Vadsø en onsdag.

Sola skinner mellom skyene som fyker forbi. Flaggstanga har stått i spenn omtrent siden jeg kom, og det passer meg utmerket at den fra i kveld skal krumme seg motsatt vei, for i morgen skal jeg videre mot Lakselv via Karasjok.
     For øvrig er Episode II klar vært øyeblikk, og opptak til III er gjort i Vardø og deromkring.

Klikk på Liss for å le av den latterlige påstanden på veggen bak henne... ;o)

Selve Vadsø fikk jeg egentlig først en ordentlig kikk på i dag, etter at jeg var i studio hos NRK. De har hovedkontoret i fylket her i byen og var riktig koselige med meg. Liss Jacobsen satt ved spakene, og sørget samtidig for at Pauls Planet nå har 600 følgere på Facebook, det er hyggelig. Jeg fikk sagt Finnmarkingene noen Pauli ord om hvor fint det er å være oppi her.

Kirken deres er temmelig pussig, bussene har vaska seg og en av de ellers svært så fargerike husrekkene var plutselig bare grønn. Så begynte det å hagle, men først etter at jeg hadde vært på et kult sted. Og slik går no dagan, her i Nord-Norge. Og Kirkenesepisoden er altså straks klar - den skal bare fargekorrigeres ...

Grense Jakobselv

Tour Boreal er nå skikkelig igang! Jeg har komponert en innledende sekvens fra min overnatting i et av årets første netter med midnattsol, hvor jeg ser litt tilbake på turen Oslo - Kirkenes og også forteller kort om hva det er jeg nå har foran meg. Det blåste som bare rakker'n, så jeg er litt "høyt gira" for i det hele tatt å bli hørt, men her er den altså ... episode 1 i "Tour Boreal" - årets vakreste sykkeltur!



God Reise!

gamle våpen

Det begynner å snø da jeg har kjørt inn på en blindvei i et lite tettsted i de svenske skoger. Et lite hus med lys i vinduene har et nøkleknippe hengende i låsen på ytterdøra. Jeg banker på, og to bikkjer lager et voldsomt lurveleven før Robert gir meg lov til å sette opp teltet.
    Omkring den lille bare gressmatten er det høye snøkanter, så han må ha skuffet mye i vinter.
    "Vil du ikke inn på kaffe?" spør han.
    Det vil jeg gjerne.

Datteren er på besøk for å hjelpe til med å vaske huset til sin nylig avdøde farmor, et vakkert lite hus. Det ligger litt nærmere elven som renner forbi her. Nær elvebredden står også en badstue, knapt tilgjengelig i alt det hvite. Lufta tetter seg igjen med store, våte snøflak.

Det er de rene kunstverk.

    Roberts bror kommer også innom. Han bor lenger ned i gaten, og så meg sykle forbi. Det er en interessant mann med mange interesser. Han og kona hans inviterer på en god middag. De har tre døtre som alle gir uttrykk for at de trives her. Det er fritt, trygt og vakkert. Dessuten betyr ikke avstander det samme på landet som det gjør i byen.

Rolf fikser og gjenoppbygger.

Det er ikke Robert selv som forteller om geværene, men de andre tipser meg om at jeg bør spørre. Ettersom jeg nå snør helt ned, er det ingen hast, tenker jeg, så jeg drøyer det til neste dag før jeg spør om å få ta en titt. Det har han ikke noe imot, selv om han ikke har for vane å skryte av samlingen. Det viser seg nemlig at jeg har havnet i hus med en av Sveriges største privateide samlinger antikke våpen.
    "Det er dette som holder meg i gang," sier Robert. Han er sterkt plaget av reumatisme, som gir hans stive skulderparti robotaktige bevegelser. Men han kjemper, og han vil heller ikke gi opp jobben på stålverket, hvor han nå jobber femti prosent og har blitt tvunget til å sette seg med en kontorjobb. Men hva er et menneske hvis det ikke har interesser, noe å gløde for?



Etter å ha gått gjennom hele arsenalet i annen etasje, får jeg filmforbud idet vi går inn i hva han kaller "hittegodsen". Det er et roterom med utallige gamle iskrembokser fulle av avtrekkermekanismer, skruer, bolter og komponenter som kankje en gang passer inn i et av funnene han gjør på auksjoner og i dødsbo, hvor han går på jakt etter klenodier. Robert er nemig en avlandets fremste på å restaurere gamle våpen og han har en venteliste av bestillinger, men vurderer nå å konsentrere seg om sine egne prosjekt.
    Ute i bakgården har han verksted med dreiebenker og alt som skal til for å fikse på en kolbe eller sveise et løp. Kreves det mer, bruker han ekspertisen på jobben. Godt å ha et stålverk i bakhånd.

Det er et sommertelt - tydeligvis!

Jeg blir tre netter hos Robert, som også tar meg med for å hilse på kompisen Nisse. Det er mandag når jeg ruller ut på hovedveien.  Der er det bart igjen, og jeg må takke værgudene for at jeg både fikk hvile ut og møte disse herlige menneskene.


Trävlig Resa!

god pressedekning

Jeg ble stoppet av en oppringning fra NRK allerede før jeg trillet inn i Kirkenes, og nå har også de to regionsavisene her hatt sin prat med meg om dette prosjektet. Sune Parker fra Boreal tok imot her i Kirkenes, og vi fikk to fine dager til å diskutere planer og ikke minst bli kjent med avdelingen her. Jeg må si det er godt å være "ved start" - og det gir sommerfugler i magen. Mer om det senere.

I øyeblikket har jeg vært så svineheldig å låne leiligheten til sjef Erling i Kirkenes, så jeg får orden på strategien. Været skal bli veldig godt i perioder, så jeg får det travelt - dessuten er det 17. mai ...

Her har du linken til nrk, og finnmarkens artikkel kan du trykke på for å få den større:

God reise!

Charmiga Arvidsjaur

Mange svenske småbyer og kommuner har satt opp et velkomstskilt ved landsveien som proklamerer at de er Sveriges eller fylkets dyktigste på ett eller annet. Det kan spenne fra alt fra lokale revyer til OL-medaljer og utdanningsnivå. En var Landets mest gavmilde, faktisk, mens jeg trakk på smilebåndet når jeg før Arvidsjaur, langt oppi Nord-Sverige, leser at byen er "länets charmigaste".

Jeg setter det umiddelbart på prøve, og blir overbevist. Min misjon er å fikse en eike som har gitt sleng på hjulet i 150 kilometer nå. Flere kan ryke når som helst.

    Førstemann som kommer meg i møte på fortauet forteller at "velocipedreparatør Karlsson" jobber for forsvaret frem til klokken fem. Dermed vil jeg ikke komme videre i dag. Jeg kjenner en mørk sky drive hen over humøret mitt, men så peker samme mann over gaten til Cafe l'Amanda, og anbefaler en retrokafe som jeg nok ellers ville gått rett forbi.

Femtitallskafeen er 100% sjarmerende, og det er i hvert fall innehaveren Amanda. Hun lar meg sitte lenge og jobbe. Det er "påtår" på kaffen, men hun beklager at Wi-Fi ikke er koblet opp enda.
    Jeg slår nummeret til innehaveren til det selvbetjente solstudioet vegg-i-vegg. En hyggelig stemme forklarer at de ikke har internett å dele, men en dusj er jeg mer enn velkommen til å ta, om jeg har behov for det - og det kan man jo si.

Amanda anbefaler biblioteket, hvor to kvinner strekker sine teknologiske ferdigheter maksimalt, med det resultat at jeg kommer på verdensveven. De på Coop er like hyggelige. Så blir klokka fem. Karlsson svarer ikke på telefon. Den blir seks og halv sju. Biblioteket stenger, men printer ut kart så jeg finner bort til utkanten av den lille byen, hvor sykkelverkstedet ganske riktig befinner seg i et privathus.

    "-Du kan hente det i morgen," sier Karlsson, og sikter til hjulet mitt. Det er jo sent nå.
    Men hva skal jeg ta meg til uten bakhjul? Jeg ser litt rådvill ut, og ber om å få kjøpe eikene, så skifter jeg dem selv. Det vil bli vanskelig.
    "Vil du ha med noe mat?" spør velocipedmekanikeren. Han dukker opp med store grønne pakker militær proviant. Det er tørket Real turmat. koster skjorta i butikkene.
    Klart jeg vil, men så er det hans tur til å se rådvill ut. Bare et øyeblikk.
    "-Nei, faen, frua er i Russland. Du kan vel bo her! Kom inn."

God fisk trekkes ut av fryseren, fanget av ham selv. Han kaller det røding. Og han ringer en sykkelfrelst kompis. "Hva driver du med?" spør han ham, men før noen kunne rukket å svare, kommanderer han "sluta med det, och kom över hit!"

    Samuel kommer. Vi kappljuger om våre lange sykkelturer. Han har vært mange steder, spesielt i Europa, og er en del eldre enn meg. Karlsson går over til å snakke engelsk etter et par øl. Det går ikke veldig bra, men da er det uansett leggetid. Hjulet får vi ta i morgen, sier han, og har min fulle tillit.

Karlsson har bygget mange hjul i sitt liv. Han har litt tykkere eiker enn de jeg har, men det går fint. Han forteller om tre døtre, som var aktive syklister tidligere, og fremdeles holder seg i form. Hans form er omtrent like rund som hjulet han reparerer over frokostbordet.
    Kona hans er dommer, og besøker sin syke mor i hjemlandet. Hun har lært seg godt svensk og har nå tatt sertifikatet. Jeg kan se han er stolt av henne, og bildet han tar fram viser en flott kvinne, noen få år yngre enn ham.
    Noen strøkne sykler er flyttet ut fra kjøkkenet siden i går. Han bestiller dem faktisk fra Oslo, og selger en håndfull hvert år. Ikke så mange som før, for han markedsfører seg ikke lenger. Kjøkkenet skal få nye fliser, og han unnskylder at det ser rotete ut, nå midt i prosessen. Men dette er helt perfekt.

Arvidsjaur altså. Hvem pokker hadde vel regnet med å trille inn i en slik sjarmbombe så langt inni den svenske skauen? Jeg er helt nødt til å returnere til Amanda før jeg fortsetter nordover. Hun åpner grytidlig og er like frisk som i går, med påmalte røde kinn og et fyrverkeri av en frisyre. Hun spanderer en kjempegod minibløtkake på meg. Den har blått marsipanlokk med en rosa blomst.
    Jeg legger igjen penger til nok en kaffe og en likedan kake, og ber Amanda ringe Karlsson senere, og invitere ham. Jeg tror velocipedmekanikeren vil sette pris på det. Reparasjonen ville han jo ikke ha en krone for.

 Husk å ta ferie, Amanda...  ;o)
Trevlig resa!

Christer i Östersund

Jeg sitter og råkjører Wi-Fi'n i kafeen "Pause" i Östersund. En fin plass i en koselig by med variert befolkning. Trådløst nett gror ikke på trærne i de svenske skoger, og her jeg får sitte i timesvis bare jeg kjøper en latte.
    Min konsentrasjon blir imidlertid langvarig avbrutt av elskverdige, oppfinnsomme, kunnskapsrike og ikke minst usedvanlig snakkesalige Christer. Jeg skulle så gjerne vært med ham et døgn eller to, lært noen lasaronknep, smilt av hans omgang med Trix-lodd, tomburkar, nyttige ting, gode-å-ha ting og lykkepenger. Mannen er rett og slett fabelaktig.

Det er ikke ofte jeg møter noen som er så til de grader pratsom, så full av ideer, med så lite vondt i seg og slikt et humør. Han kunne riktignok trengt en dusj i enda større grad en meg, og kjøper ingenting, så han blir bedt om å gå. Jeg tilbyr ham en kaffe for å sikre oppholdstillatelsen, men han nekter å ta imot.

    "Om jäg inte får sitta, så kan jäg vel få stå?" sier han, med et provoserende ertekrokuttrykk inne i det hvite skjegget.

    "Vær nå snill, Christer," må jeg formane. "Kom deg ut nå!"

    Han skal uansett til å gå, for å rekke biblioteket hvor han har en avis å lese, så vi tar pent farvel.

Kort tid etter har min venn erfart at biblioteket var stengt, dermed rusler han forbi igjen, med sykkelen sin, og gjør tegn til at jeg skal komme ut til den vintertomme uteserveringen. Plattingen er nybeiset i forkant av sesongen, og Stålanden lener seg til rekkverket.
    Christer har atskillig mer å fortelle, mens han trekker opp den ene gjenstand etter den andre fra sine dype bukselommer. Nyttige ting, lykketing, bra-å-ha-saker og en del uinnløste pantelapper.
    "Det var kø på ICA," forklarer han.

Noe av det siste jeg får høre, etter at hans planer om herberge, fjernsynsprogram og sopp- og overlevelseskurs er forklart for meg, er at han har fått en hjuldamper, som han beskriver med høy grad av nøyaktighet. En hjuldamper i Nord-Sverige - det lyder som den rene fantasi, men han ser like troverdig ut som når han forteller om Reinfeldts negerbakgrunn. Jeg tar det for god fisk. Hvorfor ikke?

Lenger ut i uka møter jeg Rolf, som jeg ikke har blogget om enda. Han samler på gamle våpen. Det snør, og jeg snør fast. Rolf har en kompis som heter Nisse. Han samler gravemaskiner. Han har et bilde han har tatt for nylig, som han gjerne vil vise meg - av en farkost nøyaktig som bekrevet av Christer.
    Historien er altså sann, i hvert fall ikke totalt bløff. Jeg er glad jeg tok lasaronkollegaen min på alvor. Før vi skilles er han ved å benytte en av baklommens verktøy til å fjerne en stygg tyggis som er klint inn i uteserveringens treverk, der den har størknet. Så kommer han på at de just har kastet ham ut.

    "Nej," sa han, og stappet redskapen resolutt tilbake i baklomma. "Den kan de ta meg fa'n få behålla!"


Riktig god reise, Chris! Du er en riktig Herremann.

Nisses Maskinpark

Jeg har møtt en god mann. Han heter Nisse. Han ser omtrent like dårlig på begge øyne, og hvert øye ser hver sin vei, men han nektet å la seg uførestemple som 16-åring, og har nå levd ett langt liv som melkeprodusent. 50 kyr har han hatt på det meste. Nisse har alltid likt gamle ting. Han mener de har en historie og at de fortjener å huskes og tas vare på. Det ville vært helt problemfritt, om det ikke var for at Nisses ting er så store...

Nå er Nisse politianmeldt, og skal i retten en dag etter at denne bloggen skrives. Jeg kommer tilbake med nyheter. Saken er nemlig den, at Nisse har fylt et betydelig areal med hobbyen sin, og det har kommet klager og miljøstyrelsen er på banen og mener skrotet må fjernes. Men Nisse er uenig i at det er skrot. Det er tvert i mot unike saker som det nå finnes veldig få av. Og de aller fleste av dem fungerer fremdeles.

 

I godt voksen alder fikk Nisse napp på en sjarmerende dame. Hun tar imot med sjokoladekake. Jeg rekker å spise ganske mye, før jeg tar bilde av det som er igjen.
    "Vil du ikke heller ta bilde av en som er hel?" spør kona, og kommer jaggu lempende med enda en stor, rund sjokoladekake. De smaker til himmels og tilbake. "Du får forsyne deg som du har samvittighet til, sier hun.

I dag kjenner samvittigheten min ingen grenser. Jeg heier på dere, og så snart jeg får nytt, kommer jeg med oppdateringer på hvordan det går med Nisse og domstolene! Jeg synes han forklarer seg godt i videoen, så jeg velger å gjøre motsatt av nettavisene, som røper alle poengene i teksten før du ser filmen. Bildene sier vel også litt:

Disse doningene finnes det ikke mange igjen av, iflg Nisse.

Legg merke til bussens sykkelstativ foran grillen ...

Noen av perlene i samlingen. Han har tolv stykker, og de aller fleste funker!

OPPDATERING: Klikk på http://nissesmaskiner.blogspot.se/ for å lese mer om Nisse og se hans maskiner. Jeg har fått høre at rettssaken ikke gikk så verst. Det ser ut til at det ble en bot, så vår kjære Nisse er fremdeles en fri mann!

Trävlig resa!

Gratulerer med dagen Boreal!

Ettårsdagen er vel det rundeste tallet som kan feires. Og desidert det viktigste. Jeg sender mine hjerteligste gratulasjoner her fra en liten by hvor jeg sitter på en krakk i en kiosk, hvor de har Wi-Fi. Det er langt kaldere enn jeg har regnet med, derfor går de små grå litt langsomt, og jeg klarer å påstå at dere er fem år gamle i videoen under. Femtallet har jeg jo fra 5. mai, som er den store dagen, og så klabbet det seg til litt. Sikkert er det i hvert fall at jeg snart skal bli bedre kjent med veldig mange av dere - og det ser jeg virkelig fram til. Foreløpig ... cirka en uke før jeg ankommer Kirkenes, slik at den egentlige sykkelturen min kan ta fatt ... ønsker jeg og Stålanden dere en riktig god fødselsdag!



 ... jäg har den äran, jag har den äran, att GRATULERA ... med ETTÅRSDAGEN, altså!!! Den FEMTE! :o)

Lappland og rein!

Komisk nok har jeg ikke sett snurten av noe større vilt enn en hjort før jeg krysser grensen til Lappland, og her står både reinsdyr og rev i kø. En virkelig vakker rev gikk parallelt med meg langs veien, mens jeg flere ganger har syklet inn i reinsdyrflokker - som riktignok knapt kan kalles vilt. Første gang er jo alltid mest eksotisk, hvilket fremgår av videoen, som også byr på den klassiske konflikten mellom individer med begrenset traffikal innsikt og langtransportsjåfører med lite utiklet sympati for reindrift.

Trävlig Resa! :o)

Svensk forsvarshistorie

Mye snålt har jeg sett, og svenskene er det jo ikke godt å bli kloke på, men kan noen hjelpe meg med denne vernede relikvien, som dukket opp i dypet av Dalarna?
    Som det høytidelig er oppgitt og naglet fast, er denne utedo-liknende konstruksjonen et fort. Ikke bare det, men det kan årlig høres skuddvekslinger fra denne formodentlig stolte bastion i svensk totalforsvar.

Jeg kikket meg vel og lenge omkring uten å se tegn til noe annet oppført av mennesker, og beskjeden står der svart på hvitt - trykk på bildet og les selv - og se for all del den knapt så informative, men desto mer undrende videoen:



Trävlig resa!

OPPDATERING 13. mai:

Nå har jeg kommet fram til start på denne turen, men vil bare fylle inn et par betraktninger etter å ha syklet gjennom mange flere mil svenske trær. Jeg har diskutert skogdrift med mange, og det hevdes at man skal sørge for ettervekst i løpet av tre til fem år... men om dette skal være nyplanting eller naturlig frøspredning virker ullent. Og om det godtas naturlig frøspredning, altså at det gror til av seg selv - hvem skal da godkjenne kvaliteten? Sannsynligvis er de i kontrollinstansen skolekompiser med dem som tjener på å felle mest mulig med minst mulig utgifter. Det lukter ugler i mosen lang vei.
 
Et sted syklet jeg forbi en våtmark hvor det var flatehugst nesten til vannkanten. Jeg skvatt faktisk, for noe slik har jeg aldri sett før. Forklaringen er at det bare kreves "en trelengde" med bevart skog i buffer til like områder. Og hvem bestemmer hvor langt det treet er?
    Faktisk finnes det lokale naturelskere som går ut og flytter merkene når skog er markert for felling. Gutta med maskinene merker ikke om det er ti meter ekstra avstand til elva, og dermed er mane trær reddet. Dette virker helt forunderlig, og det er mer: Du kan ikke felle trær som tidvis oversvømmes, altså står i våtmark. Det fikser skogeierne ved rett å slett ... å drenere! Hvis de ikke klarer å jukse seg til en grøft, ja da skal du se at de finner på å bygge en vei - for da må det jo graves grøfter!!
    Disse påstandene kan jeg ikke bevise, jeg bare gjenforteller dem - men de stemmer veldig godt med hva jeg selv så. Og at dette godtas av den svenske befolkning, er jeg lei meg for å si, kommer nok av den sørgelige grunn at de selv ikke er ute i skogen. Jeg så kun skiløyper omkring Östersund, og jeg så hverken spor av kano eller kajakk (altså hverken oppheng, takgrinder, kajakklubber el.likn) selv om de har vidunderlige sjøer og elver. Når jeg spurte lokale mente noen at alt slikt ligger på låven nå, mens andre slo fast at svensker kun beveger seg motorisert. Pussig nok var imidlertid noe av det første jeg så ved ankomst Kirkenes en flott gul havkajakk på et biltak!

Det er bare å fastslå at Sverige og Norge har en veldig forskjellig naturbruk. Akkurat på dette området gjør det meg litt stolt av Norge, jeg må tilstå det. Svenskene har så mye annet bra, bl.a. utvalget av økologisk mat og sjarmerende hjertevarme - så jeg tror det er viktig at vi inspirerer hverandre på det vi er best til!