Kollektive løsninger

me like

Det skal nok gå greit å ta seg rundt i Kairo, bare jeg kommer meg ut av Danmark...

Det er vel ikke å overdrive å hevde at jeg rangerer blant de mest bereiste i min familie. Nettopp derfor er noe av planlegningen lagt i mine hender, når jeg med mine to forlengst pensjonerte foreldre etter alt og dømme lander i Kairo i morgen. Ja, så leste riktig, Kairo. Et par dager etter den første avstemningen om Egypts nye konstitusjon - og et par dager før den andre og siste avstemningen. Joda. Men det skal nok gå, om jeg bare klarer å holde følge med mor og far - her i Danmark.

En fin plan

Mine foreldre bor på øya Læsø, utenfor Fredrikshavn. Jeg skulle reise alene derfra til Århus, via Odense og så møte mitt opphav på toget vi alle skulle ta til Kastrup i dag klokken 15.27 på Århus hovedbanestajon. En realistisk plan, spesielt ettersom kuldegradene som lett får Danmark til å gå i stå, har krøpet tilbake over streken.
    Allerede på bussen fra Frederikshavn fikk jeg imidlertid litt trøbbel, ettersom jeg antar at Danmarks busser på linje med norske aksepterer Visa som betalingsmiddel. Det gjør de ikke. Jeg spør om han aksepterer norske kroger eller egyptiske pund, som jeg har i rikt monn, men får avslag. Om han har en app jeg kan innstallere og betale på nettet? Nei.
    Uten antydning til smil eller aksept starter han bussen uten å kaste meg av, mens han tilsynelatende overhører alle mine transaksjonsforslag. Så jeg kommer fram til Ålborg, med Danmarks buss for tog. Broen over Limfjorden er nemlig kjørt ned av en båt, og bygget opp igjen av et polsk firma som vant anbudet, men ikke klarte å bygge den. Dermed er nå reparasjonsarbeidet etter oppbyggingen igang på ubestemt tid. Og jeg er på bussen. Uten å betale. Det er jo greit.

Att og fram

Det er bare tiden og veien fra buss-for-tog til tog i Ålborg. Det siste jeg gidder gjøre, er å lese små bokstaver på det danske muddermålet, og jeg er bare glad over å sitte i det korresponderende togsettet før avgang.
    En stram og korrekt konduktørdame duker opp og skjønner at jeg er litt på bærtur. Hun sier hun skal komme tilbake for å lage en billett til meg. En langt over middels sjarmerende kvinnelig passasjer jeg har på motstående sete ser beundrende på meg, for dette skjer sjelden på DSB, sier hun.
    Jeg skulle egentlig hatt 750 kroner i bot for ikke å ha billetten i orden før påstigning. Men det ordner seg. Billett til Odense er i boks. Returen fra Odense til Århus går deretter problemfritt, mye takket være at jeg reiser i følge med min danske moster, som tar seg av timing og betaling.

Det er alltid hyggelig å være på besøk hos Moster Biggi. Hun varter opp med rikelig rødvin og nydelige vaktler. Men så skal jeg på sydgående tog klokken 15.27 dagen etter. Mor og far er allerede ombord og de har pent printet ut vår felles billett fra Fredrikshavn til København. Ettersom jeg er inkludert i hele strekningen, betyr det faktisk at jeg allerede hadde betalt for buss-for-tog-bussen jeg ikke klarte å betale for i går. Det var skjebnens hjelp til rettferdighet.

    Med behagelig margin stiger jeg ut på perrongen og toget kommer langsomt sigende inn for å kobles på et nytt vognsett som vil være med fra Århus. Far smiler, letter over at sønnen hans har klart å overholde en avtale. Etter en halv time vil jeg gjerne vise dem bildene fra i går, men en kikk i reisesekken avslører at kameraet ikke er der. Det har ligget på på mosters spisebord siden fotograferingen av vaktlene. Dette er ikke krise, ettersom flyet ikke går før i morgen ettermiddag, men jeg drar pokker ikke til Kairo uten mitt splitter nye kamera, så her er det bare å komme av toget igjen.

En god iraker bak rattet.

... og atter att og fram ...

Horsens neste. Motgående tog kommer nesten umiddelbart. Jeg driter i billettautomaten og gambler på konduktørens velvilje. Noe ved mitt uttrykk overbeviser ham, så jeg slipper gratis med tilbake til Århus. Hittil har jeg altså spart 1500,- i bøter.
    Takket være en hyggelig taxisjåfør med talent for usvinger rekker jeg opp til moster og tilbake før neste Københavntog forlater perrongen, så allerede klokken 17.00 er jeg omsider på rett spor, kun halvannen time bak skjemaet.
    Mor og far skal finne sitt hotell på Kastrup, men jeg har bedt dem legge mobilen hjemme, så vi har i øyeblikket ikke kontakt. Jeg har fotografert av reservasjonen til rommet og jeg har også bilde av billetten de nå har i et tog noen hundre kilometer lengre frem i den retningen. Billett til dette toget har jeg ikke.

Penger spart - er penger tjent!

Konduktøren er ung og kvinne. Det er enten godt nytt eller dårlig nytt. Noen ganger oppveier de at de tilhører det svake kjønn med å være ekstra bitchy regelryttere. Dessuten har jeg allerede opplevd tre mirakler i dansk kollektivtransport på like mange dager, så det er mye å be om når jeg på mobiltelefonen lokker frem et foto av en billett jeg påstår to pensjonister på et annet tog nå innehar. Og at det ved siden av dem er et ledig sete hvor jeg selv satt fra Århus til Horsens for en drøy time siden.
    Hun ser berettiget skeptisk ut. «Alle kan jo fotografere en billett og påstå det der,» sier hun. «Dette er virkelig tynt:»
    Jeg ser at hun ikke er uvillig vrang, men hun har jo et regelverk å forholde seg til. «Det er helt opp til deg,» sier jeg. «Selvsagt har du rett, så om du stoler på meg eller ikke skal jeg ikke henge meg opp i.»
    Attpåtil har jeg fotografert billetten i en vinkel som gjør at den ustanselig havner opp-ned når den for så vidt samarbeidsvillige damen forsøker å tyde den.
    «Jammen har du selve bestillingsnummeret?» lurer hun.
    Altså mer enn avgangstid og plass. Det har jeg jaggu også fotografert. Jeg blar over til forrige bilde.
    «Et øyeblikk,» sier hun. «Det toget har ikke kommet frem til Kastrup enda, så jeg kan ringe konduktøren i det vognsettet og få bekreftet din historie. Jeg kommer tilbake.»
    Neste gang hun passerer nøyer hun seg med å nikke lurt til meg.

Mustafa = Kpbens vennligste sjåfør!

Det var godt å være norsk i Danmark!

Er det ikke kult? Jeg skal tilstå at jeg en gang tok toget feil vei fra København (til Helsingør i stedenfor Korsør) og den gang fikk jeg også returen gratis, så jeg har god erfaring med dansk togpersonell. Rekorden i service er det likevel NSB som innehar, etter at de stoppet to krengetog på Sørlandsbanen midt i skauen etter at jeg hadde gått på sørgående tog istedenfor nordgående ved en liten stasjon nær Arendal.
    I skrivende stund er familien gjenforent, takket være Mustafa, en kurdisk taxisjåfør som tok meg den korte veien fra kastrup til Copenhagen Go Hotel. Det er ikke lett å få drosjer som har stått en time i kø til å kjøre et par kilometer, men han smilte og fikk mer tips enn noen drosjesjåfør har fått fra meg. Jeg har jo tross alt spart 2250.- kroner på turen så langt...

God reise!