Tau - episode 18

Tau ventet storbesøk da jeg syklet innom. Spadestikket for Ryfast - en lang tunell som skal knytte Stavanger til innlandet - skulle nemlig tas av Kleppa. Jeg ble selvsagt med på det, (les: dette blogginnlegget) men det var en helt annen person som kom til å gjøre det største inntrykket på meg...

Petar Hristov Petrov. Denne karen fra Bulgaria har et ansikt som er som en oppslagsbok i følelser. Han er rett og slett vidunderlig uttrykksfull, og er full av ting han vil uttrykke. Arbeidserfaringen, kunnskapene og talentene hans blandes i en mix ingen kan oppvise maken til. Det er bare en ting å si om Petar, og det er at han er vidunderlig - tvers gjennom. Etter de følgende tolv minutter, vil du være enig med meg:



Jeg regner med at du vil ha mer av Petar, og da kan du lese historien om denne operasyngende nærkampeksperten i innlegget "Adeste Fidelis" og ikke minst nyte hans helt unike versjon av Hellige Natt i blogginnlegget Hellige Natt.

:)

Gråkallbanen - episode 17

Lokalhistorikk er så mangt, og er ofte knyttet opp mot stolthet. Trondheim har sin andel, i rikt monn, og en av byens støttepillarer i så måte, er den tradisjonsrike trikken som løper i ett spor opp mot marka vest i byen. Den nådde aldri frem til "Gråkallen", men navnet gjenspeiler intensjonen. Den har nå et museum og en varig plass i byens historie, men ikke desto mindre en viktig posisjon i dagens storby (litt raus der, kjenner jeg, hilsen Oslo).
    Som vanlig er det menneskene mer enn maskinene jeg interesserer meg for, og mer glødende entusiaster enn vognførerfolket og verkstedarbeiderne som står bak den daglige driften av det lille knippe vel bevarte og trivselsskapende vognsett, skal du lete lenge etter.

Jeg håper episoden blir en like stor fornøyelse som min opplevelse på stedet. Respekt!

Lovund - episode 16

Fiskeoppdrett på Lovund er ikke som fiskeoppdrett alle andre steder. Det er ikke så mye ved den perlen på Helgelandskysten som ikke er spesielt. Maria Olaisen forklarer meg hvordan familiebedriften NovaSea har utviklet seg fra som førstemann til å prøve oppdrett i nord til i dag å løfte det lille øysamfunnet opp av distriktskrisa - til et aktivt og positivt miljø. Jeg har lyst til å presisere at småungene nærmest skremte meg, ved en etter en å smile og hilse på meg når jeg passerte dem på gaten. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd noe annet sted - og jeg har jo vært litt omkring.

Jeg ble altså litt hekta på Lovund. Her ser du hvorfor:


 Se også blogginnleggene jeg skrev om opplevelsen på Lovund:

Nessedronninga - om Maria Olaisen og fiskeoppdrettet


Fiskeoppdrett i balanse - Dette innlegget skapte debatt. Jeg forteller bare det jeg så og det jeg hørte.

Sandnessjøen - episode 15

Det ligger en eventyrverden i havgapet utenfor Sandnessjøen. Helgelandskysten er rik på øyer og holmer, fuglefjell og åpent hav. Jeg besøker Træna og Lovund, som er helt avhengige av fergeforbindelsen inn til fastlandet. På Træna tar jeg meg opp gjennom tunnelen til militærets radarstasjon på toppen av Sanna, og jeg utforsker Kirkehelleren og andre fabelaktige grottene hvor folk bosatte seg da landet steg.

Alta - episode 14

Jeg sitter og brenner inne med en hel haug program fra Tour Boreal, mens jeg er i gang med å lage nye ting fra Hardanger, så her kommer resten av den turen på rekke og rad de neste dagene. Først ut er episode 14, fra Alta.

Oppholdet i Alta ble en stor opplevelse. Dessverre rommer ikke programmet alt, for tiden strekker ikke til. I tillegg til å bli kjent med avdelingens virkelige store volvo-elsker, ble jeg nemlig invitert opp i Alta Skiferbrudd av en annen sjåfør, som også sang lovsanger da han var alene i bussen. Men dette må du selv reise opp for å oppleve. Her får du Volvo-elskeren, en herlig mann:

TYSSEDALKORET synger Zadok the Priest

Hver jul inviterer Tyssedalkoret til konsert, selv i år, da de har vært ansvarlig for et stort arrangement omkring Odda Kommunes jubileum. Det var mange kjente julesanger, men da jeg spurte dirigent Eldbjørg Furholt om hvilken hun gjerne ville jeg skulle filme, valgte hun en jeg på en dårlig telefonlinje trodde het "Saw Doctors" ... det viste seg imidlertid ikke å være Irsk Folkemusikk, men derimot "Zadok the Priest" av Handel de skulle oppføre.


Har du hørt den før, selv om du ikke frekventerer operaer så ofte? Da er du kanskje fotball-fan, for den spilles vistnok i forkant av hver Champion League kamp. Uansett er det en vidunderlig sang.

Odda kirke gav store utfordringer med hensyn til lys, så jeg løste sprikende fargetemperaturer ved å redusere metningen og øke kontrasten. Jeg håper det faller i smak.

Ikke minst: riktig god jul, alle sammen!

Sherpaveien i Hardanger

Buførevegen er en gammel led over Folgefonna Nasjonalpark, hvor bøndene drev kyr og sau i historisk tid. Det var ikke tilstrekkelig beitemark i Liene over Sørfjorden, så bøndene måtte ta i bruk stølene på den andre siden av fjellet.

Det var selvsagt tøffe tak den gangen. Ikke minst fordi buføringa skjedde på en bestemt dag hvert år, slik at assistansen kunne komme over fjellet med hester til å frakte ost og melkeprodukter hjem. Hvis det ble uvær eller tidlig vinter, må det ha vært en fryktelig tur, opp omkring 1600 meter over havet.

Håpet er nå at denne spektakulære stien skal få økt oppmerksomhet og flere besøkende. Det er jo en herlig ferd med utsikt til to fjorder, is og fjellheim. I denne hensikt er det at arbeidslag med sherpaer er leid inn til steinlegging og reising av varder. Disse hardføre og arbeidsomme menn har nærmest turnert Norge med trappebyggingen sin. Resultatet er solide turstier som ikke vil tråkkes i stykker, men ligge stødig i hundre år.

Trappa er altså en severdighet i seg sjøl, der den bukter seg fra Reiseter og om lag 600 meter opp til Eggja. Jeg vil tro at den kan skape et større marked for overnatting og servering, og ikke minst for alle de gode gardsproduktene som finnes i Vikebygdkrinsen, hvor vikebygdingane ikke kan få fullrost arbeidshestene fra Everest. Se filmen og du forstår hvorfor!

Jeg har dessverre ikke bildene av sherpaer og helikopter tilgjengelig her nå, men de kommer, så sving innom om en ukes tid igjen. Foreløpig pynter jeg med gårdsdagens motiv, tatt ut gjennom Sørfjorden. Så vakkert er det når skyene letter...   :)

Romanias utrolige klostre

Suceviţa

Dere har alle hørt om skumle slott og flaggermus, men hvem søren hadde vel trodd at Romania i tillegg til strender, fjell og flotte gamle byer (les innlegget Romania sjokkerer!)også har en samling klostre som med ekstrem grad av garanti er unike i verden?

Moldoviţa

Klostrene er kjent som "De malte klostrene i Bucovina" i det nord-østlige Romania. Vi var et steinkast fra Ukraina, faktisk, langs denne ruten. Klostrene er selvsagt oppført på UNESCO's verdensarvliste, og ligger temmelig konsentrert, slik at vi lett rakk over fem av dem på to dager.
    Vi startet med Moldoviţa og Suceviţa, som begge er imponerende anlegg, bygget både for tilbeding og forsvar.

Et lys for en du savner, en du elsker eller kanskje en du enda ikke har møtt?

gong-gongen i Putna

Kun munker, i Putna.

Putna

Dragomirna

Grunnen til disse voldsomme veggmaleriene kunne Dana forklare. Klostrene har jo i sin tid også tjent som bastioner hvor soldater og landsbyfolk har søkt tilflukt eller hatt base. Mange av disse var analfabeter, og hadde minimalt utbytte av å bla i de hellige skrifter. Et kreativt hode fant da på å bruke de romslige inner- og ytterveggene som tavle, for med all ønsket tydelighet å forklare fordelen med å følge den rette vei.
    Dersom du tar de fabelaktige illustrasjonene nærmere i øyesyn, går det nok også opp for deg hvordan smådjevlene gjør alt for å trekke deg over i fristelse, mens kun de som holder sin sti ren, havner innenfor dørene til St. Peter. Temaene går igjen fra kloster til koster, men detaljene er vist på forskjellige måter, og fargene varierer. Innvendig får du kink i nakken, og er timingen heldig, forsterkes opplevelsen av at nonner eller munker bruker gong-gongen eller banketreet for å kalle til bønn. Som ved alle destinasjoner gjelder det å ta seg tid til å la inntrykkene synke inn.

Dana under sin egen skygge attmed klosteret Humor (ja, morsomt navn...)

Fargene friskes forsiktig opp.

Håndlaget og eldgammel - med fiolett bibliotekstempel!!

Voroneţ

De ekstreme takene ser klart ut til å ha være konstruert for å ta vare på kunsten, og fargene er overraskende klare oppe under mønet, mens hundrevis av års eksponering har bleket de områdene som er mest utsatt for sol og regn. Jeg lar bildene tale for seg selv, for her er det mye å meditere over. Ved Suceviţa ble jeg faktisk invitert av nonnene på mat, da jeg så de kokte en stor gryte med bønner. Det plumpet ut av meg at det så godt ut, og de sa jeg gjerne måtte følge med inn. Det kunne jeg dessverre ikke, nå som vi reiste i flokk.

"Gruppereiser" har sine fordeler og ulemper. Det er annerledes enn jeg er vandt til, selvsagt. Ikke desto mindre hadde vi det virkelig morsomt og lærte hverandre å kjenne på en ny måte. Det er godt å ha venner med felles reiseminner.

Jeg bare elsker endegavlen i Voroneţ - her har du himmel og helvete i alle regnbuens farger!

Men neste gang ... da skal jeg nok på tur alene igjen, ja... ;)

God Reise!