Showing posts with label Khan il Khalili. Show all posts
Showing posts with label Khan il Khalili. Show all posts

23 December, 2012

Kairos gamle bydel

Under frokosten betrakter vi hundrevis av bedende som strømmer inn i Hussein-moskeen inntil den er full. Da legges tepper på plattingen utenfor. Innkallingen til ukas viktigste bønn er ved å være slutt når vi rusler nedover den delen av Khan il Khalili som er vanskeligst ikke å bli stoppet i, men selgerne kjenner oss raskt igjen og nøyes med skinnangrep fra begge sider i spissrotgangen.
    Jeg har tenkt oss over gangbrua som krysser en travel gjennomfartsåre, men den er stengt, så far og mor må vri seg rundt et gjerde og følge min strenge kommando om å gå på linje ved siden av meg når vi hopper ned fra den tretti centimeter høye fortauskanten. Til min overraskelse stopper bilene av seg selv, og vinker oss over. Det må skyldes mors store grå hår og at far går med stokk. Respekten for eldre er jo høyere her en hjemme, og er sterkt medvirkende til at vi overlever de få metrene til motsatt bredd.

Alt i ferskvare
Bab Zuweila

Darb al Achmar - det virkelig gamle Kairo

Først besøker vi et frodig ferskvaremarked og svinger deretter nedover noen smug som ender opp i den gamle hovedveien som fører gjennom det opprinnelige Kairo. Her passerte i sin tid karavanene moskeer og handelssteder.Nå er det like travelt og støvete, med sengetøy, ull, klær, fisk og grønnsakselgere i skjønn forening.
    Like etter Bab Zuweila, den flotte porten i den gamle bymuren, kommer vi inn i teppemakerbasaren. Her finner jeg Islem, en venn fra tidligere. Han får et eksemplar av boken hvor hele familien hans er gjengitt. Jeg var hjemme hos dem og spiste duer for fem år siden, og er glad for å høre at de har det godt.
    Mor finner et vakkert håndsydd teppe/putetrekk og blir helt fortapt i store ruller med grov egyptisk bomullsduk. Midt i blinken for hagefesten til sommeren, mener hun, dermed får jeg 18 kvadratmeter duk i en søppelsekk. 14 kroner meteren, halvannen meter bred, det er et godt kjøp, men tungt å bære.


religiøst samliv

Mor og far gir fra seg en mer eller mindre sammenhengende strøm av glede og forundring, sjokk og innrømmelser, ettersom vi passeres av mopeder i urealistisk høy hastighet, kikker på smaå gule kyllinger til salg, betrakter kalkuner på taket og gløtter inn i en moske hvor det strømmer store mengder ut etter fredagsbønnen.
En helt typisk egypter!
    I denne delen av byen er turister ikke i noens målgruppe, så vi får ikke annet enn høflige, vennlige og nysgjerrige hilsener fra gammel og ung. Skjegget mitt får undrende blikk og mine få arabiske gloser utnyttes 200%. En svært trivelig ung dame selger mor et vakkert tørkle og ønsker oss god jul.
    "Feirer du jul da?" spør mor.
    "Nei vi har ikke jul, men i Egypt lever kristne og muslimer harmonisk sammen, så vi gleder oss på de andres vegne," svarer hun.
    Det er akkurat den holdningen jeg har møtt så mange ganger i denne byen. Jeg har derfor svært vanskelig for å tro på skrekkbildet som er tegnet av media. Egyptere er tolerante, varme og forståelsesfulle, annet har jeg ikke sett.

Utsikt fra Al Hazhar-parken sydover, mot Citadellet og Darb al Achmar

Al Azhar parken

Etter en lang spasertur kaprer vi en drosje som kjører oss opp til en stor grønn park. Den var tidligere en støvete søppelfylling som skapte problemer når vinden blåste skiten over byen nedenfor, men nå er det en av de mest populære utfartsstedene i denne delen av Kairo.
    Vi går opp i et palass med takterrasse hvor vi bestiller kaker og te. Det smaker fortreffelig og utsikten mot det voldsomme Citadellet, De Dødes By og den kompakte gamle Darb al Achmar er ikke å bli mett av. Faktisk er luften så klar at vi ser tvers over Nilen og helt ut til Pyramidene i Giza, hvor solen etterhvert går ned. Da er utsiktspunktet i parken fullt av forelskede par, lattermilde vennegjenger og familier på kveldstur med ungene.

Due-måltid

Det blir middag på Midan Hussein, foran hotellet. Jeg bestiller fylte og grillede duer og mor blir rent melankolsk. Dette har hun ikke fått siden hun var barn og de holdt egne duer. Slike har vi jo sett i hundretall i dag, flyvende omkring de karakteristiske dueslagene over hustakene.
    Vi har gått i flere timer, og far kan jo bare glemme middagsluren har for vane å ta hjemme, så etter en te rundt hjørnet tar de kvelden. Jeg røyker ferdig shishaen og går en tur nedover i markedet for å rekognosere en sølvbutikk til mor. Det tror jeg at jeg lykkes svært godt med, faktisk, men det får jeg komme tilbake til.



Dagen var kjempebra!


22 December, 2012

Citadellet og De Dødes By

Det er enorme dimensjoner på denne lyskrona!
En bil tutet det meste av natten, så jeg er stup trøtt da far banker på. Det er frokosttid, før vi begir oss ut i dag 2 i Kairo. Først får jeg i meg de to tørre frokostbollene, egget med sørgerand og den svarte kaffen som er umulig å helle fra kanna uten å søle.

den største først

Uttrykket til mor forteller klart at rommet vil inngå i et av hennes livs opplevelser i negativ forstand, men hun klager ikke over noe, ser bare det positive i folkelivet utenfor, slik jeg håpet. Balkongen gir masse underholdning.
    Nå vil jeg ta dem opp til Muhammed Ali moskeen, en gigantisk, 1000 år gammel bygning som hoverer over byen. Den er oppført i citadellet som gir en herlig utsikt og gir en mektig opplevelse av volum, kunst og makt. Mor og far legger merke til slike ting som jeg har sluttet å stusse over, og det er litt som å se disse stedene med nye øyne.


Gravplassene er tyrkiskinspirert

De Dødes By

Citadellet gir delvis utsikt over gravplassene som utgjør De Dødes By. Dem har jeg skrevet en del om i den siste boken min, og jeg tilbrakte temmelig mye tid i den nordlige delen. Den er oppkalt etter Qait Bay, som er en av landets flotteste moskeer. Omkring denne lille perlen ligger det et torg som blir som en øy i storbyens travelhet.
    Taxisjåføren er litt overrasket, men setter oss av der vi ønsker. Jeg måtte minne ham pent på å sette igang taxameteret, men det går helt greit med betalingen, knapt tolv kroner skal han ha.
En av Egypts få gjenværende fotstrykere!
    Det er kalt til bønn, så vi kan ikke gå inn i Qait Bay med det samme. Jeg trekker opp en bok og viser fotstrykeren Goan bildet av ham selv, han er egentlig på vei for å be, men han tar seg tid. Det samme bildet henger i ramme på veggen bak ham. Jeg lagde en del kopier til mine venner da jeg var her for fem år siden. Han er stolt og vil gjerne stryke skjorta mi igjen.

I glassblåseriet har jeg også gamle kjente, der velger mor et par artikler mens jeg inviterer far på falaffel fra "pølsebu". Hummus og et par tilbehør følger på, mens jeg her inne er litt forsiktig med grønnsakene, i det minste på fars vegne. Mor dukker opp og forsyner seg hun også, ved siden av den gamle trevogna som har en frityrgryte mor heldigvis ikke får øye på før vi har tømt de små fatene. Det koster en slikk og ingenting, men smaker godt. To geiter synes å mene det samme, for de gir far udelt oppmerksomhet.

Innvendig kuppel i Qait bay moskeen

fargespill i moskeen Qait Bay
Inne i moskeen er det bare oss. Det er det som er fint med å komme seg litt unna de mest besøkte stedene. En vokter bare nikker da vi går forbi og en due flyr omkring under kuppelen. Lyset faller fint inn gjennom et blyglassvindu og mikrofonen til bønnetaleren ligger ved siden av en liten kassettspiller. Jeg skulle gjerne tatt med mor og far opp i minareten, den gir en interessant utsikt, men det er for bratt og trangt. Det er imidertid fint her inne også.

stemning ved falaffelvogna

min vennefamilie

En million mennesker bor det her inne, de er bland Kairos fattige og har søkt inn i husene som tradisjonelt bygges over gravene. Egyptere flest er flaue eller redde for dette strøket, men det er fredelig og trygt, nesten uten biltrafikk og med svært hyggelige, om enn litt reserverte beboere.
    Etter en avstikker inn i labyrinten av gravkammer og mausoleer passerer vi et støyende begravelsesfølge før jeg finner en grønn dør. Huset kjennes lett på dueslaget på taket og en ruin av et praktbygg rett ved siden av. Her har jeg venner.

Dette møtet gjorde inntrykk på alle, kan jeg si med hånden på hjertet
far er proff som bestefar på alle språk
    "Paulo!" roper Sunni gledesstrålende når hun til tross for alt skjegget kjenner meg igjen, hun er mor i familien. Vi må sette oss og får te og småkaker.
    Her henger det bilde av meg og faren på veggen, og de setter seg omkring boka, som har historien og bildene herfra. Islem, sønnen, sender meg et veldig varmende blikk når jeg signaliserer at boka nå er deres, og far blir lykkelig når han får et kyss på kinnet av familiens yngste tilskudd. Det er herlig å se dem igjen. De er voktere i denne delen av gravplassen, så de har legitim grunn til å bo her.

søt, ferskpresset appelsinjuice for å skylle ned støvet

markedslivet i basaren

Vi begir oss ut i støvet igjen. Det blåser mer enn det pleier, så luften er fylt av et fint pulver som gjør øynene såre og skjegget stivt. Et tre blåser senere overende nær hotellet, men det er det mest dramatiske som skjer i denne delen av byen.
    Jeg lar mine foreldre hvile litt mens jeg stikker ned i sentrum og sjekker neste hotell, kjøper tre simkort og ordner meg selv trådløst bredbånd så jeg kan oppdatere denne bloggen. Etterpå bestiller vi et større måltid av Sish kebabmix, lam og kjøtt, med det typiske brødet som selgerne går eller sykler rundt med, balanserende i store stativ på hodet.

Jada - de vil prøve alt!
   Mat gir nye krefter, ser det ut til, så vi begir oss på en runde i markedet før vi daler ned på en av mine favorittkafeer. Far fleiper med selgere, skopussere og tiggere, vi er strenge med noen og ettergivende for andre. Det er riktig å gi litt, og folk med initiativ har jeg sansen for, men det er såvisst en underholdende og lærerik måte å yte nødhjelp på.

han er utkonkurrert på hjemmebane ...
    Vi har knapt sett en turist i hele dag, forresten. Det er nesten ikke til å tro, for byen fremstår på ingen måte farlig eller truende som følge av urolighetene de siste månedene. Tvert imot er folk ekstra hyggelige, synes jeg, og vi stikker oss enda mer fram enn vi ville gjøre ellers.
    Skjegget mitt gir meg en masse kallenavn, men det er lett å ferdes omkring, spesielt når jeg er alene. Selgerne er jo sultefôret, og mor og far ser ut som lette offer. Jeg har bedt dem begrense seg de første dagene, men det skal nok bli både tekstiler, sølv og klær etterhvert.
    Jeg runder av kvelden med å kjøpe en penn med "usynlig blekk" og å fotografere en vidunderlig familie jeg har kommet i prat med. De snakker utmerket engelsk og diskuterer villig hva som helst. Det slik det fungerer, her i Khan il Khalili.

Gleder meg til i morra!


21 December, 2012

Ankomst Kairo

bønnerop, folkeliv og bilalarm...
Egypt er ulikt alt annet, med sin kombinasjon av kulturer og historie, men mest påtrengde og umiddelbart iøynefallende er trafikkulturen. Selvsagt. Den skremmer jo livet av førstegangsreisende, inkludert mine foreldre.

Siden jeg var her sist, har det dukket opp hvite drosjer med taksameter, hvilket fjerner en liten usikkerhet for nybegynneren. De starter på 2,50 og ruller langsomt videre, eventuelt med tillegg av flyplassavgift. Vi finner en fin fyr i en fin bil, og nettopp den strøkne bilen er vår beste livsforsikring, forsøker jeg å få mor og far til å tro, der de klamerer seg fast i baksetet og kommer med stadige utrop.
    Til min fornøyelse er det ikke bare eder og fordømmelse over den intuitive kjøringen til sjåføren vår, men også en god porsjon beundring over at han ikke støter borti noen av alle de andre bilene, som ser ut til være i hendene på individer med dårligere intuisjon enn ham vi har hyret til oppgaven.
    "Dere får trøste dere med at det går mye langsommere her inne i de trange bygatene enn ute på landet, sier jeg, men far legger likevel merke til at nåla bikker 110 km/t og det er et sant mirakel at det finnes biler uten bulker i støtfangeren. Ganske mange, faktisk.
    Før reisen er omme har far fått en garanti om at han aldri mer skal få klager på kjøringen hans og far har dultet borti mor i hver venstresving, ettersom han ikke fikk festet beltet skikkelig, men vi kommer fram, og det ble kjørt raskeste vei.

Hotellet er neste overraskelse i tilvenningen til hva som skal bli en "hard-core" opplevelse av Egypt. Her starter vi på bånn og så skal jeg nok jobbe meg opp til et noe mer akseptabelt nivå etterhvert, men synet av mor og far som anstiger smuget som leder inn i Khan il Khalili kommer jeg aldri til å glemme.
    Det er litt vanskelig å finne inngangen til resepsjonen blant kafeer, salgsboder og papyrusruller, men jeg er rimelig godt kjent og loser dem forbi den lokale forretningsstand. Et par karer mener å dra kjensel på meg, det er hyggelig. Så bærer det opp til to rom med balkong. Og enkelte kakkerlakker og maling som flasser i så tunge flak fra loftet at de ikke vil være gode å få i hodet.
innebygget rumpevasker...
    "Hva er det?" spør mor om metallrøret som på egyptisk vis stikker opp omtrent midt i toalettskåla.
    "Innebygget bidét," forklarer jeg, veldig prsktisk, ettersom det ikke er papir på rommet her. Jeg dreier på en kran ved siden av dassen med det resultatet at en vannsøyle stiger opp fra skåla og treffer fullstendig blink på moderen. Hun tar det måtelig pent, men er mer bekymret over at de vil ha store problemer med å komme opp i badekaret, som i likhet med taket også flasser, nedi. Det kan jeg ikke huske å ha sett før.
    Ettersom noe kravler i garderobeskapet henges jakkene utenpå, og koffertene plasseres på krakker over gulvet for å unngå uønskede gjester. Foreldrene mine er sannelig kreative når alt kommer til alt. Det blir ikke aktuelt å ta av seg på beina, ettersom fars fot etterlater seg en stripe i støvet når han trekker skotuppen bortover.
    "Det varmeste stedet i rommet er kjøleskapet," kommenterer far tørt, og fikler med en gammel 4:3 TV med bilderør. Noe arabisk tyter ut. "Denne virker i hvert fall," sier han og ser herlig lettet ut over at det er noe på denne plassen som fungerer. Jeg er imponert over innstillingen, det må jeg tilstå.

brukt askebeger og retro stil
Alt dette skulle vel være til å leve med, om det hadde blitt en god natts søvn etter den nattlige turen vi tar i den luktende, mørke markedslabyrinten. De følger meg uansett hvor smalt og møkkete det er, skritter over hauger med oppsopt avfall etter dagens handel, nyser utenfor metallporten til krydderbutikkene og vender om når vi ved et par anledninger butter i en smal blindgate hvor magre katter smetter unna.
    "Det der var enten en veldig stor rotte eller en veldig liten katt," sier jeg og peker bak oss. De takler det også, og gleder seg faktisk til å fortelle om det hjemme.
    Vel, nattesøvnen ble så som så. Ikke fordi vi har store utette dører ut over et av byens livligste torg nattestid, men fordi en bilalarm rett over plassen uheldigvis går i baklås og tuter langvarig og klagende med ulike mellomrom hele natten gjennom. Selv de lokale selgerne blir lei, og dundrer på panseret til det antar en konkav form. Men lite nytter det. Slik er det i Kairo. Jeg elsker det.

Mor og far i Khan il Khalili
Mor og far møter uforskammet friske til frokost, om man strekker det uttrykket til å dekke den enkle serveringen i øverste etasje. Egget er kokt grønt, men mor - som gjerne gir far det glatte lag om hans frokostegg ikke smiler - er i kjempehumør. Far er bare fascinert. De har bestått testen. Jeg får bare si som så uendelig mange imøtekommende folk i disse kvartalene:

"WELCOME TO CAIRO!"

Det er jo nå det begynner...