Vardø II - episode 4

Landets lykkeligste guide.

Det er liv på havna i Vardø i dag. Cruiseskipene legger ikke ofte til her, men nå slippes fire busslaster i land, og Boreal Transport i Vadsø må skrape sammen det de har av mannskap for å kjøre dem rundt i distriktet. En gruppe skal til Hamningberg, et fraflyttet fiskevær ved veis ende. Dit vil jeg også.

Etterpå overrasker jeg Trygg Øien på festningen. Han vet ikke at jeg nå returnerer (ref avskjed i forrige episode) og får nå muligheten til å briske seg i sin fineste skrud.
    Det videoen ikke forteller, er at Vardøhus Festning for første gang er under kommando av en kvinnelig kommandant, nemlig major Elisabeth Eikeland - følgelig betegnet som Elisabeth den Første.

Første kvinne på veggen...

Vardøhus er en stjerneformet perle, verdens nordligste festning og den eneste i Nord-Norge med saluttplikt. I dette levende lille museumet vokste Trygg opp, og her tjenestegjør han på sin måte fremdeles. Kommandant Elisabeth har døtrene med, og de trives kjempegodt her i byen, så godt at hun hevder aldri å ville forlate stedet igjen.
    Når turistene strømmer inn i den ærverdige kommandantboligen og stemmer på alle språk bombarderer henne med spørsmål og fotoforespørsler poserer og forklarer hun og ser - om mulig - ut til å være like stolt som Trygg over plassen som firte flagget sist og hevet det først, under den Store Krigen.

En ganske usedvanlig liten festning.

God Reise!

Hamningberg

Ser du vargen? Den vokter bukta.

Hamningberg går for å være "Europas Ende" og det forrevne landskapet som aller nådigst tillater atkomst langs en smal og snirklete vei er unikt i denne verden. En gang bodde 250 mennesker her, men husene er nå tomme. Det er skrevet en doktoravhandling, avisartikler og frustrerte tekster om skjebnen til denne plassen, som  ble et symbol på den ulike kampen mellom distrikt og myndighetenes sentraliseringsplaner.


Vis Tour Boreal live i et større kart

Bygningsmassen er selvsagt fredet.

Pomorenes ferdighus.

Slutten på visa kom i 1965, da en lang kamp for en lovet kai måtte oppgis. Uten kai kunne bare småbåter fiske herfra, og det stolte været med tradisjoner fra Pomorhandel og fiskeriets storhetstid måtte skalke lukene og gi opp. Bare pensjonister ble igjen, til utpå 70-tallet.

Som en skjebnens ironi er denne husklyngen blant de få som tyskerne ikke rakk å brenne under tilbaketrekningen etter den Store Krigen. De flyktet hals over hode, og lot de nå verneverdige bygningene stå igjen, på lik linje med bunkersanlegget på fjellet ut mot havet.

Offer for en pinefull katastrofe i distriktspolitikken.

Går du over haugen mot nord kommer du til gravlunden. Livet var hardt her - det ser du om du trekker fødselsåret fra dødsåret på mange av gravene. Her hviler mange barn. Da mange av steinene hadde forvitret, er de erstattet av hvite kors, som mot sin hensikt forsterker min litt ubehagelig fornemmelse av at dette er stedet verden glemte og ikke bryr seg om.

Kirkegården ved Verdens Ende.

Om sommeren er det riktignok en viss aktivitet her, og finner du rom eller har du med telt, kan jeg varmt anbefale et par-tre dager til refleksjon og åndsbearbeidelse, for her er du - ved Europas ende.


God Reise!

Vardø 1 - episode 3

  Dette innslaget skulle jo - egentlig - spinne omkring Boreals avdeling i Vadsø. Den er fin. Det er hyggelige folk. Byen har en fabelaktig sykkelreparatør. Likevel blir det Vardø som tar kaka. Med én enkelt bussjåfør ... og så faren hans, da!

Monumentet til minne om 80 brente hekser gjør inntrykk på deg. Garantert.

Triste greier

Hva godt har du hørt om Vardø de siste årene? Det har visst vært en realitysak om en snøballkrig. Den fulgte jeg ikke med på. Har ikke TV. Det jeg nå vet, er at byens befolkning er halvert etter at luftforsvaret flytta sine folk og fisket forsvant til møringer med penger på bok.

Her ble det brann i et nedlagt fiskemottak.

    Finnmarkinger har aldri hatt særlig sans for finanser. De minner meg om sydeuropeere, med den noe avslappede holdningen de viser til bankkontoen sin. Historisk har det vært slik at de bare kunne dra på havet og dra opp litt mer, dersom de trengte litt ekstra. Havet var banken. Men slik er det ikke mer, så nå er rekken av fiskebruk som en gang kantet kaia redusert til en parodi på seg selv, og det har spredd seg til mange stengte virksomheter på land.

Herlige lyspunkt

Det er i mørket at du lettest ser lyspunktene, og de finnes så visst også i Vardø. Lyskastere, er bedre ord, faktisk, for noen av de jeg har møtt. I episode tre (og fire) blir dere kjent med en av dem, nemlig Trygg "6" Øien. Jeg må skrive det slik. Faren var nemlig i sin tid soldat nummer seks på Vardøhus festning, og nummeret klistret seg som tilnavn til familien. Resultatet ble jo litt morsomt i Tryggs tilfelle.

Kult ... eller en stor utedass? Jeg synes kult.

byens leksika

I løpet av tiden med Trygg har jeg hørt om Vardøs historie, om bydelene (Den Himmelske Freds Plass, Vatikanet, Himmelbjerget, Skagen, Abu Dhabi etc) og om hvordan forholdene var under krigen, da han ble evakuert sydover og bombene falt omkring dem, mens folk etterhvert fikk sympati med de stakkars guttene tyskerne sendte i krigen. Trygg fortalte også om dampbadet hvor du kunne bestille kvart- halv- eller helvask, og hvor sistnevnte behandling, utført av en profesjonell kvinne, innebefattet "pelesnusken". Slik var det helt fram til krigen.
    "-Slik var det helt fram til krigen, det er bare å spørre de eldre," sier Trygg.
    "-De eldre? Så du regner deg ikke som gammel?"
Trygg er på sitt åttiførste år, og ler så kjakene skaker. Klart han ikke er. Ikke så lenge han løper i fra de som er godt yngre enn ham...


God reise!

Folk i Varanger

Unjai Danielsen

Alf Eristad

Sigbjørn Laugsand

Unjai er en av de kuleste frisørene jeg lenge har møtt. Hun serverte kaffe og har en herlig latter. Bussjåfør Sigbjørn er hovedperson i Episode II og er stolt som en hane. Hans kollega Alf har et herlig smil og ditto frisyre.

Alle fire Ortlieb sykkelbag-farger!

De som tror jeg er på sykkeltur fordi jeg liker å sykle, tar helt feil. Jeg tråkker først og fremst avgårde for å møte folk. Alle de andre gode opplevelsene med tid til tanker, flott natur og fysisk fostring er ren bonus.
    Fire andre karer er også på hjul, belgiere som skal ta et par uker nedover langs den historiske grensen til Jernteppet. Selv blir jeg mindre begeistret ved å sykle under havet fra Vardø til fastlandet, heldigvis var det lite trafikk i tunnelen.

Et av Norges østligste lam.

Ikke så lavt som Dødehavet.

Kong Haakon

En svært nysgjerrig firbent finnmarking kom helt bort til gjerdet for å finne ut hva en syklist er, mens blåser som har drevet i land har fått et litt stivere smil.
    Kong Haakon virker også litt anstrengt, der han stolt og opphøyd vokter Vardøhus Festning, som har stjerneform og er eneste bastion i nord med saluttplikt.

Kystkunst.

Trygg og Laila Øien

Vardøhus' sanne vokter er imidlertid Trygg, som du snart stifter bekjentskap med i Episode III. Han og kona omslutter deg meg med sin varme og humor.
    Trygg vokste opp på festningen og stiller med ropert og rød uniform ved anløp av større turistmengder, som får den unike festnings historie levende forklart. Og levende er han, ikke minst når han får en vakker kvinne på hver side, her representert ved to av de ypperste representantene for sitt kjønn, kommandant major Eikeland og hennes datter:

Frøy, Trygg og Elisabeth den 1.

Forresten ... disse gutta må jeg ikke glemme - takk for påminnelsen - en fin gjeng på små og store hjul utafor Prix'en på Bjørnevatn.
    "-Hva kaller man folk fra Kirkenes?" spurte jeg, i den tro at de selv var det.
    "-Kirkenesramp!" svarte de med et glis - de er jo fra Bjørnevatn!  ;o)


God Reise!

Kirkenes - Episode II

Wow... dette gikk helt over styr. Jeg skulle jo ikke lage en helaftens spillefilm, men selv etter drastiske kutt i en tidslinje spekket med drama og avsløringer, endte jeg opp med det dobbelte av hva jeg tidsmessig har budsjettert med. Vel, ting skal ta litt ekstra tid i starten - og gode historier og spontane muligheter trumfer kalenderen - så jeg håper at resultatet vekker mersmak. Med dette prosjektet føler jeg mer enn noen gang at jeg lever opp til min yrkestittel "multivisjonsvagabond". Et rullende produksjonsselskap, rett og slett. Pluss veldig god hjelp og kontorplass hos Boreal, da...  :o) Snurr film!




God Reise!