Ankomst Kairo

bønnerop, folkeliv og bilalarm...

Egypt er ulikt alt annet, med sin kombinasjon av kulturer og historie, men mest påtrengde og umiddelbart iøynefallende er trafikkulturen. Selvsagt. Den skremmer jo livet av førstegangsreisende, inkludert mine foreldre.

Siden jeg var her sist, har det dukket opp hvite drosjer med taksameter, hvilket fjerner en liten usikkerhet for nybegynneren. De starter på 2,50 og ruller langsomt videre, eventuelt med tillegg av flyplassavgift. Vi finner en fin fyr i en fin bil, og nettopp den strøkne bilen er vår beste livsforsikring, forsøker jeg å få mor og far til å tro, der de klamerer seg fast i baksetet og kommer med stadige utrop.
    Til min fornøyelse er det ikke bare eder og fordømmelse over den intuitive kjøringen til sjåføren vår, men også en god porsjon beundring over at han ikke støter borti noen av alle de andre bilene, som ser ut til være i hendene på individer med dårligere intuisjon enn ham vi har hyret til oppgaven.
    "Dere får trøste dere med at det går mye langsommere her inne i de trange bygatene enn ute på landet, sier jeg, men far legger likevel merke til at nåla bikker 110 km/t og det er et sant mirakel at det finnes biler uten bulker i støtfangeren. Ganske mange, faktisk.
    Før reisen er omme har far fått en garanti om at han aldri mer skal få klager på kjøringen hans og far har dultet borti mor i hver venstresving, ettersom han ikke fikk festet beltet skikkelig, men vi kommer fram, og det ble kjørt raskeste vei.

Hotellet er neste overraskelse i tilvenningen til hva som skal bli en "hard-core" opplevelse av Egypt. Her starter vi på bånn og så skal jeg nok jobbe meg opp til et noe mer akseptabelt nivå etterhvert, men synet av mor og far som anstiger smuget som leder inn i Khan il Khalili kommer jeg aldri til å glemme.
    Det er litt vanskelig å finne inngangen til resepsjonen blant kafeer, salgsboder og papyrusruller, men jeg er rimelig godt kjent og loser dem forbi den lokale forretningsstand. Et par karer mener å dra kjensel på meg, det er hyggelig. Så bærer det opp til to rom med balkong. Og enkelte kakkerlakker og maling som flasser i så tunge flak fra loftet at de ikke vil være gode å få i hodet.

innebygget rumpevasker...

    "Hva er det?" spør mor om metallrøret som på egyptisk vis stikker opp omtrent midt i toalettskåla.
    "Innebygget bidét," forklarer jeg, veldig prsktisk, ettersom det ikke er papir på rommet her. Jeg dreier på en kran ved siden av dassen med det resultatet at en vannsøyle stiger opp fra skåla og treffer fullstendig blink på moderen. Hun tar det måtelig pent, men er mer bekymret over at de vil ha store problemer med å komme opp i badekaret, som i likhet med taket også flasser, nedi. Det kan jeg ikke huske å ha sett før.
    Ettersom noe kravler i garderobeskapet henges jakkene utenpå, og koffertene plasseres på krakker over gulvet for å unngå uønskede gjester. Foreldrene mine er sannelig kreative når alt kommer til alt. Det blir ikke aktuelt å ta av seg på beina, ettersom fars fot etterlater seg en stripe i støvet når han trekker skotuppen bortover.
    "Det varmeste stedet i rommet er kjøleskapet," kommenterer far tørt, og fikler med en gammel 4:3 TV med bilderør. Noe arabisk tyter ut. "Denne virker i hvert fall," sier han og ser herlig lettet ut over at det er noe på denne plassen som fungerer. Jeg er imponert over innstillingen, det må jeg tilstå.

brukt askebeger og retro stil

Alt dette skulle vel være til å leve med, om det hadde blitt en god natts søvn etter den nattlige turen vi tar i den luktende, mørke markedslabyrinten. De følger meg uansett hvor smalt og møkkete det er, skritter over hauger med oppsopt avfall etter dagens handel, nyser utenfor metallporten til krydderbutikkene og vender om når vi ved et par anledninger butter i en smal blindgate hvor magre katter smetter unna.
    "Det der var enten en veldig stor rotte eller en veldig liten katt," sier jeg og peker bak oss. De takler det også, og gleder seg faktisk til å fortelle om det hjemme.
    Vel, nattesøvnen ble så som så. Ikke fordi vi har store utette dører ut over et av byens livligste torg nattestid, men fordi en bilalarm rett over plassen uheldigvis går i baklås og tuter langvarig og klagende med ulike mellomrom hele natten gjennom. Selv de lokale selgerne blir lei, og dundrer på panseret til det antar en konkav form. Men lite nytter det. Slik er det i Kairo. Jeg elsker det.

Mor og far i Khan il Khalili

Mor og far møter uforskammet friske til frokost, om man strekker det uttrykket til å dekke den enkle serveringen i øverste etasje. Egget er kokt grønt, men mor - som gjerne gir far det glatte lag om hans frokostegg ikke smiler - er i kjempehumør. Far er bare fascinert. De har bestått testen. Jeg får bare si som så uendelig mange imøtekommende folk i disse kvartalene:

"WELCOME TO CAIRO!"

Det er jo nå det begynner...