Reisefeber = Posttraumatisk Stress Lidelse?

Er det dét, det er? En avart av PTSD? Ja, det er jo ingen tvil om at jeg lider. Daglig. Hør bare:

"PTSD-symptomer kan skapes ved en traumatisk hendelse som forårsaker en overaktiv adrenalinrespons, noe som skaper dype nevrologiske mønstre i hjernen. Disse mønstrene kan vedvare lenge etter hendelsen som utløste frykten er over, og på denne måten gjøre en person hypersensitiv til framtidige engstelige situasjoner." (ref Wikipedia)

Det forklarer jo alt. Jeg er reiseskadd. Hjernen min er endret. Det er såklart ikke bare de traumatiske episodene som har satt spor, men også de ekstatiske. Mine to hemisfærer er rett og slett pløyd på kryss og tvers av et nevrologisk sug etter å oppleve mer av verden! Det er godt å vite at det finnes en diagnose å slå seg til ro med. Det eksisterer altså tilstøtende tilfeller, jeg er ikke alene om å befinne meg i en splittet virkelighet. Det er folk der ute som har følt det likedan:

"I'd wake up and there'd be nothing. I hardly said a word to my wife, until I said "yes" to a divorce. When I was here, I wanted to be there; when I was there, all I could think of was getting back into the jungle. I'm here a week now... waiting for a mission... getting softer. Every minute I stay in this room, I get weaker, and every minute Charlie squats in the bush, he gets stronger. Each time I looked around the walls moved in a little tighter." (Willard, Apocalypse Now)

Slik er det. Jeg leste om en krigsveteran som nesten kjører av veien hver gang han ser en leke eller noe søppel i kjørebanen. Han frykter at det er en IED (improviced explosive device) som kan sprenge ham i filler. Jeg ser på samme måte en grein ligge på stien, og tar den for å være en slange. Det sitter dypt i meg, etter å ha krysset et par regnskoger. Du er på vakt hele tiden, instinktet klistrer seg inn i tankene dine, og blir sittende. Verre er det, at jeg hver gang jeg mangler noe, får en liten følelse av at noen har stjålet det. Slik har det vært etter Peru i 1994. Den gang rappet de alt mulig, det er helt endret nå. Men ikke mitt instinkt. Som et brent barn husker jeg skaden.

Jeg drikker vann annerledes enn de fleste, for jeg har manglet det, og jeg ser på månen med et blikk fylt av takknemlighet, etter at den reddet meg. Jeg smiler til mennesker jeg ikke kjenner, fordi erfaringen tilsier at de ville hjulpet meg om jeg hadde behov. Små påminnelser i hverdagen gir flashback til steder og situasjoner. En lukt tar meg til Korsika, en kommentar til La Paz eller et nyhetsinnslag til Kairo.  Et ansikt i forbifarten er helt lik ... nei, ikke i Oslo. Det rykker meg avsted og jeg kjenner lengselen og utferdstrangen røske. Livet blir ikke som andres. Selvangivelsen ser manipulert ut, døgnrytmen står på hodet, singlestatusen er sementert og samvittigheten overfor miljøet etser. Det er ikke tvil om at dette er blink:

"Disse vedvarende posttraumatiske stress-symptomene forårsaker betydelige forstyrrelser innen ett eller flere viktige livsområder. Tilstanden kan forløpe på forskjellige måter som for eksempel akutt, kronisk, og forsinket utbrudd."

Jeg tror mitt tilfelle er en akutt kronisk versjon. Det er som en person er fanget inne i meg, og som stadig mer fortvilt forsøker å fortelle meg at det er han, ikke meg, som er mest meg. Vingene hans ligger rett under huden min, han venter bare på at den skal sprekke, slik at han kan pumpe dem fulle av blod og la dem tørke i vinden. Så skal han avsted. Han vet ikke nøyaktig hvor, men han er viss på at han kjenner seg igjen når han kommer fram. Han reiser nemlig ikke for å lære seg selv bedre å kjenne. Han reiser fordi han erkjenner seg selv.


god reise
Paul

padling i Frankrike

Rune har tenkt seg på padletur i Frankrike, og lurer på ting han mistenker jeg har svaret på. Spørsmålene er gode, og svarene er å finne i teksten nedenunder.

Ett alternativ er å padle samme strekk som deg, gjennom kanalen ifra Bourdaux til Sete, og kanskje litt langs middelhavskysten. 

1. Hvordan er vannkvaliteten i canal du midi, fikk du problemer som skyltes vannkvalitet, diaree ol. 

2. Er det "rett frem" og padle i kanalene, må man betale avgifter, eller går man gratis i kajakk. 

3. Går det greit å telte langs kanalen? 

4. Hvor lang tid må en ha til rådighet for å komme ifra atlaterhavet til middelhavet?  

5. Hvordan er det å padle langs kysten av Middelhavet, mye bølger? Hva med å overnatte i telt langs kysten, ok? 

Kanskje litt i overkant mange spørsmål, håper du svarer på et par av dem... Takk, Rune Peersen

en av mange

Kajakk og franskmenn... 
Kajakk som befordringsmiddel er fabelaktig. En turkajakk gir deg mer bagasjeplass enn du har behov for, og så får du en flott naturopplevelse på kjøpet. Det du åpenbart må ha en del av, er tid.
    Min europeiske padleerfaring fikk jeg på turen fra Oslo til Hellas, som jeg padlet for godt ti år siden. Denne reisen lærte meg at kajakken gir suverent innpass til alle kulturer og mennesker som har med vann å gjøre. Ellers er det greit å sykle, men en syklist ankommer en havneby fra feil side, for å si det slik.

Frankrike er et meget gjestfritt land, med et stolt og ærlig folkeferd. Møt dem med de franske glosene du måtte kunne, og du vil snart se at de også kan litt engelsk. De lar seg sjarmere av en langdistansepadler, selv om de ikke lager samme oppstyr som italienerne ville under ellers like forhold.
    Jeg ble regelrett ristet ut av søvnen en vinterkveld i Bordeaux, da en familie mente jeg ikke kunne sove i telt på den årstiden, så jeg fikk hedersplass inne. Utallige ganger har jeg blitt invitert ombord i båter, jeg har fått låne leilighet i Paris og mottatt middagsinvitasjoner i alle landsdeler.
    Så en gang for alle: franskmenn er herlige. Basta.

slusevokterfamilie

Slusevoktere og kanalsystem
Et kjennetegn på Frankrike er det imponerende nettverk av vannveier landet byr på. Kombinasjonen av langsomtflytende elver og kanaler gjør at du kan komme på kryss og tvers uten å trekke kajakken på det tørre. Disse kanalene er godt vedlikeholdt, med tidvis stor trafikk om sommeren og deilige rolige vår- og høstdager.
    Slusene, som det er hundrevis av, er delvis automatisert, hvilket kan være en utfordring for en padler. Det er nemlig enkelte av disse som har en stang hengende to-tre meter over kanalen, som du må vri på...
    Det finnes imidlertid løsninger for det meste, og der en trivelig slusevokter dukker opp på bredden er du i gode hender. Han dreier og åpner og dreier og lukker og dreier og dreier og dreier igjen, ofte langs en rekke av tre til fem sluser i hans ansvarsområde.
    Kun ved ett tilfelle i Nederland var jeg nødt til å løfte kajakken opp av vannet for å passere en sluse, noe slusevokteren angret bittert på, for han hadde tilbudt seg å hjelpe å bære, uten å kunne forestille seg hvor tung Nelly var, fullstappet av videokameraer og annet krimskrams.

avstand til forrige og neste sluse, fra denne

Vannkvaliteten varierer
Jeg ble aldri syk og syntes heller ikke vannet var spesielt ekkelt. At vann er grønt eller brunt er ganske naturlig. Litt humus eller alger tar du ikke skade av, og kloakk luktet jeg etter hva jeg kan huske aldri. Tvert imot er flere kanaler overraskende rene, det avhenger naturligvis av gjennomstrømmingen.

UNESCOS verdensarv

    Kanal du Midi, som forbinder Middel- og Atlanterhav, nord for grensen til Spania, er en perle. Faktisk var den tom for vann da jeg ankom i november, så jeg haiket til Barcelona og fortsatte tre uker senere, i en ren og nyoppusset vannvei.
    Helt spesielt blir det først øst for vannskillet, hvor de karakteristiske slusene har kommet på UNESCOs verdensarvliste. Her glir du forbi den eventyrlige gamle byen Carcassonne og et nydelig landskap. Det som imponerte mindre, var lokalbefolkningen i Languedoc Rousillon, som etter min oppfatning er de eneste utrivelige franskmenn.
    Denne vakre strekningen er veldig populær om sommeren, noe som gjenspeilet seg i lange rekker av utleiebåter i vinteropplag. Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde alt dette praktisk talt for meg selv!

loggen

     Hele turen fra Bordeaux til Sete gikk unna på 17 til dels bedagelige padledager, pluss et par dager for nyttårsfeiring i Toulouse og sigthseeing i Carcassonne.

Paris' byråkrati
De har en del lover og regler i Frankrike, og et byråkrati jeg helst ikke vil i befatning med igjen. Teoretisk skal du ha en padletillatelse på kanalene. Jeg sørget for å få en slik, men oppdaget at den kun var gyldig i regionen jeg befant meg i. Deretter viste jeg fram den, dersom det ble diskusjoner.
    Det hjelper å slå ut med armene og lage prustelyder med leppene, slik de selv gjør, når de opplever noe som både er uforståelig og urettferdig. Mest trøbbel hadde jeg vel i Paris, etter å ha padlet gjennom en forbudt tunnel, inn til en sluse før Seinen. Alt var forbudt, både å padle att og fram.
    Det ugyldige dokumentet kom fram igjen og jeg lurte på om slusevokteren ønsket at jeg skulle bli bofast i slusa hans ... så slapp jeg inn i Seinen likevel.

min "bopel" midt i Paris

I Paris gikk jeg en runddans mellom tre offentlige kontorer for å få tillatelse til å padle opp og ned gjennom sentrum. Jeg bodde i havnen Canal St. Martin på Bastillen, vis-a-vis kanalpolitiet, så jeg tok ingen sjanser.
    Alle kontorer mente de andre hadde ansvaret, så jeg endte opp med å trygle en kvinne midt i en endeløs lang korridor i fjerde etasje i et grått offentlig bygg nær Notre Dame om å gi meg lov.
    "Jammen det har jeg ikke myndighet til," insisterte hun.
    "Du vet det, og jeg vet det, men alle de andre (kanalpolitiet, trafikkmyndigheter) tror at du har det, så om du bare er så snill å skrive at det er greit for deg - selv om vi to vet at det ikke er gyldig - så redder du meg!"
    Så var det i orden, etter bare to runder...

Sikkerhet og overnatting
Kajakk vekker sympati og forståelse, ikke materiell misunnelse og urederlighet. Du er trygg i kajakken din, og du kan til og med forlate den ved mange tilfeller, uten at sjansen er stor for trøbbel.
    I Epernay, nær Reims, sov jeg høyt oppe i en vinmark, mens Nelly ventet ved kanalkanten. Gendarmen vekket meg, og lurte på hva jeg drev med, men gikk omsider hoderystende vekk uten å reise tiltale. Ellers har jeg alltid fått min nattesøvn, enten på et jorde nær vannveien, hos båtfolk som inviterer eller rett som det er inne hos folk i nærheten.

lavvann

Havpadling
Litt på slump bestemte jeg meg for å padle ned Loire, ut i Atlanterhavet. Egentlig ville jeg gjennom landet, rett til Middelhavet, men jeg ombestemte meg ved en ren innskytelse.
    Atlanterhavet og Middelhavet er svært forskjellig, med hver sine utfordringer. Der Atlanterhavet er mektig og forutsigbart, er Middelhavet hissig og lunefullt. Det er mye enklere å padle i tre-fire meter høye, regelmessige dønninger enn å kjempe mot hissige krappsjø fra varierende retninger.
    Strekningen i Biscaya fra Nantes til Bordeaux ble likevel svært dramatisk, og jeg vil ikke anbefale noen å tilbakelegge den strekningen uten å kunne vente på veldig godt vær. Du kommer nemlig ikke inn til kysten mellom havnene, dersom dønningene bryter mot strendene.
    Tidevannsforskjellen gir også trøbbel, med tørrlagte havner to ganger i døgnet og voldsom strøm i sundet syd for Íle d'Oleron. Aller verst var det likevel å komme over en sandbanke like vest for Gironde, fjorden som leder inn til Bordeaux. Det er en lang historie. Jeg klarte meg, det er det viktigste - om enn med liten margin.

min tøffeste dag, på topp tre totalt

 Middelhavet er enklere i den forstand at det er lettere å stoppe og finne gode teltplasser. Jeg ble aldri  jaget fra en leir, ikke engang da jeg satte opp teltet på flytebrygga attmed en ærverdig treseiler i den gamle havnen i Marseilles. Jeg er fremdeles i kontakt med Claude og Jean-Claude.

le vieux port de Marseilles

    Seiling er stort i Frankrike, og du kan regne med pastis på brygga flere enn ett sted, hvis du finner en seileklubb. Sanitæranlegg har de vanligvis også, i tillegg til at de kjenner farvannet du skal ut i.
    Som en ren refleks speidet jeg etter disse nautiske møteplassene når jeg kom inn i en by, og husker spesielt den i Nice. Bra folk.
    Seilere kan også tipse om vinden. De hadde fortalt at Mistralen varer i tre, seks eller ni dager, og det holdt stikk. Den tvang meg til å vente ni dager i St. Tropez, som jeg tilbragte ombord i seilbåten til tatovøren Jay, hvor jeg ikke bare bodde, men også ble tatovert.
    Selv i de virkelig snobbete havnene kan du vekke rikingenes omsorg og interesse. Jeg sov således i en yatch i Monaco, etter å tilbragt første natt i damegarderoben til roklubben.

Europa renner over skulderen min.

    Det er vinden du skal passe deg for. Den formes av fjellene og kan komme plutselig og hard, samtidig som bølgene har en tendens til å ha minst to hovedretninger.
    Jeg padlet riktignok Cote d'Azur tidlig på året, og det kan vel muligens være bedre om sommeren.

Konklusjon
Frankrike egner seg like godt for sykkel og kajakk. Få steder er så imøtekommende, med så store regionale forskjeller og varierte padleforhold. Om mulig ville jeg lagt reisen utenfor høysesongen, men det gjelder alle reiser alle steder. Det viktigste er å ha tilstrekkelig tid til ikke å "måtte" ta dumdristige sjanser og til å virkelig kose seg de stedene de stedene du trives best.

Svar avgitt. God reise!
Paul                

Kuk, fitte, sex og dildo - en teateranmeldelse.

Noen dager sprenger deg med tanker og følelser. Samboeren din er til for å lade ut overskuddet, men i mangel av sådan har jeg rullet så fort jeg kan hjem, for å fange ordene med tastaturet. Jeg dusjet, men var redd for å skylle setningene av meg, frotterte meg i et nytt rent håndkle - det største jeg har - og krøp naken inn i favorittslåbroken. Den tar en evighet å tørke etter vask, så god er den. Nå er det Mac og Morricone.

Det har vært en dag med reising til mange land og sinn. Den handlet mest om Kaia og litt om Alenka. Jeg er ikke forelsket i Kaia tror jeg, men det er godt bare å være beundrer. Jeg møtte begge to på Svalbard. Det har jeg blogget om. Det var den siste dagen med lys at sysselmannens helikopter fløy oss fra Longyearbyen til Barentsburg, midt mellom purpur fjell og himmel. Teatergruppen hennes hadde en oppsetning der.

Barentsburg er russisk, det er ikke å diskutere. Følgelig selger de russisk sjokolade. En av dem har bilde av en søt liten jente på forsiden. Hun heter Alenka, har en interessant historie og ser gammeldags ut, tilsynelatende uendret siden sjokoladen så dagens lys i 1966. Kaia har en plakat med samme motiv hjemme, men dessverre hadde Barentsburgbaren bare to igjen, og de var gått ut på dato. Hard, hvitnet sjokolade kunne ødelegge inntrykket av en fin poster, så om Kaia kjøpte Alenka, spiste hun henne nok ikke. Men vi var i Russland, det er sikkert, og Alenka var til salgs.

Kaias kollega Ulla spilte i samme teaterstykke. Hun har gått i lære hos min moster Birgit i Danmark. Jeg kaller henne Biggi. Til tross for at hun er den beste mosteren man kan ha, glemte jeg å ringe henne på fødselsdagen hennes i går. I dag har jeg lagt igjen to beskjeder, og jeg har lyst til å fortelle henne at jeg skal på teater, men tror ikke jeg vil vektlegge at motivasjonen først og fremst er Kaia.
   
Stykket virker riktignok interessant, det handler ikke om krig og fred og slikt, men prostitusjon. Stort mer vet jeg ikke, men det rekker. Scenen er på Litteraturhuset, dit jeg bare går når jeg må.
    For ikke å skjemme meg helt ut, ifører jeg meg nyvaskede sykkelbukser, slike med sele. Til sykkelshorts å være er de skikkelig utsøkt, rumpa blir flott, så stramt sitter de. Buksene både pusher og støtter, pluss at de har innlegg - jeg får til og med fine baller, med dem på.
    Det slår meg at jeg bør ta med en ekstra T-trøye, men jeg liker igrunn den jeg allerede har iført meg. Den er litt hullete, men det står «Livet er en lek» på den, og det er en lykkelig mus som demonstrerer det ved å danse over teksten.
    Å gå på rulleskøyter med brist i et ribbein forsterker opplevelsen av om det går bra eller dårlig. Går det bra blir du ekstra glad, for du vet hvor satans vondt det ville gjort å gå på trynet. Jeg er derfor kjempeglad idet jeg ankommer Litteraturhuset. Og svett. Jeg har en tendens til å være svett når jeg kommer til steder, så jeg vet av erfaring at de har et romslig herretoalett ned trappen, hvor jeg legger beslag på to av tre servanter mens jeg tar en kroppsvask.
    Ved siden av meg tar en kar fra Aschehoug på seg slips, etter å ha vært på generalforsamling. Nå skal han på en hyggelig middag. Det viser hvor lite jeg kan om slips. Jeg trodde det var omvendt.

Billettene selges i døra fra klokken sju, det er en halv time til. Jeg kjøper en halvliter og setter meg utenfor. Svettepiplingen fortsetter og musa er helt våt, så jeg sitter her og tørker opp mens jeg kikker på klientellet. Jeg føler meg skikkelig hjemme her ... «NOT!» ... men det spiller ingen rolle, det er lenge siden jeg følte ubehag ved å være utenfor - slikt sluttet jeg med en stund etter at jeg fikk selvtillit.
    Jeg vil ikke engang betegne de hovedsaklig purpurkledde intellektuelle kvinnene omkring meg som spesielt utålelige eller uspiselige. De er rett og slett annerledes, jeg er ikke som dem. Og det er i grunnen fint slik.
    Ut av lommen lirker jeg en tom eske firkorn, som er brettet rundt to sjokoladeplater. De har både overlevd reisen fra Moskva, hvor jeg var i vinter, og dagens rulleskøytetur.

Jeg vet ikke om Kaia har lyst til å se meg, om hun synes det virker dumt at jeg dukker opp slik, men jeg ringer henne. Jeg kunne sendt en SMS for å gjøre det lettere ikke å ta stilling til meg akkurat nå, men jeg ringer.
    «Hei Paul, jeg driver og krøller håret til medskuespilleren min,» svarer hun, når jeg sier at jeg sitter utenfor. Hun er overrasket.
    «Kom ut fem sekunder, da,» ber jeg.
    «Om et kvarter.»

Inne i Slottsparken svømmer «Veranda», anda til Stoltenberg, sammen med ungene sine. Jeg lurer på hvor de sover om natten. Det kommer et streif av sol. Bertelsen og Steen har blitt til «Åpent bakeri». Jeg skjønte aldri hva en bilforretning gjorde der. Fiffen har hull i olabuksene, jeg visste ikke at det har blitt moderne igjen. Tennissko på denne siden av byen er alltid kritthvite. Alt ser planlagt ut. Det er mye jeg ikke begriper meg på.

    «Hei!» stråler Kaia plutselig. Det tok litt mer enn et kvarter, men det gjør ingen ting.
    «Jeg har med sjokolade til deg,» sier jeg. Det virker faktisk skikkelig dumt et øyeblikk, men jeg liker likevel situasjonen. Jeg har spist fem biter av den ene, sannheten er at den brakk på flyet. Den ligger åpnet, oppå den andre.
    Hun smaker og deler min overraskelse over hvor god den er. Så leit at vi har fordommer mot alt som kommer østfra. Selv sjokoladefordommer, men nå er denne knust. Både sjokoladen og fordommen.
    Vi snakker litt om Moskva og om stykket. Det er litt keitet, for vi er ikke omgangsvenner til daglig. Hun sier naturligvis at det er hyggelig at jeg kom.
    «Jeg er jo beundreren din,» svarer jeg forklarende. «Er det ikke fint å ha en beundrer da?» Det føles i hvert fall helt riktig å være en.
    «Jo,» smiler hun, og er plutselig veldig seg selv. Så skal hun tilbake til omkledningsrommet og reiser seg for å gå.
    «Ta med sjokoladen,» må jeg insistere. Hun tar den vi har spist av, slik at Alenka kommer til syne på den andre platen. «Du skal ha den også, den har ikke gått ut på dato. Den er til plakaten din,» forklarer jeg. Brått føler jeg meg som en liten gutt igjen.

Halvliteren er tom, så jeg ruller inn, ber om en kaffe og stusser litt over at de tilbyr en helt vanlig kopp fylt fra termoskanne, i utilsiktet kontrast til de vide koppene med grønn te eller cappuccino som ellers dominerer i lokalet.
    Noen unge kvinner sitter ved siden av meg. Jeg strekker meg over dem og henter ned en barnebok fra hylla, jeg har litt dilla på Astrid Lindgren for tiden. Hun var klok. Nå er hun død.
    Damene snakker om Pilates og et helsestudio jeg ikke kjenner navnet på. En hevder hun har trent ett eller annet fire timer i dag. Stemmenivået deres er skrudd opp i falsett på kanten til fistel, og jeg har dem mistenkt for å snakke langt hurtigere enn de hører.
    Det er fascinerende hvilken tilhørighet som oser av gjestene her, jeg fryder meg over å bo i en by med så store innbyrdes forskjeller på bydeler og utesteder.
    Nok en tur på dass må til før jeg plasserer meg midt på første rad. Til venstre for meg sitter fire kvinner og en mann. Han sitter nærmest meg. På høyre side sitter to kvinner og en mann, han nærmest meg. Jeg er nyvasket, med medbragt deo, mens det stinker hvitløk av han til venstre, så det kan ikke være lukta som skyver damene unna. Har vi et avslappet forhold til sex og kjønnsroller i Norge? Tror vi det?

Egentlig burde jeg gå mer i teater, for skuespillerprestasjoner trollbinder meg. Det er Kompani Camping og Det Norske Teater som står bak kveldens prestasjon, som heter «Det Stykke Natt», hva enn det måtte gi av mening. Handlingen dreier seg om rollefiguren til Kaia, som gjennomfører et sosialt studie av en sexkjøper som har tatt med en thai hjem, en horebukk i rullestol, en stripper, en gutteprostituert og en hore.
    Dialogen er kvikk og god og innholdet overraskende tankevekkende. Uttrykk som kuk, fitte, dildo, knulle, bordell og sex øses over oss i alle tenkelige avskygninger. Jeg er helt forbløffet over at det går an å pakke så mye griseprat inn i en handling uten at det blir det minste dumt, men tvert imot er begrepene høyst relevant for dette persongalleriet.
    Det gjelder å få fitte på kuken. Om selv å bestemme hvordan det skal skje - og å få nok av det. Alt dette på samfunnets scene, hvor det kollektive felleskap setter standard for moralen. Sosialistene liker ikke penger og de kristne liker ikke sex, så de forenes perfekt i loven mot sexkjøp.
    Hva er rett og hva er galt? Kanskje burde samfunnet rett og slett prostitusjonaliseres? Kaias rollefiguer begynner å se likheter mellom sine studieobjekters tilbøyeligheter og sin egen person. Tipper at publikum med selvinnsikt og -erkjennelse forlenger liknelsen til seg selv.
    Dette er menneskelig - jeg identifiserer meg big time.

I pausen setter jeg meg på en benk i gangen. En kvinne sitter ved siden av meg. Skuespillerinne, jobber mest for fjernsyn. Jeg har ikke TV og vil ikke ha det, men det sier jeg ingenting om. Ergo aner jeg ikke hvem hun er, men kanskje burde jeg ha visst det, for hun sier hun trenger frisk luft og går ut en tur. Da hun kommer inn igjen, stopper hun noen meter bortenfor, og rygger litt tilbake da hun ser at jeg får øye på henne.
    Hun har hull i olabuksene. Jeg har kjempefine sykkelshorts og nesten nye hjul.
    På den andre siden sitter en dame med lilla i mønsteret og løst hår. Hun mener stykket er interessant, men vil ikke konkludere før hun har sett hele. Så bøyer hodet seg over smarttelefonen og samtalen er over. Skikkelig livlig plass, det her. Det er uforståelig at norske damer har rykte for å være løse på tråden.

Endelig svarer Biggi på oppkallet mitt. Tredje gang er lykkens gang. Jeg gratulerer henne på etterskudd. Hun er opptatt, men overraskes av at jeg er på teater og lover å ringe tilbake i morgen. Det føles allright å ha en moster som er utilgjengelig. En herlig, travel tante, tidligere teaterskolerektor, nå i human resource. Jeg har alltid elsket og sett opp til henne, gale sta dyktige kvinne.

Andre del av stykket varer og rekker. Det er ufattelig at alt dette er innøvd og trent på for kun å settes opp åtte ganger, derav én under festspillene i Harstad. Og det er ikke for langt, til tross for et par eviglange monologer. Gode ting som sies på en troverdig måte blir ikke for langt. Hvem er offer og hvem er overgriper? Hva er frihet?
    Jeg bare sitter og digger det, og blir som alltid flau når tårene triller nedover ansiktet mitt på tidspunkt da jeg er sikker på at ingen andre griner. Det har ofte med ordet frihet å gjøre. Faktisk er dette en av de få tilfellene da jeg blir flau. Jeg vet at det ikke er flaut å grine, men det er flaut likevel. Og så klapper jeg. Jeg klapper som bare faen, og det gjør alle de andre også, i denne lille salen. For dette funka.

Planen er å bare rulle vekk, men jeg skrur på telefonen for å SMS’e «I like» og smilefjes til Kaia. Så dukker hun opp, og er fornøyd og glad. Det var visst den beste forestillingen så langt.
    «Sikkert pga sjokoladen,» smiler jeg, klemmer henne og kysser henne på skulderen. Jeg vet ikke om hun la merke til at jeg satt der og grein, i så fall så hun sikkert at jeg var den eneste. Så jeg tilstår. Egentlig er jeg litt glad for det, samtidig som det er pinlig. Hvis emosjoner er et mål for opplevelse, har jeg fått mest for pengene av alle, og det er så klart fint.

Først på vei hjem merker jeg lykkefølelsen. Den kjennes helt ned i skøytene. Alle åtte hjul morer seg, de danser seg gjennom bydelene, forbi parkene på Grünerløkka og opp Torshovdalen forbi Sinsenkrysset, mens tankene bykser rundt i hue på meg. Noe har ladet batteriene mine, for det pleier ikke gå så fort oppover her. Det er nok alle tankene som gir energi til forbrenningen. Jeg skøyter mest på tankens kraft - og litt på de fem terningene fra Alenka.