyten selv...

Mer kommer. Både om utstyret, oppgaven og angsten.

Brynje undertøy!

Ull er best. La oss slå det fast en gang for alle. Det isolerer selv når det er fuktig, det er mykt og behagelig og det oppleves som mer hygienisk enn kunststoffer. På reisen til Færøyene og Island hadde jeg utelukkende med meg ullundertøy fra Devold, og forble absolutt fornøyd.

Nå planlegger jeg nye turer og vurderer litt att og fram hva jeg skal ha på meg. Flere jeg kjenner anbefaler å kle seg i Brynje. Jeg tar kontakt og føler meg umiddelbart godt ivaretatt, med et humør og en innstilling som gir meg lyst til å dra på tur.
    Dagen etter sender jeg en mail: "-Klarer du å sende meg ett sett undertøy til skigåing i iskalde snøføyka på Geilo over natten? Bussen går i morgen ettermiddag."
    Kort etter får jeg svar, av sjefen sjøl: "Den er grei. (...) God tur snakkes siden."

varm, pustende, behagelig, lettørket ...

svært behagelig

Utpå kvelden ringer det på døren, og en sympatisk ung kar har tatt testtøyet med seg på toget fra Larvik, der Brynje har holdt til siden 1887. Etter å ha stukket hjemom har han kjørt opp til meg på Tonsenhagen. Slik gjør meg glad. Det er en "Super Thermo Zip Polo Shirt" og et par "Classic whool longs".

GEILO!
Det hele dreier seg om en årlig Geilo-tur med en busslast kompiser. I år også i følge med Alice fra Paris, som har vært i Norge før, men ikke vinterstid. Hun blir min test-referanse, utstyrt med siste skrik av franske friluftsanbefalinger. Jeg bestemmer meg for å slå to fluer i en smekk, og også å sammenlikne effekten på barbert kontra ubarbert ansiktshud.

Himmelen strødde pudder hele natten!

Helgens mål er, som i alle andre siste helger i januar, en hyggelig dagstur inn til Prestholtseter. Det blir ikke stort mer enn halvannen mil, men avhengig av været kan selv det være en utfordring i norsk vinterfjell. I fjor sto jeg bom fast og måtte snu, mutters aleine med en usynlig Hallingskarv i sterk vind. Denne gangen er det silkeføre. Alice leier smørefrie ski som glir bedre enn mine gjør på grønn Swix. Det betyr at det ikke er så kaldt som jeg håpet på, kanskje fem-seks minus, nesten uten vind. Jeg kjenner knapt forskjell på høyre og venste side av ansiktet.

Pussig nok ramlet hun utelukkende på flat mark!

Alice har aldri gått langrenn, men mestrer alt mulig annet, så muskler og balanse er ship shape og det går helt greit. En del knall og fall blir det naturlig nok.

Norwegian mountain cabin.

    Jeg spør om hun har det komfortabelt og hun sier ja. Da jeg stopper og forklarer vitsen med teknisk hvil og viktigheten av å lette antrekk for ikke å bli svett, medgir hun likevel at hun er litt for varm. Jeg forteller at jeg er tilhenger av "the chimney prinsiple" - fri luftstrøm under plaggene, og at det er derfor jeg går med seler og ikke belte.
   "Oh, so I do that wrong..." svarer Alice.

Fleece'n har havnet i sekken forlengst. Jeg går kun i Brynjes nye superplagg og min gamle røde anorakk med ulvekant på hetta. "The thing is," forklarer jeg, "med bomull ytterst blir du ikke våt, ettersom temperaturen hindrer snø og is å smelte. Samtidig puster det godt."
    Jeg ser på hennes stramtsittende jakke, som er fóret, og forklarer fordelen ved å kle seg med mange lag, som kan varieres. Faktisk er det ganske utrulig hva helt vanlige nordmenn kan om å kle seg vettug i fjellet, men vi tenker sjelden over det før vi ser hvordan det ikke bør gjøres.

Prestholtseter

En hvit dag.

Alt er hvitt. Himmelen er hvit, fjellene er hvite og skyene er hvite, men sikten langs bakken er helt OK, og vi får øye på Prestholtseter på langt hold. Jeg ser ut som en polfarer i halve ansiktet. Barbert vinner.
    Vel innafor setter vi oss med vafler. Alice legger innerhanskene sine til tørk. Jeg har ull, de er like fine. Nettingtrøya føles varm og tørr, ettersom fuktigheten har gått tvers gjennom. Alice vrir seg litt på benken, det er ikke varmt her inne, og hun har ikke lyst til å ta av seg jakken, ser jeg.
    "How are you?"
    "Fine."
    "Are you moist?"
    "A little."
Jeg stikker hånden innenfor jakken hennes og kjenner at hun er svett. Klart det er ubehagelig, og jeg har med en av mine gamle ulltrøyer med tanke på dette, men hun nekter plent å bytte. Et par hyggelige norske turgåere forsikrer henne at det er det beste. Vi er ti-femten mennesker her inne nå, men de forsikrer at hvis hun bare snur seg mot veggen, vil ingen ta notis av henne. Knapt er det sagt, før en mann vrenger av seg tøyet ved bordet ved siden av.
    "Der ser du, slikt er helt vanlig her," forsikrer den hyggelige kvinnen, men Alice er sta, så jeg gir omsider opp. Veien tilbake er stort sett nedoverbakke, så hun blir nok kald, men det er varme dit vi kommer, så det er ingen fare, kun en ganske interessant lærepenge.

Siste søndag i Januar finner du meg som regel her. Denne gang i selskap med Alice.

I den grad Alice fortjener revansje, får hun det dagen etter. Da er det slålom som gjelder, og det er det hun som kan. Vi leier utstyr, jeg med hjelm selv om det er et velsignet tykt lag beskyttende puddersnø mellom meg og Moder Jord. Først grønn, så blå. Det er mange år siden jeg sist prøvde det her, og ikke flere enn tre ganger totalt, så jeg er totalt kløne. Så rød. Alice klager på at jeg ikke bremser nok. Det er mykt å falle. Så svart løype. Jeg hoier og skriker og har ofte en ski i lufta, men jeg aner de ytre konturer av en mestringsfølelse.
    Idet vi står på toppen av noe som ser ganske upreppa ut, kommer en løypevakt forbi. Jeg spør hva dette er for en løype.
    "Bare for godt øvede," sier han.
    "Jeg har ikke peiling..." tilstår jeg.
    "Da må du ikke prøve," slår han fast, og sklir videre.
    Jeg kikker på Alice. Hun har kjempelyst, det er lett å se. Jeg sukker, og setter utfor i kuleløypa.
    "Put your stick down, and jump around it," forklarer instruktøren min, som har konkurransebakgrunn.
    Jeg hopper. Det føles som om alt går loddrett. Skiene peker sprikende i været. Jeg lander i en hvit bløt føyke, med ryggen først. Det må man si er å ofre seg for skjønnheten.
    "Not like that!" roper skjønnheten.
    Det føles som å være sju år igjen. Kjempegøy.

I overmot sjanset jeg også på et hopp. Et ganske stort et. Og jeg skreik så høyt at ekkoet sannsynligvis fremdeles slynges dalsidene i mellom der oppe, men jeg overlevde dagen og var god og varm. Ikke minst på afterski.

Konklusjon

Et av testkriteriene gjalt lukt - altså om hvorvidt jeg kom til å stinke av mann. På dette feltet feilet min test-referanse, ettersom hun dusjet og skiftet undertøy. Jeg har imidlertid i skrivende stund returnert til Oslo, resten av ansiktet er barbert og jeg har på tre joggeturer i noen minusgrader skjønt at jeg må ha tynnere ull til jogging, for det ble rett og slett for varmt. Men det klødde ikke, og det lukter fremdeles ganske beskjedent av svette. Nå skal vaskelappen følges, så er vi klar igjen.

Alt i alt må jeg tilstå at jeg har fått en ny kjærlighet, og gleder meg til å dra på ny tur med Brynje på kroppen. Alice kan godt få være med - barbert eller ei.



God reise!