Bryn Gardsmeieri

For to uker siden kom jeg på besøk hos avdelingen til Boreal Transport i Trysil. De har en del lokal busstrafikk, samt Trysilekspressen til Oslo. Oppgaven min var å formidle en historie, men hva mer er Trysil enn Norges største skisenter? Trysilfjellet er jo imponerende, men finnes det annet som gir bygda særpreg?
    La meg gjøre det helt klart at jeg mener kommunen, når jeg skriver "Trysil" og ikke tettstedet "Innbygda". Ekte Innbygdinger er forarget over at bygdas egentlige navn knapt figurerer på trykk lenger. Men de er like fullt tryslinger, de knapt sju tusen som bor i kommunen.

tradisjonell mat

"Bryn Gardsmeieri," fikk jeg høre. En bussjåfør mente det var det eneste av unik kultur området kan fremvise. Ettersom dette hjemmemeieriet drives av broren til bussjåfør Inge Bryn, som selv vokste opp på garden og nå bor rett over veien, ble jeg selvsagt med.

    "Du skal få fersk stump til frokost," lovte kona hans, Bente-Lise. Først senere skjønte jeg at det staves stomp, og ble litt lettet... Hun stod tidlig opp for å kjevle og steke dette tradisjonelle bakverket, som går bedre enn varmt hvetebrød i et par utvalgte butikker nede i bygda. Fersk stomp er noe av det beste bygdingene vet!



Det er altså bestefaren til Inge og Per som i 1935 fikk 3000 kroner i bureisingsstøtte fra myndighetene. Den gang oppfordret man til å bygge ut distriktene, for bedre å utnytte ressursene. Nå er det motsatt, har jeg inntrykk av, og spesielt i dette distriktet, hvor ulven er fredet vilt.
    "Før kunne man ha både kyr og sau på beite," fikk jeg høre, "men det er umulig med den ulvebestanden vi har nå. Ulven formerer seg så raskt (artikkel i Dagbladet) at det naturlige mangfoldet som oslovelgerne ønsker, ligger tynt an. Mye av viltet forsvinner jo, som følge av ulven!"

kosedyr

Heldigvis kan Per Bryn fremdeles ha geiter. De lever herrens glade dager på setra lenger oppe i dalen hele sommeren, til tross for at alle våre fire store rovdyr finnes i traktene. Geiter står nemlig inne om natta, ettersom de kommer hjem for å melkes.
    Det var en dristig avgjørelse Per og Astrid tok når de bestemte seg for å yste melken selv, men meieriene kunne ikke lenger ta imot deres melk, så det var et enten/eller. Resultatet er fabelaktig.
    150 dyr står nå i fjøset. Kjeingen pågår denne måneden og det er bare uflaks som gjør at jeg ikke får overvære en fødsel i løpet av mitt besøk her. Det kryr av få dager gamle, lykkelige småtasser som gjør lekne utfall mot hverandre. Jeg forsøker å fange dem på film, men de voksne geitene napper meg ustanselig i kjeledressen for å få litt kos og oppmerksomhet. Jeg ante ikke at geiter kan være så kjælne.

Vi tar mål av hverandres skjegg - og forblir gode venner!  :)

Per Bryn har sammen med kona Astrid realisert drømmene øverst i Flendalen 

heftig produktutvikling

"Vi reiser mye til andre land i Europa," forklarer Per. "Bransjen er veldig hyggelig, og vi inspireres av hverandre." Resultatet har blitt en kjempegod ost av Camembert-type, prim, gubbost, hvit hard geitost med og uten karve, den mykere "Kvit Kaprin" med muggost og selvsagt to varianter av mer klassisk brun geitost. Veldig spennende er også deres feta-variant, som her kalles "Geta ost". Den er laget på en originale måten, og tiltrekker seg greske kunder - som vet hvordan fetaost skal smake!

Utstyret er avhendet fra nedlagte meieri.

    Dette er et typisk sted hvor du forventer å finne et stempel for økologisk landbruk, men slik er det ikke, selv om osten i praksis er et svært naturlig produkt, laget på miljøvennlig vis. Sauene får nemlig et lite tilskudd av kraftfor, og det ville bli alt for ressurskrevende å ettergå alle leverandørene for å tilfredsstille kravet til sertifiseringen.
    Rent økonomisk ville det uansett ikke gjøre noe fra eller til, for her på Bryn Gardsmeieri selger man alt som kan produseres. Og geitene er lykkelige - den sertifiseringen står jeg for!

God appetitt!

Villroa - en delikat ost som kan lagres etter smak.

The blues of white snow.

Last week, I was hitch hiking in the north of Norway, due to a delayed train. You see, buses only depart two times a day from a small and uninteresting spot on the map called Fauske, from where trains do not bring you further north. If you do get to Narvik, the next small town, with the latest of these two buses, then you arrive after five o'clock, and then you get nowhere at all. Being stuck in Narvik is a kind of a challenge (Yes, I did it...).

Nothing else to do than to stick out my thumb. Unfortunately, some places are less friendly to hitch-hikers than others, and Fauske surely ranks on the bottom ten of such locations. Two simple minded youngsters that have found nothing better to do with their petty lives than to invest in a music maschine surrounded by a wreck of a car, actually managed to shout at me, while they speeded by. You have to feel sorry for such miserable souls.

Bjørg Nerkvern, en herlig dame!

Nordlendinger av beste sort - med gode dekk!  ;)

Just as the 12 degrees below zero had penetrated my shoes and wholly socks, a sweet lady from Elverum picked me up. We had a very nice conversation. People that has lived a few years usually offer more interesting conversations than the younger ones.

At the ferry, after some two hours of driving, we parted. An elderly couple was first in the line, and accepted to take me in, and actually brought me all the way to a useful pickup-point where a teacher-friend from an adventure school got me in their car soon after.

Life always sorts itself out. I had my presentation the next morning. The weather was beautiful and Norway on a day like that just deserves to be seen by more than a frozen bugger waiting for a car to stop, so here are som photos. Click on'em!

This is Norway, in its finest lingerie of skycolored snow.

Welcome.

PP 3: Egypt

Jeg har vært i Egypt en rekke ganger, og setter enormt pris på landet og folket. En vidunderlig ting med å vende tilbake er at vennskap holdes ved like og utvikler seg. I episode 3 fra "Pauls Planet - Balkan og Egypt", som ble spilt inn i 2007, med tilbakeblikk til 2000, tar jeg deg med på en rundtur i landet før jeg stopper opp ved vennene mine i Kairo. Vennskap går på tvers av alder, kultur, religion og kjønn.

2007, hjemme hos Magdy.

Nå, fem år senere.

Min vennskapsfamilie i De Dødes By og Esraas (Esraas Greatest Dream) familie i Darb Al Ahmar er de beste eksempler på hvor godt og morsomt det er å huske på hverandre. Jeg føler spesielt sterkt for Esraa, som var åtte år gammel da jeg så henne sist. Nå er hun tretten, og snakker engelsk med meg. Litt kult er det, at hun har siste kommentar i episoden:



(varighet 25 min, i 4:3 og begrenset oppløsning, men historien er vel verdt det...)

Jeg er ganske sikker på at det ikke vil gå fem år til vi sees igjen. Esraa er nysgjerrig, vitebegjærlig, undrende, smart og morsom. Det er akkurat piker som henne som kan gjøre en forskjell i Egypt, og det er jeg sikker på at hun kommer til å gjøre. Hun sier det vel best selv, i videoen ovenfor: "I love you!"

God Reise

en klage til NSB

Hei

Jeg er en innbitt kollektivtilhenger som når jeg kan, bruker halvannet døgn i buss og tog fremfor å fly når jeg reiser mellom arrangørene hvor jeg holder foredrag om nettopp det å reise. Jeg skulle på tirsdag avholde seminar hos Folkehøgskolen 69 grader nord i Malangen og tok buss fra Ørsta til Trondheim og nattoget derfra til Fauske, hvorfra jeg skulle busse via Narvik til Tømmernes.

Søndag 4. februar satt jeg altså på nattoget, som utpå natten fikk en teknisk feil som medførte 40 minutters forsinkelse. Togpersonalet var høflig og korrekt, og informerte oss som var avhengig av buss fra Fauske om at de skulle gjøre det de kunne for å ta inn det tapte.

Ved Rognan var vi nesten i rute og busselskapet var etter hva jeg fikk forståelse av kontaktet, slik at vi var berget. Så bestemte imidlertid en trafikkleder i Trondheim at togsettet skulle stå stille og vente på motgående tog nordfra, heller enn at det skulle vente på oss og slik pådra seg en moderat forsinkelse (som det kunne tatt igjen lenge før Trondheim).

Vi kom altså et kvarter for sent fram til Fauske og mistet følgelig bussen, som er den eneste som korresponderer nordover fra Narvik. Konduktøren var tydelig flau på NSB's vegne, men kunne lite gjøre. Han oppgav selv å ha innklaget avgjørelsen.

Da jeg forrige gang tok dette toget var det også forsinket, men det ble satt opp maxitaxi på NSB's regning slik at vi tok igjen bussen ved første ferge. Jeg bad om at dette ble gjort, men en stadig mer beklagende konduktør kunne informere om at denne praksisen tok slutt i desember. Grunnen er nok at det ble veldig, veldig dyrt for NSB, om jeg skal tro min personlige statistikk på denne strekningen.

en bilfattig og sprengkald E6 ... men vakkert var det.

Jeg kler meg ikke for lengre opphold i 12 minusgrader når jeg skal ta tog som korresponderer med buss, men i motsetning til NSB ser jeg en forpliktelse i å overholde mine avtaler, dermed måtte jeg haike fra Fauske. Jeg skal ikke klandre NSB for at Fauske er et av landets mest "harry" plasser, hvor man faktisk sjikaneres med ukvemsrop fra billister når man forsøker å få sitte på, men ikke desto mindre ble jeg stående lenge nok til at foredraget neste dag ble gjennomført med feber og sviktende stemme. Jeg takker skjebnen for at jeg i det hele tatt kom fram.

Denne klagen, såvel som tidligere både gode og dårlige erfaringer med NSB, presenteres på bloggen min, hvor også NSB's tilsvar skal få plass. Jeg håper at dere finner det riktig å kompensere min tort og svie med mer enn et komfort-tillegg, slik jeg ble avspist forrige gang jeg hadde grunn til å klage. Dere bør i det minste refundere billettprisen på 399.-.

Med vennlig hilsen
Paul