Jeg FLØY Orion!!!!

Ja, du leste riktig, jeg fløy en Orion! En hel, diger, firemotors Orion, opplevelsen var akkurat så herlig og artig som det lyder som, men været gjorde stuntet helt uforglemmelig!
    Jeg var på Andenes, flybasen lengst nort på Andøya, hvor en fin blanding menige og befal bivånet presentasjonen min kvelden før. Etter en sen natt over mac'en sov jeg tungt klokken 08.10, i visshet om at jeg først skulle opp klokken 10.00 og kunne sove videre i bil underveis til Ramsund, hvor neste foredrag skulle skje i går kveld. Så ringte telefonen.

    "Hei, unnskyld for at jeg vekker deg, men jeg syntes jeg måtte ringe..." sa idretts- og velderdsoffiser Eli Beckhaug. "Du har muligheten for å sitte på med en Orion, vil du heller det?" Soleklart!
    En kikk ut av vinduet viste at det var akkurat dét - soleklart - selv om værmeldingen hadde sagt noe helt annet, akkurat som forleden dag da jeg tok fjellheisen opp over Tromsø, og som dagen ble på Reine i Lofoten da jeg utforsket bygda. Klart jeg er klar!

Elin plukket meg opp, jeg dro med meg litt frokost fra super'n og ble satt av ved operasjonsavdelingen på basen. Hyggelig folk hilste og serverte kaffe. Mange fine jakkemerker svinset rundt, de fleste hadde 333 skvadronens helgen på venstre skulder; "The Saints". Eli sa snart pent farvel, og jeg var i skvadronsjef LtCol Berg-Olsens svært trygge hender.

I døra dukker en flyger opp, og spør om han skal med, om det er bruk for ham?
    "Du har vel viktigere ting å gjøre, er du ikke på kurs?" svarer sjefen.
    Jeg ser forundret på ham og lurer på om disse flygningene er basert på frivillighet.
    "Neida, men vi har en maks besetning på ti, selv om det holder med fire for å gjennomføre en flygning, og i dag trenger vi ikke alle."
    Jeg forstår det slik at han faktisk er litt skuffet over det strålende været, ettersom øvelsesmomentet er instrumentiell innflygning. Da hadde vel tåke og ruskevær vært passende, men besetningen er svært happy med tanke på den fine utsikten vi vil få.

En Orion har fire propeller. Dette flyet er av en modell med konstant antall omdreininger på propellene, som endrer vinkel for å gi økt fremdrift. Mer gass gir altså mer drifstoff og økt fart ved samme turtall. Propellbladende er brede og runde i tuppen, annerledes enn de på Herkules'en jeg fløy inn til Banda Ache. Dette er med på å gjøre flyet langsommere, men med større arbeidsrekkevidde. Det harmoniserer godt med arbeidsoppgaven, som her er å overvåke nordområdene.
    Under flyet er det plassert målesonder som kan droppes i havet for ubåtsøk, de kan lytte etter radarsignaler, etter propellyder, etter stort sett alt som et fientlig fartøy gir fra seg, får jeg inntrykk av. Inne i flykroppen har de også rekker av sonder, som kan programmeres til bestemte dyp og oppgaver før de droppes ned gjennom kanaler i gulvet. Det er tre-fire lyttestasjoner ombord, som bemannes med personell som ikke trengs på denne turen.
   Orion'en kan også bære et par bomber og torpedoer, men det letter mitt fredsommelige hjerte når Berg-Olsen forklarer at det som henger under bombesiktet er to redningsflåter.
   "Det er et Canadisk system," forklarer han. "Flåtene er forbundet med en line, og droppes oppvinds, på hver side av båten som er i nød, slik at flåtene driver ned på hver side av havaristen, og lina henger seg opp."

LtCol Berg-Olsen med annenpilot og maskinist.

Foran i Cockpiten ønskes jeg "velkommen til 50-tallet." Her er det massevis av dulpeditter, og lite er endret de siste tiårene. Vi er derfor avhengig av en maskinist, som tar plass i midten, bak pilotene. Han styrer motorkraften og flere rekker med brytere og knapper.
    "Hvis du skjønner at det går til helvete setter du deg her," sier skvadronsjefen, og forsikrer at det er  svært usannsynlig. Da skal jeg altså ta plass bak hans sete, med ryggen mot fartsretningen. Han har et ungdommelig kjekt utseende, akkurat slik en pilot skal se ut, men grå tinninger og jakkemerket med 5000 flytimer signaliserer at han klatret lenge til graden sin.
    Annenflyger og maskinist er yngre, men ikke unge. De kommuniserer i hodetelefonene som også er koblet på min, slik at jeg hører praten med tårnet og den eviglange sjekklisten de går igjennom. Først er det vanskelig å forstå hva som blir sagt, det skurrer litt og er utydelig, en blanding av norsk eller engelsk. Dette har de gjort mange ganger før, men slurver ikke. Jeg grubler litt på hva det er ved dem som høres så tøft og barskt ut, og så slår det meg at det faktisk skyldes at de ikke snakker tøft og barskt. Praten går på rutine, uten unødige ord. Kun fakta, kun det som skal til for å få oss forskriftsmessig i luften.
   Vel, kanskje ikke helt. En aprilspøk fra basen dukker opp i praten, og blir avfeid av sjefen som dårlig. Da høres han faktisk litt tøff ut.

En av dagens mange gode nyheter er at vi ikke skal rett til Evenes, som er min destinasjon. Først skal det touches ned i Tromsø, på Evenes og Bardufoss, og vi har god tid, sies det. Dette er altså en øvelse, og ikke en tjeneste utelukkende for min skyld, forsikrer de. Det ville harmonere temmelig dårlig med at jeg tidligere har vært "Fly Forbana", hvis jeg nå bestilte privatfly for å slippe kjøreturen...
    Vi tar av og ser Troms bre seg ut mot øst. Jeg får pekt ut Malangsfjorden som går inn mot Folkehøyskolen 69 grader Nord og Kvaløyas hvite topper ser uberørte og ubestigelige ut, under et tykt lag ny snø. Så snur vi, nærmer oss Tromsø fra nord og gjennomfører en korrekt landinsprosedyre. Det er så mange kommandoer, så mye tall og beskjeder att og fram til tårnet at jeg tar meg i å lure på om dette egentlig er morsomt å drive på med. Det er så kontrollert.
    "Verdens beste arbeidsplass," hadde annenpiloten kalt det, og det er klart at utsikten ikke kunne være bedre, kaffen serveres av en kar bak i flyet og plutselig er det "Daim-tid" da Berg-Olsen tryller fram sjokolade.
    "Hvor fikk du den fra?" spør annenpiloten.
    "Fra veska mi," er svaret. Det lyder altså tøft, selv når en pilot byr på en Daim.

Tromsø, med brua, ishavskatedralen, verdens nordligste borger-bar og fjellheisen...

Så er det tid for dagens aller beste nyhet. Vi er på vei sydover igjen, jeg har sett ned på Fjellheisen og ferga fra Vikranes, Hurtigruta og hele Tromsø. Egentlig er jeg mer enn tilfredsstilt. Men så hører jeg fra sjefen si:


   "-Nå kan du gi plassen til Paul."
   Annenpiloten lar setet skli bakover, og tak av seg hodetelefonene. Nei så dæven ...
   Jeg tar plass, holder i stikka, eller rattet eller hva det kalles, og leverer kameraet mitt til flygeren som nå står bak meg. Vi flyr mellom fjellene.
    "Fly in fjorden til høyre," får jeg beskjed om.

Tro det eller ei ... jeg har stikka!

Instrumentpanelet foran meg er ikke ulikt flysimulatorer jeg har forsøkt. Jeg legger over, bare litt, bare pent, bare slik at vi gjør en helt grei sving. Så trekker jeg stikka litt mot meg. Jada, nesa stiger. Jeg dytter den litt fram, og vi synker igjen. "Hvor lavt har dere lov til å fly?" spør jeg.
    "Hvis du lar meg ta kontrollen, skal jeg vise deg," svarer Berg-Olsen. "Vi kan fly i en høyde av 60 meter." Etter få sekunder er det det vi gjør. Småbruk virker slett ikke så små, der de farer forbi. Eller rettere sagt, der vi farer forbi. "Nå setter jeg på autopilot, så du holder høyden," sier sjefen, så flyr jeg videre, i en Orion, seksti meter over saltvannet.
    "Det er jo dette som er gøy, dere må vel øve på å fly uten alle de der tabellene deres, i tilfelle ting tilspisser seg? Jeg mener, litt som å øve med bil på glattkjøringsbane..."
   "Det er jo det vi gjør nå." LtCol Berg-Olsen har en artig måte å gjøre seg forstått på.
   "Hva hvis det dukker opp et fjell, rett foran oss, hva kan denne store dingsen utrette da?," lurer jeg på.
    Som du roper i skogen får du svar. Jeg overlater igjen kontrollen til Berg-Olsen, maskinisten gir masse guffe, og noe skjer. Mye skjer, faktisk. Blodet presses nedover i halsen og setter meg i en noe svimmel tilstand, mens altimeteret får orgasme foran meg. Dette er fabelaktig. Vi kan såvisst svinge også, for plutselig står horisonten på høykant og vi vrenger rundt, igjen med mer G-krefter enn jeg strengt tatt hadde forventet av et stort overvåkingsfly.

Ferga jeg tok forleden skimtes så vidt nedi fjorden.

"Ta henne opp til 6000 fot og ta nordlig retning," hører jeg i hodetelefonene. Maskinisten gir på litt og jeg spør hvilken stigningsgrad som anbefales. Mellom fire og fem gir mest fart og effekt. Instrumentent regner ut forholdet mellom retning og avdrift.
    "Du gjør det bra," sier Berg -Olsen.
    Det bærer nordover, altimeteret ruller jevnt inntil jeg bikker stikka framover igjen. Mission accomplished, vi bytter sete igjen.

Det blir Evenes, Bardufoss og Evenes igjen under blå himmel og klar sikt. Vi taxer bortover banen og vet ikke helt hvor vi skal før tårnet gir beskjed om å stoppe borte hos dem. Gode håndtrykk og propellstøy, så tar de av igjen. Jeg betrakter flyet som planer ut og glir inn mellom fjellene, og tankene mine går til en annen flyger jeg en gang møtte.

  Birger Tidemann-Johannessen tjenestegjorde som norsk pilot med Spitfire over Normandie under D-dagen. Eneste gang jeg har satt mine ben på Theatercafeen var på date med ham. Han fortalte blant annet om hvordan de fikk blackout under stupbombing og kviknet til sekunder senere, hjulpet av kulda som trengte hjennom de tynne skinndressene.

Flygere har alltid tilhørt barskingene - de er litt mystiske og alltid kjekke. Jeg tror de må være kjønnsbalansens maskuline svar på sykepleiere.

Tusen hjertelig takk, karer. En fenomenal opplevelse!