Inntrykk fra Siwa

mor og far besøker oraklet i Siwa

Forskjellige kulturer har forskjellige kutymer. Også innenfor et land eller en tro er det store sprik. Det fikk jeg føle etter at Nasser, den flotte karen på bildet ovenfor, hadde vist oss rundt i Oraklet i Siwa. Hit kom i sin tid Alexander den Store og ble lovet en god fremtid, og ruinene er interessante.
    Nasser brukte vel et kvarter med oss, og jeg stod alene med ham i en gammel, enkel moske da jeg spurte hva han mente var en rimelig betaling for hans tjeneste.
   "Slett ingen ting, jeg jobber for myndighetene;" understreket han med fynde.
    "Nei, du kan skjønne at du skal ha noe," mente jeg.
    "Nei, jeg jobber her, og får min betaling, så det er det ikke snakk om," sa den gode mannen.
    Jeg ble helt forvirret. I dette landet har det aldri vært noe problem å bli kvitt litt bakseesh eller tips, men nå skjedde det altså.
    "Har du barn?" spurte jeg, og fikk vite at han har tre. "Da er dette ikke til deg, men til ungene dine, kjøp en liten overraskelse til dem," foreslo jeg så - og det sa han ikke nei til, men virket takknemlig.

Orakelkomplekset med moskeen

Inne i den enkle og vakre moskeen

Henrik - en danske i Siwa

Senere møter jeg så Henrik, en danske som har slått seg ned her i Siwa. Jeg vil ikke trenge meg på, for han har vel sine grunner til å trekke seg vekk fra Skandinavia, men han svært imøtekommende og vi samtaler over et av bordene utenfor hotellet.
    Henrik er her for å lete etter håndverkere de trenger i huset, men har vanskelig med å finne de rette i dag. Han forteller en interessant historie om skikk og bruk her i oasen, som han betegner som sitt paradis. Han og kona er bare i Europa midt om sommeren, når det blir uutholdelig her, og de satser på å handler med tekstiler.
    Jeg viser ham et teppe jeg har kjøpt, og han støtter mitt valg. Han har samme type hjemme, og elsker dem, sier han. Prisen jeg har akseptert er han imidlertid ikke fornøyd med, han kunne fåt det svært, svært mye billigere. Det viktigste for meg er imidlertid at teppet er av god kvalitet, og det er det, sier han.

    Så nevner jeg Nasser, og nevner at denne hederskaren ikke aksepterte tips.
    "Det fungerer annerledes her," forteller Henrik. "Egypterne er for stolte til å si ja til penger, så måten å gi dem noe på, er å stikke det diskret i hånden på dem når du går."
    Det er jo kjempepinlig. Jeg har jo virkelig tabbet meg ut overfor den gode mannen jeg burde ha betalt mer enn den femmer'n jeg gav til ungene hans. Han burde hatt det dobbelte.
    "De vil heller aldri akseptere å få urimelig mye," fortsetter Henrik, "for det vil si at de vil føle at de står i gjeld til deg."

Dette er den liberale varianten ...

... men denne varianten er på moten for tiden1

Dette må være en berber-greie. De er jo berbere nesten hele gjengen her ute. En vanlig Egypter som sier nei takk til fortjente eller ufortjente penger kan jeg ikke forestille meg, men beduiner og berbere har jo en annen livsanskuelse, som jeg bare så vidt har blitt kjent med.
    Her ute ser jeg også hele revolusjonen på vrangen, for de fleste i Siwa er Salafister, altså mer konservative enn det Muslimske Brorskap, og de er nå mer eller mindre tvunget inn i et samarbeid hvor de selv er minoriteten og dermed i en viss grad kan tvinges til å innordne seg mer liberale regler og holdninger enn før. Kompleksiteten i Egypts politikk og religoner er til å bli tullete av.

Men jeg lærer - om enn svært langsomt.
 

Ørkensafari i Siwa

Eventyret fortsetter. Du har kanskje sett videoen i forrige innlegg, hvor det klart fremfår at mine to kjære foreldre er trygt plassert i tradisjonsrike omgivelser. Hotellet er virkelig helt vidunderlig, all maten smaker himmelsk og humør og serviceinnstilling hos de ansatte er en høydare. Og når vi snakker om høydare kan jeg like godt kline til med en liten video til. Vi var nemlig på tur i ørkenen i dag, fra formiddag til etter solnedgang. Det er lenge siden jeg har vært så nær å erklæres arveløs som i rutsjeturen du får se i dette klippet:

great fresh made lunch

Dette var bare den første av flere, men moderen ble ikke mer modig etter hvert, så med tynnslitte nerver ligger hun trygt og sover når jeg skriver dette. Det bar rett i seng med dem - men de de gav sterkt uttrykk for at en dag som denne har de aldri opplevd. Av to megetsigende ansiktsuttrykk å dømme var det langt fra en negativ betydning, for dette var en unikt uforglemmelig opplevelse.

Berg og dalbane på lokalt vis - en dyktig sjåfør.!

meteoritten, midt i et krater

Sjåføren kunne nok engelsk til å forklare hva vi så. Det ble både fossiler av ymse slag, romerske graver, digre, rene sanddyner og varme og kalde kilder. For en gang skyld tror jeg at jeg skal holde litt kjeft, og nøye meg med å kommentere bildene. Jeg kan nevne at hele sulamitten, inkludert rikholdig lunsj, tepauser, full middag, sju-åtte timers villmannskjøring og høvelig baksheesh kom på omtrent fire hundre pund per person, og at pundet er litt mindre verdt enn krona.

Over er hva som iherdig ble påstått å være en forstinet fisk, og hva som åpembart har vært en kråkkebolleliknende sak for noen millioner år siden. Disse lå spredt utover et stort område, i hundretall. Helt merkelig, men det er lett å se av det lagdelte fjellet at dette har vært en sjøbunn i historisk tid.

Romerne gravla sine døde i elegante huler i berget her, med søyler utenfor inngangen.

Det kravler små ting rundt uti her. Det er musespor i buskene og visstnok er det også gaseller og rev i oasen. Jeg synes denne edderkoppen er fin, samt sporene til Abdallah, som tok en bønnepause mens vi kikket på meteoritten ovenfor.

OK? Skjønner du? Dette har vært en midtiblinkenopplevelse. Geniale folk, steder, fødevarer og full innertier på alle områder. Kulturellt sett genialt. Men nå er det drosje tilbake til Kairo. Jeg regner med at det kommer litt mer her fra Siwa, for det har blitt neste dag før jeg nå får sendt dette, og vi har vært på rundtur med esel-taxi; 4x4, økologisk.

Julehilsen fra Siwa!

 Det hadde vel sømmet seg å skrive at vi tenker på alle der hjemme, men det vil være å overdrive. Vi tenker selvsagt på enkelte av dere av og til, og noen mer enn andre, men vi har mer enn nok å tenke på her, for inntrykkene er mange.
    Det nærmeste vi har kommet å gå rundt et juletre, var når vi var ute i en palmelund ved en salt sjø og drakk te. Da satt vi omkring et bål som stort sett bestod av ett oliventre. Så vi kan trygt si at vi hadde levende ild på treet i år. Litt tørr humor, det der, men vi er tross alt midt i en ørken...

Hvis noen nå er i tvil om at det her er fare på ferde, skulle de aldri hatt lappen.

Supertaxi - 29 år og 2 000 000 km!

Turen ut hit til Siwa, hvor vi nå befinner oss, varte i seks-sju timer. Taxien lå jamnt i 120, ettersom det ble litt kast på hjulet hver gang vi nåla hoppet nærmere 130. Hoppet gjorde den hele tiden, pluss minus 20 kilometer i timen.
    Sjåføren er spesielt utvalgt av vertinnen vår på Golden Hotel, og hun vet hva hun snakker om. Omtrent halvveis stoppet han så vi fikk tissepause i et av de klassisk hygieniske toalettløsningene i Egypt, og vips så tryllet han fram en primus som det raskt ble kokt te på - inne i bilen.

litt kinkig med dårlig hofte...

    Doningen var en taxi av den gode gamle Kairosorten, en 29 år gammel Peugeot som har gått borti 2 millioner kilometer. Ali viste seg imidlertid å være verdens mest omtenksomme bileier, og forklarte hvordan han bytter delene før de går i stykker, etter en kilometerkalkulasjon. Det kan umulig finnes to som han i dette landet her.
    Setene var himmelsk gode og brede, spordybden hadde norsk standard og hans fortid som tungtransportsjåfør gjør at han kjører svært jevnt og behagelig. Virkelig den perfekte karen, mente vi allerede før han overraskende trakk fram lunsjen fra bagasjerommet.

Ekstra drivstoff kom godt med!

Jeg trodde det var en bilbrann ...

Vi startet altså tidlig om morgenen, kjørte noen hundre kilometer ut til kysten og tok til venstre, kjøre noen hundre kilometer til og tok til venstre igjen, før vi etter noen hundre kilometer ankom Siwa, en av landets mest avsidesliggende oaser. Litt flaks hadde vi også, for vi var innom fem bensinstasjoner før vi fant en som hadde bensin, hvor vi fylte tanken og allikevel gikk tom like før vi var framme. Heldigvis hadde Ali tenkt på det, så han hadde et par dunker på taket.

Det er like før vi ikke er i Egypt lenger, så langt har vi kjørt, men mer om det senere. Et glimt av herligheten så dere forresten i videoen ... så la meg gjenta meg selv å si God Jul, selv om det ikke er fnugg av slik stemning her, hvor kamel og due helt har tatt innersvingen på pinnekjøtt og and... i morgen skal vi på heldagstur til varme kilder, sanddyner og ymse. Følg med.