Sveagruva, Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Disse månedene tilbringer jeg hjemme i Oslo, hvor jeg redigerer heftig på opplevelsene fra i fjor. Resultatet kommer her, men i mellomtiden må jeg fortelle om besøket i Svea, i Store Norske Spitsbergen Kulkompani på Svalbard. Min svoger tok meg på besøk i den imponerende kullgruven...

Rune fører an gjennom Gangdalen

Fra Longyearbyen (som jeg blogget fra sist) kjører vi innover Adventdalen og opp Todalen, som brekker av til høyre. Scooterløypa snor seg i et dypt bekkefar, med naturlige doseringer på begge sider. Jeg skjønner godt at ungdom har vanskelig for å holde seg tilbake når de har slike plasser å tumle på, for dette er skapt for fartslek.
    Vi kommer ut i hva som skal være Svalbards bredeste dal, Reindalen (øverste foto). Kursen er om trent syd, i retning av Slakbreen. Vi passerer et par nødhytter som gruveselskapet har satt opp, for dette er hovedtraséen til gruven, og for en "motorvei" å regne, i Svalbardmålestokk. Løypa er fin den, så det går jevnt mellom 60 og 80 kilometer i timen her på flaten.

En skal kle seg godt...

    Når breen reiser seg merkes det knapt på farten, for den lever opp til navnet sitt. Det skyer til, og når det blå og det røde forsvinner fra fargekartet, er det bare hvitt igjen. Et mektig syn, og uvirkelig å frese over en isbre på denne måten.
    Han som gav breen navnet "Slakbreen" kom åpenbart denne veien, for på bortsiden er den sannelig alt annet enn slak. Jeg får dotter i ørene. Det bærer nedover og nedover, forbi en gruveutgang og omsider ned til fjorden, hvor administrasjonsbyggene og den fargerike brakkeriggen ligger omgitt av mer eller mindre kullsort snø. Et fascinerende sted, men pent er det ikke.

Pussig sted for blomsterkasser.

Svogeren min Rune er elektriker i gruva og gjør dette for meg i sin friuke. Han snakker varmt om arbeidsforhold, miljøet mellom arbeiderne og ledelsen. Det er såvisst ållright av dem at jeg får komme på besøk.
    Vi finner en bil og kjører inn i fjellet mens Rune forklarer etter beste evne. Under taket henger noe som likner blomsterkasser av altantypen, det er vannbarrierer, i tilfelle av eksplosjon.

Kutten frigjør kullet ...

... som knuses og går på bånd ut av fjellet.

Metoden er brutal. Et monster av en maskin river opp laget av sort gull, 80 centimenter om gangen, mens rekker av enorme stempler holder taket oppe, og trekkes etter. På baksiden kollapser fjellet, og blir etterlatt slik. Mellom hver brede gang opprettholdes en bærevegg av kull, som ikke lar seg utvinne. Et fascinerende system.
    Det er fort gjort å kjøre seg vill inne i denne labyrinten, som leder til andre utganger og til områdene hvor kullet krafses ut av fjellet. Ting står lagret i sideganger, vi kjører blant annet forbi potetkjelleren, og jeg får høre at ingen får gå alene det første halve året i gruva. Ferskinger har egen farge på hjelmen.

Rune ønsker velkommen til hvilerommet.

Klikk - og kikk på gruvekartet

Produksjonen følges og kontrolleres.

En uke på og en av, eller to på og to av. Like blide, Jim og Daniel.

Magnus Christenson

Inne i fjellet er noen containere koblet sammen til hvilerom, her støter jeg på Magnus, som jeg kjenner fra før. Han overrasker meg med: "Jammen er det Paul!?" Den ordlyden hadde jeg søren ikke ventet å høre her inne.

Jeg spør og fotograferer så mye at vi ikke rekker lunsjen. Det skal jo skiftes fra ytterst til innerst - og jeg har fått utdelt sikkerhetsutstyr - så tiden går når alt skal returneres. Kantina ser for øvrig fin ut, hele stedet minner meg på sett og vis om Troll C. Høy sikkerhet, mest mannfolk og få naboer - og altså en svært velutstyrt kantine!

Veien tilbake går opp brattsida av slakbreen. Jeg har merket at Rune er litt anspent og skjønner at det ikke bare skyldes at jeg forårsaket at han fikk tørrmat til lunsj. Været er nemlig i endring, med mer vind og avtagende sikt.
    Det blir en opplevelse. Jeg tok helt feil da jeg påstod at verden var hvit da vi kom kjørende over Slakbreen for noen timer siden, for nå er den så utrolig mye hvitere. Fjellene er borte. Konturene av bakken er vekk. Scootersporet er knapt synlig. Bare stikkene forteller oss at vi er på rett vei, og dem ser vi en håndfull av. Det er også alt.
    Vi holder farta oppe, og jeg konsenterer meg om å registrere denne forunderlige situasjonen samtidig som jeg holder kontroll på de innleide hestekreftene jeg har mellom beina. Det er umulig å si om det går opp eller ned og avstander lar seg ikke beregne. Jeg blir helt forfjamset da den første av nødhyttene dukker opp, for jeg trodde vi forlengst var over Reindalen og nærmet oss nummer to.

Nei - dette er ikke hvitt. Hjemturen, den var hvit! Men da fotograferte jeg ikke.

Rett og slett en fabelaktig dag, det er ikke annet å si. Jo, forresten, en ting til: "Tusen takk Rune!"

Svalbard by snowmobile!

Nothing is white in this wonderland, at least not under a clear sky. Click on the photos!

This post will probably be a photo blog more than anything else, the pictures speak best for themselves. I just want to add a couple of thoughts to get you in the mood. Like, you may be the type who looks at snowmobiles with disdain, not understanding how such noisy machinery is allowed out in the wild. Well, then I guess you have not taken a trip to the Arctic Islands at 78 degrees north. Up here the distances are large, and the snowmobile is an important means of transportation where no cars can go.

Rune and my sister, well covered.

     That said, I have never been much drawn towards motorsport, and prefer to move by my own power, when conditions allow. In Iceland, I tested out both monster trucks and ATVs, and must say it's kind of fun, but not quite my thing. But Svalbard, well, Svalbard is different. Normal rules and laws just do not apply here, as it does "down", which is how the locals refer to mainland Norway, much further south.

This archipelago is Norwegian, but not sufficiently Norwegian for other nations not to be able to have activities here. Citizens from all countries that have signed the Svalbard Treaty may stay here without a visa - if they can get here - but you need to cater for yourself. If you can make it here ... you can stay. The space is thus not like other places. None that I know of, anyway.

Where have you been, where you need to bring a gun when you leave town? Nowhere I've been, and I dare say I've been around. But in Svalbard, polar bears are a real threat, and no one must leave the city limits without a rifle and the skill to use it. Well, enough talk. This post is about the beauty, and thanks to my brother in law, Rune Mjelde, I got a series of awesome experiences. I am totally utterly overly grateful!

Do check out this gallery from a previous visit to Barentsburg and this gallery from my adventures around Longyearbyen.

Animal Shelter in Cairo

Touch of Life Animal Shelter in Cairo, Egypt

Vibrant souls are lovely to get by. One of my favorites has more than her soul vibrating, as she is a famed belly dancer, instructor and choreographer in Cairo. She has completely disallowed me referring to her as my dirty dancer, but this is so hard to comply with after our trip to TOUCH OF LIFE animal shelter. That is, you see, what her soul vibrates for - animals. And they are not always clean...

Caroline Evanoff, belly dancer

belly dancer and cat woman

Caroline Evanoff is Australian, but has lived in Cairo lots of years. I met her there six years ago, and wrote about her in my last book. Her nature impressed me. I actually never even saw her perform in front of an audience, but check out the videos on youtube (see her dance here or here) - she is really great. But don't get to exited - this post is all about her affection for animals.
    There are so many people in need of care and funds in Egypt. Why rescue a dog, when there are humans to save? Well... dogs, cats, donkeys and foxes are living creatures in need of love, food and medical care too.
    Caroline is primarily a cat woman, and she spends a considerable amount of her time and hard earned money to rescue and care for cats and other animals found to die in the streets. She is, to be very frank, one of the sweetest and kindest women I ever met.

a safe haven

I came along when she was visiting a refuge for animals just outside Central Cairo. Touch of Life animal shelter is run by it funder Anouchka Mellin, a French woman that has dedicated her life to the well being of animals. She is hard core, all in.
    A canal with smelly discolored water runs along the dirt road leading to the gate, and walls and fences surrounds the plot. Around us is the typical farmland slowly succumbing to residential brick constructions. It is one of many suburbs looking exactly as this one, except for the lucky animals found inside these premises.

 















 Anouchka meets us in the yard in front of the house, a bit ashamed of her looks, as a donkey or something kicked out some of her teeth the other day. We hand over some bananas and a huge bundle of carrots, which are fed to the goats and donkeys behind the house.
    I proudly succeed to find a lost puppy dog that has escaped from the soft nest inside a car tyre and say hello to the only dogs to be put up in a cage. About fifteen others run around freely, but I am told that the big, tranquil looking German Shepard now behind bars will kill and eat if he is let out, due to bad treatment of the previous owners. People can be such assholes.

my dirty dancer ...  :)

Max and his rescuer

Every animal has a story here. Caroline has a special relationship to Max, a dog she saved from the street where she lives. She is teaching the kids in the neighborhood to treat animals with respect, and they now come to her when they find maltreated ones.

Anouchka Mellin and client

    "The animals always remember their rescuer," Caroline claims, while Max, as to prove the point, leaps up stamping his soiled paws all over his savior, giving my belly dancing friend her dirty image.

families wanted

Volunteers make sure food and medicine are distributed according to needs, as Anouchka takes care of a horse that is here for a weeks care. It has been working too hard, with an ugly infection in the leg. Sometimes the farmers even bring buffalos. She asks me if I am afraid of cats.
    "No," I reply, a bit surprised. There are cats around, and I'd say I act pretty much not scared.
    "Good," she says. "Then you can come into the house. You'd better have your camera ready, they'll be waiting for you."

"Who's at the door?"

"Hi. I'm Fluffy. I live here. I'm a ... dog, right?"

I never ever saw anything like this. Cats of all colors, plus Fluffy. He is a dog (later being happily adopted into an English garden with green grass). Some cats are proud. One is blind. Most of them are extremely cosy. A few, recently arrived, are shabby. A couple of them crawl right up my trousers and continue to enjoy the view from my shoulders. They all hope for a kind person or a family to take care of them and give them the affection they deserve.

Affection in its true form. I am a cat person. Fortunately.

If you do not really like cats, you would probably freak out in wild panic in this house, as everything indoors seems to be moving, with fur and a tail. Hitchcock couldn't have designed this better. But I do like it. It is something very good about all this, and the cats seem to be relieved to be here, largely at peace with each other and their caretakers, who bring in bags of yummy cat food. Fluffy likes it too. I suspect he assumes he's a cat by now.

Anouchka Mellin

wanna help?

I think I will let the photos speak for themselves, and I hope this non-commercial animal shelter will continue to get the funding they need from the friends of the foundation, even in these hard times. It does, of course, take more than vibrating souls to feed all the wonderful animals.

If you feel like helping, your contribution will be very much appreciated. The money will be very well spent, I can vouch for that. If you live in Egypt, you might also contribute as a volunteer or by giving an animal a new home. If you live anywhere else - be good to an animal near you!

For Donations, contact: Anouchka Mellin
Mobile: +2010 1963712
E-Mail : Anouchka(a)link.net OR : touchoflifeorg(a)yahoo.com OR Mobile: +20117385650
Follow Touch of Life on Facebook.
Payment can be done here.

Two of a kind. I love them.

miauw

5-mila 2013

Holmenkollmarsjen for meg er turen fra Tonsenhagen til Frognerseteren en fredag i mars hvert år (sist i 2011). Så sant jeg er i Oslo. Det var jeg i år, og dermed labbet jeg i vei over i sporenes tiltagende mengde nysnø.

Kjøleskapet fungerte!

Det er ikke mange folk i marka en fredag ved lunsjtid. Som i fjor så jeg at jeg som året før hadde glemt å lime fast gummien foran på den ene skotuppen min og som sist gikk jeg meg litt vill i området rundt Solemskogen. Skrubbsulten  skylte jeg ned et kjempestort sjokoladekakestykke med en kopp buljong på Ullevålseter og toppet det med en vaffel. Kombinasjonen vil jeg ikke anbefale for noen, men det gav krefter til fem timer med graving for å få plass til et firemannstelt med fortelt, et selstående tomannstelt, en mannshøy snømur og bålgrop. Så lang tid tok det nemlig før jeg fikk assistanse, men med Brynjes hullete ullundertøy under anorakken jobbet jeg svetten tørr og frøs aldri. Ull er mirakelvare.

Her er det mer enn veden som fyrer opp humøret.

Skal det være en dram eller to?

Vi ble tre voksne og tre barn, innerst på Steinalderjordet. Allerede ved min ankomst levde denne plassen opp til navnet sitt, for flertallet av publikumet som setter opp lavvoene sine her gjør sitt beste for å drikke seg tilbake til neandertalnivå. Fylla er en del av denne helgen i Kollen, men det er fullt mulig å ha det gøy likevel - man må bare plassere seg litt i utkanten. Der fikk min monumentale levegg snart betegnelsen "Lydmuren", ettersom den i en viss grad skjermet for levenet på jordet nedenfor.
    I etterpåklokskapens lys ville det nok være lurere å finne en annen plass langs løypa, litt lenger unna parkeringsplassen enn det neandertalene er i stand til å gå. Selv de få hundre meterne ble faktisk for langt for noen av dem som var aller hardest på flaska. De måtte hjelpes til medisinsk hjelp liggende på sleden bak en scoter.
    I Aftenposten kan man nå lese, som i fjor, at lavvoer, flatskjermer og aggregat etterlates i skauen når festen er over, i et hav av søppel og bålrester (artikkel). Det var vel ikke helt tilfeldig at vi var absolutt eneste "barnefamilie" i hele dette området, men som sagt, vi lå tilbaketrukket og skjermet fra bermen. Faktisk var det veldig ållright, med trivelige naboer og høy underholdningsfaktor til langt på natt.

Norskere enn dette blir det jo ikke. Vi kommer ikke unna at den folkelige flatfylla er en norsk greie. En stor del av vår drikkekultur er basert på prinsippet om oppnåelse av absolutte maxinntak, om du liker det eller ikke. Vi kan kamuflere dette faktum med idylliske scener fra Grünerløkkas sofistikerte vinserveringer så mye vi vil, men tapasbarenes finkultur er bare et skuebrød. Vil du se hvordan nordmannen drikker, er det ikke noe sted som gir en ektere framstilling enn Steinalderjordet en viss helg i mars.

"VIS DÆM RYGGEN GUT!" og en dram i Camel-back'en.

Gjærdalen med pilotbrillene!

Første runde av seks, feltet er samlet, stemningen upåklagelig i siste kneik før Frognerseteren.

Dette er vår form for karneval. Kavende i løssnø til låret nytter det ikke med dansetrinn. Her gjør det ikke vondt å gå på trynet. Her er det kort vei til å pisse i skauen og det gjeveste du kan ha på deg, er dine besteforeldres strikkegenser. Eller en farget parykk. Du kan male deg i ansiktet om du vil, og synge, rope og veive med improviserte plakater med selvformulerte heia-ytringer. Om du da ikke skriver dem på magen, som blottes når skieliten fyker forbi. Ethvert krav til eleganse er fullstendig fraværende.
    Ettersom vi i år havnet nær kjerneområdet til det norske urmennesket tok jeg meg tid til å betrakte showet omkring oss. Det var jo relativt kaldt, nedi minus ti om natten, en temperatur som krever både kunnskap og utstyr for å hindre skader utover det å ramle baklengs oppi et bål eller sette fyr på teltet.

    Det skal medgis at jeg igjen ble storligen imponert av det ravende sirkus i lavende snø. Fyll eller ikke, det er ikke mindre enn bemerkelsesverdig at hundrevis av dritings publikummere klarer seg så bra under slike forhold.
    Mellom grantrær som forlengst har fått de nederste grenene ribbet kommer nemlig nok en side av den norske særhet for en dag. Det viser seg jo at selv byfolk har et forhold til natur - og ikke sjelden er vant til å ferdes i den. Det ligger en kunnskap i bunn som fungerer som en instinktiv refleks selv når samtlige rasjonelle sanseinntrykk motarbeides av en tåke av rus.

Et vidunderlig vennskap blir enda bedre etter et døgn i skogen. Frode Wæhler hører med!

Adrian i naturskjønne omgivelser!

De aller, aller fleste oppfører seg bra, og det fabelaktige støtteapparatet, løypepersonalet og servicemannskapet svinser omkring og opplyser og smiler og prakker på meg søplesekk og pantesekk og kart over området og arrangementsprogram. De vet at de går en uke med rydding i møte når årets Holmenkollsøndag er over, men de klager ikke - de liker jo å være i skauen, det er derfor de er her. Og resten av løypenettet er jo gullende rent.

Nordmenn er utvilsomt verdens beste - om enn suverent mest berusede - publikum til denne marginale idretten. Det er tross alt langt å foretrekke tusenvis av fargerike neandertalere enn en nasjon av sofaslitere. Vi stiller patriotisk opp med stolthet i rødt, hvitt og blått når våre store helter igjen går hen og blir verdensmestre ... i Nordiske grener.

Ett år til neste gang ...

Gangnam style!

God Tur!