En date med Randi Skaug

Med foredraget til Karina, Cecilie og Børge friskt i minne, triller jeg inn foran "Kaffehuset Brent" på Grefsenplatået, på halvveien mellom meg og Randi Skaug. Randi er en av de tøffeste damene som går fritt omkring. Hun er en suveren foredragsholder med en usedvanlig merittliste. Er hun atter en pralende eventyrer? Enda tøffere enn toget?
    Umiddelbart prangende på CV'n hennes er at hun har krysset ut alle kontinenters høyeste topp - seven summits. Da hun stod på Mount Everest hadde ingen norsk kvinne vært der før henne. Ikke så mange andre damer heller, vil jeg tro. Nylig ble hun tatt opp i ærverdige The Explorers Club, forbeholdt de virkelig store i internasjonal sammenheng. De som skyver grenser for kunnskap og prestasjoner. Nå vil hun gjerne snakke med meg, for hun skal padle en lang og hard tur i Nord-Norge, og hun skal filme.

Randi Skaug - systematiker og isbader
"Har du noe imot å dele noen hemmeligheter?" hadde hun spurt. Så klart ikke. Det er morsomt å kunne gi litt i tilbake for alle tips jeg selv har fått, og Randi er i seg selv breddfull av inspirerende ytringer. Hun har attpåtil med bøkene "Mot Toppen" og "Drømmeturer i Norge" til meg. Jeg burde gjengjeldt med samme mynt, men kan i det minste skyve en DVD over bordet.
    Ettersom vi snakker skjønner jeg at vi gjør omtrent samme ting, men fra hver vår innfallsvinkel. Der Randi har et system og strategier for å nå klare målsetninger, svever jeg rundt som den vagabonden jeg hevder å være, og veiledes av muligheter som dukker opp. Sant å si var jeg før dette møtet litt skremt av Randis hang til tall og teori, og fryktet at hun hadde tatt permanent skade av alle årene som logistikkansvarlig, IT-sjef, produktdirektør og ymse annet i næringslivets førstedivisjon.
    Det later til at hun har myket opp materialet betraktelig siden jeg hørte og leste foredraget hennes i NRK's P2-Akademiet. Og her sitter hun jo, etter å ha hentet en høy kaffemelk og en croissant til meg. Til og med et teppe kommer hun med, for stolen er hard og hun har allerede dyppet seg i fjordens ensifrede varmegrader i dag - så hun har litt kulde i kroppen, unnskylder hun seg.

To alen av samme stykke
"Jeg vil gi folk Kongefølelsen," sier hun. Det betyr at de skal få en mestringsfølelse, sette seg mål, gjennomføre dem og få trygghet og en retning i livet. De skal smile til seg selv om morgenen. Det er dette hun brenner aller mest for. Sekundært vil hun fortsette med sine eventyr i naturen og samle inn midler til landminerydding i Afghanistan. Jeg forteller at min egen klart definerte prioritering er: Å reise og å fortelle om det. Nevnt i prioritets rekkefølge. Vi er altså ganske like.
    Mine egne foredrag benytter reisetemaet til å inspirere folk til å få en økt trygghet ved å møte seg selv, andre mennesker og nye kulturer. Dette behøver vi ikke krangle om. Vi har også parallelle erfaringer fra media og det å nå ut til et publikum i en sal, men aha-opplevelsen kommer først når Randi snakker om det å være i en kritisk situasjon og kjenne på frykten.

Varm og kald frykt
Frykt har jeg et litt uggent forhold til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere den, for i de tilfeller jeg har hatt skjellig grunn til å være pissredd, har det ikke skjedd. Jeg har heller fått skjelven etterpå, i form av lettelse eller adrenalinrush eller bare ... den store skjelven. Dette er fordi det er forskjell på varm og kald frykt, sier Randi.
    Varm frykt gjør deg klar og øker evnen til å fokusere og gjennomføre, mens kald frykt paralyserer og hindrer rasjonelle problemløsninger. Så frykt kan være kjekt å ha, bare den er varm - og det er heldigvis  den typen jeg er utstyrt med. Randi fikk kreftdiagnose før ekspedisjonen til toppen i Antarktis. Tretten dager etter den mest nødvendige operasjonen la hun i vei, etter å ha resonnert seg frem til at situasjonen ikke ville være bedre om hun lå hjemme og spilte syk. Hun bruker altså det positive som drivkraft, og lar en eventuell frykt være med å dytte i riktig retning.

En langt over middels trivelig kaffedate - rent eventyrlig!

Norges-opplevelser
Det blir nesten ikke tid til å snakke om prosjektet hennes nordover. Timene går alt for fort, og vi er omtrent like flinke til vekselvis å skravle og lytte. Det hun har planlagt, er ganske likt mine prosjekt, altså å padle med kamera og møte flotte mennesker underveis. Jeg synes hun har litt stram tidsramme, men liker at hun skal lese masse bakgrunnsinfo om landsdelen og satse på å møte de rette historiefortellerne underveis, heller enn å researche seg fram eller trekke inn kjendiser.
    "Drømmeturer i Norge" er i likhet med det neste prosjektet egnet til å inspirere i stort monn. Dette er noe nordmenn kan identifisere oss med, heller enn å være først og høyest og brattest og kaldest. Vår nære natur er jo fabelaktig, og opplevelsen av menneskemøte og refleksjon er på sitt aller beste når det skjer alene, i kajakk eller på en sykkel. Sistnevnte blir mitt transportmiddel neste år, men det kommer jeg tilbake til i en senere blogg. Mye ligger nemlig an til at Randi og jeg får en ny kaffe-date, nordpå. Vi sikter på Senja.

Jeg håper hun lykkes med planene, men dagens tidsramme ryker, så det blir vel en kaffe til om ikke så lenge. Den spanderer jeg. Da blir det hennes tur i Senja ... men nå må jeg hjem og lese!

Mye tøffere enn toget

"Inngang på baksiden" står det i porten til Gyldendal forlag. De har Ekstremaften, med foredrag av bokhøstens tre tøffinger: Karina Hollekim, Cecilie Skog og Børge Ousland. Bøkene heter henholdsvis "Den vidunderlige følelsen av frykt", "Antarktis" og "Seilas rundt Nordpolen". En jente med rød sekk småhaster foran meg og rister meg av seg ved hjørnet av Universitetsgata. Det begynner klokken seks, og jeg er ikke  mer enn akkurat presis.

Innafor, i det ærverdige lokalet til Gyldendal, som i anledningen har sin opprinnelige fasade belyst for å illudere isfjell, har overmodige forlagsfolk hengt opp rapeller ned langs arkitekt Fehns nymodernistiske bunkersvegger. Vi kan også balansere på line, eller dra i reimene til en blytung pulk. Det er en blanding av ferskhet og elde i dette huset. Jeg husker følelsen av andakt jeg hadde da jeg første gang trådte inn her, for å jobbe ut den siste boka mi. TV 2, nede i Karl Johans Gate 14 - hvor jeg da tilbrakte mye tid - opplevdes som SFO i forhold. Men i kveld kliner de til, og det er stinn brakke. Vi må ha reagert kjapt på invitasjonen, forklarer konfransieren, for det ble fylt opp på et blunk. Min smilende redaktør Mia tipser om at det er ledig helt fremme, så jeg seiler elegant opp på annen rekke.

Karina, Cecilie og Børge er noen av de mest fryktløse vi har. De har gjennomført ting som egentlig ikke går an, og sprenger heldigvis tiden de har til rådighet med bilder, fortelling og video. Det kler ikke en norsk eventyrer å være bråkjekk, så de nytter selvironi og humor for å formidle hvor vannvittige de faktisk er. Mens de øser av erfaringene formidler de først og fremst glede og kun sjelden angst. Mye fascinasjon. En hel del smerte. Jeg sitter og forsøker å forstå dem.

Hennes drøm var først å fly - så ble den å gå.

Karina Hollekim
...er jenta som fikk 25 åpne brudd i beina da fallskjermen hennes floket seg til. Hun var proff og eide ikke frykt. At hun skulle kunne gå igjen var utelukket og at hun lever er flaks ut av ville faen. Flere ganger mens hun snakker, tar jeg meg i å se på beina hennes. Vi har sett røntgenbildene på veggen. Etter et lårhalsbrudd fikk jeg selv et par skinner, skruer og bolter montert, men det er totalt blåbær i forhold til hva Karina bærer på. Knuste knær. Råtnende lårbein. Og der tar hun det dryge skrittet ned fra podiet, etter smilende å ha takket for velfortjent applaus fra en beundrende sal. Jeg kjenner at det kvepper litt i meg mens de lange slanke beina enda befinner seg i luften, men det går bra. Hun lander som en katt, takket være trening, trening, trening og et utall operasjoner. Hun har brukt opp mange av livene sine, men angrer ikke. Ikke om hun hadde blitt sittende i rullestolen, insisterer hun.

I ny dunjakke - inne - for "Ej e litt frostpist" (!)

Cecilie Skog
...har som Karina et ytre som gjør det umulig å ikke undervurdere henne ved første blikk. Hun er bare søt. I tillegg har hun en sjarmestemme og en tilsynelatende sjenanse ved seg, som forvirrer mer enn forklarer. Nå er vi imidlertid vant til henne. Vi vet at hun har Seven Summits og Tre Poler på CV'n, og at de lange krøllene hennes er laget av stålull. I tillegg er hun en svært likanes person, som åpent har forklart meg enkelte ting om polturer som jeg ikke har funnet i praktbøkene. Men hun kan forklare så mye hun bare vil, å fatte henne kommer jeg aldri til å gjøre. "Å gå på ski er det beste i verden," kan hun si, mens hun med varme i blikket viser bilder fra hva alle ville kalle en desperat situasjon, fastlåst i et mareritt av skruis. Hun har overlevd å gå igjennom en råk i isvann, for så nesten å blitt meid ned av tonnevis av bevegelige iskolosser, men der står hun, og betegner det som en herlig skitur. I hvert foredrag kommer hun imidlertid inn på at hun er enke nå. Hun velger å ikke snakke mye om ulykken, men heller om hvordan hun kommer videre, og det gjorde hun da hun gikk over Antarktis. Tankene fant henne, og det er ingen steder å gjemme seg. Igjen har jeg en fjern assosiasjon til egne erfaringer, for det er nettopp egne tanker som gjør det så flott å sykle gjennom ørkener. Men der stopper likheten, for Cecilie er laget av noe helt annet.

Har sitt 25 års jubileum som ekspedisjonist.

Børge Ousland
...har jeg bare møtt en gang, før i dag. Det var da han hadde gåt South Patagonian Icefield på langs sammen med Ulrich. De hadde padlet ned en elv fra ned Chilenske nasjonalparken Torres del Paine en uke før jeg padlet den samme. Forskjellen var at de padlet i pulkene sine og fikk vondt i ryggen, mens jeg padlet i kajakk, og deres mål var å komme frem, mens mitt mål var å finne en eremitt som bodde nedi elva. Nei, jeg skjønner ikke Ousland heller. Han er kåret til den største nålevende polfarer, og presenterer i kveld turen rundt nordpolen. I en spinkel, hurtiggående katamaran brukte de én sesong på en tur som Amundsen og Nansen ville brukt seks år på. Han forteller om hvordan båten ikke ville tålt å kollidere i is, om den konstante spenningen og det mentale presset når de måtte seile i mørket. De var nødt, ellers ville de ikke klare det i tide. "You never have to," sa en gammel seiler til meg på Færøyene, for å advare meg mot å dø i dumdristighet. Men den regelen gjelder ikke for Børge, og han klarer seg. Hver gang.

Tidligere har jeg blogget om mitt syn på Andhøy og Berserks tragiske endelikt. Jeg var - og er - kritisk til det prosjektet. Men hvorfor skal jeg ikke være like kritisk til de som overlever? Til de som baserer sin success overveiende på dyktighet, kontroll og forberedelser, men som samtidig har et kammer i tønna som ikke er tomt? I det ligger en gammel og dyptflytende iskloss, et vindpust ingen kunne beregne på forhånd eller en stein som faller på en større stein, som får en enda større til å løsne. Da er det game over.
    Karina hevdet at hun ikke angrer på noe og har vært forberedt på å dø. Det hun ikke var forberedt på, sa hun, var mellomtingen. Hverken å leve eller dø. Slik er det å sitte i rullestol for en basehopper, og slik må det føles å forlate Everest når kjærligheten din ligger igjen der oppe.
    Det er virkelig interessant å lytte til erfarne og modne folk som klarer å gjennomføre slike bragder, det er på mange måter tankevekkende og psykologisk forunderlig. Samtidig kjenner jeg at jeg dypt i meg selv ikke forstår vurderingene som er gjort, og klarer til tross for enkelte vage paraleller ikke å bli direkte inspirert. Dimensjonen er en annen, men eventyret og underholdningen er i seg selv fabelaktig.

Blomsteroverrekkelse ... Én ting har jeg til felles med disse - vi bruker MacBookPro!

La meg takke Gyldendal for en super kveld, og tilføye at jenta med rød sekk, som takket være en siste langspurt fikk et par billettnummer før meg, vinner hovedgevinsten i kveldens loddtrekning - et flott telt designet av Børge. Hun er lykkelig, og forteller at hun skal til Svalbard og mangler telt. Sjelden har jeg vært så tilfreds med ikke å vinne. Jeg har jo telt - og en søster som bor under tak på Svalbard.

Full klaff med foredraget!

Det var Halloween på Møre Folkehøgskole da jeg for tredje gang var hyret inn til skolen. Jaggu mente de også denne gang at jeg skal komme igjen til neste år, og da håper jeg det blir på sykkel! Det ser i hvert fall ut til at interessen holder seg høy, for lørdagene er fullbooket denne perioden, uten at jeg har gjort så mye for det selv. Det var Hallingdal, Møre og Trøndertun Folkehøgskoler som perler på en snor. Neste helg venter Jeløy Folkehøgskole, og deretter er det Voss Folkehøgskole, men først skal jeg ut i Nordsjøen til Troll C.

Miljøsamvittigheten tvinger meg til å reise med tog og buss når mulig, så det blir mange timer på kryss og tvers av landet. Heldigvis er det trivelige passasjerer å more seg med, som Anitas slekt og venninne fra Sandane. Det ble veldig lystig før vi alle skulle av i Ørsta:

 Jentene minner slående mye om kløver fire...

Likevel er det skolene som imponerer aller mest. Faktisk virker det som om besøkene blir mer og mer vellykket, og det er veldig interessant å se hvordan kullene gjør det. Det er jo temmelig store forskjeller fra skole til skole og år til år.

Hvorfor utsette "selvskadingen" til snøen kommer? :o)

Hallingdal Folkehøgskole har satset mye på sin Switch-linje, som var det første som møtte meg da jeg ankom. En skarve stakkar av en snøkanon hadde slitt i en halv minus og motvind hele natta, så de snøkåte elevene kunne risikere liv og lemmer allerede før triksene kan utføres med noenlunde myk landing. Slik innstilling er fabelaktig, og det er morsomt at en gjeng av det slaget tilsynelatende er av den oppfatning at det er like fornuftig å ikle seg en tykk strikkelue i et tett klasserom som ute i høstværet...
    Det ble et veldig fint opphold, og jeg forsøkte å legge vekt på at vi har et ansvar som er født i en så privilegert tid. Det forplikter, og utfordringen er at det ikke holder å være kul, vi må også opparbeide en personlig styrke og ta ansvar for oss selv.

NSB i mitt hjerte!
Så ble det Trøndertuns tur. På turen oppover var det togskift på Hamar, med en forsinkelse som umuliggjorde pause på Røros, hvor man ellers kunne løpe over i kiosken for å kjøpe mat og drikke. Det lille togsettet hadde nemlig ikke slikt tilbud. Det visste togpersonalet råd med:
    "Dersom det er interesse for det, kan vi ta opp bestilling på baguetter for de som er sultne. La oss holde oss til ost og skinke og roastbiff. De koster 45 kroner, men er ganske store. Til drikke foreslår jeg at vi velger mellom tre sorter, for eksempel solo, cola og vann."
    Deretter kom en rank og flott uniformert herremann gjennom toget med sin tette grå moustache, og tok opp bestillingen, mens han gjorde det klart at det ikke ville bli noe av hvis det var færre enn fem interesserte. Han virket egentlig nesten litt brysk, i likhet med stemmen over høytaleranlegget, men innhold og handling var svært omtenksomt.
    Kropp og legning var likeledes diametralt forskjellig fra stereotypen på trillevognpersonale og cabin crew, mens gjennomføringen stod til topp karakter. Etter at vi passerte en stasjonsby med kiosk dukket han nemlig opp igjen, bredbeint, med et pappeske stappfull av brus og baguetter. Det kom naturligvis ikke på tale å betale med kort - det hadde vi forlengst skjønt - og nøyaktig sum var sterkt ønskelig, gav han uttrykkelig beskjed om.
    Passasjerene gliste og var sabla fornøyde, og det var sikkert konduktøren også, ettersom han fikk igjen utlegget fra sparekontoen sin. Han så bare ikke slik ut, men kreative problemløsningen overrasker meg ikke, bloggen min kryr jo av positive holdninger og pragmatiske initiativ utvist av personell i norsk kollektivtrafikk.

Trøndertun Folkehøgskole
Jeg returnerte for noen timer siden fra den folkehøgskolen, som ligger i Melhus, i Trøndelag. I motsetning til de to andre skolene hadde jeg aldri vært der før. Jeg var mer spent enn vanlig, for linjene dreier seg om kunst, rock, jazz og dans. Masse krumme gitarister, langhårede trommiser og høyhalsede dansere, altså. Noen er der for å teste ut en interesse uten de største ambisjoner - og det er lov - mens andre har fått ferten av drømmen de kanskje skal bygge livet sitt på.

Elin øver inn trinn i krysning mellom klassisk og moderne.

Av 500 søkere var det plass til 150, så skolen er smekk full, og jeg fikk en god følelse ved ankomst. Jeg var riktignok i godt humør allerede før taxien stoppet på tunet, ettersom sjåføren hadde opplyst meg at Melhus er en veldig lang kommune.
    "Hvor lang da," lurte jeg på, der jeg satt med knærne butt i seteryggen.
    "Den må nu verra sånn cirka 38 kilometer," fikk jeg til svar.
    For alt jeg vet, kan det være langt over middels kommunelengde i Trøndelag. "Og hvor brei er den da?"
    "Her ved Melhus ... ca den må nu verra sånn cirka 4 mil."
    "Så kommunen er litt breiere enn den er lang altså?"
    "Ja."

Benjamin over kakefatet.

Audun med høye toner.

Alle elever - og jeg mener hver eneste enkelt av de mange jeg har spurt - priser lærerkreftene på skolen sin. Ikke én klage har jeg hørt hittil! Selv merker jeg også den gode velkomsten jeg får, og jamnt over er også maten fin-fin (det har blitt antydet at elevene legger på seg to kilo i snitt). Det skal sies at Trøndertun slår alle rekorder, med frukt, yogurter, juicer, tevarianter og jaggu kake til dessert på lørdagen, men så har de visst sikret seg en kokk utenom det vanlige.
    Ettersom jeg liker å gjøre meg kjent et nytt sted, lusket jeg rundt og åpnet alle dørene jeg fant. Musikk ledet ofte vei gjennom korridorer og etasjer. Det ble flere intimkonserter, dansenummer og kunstneriske utgreiinger både hist og her. Det var dessuten hengt opp plakat om foredraget mitt, og alle skjønte hvem jeg var.

Lange fingre leker over Schimmels elfenben.

Øystein, Michael og Aleksander.

Inne i salen fungerte alt det tekniske lenge før elevene fylte radene. Jeg fikk hvisket i øret at noen tykke fantasy-romaner var smuglet inn på bakerste rad, som alltid fylles opp først, men det gjør meg ingenting. Riktignok roper jeg at de er noen hengerumper og får alle til å flytte et par rader frem, men noen må gjerne sove for min del, det er opp til dem.
    Oppdraget regner jeg som fullført dersom jeg klarer å sette fart i drømmer og fantasier hos det store flertallet. Skulle en håndfull av dem gi uttrykk for at de virkelig har hatt en aha-opplevelse, sover jeg veldig godt på veien hjem. Det har jeg gjort hver gang i år, men alle skolene jeg hittil har besøkt har jo hatt reising og friluftsliv på timeplanen, så hvordan ville denne gjengen ta det?

Foredraget
Humøret mitt hadde ikke dalt over natten, tvert i mot var jeg noe overtent, så jeg var redd for å gjøre en blemme underveis. Det er fort gjort å bikke over til å bli mer gira enn publikum er klar for i en spontan framføring, og min bekymring var velbegrunnet: For første gang hadde jeg glemt å skru av Skype, slik at et par irriterende pling oppstod. I forsøk på å skru av dette, greide jeg å skru av hele presentasjonen midt i Latin-Amerika! Heldigvis var historien den dramatiske jungelkrysningen fra Colombia til Panama, og bildene var vist. Da funker kommentaren fint alene, og jeg reddet situasjonen med en pause, som ble brukt til å finne synken igjen.

borti 150 stk, stinn brakke

De spurte og de lo. Jeg forsøkte å huske hva jeg helst vil banke inn i hue på dem av viktigheten av utfordringer, verdien i å klare seg alene og hvorfor det er nytteløst å stange for lenge i den samme veggen. Marsvinhistorien ble gitt på oppfordring, vi gjennomgikk alle tre seksjoner fra Egypt, Kairo og De Dødes By og vi fikk tid til eventyret på Færøyene og traileren til den nye dokumentarserien jeg jobber med. De fire timene fløy unna, og riktignok slapp de ut til enda 12 minutter i friluft, men da den endelige spørsmålsrunden var over stod jeg der dønn svett i bar overkropp. Dét er sannelig første gang!

Tilbakemeldingene har vært like positive tidligere, men aldri fra så mange. Det gjør inntrykk når en nittenåring kommer opp og gir et fast håndtrykk og takker, når en annen slår fast at han alltid pleier å sovne etter tre timer og når ei jente med godt grep om en fantasy-roman smiler gjennom tilståelsen sin og slår fast at hun ikke fikk lest én side ...

Singsongsang i "Hus 1" senere på kvelden. Flott forlegning!

Å komme seg hjem...
Hjemturen gikk også på skinner, hvilket den faktisk ikke skulle, ettersom jeg hadde tenkt meg på "Lavprisekspressen" om natten. Enkelte unevnelige individer hevdet imidlertid å ha bedre greie på både buss og tog enn meg, dermed skar planen seg og endte opp med en ekstra, om enn særdeles hyggelig overnatting med super samtale og god frokost inne i Trondheim. Jeg har takket trønderne før, og gjør det gjerne igjen!

Jon, i sitt 41'ndte år bak rattet!

    Tidlig søndag morgen triller så Jon opp til inngangen. Med 41 år i bilen er han en av byens mest erfarne taxisjåfører. Han har svar på alle spørsmål og renner over av saftige syn på plassering av nye hoteller, havutsikt, bygging av vei, bane og skoler samt kvaliteter i trehusbebyggelsen. For øvrig stusser jeg over at jeg for andre gang denne helgen må klemme meg inn i baksetet.
    "Nei, jeg foretrekker at kunden sitter foran," sa Jon. "Da er det lettere å prate, det er jo det som er så trivelig med denne jobben!"

fotograf: storebror

Som for å krone verket, møter jeg så Marius på femten og hans lille- og storebror da de kommer på toget på Trysil. Eldstemann venter på sin nye flirt, som kommer på med sin søster lenger sør. Jentene har jaggu også en søster, og da hele gjengen dels er skilsmissebarn og dels har bakgrunn i fosterfamilier og ungdomshjem, finner vi ut av at jeg må ta styringa ved togskifte på Hamar. Jeg kan jo med godt monn være faren deres, så vi leker storfamilie og bekjentskapet er virkelig underholdende.
    For en gjeng. For en tur. For noen muligheter.

Riktig god reise!

Lag en fotobok!

Det er ikke vrient å lage en fotobok, og det finnes mange varianter og ymse tilbydere. I mine eksempler har jeg valgt CEWE fotobok fra Japan foto. Den er dyr, men jeg ble imponert over resultatet. Blurb er billigere, spesielt ved trykk av flere eksemplarer. Den bestilles kjapt og greit fra England, valg av høy kvalitet anbefales. Av meg får du dog ikke en test, bare noen tips før du går igang med din fotobok.

Hvorfor lage en fotobok?
Du vet det egentlig godt selv. Du har mange bilder du er glad i, men mangler kontroll og deler dem for sjelden med andre. Bilder blir dessuten dobbelt så bra når de er godt presentert, og bildets kvalitet kommer mye bedre til sin rett på papir enn på en skjerm. Fotobøker er for øvrig en fabelaktig gave av flere grunner. Den viser omtanke ved å være selvlaget, samtidig som den jo kan settes i en hylle og ikke forplikter til å henges på veggen, slik et innrammet fotografi gjør. Bilder faller heller ikke ut av en fotobok, som de gjør av et album... Men først og fremst gjør du det altså av respekt for de gode fotografiene, som fortjener bedre enn å mugne i en harddisk!

Hvor begynner du?
Start med å velge deg et tema, enten det er sommerferien, barnets første år eller samlingen av de beste naturbildene. Søk etter variasjon i utvalget, og vær ikke redd for å strø mange bilder utover lysbordet. Masse bilder! Det er flott med et mangfold, og du får lett bruk for småbilder som kan gjøre layouten sprekere med. Detaljer er snadder, let etter gode nærbilder som kan stå i kontrast til store oversiktsbilder.

Fix på bildene.
Bilderedigeringsprogrammer kommer i alle ferdighetsnivå, fra gratisprogrammer som Googles picasa og temmelig avanserte GIMP til kongen på haugen, Adobes Photoshop. Det som er viktig, er at du ser hvor lett bildene kan bli vesentlig bedre ved å justere ørlite på kontrast, metning og skarphet. Skjermen din kan ha en annen fargejustering (gratisprogram for skjermjustering) enn trykken, det vil gi utslag i det ferdige resultatet. Så korriger med varsomhet. Husk at "less is more" - det verste du kan gjøre er å overdrive.


Velg deg bok og layout.
Hvilket format vil du ha? Skal det være kvadratisk, høyde eller bredde. Vil du ha stiv perm til stivere pris? Og er bildene så saftige og skarpe at du ønsker å spandere på dem høykvalitets fotopapir? Kanskje du foretrekker det tykke, matte bokpapiret til Blurb framfor mer glossy finish?
    Programmet for å lage boken laster du lett ned, og innstallerer på din Mac eller PC. Antall sider kan du bestemme deg for etterhvert, men du vil få en rekke layoutforslag, som du bør gjøre deg kjent med. Like greit kan det imidlertid være å gjøre det selv, da henger man seg ikke opp i malene.
    Omslaget bør du legge ekstra flid i. Har du et bilde som egner seg til å gå hele veien rundt? Tenk på det, på neste tur. Let etter det flotte, rene motivet som kan gi et passende motiv både til forside, rygg og bakside. Det skal ha plass til tittel foran og kanskje en beskrivelse av bokas innhold på baksiden, eventuelt kombinert med en serie småbilder.
Sett i gang.
Forsøk å variere med størrelsen og utsnitt på bildene. Noen bilder står best fram på en farget bakgrunn, mens andre kan fylle arket helt ut til kanten. Eksperimenter for å finne uttrykket du liker, og vær kreativ med bildesammensetningen. Let etter interessante kontraster og likheter i motivenes farger, komposisjon og innhold. Noe av vitsen med å vise en bildesamling er at kombinasjonen av bilder får frem et større budskap enn de ville gjøre isolert fra hverandre.
    Du kan skape variasjon ved å veksle mellom dine egne bildebakgrunner eller ensfargede og mønstrede bakgrunner som ligger i programmet eller enkelt lastes ned fra nettet. Som bildebakgrunner er det ofte lurt å velge bilder med store rene flater eller mønstre som sand, bølger, skyer etc. Bildene selv kan også gis en passepartout, altså en slags ramme, for eksempel i form av et hjerte eller avrevne kanter.
    Alt dette er vel og bra, men ikke gå deg vill i effekter og kruseduller. Det er hele tiden bildenes historie som er viktigst, og den må ikke overdøves av jålete fiksfakserier.

Tekst?
Like enkelt som å trekke inn et foto, er det å lage en tekstboks, hvor du eventuelt kan bidra med mer enn bare en ren bildetekst. Hva med en liten historie om bakgrunnen for bildet - et dikt kanskje - eller en helt annen betraktning som åpner opp for assosiasjoner omkring temaet. Utdrag fra dagboka ført på reisen kan være genialt. En serie SMS'er. Hva som helst. Alterativet er å blåse i alt annet enn hva bildene selv forteller, det kan også være effektfullt. Velger du tekst, få en annen til å lese korrektur, det er ergerlig hvis en feil går i trykken.

Lykke til!
Det er store muligheter for at du blir imponert over deg selv, når den ferdige boka foreligger. Hvis noen av bildene skuffer deg, bør du sammenlikne dem med originalen. Grunnen kan være for lav oppløsning eller mangelfull bildekorrigering i forkant. Lærer du den leksa blir neste bok perfekt. Kjør på!

Fuck i Bergen

Gode reisevenner, vi skravlet nonstop Finse-Bergen, inkl. planmessig opphold på Myrdal.

Dagtoget til Bergen er genialt. Bare du holder deg våken hele foregående natt, er det ikke noe problem å sove helt til Finse. Konduktøren måtte ty til korporligheter for å få liv i meg for billettkontrollen. Jeg satt da heller ikke på min plass, hvor en kineser som akkurat hadde sett Island på tre dager hadde plassert seg. Dermed fikk jeg et bedre sete, så jeg valgte å være galant. I tillegg kom jeg - da våken tilstand omsider innfant seg - i prat med Maria Steinarson. Hun viste seg å være i den grad hyggelig at vi etter et gruppebilde begav oss opp i Marken. Marken er en brosteinsbelagt stump mellom togstasjonen og Bryggen, her er det ymse uteserveringer og rent ut trivelig. Jeg velger oss "Aura". De har gode parasoller og det kommer til å regne.

synkende After Eight

    "Kjempegod Latte" står det skrevet inne på disken. Jeg er galant igjen, etter å ha fått beskjed fra Bryne-Maria om at hun skulle ha svart kaffe. Selv blir jeg lett fristet av uvanlige initiativ, og jeg har aldri før sett en latte annonsert som "kjempegod", så den tar jeg. Min innledende høflige atferd faller i grus når min nye venninne blir avspist med en enkel liten kopp, mens jeg selv har en bugnende bolle. Kelneren danderer attpåtil en After Eight midt i den bløte sengen av varmt melkeskum med dekorstriper.
    "Hvorfor i all verden ville du bare ha svart kaffe?" lurer jeg.
    "Jeg vet ikke hva alt det andre heter..." svarer Maria, og gir meg en samvittighet svartere enn innholdet i koppen hennes. Hun får smake. Litt.

Maria lærer altså hva latte heter, og innvier meg til gjengjeld i en spennende historie om hvordan det er å komme fra Bryne. Hun har vært på folkehøyskole og har studert i Paris. Nå er hun på vei til å bli tannlege, og studerer i Polen. Det er ikke helt fritt fram å slippe ut i verden skjønner jeg, når det hjemlige miljø preges av religiøse over- og undertoner.

Fuck (ikke mitt bilde)

  En trubadurliknende fyr dukker opp, og snakker først engelsk, selv om han etterhvert later til å være bergenser eller der omkring. Jeg har bare plast, så han får ingen fortjeneste på meg, men han er tydelig glad i oppmerksomhet, og i å proklamere sitt syn på verden. Han mener han har det hardt, og jeg motsier ham. Det blir starten på en ganske interessant disputt. Han roter seg inn i selvmotsigende og stadig mer ytterliggående påstander.
    Det er tydelig at provokasjon er målet. Argumentasjonsrekken som ender i at folk bør skytes og kirker brennes, på bakgrunn av at masturbering tidligere var forbudt, at nakenhet og sex ikke sees på som det mest naturlige i verden og de kristnes brutalitet og heksebrenning. Jeg slår fast at kirken har beveget seg relativt langt de siste tiår, selv uten at dets utøvere har blitt henrettet. Så roer han seg litt og visst skal til å gå videre. Da går det visst opp for ham at det ikke har gått opp for meg hvem han er.

Fuck og dama til alters i Domkirken (videograb)

    "-Fuck for Forest," opplyser han, som om det er  for-, mellom- og etternavn. Det henger på greip, omtrent slik må han se ut. Han påstår at et TV-team følger ham for å lage en dokumentar, men han har ristet dem av seg.
    Dette leder naturligvis inn i en diskusjon om hvorvidt det var en god idet å simulere samleie i Domkirken, hvilket det etter mitt syn ikke er. Det viser seg at Fuck, som jeg senere har googlet til å hete Tommy Hol Ellingsen (det var vanskelig å finne en illustrasjon uten tissen hans eller puppene til kjæresten, les gjerne kronikken hvor han forklarer sin kampsak), er ute av stand til å følge sine egne ressonnementer, men da han møter saklige argumenter snarere enn opphisselsen han fisker etter, tyr han til svært usmakelige uttalelser omkring Utøya.
    "Nok!" sier jeg. "Han står og beføler treet ved siden av meg, og jeg blir temmelig bestemt: "Nå har du ødelagt ethvert poenget du muligens kan ha hatt, kom deg vekk. Gå å pul et annet tre!"
    Borte blir han, tidsnok til at vi runder av samtalen og plukkes opp av kjente.

"-Jeg spiser ikke slikt!"

Min venn Kristian tar meg hjem til middag. Vi stopper i fiskedisken for å bli inspirert. Røkt kveite er på tilbud, og etter forgjeves å lete etter røktkveiteoppskrift på app'ene til Kristians smarte telefon, ser vi oss nødt til å spørre jenta som har ansvaret for ferskvareavdelingen om tilberedningen. Hun har ikke peiling, for å si det mildt. Forklaringen er enkel.
     "Jeg spiser ikke slikt," forklarer hun.
    Med "slikt" mener hun fisk, dog med unntak av laks, får vi vite. Heldigvis finnes det også en eldre kvinne ansatt i avdelingen - hun spiser fisk - og får nå spisepausen forpurret pga oss.
    Det er bra med kortreist mat, men kiloprisen til geitosten i denne butikken er drøy, så vi nøyes med kveite, poteter og ingredienser til hva som litt senere blir min første hvite dillsaus.

   Bergen er et eget land, med egne lover. Jeg har i alle fall aldri vært noe sted hvor regelen sier at du skal stå midt i rulletrappen, attpåtil med et tydelig varsko før påstigning. Det kan skyldes at en jente falt ned fra en trapp for snart ti år siden. Varslet skal vel forhindre at barn faller ut av trappen, hvor sannsynlig det enn måtte være at så viltre unger tar notis av en "stå-i-midten-regel".

Fisk og saus blir knallgod, så vi er fornøyde, og bruker det meste av kvelden til å påvirke sønnen til å posere for ett tannportrett. Det avgjørende argument ser ut til å være at jeg selv er lei meg for at jeg ikke har bilde av min egen munn uten tenner, og det lykkes i siste minutt ...

Kjempefine nye tenner er underveis!

Svært trivelig, var det!

    Åsane Folkehøgskole ligger like i nærheten, for vi er allerede en halv time nord for byen. Dette har vært et herlig hverdagseventyr. Jeg har møtt mange interessante folk, og gleder meg til å treffe de unge voksne elevene på skolen. De viser seg veldig åpne og spørrelystne. Hva de senere mener om foredraget kan du lese av disse referansene på Pauls Planet på Facebook.

God reise!
Paul

En Vill Mann

Nei, ikke vill i det hele tatt, bare en liten lort. Eller eventuelt "En Vill Bedrager". Til Dagbladet og  i Aftenposten vedgir han: "Jeg dreit meg ut," men han gjorde ikke det. Slett ikke. Han fikk priser, solgte et femsifret antall bøker på Cappelen Dam og var trekkplaster på villmarksevents. Det er ikke å drite seg ut. Det er å bedra. De som er driti ut, er alle oss som trodde på bløffen og drømmen.

For å forklare. Jeg snakker om "Årets villmarking" Kristoffer Clausen. Han gjorde et stort nummer ut av å klare seg i naturen i ett år. Jakt, fiske og sanking. Stort skjegg og frost i barten. Skikkelig norsk. Han inspirerte oss og utfordret Mannen i noen og enhver. Så viser det seg at han ikke er mer mann enn "Fotballfrue". Han har hamstret på shoppingsenter i Sverige og bodd på hotell.

Ingen andre stod fram og hevdet at de levde av reinsdyr og bark det året. Clausen ville ikke blitt mobbet om han gav opp pga sykdom i familien, asthma, fotsopp eller nysgjerrighet på "Skal vi Danse?". Det hadde vært greit. Han kunne også med glans sluppet unna med et og annet besøk på shoppingsenter og varm dusj, hvis han bare var ærlig om det. Han kunne like fullt forsynt oss med gode filmer og blogging om flotte villmarksoppleveler, tips om hvordan å gjøre et smakfullt måltid ut av en neve mose og kunnskap om sportegn. Det ville vært flott, prisverdig og tiltrengt. Om han bare var mann til å være ærlig.

I dag tror jeg få føler seg som mindre mann en Kristoffer. Noe så ynkelig som å bløffe på seg villmarkstatus skal du slite med å finne. Stakkars, bitte lille mann, som har vært så grusomt skuffet over seg selv og sine begrensninger at han ikke har greid å stå oppreist med en sannhet.

"Betyr det egentlig noe?" kan du spørre. "Filmene og boka var jo gode."
"Javisst, og Lion King var også en flott film," tenker jeg da. Eventyrene til Brødrene Grimm likeså av høy kvalitet. Men det er fordi vi vet hva  som er sant og hva som er eventyr. En dokumentar er en dokumentar, selv til tross for alle de fortellerknep og redigeringsmuligheter som flittig brukes for å øke spenning og drama. "Naturfilmer" er stort sett juks og fanteri, men det er allment akseptert, og nærmest i en egen kategori. Når det gjelder menneskers opplevelser stiller det seg annerledes. Historiens premiss må være genuin under all denne makeup'en. Det er minstekravet, ellers er produktet gitt feil merkelapp og vi snakker om selvhevdende løgnaktighet og bedrageri.

"Årets Villmarking" = en liten lort

Lille Kristoffer fremstår som en realitywannabe som vil på TV. Avtalene med media var i boks allerede før han la ut på tur, og referansene til legendariske Helge Ingstad var lagt klare. Det la åpenbart et press på gjennomføring og en visshet om at vel blåst vil gi en masse oppmerksomhet, penger og nye muligheter. Det er det media har oppdratt en hel generasjon til å tenke. Kjapt. Catchy. Ekstremt. Suksess.

Skandalen ville vært mindre graverende om det var snakk om et forretningseventyr eller en samfunnsreality. Vi er vandt til usannheter fra den kanten, det er nettop derfor vi har et sug etter villmarkens ekte og urørte. Respekten og forholdet til naturen er av de ting som gir nordmenn vårt særpreg, selv de mer urbane av oss. Om det bare er en natt i Kollen, så får vi den gode følelsen av å ha gjort noe skikkelig, midt i hverdagens metroseksualitet. Det er denne følelsen - denne nasjonalfølelsen - som den ynkelige lille bløffmakeren har tråkket på.

For å holde oss til eventyrene, men da de av den ærlige sorten, vil jeg sitere Astrid Lindgren i Brødrene Løvehjerte:
(...) da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige.
"-Hvorfor det", spurte Kavring.
"-For ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort," sa Jonatan

I mine øyne er Kristoffer Clausen akkurat det. En liten lort.

Sopptur på Kolbotn

Det er lettere å lokke folk med ut i skauen når det venter en belønning av nystekt sopp etter hjemkomst. 2011 er dessuten erklært soppår, så selv nybegynnere som meg har en rimelig sjanse for å finne noe spiselig. Utstyr deg med kurv og papirposer, kniv og børste, og forsøk å bring hjem mer sopp enn jord, mark og snegler...

Alliert med et par halvveis soppkyndige i den ganske internasjonale venneflokken, sprer manngarden vår seg ut i småskauen i åsen mellom Kolbotnvannet og Gjersjøen. Her er det variert skog, masse mose og september, som jo er Den Store Soppmåneden. Det er ikke mulig å komme tomhendt hjem nå!

Sopp behøver ikke være noe skummelt og livstruende. Det er bare å satse på en type du er sikker på, og så utvide med en ny type for hver tur du tar. Noen av de giftige er likevel svært flotte, så ta med kamera og ikke bry deg om at de andre gjør narr av at du krabber rundt i reinlavet for å få den feteste vinklingen. Prøv å vis soppen med dens mest typiske kjennetegn. På den måten kan du også dokumentere tvilstilfeller, og slå dem opp etter turen.

Kantarell er selvsagt førstevalg, den er kjempegod og smaker godt. De vokser gjerne nær stien og er knapt til å ta feil av. Du kjenner den på fargen, og på de blodåreaktige rillene på undersiden. Heldigvis er den mer ettertraktet av mennesker enn ekle bløtdyr, så soppene er ofte hele og fine. En edderkopp fra eller til skader jo ikke.

Blek eller gul piggsopp er også en trygg satsing. De tydelige piggene på undersiden gjør den lett å gjenkjenne, og kjøttet er  både velsmakende og fast i konsistensen. Nam nam.

Skrubbene er jeg imidlertid ikke sikker på, og Konstancja, som sverger for at dette  velduftende funnet er en vanlig matsopp i Polen, får massiv motstand fra Rahima. Muligens er det en brunskrubb. Det blir uavgjort, og den bringes i separat pose for analyse post mortem.

Vi går alle rundt og soper inn hva vi formoder er traktkantareller, inntil en kjentmann dukker opp og påstår de er gule trompetsopp. Bjørn Ganger er ute for å dokumentere det økologiske mangfoldet i området, men protesterer heftig på å tituleres som ekspert, noe jeg likevel er tilbøyelig til å kalle ham, ut i fra hans skråsikkerhet der han vennlig og tålmodig besvarer spørsmål fra alle kanter.

Forskjellen på gule trompeter og trakter lyder nemlig til å være hårfin. Heldigvis smaker begge godt. Den ene har etter sigende en gulere underside enn den andre, men begge skal ha en traktaktig forsekning midt på hoden, og en hul kanal ned i midten. Unge sopper kan forveksles med en giftig type som ikke har trakt, som gjerne vokser kloss inntil, så vær sikker når du plukker. Det er forbasket å få en giftsopp ned i kurven, for da må alt kastes!

På et tidspunkt fotograferer jeg en sjarmerende liten plugg, som i ettertid viser seg å være en ung røyksopp. Hadde jeg delt den på midten og funnet hvitt kjøtt, ville det vært midt i blinken. Jeg fryktet at det var snakk om en hvit fluesopp, så jeg lot den beholde livet.

En gul korallsopp - eller fingersopp - fikk også stå, etter å ha posert for meg. Slike kan bli digre og finnes i spiselige utgaver, men den lille tassen jeg fant ville ikke monne stort og jeg klarer uansett ikke å skille dem ad ... enda.

En fordel med at sommeren har vært regnfull, er at det trygt lar seg tenne bål til kaffen. Det er noe rart med bål og varme drikker. Naturligvis burde vi hatt med noe å grille eller en panne til soppen, men uansett var det godt å pause litt, mens de mest ihuga lot vente på seg. At min gamle venn Frode ble lenge borte fra oss, tydet imidlertid på at han hadde gjort et funn:

Svart Trompetsopp likner på løvet som falt i fjor. Vi holdt på å tråkke ned en hel koloni før vi skjønte at denne temmelig sjeldne soppen vokste i betydelige mengder. Frode fant det helt geniale stedet, og hadde med sin fargeblindhet funnet idealsoppen sin. Den er som navnet sier svart og grå, og ser fillete og losslitt ut, men smaker vidunderlig.

Det ble mer enn vi kunne spise opp, så mye at vi sannsynligvis hadde for mange kantareller i pannen, slik at det ble i fuktigste laget. For mye sopp! Det er en uvant, men svært velkommen problemstilling.

Nå vil jeg lære mer!


Riktig god sopptur!