Inntrykk fra Siwa

mor og far besøker oraklet i Siwa

Forskjellige kulturer har forskjellige kutymer. Også innenfor et land eller en tro er det store sprik. Det fikk jeg føle etter at Nasser, den flotte karen på bildet ovenfor, hadde vist oss rundt i Oraklet i Siwa. Hit kom i sin tid Alexander den Store og ble lovet en god fremtid, og ruinene er interessante.
    Nasser brukte vel et kvarter med oss, og jeg stod alene med ham i en gammel, enkel moske da jeg spurte hva han mente var en rimelig betaling for hans tjeneste.
   "Slett ingen ting, jeg jobber for myndighetene;" understreket han med fynde.
    "Nei, du kan skjønne at du skal ha noe," mente jeg.
    "Nei, jeg jobber her, og får min betaling, så det er det ikke snakk om," sa den gode mannen.
    Jeg ble helt forvirret. I dette landet har det aldri vært noe problem å bli kvitt litt bakseesh eller tips, men nå skjedde det altså.
    "Har du barn?" spurte jeg, og fikk vite at han har tre. "Da er dette ikke til deg, men til ungene dine, kjøp en liten overraskelse til dem," foreslo jeg så - og det sa han ikke nei til, men virket takknemlig.

Orakelkomplekset med moskeen

Inne i den enkle og vakre moskeen

Henrik - en danske i Siwa

Senere møter jeg så Henrik, en danske som har slått seg ned her i Siwa. Jeg vil ikke trenge meg på, for han har vel sine grunner til å trekke seg vekk fra Skandinavia, men han svært imøtekommende og vi samtaler over et av bordene utenfor hotellet.
    Henrik er her for å lete etter håndverkere de trenger i huset, men har vanskelig med å finne de rette i dag. Han forteller en interessant historie om skikk og bruk her i oasen, som han betegner som sitt paradis. Han og kona er bare i Europa midt om sommeren, når det blir uutholdelig her, og de satser på å handler med tekstiler.
    Jeg viser ham et teppe jeg har kjøpt, og han støtter mitt valg. Han har samme type hjemme, og elsker dem, sier han. Prisen jeg har akseptert er han imidlertid ikke fornøyd med, han kunne fåt det svært, svært mye billigere. Det viktigste for meg er imidlertid at teppet er av god kvalitet, og det er det, sier han.

    Så nevner jeg Nasser, og nevner at denne hederskaren ikke aksepterte tips.
    "Det fungerer annerledes her," forteller Henrik. "Egypterne er for stolte til å si ja til penger, så måten å gi dem noe på, er å stikke det diskret i hånden på dem når du går."
    Det er jo kjempepinlig. Jeg har jo virkelig tabbet meg ut overfor den gode mannen jeg burde ha betalt mer enn den femmer'n jeg gav til ungene hans. Han burde hatt det dobbelte.
    "De vil heller aldri akseptere å få urimelig mye," fortsetter Henrik, "for det vil si at de vil føle at de står i gjeld til deg."

Dette er den liberale varianten ...

... men denne varianten er på moten for tiden1

Dette må være en berber-greie. De er jo berbere nesten hele gjengen her ute. En vanlig Egypter som sier nei takk til fortjente eller ufortjente penger kan jeg ikke forestille meg, men beduiner og berbere har jo en annen livsanskuelse, som jeg bare så vidt har blitt kjent med.
    Her ute ser jeg også hele revolusjonen på vrangen, for de fleste i Siwa er Salafister, altså mer konservative enn det Muslimske Brorskap, og de er nå mer eller mindre tvunget inn i et samarbeid hvor de selv er minoriteten og dermed i en viss grad kan tvinges til å innordne seg mer liberale regler og holdninger enn før. Kompleksiteten i Egypts politikk og religoner er til å bli tullete av.

Men jeg lærer - om enn svært langsomt.
 

Ørkensafari i Siwa

Eventyret fortsetter. Du har kanskje sett videoen i forrige innlegg, hvor det klart fremfår at mine to kjære foreldre er trygt plassert i tradisjonsrike omgivelser. Hotellet er virkelig helt vidunderlig, all maten smaker himmelsk og humør og serviceinnstilling hos de ansatte er en høydare. Og når vi snakker om høydare kan jeg like godt kline til med en liten video til. Vi var nemlig på tur i ørkenen i dag, fra formiddag til etter solnedgang. Det er lenge siden jeg har vært så nær å erklæres arveløs som i rutsjeturen du får se i dette klippet:

great fresh made lunch

Dette var bare den første av flere, men moderen ble ikke mer modig etter hvert, så med tynnslitte nerver ligger hun trygt og sover når jeg skriver dette. Det bar rett i seng med dem - men de de gav sterkt uttrykk for at en dag som denne har de aldri opplevd. Av to megetsigende ansiktsuttrykk å dømme var det langt fra en negativ betydning, for dette var en unikt uforglemmelig opplevelse.

Berg og dalbane på lokalt vis - en dyktig sjåfør.!

meteoritten, midt i et krater

Sjåføren kunne nok engelsk til å forklare hva vi så. Det ble både fossiler av ymse slag, romerske graver, digre, rene sanddyner og varme og kalde kilder. For en gang skyld tror jeg at jeg skal holde litt kjeft, og nøye meg med å kommentere bildene. Jeg kan nevne at hele sulamitten, inkludert rikholdig lunsj, tepauser, full middag, sju-åtte timers villmannskjøring og høvelig baksheesh kom på omtrent fire hundre pund per person, og at pundet er litt mindre verdt enn krona.

Over er hva som iherdig ble påstått å være en forstinet fisk, og hva som åpembart har vært en kråkkebolleliknende sak for noen millioner år siden. Disse lå spredt utover et stort område, i hundretall. Helt merkelig, men det er lett å se av det lagdelte fjellet at dette har vært en sjøbunn i historisk tid.

Romerne gravla sine døde i elegante huler i berget her, med søyler utenfor inngangen.

Det kravler små ting rundt uti her. Det er musespor i buskene og visstnok er det også gaseller og rev i oasen. Jeg synes denne edderkoppen er fin, samt sporene til Abdallah, som tok en bønnepause mens vi kikket på meteoritten ovenfor.

OK? Skjønner du? Dette har vært en midtiblinkenopplevelse. Geniale folk, steder, fødevarer og full innertier på alle områder. Kulturellt sett genialt. Men nå er det drosje tilbake til Kairo. Jeg regner med at det kommer litt mer her fra Siwa, for det har blitt neste dag før jeg nå får sendt dette, og vi har vært på rundtur med esel-taxi; 4x4, økologisk.

Julehilsen fra Siwa!

 Det hadde vel sømmet seg å skrive at vi tenker på alle der hjemme, men det vil være å overdrive. Vi tenker selvsagt på enkelte av dere av og til, og noen mer enn andre, men vi har mer enn nok å tenke på her, for inntrykkene er mange.
    Det nærmeste vi har kommet å gå rundt et juletre, var når vi var ute i en palmelund ved en salt sjø og drakk te. Da satt vi omkring et bål som stort sett bestod av ett oliventre. Så vi kan trygt si at vi hadde levende ild på treet i år. Litt tørr humor, det der, men vi er tross alt midt i en ørken...

Hvis noen nå er i tvil om at det her er fare på ferde, skulle de aldri hatt lappen.

Supertaxi - 29 år og 2 000 000 km!

Turen ut hit til Siwa, hvor vi nå befinner oss, varte i seks-sju timer. Taxien lå jamnt i 120, ettersom det ble litt kast på hjulet hver gang vi nåla hoppet nærmere 130. Hoppet gjorde den hele tiden, pluss minus 20 kilometer i timen.
    Sjåføren er spesielt utvalgt av vertinnen vår på Golden Hotel, og hun vet hva hun snakker om. Omtrent halvveis stoppet han så vi fikk tissepause i et av de klassisk hygieniske toalettløsningene i Egypt, og vips så tryllet han fram en primus som det raskt ble kokt te på - inne i bilen.

litt kinkig med dårlig hofte...

    Doningen var en taxi av den gode gamle Kairosorten, en 29 år gammel Peugeot som har gått borti 2 millioner kilometer. Ali viste seg imidlertid å være verdens mest omtenksomme bileier, og forklarte hvordan han bytter delene før de går i stykker, etter en kilometerkalkulasjon. Det kan umulig finnes to som han i dette landet her.
    Setene var himmelsk gode og brede, spordybden hadde norsk standard og hans fortid som tungtransportsjåfør gjør at han kjører svært jevnt og behagelig. Virkelig den perfekte karen, mente vi allerede før han overraskende trakk fram lunsjen fra bagasjerommet.

Ekstra drivstoff kom godt med!

Jeg trodde det var en bilbrann ...

Vi startet altså tidlig om morgenen, kjørte noen hundre kilometer ut til kysten og tok til venstre, kjøre noen hundre kilometer til og tok til venstre igjen, før vi etter noen hundre kilometer ankom Siwa, en av landets mest avsidesliggende oaser. Litt flaks hadde vi også, for vi var innom fem bensinstasjoner før vi fant en som hadde bensin, hvor vi fylte tanken og allikevel gikk tom like før vi var framme. Heldigvis hadde Ali tenkt på det, så han hadde et par dunker på taket.

Det er like før vi ikke er i Egypt lenger, så langt har vi kjørt, men mer om det senere. Et glimt av herligheten så dere forresten i videoen ... så la meg gjenta meg selv å si God Jul, selv om det ikke er fnugg av slik stemning her, hvor kamel og due helt har tatt innersvingen på pinnekjøtt og and... i morgen skal vi på heldagstur til varme kilder, sanddyner og ymse. Følg med.

Revolusjon og Kairo Tower

Nok er nok, som det heter. Nå har mor og far tolerert kakkerlakker, malingdryss og kakofonisk støy i tre døgn og trenger alvorlig til en skikkelig dusj heller en et frenetisk forbruk av våtservietter. Det er på tide å bytte hotell.

360 grader og litt til, inne i Al Azhar moskeens gårdsrom - klikk på bildet!

    Først skal vi imidlertid for en siste gang utnytte den perfekte beliggenheten til den møkkete brakka vi sover i nå. Rett over torget er El Hussein moskeen, og på diagonalen finner vi El Azhar. Etter frokosten går vi inn i sistnevnte. Skioene må av i døra. Dette er en stor læreinstitusjon for sunnimuslimer og far forsøker å kalkulere hvor mange det er plass til i det største bønnerommet. Der kan være flere tusen bedende kropper her inne. Alt er vakkert, også den store plassen, som er blendene hvit i sola og fryktelig varm om sommeren, kan jeg huske.

taklampa i Mosque el Hussein

mors lille hjelper

    Når vi litt senere skal inn i Hussein-moskeen henvises mor til en egen inngang og en liten gutt, som ser ut til å være av den plagsomme arten, insisterer på å vise henne veien.
    Dette er også en stor moske med flotte mosaikker og lysekroner, i tillegg til et aller helligste hvor en flott kiste står innenfor et gitter av sølv. Kvinnene har sin egen inngang til denne, fremdeles atskilt fra oss menn. Jeg ser mors skaut blandt alle de muslimske i den avdelingen.
    "Det var virkelig helt spesielt, dette kommer jeg aldri til å glemme," sier hun når vi igjen møtes utenfor, på Midan Hussein. Gutten er fremdeles ved hennes side, smilende. Mor klapper ham på kinnet og forteller; "Tenk, jeg gav ham en femmer for å ha vist meg vei, og så stod han utenfor å ventet hele tiden og så smilte han så takknemlig til meg og sa "Thank you" på en søt måte når jeg kom ut igjen!"
    Og nå hadde guttungen fullført jobben, uten å forlange mer. Han er jo for så vidt godt overbetalt allerede, men prøver ikke å utnytte mors generøsitet til å få mer ut av henne - det er kult. Mor er rørt og han er rik. Perfekt.

Hotelbytte i mini-Suzuki

Men nå sjekker vi ut, etter å ha gitt baksheesh til alle hotellets ansatte. Det er vaskedame, kelner, heismann og altmuligmann som alle er mer eller mindre avhengige av tips fra gjestene, så det får man finne seg i. Det er uansett småpenger for oss, men om de får ti kroner hver, hver dag, skal det være akseptabelt. Heisgutten får i tillegg en femmer for å ta oss til drosjene.
    Sjåførene i de nye hvite drosjene nekter å kjøre etter taksameteret, men vil avtale en fast pris. Gammel vane er vond og vende og trafikken går tregt i sentrum. De vil ha mer enn de femten pund - altså knapt femten kroner - som jeg tilbyr. Da vinker heisgutten inn en rød, knøttliten minibuss med knepen plass til to kofferter, en sekk, mine foreldre og jeg. Vi får akkurat klemt oss inn, og så bærer det avgårde.

i beundring for god navigering

    Som ofte skjer i Kairo, viser det seg at sjåføren ikke er særlig godt kjent i sentrum, så han må spørre seg fram for å finne adressen i Talaat Harb, hvor Golden Hotel ligger. Vi ender opp med å rygge ett kvartal mot kjøreretningen. Når de får rødt lys i andre enden, trykker han jernet i bånn og reversen hans går så det hyler. Det gjør mor også. Dette er høy grad av underholdning og vips ... så er vi framme. Sjåføren er den av oss som er mest lettet. Jeg indikerer at jeg har tenkt å betale femten, hvilket strengt tatt er for lite. Utrykket hans forteller det. Så gir jeg ham skryt og hele femtilappen og han lysner opp og gjør tegn til at han ville havnet i håndjern i arresten hvis politiet hadde sett manøvreringene hans, som for å rettferdiggjøre prisen. Kul kar.

Revolusjonære foreldre

Like sjokkerte som de var på forrige hotell, like lettet blir de nå. Her er det helt strøkent, nydelige værelser med blå fliser på badet og tykke frottehåndklær ferdig brettet på sengekanten. Mor ser seg vantro omkring og er lykkelig. Ute på balkongen fotograferer far henne med revolusjonsplassen i bakgrunnen. Vi bor nemlig bare et par hundre meter fra Midan Tahrir, hvor det i øyeblikket er en leir av protesterende egyptiske liberalister. De vil vi ut å kikke på.

En kopp te i revolusjonens navn - er demokratiet godt når demokratiet nedlegger seg selv?

    Noen foreldre ville kanskje gjort som Utenriksdepartementet tilråder, og unngått demonstrasjoner av enhver - og spesiell politisk - art, ved opphold i utlandet. Slik er ikke mine foreldre. Vi spaserer rett inn på plassen og setter oss ved en provisorisk gatekafe og bestiller te. En av de revolusjonære kommer bort med ballonger og et egyptisk flagg som mor veiver med for å støtte demokratiet. Dette er kjempegøy og selvsagt helt fredelig, men det ligger stort alvor bak det som skjer her, for landet er ved å gå gjennom folkeavstemninger (morgendagens Aftenposten) som baner vei for utstrakt bruk av den muslimske sharialoven, og det er en potensiell katastrofe for det tolerante samfunnet Egypt er idag.

En perfekt dag for tårnbesøk!

Cairo Tower

Turen går videre over elven til øya Zamalek. Den har mange parker og sportsanlegg, samt Kairotårnet som med sine 187 meter er Egypts høyeste bygning. Luften er klar i dag, så det er en fin anledning til å beundre byen ovenfra. Det er en restaurant der oppe, så vi tar lunsj mens vi iakttar aktiviteten på Nilen og får total oversikt over citadellet, El Azharparken og de andre stedene vi hittil har besøkt.
    På plattformen øverst oppe kommer vi ut i friluft og kan gå hele veien rundt. Jeg er ikke overrasket over at vi kan se pyramidene i Giza, som ligger elleve kilometer unna, men jeg hadde ikke ventet at selv Sakkaras pyramider er helt tydelige, rett mot sør. Dit ned er det mer enn tretti kilometer. Det er med andre ord en svært god dag i Kairo, som jo ikke er berømt for god sikt, for å si det slik.

Natt over elven

Det blir mørkner på hjemturen, men mor og far insisterer på å gå. Far har utsatt en hofteoperasjon for å ta denne turen, så det går ikke særlig fort framover. Sola går ned før vi ad en omvei jeg kan klandres for kommer oss over en annen bro enn den vi tok tidligere. Elvebåtene kjører på med egyptisk musikk, vi må nærmest skrike til hverandre for å bli hørt. Fargene på himmelen er sterke bak Zamaleks skyline og neonlysene fra båtene speiler seg i vannet, samtidig som trafikken på den travle og brede veien rett innenfor promenaden lager et forverdelig uvesen. Her promenerer forelskede par og velger seg kanskje en romantisk båttur for å kunne sitte litt ekstra tett på en politisk korrekt måte.
    Min utfordring er å få to stk langsomt gående foreldre over veien. Løsningen er at to karer innser utfordringen min og i hva som for mor ser ut som en suicidal operasjon resolutt stiger ut i veien og stopper bilene. Det er spesielt spennende om de av sjåførene som ikke bruker lys klarer å bremse i tide, men det går strålende.
    Snart er vi igjen på Tahrir, lenge etter mørkets frembrudd. Folk her følger med på nyhetene, noen grupper er samlet. I dag er valget avgjort, og de er forleløpig taperne. Det ga egentlig seg selv, men kampen vil fortsette, for dette kan veldig mange egyptere ikke leve komfortabelt med. Vi ønsker dem lykke til.

Kairos gamle bydel

Under frokosten betrakter vi hundrevis av bedende som strømmer inn i Hussein-moskeen inntil den er full. Da legges tepper på plattingen utenfor. Innkallingen til ukas viktigste bønn er ved å være slutt når vi rusler nedover den delen av Khan il Khalili som er vanskeligst ikke å bli stoppet i, men selgerne kjenner oss raskt igjen og nøyes med skinnangrep fra begge sider i spissrotgangen.
    Jeg har tenkt oss over gangbrua som krysser en travel gjennomfartsåre, men den er stengt, så far og mor må vri seg rundt et gjerde og følge min strenge kommando om å gå på linje ved siden av meg når vi hopper ned fra den tretti centimeter høye fortauskanten. Til min overraskelse stopper bilene av seg selv, og vinker oss over. Det må skyldes mors store grå hår og at far går med stokk. Respekten for eldre er jo høyere her en hjemme, og er sterkt medvirkende til at vi overlever de få metrene til motsatt bredd.

Alt i ferskvare

Bab Zuweila

Darb al Achmar - det virkelig gamle Kairo

Først besøker vi et frodig ferskvaremarked og svinger deretter nedover noen smug som ender opp i den gamle hovedveien som fører gjennom det opprinnelige Kairo. Her passerte i sin tid karavanene moskeer og handelssteder.Nå er det like travelt og støvete, med sengetøy, ull, klær, fisk og grønnsakselgere i skjønn forening.
    Like etter Bab Zuweila, den flotte porten i den gamle bymuren, kommer vi inn i teppemakerbasaren. Her finner jeg Islem, en venn fra tidligere. Han får et eksemplar av boken hvor hele familien hans er gjengitt. Jeg var hjemme hos dem og spiste duer for fem år siden, og er glad for å høre at de har det godt.
    Mor finner et vakkert håndsydd teppe/putetrekk og blir helt fortapt i store ruller med grov egyptisk bomullsduk. Midt i blinken for hagefesten til sommeren, mener hun, dermed får jeg 18 kvadratmeter duk i en søppelsekk. 14 kroner meteren, halvannen meter bred, det er et godt kjøp, men tungt å bære.

religiøst samliv

Mor og far gir fra seg en mer eller mindre sammenhengende strøm av glede og forundring, sjokk og innrømmelser, ettersom vi passeres av mopeder i urealistisk høy hastighet, kikker på smaå gule kyllinger til salg, betrakter kalkuner på taket og gløtter inn i en moske hvor det strømmer store mengder ut etter fredagsbønnen.

En helt typisk egypter!

    I denne delen av byen er turister ikke i noens målgruppe, så vi får ikke annet enn høflige, vennlige og nysgjerrige hilsener fra gammel og ung. Skjegget mitt får undrende blikk og mine få arabiske gloser utnyttes 200%. En svært trivelig ung dame selger mor et vakkert tørkle og ønsker oss god jul.
    "Feirer du jul da?" spør mor.
    "Nei vi har ikke jul, men i Egypt lever kristne og muslimer harmonisk sammen, så vi gleder oss på de andres vegne," svarer hun.
    Det er akkurat den holdningen jeg har møtt så mange ganger i denne byen. Jeg har derfor svært vanskelig for å tro på skrekkbildet som er tegnet av media. Egyptere er tolerante, varme og forståelsesfulle, annet har jeg ikke sett.

Utsikt fra Al Hazhar-parken sydover, mot Citadellet og Darb al Achmar

Al Azhar parken

Etter en lang spasertur kaprer vi en drosje som kjører oss opp til en stor grønn park. Den var tidligere en støvete søppelfylling som skapte problemer når vinden blåste skiten over byen nedenfor, men nå er det en av de mest populære utfartsstedene i denne delen av Kairo.
    Vi går opp i et palass med takterrasse hvor vi bestiller kaker og te. Det smaker fortreffelig og utsikten mot det voldsomme Citadellet, De Dødes By og den kompakte gamle Darb al Achmar er ikke å bli mett av. Faktisk er luften så klar at vi ser tvers over Nilen og helt ut til Pyramidene i Giza, hvor solen etterhvert går ned. Da er utsiktspunktet i parken fullt av forelskede par, lattermilde vennegjenger og familier på kveldstur med ungene.

Due-måltid

Det blir middag på Midan Hussein, foran hotellet. Jeg bestiller fylte og grillede duer og mor blir rent melankolsk. Dette har hun ikke fått siden hun var barn og de holdt egne duer. Slike har vi jo sett i hundretall i dag, flyvende omkring de karakteristiske dueslagene over hustakene.
    Vi har gått i flere timer, og far kan jo bare glemme middagsluren har for vane å ta hjemme, så etter en te rundt hjørnet tar de kvelden. Jeg røyker ferdig shishaen og går en tur nedover i markedet for å rekognosere en sølvbutikk til mor. Det tror jeg at jeg lykkes svært godt med, faktisk, men det får jeg komme tilbake til.

Dagen var kjempebra!

Citadellet og De Dødes By

Det er enorme dimensjoner på denne lyskrona!

En bil tutet det meste av natten, så jeg er stup trøtt da far banker på. Det er frokosttid, før vi begir oss ut i dag 2 i Kairo. Først får jeg i meg de to tørre frokostbollene, egget med sørgerand og den svarte kaffen som er umulig å helle fra kanna uten å søle.

den største først

Uttrykket til mor forteller klart at rommet vil inngå i et av hennes livs opplevelser i negativ forstand, men hun klager ikke over noe, ser bare det positive i folkelivet utenfor, slik jeg håpet. Balkongen gir masse underholdning.
    Nå vil jeg ta dem opp til Muhammed Ali moskeen, en gigantisk, 1000 år gammel bygning som hoverer over byen. Den er oppført i citadellet som gir en herlig utsikt og gir en mektig opplevelse av volum, kunst og makt. Mor og far legger merke til slike ting som jeg har sluttet å stusse over, og det er litt som å se disse stedene med nye øyne.

Gravplassene er tyrkiskinspirert

De Dødes By

Citadellet gir delvis utsikt over gravplassene som utgjør De Dødes By. Dem har jeg skrevet en del om i den siste boken min, og jeg tilbrakte temmelig mye tid i den nordlige delen. Den er oppkalt etter Qait Bay, som er en av landets flotteste moskeer. Omkring denne lille perlen ligger det et torg som blir som en øy i storbyens travelhet.
    Taxisjåføren er litt overrasket, men setter oss av der vi ønsker. Jeg måtte minne ham pent på å sette igang taxameteret, men det går helt greit med betalingen, knapt tolv kroner skal han ha.

En av Egypts få gjenværende fotstrykere!

    Det er kalt til bønn, så vi kan ikke gå inn i Qait Bay med det samme. Jeg trekker opp en bok og viser fotstrykeren Goan bildet av ham selv, han er egentlig på vei for å be, men han tar seg tid. Det samme bildet henger i ramme på veggen bak ham. Jeg lagde en del kopier til mine venner da jeg var her for fem år siden. Han er stolt og vil gjerne stryke skjorta mi igjen.

I glassblåseriet har jeg også gamle kjente, der velger mor et par artikler mens jeg inviterer far på falaffel fra "pølsebu". Hummus og et par tilbehør følger på, mens jeg her inne er litt forsiktig med grønnsakene, i det minste på fars vegne. Mor dukker opp og forsyner seg hun også, ved siden av den gamle trevogna som har en frityrgryte mor heldigvis ikke får øye på før vi har tømt de små fatene. Det koster en slikk og ingenting, men smaker godt. To geiter synes å mene det samme, for de gir far udelt oppmerksomhet.

Innvendig kuppel i Qait bay moskeen

fargespill i moskeen Qait Bay

Inne i moskeen er det bare oss. Det er det som er fint med å komme seg litt unna de mest besøkte stedene. En vokter bare nikker da vi går forbi og en due flyr omkring under kuppelen. Lyset faller fint inn gjennom et blyglassvindu og mikrofonen til bønnetaleren ligger ved siden av en liten kassettspiller. Jeg skulle gjerne tatt med mor og far opp i minareten, den gir en interessant utsikt, men det er for bratt og trangt. Det er imidertid fint her inne også.

stemning ved falaffelvogna

min vennefamilie

En million mennesker bor det her inne, de er bland Kairos fattige og har søkt inn i husene som tradisjonelt bygges over gravene. Egyptere flest er flaue eller redde for dette strøket, men det er fredelig og trygt, nesten uten biltrafikk og med svært hyggelige, om enn litt reserverte beboere.
    Etter en avstikker inn i labyrinten av gravkammer og mausoleer passerer vi et støyende begravelsesfølge før jeg finner en grønn dør. Huset kjennes lett på dueslaget på taket og en ruin av et praktbygg rett ved siden av. Her har jeg venner.

Dette møtet gjorde inntrykk på alle, kan jeg si med hånden på hjertet

far er proff som bestefar på alle språk

    "Paulo!" roper Sunni gledesstrålende når hun til tross for alt skjegget kjenner meg igjen, hun er mor i familien. Vi må sette oss og får te og småkaker.
    Her henger det bilde av meg og faren på veggen, og de setter seg omkring boka, som har historien og bildene herfra. Islem, sønnen, sender meg et veldig varmende blikk når jeg signaliserer at boka nå er deres, og far blir lykkelig når han får et kyss på kinnet av familiens yngste tilskudd. Det er herlig å se dem igjen. De er voktere i denne delen av gravplassen, så de har legitim grunn til å bo her.

søt, ferskpresset appelsinjuice for å skylle ned støvet

markedslivet i basaren

Vi begir oss ut i støvet igjen. Det blåser mer enn det pleier, så luften er fylt av et fint pulver som gjør øynene såre og skjegget stivt. Et tre blåser senere overende nær hotellet, men det er det mest dramatiske som skjer i denne delen av byen.
    Jeg lar mine foreldre hvile litt mens jeg stikker ned i sentrum og sjekker neste hotell, kjøper tre simkort og ordner meg selv trådløst bredbånd så jeg kan oppdatere denne bloggen. Etterpå bestiller vi et større måltid av Sish kebabmix, lam og kjøtt, med det typiske brødet som selgerne går eller sykler rundt med, balanserende i store stativ på hodet.

Jada - de vil prøve alt!

   Mat gir nye krefter, ser det ut til, så vi begir oss på en runde i markedet før vi daler ned på en av mine favorittkafeer. Far fleiper med selgere, skopussere og tiggere, vi er strenge med noen og ettergivende for andre. Det er riktig å gi litt, og folk med initiativ har jeg sansen for, men det er såvisst en underholdende og lærerik måte å yte nødhjelp på.

han er utkonkurrert på hjemmebane ...

    Vi har knapt sett en turist i hele dag, forresten. Det er nesten ikke til å tro, for byen fremstår på ingen måte farlig eller truende som følge av urolighetene de siste månedene. Tvert imot er folk ekstra hyggelige, synes jeg, og vi stikker oss enda mer fram enn vi ville gjøre ellers.
    Skjegget mitt gir meg en masse kallenavn, men det er lett å ferdes omkring, spesielt når jeg er alene. Selgerne er jo sultefôret, og mor og far ser ut som lette offer. Jeg har bedt dem begrense seg de første dagene, men det skal nok bli både tekstiler, sølv og klær etterhvert.
    Jeg runder av kvelden med å kjøpe en penn med "usynlig blekk" og å fotografere en vidunderlig familie jeg har kommet i prat med. De snakker utmerket engelsk og diskuterer villig hva som helst. Det slik det fungerer, her i Khan il Khalili.

Gleder meg til i morra!