21 March, 2013

5-mila 2013

Holmenkollmarsjen for meg er turen fra Tonsenhagen til Frognerseteren en fredag i mars hvert år (sist i 2011). Så sant jeg er i Oslo. Det var jeg i år, og dermed labbet jeg i vei over i sporenes tiltagende mengde nysnø.

Kjøleskapet fungerte!
Det er ikke mange folk i marka en fredag ved lunsjtid. Som i fjor så jeg at jeg som året før hadde glemt å lime fast gummien foran på den ene skotuppen min og som sist gikk jeg meg litt vill i området rundt Solemskogen. Skrubbsulten  skylte jeg ned et kjempestort sjokoladekakestykke med en kopp buljong på Ullevålseter og toppet det med en vaffel. Kombinasjonen vil jeg ikke anbefale for noen, men det gav krefter til fem timer med graving for å få plass til et firemannstelt med fortelt, et selstående tomannstelt, en mannshøy snømur og bålgrop. Så lang tid tok det nemlig før jeg fikk assistanse, men med Brynjes hullete ullundertøy under anorakken jobbet jeg svetten tørr og frøs aldri. Ull er mirakelvare.

Her er det mer enn veden som fyrer opp humøret.
Skal det være en dram eller to?


Vi ble tre voksne og tre barn, innerst på Steinalderjordet. Allerede ved min ankomst levde denne plassen opp til navnet sitt, for flertallet av publikumet som setter opp lavvoene sine her gjør sitt beste for å drikke seg tilbake til neandertalnivå. Fylla er en del av denne helgen i Kollen, men det er fullt mulig å ha det gøy likevel - man må bare plassere seg litt i utkanten. Der fikk min monumentale levegg snart betegnelsen "Lydmuren", ettersom den i en viss grad skjermet for levenet på jordet nedenfor.
    I etterpåklokskapens lys ville det nok være lurere å finne en annen plass langs løypa, litt lenger unna parkeringsplassen enn det neandertalene er i stand til å gå. Selv de få hundre meterne ble faktisk for langt for noen av dem som var aller hardest på flaska. De måtte hjelpes til medisinsk hjelp liggende på sleden bak en scoter.
    I Aftenposten kan man nå lese, som i fjor, at lavvoer, flatskjermer og aggregat etterlates i skauen når festen er over, i et hav av søppel og bålrester (artikkel). Det var vel ikke helt tilfeldig at vi var absolutt eneste "barnefamilie" i hele dette området, men som sagt, vi lå tilbaketrukket og skjermet fra bermen. Faktisk var det veldig ållright, med trivelige naboer og høy underholdningsfaktor til langt på natt.

Norskere enn dette blir det jo ikke. Vi kommer ikke unna at den folkelige flatfylla er en norsk greie. En stor del av vår drikkekultur er basert på prinsippet om oppnåelse av absolutte maxinntak, om du liker det eller ikke. Vi kan kamuflere dette faktum med idylliske scener fra Grünerløkkas sofistikerte vinserveringer så mye vi vil, men tapasbarenes finkultur er bare et skuebrød. Vil du se hvordan nordmannen drikker, er det ikke noe sted som gir en ektere framstilling enn Steinalderjordet en viss helg i mars.

"VIS DÆM RYGGEN GUT!" og en dram i Camel-back'en.
Gjærdalen med pilotbrillene!


Første runde av seks, feltet er samlet, stemningen upåklagelig i siste kneik før Frognerseteren.
Dette er vår form for karneval. Kavende i løssnø til låret nytter det ikke med dansetrinn. Her gjør det ikke vondt å gå på trynet. Her er det kort vei til å pisse i skauen og det gjeveste du kan ha på deg, er dine besteforeldres strikkegenser. Eller en farget parykk. Du kan male deg i ansiktet om du vil, og synge, rope og veive med improviserte plakater med selvformulerte heia-ytringer. Om du da ikke skriver dem på magen, som blottes når skieliten fyker forbi. Ethvert krav til eleganse er fullstendig fraværende.
    Ettersom vi i år havnet nær kjerneområdet til det norske urmennesket tok jeg meg tid til å betrakte showet omkring oss. Det var jo relativt kaldt, nedi minus ti om natten, en temperatur som krever både kunnskap og utstyr for å hindre skader utover det å ramle baklengs oppi et bål eller sette fyr på teltet.

    Det skal medgis at jeg igjen ble storligen imponert av det ravende sirkus i lavende snø. Fyll eller ikke, det er ikke mindre enn bemerkelsesverdig at hundrevis av dritings publikummere klarer seg så bra under slike forhold.
    Mellom grantrær som forlengst har fått de nederste grenene ribbet kommer nemlig nok en side av den norske særhet for en dag. Det viser seg jo at selv byfolk har et forhold til natur - og ikke sjelden er vant til å ferdes i den. Det ligger en kunnskap i bunn som fungerer som en instinktiv refleks selv når samtlige rasjonelle sanseinntrykk motarbeides av en tåke av rus.

Et vidunderlig vennskap blir enda bedre etter et døgn i skogen. Frode Wæhler hører med!

Adrian i naturskjønne omgivelser!
De aller, aller fleste oppfører seg bra, og det fabelaktige støtteapparatet, løypepersonalet og servicemannskapet svinser omkring og opplyser og smiler og prakker på meg søplesekk og pantesekk og kart over området og arrangementsprogram. De vet at de går en uke med rydding i møte når årets Holmenkollsøndag er over, men de klager ikke - de liker jo å være i skauen, det er derfor de er her. Og resten av løypenettet er jo gullende rent.

Nordmenn er utvilsomt verdens beste - om enn suverent mest berusede - publikum til denne marginale idretten. Det er tross alt langt å foretrekke tusenvis av fargerike neandertalere enn en nasjon av sofaslitere. Vi stiller patriotisk opp med stolthet i rødt, hvitt og blått når våre store helter igjen går hen og blir verdensmestre ... i Nordiske grener.

Ett år til neste gang ...
Gangnam style!



God Tur!