Hamningberg

Ser du vargen? Den vokter bukta.

Hamningberg går for å være "Europas Ende" og det forrevne landskapet som aller nådigst tillater atkomst langs en smal og snirklete vei er unikt i denne verden. En gang bodde 250 mennesker her, men husene er nå tomme. Det er skrevet en doktoravhandling, avisartikler og frustrerte tekster om skjebnen til denne plassen, som  ble et symbol på den ulike kampen mellom distrikt og myndighetenes sentraliseringsplaner.


Vis Tour Boreal live i et større kart

Bygningsmassen er selvsagt fredet.

Pomorenes ferdighus.

Slutten på visa kom i 1965, da en lang kamp for en lovet kai måtte oppgis. Uten kai kunne bare småbåter fiske herfra, og det stolte været med tradisjoner fra Pomorhandel og fiskeriets storhetstid måtte skalke lukene og gi opp. Bare pensjonister ble igjen, til utpå 70-tallet.

Som en skjebnens ironi er denne husklyngen blant de få som tyskerne ikke rakk å brenne under tilbaketrekningen etter den Store Krigen. De flyktet hals over hode, og lot de nå verneverdige bygningene stå igjen, på lik linje med bunkersanlegget på fjellet ut mot havet.

Offer for en pinefull katastrofe i distriktspolitikken.

Går du over haugen mot nord kommer du til gravlunden. Livet var hardt her - det ser du om du trekker fødselsåret fra dødsåret på mange av gravene. Her hviler mange barn. Da mange av steinene hadde forvitret, er de erstattet av hvite kors, som mot sin hensikt forsterker min litt ubehagelig fornemmelse av at dette er stedet verden glemte og ikke bryr seg om.

Kirkegården ved Verdens Ende.

Om sommeren er det riktignok en viss aktivitet her, og finner du rom eller har du med telt, kan jeg varmt anbefale et par-tre dager til refleksjon og åndsbearbeidelse, for her er du - ved Europas ende.


God Reise!