Fuck i Bergen

Gode reisevenner, vi skravlet nonstop Finse-Bergen, inkl. planmessig opphold på Myrdal.

Dagtoget til Bergen er genialt. Bare du holder deg våken hele foregående natt, er det ikke noe problem å sove helt til Finse. Konduktøren måtte ty til korporligheter for å få liv i meg for billettkontrollen. Jeg satt da heller ikke på min plass, hvor en kineser som akkurat hadde sett Island på tre dager hadde plassert seg. Dermed fikk jeg et bedre sete, så jeg valgte å være galant. I tillegg kom jeg - da våken tilstand omsider innfant seg - i prat med Maria Steinarson. Hun viste seg å være i den grad hyggelig at vi etter et gruppebilde begav oss opp i Marken. Marken er en brosteinsbelagt stump mellom togstasjonen og Bryggen, her er det ymse uteserveringer og rent ut trivelig. Jeg velger oss "Aura". De har gode parasoller og det kommer til å regne.

synkende After Eight

    "Kjempegod Latte" står det skrevet inne på disken. Jeg er galant igjen, etter å ha fått beskjed fra Bryne-Maria om at hun skulle ha svart kaffe. Selv blir jeg lett fristet av uvanlige initiativ, og jeg har aldri før sett en latte annonsert som "kjempegod", så den tar jeg. Min innledende høflige atferd faller i grus når min nye venninne blir avspist med en enkel liten kopp, mens jeg selv har en bugnende bolle. Kelneren danderer attpåtil en After Eight midt i den bløte sengen av varmt melkeskum med dekorstriper.
    "Hvorfor i all verden ville du bare ha svart kaffe?" lurer jeg.
    "Jeg vet ikke hva alt det andre heter..." svarer Maria, og gir meg en samvittighet svartere enn innholdet i koppen hennes. Hun får smake. Litt.

Maria lærer altså hva latte heter, og innvier meg til gjengjeld i en spennende historie om hvordan det er å komme fra Bryne. Hun har vært på folkehøyskole og har studert i Paris. Nå er hun på vei til å bli tannlege, og studerer i Polen. Det er ikke helt fritt fram å slippe ut i verden skjønner jeg, når det hjemlige miljø preges av religiøse over- og undertoner.

Fuck (ikke mitt bilde)

  En trubadurliknende fyr dukker opp, og snakker først engelsk, selv om han etterhvert later til å være bergenser eller der omkring. Jeg har bare plast, så han får ingen fortjeneste på meg, men han er tydelig glad i oppmerksomhet, og i å proklamere sitt syn på verden. Han mener han har det hardt, og jeg motsier ham. Det blir starten på en ganske interessant disputt. Han roter seg inn i selvmotsigende og stadig mer ytterliggående påstander.
    Det er tydelig at provokasjon er målet. Argumentasjonsrekken som ender i at folk bør skytes og kirker brennes, på bakgrunn av at masturbering tidligere var forbudt, at nakenhet og sex ikke sees på som det mest naturlige i verden og de kristnes brutalitet og heksebrenning. Jeg slår fast at kirken har beveget seg relativt langt de siste tiår, selv uten at dets utøvere har blitt henrettet. Så roer han seg litt og visst skal til å gå videre. Da går det visst opp for ham at det ikke har gått opp for meg hvem han er.

Fuck og dama til alters i Domkirken (videograb)

    "-Fuck for Forest," opplyser han, som om det er  for-, mellom- og etternavn. Det henger på greip, omtrent slik må han se ut. Han påstår at et TV-team følger ham for å lage en dokumentar, men han har ristet dem av seg.
    Dette leder naturligvis inn i en diskusjon om hvorvidt det var en god idet å simulere samleie i Domkirken, hvilket det etter mitt syn ikke er. Det viser seg at Fuck, som jeg senere har googlet til å hete Tommy Hol Ellingsen (det var vanskelig å finne en illustrasjon uten tissen hans eller puppene til kjæresten, les gjerne kronikken hvor han forklarer sin kampsak), er ute av stand til å følge sine egne ressonnementer, men da han møter saklige argumenter snarere enn opphisselsen han fisker etter, tyr han til svært usmakelige uttalelser omkring Utøya.
    "Nok!" sier jeg. "Han står og beføler treet ved siden av meg, og jeg blir temmelig bestemt: "Nå har du ødelagt ethvert poenget du muligens kan ha hatt, kom deg vekk. Gå å pul et annet tre!"
    Borte blir han, tidsnok til at vi runder av samtalen og plukkes opp av kjente.

"-Jeg spiser ikke slikt!"

Min venn Kristian tar meg hjem til middag. Vi stopper i fiskedisken for å bli inspirert. Røkt kveite er på tilbud, og etter forgjeves å lete etter røktkveiteoppskrift på app'ene til Kristians smarte telefon, ser vi oss nødt til å spørre jenta som har ansvaret for ferskvareavdelingen om tilberedningen. Hun har ikke peiling, for å si det mildt. Forklaringen er enkel.
     "Jeg spiser ikke slikt," forklarer hun.
    Med "slikt" mener hun fisk, dog med unntak av laks, får vi vite. Heldigvis finnes det også en eldre kvinne ansatt i avdelingen - hun spiser fisk - og får nå spisepausen forpurret pga oss.
    Det er bra med kortreist mat, men kiloprisen til geitosten i denne butikken er drøy, så vi nøyes med kveite, poteter og ingredienser til hva som litt senere blir min første hvite dillsaus.

   Bergen er et eget land, med egne lover. Jeg har i alle fall aldri vært noe sted hvor regelen sier at du skal stå midt i rulletrappen, attpåtil med et tydelig varsko før påstigning. Det kan skyldes at en jente falt ned fra en trapp for snart ti år siden. Varslet skal vel forhindre at barn faller ut av trappen, hvor sannsynlig det enn måtte være at så viltre unger tar notis av en "stå-i-midten-regel".

Fisk og saus blir knallgod, så vi er fornøyde, og bruker det meste av kvelden til å påvirke sønnen til å posere for ett tannportrett. Det avgjørende argument ser ut til å være at jeg selv er lei meg for at jeg ikke har bilde av min egen munn uten tenner, og det lykkes i siste minutt ...

Kjempefine nye tenner er underveis!

Svært trivelig, var det!

    Åsane Folkehøgskole ligger like i nærheten, for vi er allerede en halv time nord for byen. Dette har vært et herlig hverdagseventyr. Jeg har møtt mange interessante folk, og gleder meg til å treffe de unge voksne elevene på skolen. De viser seg veldig åpne og spørrelystne. Hva de senere mener om foredraget kan du lese av disse referansene på Pauls Planet på Facebook.

God reise!
Paul

En Vill Mann

Nei, ikke vill i det hele tatt, bare en liten lort. Eller eventuelt "En Vill Bedrager". Til Dagbladet og  i Aftenposten vedgir han: "Jeg dreit meg ut," men han gjorde ikke det. Slett ikke. Han fikk priser, solgte et femsifret antall bøker på Cappelen Dam og var trekkplaster på villmarksevents. Det er ikke å drite seg ut. Det er å bedra. De som er driti ut, er alle oss som trodde på bløffen og drømmen.

For å forklare. Jeg snakker om "Årets villmarking" Kristoffer Clausen. Han gjorde et stort nummer ut av å klare seg i naturen i ett år. Jakt, fiske og sanking. Stort skjegg og frost i barten. Skikkelig norsk. Han inspirerte oss og utfordret Mannen i noen og enhver. Så viser det seg at han ikke er mer mann enn "Fotballfrue". Han har hamstret på shoppingsenter i Sverige og bodd på hotell.

Ingen andre stod fram og hevdet at de levde av reinsdyr og bark det året. Clausen ville ikke blitt mobbet om han gav opp pga sykdom i familien, asthma, fotsopp eller nysgjerrighet på "Skal vi Danse?". Det hadde vært greit. Han kunne også med glans sluppet unna med et og annet besøk på shoppingsenter og varm dusj, hvis han bare var ærlig om det. Han kunne like fullt forsynt oss med gode filmer og blogging om flotte villmarksoppleveler, tips om hvordan å gjøre et smakfullt måltid ut av en neve mose og kunnskap om sportegn. Det ville vært flott, prisverdig og tiltrengt. Om han bare var mann til å være ærlig.

I dag tror jeg få føler seg som mindre mann en Kristoffer. Noe så ynkelig som å bløffe på seg villmarkstatus skal du slite med å finne. Stakkars, bitte lille mann, som har vært så grusomt skuffet over seg selv og sine begrensninger at han ikke har greid å stå oppreist med en sannhet.

"Betyr det egentlig noe?" kan du spørre. "Filmene og boka var jo gode."
"Javisst, og Lion King var også en flott film," tenker jeg da. Eventyrene til Brødrene Grimm likeså av høy kvalitet. Men det er fordi vi vet hva  som er sant og hva som er eventyr. En dokumentar er en dokumentar, selv til tross for alle de fortellerknep og redigeringsmuligheter som flittig brukes for å øke spenning og drama. "Naturfilmer" er stort sett juks og fanteri, men det er allment akseptert, og nærmest i en egen kategori. Når det gjelder menneskers opplevelser stiller det seg annerledes. Historiens premiss må være genuin under all denne makeup'en. Det er minstekravet, ellers er produktet gitt feil merkelapp og vi snakker om selvhevdende løgnaktighet og bedrageri.

"Årets Villmarking" = en liten lort

Lille Kristoffer fremstår som en realitywannabe som vil på TV. Avtalene med media var i boks allerede før han la ut på tur, og referansene til legendariske Helge Ingstad var lagt klare. Det la åpenbart et press på gjennomføring og en visshet om at vel blåst vil gi en masse oppmerksomhet, penger og nye muligheter. Det er det media har oppdratt en hel generasjon til å tenke. Kjapt. Catchy. Ekstremt. Suksess.

Skandalen ville vært mindre graverende om det var snakk om et forretningseventyr eller en samfunnsreality. Vi er vandt til usannheter fra den kanten, det er nettop derfor vi har et sug etter villmarkens ekte og urørte. Respekten og forholdet til naturen er av de ting som gir nordmenn vårt særpreg, selv de mer urbane av oss. Om det bare er en natt i Kollen, så får vi den gode følelsen av å ha gjort noe skikkelig, midt i hverdagens metroseksualitet. Det er denne følelsen - denne nasjonalfølelsen - som den ynkelige lille bløffmakeren har tråkket på.

For å holde oss til eventyrene, men da de av den ærlige sorten, vil jeg sitere Astrid Lindgren i Brødrene Løvehjerte:
(...) da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige.
"-Hvorfor det", spurte Kavring.
"-For ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort," sa Jonatan

I mine øyne er Kristoffer Clausen akkurat det. En liten lort.

Sopptur på Kolbotn

Det er lettere å lokke folk med ut i skauen når det venter en belønning av nystekt sopp etter hjemkomst. 2011 er dessuten erklært soppår, så selv nybegynnere som meg har en rimelig sjanse for å finne noe spiselig. Utstyr deg med kurv og papirposer, kniv og børste, og forsøk å bring hjem mer sopp enn jord, mark og snegler...

Alliert med et par halvveis soppkyndige i den ganske internasjonale venneflokken, sprer manngarden vår seg ut i småskauen i åsen mellom Kolbotnvannet og Gjersjøen. Her er det variert skog, masse mose og september, som jo er Den Store Soppmåneden. Det er ikke mulig å komme tomhendt hjem nå!

Sopp behøver ikke være noe skummelt og livstruende. Det er bare å satse på en type du er sikker på, og så utvide med en ny type for hver tur du tar. Noen av de giftige er likevel svært flotte, så ta med kamera og ikke bry deg om at de andre gjør narr av at du krabber rundt i reinlavet for å få den feteste vinklingen. Prøv å vis soppen med dens mest typiske kjennetegn. På den måten kan du også dokumentere tvilstilfeller, og slå dem opp etter turen.

Kantarell er selvsagt førstevalg, den er kjempegod og smaker godt. De vokser gjerne nær stien og er knapt til å ta feil av. Du kjenner den på fargen, og på de blodåreaktige rillene på undersiden. Heldigvis er den mer ettertraktet av mennesker enn ekle bløtdyr, så soppene er ofte hele og fine. En edderkopp fra eller til skader jo ikke.

Blek eller gul piggsopp er også en trygg satsing. De tydelige piggene på undersiden gjør den lett å gjenkjenne, og kjøttet er  både velsmakende og fast i konsistensen. Nam nam.

Skrubbene er jeg imidlertid ikke sikker på, og Konstancja, som sverger for at dette  velduftende funnet er en vanlig matsopp i Polen, får massiv motstand fra Rahima. Muligens er det en brunskrubb. Det blir uavgjort, og den bringes i separat pose for analyse post mortem.

Vi går alle rundt og soper inn hva vi formoder er traktkantareller, inntil en kjentmann dukker opp og påstår de er gule trompetsopp. Bjørn Ganger er ute for å dokumentere det økologiske mangfoldet i området, men protesterer heftig på å tituleres som ekspert, noe jeg likevel er tilbøyelig til å kalle ham, ut i fra hans skråsikkerhet der han vennlig og tålmodig besvarer spørsmål fra alle kanter.

Forskjellen på gule trompeter og trakter lyder nemlig til å være hårfin. Heldigvis smaker begge godt. Den ene har etter sigende en gulere underside enn den andre, men begge skal ha en traktaktig forsekning midt på hoden, og en hul kanal ned i midten. Unge sopper kan forveksles med en giftig type som ikke har trakt, som gjerne vokser kloss inntil, så vær sikker når du plukker. Det er forbasket å få en giftsopp ned i kurven, for da må alt kastes!

På et tidspunkt fotograferer jeg en sjarmerende liten plugg, som i ettertid viser seg å være en ung røyksopp. Hadde jeg delt den på midten og funnet hvitt kjøtt, ville det vært midt i blinken. Jeg fryktet at det var snakk om en hvit fluesopp, så jeg lot den beholde livet.

En gul korallsopp - eller fingersopp - fikk også stå, etter å ha posert for meg. Slike kan bli digre og finnes i spiselige utgaver, men den lille tassen jeg fant ville ikke monne stort og jeg klarer uansett ikke å skille dem ad ... enda.

En fordel med at sommeren har vært regnfull, er at det trygt lar seg tenne bål til kaffen. Det er noe rart med bål og varme drikker. Naturligvis burde vi hatt med noe å grille eller en panne til soppen, men uansett var det godt å pause litt, mens de mest ihuga lot vente på seg. At min gamle venn Frode ble lenge borte fra oss, tydet imidlertid på at han hadde gjort et funn:

Svart Trompetsopp likner på løvet som falt i fjor. Vi holdt på å tråkke ned en hel koloni før vi skjønte at denne temmelig sjeldne soppen vokste i betydelige mengder. Frode fant det helt geniale stedet, og hadde med sin fargeblindhet funnet idealsoppen sin. Den er som navnet sier svart og grå, og ser fillete og losslitt ut, men smaker vidunderlig.

Det ble mer enn vi kunne spise opp, så mye at vi sannsynligvis hadde for mange kantareller i pannen, slik at det ble i fuktigste laget. For mye sopp! Det er en uvant, men svært velkommen problemstilling.

Nå vil jeg lære mer!


Riktig god sopptur!

Reis på altanen

Å være hverdagseventyrer betyr at selv en veps i stua eller blomster på altanen byr på spennende oppdagelser. Ideen er å betrakte det rundt deg som et barn gjør det. Da blir ikke bare det dagligdagse, men også reiser til fjerne strøk mer spennende.

Forleden dag startet med at en veps gjorde tilnærmelser til krukken med honning som stod på skrivebordet rett innenfor den åpne altandøra. Det glupske insektet fant låsen på krukka og så et øyeblikk ut til å forstå lukkemekanismens funksjon. Ettersom hempa er sju ganger større enn den selv, måtte den frustrerte vepsen etter etter fånyttes anstrengelser fly avsted med uforrettet sak.

Stemorsblomst med sort engel ...

Jeg fulgte etter, ut i sola. Det har jo vært mye finvær i sommer, selv om vi har hatt nok og hyppig regn til at det har vært enkelt å holde liv i blomsterkassene. For første gang anskaffet jeg i mai innhold til disse, og har siden nappet og luket og gjødslet og frøsanket til den store fortjenestemedalje. Jeg husker ikke navnet på halvparten av alt som gror innen min armlengdes avstand, men fargerikt og velduftende er det.

Ettersom de fleste andre blomster på Tonsenhagen nå har bukket under, har en sommerfugl lagt sin elsk på kassene mine. Den svinser fra stemorsblomster til ringblomster før den tar en tur bort på mønet for å fordøye godsakene den har slurpet i seg. Snart er det tilbake, kanskje aner den at dette nok er et av dens siste måltid.

Ringblomstene vokste opp i vinduskarmen før de ble plassert ut. Noen ble oransje og noen gule. Stemorsblomstene er også i to farger, og ettersom det har gått kav i frøinnsamlingen blir det til en tilfeldig blanding neste år. En lodden bladvekst og en hissig tett plante med rosa blomster har kjørt for fullt hele sesongen. Jeg satser på å ta dem inn, sammen med oliventreet, før frosten tar dem. Blomstringen er nå på hell. Knoppene som tappert løfter hodet nøler sterkt før de sender kronblader ut i den kjølige høstluften.

En tettvokst sak borterst i kassa har skutt opp rosa buketter et par ganger, og har tenkt å forsøke seg igjen, like grønn midt i september. Den står attmed noe som var et lite knippe blader i mai. Nå har den ekspandert  brutalt og blandet seg inn i noen erter som henger nedover mot naboen min.

De gule og røde blomstene har en hel verden inni seg. De har ofte hatt besøk av humler i sommer, og har en ganske sterk lukt som minner meg om varme dager for snart førti år siden. Pollenbærerne står som et forelsket par i en flammende varm katedral.

Men sommerfuglen holder seg til ringblomsten. Og jeg går inn og vipper opp hempa på honningkrukken, før jeg har litt ekstra i teen. Jeg skal nemlig skrive et blogginnlegg om en sopptur.

Ha en fin tur på altanen!

Haik til Synnervika

Reinlav som et teppe av snø.

Før padleturen fra Femunden til Røros etterlot vi en sykkel i Røros, slik at en av oss kunne returnere til Synnervika, der turen startet og bilen ble stående. Ettersom vi ankommer Røros flere timer før planlagt, er det imidlertid store muligheter for å få haik de 35 kilometrene, noe som ville spare inn et par timer.
    Det tar ikke lang tid før en trivelig kar kjører meg omtrent halvveis. Han skal ut å fotografere, sier han, og er ganske riktig kledd som en friluftselskende fotograf.
    "Hvilke motiver jakter du på," spør jeg.
    "Høstmotiver," svarer han litt nølende, før han medgir at han er spesielt fascinert av reinlavet.
    Jeg ler, og viser mine egne bilder av reinlav fra denne turen. De vokser som en organisk skog i skogen, langsomt, langsomt. Jeg forstår godt hans fascinasjon.

Liften tar slutt langs en helt øde strekning, nesten uten biler. Da tre kommer, stopper den første på mitt signal. Inni sitter tre eldre personer, to kvinner og en mann, som kjører.
    "Hva gjelder det?" lurer han.
    Jeg skulle mene det er åpenbart, men understreker at jeg håper på å få skyss, ettersom jeg har padlet en vei og nå må tilbake og hente bilen.
    "Det er litt ubeleielig," sier han så.
    De ser ut som om de er uforberedt på situasjonen, så jeg forsikrer at det er greit, og så kjører de alle av sted, mens jeg rusler videre. Det kommer ikke flere biler, før de tre pensjonistene returnerer, vender bilen og står og venter, ti meter lenger fremme.
    "Hei igjen," sier jeg. Denne gang får jeg hoppe inn i baksetet.
    "Vi har aldri tatt med haikere før," understrekes det, "men vi så jo en bil med kanoer på her, og så tenkte vi at det kunne være at du snakket sant."
    Dette er gode folk, det merkes lett.
    "Du har vel ikke våpen?" spør hun som sitter bak sammen med meg, hun heter Janne.
    "Jeg er redd for å måtte tilstå at jeg faktisk har en liten kniv."
    "Det har jeg også, så det er ikke så farlig," svarer hun beroliget.
    "Og dessuten har du stokk," påpeker jeg, og nikker mot det potensielle drapsvåpenet ved hennes føtter.

De er totalt ti gamle venner, som er på mimretur til Synnervika. De er flyentusiaster, forteller de. Sjåføren heter Gösta og flyr fremdeles, selv i en alder av 81 år. Det er inspirerende å møte slike livsglade folk.
    "Her bodde vi!" bryter Birgit ut i forsetet, "og var det ikke her vi hadde flyplass?"
    "Nei vi landet på isen på vannet i bukta bakenfor," slår Gösta fast.
    "I huset der oppe bode vi på hemsen," forteller Janne, "og i huset bortenfor festet vi!"
    For et liv de må ha hatt, og så mange historier de sitter inne med. Flyplassen deres i Trøndelag er nå bygd ut til andre formål, men flyklubben lever tydeligvis i beste velgående.

"Vi var nødt til å snu å plukke deg opp. Hva skulle du ellers ha gjort? Det var jo alt for langt å gå!" sier Janne.
    "Du skulle hørt henne," fortsetter Birgit i forsetet. "Hun insisterte på at vi skulle snu, ellers ville hun ikke få sove i natt."
    "Men vi har aldri før tatt med en haiker, altså," understreker Janne.
    "Nå må dere huske at det er mer risikabelt å haike, en å plukke opp haikere. Men hvor mange ulykker har dere faktisk hørt om?" spør jeg retorisk. "Som haiker møter jeg de aller beste personene, eller de aller verste. Så langt har jeg kun møtt de første."
    "Nå møtte du jo oss..."sier Janne litt tvilende.
    "Jammen det er jo det jeg sier! Dere er vidunderlige!" må jeg understreke. "Jeg sier som min far: Mange bekymringer har jeg hatt, men få har det blitt noe av! Dessuten føler jeg at noe beskytter meg, har ikke dere det slik, som har levd lenger enn meg?"
    Janne nikker bekreftende, men spør seg hvorfor det ikke later til å gjelde alle, og det har jeg intet svar på.

Birgit og Janne & Gösta Johansson

 De kjører meg helt fram, og jeg kommanderer dem ut til gruppebilde.
    "Jeg kan ikke, jeg er invalid, hevder Birgit."
    "Neida, det er du ikke," slår de to andre fast, så får de støttet venninnen fram til støtfangeren slik at jeg får bildet i boks.

Mange haiketurer har jeg tatt, men denne får høyeste poengtildeling så langt. Lite gleder meg mer enn å møte glade eldre mennesker som stadig har ungdommens galskap i seg. Slik vil jeg også bli.

Tusen takk for turen!

Paul

Femunden video

Frode hadde med et lite kompaktkamera, og jeg hadde med mitt lille kamera, og til tross for begrenset kapasitet på minnebrikken ble det noen snutter, som jeg satte sammen ... resultatet vinner ikke pokaler, men viser forhåpentligvis hvor fet en tur det var:

Det er ikke siste gang vi padler i Femundsmarka, for dette gav saftig mersmak.


God tur sjæl!
Paul

Ally kano ned Håelva!

Plassen er super. Vi befinner oss helt øverst i Feragelva og har sovet godt i åtte timer når vi står opp klokken 06.00. Glørne lar seg vekke til flammer og det blir en meget god frokost før vi lemper utstyret opp i den røde Ally'en. Egentlig er det en rask og retningsstabil kano, beregnet på flatt vann, i motsetning til den grønne navnebroren, som er bredere, går grunnere og derfor egner seg bedre til elv.

View Femunden - Røros i Ally kano in a larger map

Det er verdt å understreke at hverken Frode eller jeg har peiling på elvepadling, så vi forventer en bratt lærekurve. Det vi har forsikret oss om, er at lokalfolk melder høy vannstand og gode forhold, så det er i bunn og grunn oss selv dette kommer an på. Ettersom mobilen kun tidvis har hatt dekning, har vi navigert etter hukommelse og logikk brorparten av ferden, det er faktisk vanskelig å ta feil.

NTNU's friluftsgruppe passerte oss i går kveld.

 Vi vinker triumferende til den eneste morgenfuglen i NTNU's friluftsgruppe, som passerte oss i går kveld. De var 14 stykker, og slo leir nedstrøms. Kort etter blir vi mindre kjekke, da hva vi antar er et udramatisk stryk, viser seg å være en liten demning. Like før vi bikker over tar Frodes fryktbaserte instinkter overhånd, og han setter i å bakke, hvilket ville bringe oss med bredsida først og få svært uheldige konsekvenser.
      "Ikke stopp nå!" roper jeg, "Gi på!"
      Det går helt utmerket, og strykene som følger er ikke dramatiske. Utfordringen er å ikke treffe steiner, men det lykkes kun delvis, så duken til Ally får seg noen smell og skraper. Hun latter til å tåle det forbausende godt.

Etter den første strekningen kommer vi ned i Håsjøen. Området vi har vært igjennom er av landets rikeste. Omtrent alt vi har av større dyr trives her, vi mener bestemt det er hjortens brunstbrøl som gjaller over furumoene. Frode drømmer om å se elg eller bjørn, men vi må nøye oss med et par mink og store tepper av reinlav, som gir en helt spesiell stemning. Dessuten er det jo lemenår, så vi har hatt mange små krabater å smile av.
    Sjøene vi nå kommer inn i er viktige for fuglefaunaen. I dette området har fiskeørn sitt siste holdepunkt i Trøndelag, med en bra bestand. Kongeørn er det her også, sies det, til tross for at det største på vinger vi ser, er en musvåk.

Telefonen har endelig fått kontakt igjen, så vi får bekreftet at vi er på Rambergsjøen.

Skyene henger truende på vekslende kanter, mens det bygger seg opp et massivt mørke langt bak oss, over Femundsmarka. Sjelden har jeg sett slike skyer. Vi priser oss lykkelige for å være ganske tørre, noe som varer helt til vi passerer Rambergsjøen og skal ned strykene til Rismosjøen. Der blir Frode våt til skinnet, han som sitter forrest.

Kanopadling i elv krever et minimum av samarbeid mellom padlerne. Heldigvis hadde vi en roligere strekning lenger opp i elva, hvor vi kunne øve inn et par navigale momenter. Vi fant ut at jeg i stedet for å si "nå er det fint om du kan padle på den andre siden, Frode" like gjerne kan droppe formaliteter og høflighetsformer og skrike "SKIFT!" Som utgangspunkt var erfaringen dog at han skulle padle i yttersving, mens jeg med den mer kontrollerende åra padlet i innersving. Framre åremann bør også ha vett på å varsko når en stein er på kollisjonskurs, noe som reddet oss ved et par anledninger.

Det ser ikke på langt nær så dramatisk ut som det oppleves...

Jo mer vann, desto mer fart og spenning, og mindre sjanse for å treffe stein. Ut i fra denne teorien velger jeg å holde meg så midt i elven som mulig, hvilket har den uheldige konsekvens at vi uvergelig styrer beint inn i de største stående bølgene. Ally skyter elegant framover, men er som sagt temmelig slank, og skjærer dermed gjennom bølgene, som skyller over Frode. Så fort vi har fått et par slike ladninger innabords, blir kanoen vanskeligere å kontrollere. Det kjenner jeg godt fra en gruelig opplevelse i kajakk, så jeg kommanderer inn til bredden for lensing.
    Vi fortsetter, og Frode viser takter til dødsforakt under vurderingen av det siste, lange stryket. Vi peiser på, og det føles virkelig som at vi får akkurat så stor utfordring som vi kan klare. Kjempegøy!

Etter Rismosjøen avtar dramaet, mens hyttene dukker opp. Sjelden har jeg sett så mange flotte hytter, mange har gått langt for å bevare gammel stil, med grastak, never og godt lafteverk. Klokken er til vår overraskelse ikke mer enn ett, når vi runder siste sving og får øye på brua nær Røros sentrum. De tre milene har sannelig gått unna. Tre kajakker har ankommet en time før oss, de startet fra Synnervika på fredag. Vi føler likevel at denne løypa greit kan anbefales for en to dagers tur, hvis man er rimelig padleføre. Vi stresset ikke, er nå ganske stolte og svært takknemlige for at det massive regnet som er i anmarsj drøyde til vi var ferdigpadlet.

Det ble ikke stort igjen av elgen...

I neste blogginnlegg vil jeg fortelle om haiketuren til bilen, men la meg nevne at himmelen så slapp ned alt den hadde holdt igjen for vår skyld, slik at Rørosbanen ble skylt vekk og toget sporet av!
    Intet kunne bekymre oss mindre, vi stoppet hos vår kompis Dag Rønning i Hylleråsen i Engerdal, hvor han på halvannen times varsel hadde disket opp med elgstek. Dermed fikk Frode ønsket sitt oppfylt, på et vis...


Takk for turen!

Femunden med Ally kano!

Femunden er eksotisk, og var helt ukjent for Frode og meg, så da jeg skulle teste ut den sammenleggbare kanoen Ally, var det ingen bedre steder å dra. Planen var å legge ut i Synnervika, padle gjennom småvannene opp til Feragen og derfra følge Håelva ned til Røros. Det er en strekning på omlag 50 kilometer, og vi regner med å nå Røros søndag kveld. På lageret i nærmeste bensinstasjon har vi plassert min sykkel, så en av oss kan sykle opp og hente bilen.

Det er svarte natta når vi ankommer etter en kjøretur som varte atskillig lenger enn vi regnet med. Den bød på utfordringer som å forstå bilens tyske bruksanvisning, ettersom sikringen til lighteren hadde brent over. Det måtte for all del fikses, ettersom Frodes telefon har begrenset batterikapasitet og vi ikke har annet kart enn det telefonen kan laste ned... Vi måtte også tilkjempe oss fiskekortkoder, ettersom fiskekort slett ikke var for salg over alt, slik vi regnet med.

 Det blir i hvert fall ingen padling i dag, fredag 2. september. Vi leker med noen lemen, før vi feier et par av dem unna og setter teltet. Leiren blir likegodt på kanten av parkeringsplassen til den lokalhistoriske fergen "Femunden II", som har selskap av en sjarmerende liten redningsskøyte. Det er jo betryggende.

Ally før...

Det blåser jamt fra syd i løpet av natten. Ettersom vi befinner oss i nordenden av hva som er Norges tredje største innsjø, over seks mil lang, får bølgene raust med rennafart før de når oss. Sannsynligvis vil det snarere blåse mer enn mindre hvis vi venter, derfor er vi oppe før klokken seks, bygger kjapt kanoen og pakker sakene i vanntette bager.

... og etter.

Frode har noe erfaring med padling på flatt vann og jeg har over middels peiling på kajakker, men ingen av oss har prøvd kano i bølger og elv. Det ser ut til at vi får leksjonen i bølger ganske umiddelbart, når vi sniker oss rundt Femundskleiva på vei mot tømmerrennene til vannene mot nord.
    "Bruk hofta!" sier jeg til Frode. Det er der balansen oppstår, og særlig når vi nå sitter på seter ganske høyt i båten, til forskjell fra i kajakk. Det går hvitt på toppene, og litt vann slår over relingen, men vi kommer oss forbløffende greit fra det. Inne på land ser vi to større grupper med mange kanoer før vi glir inn i noen rolige bakvann. Midt utpå treffer vi på en lemen, som vi følger til land, og så tar vi frokost utenfor en tilsynelatende fraflyttet gård.

Det er første gang jeg har lagt meg i bi for en lemen. For noen stabeis!

Den første tømmerrenna ligger like i nærheten. Den er over meteren bred, så Ally føres elegant med strømmen inn i Lortholet, som ikke er stort mer enn en kulp. Her ligger en bu til fri benyttelse. Noen fotturister pleier vablene sine ved bålet, og en annen lemen kaster seg ut i Lortholet litt for nær innsuget til neste tømmerrenne. Det blir det siste den gjør.

Tømmerrennene ble i sin tid bygget for å vende utløpet til Femunden mot nord. Dette gjorde de ved å demme opp utløpet i sørenden, heve vannstanden, og så grave ut og forsterke noen smale løp gjennom småsjøene i retning av den Feragen, som har en anselig størrelse. Herfra ble tømmer fløtet til gruvedriften i Røros, ned Håelva/Feragselva. Svenskene ble sure for å miste vann til sine elver, så vannstanden ble senket og kanalen gravd dypere.

De to neste rennene er for smale til at vi tar sjansen på å padle gjennom med kanoen. Det ville være full krise å kile seg fast, og det er enkelt å bære rundt. Slik kommer vi gjennom pytten med det herlige navnet Litllangtjønna (Storlortholet hadde passet bedre) og ned i Langtjønna. Der legger to kajakker ut fra sin leir, og vi følger etter dem til siste renne. Her går det også en lita smal og svingete elv, som vi med store armbevegelser og innledende superklønete passering under lav bro, klarer å forsere. Da er vi i Feragen, med utsikt til fjellene i retning av Sverige.

Dette skal være bra fiskefarvann, og vi har høytidelig SMS'et inn fiskekortbestilling, så vi forhører oss med padlerne. De mener absolutt at første bit av Feragselva er stedet for å få napp. Det fester vi blind tillit til, og fortsetter inn i Feragshåen, en forgrening av den større sjøen. Den tar oss mot vest, der elva begynner.

Ally fungerer også som vedskjul og spiskammers...

    Allerede klokken ett bestemmer vi oss for å slå leir. Vi har padlet i overkant av to mil, ser det ut til, og det er en vakker plass. Så fort teltet står og bålet brenner, tar vi fram spinner og sluk, som er spesielt innkjøpt i lokal ekspertbutikk. Disse superfristende fiskelokkerne klarer imidlertid ikke å oppveie min kronisk - og smittende - fiskeulykke. Jeg er så elendig til å fiske, at linetråleren jeg var med på Island mistet 6000 kroker. Resultatet gir igrunn seg selv. Det blir ikke engang en kvalifisert napp, og de to vakene vi tror vi identifiserer, er så beskjedne at de eventuelt er utført av smolt.

Laupskaus er like greit, med sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Aldri har det smakt bedre, og varm kakao med vaniljesaus viser seg også å være en innertier. Regnet har imidlertid sildret ned helt siden vi landet kanoen, så i sekstiden er humøret dalende.
     "Om regnet bare stopper nå," ber jeg instendig, "så klarer vi å tørke opp før vi tar kvelden".
    Så stopper regnet, rett og slett umiddelbart.
    Mer ved til bålet, en kikk på beveraktivitet i nærheten. Mer forgjeves fiske. Det er jo en riktig fortreffelig kveld og vi køyer allerede klokken 22.00.

Knusk tørre, og klare for elven i morgen.