Harstad - episode 11

Størkersens museum har jeg fortalt om, men i denne episoden får du se denne ihuga ildsjelen i levende live. En herlig mann på en flott plass - med en super kake, som du faktisk får høre lyden av! Nam-nam.

Selveste Harstad kommer det en egen liten bloggting om, så det som er igjen å fortelle her, som ikke blir sagt rett ut i filmen, er at miljøet i Harstad-avdelingen til Boreal Transport virkelig er usedvanlig godt. Det fremgår vel tydelig av bildene nedenfor. Forresten, hvem ville ikke bli i godt humør av å jobbe med denne gjengen her, og med den starten på dagen de får servert av Agnar ...




God (buss-) reise!

Trollfjorden

Et av høydepunktene som hurtigrutepassassjer får du i Trollfjorden. Dette 3 kilometer dype skaret, omtalt som et øksehugg i Trolltindan, er en unik plass hvor hurtigrutene faktisk kjører inn og snur. Åpningen av fjorden er bare 70 meter brei og fjellene reiser seg nær loddrett, så dette er spektakulært.

Hedersmannen Kjell Herløv Hanssen er fra Stokmarknes. Han kommer innom kontoret til Boreal Transport i Sortland for å fornye noen busskort, og vi kommer til å snakke om Vesterålens utbredelse. De fleste tror at Trollfjorden tilhører Lofoten, men den ligger vitterlig i Hadsel kommune, og må dermed tilkjennes Vesterålen.
    "Har du vært der?" spør Kjell.
    "Bare på nordgående rute," svarer jeg. "Om vinteren". Det er knapt så spennende, for den passeringen skjer nattestid.
    "Jeg har en rask båt. Du kan bli med meg," sier han.

brua sydover mot Stokmarknes i Hadsel

midt i sundet

flatt hav

Som sagt så gjort. En ukes tid senere, når jeg triller inn i Stokmarknes, kommer Kjell meg i møte med en kjapp RIB. Han har med flytedrakt til meg og så er det spiker'n i bånn over den nesten flate fjorden. Tidligere i dag har jeg fotografert et bryllupspar som blir fotografert, og de var maks heldige med været. En syltynn stripe av skodde ligger noen steder over vannet, men det klarner helt opp før vi raser ned gjennom Raftsundet.
    Hurtigruta "Vesterålen" kommer bak oss, men vi klarer turen vesentlig raskere, på litt over en time, og får en stund denne naturperlen nesten for oss selv. Et par seilbåter, to kajakker og turistbåten fra Svolvær (som averterer med å mate havørn og dermed boikottes av meg) er også innom, men de blir veldig små i den store sammenhengen.

Hurtigruta MS Vesterålen vender i bunn av Trollfjorden. Klikk på bildet og kikk!

Trollfjordslaget

6. mars 1890 ble denne fjorden berømt i en hendelse som fikk betydning for fiskerilovgivningen. Dampbåter hadde brutt opp isen og startet et svært rikt torskefiske inne i fjorden, mens de med kjetting og kokende vann holdt hundrevis av småbåter utenfor.
    Det kom til kamp, for de fattige fiskerne mente dette var allemannsrett og nektet å betale for å slippes inn med sine åttinger og fembøringer. Av noen fortelles det som et svært dramatisk oppgjør før storbåtene måtte gi seg, og problematikken var medvirkende til at en ny lov om lofotfisket ble vedtatt.
    Dette ble på et vis et oppgjør med storkapitalismen, som opp gjennom historien manifesterte seg i nessekongenes makt over den lille mann. Man ble jo nødsaget til å handle på kreditt når pengene tok slutt, så de lokale stormennene hadde et ubønnhørlig grep om småfolket.

Kjell Herløv Hanssen

lunsj

Vi beregner det slik at jeg filmer MS Vesterålen fra bunnen av fjorden når den kommer inn og snur, og så hopper jeg ombord slik at vi smetter forbi og også får se den komme ut av den smale passasjen. Passasjerer vinker og vi ligger og dupper på den rolige fjorden.
    Opp av sekken trekker Kjell så kaffe og to store rundstykker. Fy søren for en fin dag. Fy søren for en grei kar. Tusen takk til begge!

Hurtigruta MS Vesterålen på vei ut Trollfjord

God Reise!

tørrfisk og boknafisk

  "Jeg er så lei av å høre at restaurantene i Oslo tilbyr fersk lofottorsk i januar," sukker Jon Edvard Johnsen. "Det hender at jeg ringer ned og spør hvordan i all verden de kan ha skaffet den fra, når den på det tidspunkt ikke har svømt lenger syd enn til Vesterålen!"
    Vesterålen lever i skyggen av Lofotens langt sterkere merkevare, men fisken er faktisk av høyere kvalitet før den går gyteklar inn i Vestfjorden, påstås det her.

lukten er en vanesak

Vi sitter inne i en sekskantet hus, med form og utsikt nesten som en fyrlykt, og skuer utover fiskebruket Jon Edvard har bygget opp på Hovden i Bø i Vesterålen. Dette været var på full fart ned, da han bestemte seg for å snu utviklingen. Nå har han en håndfull ansatte og tørrfisk til millioner av kroner nede i lageret på kaia.
    "Dette er en perfekt plass," forklarer han. "Det er kort vei til fisken på  havet og jeg har godt med plass til hjellene mine."

Jeg har akkurat lært at de klassiske, spisse tørkestativene heter hesjer. De krever mange mann for å henge opp fisken, men sparer plass. Her ute har de langt mer effektive, men mindre dekorative hjellene erstattet gamletypen - noe nostalgikerne er lei seg for.
   "På andre siden av vågen vil jeg sette opp et par av de opprinnelige rorbuene," sier Jon Edvard, og viser oss på et bilde hvordan husene stod hundre år tilbake. Ovenfor er det stablet opp et kunstverk av rekved, som symboliserer Golfstrømmen.

RÆK III av kunstneren Harald Oredam, satt opp i 2003. 

    Den framtidige "nessekongen" vil også restaurere det gamle mottaket på kaia og legge til rette for turisme, samtidig som et splitter nytt fiskesorteringsanlegg står klart til å innvies på brygga. Heretter skal fangsten gjøres opp på land, så båtene får mer tid til selve fisket. En solid molo rakk å bli bygget før været sist ble fraflyttet, men havneinnløpet må gjøres dypere for å slippe større båter til.

Onkel Skrue i Pengebingen.

Alt i alt har Jon Edvard mer enn nok å pusle med. Han er selvsagt stolt av å ha klart å snu utviklingen her hvor fylkesveien Fv915 slutter etter å ha snodd og buktet seg så langt det gikk. Det så nemlig stygt ut for Hovden Fiskeindustri en stund (det er tema for denne gamle radiodokumentaren), men initiativet fra en enkelt ildsjel var alt som skulle til for å tegne skjebnen opp på ny.

Jon Edvard banker tørrfisk med øks.

Forholdene for tørking av fisk er spesielt god her ute, med milde vintre og langsom vår. Fisken må nemlig ikke tørke for raskt, får jeg høre, for da kapsles fuktigheten inne. Det beste er at den tørker innefra og ut, og til det trenges vekslende vær, av typen nordmenn for øvrig beklager seg over. Inneværende år har dermed vært usedvanlig bra.

Leif Hovdens festmat

Det er Jan Eirik Johansen i Boreal Transport Sortland som har vært så grei å kjøre meg ut hit, hvor han kjenner naboen til Jon Edvard. Han heter Leif Hovden. Det gjør alltid inntrykk på meg når noen har stedsnavnet til etternavn. Leif bor riktignok i Tromsø nå, hvor han har en ledende stilling på Universitetssykehuset, men han og kona returnerer hit så ofte de kan.
    "Hvorfor blir dere ikke over?" spør han.
    "Det hadde vært hyggelig," svarer jeg, men jeg har fullt opp i Sortland.
    "Hva om jeg tiner opp Boknafisk, og legger den i vann nå, så tar vi den til middag..."

Boknafisk. Det er halvtørka torsk, av og til saltet, hard på utsiden, fast i kjøttet. Det er jo så innmari, sabla godt - og hvor ofte får jeg en slik sjanse?
    Jan-Eirik er gressenkemann denne helgen, og er selvsagt også glad i boknafisk. Vi blir. Leif setter "seilskuta" på bordet og huker gitaren av spikeren på veggen.

Hurra for Vesterålen - lenge leve Hovden Fiskeindustri!

Dykking i Lofoten

Therese

Tar du til høyre ved Narvik og peiser på vestover, kommer du på et tidspunkt til Å, ytterst i Lofoten. Da har du kanskje kommet litt for langt, men uti her er jeg nå, nærmere bestemt i perlen Reine.
    I nesten ufattelig vakre omgivelser storkoser meg i lag med noen av planetens beste folk. Jeg snakker om Therese og Lars-Åge, som driver opplevelsesfirmaet Aqua Lofoten Coast adventure. I "Lofoten Surprise" skrev jeg om hvordan jeg støtte på dem, her langt ute i Lofoten. De bor på et herlig sted og har spennende ting å tilby. Jeg skrev faktisk også om dem "her".

Lars-Åge

Det vil komme mer om dagene her ute, men de to siste dagene har vært så herlige at jeg bare må gi deg en smakebit. Etter å ha dykket ned for å identifisere et vrak på vel 30 meters dyp, skulle vi utover på heldagstur med fire litauere. Jeg "bare" snorklet denne gang, og fikk på meg en tørrdrakt med  blybelte, så jeg hadde mulighet for å gå ned.

Fridykking er noe jeg burde gjort mye mer. Det er rått å sette beinå i været og sparke seg nedover mot tareskogen. Vannet er klart og du er vektløs, uten flaske på ryggen. Verden virker langt unna i sekundene det varer. Vel. Klikk på bildene, så skjønner du vel hvorfor jeg smiler. Mer kommer, både fra denne turen og Vesterålen..

God Tur!

Bryllupsfotograf

Forleden dag fikset jeg på noen bilder jeg tok i Tromsø. Det var et samisk-russisk par som ble viet i den gule trekirken i kirkeparken. Det er Vår Frues Kirke, selveste domkirken, sete for verdens nordligste katolske bispedømme, bygd i 1861. En stor hvit bil lokket meg til å kikke nærmere på seansen, og jeg snek meg opp på galleriet, hvor en herre bladde i partituret. Orgelet var virkelig staselig i sin tid, men trenger visstnok til fornyelse.
    Hvis noen drar kjensel på brudeparet så sender jeg gjerne bildene. Frua så mer enn lykkelig ut når hun steg ut, mens brudgommen litt brydd fiklet med hanskene. Det var egentlig alt jeg skulle fortelle om bryllup.

Spisskompetansen min strekker hverken til for orgel, store biler eller giftemål, men jeg synes at bildene ble fine, og tenkte på disse da jeg forleden dag syklet forbi en travelt opptatt fotoseanse attmed Sortlandssundet. Jeg kunne ikke dy meg.

    "Kan jeg også få fotografere," spurte jeg.
    Det er selvsagt helt drepen å få en slik tulling anmasende når du står midt i en shoot, men alle tre tok det med fatning. Smilte endog. Kulissene kunne nemlig ikke være bedre, med en knivskarp skodde lavt over vannet. Himmelen har aldri vært blåere. Dessuten var de sannsynligvis lykkelige, det lå jo i kortene. Ja, så fotograferte jeg dem og la ikke merke til at Torgeir Sørensen fotograferte meg.
    "Du må ikke legge dem på Internett før på lørdag, for det er hemmelig!" sa Jan Inge Nordheim, som senere på dagen skulle dele etternavnet sitt med Lisa. Så tøft.

Sørensen er hermed anbefalt. Også for flyfoto - jeg møtte ham igjen i Stokmarknes, hvor han fotograferte leiligheter med et fjernstyrt helikopter. Autorisert modellflyfotograf, hvor kult er ikke det? Jeg glemte å spørre om han er gift - men det skulle jaggu ikke forundre meg.
    Hjemmesiden til TSFoto er ifølge reklamen på varebilen hans www.tsfoto.no, men den siden ser ikke ut til å være i drift. Om du så googler ham, kommer du til denne vakre siden - som ser riktig lekker ut, uten å føre noe sted hen. Så selv ikke Sørensen er perfekt, skulle det vise seg...

God Reise