Isklar Presenterer: Livet og Ølkjenga

Følg med folkens, dette blir dessverre siste besøk i vidunderlige Hardanger i denne omgang. Hvis det går som jeg drømmer, skal jeg tilbake, men nå står et eventyr på Østlandet for tur. Men ... kos dere, her har dere enda mer å være stolte av. Ølkjenga!

Oppi bakken her finner du treskjærer Lars Stana. Folgefonna vis-à-vis!

I forrige episode starter jeg med å si at jeg ønsket å se Lars Stana lage ei ølkjenge, men så gikk jaggu hele programmet med på å lage en vær, slik at jeg utsatte prikken over i'en til denne episoden du nå får i denne posten. Som Lars selv sier, så er kjenga hans skryteprodukt. I dette programmet får du se hvordan det gjøres med et knep han til noens forergrelse har perfeksjonert. Effektivt, personlig og nydelig! Her skaper han framtidas arvegods!



Det lot seg ikke gjøre å filme at datteren Gunvor gjorde siste finish med fargepenslene sine, så "me juksa litt", som Espelig Hovig ville ha sagt, og kunne heldigvis framvise kjenga som den skal bli når den er helt ferdig. Dette må jeg takke tålmodige Geir Morten Gabrielsen for, ettersom han i ukesvis hadde ventet på å få kjøpe den ...

Man kan gå rett oppover fra Stana til den isolerte garden Isberg. Enda flottere utsikt!!

Vi sees i Hardanger!
:o)

Isklar presenterer: Treskjærer Lars Stana

Dette hadde jeg gledet meg til lenge. Lars Stana er en svært trivelig og dyktig kar som tok varmt imot meg da jeg syklet forbi sist sommer. Jeg sa jeg gjerne ville tilbake for å filme arbeidet hans, og endelig lot det seg gjøre.

Lars hevder han har verdens beste hobbyverksted, og det er i prinsippet hobbyen sin han utøver når han går løs på tre, glass og leire i det svært velutstyrte og romslige "snekkeratelieret" sitt. En gang var det 16 ansatte her, men behovet for treprodukter til rosemaling har dabbet av, og etterspørselen for gaveartikler i tre har hatt nedgang. Dette falt imidlertid sammen med at Lars gikk av med pensjon for snart ti år siden, og nå fryder han seg over at det kommer noen tusen på kontoen hver måned uten at han må "skjære dem ut av tre først".
   -Det er så trygt og godt, sier han, og presiserer at han jo ikke har rare forbruket, der han trives så godt, litt utenfor Odda, vis a vis Folgefonnas hvite tak.

I programmene om Lars - ja, det ble faktisk to - konsentrerer jeg meg om trearbeidet hans, men det blir også til alskens produkter av fargerikt glass og leire, som du kan stikke innom å se på i butikken hans langs veien. Der er det bra besøk på sommermånedene, og god arbeidsro det meste av året ellers.
   -Hvis jeg har hatt en hel dag uten en eneste telefon eller kunde, og ingen kameramann har hengt over meg, så går jeg opp om kvelden og fryder meg over arbeidsroen jeg har hatt.



    Men jeg har vært hos Lars har jeg også hatt arbeidsro. Lars har plass nok, så dagene jeg har bodd hos ham har vært svært hyggelige, med den slags prat som får utvikle seg litt ettersom man blir kjent. God mat lager han også, gjerne fersk fra fiskebilen inne i Odda, hvor han er fast kunde og tydelig godt likt.

Da opptakene er i boks, og jeg studerer hans kunstferdige karveskur på et trefat, erter jeg ham med at han er en menneskefientlig einstøing, men får et lurt smil tilbake. Lars har fått seg en ny kjæreste etter at kona døde, elsker når barn kommer inn på verkstedet med spørsmål og undring, og er slett ikke asosial. Han oppsøker bare ikke det sosiale...

Treskjærer Lars Stana har troll til å ønske velkommen ...

Vel møtt i Hardanger! :) !

Isklar presenterer: Hardingfela

Hardanger Folkemuseum ligger i Utne, tidligere et knutepunkt mellom ferger og bilvei, ytterst på Folgefonnhalvøya. Det finnes lokalt folk som fremdeles betegner denne avsides plassen som sentral, men de har ett litt annet verdensbilde enn de fleste som suser over Hardangerbrua på motsatt side av Sørfjorden.

Tilgjengeligheten har blitt en utfordring, ikke minst fordi bussene også går sjeldnere enn før, men desto mer eksotisk og ekslusiv blir denne delen av Hardanger, hvor bugnende frukthager, den legendariske Buførevegen, tilgangen til Folgefonna, det herlige gamle klyngetunet på Aga, lokale kunstnere, kortreist mat, staselige Utne hotell og ikke minst Hardanger Folkemuseum venter den besøkende.
    Etter å ha blitt kjent i området, undres jeg over hvorfor jeg ikke hadde hørt om denne halvøya før jeg takket være videoprosjektet igangsatt av Isklar nå har tatt et realt dypdykk. Forklaringen er så langt jeg kan se, at promoteringen av området stort sett består i å sette en kasse epler i veikanten. Det var vel å sette det litt på spissen, men her har man helt klart en jobb å gjøre.


Denne videoen handler om en av de helt unike opplevelsene du kan få i Hardanger, og da især på Utne, hvor en fabelaktig samling av Hardingfeler er utstilt. Her driver nå Arne Jordan vedlikehold av feler og juniorspelemannslag møtes til øving. Det er faktisk yngre krefters initiativ som har blåst ny glød også i de eldre, som med stor success deltar i kappleiker og faktisk har funnet en ny glede i å spille sammen. Du kan jo fort bli einstøing av å være spelemann, men da lærer du jo heller ikke noe nytt. Kunnskapen går jo fra fele til fele, musiker til musiker. Slik det alltid har vært.

Velkommen til Hardanger. Velkommen til Hardingfelas verden.