PpE 8 - Kasos

 På høy tid å komplettere Europaserien, som herved ligger tilgjengelig ute på høyre side i bloggen. Dette foregikk helt på tampen av forrige århundre, da jeg og kajakken Koritha mer eller mindre strandet på den lille øya Kasos, klinisk fri for turister.

Oliven-Minas, en stø kar å komme til for å søke råd om livet.

Bryllup på Kasos
Det tradisjonelle og avsides Hellas er langt mer lukket og strengt i sine tradisjoner enn mange får inntrykk av etter en solferie, og det tar tid å komme inn på grekerne. De er rett og slett noen skikkelige hardinger.

Jeg tilbragte den første uka utendørs og fikk aldri en varm dusj under mitt opphold på øya, men etterhvert viste gjestfriheten seg på andre måter og jeg fikk noen historier og opplevelser jeg aldri glemmer. Dette er en side av Hellas som få er forunt å begi seg inn i.

Kasos, altså. Uten strender. Ingen skikkelige hotell. Nedbeitet vegetasjon. 800 fastboende. Med innbyggere som helst sa sin mening på tomannshånd. Vest for Karpathos og nord for Kreta, skikkelig, skikkelig gresk. Her satt jeg når århundrene skiftet. I et kloster, alene. Vær så god.

Kanskje de morsomste prestene. Når kameraet ikke gikk, hygget vi oss med "retsina"...

ELEMENTER i Hardanger

Jeg hintet i mitt forrige, noe dramatiske, innlegg om at det også skjer svært hyggelige ting for tiden. En skikkelig humøropptur har det vært å komme i kontakt med Isklar. Dette naturlige mineralvannet tappes rett fra kilden under Folgefonna Nasjonalpark, hvor det pipler ut i fra fjellsiden. Mer om det skal dere ganske snart få se i en mini-doku jeg har klar, men nå vil jeg bare gi noen glimt av hvor vakker en landsdel jeg boltret meg i for et par uker siden.

Fra Folgefonn til Hardangervidda, Isklars tapperi ligger vis a vis, helt nede ved fjorden.

Mest solide busskur siden grabben i  Bjørnevatn ...

Perfekt!

Kruttsterk kaffe ...

Foto fra denne serien legges også ut på facebooksiden til Isklar, som ønsker å fremheve hvor vakker, unik, tradisjonell og spektakulær Hardanger er. Mer om den nye serien snart, altså, men her har dere noen stillbilder som vel kan skjerpe apetitten.
    Som dere ser, var jeg mildest talt griseheldig med været - men som de neste innleggene vi vise ... også med menneskene!

Nordlige del av Folgefonna Nasjonalpark

REIS ... til Hardanger!  :o)

Boreal Transport. Sviket.

Mange har stilt spørsmål om hva jeg har foretatt meg i år. Jeg har jo ikke markedsført foredragene og skrevet lite her i bloggen. Nå vil jeg forklare dette og bli ferdig med et sorgens kapittel. Jeg har nemlig hatt en tung sommer som følge av en dyp uoverensstemmelse med Boreal Transport, som engasjerte meg til Tour Boreal i fjor.

Det jeg først og fremst har lært, er at en ildsjel som ikke har avgjørende myndighet (les: tilgang til pengesekken) ikke er verdt stort. En annen lærdom er at jeg ikke er den menneskekjenneren jeg trodde jeg var, for sjelden har jeg blitt mer skuffet over noen, enn jeg har blitt av konserndirektør Kjetil Førsvoll i Boreal Transport. Alle historier har selvsagt to sider, men her kan jeg kun forklare min, hvilket skyldes at Boreal Transport ikke har gitt meg en fornuftig versjon av sin.

Faktum er at selve touren gikk over all forventning. Jeg møtte vidunderlige folk i hele landets lengde, ble godt betalt for jobben med foredrag, foto, skriverier og filming. Halvveis sluttet dessverre initiativtakeren i Boreal Transport, altså ildsjelen som brant for prosjektet. Deretter tok en stemoderlig holdning over, men jeg kjørte på og fullførte uten å motta annet enn ros. Jeg gikk ut over det estimerte tidsskjema, men dette medførte ingen ekstra utgifter for konsernet. Tvert i mot fikk de slik mer for penga.

Årets store nedtur
Etter mitt syn har jeg fylt min oppgave godt. Tilbakemeldingene fra avdelingene jeg har besøkt - hvor ansatte og ledere virkelig har imponert med sin arbeidsmoral, dyktighet og yrkesstolthet- har vært rørende. Det har jeg både muntlig og skriftlig. Videomaterialet har åpenbart overgått alle forventinger, så jeg gikk derfor igang med å lage DVD'en som i avtalen forutsettes produsert.

Den dobbelte DVD-en er klar.

    I tre mails til konsernledelsen etterlyste jeg møte for prisfastsettelse på denne, inntil jeg måtte ringe for å få respons. Da hadde produksjonen gått så langt at den praktisk talt var klar for trykk. Beskjeden som da kom var et sjokk. De ville ikke ha den.

Mine advokat-kontakter bekrefter at de vil komme unna med dette, ettersom jeg selv i prosjektbeskrivelsen skrev at vi må vurdere det samlede materialet før DVD'en produseres. Formuleringen er selvsagt skrevet med tanke på at reisen og gjennomføringen var komplisert. Dersom den mislyktes ville DVD-en åpenbart ikke bli laget. Den klart formulerte intensjon har imidlertid vært å produsere den, derfor kjørte jeg på i trygg forvissning om at vi ville komme til enighet om en fornuftig pris for jobben.

Avdelingene støtter meg. PR-folk sier det er en genistrek. Ansatte over hele landet forventer å få den samlede historie til sommer- eller julegave - slik firmaet har tradisjon for å gi. Boreal Transport går med dundrende overskudd, men ønsker altså ikke å fullføre et prosjekt som hadde til formål å knytte de mange avdelingene sammen og styrke de ansattes tilhørighet til selskapet.

Oppdrag fullført!
Jeg produserte den likevel. Etter fire-fem måneders ubetalt jobb, lånte jeg penger for å trykke opp minsteopplaget på 1000 DVD'er. Jeg gjorde det kanskje mest for å beholde min stolthet. Kanskje i respekt for prosjektet. Jeg har jo lovet folk å få den ferdig, og dersom det ikke blir klart at den foreligger, så vil 2000 ansatte selvsagt anta at det er jeg som har sviktet. Det er det ikke.

Tour Boreal, 21 programmer fra hele Norge, med bonusmateriell og 16 siders booklet.

En kunnskap jeg trekker ut av denne svært dyrekjøpte erfaringen, er hvor lite ærefullt folk i ledende posisjoner kan oppføre seg, hvordan eneveldige autoriteter kan plassere sine marionetter i en organisasjon og hvordan en grådighetskultur til syvende og sist går ut over arbeideren nederst i pyramiden. Dette er spesielt alvorlig i en bransje hvor man for det første har problem med å finne arbeidskraft (les: bussjåfører) og hvor disse har et stort daglig ansvar for sine passasjerer.

Mann eller mus?
Kontraktskriving har åpenbart ikke vært min sterke side, men penger er ikke alt. Jeg kommer fint videre med litt rødere tall i banken og velger nå å le av at Boreal Transport i Stavanger faktisk nekter å i det hele tatt se den ferdige DVD-en. Det verste er derimot at jeg tok feil. Jeg trodde konsernsjef Kjetil Førsvoll er en mann for sitt ord, en tøffing som er fair, en kar som sier det han mener og tåler å høre sannheten tilbake. En som står for en støyt og er ærlig.

Mamma Mia - sjelden har jeg tatt så feil.

Interrail in five days!

I am going to Romania. It will be great. But in order to get there, I will take the train and visit a couple of good friends on the way. Beginning in Denmark, after a nice week with my parents, I try to buy an inter rail ticket in Frederikshavn, but you can't do it that way anymore. I have to take the bus to Aalborg and get it there. No problem, except I have forgotten that I have changed bank and I have a new code on my credit card. No customer service on a Saturday, but I manage to find a free Wi-Fi and fish out the four vital digits from the home page of Møre Sparebank just in time to get the train to Berlin and from there to Warsaw and further on to Krakow in the South of Polen.

Konstancja and Juri in their cool back yard

Krakow!

The journey takes around 30 odd hours, which is far more than I get to spend with my dear friend Konstancja and her great new boyfriend. I have to go to them first, as it is a long gone promise and they will be busy elsewhere later in the week. Our schedules to allow for a good dinner and a stroll around churches and sights in this beautiful town before I leave again, with the following afternoon train.

So ... how cool is this?

A lovely couple of friends and an odd ...

... couple of towers!

Paris is next. Well, after the detour to the Polish capital, where I can not get aboard the train just after midnight, as it is Russian. They are not part of the Interrail-system. I'll have to spend the night on a short wooden bench until the early morning train, then change in Berlin and go on via Frankfurt to Paris.
    I have written about the benefits of train travel before. You see the world go by your window while you tend your own business or get new acquaintances. So far, I am particularly charmed by the Polish staff on the trains. Great sense of humour and fine service.

Perfect. Simply perfect.

The stay in Paris will be for 22 hours, after nearly twice that time on the rails. Alice picks me up on the station and we spend the warm summer night chatting on the grass near the Eiffel Tower. Only Paris is Paris, and no place comes close on a wonderful evening like this. A bottle of red wine and good food among relaxed Parisians on the grass, with the absurd iron-construction towering high above everything. Simply great.

Thanks to the "green" mayor of town.

This is what tomatoes can look like!

Montparnasse...

    I use one of the many city-bikes, and Alice has her own, so getting around is easy. Being with her is always a great pleasure, but it will only be this evening and a quick breakfast, as she works tomorrow.

To me, this is one of the most typical sides of Paris. I love these buildings, and wonder who lives inside...

It is not hard to make people smile, "even" in paris.

Pouring the rosé.

What friends are for... sharing good times as well as the bad. A very good one here!

Always amazing.

When I am on my own again, I visit a fascinating cemetery in between Montparnasse and  Denfert-Rocherau. I never found this one before, and it is huge. Graves amaze me.
    Thanks to the metro, I arrive comfortly in time for lunch with yet another friend, Kristell, who I know from Oslo. She chooses a bar serving great food on tables outside and order a steak for herself. I prefer a big salad and truly enjoy it with the fresh rosé wine poured chilled into the glasses. It is a feeling of excuberant luxury to sit like this, with no hurry or stress what so ever. I have all the time in the world, and happen to spend a bit of it here, on a pavement served by a wonderful readhead.

Spending one afternoon in Paris sounds somewhat stressful, but if you have seen most of the touristy stuff before, you might decide to pop out of the metro near Trocadero and make a slow stroll along the Seine. Thousands of tourists are good entertainment and some touts try to trick you for money. The sun is shining and life is great. Behind Louvre I find a clock shop where a nice fellow I got to know in the north of Finland last year, works. We have a glass of wine before it is time to return to Gare de l'Est and aim for Germany for the third time this week.

As usual I have no reservation. The train is full. Or so they say. It rarely is, really, so I jump on, and find the restaurant carriage. It is not much of a restaurant, but offers four seats and some floor space. It all turns into a kind of a party. Even the German selling the beer is adding his gute Laune and good spirit, claiming I must buy three bottles as he is short of change. So I do.

Wanna cross the Atlantic with this Dude and a shipload of Rum? You can!

    One truly wonderful Dutch Guy has just got of his proud clipper, with which he has the most admirable sailboat project of Tres Hombres. He explains about some hairy plans for sustainable and fair transport in the future and we are joined by two charming Swedish women who are returning from the Santiago de Compostela-experience. It is a perfect night. All I have to do is to remember to get to the part of the train that are destined for Budapest, where I do a quick walk in the park before continuing to Bucharest. I have lost count of hours and days, but something like less than a week have passed since I left my parents in Denmark.

It has been just fine. Now time for Rumania!

Sveagruva, Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Disse månedene tilbringer jeg hjemme i Oslo, hvor jeg redigerer heftig på opplevelsene fra i fjor. Resultatet kommer her, men i mellomtiden må jeg fortelle om besøket i Svea, i Store Norske Spitsbergen Kulkompani på Svalbard. Min svoger tok meg på besøk i den imponerende kullgruven...

Rune fører an gjennom Gangdalen

Fra Longyearbyen (som jeg blogget fra sist) kjører vi innover Adventdalen og opp Todalen, som brekker av til høyre. Scooterløypa snor seg i et dypt bekkefar, med naturlige doseringer på begge sider. Jeg skjønner godt at ungdom har vanskelig for å holde seg tilbake når de har slike plasser å tumle på, for dette er skapt for fartslek.
    Vi kommer ut i hva som skal være Svalbards bredeste dal, Reindalen (øverste foto). Kursen er om trent syd, i retning av Slakbreen. Vi passerer et par nødhytter som gruveselskapet har satt opp, for dette er hovedtraséen til gruven, og for en "motorvei" å regne, i Svalbardmålestokk. Løypa er fin den, så det går jevnt mellom 60 og 80 kilometer i timen her på flaten.

En skal kle seg godt...

    Når breen reiser seg merkes det knapt på farten, for den lever opp til navnet sitt. Det skyer til, og når det blå og det røde forsvinner fra fargekartet, er det bare hvitt igjen. Et mektig syn, og uvirkelig å frese over en isbre på denne måten.
    Han som gav breen navnet "Slakbreen" kom åpenbart denne veien, for på bortsiden er den sannelig alt annet enn slak. Jeg får dotter i ørene. Det bærer nedover og nedover, forbi en gruveutgang og omsider ned til fjorden, hvor administrasjonsbyggene og den fargerike brakkeriggen ligger omgitt av mer eller mindre kullsort snø. Et fascinerende sted, men pent er det ikke.

Pussig sted for blomsterkasser.

Svogeren min Rune er elektriker i gruva og gjør dette for meg i sin friuke. Han snakker varmt om arbeidsforhold, miljøet mellom arbeiderne og ledelsen. Det er såvisst ållright av dem at jeg får komme på besøk.
    Vi finner en bil og kjører inn i fjellet mens Rune forklarer etter beste evne. Under taket henger noe som likner blomsterkasser av altantypen, det er vannbarrierer, i tilfelle av eksplosjon.

Kutten frigjør kullet ...

... som knuses og går på bånd ut av fjellet.

Metoden er brutal. Et monster av en maskin river opp laget av sort gull, 80 centimenter om gangen, mens rekker av enorme stempler holder taket oppe, og trekkes etter. På baksiden kollapser fjellet, og blir etterlatt slik. Mellom hver brede gang opprettholdes en bærevegg av kull, som ikke lar seg utvinne. Et fascinerende system.
    Det er fort gjort å kjøre seg vill inne i denne labyrinten, som leder til andre utganger og til områdene hvor kullet krafses ut av fjellet. Ting står lagret i sideganger, vi kjører blant annet forbi potetkjelleren, og jeg får høre at ingen får gå alene det første halve året i gruva. Ferskinger har egen farge på hjelmen.

Rune ønsker velkommen til hvilerommet.

Klikk - og kikk på gruvekartet

Produksjonen følges og kontrolleres.

En uke på og en av, eller to på og to av. Like blide, Jim og Daniel.

Magnus Christenson

Inne i fjellet er noen containere koblet sammen til hvilerom, her støter jeg på Magnus, som jeg kjenner fra før. Han overrasker meg med: "Jammen er det Paul!?" Den ordlyden hadde jeg søren ikke ventet å høre her inne.

Jeg spør og fotograferer så mye at vi ikke rekker lunsjen. Det skal jo skiftes fra ytterst til innerst - og jeg har fått utdelt sikkerhetsutstyr - så tiden går når alt skal returneres. Kantina ser for øvrig fin ut, hele stedet minner meg på sett og vis om Troll C. Høy sikkerhet, mest mannfolk og få naboer - og altså en svært velutstyrt kantine!

Veien tilbake går opp brattsida av slakbreen. Jeg har merket at Rune er litt anspent og skjønner at det ikke bare skyldes at jeg forårsaket at han fikk tørrmat til lunsj. Været er nemlig i endring, med mer vind og avtagende sikt.
    Det blir en opplevelse. Jeg tok helt feil da jeg påstod at verden var hvit da vi kom kjørende over Slakbreen for noen timer siden, for nå er den så utrolig mye hvitere. Fjellene er borte. Konturene av bakken er vekk. Scootersporet er knapt synlig. Bare stikkene forteller oss at vi er på rett vei, og dem ser vi en håndfull av. Det er også alt.
    Vi holder farta oppe, og jeg konsenterer meg om å registrere denne forunderlige situasjonen samtidig som jeg holder kontroll på de innleide hestekreftene jeg har mellom beina. Det er umulig å si om det går opp eller ned og avstander lar seg ikke beregne. Jeg blir helt forfjamset da den første av nødhyttene dukker opp, for jeg trodde vi forlengst var over Reindalen og nærmet oss nummer to.

Nei - dette er ikke hvitt. Hjemturen, den var hvit! Men da fotograferte jeg ikke.

Rett og slett en fabelaktig dag, det er ikke annet å si. Jo, forresten, en ting til: "Tusen takk Rune!"

Svalbard by snowmobile!

Nothing is white in this wonderland, at least not under a clear sky. Click on the photos!

This post will probably be a photo blog more than anything else, the pictures speak best for themselves. I just want to add a couple of thoughts to get you in the mood. Like, you may be the type who looks at snowmobiles with disdain, not understanding how such noisy machinery is allowed out in the wild. Well, then I guess you have not taken a trip to the Arctic Islands at 78 degrees north. Up here the distances are large, and the snowmobile is an important means of transportation where no cars can go.

Rune and my sister, well covered.

     That said, I have never been much drawn towards motorsport, and prefer to move by my own power, when conditions allow. In Iceland, I tested out both monster trucks and ATVs, and must say it's kind of fun, but not quite my thing. But Svalbard, well, Svalbard is different. Normal rules and laws just do not apply here, as it does "down", which is how the locals refer to mainland Norway, much further south.

This archipelago is Norwegian, but not sufficiently Norwegian for other nations not to be able to have activities here. Citizens from all countries that have signed the Svalbard Treaty may stay here without a visa - if they can get here - but you need to cater for yourself. If you can make it here ... you can stay. The space is thus not like other places. None that I know of, anyway.

Where have you been, where you need to bring a gun when you leave town? Nowhere I've been, and I dare say I've been around. But in Svalbard, polar bears are a real threat, and no one must leave the city limits without a rifle and the skill to use it. Well, enough talk. This post is about the beauty, and thanks to my brother in law, Rune Mjelde, I got a series of awesome experiences. I am totally utterly overly grateful!

Do check out this gallery from a previous visit to Barentsburg and this gallery from my adventures around Longyearbyen.