Gadget galore!

Nå går det helt over stokk og stein her. Avreisen er to uker unna og jeg har krampaktig mye å gjøre, men det meste av utstyret er nå under kontroll. Jeg har fått fantastisk hjelp av leverandører som bidrar med det beste markedet byr på, og jeg har fått utbetalt et forskudd på årets oppgaver som har satt meg istand til å kjøpe inn det jeg trenger av hard- og mykvare. En ting er sikkert som banken. Dette prosjektet står og faller med min egeninnsats, for intet syklende enmanns multivisjonseventyr har vært bedre utstyrt. Noen sinne. Noe sted

Det virker råflott, snobbete og nerdete å dra på tur med det jeg nå forsøker å få plass til i nye røde bager og splitter ny tilhenger bak flunkende ny sykkel. At utrustningen er bygget opp fra bunnen, skyldes delvis at et par av sponsorene mine er byttet ut (tusen takk til de gamle og svært velkommen til de nye!) og at den eventyrlige Norges-turneen jeg nå skal ut på, er på oppdrag fra Boreal Transport. Boreal har rød og hvit logo. Pauls Planet har rød og hvit logo. Ortlieb har røde bager. Brynje har rødt nettingundertøy. Bontrager har hvit hjelm. Skjønner ... dette blir litt av en snobbetur! Jeg er til og med i den grad blærete at jeg er i ferd med å få trykket opp en "Tour Boreal" T-trøye. Hvor skal dette ende? Kanskje skal jeg få brodert jakkemerker med egen logo? Jepp. De er i produksjon. Det har tilta for meg.

All organisering og anskaffing holder meg opptatt, men jeg klarer ikke å skjule en nervøsitet og ikke ubetydelig angst. Denne oppgaven blir annerledes alle mine tidligere prosjekt, i og med at oppgaven er mer definert, både med hensyn til tid og tema. Egentlig er det akkurat det jeg trenger, for å bli flinkere til det jeg gjør. Og som sagt er det ikke utstyret det står på, så jeg må ta støyten selv...

Mer kommer. Både om utstyret, oppgaven og angsten.

Vårløsning

Når det blir høst, overraskes jeg hvert år av hvor vakkert det er. Fargene er alltid mer intense enn jeg husker dem. Om vinteren er refleksene fra den frosne, blinkende snøen skarpere enn i noen tidligere istider. Nå varmer sola igjen, og den har aldri varmet så godt.

Årets vårløsning er forskjellig fra alle andre. For meg gjelder det ikke bare sola, men ikke minst alle de gode nyhetene jeg har fått i det siste - faktisk er det som om jeg er omfavnet av ett eller annet som vil meg kun godt for tiden. Det kom en for eksempel en hjertevarm mail fra en for meg ukjent kar i Nordland som har hørt jeg skal sykle i år, og ønsket meg velkommen til dusj og seng. En annen mail kom fra Tromsø, fra eieren av bygget jeg fleipet med i dette blogginnlegget. Han ville bare si at han syntes det var veldig morsomt. Det er herlig å få slike brev.
    Mer dramatisk var meldingen fra Gyldendal forlag om at jeg kan overta restopplaget på den siste boken min til en svært lav pris. Det er midt i blinken for meg, for jeg har allerede en idé om hvordan de kan komme svært godt til nytte. Hvis noen trenger et "klassesett" har jeg nå gode rabatter...

Prosjektet om Færøyene og Island har virkelig drøyd ut i tid. Meningen var jo at det skulle havne på riksdekkende fjernsyn. Det virket logisk. Likevel er det ikke alltid det logiske som er morsomst og gir mest frihet, noe jeg opplevde mye av etter alle avslagene jeg fikk. Alle hadde likt innholdet, men sa av forskjellige grunner nei, hvilket senket humøret mitt over en ganske lang periode.
    Nå er materialet redigert ferdig. Det har blitt fjorten program á tolv minutter, og jeg har igjen møtt de helt rette folkene. Vi snakker om ildsjeler, nemlig TV8, som er på full fart framover. De er virkelig bra folk å jobbe med, og andre nær-TV stasjoner har gitt samme signal, så vent og se - snart dukker jeg opp i en kabel nær deg! Følelsen av å gjøre historien til det den fortjener er svært tilfredsstillende.

Aller viktigst for meg er likevel avtalen med Boreal Transport. Det er nemlig det firmaet jeg skal jobbe for i år. Det var mitt innlegg om den herlige bussjåføren fra Bergen til Stavanger som fenget deres interesse for meg. Nylig skrev jeg også om opplevelsen på hurtigbåten Fløyfjell på rute mellom Tromsø og Harstad. Det er svært mye positive holdninger i det firmaet, og de har en ganske spesiell personalpolitikk. Det er deres forslag at jeg skal bruke dette året på å besøke alle deres avdelinger, lete etter gode historier blant de ansatte og inspirere med foredrag. Det skal filmes, fotograferes, skrives og redigeres, og jeg kjenner et ikke ubetydelig prestasjonspress.
    Noe av det beste ved avtalen er tilliten jeg er vist. Selv om jeg stort sett jobber alene, har jeg ikke noe prinsipielt mot samarbeid, men jeg kan velge å ikke jobbe med folk jeg ikke føler en god kjemi med. Så mye desto bedre er det å møte folk som i Boreal. De stoler på meg og har gitt meg et forskudd som har gjort det mulig for meg å anskaffe alt utstyr jeg mangler. Det kommer mer om det senere.

Det er flere ihuga positivister. I morgen skal jeg ut å snakke med en av de aller største, Robert Foss, importøren av Trek sykler. Han har med sin holdning til livet løftet meg opp fra pessimisme ved et par anledninger - og har fabelaktig utstyr. Folk smiler til meg på bussen. Folkehøgskolen Bakketun har virkelig mast for å få meg rett etter påske, så jeg må sykle innom der. Sjelden har jeg vært så ønsket av noen som ikke har engasjert meg tidligere. Slikt blir man jo glad av.

Så kjære venner og lesere. Bruk våren som påskudd til å smile, løpe og le. Gå ut å bli våte i regnet og varme i sola. Vær det mennesket dere helst vil være - slipp dere løs.

Det er vårløsning.

Brunkollen i Bærumsmarka

Til meg må du ikke finne på å si "jeg har en hytte du kan få låne" eller "... et gjesterom til deg" uten virkelig å mene det, for før eller senere tar jeg deg på ordet. Så fort den første av de to setningene falt ved en festlig anledning tidligere i år, var hyttetur uunngåelig. Hvem kan motstå en romslig kåk uten strøm og vann, når den attpåtil ligger et steinkast fra byen?

følg blå løype ...

Brunkollen turisthytte
Brunkollen er en flott serveringsplass i Bærumsmarka. Den ligger tre kilometer fra Skytterkollen, ovenfor Ila Landsfengsel, der bussen stopper. Jeg stilte opp på fredag for å møte vår velgjører, som viste vei til det som tidligere har vært en speiderhytte. Det er mange av dem i dette området, mens antallet speidere er i sørgelig tilbakegang. Dermed blir det hytter til overs, etter hva jeg forstår. Med stappa sekk kommer jeg opp til selveste Brunkollen, hvor vi ikke kan motstå lukten fra Kristins berømte skolebrød. Været er herlig, og hytta vi skal til, ligger ikke langt unna.

Min favorittfamilie!

En grunn til at jeg som oftest reiser alene, kan være at jeg er relativt svak på å organisere andre. Slik ser det i hvert fall ut her og nå. Jeg må nemlig ned for å hente først en familie, og umiddelbart etterpå må jeg løpe ned for å hente en venninne som er i følge med en annen kar med datteren hans. Det har blitt mørkt, men vi har lykter og jeg husker stivalgene etter den første repetisjonen. Men det er glatt og til tider bratt...

Solnedgang fra Brunkollen.

    Ettersom ingen andre har lært seg stien, må jeg bare kaste av meg bagasjen og løpe ned igjen. Nok en venninne har nemlig meldt sin ankomst, litt forsinket. Jeg faller saftig på ryggen. Etter at du passerer førti, er det med en porsjon frykt du treffer bakken etter frie fall, men denne gangen er jeg heldig. Og hun står der, i natten, og lemper øl og vin over i min sekk.

liten og stor

Hyggetur
Dette var primært tenkt å være en skitur, men den råtne hålken som preger terrenget er ikke egnet til mye, aller minst skigåing. Derfor har vi en utmerket unnskyldning for ikke å gjøre annet enn å hygge, og hytteturer er gode anledninger for å snakke, spise og drikke sammen. Ungene slukner på sofaen og klokken blir på en uforklarlig måte fem om morgenen før noen  kikker på den.

Oslo er en perfekt hovedstad!

Intet er bedre enn barn som sover lenge om morgenen. Vi vekkes utpå søndagen av tre blide sjarmetroll.  Temaet på madrassen er om jeg har så mye hår i ørene at det kan flettes, og hvor lenge man må spare for å få skikkelig navlelo.
    Noen må hjem, mens andre kommer. Det vil si at jeg må gjøre to turer til langs den hasardiøse stien, først etter to mødre, tre unger og et kjærestepar og seint på kvelden etter en etterslenger som ikke kunne forlate oppussingen av entreen sin. Jeg faller igjen, og legger med deg grunnlaget for hva som utover kvelden blir en blå langfinger.

Grillet mais er digg og løsningen oppunder taket er genial!

I løpet av disse to dagene har vi vært to russere, en kineser, en nederlender, en rumener, en USAner og fire nordmenn på tur, foruten seks unger og en tenåring. Det er morsomt. Enkelte av dem var ukjent med begrepet "norsk hyttetur", og jeg må beklage at jeg ikke påpekte at trillebag og dunejakke ikke er perfekt utrustning for bratt terreng, men alle tok det sporty.

Det er det som er bra med gode venner. Du har sosialt slingringsmonn, du kan være deg selv og du møter forståelse. Inntil en viss grad, naturligvis...  ;o)

Overbalanse som følge av overlast.

Retur søndag kveld.

Så det er faktisk helt greit, ikke alltid å dra på tur alene.



God reise

Lofoten Folkehøgskole

nødløsningen

Lofoten Folkehøgskole har jeg besøkt før. Utsikten fra rommet er vidunderlig, rett attmed kaia, med fjell og kirkespir. Forrige gang var jeg frisk. I dag er jeg ikke frisk. Jeg snufser og snørrer og er rett og slett ikke i foredragsform, og har utsatt kuren til siste kvelden. For jeg vet jo hva som skal til. Heldigvis har kokka en hel rå hvitløk, og jeg har selv en banan. Tårene triller nedover ansiktet mens jeg trøkker i meg de mange fedene som er stukket ned i den litt lindrende frukten.

Elevene her har foto, surf og friluftsliv i forskjellige former på timeplanen. Det er en relativt "kul" faktor hos mange av dem, kanskje litt i meste laget. Slik blir det gjerne litt skiller av, og det er ett eller annet hos dette kullet som byr litt på utfordringer, selv om de later til å være en veldig sympatisk gjeng.

...et PERFEKT folkehøgskolerom - sosialt kaos!

    Et par av elevene forteller meg ting som inspirerer til å tenke litt. Jeg legger meg til å omskrive foredraget, og er ferdig klokken 03.00. Jeg går rett på turbeskrivelsen, vrir mellomtemaet mer til mobbing og til utfordringen det er å utforske seg selv. Dette siste temaet har i media mer med størrelse og bruk av penis å gjøre, enn å finne ut om egne tanker, etikk og følelser. Resultatet blir bra.
    Jeg er i litt provokasjonsmodus, kjenner jeg. Derfor har jeg også tenkt å sparke i retning av fotoklassene, som ikke benytter seg godt nok av mulighetene de har. De ser jeg av bookingseddelen til fotostudioet.

Det blir ikke så mange timers søvn, men jeg våkner med tørr nese. Kroppslukta er nødvendigvis fryktelig, men den kjenner jeg jo ikke selv. Jeg er sjokkerende frisk, men med en litt sår hals.
    Inne til frokost er det mange strikkeluer på, selv til å være på en folkehøgskole. Litt utifra det jeg tenkte på i natt, kommer jeg til å forby det i salen. De kan umulig holde konsentrasjonen oppe når de er så varme i hue. Men først ringer jeg i bjella i matsalen. Man gjør det, når man har noe å si.
    "Den som har halspastiller til meg, skal skånes under foredraget," proklamerer jeg.
    Tror du ikke pokker at de to sjarmetrollene som kommer tassende med en pakke Doc og en Fisherman's Friend begge har luer ned over ørene! Der røyk den planen om å være streng. Jeg tilgir dem kollektivt.

Det jeg skrev i natt blir printet ut før foredraget tar til, så jeg kan smugkikke på det innimellom. Jeg bruker jo aldri manus, men forsøker å få med meg hovedpoengene. De kommer ikke i den rekkefølgen de er tenkt, men det virker som om det flyter bra like vel. Jeg holder på i mer enn fire timer, og jeg legger ikke merke til et eneste hengehode i salen. Ettersom NSB er utsolgt i morra, kommer jeg ikke avsted før mandag, så jeg får god anledning til å finne ut hva elevene mener.

... folkehøgskoleshopping.

Etter middag tilstår en av jentene på foto at hun alltid sovner under presentasjoner. "Læreren min påstår at jeg har narkolepsi," smiler hun, men forsikrer meg: "Men jeg fikk ikke blund på øynene under ditt foredrag!"
    I løpet av helgen kommer den ene etter den andre bort til meg med liknende meldinger. Jeg spør om de vil være vennlige å skrive det på Facebook, så jeg kan bruke det som referanser, for dette er litt utenom det vanlige.
    En svensk fotoelev synes at jeg har vært for streng, ettersom jeg klart har sagt fra at de på foto forspiller sine muligheter til å benytte seg av et flott studio og godt utstyr. Men jeg mener det jo, selv om jeg kanskje bør ta høyde for hva man er her for. Dette er jo en folkehøgskole, hvor det først og fremst skal bli "folk" og ikke "foto" ut av deg, så jeg skal tenke litt på om budskapet skal sies annerledes ved liknende tilfeller i fremtiden. Heldigvis blir vi venner igjen når jeg lover å returnere til Nepal, hvor hun en gang bodde, og som hun snakker svært lidenskapelig om.

Utpå kvelden er det tid for å gå på "Brygga", som representerer Kabelvågs eneste natteliv. Det er en flott musikkbar, selv om jeg bak disken der finner den største og eneste surpompen jeg har møtt på denne runden i nord. Han er reint ut negativ, er han, selv om han burde prise seg lykkelig for omsetningen fra Lofoten Folkehøgskole hver lørdag.
    På en slik kveld kan det fort skje at han halvgamle foredragsholderen blir latt litt for seg selv, men slik er det på ingen måte i kveld. Det er hele tiden to-tre elever rundt meg som vil fortelle eller spørre, og det er veldig bra tema de tar opp.
    Ettersom musikkvolumet heves til et nivå min stemme ikke kan konkurrere med, lytter jeg etterhvert mer enn jeg forteller - og faktisk danser jeg på oppfordring, til unotene høyttalerne vrenger ut i lokalet.

To av fotoeleven har spurt om jeg vil sitte modell for dem. Det gjør jeg utpå søndagen, og vi har en liten fotoprat i auditoriet, for spesielt interesserte. Det er hyggelig og jeg liker denne gjengen bedre og bedre.
    Det ble litt annerledes, det besøket her. Jeg har reflektert og grublet og eksperimentert litt, og fått lov til å publisere reaksjonen som kom på Facebook:

...det som er bombesikkert, er at det ikke hadde funka uten hvitløken til kokka.

Tusen takk for meg, og vit at også jeg ble veldig inspirert av å møte dere!
 
Paul