Trivelige bergensere!

To døgn på en bevegelig plattform har gitt meg sjøbein som varer ved etter at jeg igjen er på land. Fire foredrag, fenomenal mat (!), nye inntrykk og virkelig hyggelige folk har gjort meg både glad og svimete. Jeg er faktisk ganske sliten, kjenner jeg. Min holdning til miljøsaken forblir urokkelig, men oppfatningen av Statoil har blitt atskillig mer nyansert. Det er umulig å ikke bli imponert over det de får til, og budskapet jeg gir dem har for så vidt ikke noe med politikk å gjøre. Jeg konsentrerer meg om å inspirere dem til å benytte sine fire friuker på en konstruktiv måte, ved å reise bedre og utvikle sin fotoglede.

Sjåførene på flybussen
Jeg setter meg på flybussen fra Flesland og oppdager først inne i sentrum at mobiltelefonen ligger igjen i oppbevaringsboksen i heliporten. Neste bussjåfør i motsatt retning ser på meg med medlidenhet, og nikker meg forbi. Bussjåføren på tredje etappe tror også på historien, og lar meg kjøre gratis inn til byen igjen. Så jeg ender i sentrum, en time senere enn planlagt, men til estimert pris.

Dette bringer meg inn på noe jeg har tenkt på de siste gangene jeg har vært i Bergen, nemlig bergenserne. Mine tidligere fordommer har sneket inn en oppfatning av at de er overveiende brautende og selvhevdende, men nå ser jeg stadig tydeligere at de tvert imot er svært imøtekommende og sjarmerende. Det er en fryd å spasere gatelangs å konstatere at folk ser deg i øynene, holder blikket og lett gjengjelder et nikk eller et smil. Oslofolk er ikke på langt nær så gode på det, i hvert fall ikke nede i sentrum, hvor respons må tvinges og lokkes ut av dem.

Guttene på Clas Ohlson
Det er et par timer til toget går. Inne i kjøpesenteret ved stasjonen kommer jeg på at jeg trenger en minnekortleser, så jeg trasker opp til Clas Ohlson i øverste etasje. Butikken er mye finere enn filialen i Oslo, og de unge mennene som er ansatt her overgår seg selv i imøtekommenhet - I hver avdeling dukker en ny trivelig kar opp for vennlig å tilby sin kompetanse.
    Som forventet utvider min virtuelle huskelapp seg dramatisk når jeg betrakter vareutvalget, et utbredt fenomen for menn som slippes løs her inne. En økonomipakning med AA-batterier har jeg faktisk stort behov for, 5 watts halogenpærer til kjøkkenlampa har lenge vært savnet, her ligger jaggu ekstra øreputer til hodetelefonen hjemme og ikke minst en genial løsning på problemet jeg har med overlyset til kjøkkenbenken! Avdelingens kjekkas insisterer attpåtil på at jeg bare kan bytte i Oslo, dersom de tre LED diodedownlights'ene ikke skulle funke etter hensikten, og der har de flere av samme type, så disse er bare starten...
    Når jeg lenge har veid for og imot foran øreplugghøyttalere, tar jeg motet til meg, løfter en av utallige modeller av stativet og vender meg mot Clas Ohlsons svar på Justin Bieber.
    "Jeg er ikke veldig snobbete når det gjelder lyd, men..." Lenger kommer jeg ikke, før guttebassen overtar, og insisterer på en svært troverdig måte på at han er snobbete når det gjelder lyd, og at han har brukt denne modellen i et par år, og absolutt kan anbefale den. Måten han sier det på, får meg til å føle meg flink som har valgt akkurat riktig modell. Jeg velger å tro at han ikke hadde sagt det samme, dersom jeg hadde valgt en annen.
    "Ja, jeg ser at du er snobbete med hensyn til mer enn bare lyd," påpeker jeg, mens jeg pirker på skinnarmbåndene hans og nikker mot den glinsende, orkansikre sveisen. Det er en test, for å se om dette folkeferdet er ekte trivelig. Han smiler litt brydd, men slik jeg akkurat gjorde, ser han ut til å tolke utsagnet som et kompliment. Han har jaggu selvironi, selv i hans ømfintlige alder, det er sannelig ikke verst!

Katrin i Deli de Luca
Det er langt fra vinter i Bergen, så jeg kjøper en av de få iskremene som ligger igjen nederst i frysedisken til Deli de Luca inne på stasjonen. Katrin i kassa er så hyggelig og søt at hun kan spises opp, attpåtil med et dryss fregner raust spredd over kinn og neserot. Jeg påpeker at de ikke er særlig tidsriktige, en desemberdag i Bergen, og hun smiler til meg. Da jeg fotograferer henne, hevder hun at hun ikke er fotogen, og jeg sier som sant er at noen er det, og andre ikke. Det er det vel ikke så like til å se fin ut bak ferskvarene til Deli de Luca når en småsvimete fyr med kompaktkamera trenger seg på. Jeg mener hun klarer seg fint, og sikkert er det, at hun føyer seg inn i rekken av gode bergensere.

Den neste kvinnen i mitt liv ville derimot ikke fotograferes. Hun heter Ann Toril og er trønder. Da jeg forsikrer at jeg ikke bare har et godt forhold til bergensere, men i høy grad også til trøndere, og nevner at jeg har vært på Troll C, forteller hun at hun jobber i Statoil. Det blir en samtale fra Myrdal til Oslo, om familie, miljø, arbeidsforhold, engler, Snåsamannen og reiser - helst togreiser. Merkelig, hvordan du med noen mennesker stadig finner nye tema. Så turen går fort. Attpåtil sender vi en hilsen ut til hennes sjefsvenninne på Heidrunfeltet, så får fremtiden vise om det blir flere plattformbesøk på meg.

Fram til Geilo gjør fire-fem brautende og selvhevdende bergensere det stadig mer vanskelig å føre en normal samtale, men der går de heldigvis av. Dermed forblir de det helt perfekte unntaket som bekrefter regelen jeg fra nå av holder meg til: Bergensere er svært trivelige folk!


Takk for turen!

Statoil Troll C

Trollfeltet ligger en halv time i helikopter ut fra Bergen og består av plattform A, B og C. Troll A er verdens største gjenstand flyttet av mennesket - Eiffeltårnet rekker den bare til skuldrene. Rund omkring ligger en håndfull andre plattformer, samt et par supplyskip. Dette dreier seg om olje og gass. Fossile brensler. Karbonforbindelser som skal sikre barnehageplasser, kreftforskning og min minstepensjon på bekostning av miljøet og kommende generasjoner. Det føles merkelig å lande her ute, i regi av Statoil, den store stygge ulven som truer Lofoten og nekter å trekke seg ut av tjæresandprosjektet i Canada.

Sikkerhet
Rett etter landing på Troll C blir vi som ikke har vært her tidligere plassert foran en ny informasjonsvideo. Det er først en del skryt av hvordan man for å nå de tynne oljedepotene under gassen i Trollfeltet har utviklet horisontal boring. Det er ren science fiction, en ufattelig avansert teknologi. Så forklares sikkerhetsprosedyrer. Boligseksjonen er plassert i stevnen, og er den tryggeste plassen på plattformen, skilt fra prosessenheten med brannvegger, og med to livbåter rett utenfor kantinen. Hver tar 58 mann, og vi skal prøvesitte.
    "Beklager at det er litt vrient," sier kvinnen som kontrollerer at vi gjennomfører øvelsen. Det er seter i to etasjer, trangt og kronglete. Selv i vanlige kjeledresser er det komplisert. Hvis jeg i en stresset situasjon hadde hatt en diger kar i setet ved siden av og vi begge var utstyrt med posete overlevelsesdrakter, skulle det godt gjøres å få til dette. Attpåtil skal en stiv polstret maske tres over hodet for å holde oss dønn på plass når den oransje farkosten treffer vannet, titalls meter under oss. "Dette er en gammel modell," får vi forklart. Og bevares, det hadde vel funka, baugen er formet så båten vil skjære godt ned i vannet og skyte opp igjen. Hadde faktisk vært gøy å forsøke, men selv på sikkerhetskurset gjør de visst ikke dét lenger - av sikkerhetsgrunner.

Mer Sikkerhet
Neste stopp er sjefen. Vi nykommere benkes inne hos ham, og får en grundig presentasjon av prinsippene for all aktivitet ombord. Dette er HMS skrevet med svært store bokstaver. Jeg er imponert. Arbeidet på helse, miljø og sikkerhet er basert på den enkeltes personlige ansvar, hvor alle korrigeringer og tilbakemeldinger er sterkt oppmuntret. Dette er den rake motsetning til at jeg hørt om forholdene i Mexico-gulfen, og på direkte spørsmål forklarer sjefen at det er satt ytterligere fokus på disse tingene som følge av den store ulykken for et par år siden. Ord som forbedring, omtenksom, rollemodell, kommunikasjon og løpende risikovurdering går igjen. Ingen skal føle at de skal gjøre noe de ikke er 100% trygg på, det skal alltid være tid til å stoppe opp og spørre eller forsikre seg om at prosedyrer følges og at de er så gode som mulig.

58 mann i overlevelsesdrakter skal få plass ombord, før det blir fritt fall!

Enda mer Sikkerhet
I lommen har jeg en HMS-håndbok som forteller om støysoner og hvor jeg skal sortere avfall, samt en pappseddel i lommestørrelse som minner meg på de viktigste momentene for å sikre en sikker og effektiv drift. Dette virker ikke overdrevet, og mannskapet gir heller ikke uttrykk for at de synes det, tvert imot virker de stolte av at operasjonen skjer på en ansvarlig måte.

Klikk på bildet av Kurt og Sikorsky!

    Jeg får en omvisning av Kurt A. Jensen, min "støttekontakt" under besøket. Han er musiker og lydmann på fritiden, som han jo har temmelig mye av. I Gratangen har han et fett studio, som jeg lover å besøke neste år, hvis han er hjemme når jeg sykler forbi. Kurt viser meg alt jeg vil se ute på dekk. Jeg kikker ned langs en av de 16 tykke ankerkjettingene, inspiserer en rømingsstrømpe med et sett redningsflåter og spør og graver. Han er en erfaren kar, og var med den gang amerikanerne skulle lære oss opp.
    "De var rene cowboyene," sier han, og rister på hodet.
    "Hva mener du?"
    "For dem var det om å gjøre å gå rett på olje, olje, olje, tap av et lite menneskeliv her eller der spilte mindre rolle. Vi driver på en helt annen måte, og vi er best i verden til det her. Vi har jo ikke hatt en ulykke siden Alexander Kielland!"
    "Nja ... det var vel et par tilløp for relativt kort tid siden?"
    "De ble oppdaget på et tidlig tidspunkt," hevder Kurt. "Her er vi så nøye at vi melder fra bare det er ett enkelt fat olje som har gått i havet. Da rapporteres det til departementet. Dessuten må du huske at det lekker en masse olje opp fra havbunnen helt naturlig."

Joda, havet tåler en del olje, vi har et samfunn som er helt avhengig av det, Statoil er av de dyktigste til å få det opp og kvaliteten og renheten til norsk gass, olje og kull gjør de til de minst miljøfientlige blant fossile brensler. Foreløpig klarer vi oss rett og slett ikke uten, så lite som vi satser på fornybare energikilder. Konsekvensene av vår ressursbruk er nå åpenbare, men vi fortsetter like vel. Jeg forteller Kurt at miljøsituasjonen er blant de viktigste grunner til at jeg selv ikke har, eller skal ha barn. Han protesterer ikke. Gratangens store sønn ser til min overraskelse ut til å dele det standpunktet.

Det er sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet som er i fokus for de knapt 100 arbeiderne på plattformen. Jeg er behandlet svært godt og responsen har vært fin, så jeg gleder meg til å komme tilbake til neste skift om to uker.
    Det føles likevel merkelig, å være her ute.

Utaskjærs til Statoil

Første forsøk ble avlyst pga for gode forhold og annet forsøk av for dårlige, men nå, tredje gang, smiler lykken. Jeg sitter på Flesland, i heliporten, etter å ha sovet ganske godt på nattoget fra Oslo. Det er flest menn rundt meg, men også kvinner. Min kontaktperson har forberedt meg på at de er helt vanlige folk, men nå går det opp for meg at jeg egentlig ikke festet lit til ham. Jeg er nemlig overrasket over å se hvor vanlige de er. Hverken teknologiske nerder eller grovskårne kroppsarbeidere. Jeg låser inn mobiltelefonen min, som ikke får bli med ut. Vi skal nemlig offshore. Utaskjærs. Dette er plattformarbeidere.

Troll C har engasjert meg til å holde foredrag for de seks forskjellige skiftene. Det betyr tre besøk på riggen, hvor de arbeider i tolv timers økter i to uker og deretter får fire uker på land. Jeg kikker rundt i kafeen. Her ventet vi forgjeves for to uker siden, mens tåka klebet seg til rullebanen. Stemmene er joviale og avslappede, mellom folk som ikke konkurrerer, skryter eller provoserer. Lokalet framstår som rene syklubben, og jeg får en fornemmelse av at dette kommer til å bli en veldig god opplevelse.

Mølje!!

   Legeattesten er fullført av min fastlege og godkjent av oppdragsgiver. Jeg har vært nøye på å holde vekta på bagen under de tillatte ti kilo, og har passet i lomma. Det er den strengeste sikkerhetskontrollen jeg har vært gjennom utenfor USA, men jeg slipper gjennom og tildeles overlevelsesdrakt. Skoene mine skal i en pose som jeg skriver navnet mitt på før jeg legger den i en felles skobag. Vi kler oss opp i en gate med antall seter som tilsvarer helikopteret, og blir vist en sikkerhetsvideo før rekken av oransje seigmenn fisker med seg øreplugger og vralter ut til Sikorsky'en.

Dette er ikke første gang jeg flyr helikopter, men dette er det største hittil, med borti 20 seter. Som forklart på videoen henger et par øreklokker og en gul nødpeilesender på seteryggen. Senderen skal ned i en dertil egnet brystlomme, hvor den blir aktivert i kontakt med vann. Øreklokkene har en sviktende musikkanal, ellers taushet. Og det er unaturlig stille, ettersom jeg har stappet de ekspanderende øreproppene helt inn til lillehjernen. Det bruste og presset mens hørselen langsomt forsvant.
    Nå er jeg døv og fastspent med en firepunkts sele, mens rotoren har fått opp farta. Den store kroppen har ikke tenkt seg vertikal start, men takser stille langs oppmerket vei, inntil vi står ute på rullebanen, hvor en Norwegian med Helge Ingstad på halefinnen akkurat har passert. Det virker på meg som om noen har glemt å lese bruksanvisningen. Hallo, dette er et helikopter. Litt av vitsen er å ta av rett opp, ikke sant? Piloten må ha kjørt Twin Otter tidligere. Gammel vane er vond å vende, men han får ta av som han vil, og det gjør han. Nordsjøen neste.

En date med Randi Skaug

Med foredraget til Karina, Cecilie og Børge friskt i minne, triller jeg inn foran "Kaffehuset Brent" på Grefsenplatået, på halvveien mellom meg og Randi Skaug. Randi er en av de tøffeste damene som går fritt omkring. Hun er en suveren foredragsholder med en usedvanlig merittliste. Er hun atter en pralende eventyrer? Enda tøffere enn toget?
    Umiddelbart prangende på CV'n hennes er at hun har krysset ut alle kontinenters høyeste topp - seven summits. Da hun stod på Mount Everest hadde ingen norsk kvinne vært der før henne. Ikke så mange andre damer heller, vil jeg tro. Nylig ble hun tatt opp i ærverdige The Explorers Club, forbeholdt de virkelig store i internasjonal sammenheng. De som skyver grenser for kunnskap og prestasjoner. Nå vil hun gjerne snakke med meg, for hun skal padle en lang og hard tur i Nord-Norge, og hun skal filme.

Randi Skaug - systematiker og isbader
"Har du noe imot å dele noen hemmeligheter?" hadde hun spurt. Så klart ikke. Det er morsomt å kunne gi litt i tilbake for alle tips jeg selv har fått, og Randi er i seg selv breddfull av inspirerende ytringer. Hun har attpåtil med bøkene "Mot Toppen" og "Drømmeturer i Norge" til meg. Jeg burde gjengjeldt med samme mynt, men kan i det minste skyve en DVD over bordet.
    Ettersom vi snakker skjønner jeg at vi gjør omtrent samme ting, men fra hver vår innfallsvinkel. Der Randi har et system og strategier for å nå klare målsetninger, svever jeg rundt som den vagabonden jeg hevder å være, og veiledes av muligheter som dukker opp. Sant å si var jeg før dette møtet litt skremt av Randis hang til tall og teori, og fryktet at hun hadde tatt permanent skade av alle årene som logistikkansvarlig, IT-sjef, produktdirektør og ymse annet i næringslivets førstedivisjon.
    Det later til at hun har myket opp materialet betraktelig siden jeg hørte og leste foredraget hennes i NRK's P2-Akademiet. Og her sitter hun jo, etter å ha hentet en høy kaffemelk og en croissant til meg. Til og med et teppe kommer hun med, for stolen er hard og hun har allerede dyppet seg i fjordens ensifrede varmegrader i dag - så hun har litt kulde i kroppen, unnskylder hun seg.

To alen av samme stykke
"Jeg vil gi folk Kongefølelsen," sier hun. Det betyr at de skal få en mestringsfølelse, sette seg mål, gjennomføre dem og få trygghet og en retning i livet. De skal smile til seg selv om morgenen. Det er dette hun brenner aller mest for. Sekundært vil hun fortsette med sine eventyr i naturen og samle inn midler til landminerydding i Afghanistan. Jeg forteller at min egen klart definerte prioritering er: Å reise og å fortelle om det. Nevnt i prioritets rekkefølge. Vi er altså ganske like.
    Mine egne foredrag benytter reisetemaet til å inspirere folk til å få en økt trygghet ved å møte seg selv, andre mennesker og nye kulturer. Dette behøver vi ikke krangle om. Vi har også parallelle erfaringer fra media og det å nå ut til et publikum i en sal, men aha-opplevelsen kommer først når Randi snakker om det å være i en kritisk situasjon og kjenne på frykten.

Varm og kald frykt
Frykt har jeg et litt uggent forhold til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere den, for i de tilfeller jeg har hatt skjellig grunn til å være pissredd, har det ikke skjedd. Jeg har heller fått skjelven etterpå, i form av lettelse eller adrenalinrush eller bare ... den store skjelven. Dette er fordi det er forskjell på varm og kald frykt, sier Randi.
    Varm frykt gjør deg klar og øker evnen til å fokusere og gjennomføre, mens kald frykt paralyserer og hindrer rasjonelle problemløsninger. Så frykt kan være kjekt å ha, bare den er varm - og det er heldigvis  den typen jeg er utstyrt med. Randi fikk kreftdiagnose før ekspedisjonen til toppen i Antarktis. Tretten dager etter den mest nødvendige operasjonen la hun i vei, etter å ha resonnert seg frem til at situasjonen ikke ville være bedre om hun lå hjemme og spilte syk. Hun bruker altså det positive som drivkraft, og lar en eventuell frykt være med å dytte i riktig retning.

En langt over middels trivelig kaffedate - rent eventyrlig!

Norges-opplevelser
Det blir nesten ikke tid til å snakke om prosjektet hennes nordover. Timene går alt for fort, og vi er omtrent like flinke til vekselvis å skravle og lytte. Det hun har planlagt, er ganske likt mine prosjekt, altså å padle med kamera og møte flotte mennesker underveis. Jeg synes hun har litt stram tidsramme, men liker at hun skal lese masse bakgrunnsinfo om landsdelen og satse på å møte de rette historiefortellerne underveis, heller enn å researche seg fram eller trekke inn kjendiser.
    "Drømmeturer i Norge" er i likhet med det neste prosjektet egnet til å inspirere i stort monn. Dette er noe nordmenn kan identifisere oss med, heller enn å være først og høyest og brattest og kaldest. Vår nære natur er jo fabelaktig, og opplevelsen av menneskemøte og refleksjon er på sitt aller beste når det skjer alene, i kajakk eller på en sykkel. Sistnevnte blir mitt transportmiddel neste år, men det kommer jeg tilbake til i en senere blogg. Mye ligger nemlig an til at Randi og jeg får en ny kaffe-date, nordpå. Vi sikter på Senja.

Jeg håper hun lykkes med planene, men dagens tidsramme ryker, så det blir vel en kaffe til om ikke så lenge. Den spanderer jeg. Da blir det hennes tur i Senja ... men nå må jeg hjem og lese!

Mye tøffere enn toget

"Inngang på baksiden" står det i porten til Gyldendal forlag. De har Ekstremaften, med foredrag av bokhøstens tre tøffinger: Karina Hollekim, Cecilie Skog og Børge Ousland. Bøkene heter henholdsvis "Den vidunderlige følelsen av frykt", "Antarktis" og "Seilas rundt Nordpolen". En jente med rød sekk småhaster foran meg og rister meg av seg ved hjørnet av Universitetsgata. Det begynner klokken seks, og jeg er ikke  mer enn akkurat presis.

Innafor, i det ærverdige lokalet til Gyldendal, som i anledningen har sin opprinnelige fasade belyst for å illudere isfjell, har overmodige forlagsfolk hengt opp rapeller ned langs arkitekt Fehns nymodernistiske bunkersvegger. Vi kan også balansere på line, eller dra i reimene til en blytung pulk. Det er en blanding av ferskhet og elde i dette huset. Jeg husker følelsen av andakt jeg hadde da jeg første gang trådte inn her, for å jobbe ut den siste boka mi. TV 2, nede i Karl Johans Gate 14 - hvor jeg da tilbrakte mye tid - opplevdes som SFO i forhold. Men i kveld kliner de til, og det er stinn brakke. Vi må ha reagert kjapt på invitasjonen, forklarer konfransieren, for det ble fylt opp på et blunk. Min smilende redaktør Mia tipser om at det er ledig helt fremme, så jeg seiler elegant opp på annen rekke.

Karina, Cecilie og Børge er noen av de mest fryktløse vi har. De har gjennomført ting som egentlig ikke går an, og sprenger heldigvis tiden de har til rådighet med bilder, fortelling og video. Det kler ikke en norsk eventyrer å være bråkjekk, så de nytter selvironi og humor for å formidle hvor vannvittige de faktisk er. Mens de øser av erfaringene formidler de først og fremst glede og kun sjelden angst. Mye fascinasjon. En hel del smerte. Jeg sitter og forsøker å forstå dem.

Hennes drøm var først å fly - så ble den å gå.

Karina Hollekim
...er jenta som fikk 25 åpne brudd i beina da fallskjermen hennes floket seg til. Hun var proff og eide ikke frykt. At hun skulle kunne gå igjen var utelukket og at hun lever er flaks ut av ville faen. Flere ganger mens hun snakker, tar jeg meg i å se på beina hennes. Vi har sett røntgenbildene på veggen. Etter et lårhalsbrudd fikk jeg selv et par skinner, skruer og bolter montert, men det er totalt blåbær i forhold til hva Karina bærer på. Knuste knær. Råtnende lårbein. Og der tar hun det dryge skrittet ned fra podiet, etter smilende å ha takket for velfortjent applaus fra en beundrende sal. Jeg kjenner at det kvepper litt i meg mens de lange slanke beina enda befinner seg i luften, men det går bra. Hun lander som en katt, takket være trening, trening, trening og et utall operasjoner. Hun har brukt opp mange av livene sine, men angrer ikke. Ikke om hun hadde blitt sittende i rullestolen, insisterer hun.

I ny dunjakke - inne - for "Ej e litt frostpist" (!)

Cecilie Skog
...har som Karina et ytre som gjør det umulig å ikke undervurdere henne ved første blikk. Hun er bare søt. I tillegg har hun en sjarmestemme og en tilsynelatende sjenanse ved seg, som forvirrer mer enn forklarer. Nå er vi imidlertid vant til henne. Vi vet at hun har Seven Summits og Tre Poler på CV'n, og at de lange krøllene hennes er laget av stålull. I tillegg er hun en svært likanes person, som åpent har forklart meg enkelte ting om polturer som jeg ikke har funnet i praktbøkene. Men hun kan forklare så mye hun bare vil, å fatte henne kommer jeg aldri til å gjøre. "Å gå på ski er det beste i verden," kan hun si, mens hun med varme i blikket viser bilder fra hva alle ville kalle en desperat situasjon, fastlåst i et mareritt av skruis. Hun har overlevd å gå igjennom en råk i isvann, for så nesten å blitt meid ned av tonnevis av bevegelige iskolosser, men der står hun, og betegner det som en herlig skitur. I hvert foredrag kommer hun imidlertid inn på at hun er enke nå. Hun velger å ikke snakke mye om ulykken, men heller om hvordan hun kommer videre, og det gjorde hun da hun gikk over Antarktis. Tankene fant henne, og det er ingen steder å gjemme seg. Igjen har jeg en fjern assosiasjon til egne erfaringer, for det er nettopp egne tanker som gjør det så flott å sykle gjennom ørkener. Men der stopper likheten, for Cecilie er laget av noe helt annet.

Har sitt 25 års jubileum som ekspedisjonist.

Børge Ousland
...har jeg bare møtt en gang, før i dag. Det var da han hadde gåt South Patagonian Icefield på langs sammen med Ulrich. De hadde padlet ned en elv fra ned Chilenske nasjonalparken Torres del Paine en uke før jeg padlet den samme. Forskjellen var at de padlet i pulkene sine og fikk vondt i ryggen, mens jeg padlet i kajakk, og deres mål var å komme frem, mens mitt mål var å finne en eremitt som bodde nedi elva. Nei, jeg skjønner ikke Ousland heller. Han er kåret til den største nålevende polfarer, og presenterer i kveld turen rundt nordpolen. I en spinkel, hurtiggående katamaran brukte de én sesong på en tur som Amundsen og Nansen ville brukt seks år på. Han forteller om hvordan båten ikke ville tålt å kollidere i is, om den konstante spenningen og det mentale presset når de måtte seile i mørket. De var nødt, ellers ville de ikke klare det i tide. "You never have to," sa en gammel seiler til meg på Færøyene, for å advare meg mot å dø i dumdristighet. Men den regelen gjelder ikke for Børge, og han klarer seg. Hver gang.

Tidligere har jeg blogget om mitt syn på Andhøy og Berserks tragiske endelikt. Jeg var - og er - kritisk til det prosjektet. Men hvorfor skal jeg ikke være like kritisk til de som overlever? Til de som baserer sin success overveiende på dyktighet, kontroll og forberedelser, men som samtidig har et kammer i tønna som ikke er tomt? I det ligger en gammel og dyptflytende iskloss, et vindpust ingen kunne beregne på forhånd eller en stein som faller på en større stein, som får en enda større til å løsne. Da er det game over.
    Karina hevdet at hun ikke angrer på noe og har vært forberedt på å dø. Det hun ikke var forberedt på, sa hun, var mellomtingen. Hverken å leve eller dø. Slik er det å sitte i rullestol for en basehopper, og slik må det føles å forlate Everest når kjærligheten din ligger igjen der oppe.
    Det er virkelig interessant å lytte til erfarne og modne folk som klarer å gjennomføre slike bragder, det er på mange måter tankevekkende og psykologisk forunderlig. Samtidig kjenner jeg at jeg dypt i meg selv ikke forstår vurderingene som er gjort, og klarer til tross for enkelte vage paraleller ikke å bli direkte inspirert. Dimensjonen er en annen, men eventyret og underholdningen er i seg selv fabelaktig.

Blomsteroverrekkelse ... Én ting har jeg til felles med disse - vi bruker MacBookPro!

La meg takke Gyldendal for en super kveld, og tilføye at jenta med rød sekk, som takket være en siste langspurt fikk et par billettnummer før meg, vinner hovedgevinsten i kveldens loddtrekning - et flott telt designet av Børge. Hun er lykkelig, og forteller at hun skal til Svalbard og mangler telt. Sjelden har jeg vært så tilfreds med ikke å vinne. Jeg har jo telt - og en søster som bor under tak på Svalbard.

Full klaff med foredraget!

Det var Halloween på Møre Folkehøgskole da jeg for tredje gang var hyret inn til skolen. Jaggu mente de også denne gang at jeg skal komme igjen til neste år, og da håper jeg det blir på sykkel! Det ser i hvert fall ut til at interessen holder seg høy, for lørdagene er fullbooket denne perioden, uten at jeg har gjort så mye for det selv. Det var Hallingdal, Møre og Trøndertun Folkehøgskoler som perler på en snor. Neste helg venter Jeløy Folkehøgskole, og deretter er det Voss Folkehøgskole, men først skal jeg ut i Nordsjøen til Troll C.

Miljøsamvittigheten tvinger meg til å reise med tog og buss når mulig, så det blir mange timer på kryss og tvers av landet. Heldigvis er det trivelige passasjerer å more seg med, som Anitas slekt og venninne fra Sandane. Det ble veldig lystig før vi alle skulle av i Ørsta:

 Jentene minner slående mye om kløver fire...

Likevel er det skolene som imponerer aller mest. Faktisk virker det som om besøkene blir mer og mer vellykket, og det er veldig interessant å se hvordan kullene gjør det. Det er jo temmelig store forskjeller fra skole til skole og år til år.

Hvorfor utsette "selvskadingen" til snøen kommer? :o)

Hallingdal Folkehøgskole har satset mye på sin Switch-linje, som var det første som møtte meg da jeg ankom. En skarve stakkar av en snøkanon hadde slitt i en halv minus og motvind hele natta, så de snøkåte elevene kunne risikere liv og lemmer allerede før triksene kan utføres med noenlunde myk landing. Slik innstilling er fabelaktig, og det er morsomt at en gjeng av det slaget tilsynelatende er av den oppfatning at det er like fornuftig å ikle seg en tykk strikkelue i et tett klasserom som ute i høstværet...
    Det ble et veldig fint opphold, og jeg forsøkte å legge vekt på at vi har et ansvar som er født i en så privilegert tid. Det forplikter, og utfordringen er at det ikke holder å være kul, vi må også opparbeide en personlig styrke og ta ansvar for oss selv.

NSB i mitt hjerte!
Så ble det Trøndertuns tur. På turen oppover var det togskift på Hamar, med en forsinkelse som umuliggjorde pause på Røros, hvor man ellers kunne løpe over i kiosken for å kjøpe mat og drikke. Det lille togsettet hadde nemlig ikke slikt tilbud. Det visste togpersonalet råd med:
    "Dersom det er interesse for det, kan vi ta opp bestilling på baguetter for de som er sultne. La oss holde oss til ost og skinke og roastbiff. De koster 45 kroner, men er ganske store. Til drikke foreslår jeg at vi velger mellom tre sorter, for eksempel solo, cola og vann."
    Deretter kom en rank og flott uniformert herremann gjennom toget med sin tette grå moustache, og tok opp bestillingen, mens han gjorde det klart at det ikke ville bli noe av hvis det var færre enn fem interesserte. Han virket egentlig nesten litt brysk, i likhet med stemmen over høytaleranlegget, men innhold og handling var svært omtenksomt.
    Kropp og legning var likeledes diametralt forskjellig fra stereotypen på trillevognpersonale og cabin crew, mens gjennomføringen stod til topp karakter. Etter at vi passerte en stasjonsby med kiosk dukket han nemlig opp igjen, bredbeint, med et pappeske stappfull av brus og baguetter. Det kom naturligvis ikke på tale å betale med kort - det hadde vi forlengst skjønt - og nøyaktig sum var sterkt ønskelig, gav han uttrykkelig beskjed om.
    Passasjerene gliste og var sabla fornøyde, og det var sikkert konduktøren også, ettersom han fikk igjen utlegget fra sparekontoen sin. Han så bare ikke slik ut, men kreative problemløsningen overrasker meg ikke, bloggen min kryr jo av positive holdninger og pragmatiske initiativ utvist av personell i norsk kollektivtrafikk.

Trøndertun Folkehøgskole
Jeg returnerte for noen timer siden fra den folkehøgskolen, som ligger i Melhus, i Trøndelag. I motsetning til de to andre skolene hadde jeg aldri vært der før. Jeg var mer spent enn vanlig, for linjene dreier seg om kunst, rock, jazz og dans. Masse krumme gitarister, langhårede trommiser og høyhalsede dansere, altså. Noen er der for å teste ut en interesse uten de største ambisjoner - og det er lov - mens andre har fått ferten av drømmen de kanskje skal bygge livet sitt på.

Elin øver inn trinn i krysning mellom klassisk og moderne.

Av 500 søkere var det plass til 150, så skolen er smekk full, og jeg fikk en god følelse ved ankomst. Jeg var riktignok i godt humør allerede før taxien stoppet på tunet, ettersom sjåføren hadde opplyst meg at Melhus er en veldig lang kommune.
    "Hvor lang da," lurte jeg på, der jeg satt med knærne butt i seteryggen.
    "Den må nu verra sånn cirka 38 kilometer," fikk jeg til svar.
    For alt jeg vet, kan det være langt over middels kommunelengde i Trøndelag. "Og hvor brei er den da?"
    "Her ved Melhus ... ca den må nu verra sånn cirka 4 mil."
    "Så kommunen er litt breiere enn den er lang altså?"
    "Ja."

Benjamin over kakefatet.

Audun med høye toner.

Alle elever - og jeg mener hver eneste enkelt av de mange jeg har spurt - priser lærerkreftene på skolen sin. Ikke én klage har jeg hørt hittil! Selv merker jeg også den gode velkomsten jeg får, og jamnt over er også maten fin-fin (det har blitt antydet at elevene legger på seg to kilo i snitt). Det skal sies at Trøndertun slår alle rekorder, med frukt, yogurter, juicer, tevarianter og jaggu kake til dessert på lørdagen, men så har de visst sikret seg en kokk utenom det vanlige.
    Ettersom jeg liker å gjøre meg kjent et nytt sted, lusket jeg rundt og åpnet alle dørene jeg fant. Musikk ledet ofte vei gjennom korridorer og etasjer. Det ble flere intimkonserter, dansenummer og kunstneriske utgreiinger både hist og her. Det var dessuten hengt opp plakat om foredraget mitt, og alle skjønte hvem jeg var.

Lange fingre leker over Schimmels elfenben.

Øystein, Michael og Aleksander.

Inne i salen fungerte alt det tekniske lenge før elevene fylte radene. Jeg fikk hvisket i øret at noen tykke fantasy-romaner var smuglet inn på bakerste rad, som alltid fylles opp først, men det gjør meg ingenting. Riktignok roper jeg at de er noen hengerumper og får alle til å flytte et par rader frem, men noen må gjerne sove for min del, det er opp til dem.
    Oppdraget regner jeg som fullført dersom jeg klarer å sette fart i drømmer og fantasier hos det store flertallet. Skulle en håndfull av dem gi uttrykk for at de virkelig har hatt en aha-opplevelse, sover jeg veldig godt på veien hjem. Det har jeg gjort hver gang i år, men alle skolene jeg hittil har besøkt har jo hatt reising og friluftsliv på timeplanen, så hvordan ville denne gjengen ta det?

Foredraget
Humøret mitt hadde ikke dalt over natten, tvert i mot var jeg noe overtent, så jeg var redd for å gjøre en blemme underveis. Det er fort gjort å bikke over til å bli mer gira enn publikum er klar for i en spontan framføring, og min bekymring var velbegrunnet: For første gang hadde jeg glemt å skru av Skype, slik at et par irriterende pling oppstod. I forsøk på å skru av dette, greide jeg å skru av hele presentasjonen midt i Latin-Amerika! Heldigvis var historien den dramatiske jungelkrysningen fra Colombia til Panama, og bildene var vist. Da funker kommentaren fint alene, og jeg reddet situasjonen med en pause, som ble brukt til å finne synken igjen.

borti 150 stk, stinn brakke

De spurte og de lo. Jeg forsøkte å huske hva jeg helst vil banke inn i hue på dem av viktigheten av utfordringer, verdien i å klare seg alene og hvorfor det er nytteløst å stange for lenge i den samme veggen. Marsvinhistorien ble gitt på oppfordring, vi gjennomgikk alle tre seksjoner fra Egypt, Kairo og De Dødes By og vi fikk tid til eventyret på Færøyene og traileren til den nye dokumentarserien jeg jobber med. De fire timene fløy unna, og riktignok slapp de ut til enda 12 minutter i friluft, men da den endelige spørsmålsrunden var over stod jeg der dønn svett i bar overkropp. Dét er sannelig første gang!

Tilbakemeldingene har vært like positive tidligere, men aldri fra så mange. Det gjør inntrykk når en nittenåring kommer opp og gir et fast håndtrykk og takker, når en annen slår fast at han alltid pleier å sovne etter tre timer og når ei jente med godt grep om en fantasy-roman smiler gjennom tilståelsen sin og slår fast at hun ikke fikk lest én side ...

Singsongsang i "Hus 1" senere på kvelden. Flott forlegning!

Å komme seg hjem...
Hjemturen gikk også på skinner, hvilket den faktisk ikke skulle, ettersom jeg hadde tenkt meg på "Lavprisekspressen" om natten. Enkelte unevnelige individer hevdet imidlertid å ha bedre greie på både buss og tog enn meg, dermed skar planen seg og endte opp med en ekstra, om enn særdeles hyggelig overnatting med super samtale og god frokost inne i Trondheim. Jeg har takket trønderne før, og gjør det gjerne igjen!

Jon, i sitt 41'ndte år bak rattet!

    Tidlig søndag morgen triller så Jon opp til inngangen. Med 41 år i bilen er han en av byens mest erfarne taxisjåfører. Han har svar på alle spørsmål og renner over av saftige syn på plassering av nye hoteller, havutsikt, bygging av vei, bane og skoler samt kvaliteter i trehusbebyggelsen. For øvrig stusser jeg over at jeg for andre gang denne helgen må klemme meg inn i baksetet.
    "Nei, jeg foretrekker at kunden sitter foran," sa Jon. "Da er det lettere å prate, det er jo det som er så trivelig med denne jobben!"

fotograf: storebror

Som for å krone verket, møter jeg så Marius på femten og hans lille- og storebror da de kommer på toget på Trysil. Eldstemann venter på sin nye flirt, som kommer på med sin søster lenger sør. Jentene har jaggu også en søster, og da hele gjengen dels er skilsmissebarn og dels har bakgrunn i fosterfamilier og ungdomshjem, finner vi ut av at jeg må ta styringa ved togskifte på Hamar. Jeg kan jo med godt monn være faren deres, så vi leker storfamilie og bekjentskapet er virkelig underholdende.
    For en gjeng. For en tur. For noen muligheter.

Riktig god reise!