23 December, 2012

Kairos gamle bydel

Under frokosten betrakter vi hundrevis av bedende som strømmer inn i Hussein-moskeen inntil den er full. Da legges tepper på plattingen utenfor. Innkallingen til ukas viktigste bønn er ved å være slutt når vi rusler nedover den delen av Khan il Khalili som er vanskeligst ikke å bli stoppet i, men selgerne kjenner oss raskt igjen og nøyes med skinnangrep fra begge sider i spissrotgangen.
    Jeg har tenkt oss over gangbrua som krysser en travel gjennomfartsåre, men den er stengt, så far og mor må vri seg rundt et gjerde og følge min strenge kommando om å gå på linje ved siden av meg når vi hopper ned fra den tretti centimeter høye fortauskanten. Til min overraskelse stopper bilene av seg selv, og vinker oss over. Det må skyldes mors store grå hår og at far går med stokk. Respekten for eldre er jo høyere her en hjemme, og er sterkt medvirkende til at vi overlever de få metrene til motsatt bredd.

Alt i ferskvare
Bab Zuweila

Darb al Achmar - det virkelig gamle Kairo

Først besøker vi et frodig ferskvaremarked og svinger deretter nedover noen smug som ender opp i den gamle hovedveien som fører gjennom det opprinnelige Kairo. Her passerte i sin tid karavanene moskeer og handelssteder.Nå er det like travelt og støvete, med sengetøy, ull, klær, fisk og grønnsakselgere i skjønn forening.
    Like etter Bab Zuweila, den flotte porten i den gamle bymuren, kommer vi inn i teppemakerbasaren. Her finner jeg Islem, en venn fra tidligere. Han får et eksemplar av boken hvor hele familien hans er gjengitt. Jeg var hjemme hos dem og spiste duer for fem år siden, og er glad for å høre at de har det godt.
    Mor finner et vakkert håndsydd teppe/putetrekk og blir helt fortapt i store ruller med grov egyptisk bomullsduk. Midt i blinken for hagefesten til sommeren, mener hun, dermed får jeg 18 kvadratmeter duk i en søppelsekk. 14 kroner meteren, halvannen meter bred, det er et godt kjøp, men tungt å bære.


religiøst samliv

Mor og far gir fra seg en mer eller mindre sammenhengende strøm av glede og forundring, sjokk og innrømmelser, ettersom vi passeres av mopeder i urealistisk høy hastighet, kikker på smaå gule kyllinger til salg, betrakter kalkuner på taket og gløtter inn i en moske hvor det strømmer store mengder ut etter fredagsbønnen.
En helt typisk egypter!
    I denne delen av byen er turister ikke i noens målgruppe, så vi får ikke annet enn høflige, vennlige og nysgjerrige hilsener fra gammel og ung. Skjegget mitt får undrende blikk og mine få arabiske gloser utnyttes 200%. En svært trivelig ung dame selger mor et vakkert tørkle og ønsker oss god jul.
    "Feirer du jul da?" spør mor.
    "Nei vi har ikke jul, men i Egypt lever kristne og muslimer harmonisk sammen, så vi gleder oss på de andres vegne," svarer hun.
    Det er akkurat den holdningen jeg har møtt så mange ganger i denne byen. Jeg har derfor svært vanskelig for å tro på skrekkbildet som er tegnet av media. Egyptere er tolerante, varme og forståelsesfulle, annet har jeg ikke sett.

Utsikt fra Al Hazhar-parken sydover, mot Citadellet og Darb al Achmar

Al Azhar parken

Etter en lang spasertur kaprer vi en drosje som kjører oss opp til en stor grønn park. Den var tidligere en støvete søppelfylling som skapte problemer når vinden blåste skiten over byen nedenfor, men nå er det en av de mest populære utfartsstedene i denne delen av Kairo.
    Vi går opp i et palass med takterrasse hvor vi bestiller kaker og te. Det smaker fortreffelig og utsikten mot det voldsomme Citadellet, De Dødes By og den kompakte gamle Darb al Achmar er ikke å bli mett av. Faktisk er luften så klar at vi ser tvers over Nilen og helt ut til Pyramidene i Giza, hvor solen etterhvert går ned. Da er utsiktspunktet i parken fullt av forelskede par, lattermilde vennegjenger og familier på kveldstur med ungene.

Due-måltid

Det blir middag på Midan Hussein, foran hotellet. Jeg bestiller fylte og grillede duer og mor blir rent melankolsk. Dette har hun ikke fått siden hun var barn og de holdt egne duer. Slike har vi jo sett i hundretall i dag, flyvende omkring de karakteristiske dueslagene over hustakene.
    Vi har gått i flere timer, og far kan jo bare glemme middagsluren har for vane å ta hjemme, så etter en te rundt hjørnet tar de kvelden. Jeg røyker ferdig shishaen og går en tur nedover i markedet for å rekognosere en sølvbutikk til mor. Det tror jeg at jeg lykkes svært godt med, faktisk, men det får jeg komme tilbake til.



Dagen var kjempebra!