22 December, 2012

Citadellet og De Dødes By

Det er enorme dimensjoner på denne lyskrona!
En bil tutet det meste av natten, så jeg er stup trøtt da far banker på. Det er frokosttid, før vi begir oss ut i dag 2 i Kairo. Først får jeg i meg de to tørre frokostbollene, egget med sørgerand og den svarte kaffen som er umulig å helle fra kanna uten å søle.

den største først

Uttrykket til mor forteller klart at rommet vil inngå i et av hennes livs opplevelser i negativ forstand, men hun klager ikke over noe, ser bare det positive i folkelivet utenfor, slik jeg håpet. Balkongen gir masse underholdning.
    Nå vil jeg ta dem opp til Muhammed Ali moskeen, en gigantisk, 1000 år gammel bygning som hoverer over byen. Den er oppført i citadellet som gir en herlig utsikt og gir en mektig opplevelse av volum, kunst og makt. Mor og far legger merke til slike ting som jeg har sluttet å stusse over, og det er litt som å se disse stedene med nye øyne.


Gravplassene er tyrkiskinspirert

De Dødes By

Citadellet gir delvis utsikt over gravplassene som utgjør De Dødes By. Dem har jeg skrevet en del om i den siste boken min, og jeg tilbrakte temmelig mye tid i den nordlige delen. Den er oppkalt etter Qait Bay, som er en av landets flotteste moskeer. Omkring denne lille perlen ligger det et torg som blir som en øy i storbyens travelhet.
    Taxisjåføren er litt overrasket, men setter oss av der vi ønsker. Jeg måtte minne ham pent på å sette igang taxameteret, men det går helt greit med betalingen, knapt tolv kroner skal han ha.
En av Egypts få gjenværende fotstrykere!
    Det er kalt til bønn, så vi kan ikke gå inn i Qait Bay med det samme. Jeg trekker opp en bok og viser fotstrykeren Goan bildet av ham selv, han er egentlig på vei for å be, men han tar seg tid. Det samme bildet henger i ramme på veggen bak ham. Jeg lagde en del kopier til mine venner da jeg var her for fem år siden. Han er stolt og vil gjerne stryke skjorta mi igjen.

I glassblåseriet har jeg også gamle kjente, der velger mor et par artikler mens jeg inviterer far på falaffel fra "pølsebu". Hummus og et par tilbehør følger på, mens jeg her inne er litt forsiktig med grønnsakene, i det minste på fars vegne. Mor dukker opp og forsyner seg hun også, ved siden av den gamle trevogna som har en frityrgryte mor heldigvis ikke får øye på før vi har tømt de små fatene. Det koster en slikk og ingenting, men smaker godt. To geiter synes å mene det samme, for de gir far udelt oppmerksomhet.

Innvendig kuppel i Qait bay moskeen

fargespill i moskeen Qait Bay
Inne i moskeen er det bare oss. Det er det som er fint med å komme seg litt unna de mest besøkte stedene. En vokter bare nikker da vi går forbi og en due flyr omkring under kuppelen. Lyset faller fint inn gjennom et blyglassvindu og mikrofonen til bønnetaleren ligger ved siden av en liten kassettspiller. Jeg skulle gjerne tatt med mor og far opp i minareten, den gir en interessant utsikt, men det er for bratt og trangt. Det er imidertid fint her inne også.

stemning ved falaffelvogna

min vennefamilie

En million mennesker bor det her inne, de er bland Kairos fattige og har søkt inn i husene som tradisjonelt bygges over gravene. Egyptere flest er flaue eller redde for dette strøket, men det er fredelig og trygt, nesten uten biltrafikk og med svært hyggelige, om enn litt reserverte beboere.
    Etter en avstikker inn i labyrinten av gravkammer og mausoleer passerer vi et støyende begravelsesfølge før jeg finner en grønn dør. Huset kjennes lett på dueslaget på taket og en ruin av et praktbygg rett ved siden av. Her har jeg venner.

Dette møtet gjorde inntrykk på alle, kan jeg si med hånden på hjertet
far er proff som bestefar på alle språk
    "Paulo!" roper Sunni gledesstrålende når hun til tross for alt skjegget kjenner meg igjen, hun er mor i familien. Vi må sette oss og får te og småkaker.
    Her henger det bilde av meg og faren på veggen, og de setter seg omkring boka, som har historien og bildene herfra. Islem, sønnen, sender meg et veldig varmende blikk når jeg signaliserer at boka nå er deres, og far blir lykkelig når han får et kyss på kinnet av familiens yngste tilskudd. Det er herlig å se dem igjen. De er voktere i denne delen av gravplassen, så de har legitim grunn til å bo her.

søt, ferskpresset appelsinjuice for å skylle ned støvet

markedslivet i basaren

Vi begir oss ut i støvet igjen. Det blåser mer enn det pleier, så luften er fylt av et fint pulver som gjør øynene såre og skjegget stivt. Et tre blåser senere overende nær hotellet, men det er det mest dramatiske som skjer i denne delen av byen.
    Jeg lar mine foreldre hvile litt mens jeg stikker ned i sentrum og sjekker neste hotell, kjøper tre simkort og ordner meg selv trådløst bredbånd så jeg kan oppdatere denne bloggen. Etterpå bestiller vi et større måltid av Sish kebabmix, lam og kjøtt, med det typiske brødet som selgerne går eller sykler rundt med, balanserende i store stativ på hodet.

Jada - de vil prøve alt!
   Mat gir nye krefter, ser det ut til, så vi begir oss på en runde i markedet før vi daler ned på en av mine favorittkafeer. Far fleiper med selgere, skopussere og tiggere, vi er strenge med noen og ettergivende for andre. Det er riktig å gi litt, og folk med initiativ har jeg sansen for, men det er såvisst en underholdende og lærerik måte å yte nødhjelp på.

han er utkonkurrert på hjemmebane ...
    Vi har knapt sett en turist i hele dag, forresten. Det er nesten ikke til å tro, for byen fremstår på ingen måte farlig eller truende som følge av urolighetene de siste månedene. Tvert imot er folk ekstra hyggelige, synes jeg, og vi stikker oss enda mer fram enn vi ville gjøre ellers.
    Skjegget mitt gir meg en masse kallenavn, men det er lett å ferdes omkring, spesielt når jeg er alene. Selgerne er jo sultefôret, og mor og far ser ut som lette offer. Jeg har bedt dem begrense seg de første dagene, men det skal nok bli både tekstiler, sølv og klær etterhvert.
    Jeg runder av kvelden med å kjøpe en penn med "usynlig blekk" og å fotografere en vidunderlig familie jeg har kommet i prat med. De snakker utmerket engelsk og diskuterer villig hva som helst. Det slik det fungerer, her i Khan il Khalili.

Gleder meg til i morra!