Gol Verktøy og Sport

Nils Anders Fekene

Jeg har blitt kjent med en svært god grunn til å besøke Gol, nemlig Arnt i Brasserie Valore. I dag erfarte jeg at det finnes en grunn til. Han heter Nils Anders Fekene. Hvis du har kjørt gjennom Gol, så har du sett butikken hans lengst sør i sentrum. Det er den med alle pappeskene. Gol Verktøy og Sport. Navnet er misvisende i den forstand at du her også finner alt annet enn verktøy og sport. Men det skjønner du, for brorparten er som sagt plassert utenfor butikken...

    "Hvor lang tid tar det å bære ut og inn alt dette?" spurte jeg ham om.

    "Det tek vel halvanna time."

    "Til sammen, ikke sant? Inn og ut totalt?"

    "Nei. Hver veg."

... og når vær og klima tillater det.

Fortauet er spesielt fullt på lørdager, ... 

=Oslo

Nils Anders stod sammen med en stamkunden Jan da jeg kom inn. Jan bor litt lenger oppi dalen. Han er litt eldre enn meg, har mørke buskete øyenbryn og er singel. Det har han alltid vært, i likhet med broren, som bor i nærheten. Søsteren har flyttet ut og stiftet familie.
    "Jeg tenkte litt over dette her forleden," sa Jan. "Jeg synes egentlig det er fint. Man er så fri."
    Det er rart hvordan samfunnet har det med å stemple ugifte over førti som litt av noen misfits. Han ser akkurat så fornøyd ut som han gir uttrykk for å være. Vil gjerne snakke og tenker seg litt om, når jeg røper min mistanke om at Hallingdøler er i overkant reserverte.
    "Det ser du nok lettere når du kommer utefra," sier han og tenker litt til. "Men du har rett. Å gå her i Gol er som å gå i Oslo."
    Jeg forstår ikke hva han mener.
    "Du hilser bare på de du kjenner, når du måter noen på gaten. Det er i grunn litt trist."
    Det er det jeg trodde. To hyggelige folk som hilste oppi gata her, viste seg å være fra Nederland. Men Jan er både åpen, interessant og god å snakke med. Likevel formes man av miljøet, og han tror nok noe av den lukkede holdningen kommer av at det fra tidlig av bare var de samme familiene som bodde her i strøket. Det kom jo ikke folk flyttende til, og nå som det jo faktisk gjør det ... ja så blir det faktisk ikke mer åpent allikevel. Han funderer litt på hvordan det er slik, uten å komme helt i mål, men betraktningen harmonerer godt med hva jeg har hørt i Brasseriet.

Kjøkkenavdelingen er oversiktlig og mangfoldig, likeså...

... skole- og kontorseksjonen.

Kontoret er noe løsere strukturert.

som far så sønn

Samtalen foregår mens fire kvinner kommer inn og handler, så vi må av og til lene oss til siden eller ta et halvt skritt inn på kontoret. Det er nemlig ikke plass til å passere hverandre her inne. Flere steder må du faktisk gå sidelengs selv uten møtende trafikk. Butikken er den fulleste jeg hittil har opplevd og vareutvalget er enda mer variert enn i den fascinerende altmuligbåten som er kombinert dyre- og passasjertransport, frakteskute og kjøpesenter på Rio Paraguay på strekningen mot grensen til Brasil og Bolivia.

    "Jeg tok over for far min i 1976," forteller Nils Anders. Faren er innflytter fra Hemsedal, og hadde først jobbet som bestyrer i det som da var samvirkelaget på den andre siden av gaten, før han tok over denne butikken like etter krigen.
    Jeg ser meg rundt og undrer på hva hans eldste vare kan være.
    "Nei, du vet, det meste er jo fra de ti siste åra, men det ligger nok noe fra femtitallet nederst et sted," anslår han. Her inne finner han ting for deg som du forlengst har gitt opp å få tak i. Han er overdrevent beskjeden, for faste kunder slår fast at han har stålkontroll på hvor alt er.
    "Har du et system i alt dette?", spør jeg for sikkerhets skyld.
    "Vel. Jeg kan vel ikke si det. Varegruppene flyter litt i hverandre."
    "Men du vet altså hvor du har ting!" Jeg tør ikke forme det som et spørsmål.
    "Det er klart, ellers hadde det jo ikke gått."

klisterhjernen

Til Jan presenterte jeg meg litt tidligere som Paul. "Ja, det er vel Olai-Olssen det," kommer det fra Nils Anders, etter at han har vært gjennom en hard pruterunde med en av damene. De møttes på litt under halvveien.
    Iblant husker folk reisepadleprogrammene fra TV2, men ingen husker etternavnet, så jeg får helt hakeslepp.
    "Navnet er jo litt spesielt," fortsetter han, for du har jo bindestrek. Olai er jo ellers oftest et fornavn."
    "Forklaringen er at min farfar i et bevinget øyeblikk fikk det for seg at han skulle lage et nytt etternavn," svarer jeg. "Det dør vel ut med meg, ser det ut til, men funker enn så lenge fint til sitt bruk."
    Nils Anders har altså klisterhjerne. Klart han har kontroll her i "Gol Verktøy og Sport" - det tas fornærmende opp om noen trekker det i tvil.

Ringeklokke til sykkelen!

Selvsagt har han også noe jeg trenger. Jeg slår til på en ringeklokke og en kjelebørste, og spør om han har festestrikker til bagasje.
    "Vanlige bagasjestrikker?" Han har en rimelig variant i flerfarget firpakk og en gul med to i pakken, av samme kvalitet som jeg har fra før.

Teddykaninen troner høyt over disken, ...

... som befinner seg omtrent midt i denne stabelen!

Produktene havner på den lille biten av disk som er tilgjengelig. En førti centimeter høy og minst en meter lang stabel av dokumenter, med et løst lag varer oppå, opptar alt til venstre for kasseapparatet. Til høyre er det en stabel med diverse, toppet av et rosa kosedyr, ved siden av glassmontre med blant annet piper, zippolighter og ei lommelerke.
    Idet jeg tar opp lommeboken dytter han litt på varene med håndbaken som for å markere at han ikke vil ha noe med dem å gjøre lenger. "Det blir bra slik."
    "Hva mener du? Nei, det kan jeg ikke..."
    Jeg får rett og slett ikke anledning til å betale. Han mumler noe om at det har vært hyggelig. Situasjonen er litt vanskelig, men jeg bestemmer meg for å gi gjengjeld senere. Den som ler sist ler best. Det skal bli den dyreste ringeklokka noen har kjøpt, men han skal få seg en overraskelse, vel fortjent, så snill han er og så mange som han gleder og forundrer. Han lar seg til og med svært motvillig avbilde, til tross for at hans forpinte, protesterende kroppsspråk formelig skriker etter Menneskerettskommisjonen i Haag. Han er virkelig ekte beskjeden.

Litt flaut over at jeg slår ham i skjegglengde, men han har akkurat barbert seg ...

vurderer mobiltelefon

    "Jeg er vel egentlig å regne som analfabet," sier Nils Anders da jeg nevner at dette må bli en bloggpost. Han sikter til alt han ikke kan eller ønsker å lære seg dette med data. Han er ikke på Feis, for å si det slik. "Men jeg vurderer å skaffe meg mobiltelefon," medgir han. "Det er kjekt å ha hvis du for eksempel er i bil i vintermørket og noe inntreffer."

------  REKLAMEPAUSE ------

Jeg tar nå en pause fra denne bloggen for å drive litt hardcore produktplassering. Finner du ikke det du trenger på disse bildene, så vil Nils Anders kunne finne det for deg et annet sted i butikken. Følg med, og legg spesielt merke til kombinasjonen av varer. Vi starter med Yatzyblokker for fem terninger attmed røkeskapet.

Trykk for all del på bildene, og bla deg gjennom mens du nyter detaljene!

... så har du stativet for hodelykt, snøspader, garderobeskap og piler, samt de klassiske trykk-askebegrene som er temmelig uspekulativt priset til 61 kroner stykket. Kun to igjen:



Min far jobbet i Anker Hellesens batterier i sin tid, opprinnelig et dansk firma, som ble kjøpt opp av Duracell i 1986... Kaps og kabler er sortert sammen, kanskje alfabetisk?

Trenger du en stor plastkanne, badmintonsett, sag, fuglehus, leketraktor eller pussemaskin, skal du gå lengst inn til høyre, bak gardintrappen, mens stormkjøkkenet ligger lett tilgjengelig mellom malerpenslene og dorullholderen med ferdig montert dorull (så slipper du å feste den feil vei). Feiebrett, plastbestikk, svømmebriller og løvriva ligger derimot inn til venstre, like ved sportsavdelingen, som har det meste fra padleåre, telt, kubb og fottøy, til presskanne, dart, snorkel og fotball. Løp og kjøp!

Nylonsnora finner du under eggtimern, mellom sykkelpumpa og og den fine malerulla, med baderingene litt bortenfor, mens vernesko og sykkelhjelm ligger logisk stablet i HMS-avdelingen. Elektrikertapen kan det være litt vanskeligere å finne, hvis du vil ha den store rullen, for den er halvt skjult mellom bukseseler for barn i alder 5 til 10 år og et umbracosett, like ved dobørstene. Da er det enklere i leketøysavdelingen, for der er det heldigvis fremdeles Ole Brum som eier hylla.

Nils Anders tar fatt på ettermiddagens halvannentimes bæreøkt, og jeg sinker ham. Det er lørdag, og derfor har det vært plassert ekstra mye ute på fortauet. Det varierer med vær, sesong og ukedag, har jeg fått opplyst. Systemet fra gateplan bæres inn og smelter sammen med mangfoldet innendørs.

    "Det hender at noen vil hjelpe meg med å bære inn kassene," forteller Nils Anders, "men det går selvsagt ikke."

    Nei, tenker jeg, da jeg bukker ut og går opp mot Gol sentrum igjen. Da roter de det sikkert bare til...

------ PROLOG -----

Her jeg sitter og blogger seint på natt har jeg funnet ut på hvilken måte jeg skal yte gjengjeld, men under redigeringen av bildene blir jeg klar over detaljer jeg ikke så i butikken, så nå har jeg to grunner til å ringe å forstyrre Nils Anders på en søndag. Det er ett bilde til, nemlig, som viser den delen av butikken som strekker seg inn på lageret.
    Da jeg tok det var jeg mest fascinert av stabelen med Alfa skistøvler på hylla i bakgrunnen, men i ettertid ser jeg at det rett for nesen av meg er to pappesker med påskriften "Bob'er" og "skihopper"! Tenker du det samme som meg? Her snakker vi ikke Boklöv, men heller svak Kongsberg-knekk!
    Disse holdt oss ute til vi måtte jages inn etter mørkets frembrudd etter å ha laget de kuleste banene og bakkene ute i kramsnøen. Det står til og med en eske helt oppunder taket, i bildets øverste venstre hjørne. Der står det jaggu også "BOB". Jeg gleder meg til i morra - og jeg gleder meg til snøen kommer!

Sterke minner her!

God Reise!

Brasserie Valore

Engler finnes og har ikke nødvendigvis fjær. Jeg støter stadig på dem, og nå har det jaggu skjedd igjen, denne gang i Gol. Som det skjer fra tid til annen bygget tilfeldighetene seg opp mot en opplevelse jeg aldri vil glemme. En slik som gjør Reisen magisk og god, utfordrende og optimistisk. Den gir meg troen på det gode og på nestekjærlighet, samtidig som den både oppmuntrer og inspirerer enormt. I tillegg synes jeg det også kom en god historie ut av det, så her får du den...

Spreke, reflekterte, nysgjerrige, sympatiske elever på en flott folkehøyskole ... og meg.

Jeg startet gårdsdagen på Valdres Folkehøgskole. Foredraget kvelden før hadde gått over alle støvleskaft, så jeg hadde ikke stemme igjen da elevene etter fem timer omsider hadde fått nok. Det var dermed ikke tid til å ferdigstille en episode av Tour Boreal til TV8 som skal sendes i morgen. Været var  heller ikke lovende. Jeg spurte om å få bli en dag til, men det passet dårlig, for de skulle ha foreldrehelg. Så jeg takket for meg og tråkket over Golsfjellet.

på jakt etter skrivestue

Heldigvis begynte det ikke å regne før jeg hadde kommet opp alle bakkene, men det var forlengst mørkt, knapt plussgrader og høljende regn da jeg bremset meg ned alle svingene til Gol. Her ligger Hallingdal Folkehøgskole, hvor jeg skal ha foredrag neste lørdag. Jeg har spurt om de kunne flytte datoen og opplyst at jeg sykler forbi nå, men det lot seg ikke gjøre. Det er greit. De inviterte meg ikke til å overnatte, og det er også greit. Da vil jeg ikke spørre.
    Nede i byen finner jeg et hotell. Jeg må ha fire timer til redigeringen. De er allerede i ferd med å stenge, og er der ikke om natten. Anbefaler en kinarestaurant.
    Kinaen har ikke en eneste gjest. De er veldig koselige, men stenger klokken ti. Det er bare tre timer til. De tipser om Pers hotell, og en annen restaurant: "Det siste huset på venstle hånd." Det lukter godt kinamat og de smiler som bare kinesere kan, men ti er for tidlig, så jeg triller videre.
    Ettersom Pers Hotell er stort og proft og lever av overnattinger, vil det ikke ta seg ut om jeg først sitter der fire timer og deretter spør om å få sove utenfor, så noe sier meg at jeg heller skal forsøke siste hus på venstre hånd, hva det nå måtte være. Kinesernes uttale var så snål at jeg ikke vet helt hva jeg ser etter. "Brasserie Valore" står det (Trip Advicer). Det ser mørkt ut. Ingen gjester. Det er en tidlig torsdags kveld i Gol. Døra er åpen.

Neste morgen, før åpningstid.

Brasserie Valore

Innenfor kommer en ganske høy fyr meg i møte. Han virker hjertelig på en nesten bardus måte, og spør hva han kan stå til tjeneste med.
    "Hvor lenge har du åpent?" spør jeg.
    Sannsynligvis liker han spørsmålet. Det drypper av hele meg. Sykkel og tilhenger lener seg mot vinduet. Jeg får sagt at jeg trenger fire timer ved et bord og en suppe. Han har løk og fisk, sier han, og avbryter seg selv:
    "Hva sier du til en av hver til samme pris som en?"
    Hva gjetter du jeg sa?
    Arnt har masse erfaring. Han er 33 år gammel, har vært kjøkkensjef, hotellsjef, stressa, deprimert, gift, pappa, skilt, i Frankrike, i Tromsø, i Alta ... og kommer fra en liten by i Østfold. Han utvider tilbudet uten å trekke pusten.
    "... og en tørketrommel til det våte tøyet ditt?"
    Er slik mulig? Fyren likner mer en smart aksjespekulant enn en kokk. Han er en god selger, og da mener jeg en god selger, ikke en sleip selger. Han er annerledes. Problemløsende. Positiv.

fiske- og løksuppe!

Vi finner et bord, kabelen til mac'en løper under matta forbi inngangsdøra. Jeg er enda forundret over fremtoningen hans, som blir avledet av et ungt par med to unger. En i hånd og en i vogn. De blir underholdt. Jentungen får lekekasser og beskjed om å leke hvor hun måtte ønske. Mor og far blir listig ledet til å bestille en akevitt til ølen. Ungen får spesialpizza og beskjed om at den er gratis om hun spiser hele. Mor og far, som sitter ute av syne for meg, lovpriser alt de får servert, selv når de tror ingen hører dem. Noen smaksinntrykk overrasker. De skulle egentlig spist på Pers, men det kom noe i veien, så de ble henvist hit.
    Arnt, som jeg enda ikke kan navnet på, danser elegant omkring og er oppmerksom. Suppene mine er himmelske. Jeg tar en øl og må selvsagt også ha en akevitt. Kaffen er knallgod.

Alt er så bra at jeg lurer på om dette er skuespill. Finnes slike folk og slike steder? Har jeg så flaks - igjen? Da legger jeg merke til praten i kroken bortenfor, mellom Arnt og gjestene. Det er ikke tomme fraser. De snakker barneoppdragelse. Delt foreldrerett. Erfaringer. Fremtid. Detaljene går så langt at de er fullt på høyde med mine egne intime betroelser om sterilisering og det som verre er, som elvene fikk ut av meg i går. Dette er ikke overfladisk vissvass, men ærlig og ekte tvers igjennom. Jeg har vært så heldig å møte en ildsjel.

"Ikke bry deg om at jeg blåser ut lysene," sier Arnt senere. Rendringen av videoen har tatt lenger tid enn forventet, jeg er langt fra ferdig. Jeg må finne en plass i morgen, selv om det er meldt godt sykkelvær fredag og regn lørdag og søndag, hvilket da er max uheldig. Nå må jeg snart ut herfra.

"Hvor skal du sove i natt?" hadde den kvinnelige gjesten spurt da jeg blandet meg i samtalen deres. De tar en natt til i Gol, selv om det ikke var planen. Arnt har tatt en telefon til Pers og ordnet en deal for dem, og de er kjempefornøyde. Stemningen ble helt sydlansk en stund, med barn sent ute på restaurant, snakk i alle retninger og en felles skål med innehaveren.
    "Jeg hadde faktisk tenkt å spørre om jeg kunne rulle ut soveposen utenfor, under halvtaket," svarte jeg. Det ville vært helt greit, da ville jeg komme meg tidlig avsted slik at jeg i Geilo kunne redigere ferdig.

"Sjekk om leilighet nummer fem er ledig," sier Arnt nå til sin svenske kokk Kim. Hun kommer tilbake og bekrefter. Jeg får nøkkelen. Døra låses innefra. Små glass kommer på bardisken og jeg innvies i "Lauritz Bitter", en snaps fra Aas bryggeri. Faktisk er Brasserie Valore eneste skjenkested i Gol som serverer øl fra fylkets eget bryggeri! Smaken er interessant, og går fint sammen med øl. Og det blir litt vin. Og akevitt. Og veldig, veldig hyggelig og sent. Jeg lærer om hva det vil si å drive et slikt serveringssted. Om mentaliteten på Gol. Om mattilsynet.

fest-frokosten

Utpå natten våkner jeg opp-ned i soveposen og er helt svingstang. Ikke rart jeg hadde trøbbel med glidelåsen da jeg krøp nedi! Jeg skal likevel opp i rimelig tid, for det er frokost klokken ti. For meg og for resepsjonisten i Pers, som hadde fødselsdag i går. Når jeg kommer inn i restauranten er det dekket et overdådig bord.

Geburtsdagsbarnet og ukas engel, med en gedigen frokost: Arnt Roar Strøm Grønfoss

    "Du sa jo at du liker rakfisk," sier Arnt (ganske lik en liten palestinertass på Vestbredden som en gang kom til meg med en is og sa ordrett det samme, minus rakfk). Han bærer inn masse speilegg som plasseres attmed god blåskimmelost og perfekt knasende bacon.
    "Spis!" får vi beskjed om. Og jeg er velkommen til å bli her over helga, i min egen leilighet. Redigere, blogge, hvile, dusje og utvikle et overraskende vennskap, mens lavtrykket siger forbi dalen.

Valore. Kunne ikke valgt et mer passende navn.


Tusen hjertelig takk!