Isklar presenterer: Skredet (The Avalanche)

20 years anniversary

In this episode you will get to know the parents of Olav (the young man you got to know in "The Fruit Farmer"). Exactly twenty years ago, they experienced the impossible, as an enormous avalanche wiped out their farm. It was known to be one of the safest farms in the fjord, but a giant wave of snow, ice and trees demolished eight buildings, tossing Lars through the house and completely burying his wife Gjertrud.

Snow building up on top of Folgefonna National Park. 

My knowledge and liking to the Hardanger region and its people grows by each visit.  If I tell this story right, you will be amazed too - it is right out incredible.

Avalanches are normal

Every year, smaller avalanches occur along the fjord. They are usually quite predictable, and hit the same places over and over again. Only this time, after unusual climatic conditions, a much more fierce and surprising disaster was awaiting the little cluster of houses on the skirts of Folgefonna National Park. It was one of the longest avalanches ever measured in that part of Norway, later to be called "the millennium avalanche" by experts.

The avalanche went diagonally from right to left. Nearly four kilometres from the rim to the fjord.

Would the family be able to move back? Well, if you saw the last episode you know the answer to that. But how could they survive 1,5 thousand cubic metres of snow ramming into their farm?

Hear the story from the people that were hit: See this episode - just choose your preferred language in the subtitle menu and enjoy.

Snow, ice and trees came roaring down from the right side in this photo. Click to enlarge.

Isklar presenterer: Fruktbonden

Waking up in my tent, I found this guy outside ...   :)

My visits to Hardanger has put me in contact with a number of interesting and inspiring personalities. This is what travel and adventure is all about, and the gift of time - the possibility not to rush, but to stay and learn - is maybe the one for which I am most grateful.

This is were the natural spring water Isklar comes from: Folgefonna National Park.

Olav Bleie

Olav - The Fruit Farmer (Fruktbonden)

In this program, Olav Bleie lets us into his life as a fruit farmer. He carries the same name as his homestead, Bleie, and is rigthfully proud of what it has to offer in terms of natural produce like apples and plums, and the greatness of nature around and above him. His grounds border the fjord Sørfjorden to the low East and the National Park Folgefonna in the high west.

I will leave it to him to do the explanations, and the images speak for themselves. I will not even mention his apple cider. Words are useless. You ... will ... not ... belive ... how good it tastes!

Cottongrass waving like zippos in concert.

The Heritage and the responsibility

 

Living off the land, with a grand national park as his closest neighbour, Olav actually do not regard his own farm as "his" property. We can all learn from his attitude and respect. What he feels for the steep slopes were his forefathers have struggled, is exactly how we should all feel for the marvelous planet that we - in our lifetime - is set to administer.

The next program in this series deals with a highly dramatic event that wiped out Olavs farm 20 years ago - so stay tuned!

Follow Isklar to be the first to get updates, check out the homepage of the farm here: Bleietunet in English and as always: Be sure to click on the photos here in the blog, to fully enjoy them!

This is the place. Bleie in Vikebygd. Or rather Nå in Hardanger. Go there.

Have a good one!    ;)

Jolatorget Pao Nao

Isklar is hereby proudly presenting yet another episode from awesome Hardanger. This area is simply packed with tradition and local know-how, and Arnhild Bleie is one passionate lady to tell about it.

Arnhild prepares for the yearly Christmas-market, where farmers and craftsmen come together and sell and share the local produce. Smoked fish, apple cider, knives, decoration, handicraft and art. It is such a joy to see it all out in the open, and it is a social highlight as well.

Isklar's factory is right across!

Hardanger is now dressed for winter. Although the fjords have a mild climate for being in Norway, some white weeks occur each year. It lights it all up, and must be appreciated while it lasts. I was lucky, and got some nice shots during my visits this winter. One day may have blue skies and warm colours from the low sun, while the next might be shrouded in cotton fog or stripes of low clouds. You never really know, in Hardanger.

Enjoy the scenery and remember that the episode has both Norwegian and English subtitles! The links on the right sidebar takes you to the other programs in this series, which will keep growing as the seasons roll out. I keep going back for more!  ;)

Vikebygd in morning light shot from the farms in Øvre Bøvre. Remember to click on my photos!

Lillehammer - Episode 21

Med denne episoden er Tour Boreal ved veis ende. 21 program ble det til. I prosessen har jeg blitt kjent med Norge på en helt ny måte, fått venner i hele landets lengde og blitt fortløpende inspirert, moret og i ett tilfelle også kurert, av de ildsjelene jeg har møtt. For ildsjeler finnes over alt, så mye har jeg i det minste fått bekreftet. Jeg håper inderlig at disse erfaringene også har vært til glede for deg, og alle skal vite at all denne positiviteten langt overskygger konflikten som vokste fram mellom meg og ett enkelt kontor i Stavanger. Den saken er nå død og begravet. Livet går videre.

Og ... at livet går videre, det er hovedpersonen i episode 21 det beste bevis på. Hvem skulle vel tro at en sjåfør som forfalt til fyll og alkoholisme i årevis, skulle reise seg igjen, og eie sitt eget busselskap? Det står det jaggu respekt av. Nå bor han i campingvogn om vinteren, og reiser rundt i Europa om sommeren. En tvers igjennom herlig karakter, denne erfaringsrike tørrlagte nordlendingen. Jeg lot ham få siste ord i episoden - og dermed i serien. Kloke folk skal man lytte til - og uttalelsen skal bli min mantra.

Trysil - episode 20

Etter å ha blitt kjent med Nord-, Mellom- og Sørvest-Norge ventet det enda en ny type folk og mentalitet da jeg ankom Trysil. Tryslingenes godmodige dialekt virker i seg selv konfliktdempende og hyggelig. De fremstår sjelden skråsikre, men har likevel en innstilling og ryggrad staere og sterkere enn de aller fleste. Jeg følte en lavmælt godslighet og omsorg, gjestfrihet og yrkesmoral fra de jeg møtte. Rett og slett svært reale og trivelige folk.

Når det gjelder bussene på Trysil, er det en liten avdeling som i lang tid hadde vært lavt prioritert da jeg ble kjent med dem. Desto større respekt har jeg for de som jobber der, selvsagt. Inge Bryn kombinerte jobben sin med å være bonde, og jeg ble ham med til grenda der bror hans fremdeles har geiter og et fantastisk gardsmeieri. Dette blir du kjent med i denne episoden, etter en liten tur opp på Trysilfjellet. Hygg deg.

Stavanger - Episode 19

Nei, her får dere ikke en video. I siste del av nittende episode filmer jeg nemlig konserndirektøren spille (tape) i curling, på treningskamp mellom bedriftslagene i Boreal Transport. Ikke noe galt i det, for så vidt, men han sier at han liker denne sporten fordi det er en gentlemannsidrett. Jeg føler et ansvar for at det som kommer fram i mine produksjoner er sant, og ettersom denne karen er så langt fra en gentlemann det er mulig å komme, vil jeg ikke la ham slippe til her på bloggen, med en slik inndirekte flatterende påstand om seg selv.

 Grunn nummer to til at episoden ikke legges ut her, er at hovedpersonen i programmet, etter først å ha skrytt av det ferdig redigerte innslaget om avdelingen - og kalt det å treffe spikeren på hodet - et par uker senere truet med å saksøke meg, dersom jeg la det ut. Ikke at det skremmer meg, men det er en snill og god mann, og jeg vil ikke sette ham i problemer. Hva som har gjort ham så forvirret og skremt aner jeg ikke, men går inn i rekken av besynderlig atferd fra Stavangerkanten.

I det store og hele anser jeg meg helt og holdent ferdig med alt som har med Boreal Transport i Stavanger å gjøre. Like greit, liksom. Det ble jo forliksråd og hele suppedasen, omtalt i inlegget "Boreal Transport. Sviket." Det ble for så vidt greit markert med et tosiders oppslag i Stavanger Aftenblad (limes inn senere, har ikke tilgang til det herfra).

Adios, Klubbgata 4.

Tau - episode 18

Tau ventet storbesøk da jeg syklet innom. Spadestikket for Ryfast - en lang tunell som skal knytte Stavanger til innlandet - skulle nemlig tas av Kleppa. Jeg ble selvsagt med på det, (les: dette blogginnlegget) men det var en helt annen person som kom til å gjøre det største inntrykket på meg...

Petar Hristov Petrov. Denne karen fra Bulgaria har et ansikt som er som en oppslagsbok i følelser. Han er rett og slett vidunderlig uttrykksfull, og er full av ting han vil uttrykke. Arbeidserfaringen, kunnskapene og talentene hans blandes i en mix ingen kan oppvise maken til. Det er bare en ting å si om Petar, og det er at han er vidunderlig - tvers gjennom. Etter de følgende tolv minutter, vil du være enig med meg:



Jeg regner med at du vil ha mer av Petar, og da kan du lese historien om denne operasyngende nærkampeksperten i innlegget "Adeste Fidelis" og ikke minst nyte hans helt unike versjon av Hellige Natt i blogginnlegget Hellige Natt.

:)

Gråkallbanen - episode 17

Lokalhistorikk er så mangt, og er ofte knyttet opp mot stolthet. Trondheim har sin andel, i rikt monn, og en av byens støttepillarer i så måte, er den tradisjonsrike trikken som løper i ett spor opp mot marka vest i byen. Den nådde aldri frem til "Gråkallen", men navnet gjenspeiler intensjonen. Den har nå et museum og en varig plass i byens historie, men ikke desto mindre en viktig posisjon i dagens storby (litt raus der, kjenner jeg, hilsen Oslo).
    Som vanlig er det menneskene mer enn maskinene jeg interesserer meg for, og mer glødende entusiaster enn vognførerfolket og verkstedarbeiderne som står bak den daglige driften av det lille knippe vel bevarte og trivselsskapende vognsett, skal du lete lenge etter.

Jeg håper episoden blir en like stor fornøyelse som min opplevelse på stedet. Respekt!

Lovund - episode 16

Fiskeoppdrett på Lovund er ikke som fiskeoppdrett alle andre steder. Det er ikke så mye ved den perlen på Helgelandskysten som ikke er spesielt. Maria Olaisen forklarer meg hvordan familiebedriften NovaSea har utviklet seg fra som førstemann til å prøve oppdrett i nord til i dag å løfte det lille øysamfunnet opp av distriktskrisa - til et aktivt og positivt miljø. Jeg har lyst til å presisere at småungene nærmest skremte meg, ved en etter en å smile og hilse på meg når jeg passerte dem på gaten. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd noe annet sted - og jeg har jo vært litt omkring.

Jeg ble altså litt hekta på Lovund. Her ser du hvorfor:


 Se også blogginnleggene jeg skrev om opplevelsen på Lovund:

Nessedronninga - om Maria Olaisen og fiskeoppdrettet


Fiskeoppdrett i balanse - Dette innlegget skapte debatt. Jeg forteller bare det jeg så og det jeg hørte.

Sandnessjøen - episode 15

Det ligger en eventyrverden i havgapet utenfor Sandnessjøen. Helgelandskysten er rik på øyer og holmer, fuglefjell og åpent hav. Jeg besøker Træna og Lovund, som er helt avhengige av fergeforbindelsen inn til fastlandet. På Træna tar jeg meg opp gjennom tunnelen til militærets radarstasjon på toppen av Sanna, og jeg utforsker Kirkehelleren og andre fabelaktige grottene hvor folk bosatte seg da landet steg.

Alta - episode 14

Jeg sitter og brenner inne med en hel haug program fra Tour Boreal, mens jeg er i gang med å lage nye ting fra Hardanger, så her kommer resten av den turen på rekke og rad de neste dagene. Først ut er episode 14, fra Alta.

Oppholdet i Alta ble en stor opplevelse. Dessverre rommer ikke programmet alt, for tiden strekker ikke til. I tillegg til å bli kjent med avdelingens virkelige store volvo-elsker, ble jeg nemlig invitert opp i Alta Skiferbrudd av en annen sjåfør, som også sang lovsanger da han var alene i bussen. Men dette må du selv reise opp for å oppleve. Her får du Volvo-elskeren, en herlig mann:

TYSSEDALKORET synger Zadok the Priest

Hver jul inviterer Tyssedalkoret til konsert, selv i år, da de har vært ansvarlig for et stort arrangement omkring Odda Kommunes jubileum. Det var mange kjente julesanger, men da jeg spurte dirigent Eldbjørg Furholt om hvilken hun gjerne ville jeg skulle filme, valgte hun en jeg på en dårlig telefonlinje trodde het "Saw Doctors" ... det viste seg imidlertid ikke å være Irsk Folkemusikk, men derimot "Zadok the Priest" av Handel de skulle oppføre.


Har du hørt den før, selv om du ikke frekventerer operaer så ofte? Da er du kanskje fotball-fan, for den spilles vistnok i forkant av hver Champion League kamp. Uansett er det en vidunderlig sang.

Odda kirke gav store utfordringer med hensyn til lys, så jeg løste sprikende fargetemperaturer ved å redusere metningen og øke kontrasten. Jeg håper det faller i smak.

Ikke minst: riktig god jul, alle sammen!

Sherpaveien i Hardanger

Buførevegen er en gammel led over Folgefonna Nasjonalpark, hvor bøndene drev kyr og sau i historisk tid. Det var ikke tilstrekkelig beitemark i Liene over Sørfjorden, så bøndene måtte ta i bruk stølene på den andre siden av fjellet.

Det var selvsagt tøffe tak den gangen. Ikke minst fordi buføringa skjedde på en bestemt dag hvert år, slik at assistansen kunne komme over fjellet med hester til å frakte ost og melkeprodukter hjem. Hvis det ble uvær eller tidlig vinter, må det ha vært en fryktelig tur, opp omkring 1600 meter over havet.

Håpet er nå at denne spektakulære stien skal få økt oppmerksomhet og flere besøkende. Det er jo en herlig ferd med utsikt til to fjorder, is og fjellheim. I denne hensikt er det at arbeidslag med sherpaer er leid inn til steinlegging og reising av varder. Disse hardføre og arbeidsomme menn har nærmest turnert Norge med trappebyggingen sin. Resultatet er solide turstier som ikke vil tråkkes i stykker, men ligge stødig i hundre år.

Trappa er altså en severdighet i seg sjøl, der den bukter seg fra Reiseter og om lag 600 meter opp til Eggja. Jeg vil tro at den kan skape et større marked for overnatting og servering, og ikke minst for alle de gode gardsproduktene som finnes i Vikebygdkrinsen, hvor vikebygdingane ikke kan få fullrost arbeidshestene fra Everest. Se filmen og du forstår hvorfor!

Jeg har dessverre ikke bildene av sherpaer og helikopter tilgjengelig her nå, men de kommer, så sving innom om en ukes tid igjen. Foreløpig pynter jeg med gårdsdagens motiv, tatt ut gjennom Sørfjorden. Så vakkert er det når skyene letter...   :)

Romanias utrolige klostre

Suceviţa

Dere har alle hørt om skumle slott og flaggermus, men hvem søren hadde vel trodd at Romania i tillegg til strender, fjell og flotte gamle byer (les innlegget Romania sjokkerer!)også har en samling klostre som med ekstrem grad av garanti er unike i verden?

Moldoviţa

Klostrene er kjent som "De malte klostrene i Bucovina" i det nord-østlige Romania. Vi var et steinkast fra Ukraina, faktisk, langs denne ruten. Klostrene er selvsagt oppført på UNESCO's verdensarvliste, og ligger temmelig konsentrert, slik at vi lett rakk over fem av dem på to dager.
    Vi startet med Moldoviţa og Suceviţa, som begge er imponerende anlegg, bygget både for tilbeding og forsvar.

Et lys for en du savner, en du elsker eller kanskje en du enda ikke har møtt?

gong-gongen i Putna

Kun munker, i Putna.

Putna

Dragomirna

Grunnen til disse voldsomme veggmaleriene kunne Dana forklare. Klostrene har jo i sin tid også tjent som bastioner hvor soldater og landsbyfolk har søkt tilflukt eller hatt base. Mange av disse var analfabeter, og hadde minimalt utbytte av å bla i de hellige skrifter. Et kreativt hode fant da på å bruke de romslige inner- og ytterveggene som tavle, for med all ønsket tydelighet å forklare fordelen med å følge den rette vei.
    Dersom du tar de fabelaktige illustrasjonene nærmere i øyesyn, går det nok også opp for deg hvordan smådjevlene gjør alt for å trekke deg over i fristelse, mens kun de som holder sin sti ren, havner innenfor dørene til St. Peter. Temaene går igjen fra kloster til koster, men detaljene er vist på forskjellige måter, og fargene varierer. Innvendig får du kink i nakken, og er timingen heldig, forsterkes opplevelsen av at nonner eller munker bruker gong-gongen eller banketreet for å kalle til bønn. Som ved alle destinasjoner gjelder det å ta seg tid til å la inntrykkene synke inn.

Dana under sin egen skygge attmed klosteret Humor (ja, morsomt navn...)

Fargene friskes forsiktig opp.

Håndlaget og eldgammel - med fiolett bibliotekstempel!!

Voroneţ

De ekstreme takene ser klart ut til å ha være konstruert for å ta vare på kunsten, og fargene er overraskende klare oppe under mønet, mens hundrevis av års eksponering har bleket de områdene som er mest utsatt for sol og regn. Jeg lar bildene tale for seg selv, for her er det mye å meditere over. Ved Suceviţa ble jeg faktisk invitert av nonnene på mat, da jeg så de kokte en stor gryte med bønner. Det plumpet ut av meg at det så godt ut, og de sa jeg gjerne måtte følge med inn. Det kunne jeg dessverre ikke, nå som vi reiste i flokk.

"Gruppereiser" har sine fordeler og ulemper. Det er annerledes enn jeg er vandt til, selvsagt. Ikke desto mindre hadde vi det virkelig morsomt og lærte hverandre å kjenne på en ny måte. Det er godt å ha venner med felles reiseminner.

Jeg bare elsker endegavlen i Voroneţ - her har du himmel og helvete i alle regnbuens farger!

Men neste gang ... da skal jeg nok på tur alene igjen, ja... ;)

God Reise!

Lofotens cruiseanløp

Det er søren ikke bare-bare når cruiseskip med hundrevis av passasjerer skal legge til i en tettsted uten havn og attpåtil skysses omkring til perifere soner av Lofoten. Jeg hadde det oppriktig moro da jeg utforsket dette temaet, og mye takket være en maserati som sleit med clutchen og en svært trivelig tysker i bobil, fikk jeg enda en bunke gode minner fra Lofoten, som jeg jo har skrevet til dels hjertevarmet om tidligere her i bloggen (galleri, diving in Lofoten, Aqua Lofoten Coast Adventure).

En svært erfaren sjåfør!

En ganske usedvanlig tysk penlder ...

Kort sagt: mange folk i dette landet her gjør en jobb de er stolte av og de er virkelig morsomme å bli kjent med. Utrolig trist at de ikke har den toppledelsen de fortjener, men jeg ønsker dem av hjerte lykke til. En ting har de i hvert fall, og det er en av landets vakreste arbeidsplasser!!!

Et trekløver du ikke finner makan til!

Romania sjokkerer!

DETTE ... er tomater!

Den generelle Romania-kompetansen i Norge begrenser seg til hva du sist opplevde da du passerte Sinsenkrysset en tidlig morgen eller hva friluftsetaten og Rusken-generalen mener om telt i nær utmark. Det gir fete overskrifter i løssalgsavisene, men er det korrekt? Jeg har ett tips for å styrke kunnskapsnivået ditt:

       Dra til Romania!

Det gjorde jeg. Ikke bare jeg, men en flokk av samboere, alenemødre og kjernefamilier, med unger og rubb og stubb. Noen herfra og noen derfra. Vi stappet oss inn i tre leiebiler og ankom litt i hytt og pine, splittet opp ved behov, tok ting på sparket ... og vet du hva? Nei, du gjetter det aldri - la meg sjokkere:

Det gikk strålende!

For å stilne krav og behov om sjø og strand, siktet vi først på Svartehavet. Ikke akkurat det de fleste tenker på, kanskje, når det gjelder strandliv, men desto mer interessant å bli tatt gjennom Europas største delta ut i et veiløst fiskersamfunn. Her skulle du søren ikke tro det var høysesong, for det var i perioder flere kuer enn folk på den uendelig lange stranden. Bare sjekk de rå bildene som følger, og husk for all del å klikk på ett av dem, så får du med litt flaks opp et galleri...

Lykken er å ha din egen blomst ...

Kjempeflokker med pelikaner og skarv i våtmarken.

Etter regn kom sol over deltaet ved Svartehavet.

Solbrune kuer på stranden. Og strandløven.

... mye takket være Dana!

Bensinstasjonsuppe - ufattelig godt!

Reiseplanen vår var svært ambisiøs, for å si det mildt, med både Donaus delta og de indre fjellmassiver på skisseblokka. Vi var velsignet av Danas rumenske nasjonalitet og ikke minst hennes erfaring som reiseleder tilbake i studiedagene hennes. Det har imidlertid blitt noen år siden, så for henne var dette en nyoppdagelse av sitt eget land, og det med en broket forsamling "gruppereisende" på slep.

parkeringskvitteringer ... én per time!!

Selv med parkeringsplasser foretrakk de forauet!

Dette er folk jeg mer eller mindre stoler på, men jeg var åpen for at ting virkelig kunne skjære seg. Det ble derfor en aha-opplevelse av de store, da vi fant ut at så mange, med så lite peiling på lokale forhold (veistandard, mat, kjørekultur, etc) kunne oppleve så få problemer.

Balea Lac er en høydare - 2040 moh.

snadder i tarm

Oppover i fjellene.

Mitt råd til deg er selvsagt å gjøre det samme på sykkel. I mangel av en slik, eller av hensyn til ditt reisefølge, er bil en ganske genial løsning, ettersom det kollektive ikke er særlig hensiktsmessig i grisgrente strøk. Det er utrolig hva du får med deg på to uker, selv om fire ville være dobbelt så bra.
    Det er også massevis av turmuligheter dersom du liker å gå i fjellet, og ymse lokale kulinariske spesialiteter som fortjener utforskning, gjerne langs veikanten, hvor kjempegod ost og pølser kan være for salg. Ikke vær pysete - ting må prøves!

En skikkelig mann.

På Løgnenes Bro, Sibiu.

Ceausescus trapp

cafestreet'en downtown

Hva skal du foreta deg? Bucuresti er en svært tøff by å kjøre i, men byr blant annet på verdens nest største hus og det nylig oppgraderte gamle sentrum, hvor vi fant den beste sorbet'en noen noensinne har smakt.

bryllup

Sigishoaras gamleby.

Gamle Sibiu.

Farger, strukturer, materialer, blomster ...

    Du skal selvsagt ut på landet, hvor du finner de koselige privateide overnattingsplassene. Hvor slott, klostre, vindmøller, byggekunst, farger og herlig natur kommer til å gi deg bakoversveis. De gamle byene Sibiu og Sigisoara er fullt på høyde med tilsvarende reisemål i Vest-Europa, men rimeligere og på en merkelig måte litt råere og ektere. Slik folket er. Litt rå, veldig ekte. God humor og vanligvis med en høy grad av overbærenhet for en gjeng smilende turister. Oftere opplevde vi en overdreven positiv kundeservice enn det motsatte, og det føles riktig å la våre oljepenger brukes på å oppmuntre gode gründere og stimulere små butikker og restauranter. Jeg handler hos folk jeg liker initiativet til.

Jeg måtte bare spørre. De er vidunderlige.

En av utallige, på bilhjul. Alltid smilende til meg.

Selvsagt skal jeg nevne fattigdommen. Så politisk korrekt skal jeg være. Hvis du kommer vekk fra motorveiene og rike boligområder så ser du et folk som sliter. Minstepensjonen er tragisk lav og arbeidsløsheten er stor. Dette er et Europa i krise, hvor kontrastene er uendelig mye større enn i Norge. Det kan være vanskelig å forstå, men da har du ikke vært hjemme hos folk, du har ikke tatt bakveiene. Dette delen av bildet ble en øyeåpner for barna som reiste med oss.

Nyopprustede Sibiu, Danas hjemby.

Drøyt to intense uker gikk uten annet enn selvforskyldte problem. Herlig vær det meste av tiden, knapt et uredelig menneske (mangel på kvittering var vel "groveste" overtramp). Våtmark, strender, fjellovergang og storby. Dommen var samstemmig. Romania og rumenerne er jaggu ikke som du trur ... når du leser VG.

Dan, Romanias mann nummer én, med trylledrikken.

Dra til Romania!