Kvæfjordkaka!

Roger Mikalsen

Roger driver bussvirksomheten til Boreal Transport i Harstad. Han er fra Kvæfjord og som alle kvæfjordinger mener han at Kvæfjordkaka - selveste Kvæfjordkaka - er verdens beste. I det minste fortjener den betegnelsen Norges Nasjonalkake.
    Jeg smiler høflig til påstanden, og slenger meg med, da han vil ta meg til denne myteomspunne fjordarmen med den store konditoriske finesse.
    En frivillig i kommunen har stått på til seine natta for å slå sammen en virkelig praktkake, blir jeg fortalt. Denne skal vi nyte på en gård som i seg selv er verdt et besøk. Den ligger selvsagt i Kvæfjord, en god halvtimes kjøring fra Harstad.

Helge J. Størkersen er av nessekongeslekt, og gjør hva han kan for å formidle historien videre.

En herremann med hatt og myndig mine trår over den enda ikke ferdigslåtte gressplenen. Etterhvert skjønner jeg at en hel storfamilie er jaget opp for å pynte gården framfor vår visitt. Mannen presenterer seg med store armbevegelser og innøvde engelske gloser. Han har oppfattet at jeg er fra USA, noe som kan være en mistolkning av at jeg har syklet gjennom de tre Amerikaene.
    Om det skuffer ham at jeg kun er norsk, så skjuler han det umiddelbart, etter først å ha vært tydelig forvirret. Straks er han enda tydeligere lettet over å kunne anvende sitt eget tungemål resten av dagen. Og det skal jeg si han gjør. La meg presentere Størkersens Gårdsmuseum.

Størkersens Gårdsmuseum

Helge J.Størkersen, sønn av Per, har møysommelig bygget opp og samlet sammen husgeråd og bruksting fra mange generasjoner tilbake. Det hele presenteres inne på fjøset, hvor Helge selv gir en saftig beskrivelse av livet slik fiskerbonden levde det.
    Hans egen historie er også interessant, for han bestemte seg for å skape denne samlingen som en gest til sin far, som var en stor historieforteller med gigantiske never. Her er også ting fra stallen, fra handel og fiske.
    Et naust med flotte nordlandsbåter ligger nede ved sjøen, hvor jeg får meg en rotur i en smekker spissbåt mens familien filmer meg med mitt kamera fra land. De tenker ikke over at det de sier taes opp på bånd, dermed får jeg noen ærlige betraktninger om mine roferdigheter. De hadde visst ikke ventet at en Oslo-syklist kunne bruke årer.

Kvæfjordkaka!

Må staves med utropstegn. Kjempegod. Under andektige forhold bæres den inn på låven og plasseres på bordet foran oss. Skal jeg tro Størkersens, har denne delikatessen forlengst innatatt verden. De har utnevnt offisielle ambassadører på de fleste kontinenter, det er skrevet hymne for denne kaka og den har visstnok triumfert i konkurranser. Nå er det min tur.

Selveste Kvæfjordkaka!

    Marengsen er så fin og sprød at den knitrer, så her har en ekspert vært på ferde. Helges familie forklarer historikk og en masse regler som må følges med pinlig nøyaktighet under tilberedningen.
    Et hefte blir meg til del som i detalj avslører bakingens fallgruber. Det må for eksempel ikke være spor av fett på visp og bolle, og dersom det nyttes stålbolle og det blir værforandring, kan røra bli grå. Det står det faktisk skrevet.

Oppskriften er i mine hender. Roger er også forspist.

Dette er vitenskap. Vaniljefyllet er lyst gult, ikke flytende og ikke fast. Det er rikelig av det. Og smaken? La meg si det slik, at min favoritt hittil har vært hjemmebakt Tiramisu fra Veneto, men det var før jeg smakte hjemmebakt Kvæfjordkake.
    Jeg er så oppslukt at jeg ikke husker å fotografere kaka før bare et lite hjørne er igjen. Roger har spist like mye, og Størkersen-familien betrakter oss med fornøyde glis.
    Tiramisu eller Kvæfjordkaka? Jeg er usikker. Det må bli "Ja takk begge deler" - og i hvert fall et rungende tusen takk til Størkersens!

Helge og familien - en virkelig trivelig gjeng.

God Reise!

Nyksund

Nyksund uttales "Nøkksund" på dialekten her.

Jeg visste lite om Vesterålen da jeg kom over brua til Sortland. Ansatte i Boreal Transport anbefalte meg å ta bussen til Myre og komme meg derfra til Nyksund, om jeg ville se noe original. Og det ville jeg. Bussjåføren skulle gå av skift på Myre, så han var grei å kjøre meg det siste stykket i sin privatbil, en herlig fyr.

Vel fremme i Nyksund gjorde jeg meg litt kjent om ettermiddagen, spiste en ikke billig, men god fiskerett i restauranten "Ekspedisjonen" og stakk deretter innom Maria, som hadde invitert på en øl. Hun bor i Nyksund og kunne fortelle interessante ting om kulturen i denne enden av Sortland.

molta er straks klar

    Da det ble sent fortrakk jeg opp på øya på utsiden av det gamle været. Telt var unødvendig i den milde natten og det var ikke utsikt til regn. Det er lenge siden jeg har ligget slik i soveposen og gløttet ut på moltekart og en ubrutt horisont. Knapt et måkeskrik å høre. De sier at den voksende ørnebestanden skremmer dem inn i havna. Nærmere Atlanterhavet kommer du nemlig ikke uten å bli skikkelig våt, og den gode luften og lyden av hav gjør at jeg sover i hele elleve timer.

blekkeman Hjalmar Martinussen

Dette er Øksnes kommune, og Øksnes kommune har Øksnesavisa som dominerende media, en blekke som i sin tur har Hjalmar Martinussen som ... dominerende redaktør. Denne karen bor faktisk på Nyksund og han har sagt seg villig til å møte meg og fortelle om stedet.

Gulrotkaka til Ekspedisjonen

Hjalmar Martinussen

    Ganske som avtalt, etter bestått deadline inne i redaksjonen på Myre, kommer han meg i møte. Det blir et gjensidig intervju, hvilket har den store fordel at hver av oss spanderer en omgang kaffe og kake. Denne fordelen øker naturligvis når den praktiseres på et sted med så gode kaker som hos "Ekspedisjonen". Noe av det jeg får høre av denne svært bramfulle karakteren vil senere dukke opp i episoden herfra. Vær tålmodig.

skulle gjerne blitt til middag...

romantikk og turisme

Foreløpig vil jeg nøye meg med å vise bilder til inspirasjon fra dette ærverdige fiskeværet som ligger så tett på de rike forekomstene i havet, men som ble utsatt for en hard fraflyttingspolitikk og som led under at havna var for grunn til nye og store båter.
    Det er naturligvis turisme som nå danner grunnlaget for næring her ute. Det er fine vandremuligheter og et tilbud i havna som er under stadig utvikling. Det er flere koselige spisesteder, blant andre Holmvik Brygge, som drives av et koselig tysk par som er stolte av både gode kaker og selvrøkt fisk.

    Mye av dagens bygningsmasse ble satt opp igjen etter en storbrann i 1934 og det har vært forskjellige initiativ de siste femten år som har bragt livet tilbake hit. Et tysk ungdomsprosjekt førte faktisk til at det gikk buss i fast rute fra Nyksund til Berlin, men det munnet ut i problemer med enkelte kriminelle elementer som ikke helt klarte å legge fortiden bak seg.
    Nå er det imidlertid satt nye kluter til. Det er vanskelig å få kjøpt eiendom her ute og sommergjestene strømmer på, til tross for en vei som er både skrøpelig og rasutsatt.

finn en feil

Her bor Karel. Faktisk.

    "Turistene mener den er romantisk," fnyser Hjalmar da han kjører meg tilbake til bussholdeplassen. Selv har han bokstavelig talt kjørt slalom mellom fallende stein, og ser slett ikke ser sjarmen ved det. Men dette kommer jeg tilbake til senere. Jeg må bare starte ett sted, for Vesterålen har vist seg å by på mye mer enn jeg var forberedt på. Heng med!

God Reise

Tromsø - Harstad

Herlig vær og herlig teltplass. Hellet er med meg. Når det regner redigerer jeg, og når det klarner er jeg på tur eller filmer. Det klaffer svært bra slik som det veksler denne sommeren. Nå triller jeg inn i Tromsø, en by jeg tidligere har uttalt min store begeistring for.

Tromsø er Norges Reykjavik, med en litt røff stil og aktivt uteliv, mye action, pulserende kulturliv og stolt historie. Byen er porten til arktis og var i sin tid siste siviliserte utpost før det ukjente nord som vi mer eller mindre delte med Russland.
    Herfra reiste ekspedisjonene og hvalfangerne. Nå er det universitet, museer og tjuktflytende regional stolthet mellom trehusene. Tromsø ble jo ikke brent ved krigens slutt. Byen er virkelig spesiell, noe jeg ikke minst har opplevd fra luften.

Espen, John-Erling og Martin på Kistefjell

Sollifjell underveis

Inn mot Harstad

Spesielle er også de tre hurtigbåtene som betjener strekningen Tromsø - Harstad. Jeg har tidligere blogget om mannskapet ombord i Fløyfjell. Hun er som Sollifjell og Kistefjell oppkalt etter fjelltopper ruten passerer. Jeg reiser med sistnevnte og blir også kjent med Sollifjell når hun overnatter i Harstad.
    Det har omsider stilnet omkring "hurtigbåt-skandalen". Innkjøringsproblemer skapte misnøye og folk savnet båtene som tidligere trafikkerte strekningen. De var større, tyngre og mer bekvemme, med vannjet som gjør navigering ved kai til en lek.

Cindy spyler "B'en"

    De nye båtene er propelldrevne og har skrog av kevlarsandwich, hvilket gjør dem atskillig lettere. Det gir et drivstoffkutt på hele 60%, hvilket er et ledd i fylkets miljøsatsing. Boreal Transport har levert nøyaktig det fylket bad om, og det siste året har det vist seg at båtene lever opp til forventningene. De er presise og sjelden innstilt.

"Kistefjell-familien"

og ditto på Sollifjell

Mannskapet rullerer med ti dager på og elleve dager av, og har all grunn til å være fornøyd med arbeidstiden. De fem ombord blir nærmest som en liten familie, ettersom de er så tett på hverandre og avhenger direkte av at alle gjør jobben sin. Det har vært en stor fornøyelse å bli kjent med så mange av dem, og å se med hvilken profesjonalitet og trygghet de løser oppgaven. Det lyder som om jeg virkelig smører på nå, men dette er vaskeekte sjøfolk som vet å sette pris på naturen, samholdet, menneskemøtene, ansvaret og også friheten en slik jobb innebærer. De er priviligerte og vet det. Kult for dem - og vel fortjent.

Det er litt stas i disse dager, for båtene er inne på den årlige servicen. De får endelig "B'en" montert på skutesiden. Den tar seg atskillig bedre ut en den gamle Veolia-logoen, som faktisk så ut som en druknende mannsperson slik den var klistret på, og det var knapt meningen.

Sollifjells mannskap inviterer meg på hjemmelaget pizza en kveld de er i Harstad. Ruta bestemmer hvor de overnatter, og de har et hybelhus nede på kaia. Her er rollene rokkert: Matros Cindy er kjøkkensjef mens kaptein Steinar er henvist til oppvasken. En skvett rødvin settes fram til meg, mens de andre drikker brus, de skal jo på jobb igjen i morgen. Det skal for så vidt jeg også.

:o)


God Reise!

Sigerfjord og verden

    Kjentfolk har anbefalt meg å legge ruten om Sigerfjord, fordi den er så fin. Denne sjarmerende avkroken befinner seg på Hinøya, vendt mot Vesterålen og i le for nordavinden. Jeg er på vei fra Harstad til Sortland, og har det ikke spesielt travelt.
    Førsteinntrykket er komplett nasjonalromantisk. Sol på fjell og lupiner som en flaggborg på hver side av veien. Budskapet i grøftekanten står litt på skeive men er tydelig nok: "Velkommen til Sigerfjord". Det er understreket med en blomsterkasse under et værbitt navneskilt. Ved nærmere øyesyn oppdager jeg to nesten utviskede hjerter attmed stedsnavnet.

En tunnel kanaliserer trafikken vekk fra denne smale veien. En ung thai klipper gress og vinker til meg idet jeg sykler forbi. Hun kan ikke norsk, men det får jeg ikke vite før en uke senere, når jeg ringer for å takke for at hun var så positiv. Gule Sider kan brukes til så mangt.

    Jeg slår av en prat med et solvarmt ektepar med ettermiddagskaffe og ser meg igjen nødt til å stoppe når en skinnende flott Volvo Amazon åpenbarer seg på en saftig plen. En lykkelig frittløpende gneldrebikkje tester umiddelbart om jeg har hundeskrekk.

    "Den gjør slik med alle," får jeg høre fra en ubarbert kar som kommer over plassen. "Den har dårlige erfaringer med unger på sykkel."
    Det gjør ikke noe, hunden er kul, og konsentrerer seg snart om skinnangrep på katten istedet. Katten er størst, så sikkerhetsavstanden ivaretas nøye. Det er visst en tilfeldighet at både mercedezen katten finner ro på, en volvo 240, huset og Amazonen er i omtrent samme farge.
    "Kan jeg få fotografere volvoen din?" spør jeg.
    "Jada," svarer karen. Han er snill, tror jeg. "Den er riktignok ikke min, jeg tar bare vare på den." Han er spesielt stolt av "øyelokkene" over lyktene, og håper med tiden å overta doningen.
    Jeg spør hva det kommer av at den må stå her, og han forteller at den blir skadet av å være hos kompisen, fordi han er mye hjemmefra.
    "Skadet?"
    "Ja, av unger som samler seg der," sier han. Det er en faktaopplysning uten forbannelser.
    "Hæ? Pleier unger å skade ting her?"
    "Men det er ikke deres skyld. Det er foreldrene." Han lyder fremdeles ikke skikkelig irritert, og ser at jeg står og forundres, så han fortsetter: "Jeg har bodd mange år i Oslo, og det er mye mer bråk her. Du må låse ned og bolte fast ting om du reiser vekk. Sønnen min fikk mopeden fullstendig plukket fra hverandre. Det er rene krigen her."
    Bikkja hans tar seg noen større runder. Eieren ser avbalansert og informativ ut. Forteller meg bare ting fordi jeg står der og lurer, uten direkte å beklage seg over noe eller noen. Dyrevenner er bra folk, har jeg nylig fått høre av en bussjåfør. Men det han sier er likevel trist.

Dagens idyll har såvidt begynt å krakelere idét en bil stopper opp. Hunden har vært uti veibanen. Et rødsprengt hode dukker opp over biltaket: "Du må passe på hunden din!" sier en oppskaket kvinne.
    "Folk kjører jo som tullinger," repliserer han.
    "Jeg kjørte i 40!"
    "Jeg mente ikke nødvendigvis deg."
    "Bikkjer skal holdes i bånd," roper hun, med tiltagende fistel.
    "Kanskje du burde gå i bånd!"
    Det smeller i bildøra. Jeg skjønner ingenting. Det er en smal vei med lite trafikk, i et boligstrøk, bikkja har ikke bitt noen og kvinnen var fra første sukk totalt bitch.
    "Der ser du. Det er helt krig her." Han har jobbet på IKEA, så han vet vel hva han snakker om.

Temmelig fortumlet triller jeg videre ut den fredfylte fjorden. Det virker utrolig at man i denne perlen ikke kan komme til tåls med hverandre. En ung dame kommer dyttende på sin førstefødte. Hun heter Sandra, og skal flytte innover i fjorden.

    "Ehhhh... hvordan er det å bo her i grenda?" spør jeg forsiktig.
    Hun stråler opp. "Kjempefint! Folk er så vennlige og miljøet er kjempegodt!" Hun får ikke fullrost Sigerfjorden, og trekker fram at de nyter to klimasoner over nærliggende Sortland, at de har pusset opp en flott brygge nedmed fjorden. At det er frodig og fint.
    Alt hun sier harmonerer med mitt førsteinntrykk. Ingenting harmonerer med den sure padda i bilen.

Konklusjonen må bli at verden er det du gjør den til. Også i Sigerfjorden.


God reise!

Senja - Mini-Norge

Du kan se Senja fra sykkel, hest eller kajakk og få en overjordisk opplevelse. Det kan jeg si sikkert, for jeg var nødt til å nøye meg med en biltur denne gang, og selv da var det helt vidunderlig.
    Min venn Dana var på besøk, nemlig, for å løpe i Tromsø dagen etter. Det var første gang hun opplevde midnattsol, så jeg måtte fotografere klokka på dashbordet når den nærmet seg.

Faktisk er dette Norges nest største øy, hvis vi holder Svalbard utenfor. Den ligger sydvest for Tromsø, rett nord for Harstad, og kaller seg "Eventyrøya" eller "Et Norge i miniatyr". Og landskapet varierer fra grønne sletter til spisse tinder, med fjorder og sandstrender innimellom - så de har et poeng.

Senja satser hardt på familieturisme, med en fæl trollpark og mange aktivitetstilbud. Ved Senja Fjordhestgård måtte jeg bort å hilse på en flokk flotte fjordinger attmed veien. Straks kom eieren over, og hadde jeg nå bare vært på sykkel- og ikke biltur hadde det nok blitt en ridetur på meg. Jeg er velkommen igjen, forsikret han. Hestene er virkelig flotte.

Vi ankom i nord, kjørte ned til brua mot Finnsnes og stakk så rett vestover, ut langs smale veier ytterst i havgapet. Sola gikk aldri ned, og det var nesten umulig å stoppe for natten. Dermed fikk vi med oss både Torsken og Bøvær, hvor en temmelig kvass festival var på trappene. Klikk og kikk ... et noe spesielt sted.

På de trakter er også et kunstferdig utformet utsiktspunkt, samt en tilsvarende dass, med tilknyttet grillplass og ubetalelig utsikt mot de takkete halvøyene mot nord. Dette er nemlig en del av den nasjonale satsingen på turistveier, og jeg må si at det er kult. Jeg så jo et tilsvarende avtrede midt på Norkynhalvøya.

Langt over midnatt - og mye senere enn en som skal løpe langt dagen etter bør legge seg - slo vi opp teltet utenfor Mefjordvær. En super dag, maksimalt utnyttet. Dagen derpå ble grå, perfekt for å løpe att og fram på Tromsøya..

Heldigvis gikk søvnmangelen ikke ut over Danas målsetning for årets midnattsmarathon - hun slo den med 15 sekunder!

God Reise!

Roma - PPE 3

Som vanlig starter jeg måneden med et tilbakeblikk. Mimringen tilbake til "Paul padler Europa" har nå kommet til Roma, hvor jeg oppsummerte turen så langt.
    Etter en svipp innom Monaco hadde jeg en fin etappe langs Liguria. Spesielt Cinque Terre er bra padleterreng. I det lille stedet Boca di Magro blåste jeg imidlertid fast. Vis á vis marmorbruddene i Carrerra viste det seg igjen at det som oftest kommer noe godt ut av å bli hindret av været...
    Nelly fikk en trygg parkering, og jeg haiket til toget. Toget gikk til Roma, hvor jeg ble værende i tre uker.

Når du besøker Roma, eller en hvilken som helst storby, gjelder det å finne ditt stamsted. Det kan være en pub eller en kafé hvis du er i London eller Paris, men i Italia anbefaler jeg deg å finne din favorittpiazza. Disse torgene har karakter og menneskeliv i seg som kan og bør studeres over tid. Min piazza i Roma er Campo dei Fiori, hvor jeg treffer sjongløren Mark.

Du får vel ikke bedre iskrem enn den italienske gelatoen, de har super kaffe som inntas stående og så mange severdigheter at du knapt har behov for buss eller t-bane. Det er bare å vandre, så dukker monumenter, ruiner og katedraler opp rundt hvert hjørne. Samt en hel masse italienere,selvsagt - og de er jo underholdende i seg selv!

    En av de morsomste - og på sitt vis klokeste - jeg har møtt på mine turer, er utvilsomt fransiscanermunken Nevin. Han har etter eget utsagn ikke lov til å ha sex med kvinner, sine brødre eller seg selv, og får meg med inn i bakhagen til Vatikanet. Dessverre får jeg ham ikke til å røpe hva nonnene sier i skrifteboksen hans...

Mamma Mia, som jeg savner Roma!

God reise!