OK, så her har dere noen herlige bilder fra en by som du med en viss rett kan si tok helt rotta på meg, følelsesmessig. Klikk på bildesamlingen over for å gå rett til visningen, og utforsk også minde andre gallerier. Folk var så blide og åpne, hjelpsomme og trivelige at jeg nå har byen blant mine favoritter. Jeg bodde hos Nadia og Julia før min venninne Mona kom opp fra Libanon, deretter ble det hotell de siste dagene før vi returnerte til norsk jul.
Klikk for stort bilde! Broen leder over elven fra Den Røde Plass, Kreml sees til høyre. |
Nadia er en knallhard kvinne, vakker og naturlig. Hun jobber med å forberede vordende foreldre på fødselen og har også jobbet som oversetter. Gjestfriheten hennes er total, vi hygger oss på kjøkkenet om morgenen etter at hun har skyflet datteren i barnehage i nærheten. Det er ikke lett å få barnehageplass og hun har relativt god økonomi, ettersom hun eier en annen leilighet som hun får inn mer penger på enn det koster å bo i denne. Vaskemaskinen lekker, veggmalingen sprekker og ting står lagret i korridoren utenfor, og det er godt å minnes på hvor lite slike ytre ting egentlig betyr.
Julia, Maija, Jana og Nadia ... fabelaktig trivelige folk, alle med plass til meg! |
Mona - on black cobble stones in the Red Square. |
Når du velger hotell i Moskva, behøver du ikke bo midt i byen. Ettersom den geniale metroen blåser deg avgårde i alle ønskelige retninger, kan du spare mye på å bo litt utafor. De svært hjelpsomme ansatte på Intourist i Oslo hadde foruten å ordne alt visumstyr også skaffet et helt greit hotell som i sin tid ble bygget for OL. Horene i resepsjonen er noe slitte å se til, men de smiler pent og værelsene i de øvre etasjene er fint oppusset og like i nærheten av Vernisage in Izmailovo, et loppe- og suvenirmarked som absolutt er verdt et besøk.
Det sies at Moskva og Russland er to forskjellige ting, og at russere i hovedstaden på langt nær er så trivelige som sine landsmenn. Det lover uhyre godt for resten av landet. Jeg tok meg i å få en klump i halsen, der jeg stod og betraktet en menneskemengde med gode ansikter. For knapt 25 år siden skilte et jernteppe oss ad. Jeg øvde på å skyte granater med en 82mm bombekaster, var redd dem og visste at deres ammunisjon hadde atskillig større diameter.
Vi kalte dem Stygg Fi.
Det er på høy tid å se at de er vakre.
Paul
No comments:
Post a Comment