15 December, 2011

alkotest i Oslomarka

Denne blogposten kunne hatt flere navn enn et kjært barn. Jeg var innom "Noen ganger er'e allright", "Gjennom Skauen etter Skaug", "Blogpost #100" og flere, men endte med en tabloid forenkling som spiller på kombinasjonen av alkohol og friluftsliv. Jeg har vridd hjernen for å finne en relevant link til noe som har med seksuell utfoldelse eller kjønnsorgan i andre sammenheng å gjøre, oppmuntret av at min teateranmeldelse har fått mistenkelig mange søketreff. Samvittigheten tvang meg imidlertid opp på et etisk nivå som forbød slike webtriks.

Men jeg har altså vært gjennom skogen etter Skaug. Oslo er nemlig en så vidunderlig by at du kan oppleve at raskeste vei til en middagsinvitasjon går gjennom Marka. Slik er det hvis du er så heldig å bo på Tonsenhagen og har et eventyrlig bekjentskap i Solemskogen. Det stod "ælj" på menyen og jeg var litt sent ute, så jeg tok ikke sjansen på sykkel, i tilfelle det var mye snø i løypa. Det gjorde jeg rett i.

Fem varmegrader midt i desember er jo rusk rivandes gæærnt, men like fullt var det hvitt i løypa. Det gikk likevel fint. Jeg var ganske alene helt fra Selvbyggerveien, og ankom etter en stund i tusmørke lysløypa lenger inne. Det går bare opp og opp og opp til å begynne med, hvilket normalt gjør det til en behagelig rundløype. I kveld skal jeg imidlertid ikke tilbake før jeg har fått en detaljrik, interaktiv fortelling om hva som skjer på tur opp og ned verdens høyeste fjell. Alt fra stormannsgalskap og tragedier til triumf og hygieniske spissfindigheter. Jeg skal også bli kjent med en av to katter, som innledningsvis overser meg, men til slutt gir meg det kompliment å etterlate to røde striper på hånden min, som følge av en direkte provokasjon. Rød var også drueklasen på bordet, og æljen - i midten. Og ripsen i desserten. Og vinen. Og den andre vinen.

"Du kan godt få gjesterommet," lød tilbudet. Normalt ville jeg takket ja, men ikke i natt. Skogen hadde vært så mild og god med meg, så jeg tar på joggeskoene igjen. De er ikke en gang våte og jeg har tørre sokker i. Jeg forlater eventyrhuset i skogbrynet, som i dagslys har utsikt mot nord, over åser av gran. Jeg tar ikke på meg hodetelefoner, for jeg har bestemt meg for ikke å stenge skogen ute når jeg løper. Musikk har også en tendens til å stenge tankene inne, og jeg vil helst at skogen og tankene møtes. Det ville de nok gjøre nå, om jeg bare kunne slappe av og koble vekk fra den fysiske joggingen. La hodet surre. Føle på underskogens lokketone. Men det greier jeg ikke, for jeg er så glad og det krever for mye å holde balansen i slaps og snøsprøyt. Dessuten har jeg det meste av to flasker innabords, og det skaper et innvendig brus. Jeg kjenner ikke tungpusten i motbakkene og ruller fortere nedover enn jeg pleier. Hælene lander mykt i den saftige snøen, og teknikken med å løpe på forfoten er som blåst vekk.

Det er en herlig natt i skogen. Jeg kommer til krysset hvor stien går rake veien hjem, men fortsetter heller rett fram. Lyktene i lysløypa er slukket, så den lille hodelykta er alt jeg har å gå etter, i tillegg til skinnet fra byen, som via skyene gir snøen en grå valør. Nå begynner faktisk tankene å vandre, assosiasjonene trenger seg på. Jeg husker en annen natt da jeg var avhengig av hodelykta. Jeg var på villstrå i Andesfjellene og tumlet rundt i bratthenget inntil jeg slo leir i ruinen Choquequirao, helt alene. Det er godt å løpe seg til assosiasjoner.

I neste kryss tar jeg til høyre, mot Tonsenhagen Skole. Det blir glattere, men jeg kommer hel hjem, til min hule i verden. Et blikk gjennom stua viser alle Oslos lys under meg og jeg stiger inn i dusjen. Radioen står på "Klem FM", en kanal som spiller dusj-og heismusikk til alle døgnets tider, og Odd Børretzen de fleste av dem. "Noen ganger er'e allright..." strømmer nedover meg sammen med det varme vannet. Det har den gamle skjeggete gubben sannelig rett i. "...in the morning" fortsetter han. Jeg visste ikke at det var blitt så sent, men de har visst rett i get óg. Radiokanaler pleier ikke å bomme på slikt.

Men skitt au. Etter å ha vært både i Himalaya, Andeskjeden og Lillomarka føler jeg at stunden ikke kunne være bedre for å skrive mitt hundrede reiseblogginnlegg. Og for å forsvare blogtittelen - som utskriften av GPS'en viser - så løper du ikke i rett linje under innflytelse av alkohol. Men akk så lykkelig.




Riktig God Reise.