MS Gamle Helgeland

Kaptein i ærverdige Helgelandske Dampskipselskap ... for en helg.

Kjempeflaks at denne reisens første seriøse bakterieangrep inntreffer når jeg er så heldig å disponere et helt skip til restituering av kroppen. Grasiøse MS Gamle Helgeland ligger til kai i Sandnessjøen og Bjørn Arne i Boreal Transport har gitt meg lov til å bo ombord. Skuta er fra 1954 og har bl.a. tjent 20 år i rutefart før det inngikk i kystvakten og nå er fredet av riksantikvaren.

MS Gamle Helgeland er en pryd for Sandnessjøen

    Gamle båter har noe av den mest fortettede nostalgi ved seg. Jeg bor i en tradisjonell lugar med servant og dusj over gangen. Kaia utenfor hever og senker seg med tidevannet. Av og til ser jeg en regnbue utenfor vinduene i salongen, hvor jeg sitter nå. De er forresten mer koøyer enn vinduer, med muligheter for å kunne skalkes fra innsiden.
    For en tøff båt hun er. Tankene mine går til tiden i ærverdige Yavari, på Titicacasjøen, hvor jeg opplevde tilsvarende forgangen luksus i verdens eldste skip med jernskrog.

Helsa er litt på felgen

De siste ukene har alt vært non-stop, og det er kanskje et varsel om at jeg er sliten at en liten infeksjon fikk vokse fram på den ene tinningen. Slikt skjer når immunforsvaret ligger litt nede. Etter at jeg forleden dag ble temmelig kald, skjedde så det uunngåelige. Jeg ble sjuk. Jeg kjenner symptomene, og det varer en uke, med kaldsvett feber og snørr og hele greia.
   Denne helgen passer det utmerket å pleie seg selv, så jeg og kroppen har blitt enige om å korte ned sykdomseffekten til to dager med max temperatur og sår hals. Dette, kombinert med den eneste kuren som kjapt får meg på beina, skal sette meg i stand til å sykle de 580 kilometre til Trondheim neste uke.

En hel hvitløk i en banan til lindring, fulgt av litervis varm drikke.

før

etter

under

med ondt skal ondt fordrives

En banan stappet med samtlige fedd fra en hvitløk er det som skal til første dag, med en svært hvitløksrik diett annen dag. Så er jeg frisk igjen. Unødig å si at det er en stor fordel at jeg er alene under behandlingen, for jeg må virkelig stinke.

Boreal Transport i Sandnessjøen vil jeg skrive en egen liten blogg om, for de har vært veldig snille med meg. Helgelendinger er annerledes enn Finnmarkinger. Snille på en annen måte, altså. Men det kommer jeg tilbake til. Nå skal jeg bli frisk i løpet av natta.

God Reise!

Nessedronninga

Alene på en øde øy?

Av og til tar du også feil, bare innrøm det. Nå er det min tur, ser det ut til. Oppdrettsfisk har alltid gitt meg en bismak. Ikke nødvendigvis via smaksløkene, men fra en formodning om at hver kilo oppdrettslaks krever den mangedobbelte mengde villfisk i fôret, i tillegg til at overmedisinering skader både mennesker og miljø. Dessuten ser havbunnen under mærene ut som en sump, etter hva jeg kan huske å ha lest.

Sannhetens time

Det var med alle disse fordommene i bakhodet at jeg ringte til Torleif i Nova Sea på Lovund (Wiki). Denne øya ligger langt ute i Helgelands skjærgård, har rundt 40000 hekkende lunder (info) og spektakulære omgivelser. Jeg befant meg da på naboøya Sanna, som ligger i Træna kommune.
    Det bor ikke mye folk i dette havlandet. Træna har kanskje rundet 500 innbyggere, mens Lovund nylig har bikka 400. Det kan kanskje overraske at disse plassene ikke lider av fraflytningen som plager mange perifere kystsamfunn. Her er det tvert imot en oppsiktsvekkende vekst - spesielt på Lovund - og grunnen er laks. Oppdrettslaks fra familiebedriften Nova Sea. Selveste styggedommen. Eller?

Torleif er like skeptisk til mine intensjoner som jeg er til hans miljøsamvittighet, men jeg går til oppgaven med åpent sinn og får etter hvert frie hender. Det viser seg at det var to lærere som dro igang fiskeoppdrett her for førti år siden. På den tiden pekte alle piler nedover i fiskeværet. De var de første til å prøve dette i Nord-Norge og hadde svært mye å lære. En lang rekke tabber (rømt fisk) er gjort siden de i 1972 satte ut et par tusen småfisk og stolt navngav de fire som overlevde!

Smileøya Lovund

Som enslig syklist vil jeg påstå at jeg raskt fornemmer atmosfæren på stedene jeg besøker. ALLE på denne øya hilser vennlig på meg, fra den sprudlende kvinnen i resepsjonen til småungene på vei hjem fra skolen. Folk er uten unntak nærmest oppsiktsvekkende trivelige når jeg triller forbi på min korte sykkeltur.

Jeg pakker teltet og møter daglig leder i Nova Sea, Odd Strøm. Han er gift med en av søstrene i Olaisenslekta, som eier firmaet. Jeg spør om å få snakke med kona hans, Aino Olaisen (nominert til Årets Navn). Forespørselen lyder kanskje litt merkelig, men jeg har intervjuet uendelig mange menn i det siste og liker litt avveksling. Muligheten til å treffe en moderne "nessedronning"(def) vil jeg helst ikke la gå fra meg.

... ikke helt, snarere på haugen bak de flotte lokalene til Nova Sea.

Nova Sea

Aino er ikke tilstede, men han foreslår lillesøster Maria. Etter å ha kikket inn på kontoret hennes synes jeg det er et virkelig godt forslag. Etter listige overtalelser lykkes jeg i å omgå sjenansen hennes, og innvilges et intervju oppe i kantina.

Bygget i seg selv er et totalrenovert gammelt fiskemottak. Det henger gymnastikk-ringer fra taket og fra en massasjestol borti hjørnet kan du se gjennom store vindusflater over havet mot fjelltoppene på Træna.
    Alt virker så lekkert og gjennomført. Det grafiske uttrykket i logoen ble tildelt Norsk Designs pris. Motivet er inspirert av utsikten over skarpe fjell mot midnattsol. Også hjemmesidene til Nova Sea fungerer som en drøm, lekre og informative. Det virker nesten for godt til å være sant, det her.
    Skulle du ha behov for å klype deg i armen, hjelper det å ta en kikk på antallet fiske-trailere som kommer og går med MS Lurøy. Denne Boreal-båten er en av landets flotteste bilferger. For å sikre fersk fisk til Europa går hun non-stop hele døgnet, og har i denne øyverdenen selskap av både hurtigbåten MS Helgeland og den mer trauste MS Hårek. Hvor mange avsides øysamfunn har slike kommunikasjonstilbud!?!

Dette må forresten være det blogginnlegget jeg hittil har skrevet som har flest utropstegn...

Maria Olaisen har grunn til å være stolt over hva Nova Sea får til (klikk på bildet).

Maria Olaisen

Maria og jeg blir avbrutt av en stim ansatte som kommer opp i lunsjen. Skulle du ellers bli småsulten finnes det epler, gulrøtter og melon rundt omkring.
    Maria lurer usikkert på om jeg har fått den informasjonen jeg har behov for. Det var altså ikke så ille å sitte foran kameraet mitt likevel. Jeg spør om hun kan ta meg opp på et utkikkspunkt over bygda og fortelle litt mer der. Hun foreslår vanntårnet.
    At kvinnen er god for noen hundre millioner er ikke til å gjette, der hun smilende naturlig og smart og enkel og flott og sjarmerende lar seg kommandere etter mine behov for kameravinkler. Faktisk må hun rangeres som min favoritt-multimillionær så langt på denne turen - det er en nøktern vurdering.
    Det som er viktig, sier hun, er å utvikle en sunn drift i et sunt samfunn og å tenke framover. Flere skal bo på Lovund. Unge folk som stifter familie. Det er selvsagt ikke utelukkende av et godt hjerte at forholdene legges så godt til rette på øya, for det er viktig å ha noe å lokke arbeidskraften med. Det nye blir filetering og videreforedling, og med det en frisk satsing på det norske sushi-markedet, forteller hun, på en ekte engasjert og absolutt troverdig måte.

Ikke bare en visjon

Så sent som i fjor gikk gründeren Steinar Olaisen bort, og overlot Nova Sea - selve bærebjelken i lokalsamfunnet - til Maria, søsteren og broren. Hun rynker forresten bestemt på nesen av betegnelsen bærebjelke, og insisterer på å bruke det mindre forpliktende uttrykket hjørnesteinsbedrift. 
    De første fire overlevende smoltene har altså blitt til tretti millioner kilo fisk i året, levert av anlegg langs hele Helgelandskysten. Ringvirkninger er isoporkassefabrikk, leppefiskanlegg, administrasjon, logistikk og et trettitall oppdrettsanlegg, som har stor betydning også utenfor Lovund. Alt dette kaster hundrevis av millioner kroner av seg, og det er først her det virkelig unike oppstår: Penga skal bli på Lovund!
    Olaisenene er nemlig skjønt enige i gründernes ide om at verdiene som skapes på øya skal komme nærmiljøet til gode. Dermed er det gode veier, squash- og svømmehall, småbåthavn, laksefestival og en stadig utbygging av boliger - for ikke å snakke om fortløpende utvidelse av barnehage og skole. Dette er mer enn en vakker visjon - dette er praksis!

Ein skigard varar ikkje evig, og heller ikke sengebunnene i denne virile befolkningen...  ;o)

fruktbare forhold

Tygg på disse tallene: Gjennomsnittsalder på 29 år ... 25% av befolkningen er under 16 år ... likevel er 120 ansatt av en befolkning på omlag 425! Dette er jo spinnvilt! Mens jeg er her, vedtar kommunestyret faktisk å bygge ny flerbrukshall som forutsetter milliongaver fra øyas næringsliv. Sorry, Maria, her snakker vi såvisst om mer enn èn hjørnestein, samt tjukke bærebjelker og full isolering i veggene!

Men ... dette innlegget skulle jo være et kritisk skråblikk på lakseoppdrett mer enn en skildring av sjarmerende millionæridealister. Der ser man, reisens veier er uransaklige og sannhetens time er utsatt. Jeg gikk fem på, og kommer snart med en fiskefaktablogg - uten nessedronninger denne gang...

God Reise!

Dramaene i Kåfjord

rallarfamilien

Da jeg tidligere i sommer syklet forbi kirkegården i Kåfjord stoppet jeg for å kikke på statuen reist for rallarfamilien. Jeg visste ikke da hvilke drama og historie denne avkroken har opplevd.

Gruvedriften

Kåfjord var for 150 år siden den største "byen" i Finnmark. Her var det rike kobberforekomster i fjellet, vannkraft til malmknusing og isfri havn hele året, så først britene og deretter svenskene drev gruvedrift her. Sistnevnte bygget et unikt vannkraftverk som gav elektrisk lys til verksbygningene allerede i 1903!
    For å sikre sunn arbeidskraft var det et godt helse- og velferdstilbud i det lille samfunnet og det ble bygget gode hus til både nordmenn og kvener. Verdens nordligste teatersal, bryggeri og bakeri hadde de her. Og arbeidere kom langveis fra, ikke minst fra Røros-traktene. Mange altaværinger har rallarblod i årene og oppi dalene her snakkes den dag i dag dialekter fra dalene sørpå.

klikk på bildene og se det tragisk absurde

Den sleipe handelsmann Carl Johan Ruth

Kåfjord kirkegård

Selve kirken er i engelsk stil, ettersom det var det britiske gruveselskapet som oppførte den. Noen graver går langt tilbake, blant dem en staselig grav på en prominent plass. Den tilhører Carl Johan Ruth. Klinger det en bjelle? Så du filmen Kautokeino-opprøret?
    Det ringte ingen bjeller hos meg før jeg nå er tilbake med bussjåfør Svein Erik Paulsen fra Alta. Han tar meg over på kirkens skyggeside, forbi gravene jeg så ved første besøk og ned i skråningen bakenfor. Der, like utenfor gjerdet, står to graver for seg selv. Det ser mildt sagt merkelig ut.

Aslak Hætta og Mons Somby 

Kautokeino-opprøret

Det var kompliserte tilstander på vidda midt på 1800-talet. Handelsmenn utnyttet samenes svakhet for alkohol, hvilket resulterte i økonomiske uføre og sosial elendighet. Læstadianerne, som stadig står sterkt i Alta, kom fra Sverige med avhold som fanesak.
    En gruppe reindriftsamer tok budskapet til sitt hjerte, spant videre på religionen og reiste en protestaksjon mot handelsmannen, som var nettopp Carl Johan Ruth. Det endte med at han ble drept og mange samer straffet for ugjerningen.
    To ble halshugd og hodene ble bragt til Universitetet i Christiania. Kroppene havnet utenfor kirkens gjerde, og ble gjenforent med kraniene så sent som i 1996. Da hadde det ene vært en tur i København, i bytte mot to inuitskaller.

Denne saken har vært viktig både for regjering og samer. Rektor Lucy Smith overleverte studieobjektene til Samisk Kulturminneråd og nå ligger de omsider der, Aslak Hætta og Mons Somby. På skyggesiden, nede i et buskas. Kristenfundamentalistiske samer, hundset med og undertrykt av norsk overmakt inntil de slo tilbake. Det måtte jo gå galt. Idag ville vi vel kalt dem religiøse terrorister.

ny E6 kommer forbi Tirpitz sitt oppankringssted

bauta over miniubåtmannskapene

Tirpitz

Det er mer drama i Kåfjord. Her hadde nazistene sin største marinebase under den 2. verdenskrig, med totalt 20 000 mann stasjonert i årene 1942-44.
    Tirpitz lå her, det største slagskip Wehrmacht disponerte. Det var beskyttet av fjell og omfattende befestninger, og utgjorde en stor og vedvarende trusel mot de allierte konvoiene som forsynte Østfronten. Churchill gav senkningen av Tirpitz første prioritet og djerve lokale spioner bidro med et detaljerte skisser og fotografier over området (kilde: Astrup Krigshistorie).
    Første forsøk ble gjort av seks spesialbygde miniubåter som måtte snike seg forbi to torpedonett for å komme tett på Tirpitz. 18 briter omkom, bare seks overlevde. En bauta er reist til deres minne utenfor kirken.
    De neste angrep ble gjort med fly, fra hangarskip med støtte fra Murmansk. Det tyske skipet ble stridsudyktig i lange perioder og ble senere stasjonert permanent i Tromsø, hvor det endelig ble senket av de spesielle "Tallboy" bombene britene hadde designet for å ta knekken på det doble skroget. 970 tyske menn omkom.

Tirpitz monument i Kåfjord

Tirpitz Museum i Kåfjord er dessverre stengt for høsten, men utenfor står nok en bauta, reist i ære for de 122 tyske soldater som gav sitt liv under det mest vellykkede flyangrepet i fjorden.

Under Murmanskfarten og sjøkrigen i Barentshavet ble det senket 104 allierte handelsskip, 20 allierte krigsskip, 31 tyske ubåter, 2 tyske jagerskip, 2 tyske eskortefartøyer og krysseren ”Scharnhorst”.

Ingen av disse tingene skjedde for lenge siden. Ikke at vi gjorde overgrep mot samene. Ikke at vi gav unge liv for landet vårt. Ikke at vi fikk elektrisk strøm.

Jeg takker Kåfjord for påminnelsen.

Vennlige Oslo

En mangefasettert by full av smil og vennlighet, og innvielsen av min nye arbeidshest.

Etter fire måneder i Nord-Norge er jeg i Oslo en helg, så dette innlegget er myntet på mine nye venner i nord, med tanke på mange samtaler vi har hatt der oppe i sommer. Søringer mangler jo kunnskap om Nord-Norge - men kunnskapsmangelen går begge veier. Derfor denne kjærlighetserklæringen.

multikulturelt fellesskap

Det er femtende september og jeg har ikke knapt opplevd en dag så varm som denne siden jeg var i Oslo i mars. Utenfor kaffebaren på Tonsenhagen sitter tett med folk i solskinnet og skravla går på de fleste av dem. Ombord i bussen kommer etterhvert hele fire barnevogner, noe som krever jenking og resulterer i smil og kommentarer.
    En liten svarthudet pjokk konverserer en med ei blondine på samme størrelse i vogna ved siden av. Bak meg veksler en kvinne mellom tromsdialekt og nederlandsk, avhengig av hvem hun snakker til. Jeg bruker engelsk med to rumenske venninner. Folk nikker, smiler, reiser seg for hverandre og ingen ser stressa ut. Det er lørdag i en sommervarm høstby med spesielt mange kulturelle tilbud denne helgen.

shopping

Jeg skal kjøpe fotoapparat. Det er egentlig en stor dag for meg, i flere år har jeg ventet på denne oppgraderingen til fullformat digital - og i månedsvis har jeg stått på venteliste. Jeg får god hjelp i Japan Photo i Byporten, hvor jeg forsøker atskillige objektiv før jeg ender på en enkel 50 mm foreløpig. Av minnekort blir det etter litt fram og tilbake en sak med 64GB. Og så vil jeg ha et filter selv om hun ikke prøver å selge meg et. Hun glemmer også å spørre om jeg vil ha ekstra batteri, og det glemmer jeg jeg også, så jeg får ta en tur til på mandag. Kjøpepress skal Japan Photo i hvert fall ikke anklages for, men desto mer tålmodighet. Hun er søt og grei og flink til mye annet enn å sikre mersalg, og ønsker meg lykke til med valget av en D800.

Vinmonopolet er neste stopp. Valget faller på en rødvin med en sykkel på etiketten, og kundeveilederen smiler, før hun overlates til valg av de to neste. Jeg beskriver hva jeg vil ha, og mottar et som sedvanlig svært velbegrunnet forslag til vin som dekker mine ønsker. I kassa sitter en sort kvinne med et herlig smil, som tar imot komplement med et enda større smil.

menneskemøter

Egentlig vil jeg ikke hjem nå. Jeg vil bare gå omkring å smile og bli smilt til. For Oslo er en god og trygg by med folk som tar hensyn til hverandre og er vennlige. Likevel må jeg på bussen igjen, av hensyn til oppgaver på klippebordet. Jeg tar posene mine på fanget så to brasilianske kvinner får plass. De snakker flott norsk. Da de går av spør en rockerjente i heavy metal trøye om jeg er glad i å fotografere. Så snakker vi om det er lurt for henne å dra ut på lange reiser alene.
    Hun går av og en togfører dukker opp, like hyggelig som de andre. Vi snakker om strekningen Oslo-Bodø, som jeg skal ta på tirsdag. En russisk kvinne ser jeg har handlet kamera og lurer på om jeg har tips til hvordan hun får solgt sitt. Det er bare brukt seks ganger.

Jeg er hjemme, nesten. Utenfor Kaffehjørnet sitter nå innehaveren, som jeg ikke har sett siden april. Han er fra Makedonia, så vidt jeg husker. Jeg må gi ham en oppdatering og sjekke at butikken hans går bra. Andre gjester blander seg inn, de vil oppdatere seg på bloggen min, sier de. Det er varmt. Folk smiler. Jeg smiler tilbake og går hjem. Underveis hilser jeg på en av naboene mine. Det har vært en OK sommer sier hun. Det synes jeg også.

altanen

I morgen skal jeg i konfirmasjonen til mitt gudbarn, eller kraftbarnet mitt som jeg foretrekker å si. Det er for henne jeg dro sørafor midt i sykkelturen. Nå indikerer den lille lampa på laderen at batteriet er klart til innvielsen. Den første eksponeringen skal fange utsikten fra altanen i mitt sted i verden. Det er godt å ha et slik sted i bakhånd, selv når du sykler ned kystveien i Nordlands vakre natur. Og det skal jeg til uka...

:o)

God reise!

Smeden i Sund

Tor-Vegard Mørkved - Nysmeden i Sund

Therese fra Aqua Lofoten jakter på historien bak den sunkne fiskebåten Oddny. Dette bringer oss til Terje Mørkved Slip og Mek verksted i Ramberg.
    Vrak-historien kommer senere, nå vil jeg fortelle om sønnen hans, Tor-Vegard. Han holder til på tomta attmed, hvor han er Nysmeden i Sund - en kunstner med atskillige jern i ilden.

Gamlesmeden skal ha vært en nybrottsmann på flere områder og en stor læremester for Tor-Vegard. Han startet museet i 1963 og ville vært stolt av hvordan mennesker og metall behandles i smia. Ingen som er innom  glemmer noen gang Den Nye Smeden, det er sikkert som amen i kjerka.

klikk på bildene!

Det er altså ikke bare smia, men også et galleri og båtmotorsamling, en avretterøks og ymse annet fra gammelt av som stilles ut i "Sund Fiskerimuseum" som dette faktisk er.
    Utstillingsgjenstandene kommer imidlertid litt i skyggen av selve utstilleren, ettersom Tor-Vegard er en showmann med tusen talenter. Figurklipping er en av dem. Han sakser lynraskt en vakker hest ut av et papirark mens han står å snakker med deg.
    "Er det ikke deilig nå etter høysesongen, at du får litt arbeidsro igjen?" spør jeg.
    Smeden kikker opp fra ørna han er igang med. "Nei, jeg savner dem allerede," sier han, og sikter med det til turistene som kommer i store flokker for å oppleve kunsten hans i levende utfoldelse inne i det mørke, møkkete virvaret av materialer, halvferdige figurer og redskaper.

Skarven er den han er mest kjent for, og den har jeg allerede stiftet bekjentskap med i Harstad. Han smiler når jeg forteller at jeg her i bloggen har skrevet at den er det eneste jeg husket fra Harstad etter militærtjenesten. Gamlesmeden stod for den, men det vrimler av skarver omkring oss. Og ørner - det er en ny satsing.
    "Jeg fikk en bestilling, men lager aldri bare én av noe," forteller det godlynte fjeset med litt forskjellig farge på brilleglassene. "Hver ny figur skal bli litt bedre enn den forrige, og de første fem ørnene ble solgt med det samme."



Nå om høsten er det eksperimentene foregår, får vi høre, og så starter masseproduksjonen av det som selger mest i fra januar. Da går det i ett, sier Tor-Vegard, men igjen understreker han at hver ny figur normalt har en forbedring, og det er det som driver ham og som aldri gjør arbeidet kjedelig.
    "Men nå savner jeg turistene," gjentar han, selv om vi bare er i begynnelsen av september og han knapt har stengt museet for sesongen. "Det er så hyggelig med besøk, og de kjøper en masse og sier at jeg er flink..."
    Måten han sier det på, får det til å lyde som om han ikke selv er helt sikker på at han er god til det han gjør, selv etter snar 25 år som innehaver av smia.

party i smia

Jeg kikker på svevende fugl, havhester, skarver som tørker vingene, en fisker som har fått alvorlig napp og en kongekrabbe som ligger i løse komponenter. Det han presterer med den varme grua og noen monstrøse bankemaskiner er ikke til å tro. Fyren i seg selv er unik. CD-spilleren hans har én eneste blank knapp. Plasmaskjæreren er som hentet fra Star Wars. Beliggenheten til museet er perfekt.
    Jo, kjære Tor-Vegard Mørkved - du er flink. Og jeg kommer tilbake til deg og minner deg på det før du aner - det gleder meg virkelig til.

God Reise

MS Sigrid

MS Sigrid siger inn fra skodda som skiller Melbu fra Fiskebøl.

Vesterålen ligger bak meg, men den siste farvel står det trivelige mannskapet ombord i MS Sigrun for. Jeg har hatt en nydelig overnatting på vestkysten av Hadsel, med sikt over til Lofotveggens nordside i solnedgangen. Morgenen bragte derimot skodde fra havet, en tjukk og våt tåke.
    Selv uten regn er skjegget søkk vått når jeg ruller inn i Melbu, hvor fergen skal ta meg over til Lofoten. Bussen fra Stokmarknes har lesset av og venter på påfyll.
    "Er det deg?" kommer det fra en smilende flintskallet matros, "vi hadde ikke ventet at du skulle over med oss!"
    Kollegaen hans er akkurat like trivelig, med en sveis av iltre krøller. De har lest om meg i Boreal Transports bedriftsavis Knutepunktet, som jeg bidrar til med artikler om denne reisen. Når de to rusler opp og ned langs køen på kaia får de mange smil, og det er sannelig ikke å undres over, for det er en godslig utstråling omkring dem.

Ove Abelsen og Helge Hauge kom meg i møte.

"Du får bli med opp og se hvordan vi har det," får jeg høre, og tar dem på ordet. De er fem ombord og det er heldigvis lunsjtid - eller om det er middag - så jeg får servert lapskaus i messa.
    Denne lille bilferga binder sammen Melbu og Fiskebøl og ser ganske unnselig ut, men har flotte fasiliteter for de ansatte. Hurtigbåtmannskapene jeg har blitt kjent med tidligere på denne reisen kan bare drømme om det fine oppholdsrommet som står til rådighet her, for ikke å snakke om den imponerende fruktoppsatsen som blir båret opp fra byssa.

    Jeg stikker selvsagt også oppom brua, god og mett. Der står styrmann Hans Christian Andersen modell for meg, og det gjør han godt. Kapteinen derimot, blånekter lik ingen jeg kan huske. Det er ikke filla av sjanse for å få knipset et bilde av ham uansett hvor pent jeg bukker og ber. Greit nok. Han skal i hvert fall ha skryt for å ha en svært fotogen besetning.

Styrmann Hans Christian Andersen og mannskapet hans.

Da er jeg i Lofoten, været skal være i bedring og Leknes er neste stopp for Tour Boreal!


God Reise!

Anonyme Vesterålen

Hurtigrutens hus i Stokmarknes, hvor grunnleggeren kom fra

De hevder på Senja at øya deres er et Norge i miniatyr. Det stemmer ikke. Miniatyr-Norge befinner seg nemlig i Vesterålen, hvor de i tillegg til fjorder, fjell, jordbruk og fiske i motsetning til Senja også har en by. Og med en by følger interessante konsekvenser.
    "Sortland er full av toytyggere i levisbukser!" fikk jeg høre i Nyksund.
    "Det er cowboytilstander på Myre!" hørte jeg i Sortland.
    Vesterålen har altså en vaskeekte by versus land konflikt!

Hevet over tvil er at verdiene skapes i distriktene i mini-Norge. Det er ikke de smilende bussjåførene eller fortryllende bakerijomfruene som står for primærskaping, men derimot fiskerne som håver inn enorme mengder fisk fra Hadsel til Øksnes og bøndene som driver jordbruk innafor. Sortland - Blåbyen - er det urbane kultur- og handelssenter, men uten nevneverdig produksjon utover fiskebollefabrikken.
    Med forbehold om at mine observasjoner er feiltolkede slumpetreff, vil jeg påstå at innbyggerne i dette miniputt-Norge ville profitert stort på å samarbeide og anerkjenne hverandres kvaliteter. Fiskeværene er jo like avhengige av Sortland, som Sorland er av dem, og spesielt sett utefra er det en grad av komikk over en situasjon hvor fem kommuner i et øysamfunn ikke evner å trekke i lag. Etter hva jeg forstår er Hadsel som en mikroutgave av miniputten, hvor miniplassene Melbu og Stokmarknes kives over herredømmet.


Det er ikke riktig av meg å gjøre meg alt for klok i denne sammenheng, jeg var tross alt bare et par uker i området, men det slår meg at de fabelaktige ressursene og den herlige naturen i Vesterålen er undervurdert av mange ellers i landet, først og fremst fordi området er elendig markedsført. Bare Lofoten er Lofoten, den saken er grei, men nå er Lofoten full og Vesterålen har masse kapasitet og atskillig å tilby. Om "by og land" klarer å slutte å gnåle om hvem som er viktigst og best, så kan de kanskje vende blikket utover og se om de heller kan konsentrere seg om å fremheve sine felles kvaliteter, for dem er det mange av.
    Faktisk er det få plasser i Nord-Norge med større økonomisk omland enn Sortland, som har en svært strategisk plassering. Det skal være flere som kommer til Sortland fra Harstad for å handle, enn motsatt, og området er på topp tre i økonomisk vekst nordpå, er det sagt.

Lofotveggen fra nord, sett en sen time fra Hadsel

Det har overrasket meg hvor lite jeg har visst om Vesterålen. Og jeg tar ikke selvkritikk. Skylden gir jeg bygdedraugen og småborgerlighet som hittil har skuslet bort opplagte muligheter til å fargelegge den hvite kladden på reisekartet mellom perlene Lofoten og Senja. Det holder ikke å male Sortland blå, når resten av regionen er fargeløs ...

... for ikke å si: "Hvor er dere?"

Vil du lære mer, må du gjerne starte med inntrykkene mine herfra: Vesterålen-poster.


God reise!

Blåbyen - episode 12

Hva vet du om Vesterålen? I en serie blogginnlegg håper jeg å bidra til at flere vet mer enn det jeg visste før jeg kom hit. Nå innser jeg at det nemlig var pinlig lite, og jeg har krøpet til korset med en uforbeholden beklagelse. Vesterålen er nemlig mye mer enn jeg ante, med perlen Nyksund, magiske Trollfjorden og utsatte Hovden i Bø som desiderte høydare, og Sigerfjorden som en merkverdig mikroklimatisk fjordarm. I tillegg vil jeg hevde at Vesterålen i enda større grad enn Senja er et Norge i miniatyr, men denne siste påstanden skal dere få høre mer om i et senere innlegg.

Blåbyen

Sortland er ikke svart. Det skjønner du når du kommer dit. Byen er imidlertid heller ikke fullt så blå som betegnelsen "Blåbyen" skulle tilsi. Førsteinntrykket mitt er at dette ambisiøse prosjektet er midt i prosessen, men hist og her bærer bygningene preg av å ha blitt blåmalt for veldig lenge siden, så jeg er litt forvirret. Så viser det seg at det har utspilt seg noe lik en borgerkrig på fargefronten, hvor kunst stod opp mot demokrati og ord som palettdiktator og utmattelseskrig er relevante i beskrivelsen.
    Diktatoren i denne sammenheng er Bjørn Elvenes, som kom opp med ideen i en sørgelig forstad til Krakow, hvor han tok sin master for drøyt tjue år siden. "Sortland er liten nok, og stygg nok," tenkte han, "til at dette kan gjennomføres." Han kommer nemlig herfra, og boknafisken og det frie talemålet er to av tingene som gjør at han aldri vil flytte herfra.

Bjørns fargepalett

Andre regler gjelder nord for Polarsirkelen. Byer på samme breddegrad i andre kontinenter har også skjønt det. Her dominerer ofte klare farger, ettersom den lange mørketiden bidrar med nok av det sorte. Bjørn har dermed konsekvent fjernet sort i fargene, som derfor fremstår lysere i mørket. I tillegg holder han seg til blå valører, for blått er fargen her oppe.
    "Om vinteren er alt blått," forklarer han. Og tenk på snø, himmel og hav og uttrykket "den blå time". Hvis du maler med rødt en slik plass, så blir den dyster og sort. Skitten. Prøv bare å lys med blått lys på en rød farge, så ser du fargeteori i praksis. Derfor er paletten viktig, og derfor skal Sortland bli blå, som et tredimensjonalt kunstverk du kan gå inn i.

klikk og les!

Som en ekstra dimensjon i opplevelsen finner du små tankevekkende tekster rundt omkring i det blå. Helst ville Bjørn ha noe smått og noe veldig stort, mens kommunen standardiserte størrelsen og fonten.
    Til tross for at det meste leses i hodehøyde er det artig å gå rundt å oppdage filosoferingene. Disse har kommet ut av et samarbeid Lars Saabye Christensen har hatt med ungdom i byen. De hadde et skrivekurs sammen, noe som er med på å gi folk en tilhørighet til byen sin. Saabye har visstnok kone herfra og har derfor bodd her en stund, så han var en naturlig del av prosjektet da det startet opp.

Folkets vilje

Det har tatt tretten år med trenering og uforstand fra lokale myndigheters side, før nye hoder nå er på plass og ny fremdrift har kommet i dette superambisiøse prosjektet. I episoden får du høre hva folk mener, de heier på Elvenesen. De ser at hans farger er bedre enn den kommuneblå, som har blitt pådyttet en del fasaer. Det er han som er kunstneren, det er han som har talentet. og det ser folk. 86,6 % av dem støtter fargediktatoren, iht en grundig meningsmling.

Selv venter jeg på den dagen da Hurtigruta på vei nordover seiler under en skinnende blå bro, opplyst av hvite ledlamper. Hvilken portal til det nordnorske vintermørket det vil bli!

For mørketiden er jo ikke sort. Den er blå!

God reise!