Skaugum Bestikk

Bernt Junger , innehaver av Skaugum Bestikk

Blogginnleggene har blitt lange i det siste. Det har sin naturlige forklaring i at det er historier som må fortelles om unike folk med en utstråling som løfter andre. Kort etter herlighetene i Gol møtte jeg en til. Ta deg en kaffe, grønn te eller varm kakao og les nå om Bernt. Kanskje den eneste svensken på Geilo som ikke serverer øl.

fars oppfordring

Mor er dansk og mat er viktig. "Spis maten langsomt," fikk jeg alltid beskjed om, og gjorde det, i respekt for tiden det hadde tatt å lage den. Når vi hadde noe ekstra godt, hendte det at det ble dekket med et bestikk med treskaft. De måtte aldri i vaskemaskinen, har fulgt hele min barndom og er fremdeles i hyppig bruk.
    "Når du passerer på Geilo, vil du da stikke innom fabrikken til Skaugum Bestikk og hente ti teskjeer, to spiseskjeer, to kniver og to gafler?" Det var en forespørsel fra far, da jeg forlot Gol.
    Han hadde bestilt denne suppleringen, kanskje fordi søsteren min har sørget for at familien nå er større. Ikke skjønner jeg hvorfor jeg, som er på sykkeltur, skulle hente det, heller å la det gå i posten, men jeg gjorde som far sa. Tenkte at det var best. Det var det.

Bernt Junger

"Hei," sier jeg til mannen som dukker opp fra et baklokale etter at jeg har ringt på hovedinngangen. "Jeg lurer på om du har en bestilling ferdig."
    "Ingen aning."
    "Jammen kan du ikke bare se etter?" foreslår jeg, og tenker naturligvis på hans ordresystem på computeren.
    "Det er bara en jävla høg med papper. Vil du se själv? Bara kom."

ordresystemet...

Dette er sjefen i den ærverdige familiebedriften Skaugum. Nesten en bølle, men med en underlig godt vesen. Snart skal jeg skjønne at det han har i bøtter og spann er integritet, noe som ellers ofte er mangelvare - derfor skiller han seg ut umiddelbart.
    Bestillingene ligger bortover et langt bord. Noe er pakket ferdig. En gammel mann sitter med ordrebehandlingen. Etter et felles søk finner vi at eskene mine foreldre har bestilt ligger klar til avsending. Men samtalen har satt seg. Bernt inviterer med inn på kontoret og vi stuper rett inn i en diskusjon om verdier, trygghet og ikke minst integritet, og avbryter stadig hverandre for å bekrefte hva den andre påstår. Det løper nesten løpsk, så får jeg høre at han kommer fra et plass nedpå svenskekysten. Falkenberg.
    "Jeg har padlet forbi der," forteller jeg. "Jeg bodde hos ekteparet Wattström. Navnet glemmer jeg aldri, mannen hadde jobbet et helt liv i e-verket. Med dét navnet!"
    "Jag bodde to hus bort."
    "Du kødder?"
    Slik er verden. Knøtt liten.

Skaugum Bestikks teskjeer

Det viser seg at Bernt kommer fra en bemidlet familie, dog den fattigste grenen av den. Likevel drev han på et tidspunkt Bardøla Turisthotell, så helt skralt har det ikke stått til med ham. Så ble han lei, og drev litt i Sverige som murer før han returnerte hit, inngiftet i familien Skaugum. Det gikk skikkelig dårlig for dem på det tidspunkt. Konkursen hang som et spøkelse over den lille fabrikken, de spurte om Bernt ville ta stillingen som daglig leder.
    Tanken på å skulle lede en familiebedrift fristet ikke. Han forutså alt for mye synsing fra eierne.
    "Så jag köpte alltihop!" säger han. "Jag investerade i en ny website och nätverk, och försäljningen ökade 300%!" Nå eier han bedriften sammen med sin kone, som er tredje generasjon av Solhaugslekta som hele tiden har drevet produksjonen.
    Slik er Bernt. Den eldre karen som pakker serviset er hans svigerfar. "Han var pensionerad, men det hadde vi inte råd med," forklarer Bernt, og tar meg med inn i produksjonslokalet.

malen for inskripsjonen

original maskinpark

Maskinene er eldgamle. På den nærmeste står en fyr bøyd over en metallmal og beveger møysommelig en metalltapp gjennom bokstavene S-K-A-U-G-U-M før han tegner krona de har til logo og skriver N-O-R-W-A-Y under. På den andre siden av denne unike mekaniske innretningen ligger ti kniver spent fast, side om side. Nå med nevnte inskripsjon frest fast av et liten gnist.
    "Ja, det er en gnistmaskin," sier Bernt stolt. "Laserskrivere är inget bra, forstår du. Åtta år i diskmaskin och texten er borta. Det här varar evigt. Jäg har hørt at det finns en maskin til nånstans. Om jäg hittar den, kjøper jäg den direkt."
    Dette klenodiumet er brukt siden oppstarten på førtitallet og har dermed skrevet teksten på knivene jeg har vokst opp med. Det er helt surrealistisk.

Klikk på bildet og se ...

... gnisten!

Tappen varmes opp...

... og resultatet kontrolleres.

En godt voksen dame med et herlig smil plasserer én og én skje i en liten klemme. Den delen av metallet som skal inn i skjeftet varmes opp av en stikkflamme før den enten smeltes fast i et skjefte av hardplast eller med en dråpe lim får trehåndtak.

unik i Europa - og verden!

Faktisk er denne fabrikken den eneste i Europa som lager skjeftede bestikk, og eneste i verden som har løst følgende utfordring:
    "Vi måste förbättra produkten," slår Bernt fast. Problemet var at trä inte går i diskmaskinen."
    Jo takk, det har jeg fått lekset opp til det kjedsommelige hjemme.
    "Så när jag hörde om ett företag i Skien som heter Kebony, dom impregnerar trä på ett ekologiskt vänligt sätt, vilket gör det ännu mycket mera hållbart, föreslog jag att vi skulla prova på våra bestick. Och det är inte längre teak eller andra hotade arter. Det åkte rakt ur sortimentet! Vi måste ta hänsyn til miljön, så dette är lønnetre, vi kallar det ganska enkelt för Kebony. Følj med." Han vinker meg videre.
    Ettersom mange, inkludert mine foreldre, sitter med teak eller palisander hjemme i skuffen, produseres fremdeles kniv skje og gaffel til supplering, men trevirket er da hentet fra avskjær fra møbelindustrien. Gjennomtenkt.

Skaugum bestikks skjefter av Kebony

smidd og slepen egg av rustfritt stål

Det bærer inn i rommet innenfor, hvor to karer skjærer ut treskaftene. En nyutviklet robot borer hullene mer presist enn før. Deres egen smie brant ned, får jeg høre, så nå kommer stålet fra Korea.
    "Men det er smidd rostfritt stål," understrekes det, "ikke stanset ut av en plate, slik bestikk vanligvis blir. "Og dom är slipna på båda sidor. För att förbli skarp."
    Dette er muligens forklaringen på at det aldri har vært biffkniver i mitt barndomshjem. Og jeg som trodde det var mors kokkekunst som hadde æren for dét...

... med dette boret.

hvert skjefte får hull til stålet...

en usedvanlig arbeidsstokk

Med et nikk mot karene i bakrommet sier Bernt plutselig: "Vi kämpade med ekonomin, så jag ringde NAV och frågade om de hade nån gratis arbetskraft med dåliga ryggar som vi kunde få."
    "Hæ? Med dårlig rygg?"
    "Javisst. Forstår du, det med dålig rygg har jäg ingen tro på. Det sitter i själen, inte i ryggen!" Han tenker seg litt om, tar seg i det, og spesifiserer. "Vel, senare visade det sig faktiskt at han har ondt i ryggen, men nu arbetar han i allefall 50% - och det hadde han inte gjort på tie år! Ser du den ladan - låven - på andra siden av vägen?"

    Fra det ene til det andre. Jada.
    "Jag frågade bonden om att sätta upp en skylt på marken, men han sa nej, eftersom han ville sälja gården. Så jäg köpte den direkt!" slår han triumferende fast.
    Det triumferende uttrykket er av det nesten barnslige slaget som understreker hvilken fabelaktig idé det var, og slett ikke av den skrytende sorten som ville ha til hensikt å understreke hvor mye penger han eventuelt måtte besitte. Det er en veldig stor forskjell på det.
    "Så du har en plan C?"
    "Ja, någon gång jag ska vara en bonde och odla ekologiska grönsaker här i Geilo."
    Det forbauser meg ikke det grann.

Direktørlunsjen

Nå har vi vel skravlet i en drøy time, minst. Det er tid for lunsj, og jeg har bare syklet 300 meter i dag.
    "Är du hungrig?"
    "Hva står på menyen?"
    "Wasa."
    "Ikke Husman vel?" Det kan jeg ikke tro han er typen til.
    "Sport, självklart, med makrill i tomat!"
    Bingo. Innertier i min preferanse. Han ser uttrykket mitt og hever hånden til et klaskende "high five", før han med påtatt høytidelig mine overrekker en helt ny boks med makrell i tomat til meg.
    Innerst i produksjonslokalet samler vi oss i en sittegruppe med slitte stuemøbler. Det er i sannhet en forsamling sjarmerende individer, en livets reality. Virkeligheten er av og til så mye bedre, utrolig og original enn den halvfordøyde søpla media trøkker i oss. Her er det hard core ekthet. Bernts sosiale instinkt, hans nøysomhet og hans glød for at denne bedriften skal reise seg til gamle høyder får det hele til å vibrere.
    "Det såg inte riktigt bra ut här innan," sukker han og kikker seg rundt, "så vi har målat och hängde lite konst omkring på väggarna."
    Først nå blir jeg oppmerksom på noen bilder som henger i det spartansk dekorerte lokalet. Kanskje ser jeg litt tvilende ut. Her har det ikke vært interiørarkitekter innom, men det er ikke der prioriteringen ligger, og ikke der stemningen kommer fra.
    "Ja, ja, vi tycker åtminstone det er fint," understreker direktør Bernt.

Fritt valg.

Alt er annerledes og merkelig her. De eldgamle produksjonsmaskinene. De ansatte. Toalettet, som har to dasser av svært forskjellig årgang. Filosofien, bestillingssystemet og profileringen. Kvaliteten, selvsagt. Jeg har smilt så jeg har vondt i kjevene, og er god og mett. Det er på tide å komme seg avgårde, jeg skal jo over vidda, mot vest.
    "Tack for at du kom forbi," sier Bernt. "Du har varit en energi-injektion. Jag behövde det idag. Egentligen är jäg jävlig upptagen, men det var värt det." Han takker igjen, og setter seg ved en poleringsmaskin hvor han tar en og en ostehøvel og lar det matte lønnetreet få seg en omgang god olje som får frem glansen. Samtidig ser han etter ørsmå ujevnheter eller feil.
   "Dette er det tråkigaste jobbet," gliser han, "så den får jeg inte dom andre til och ta."

sjefen selv har siste finger...

... med i spillet.

Slik snakker en direktør som kamuflerer at han selv kvalitetskontrollerer hver enkelt liten teskje han sender fra fabrikken sin. Han vet at successen ligger i det perfekte. Kommer du tilbake hit etter femten år, så fikser han ostehøvelen din om det trengs - men det blir neppe nødvendig. Og til den tid sitter en annen med kontrollen her, for da dyrker Bernt Norges beste økologiske gulrøtter på den andre siden av veien.


God Reise - og velkommen til bords!

Over Hardangervidda

Jeg sitter i en avgreining av Hardangerfjorden, ombord i Mathilde fra 1884, god og mett, hengekøya er klar og batteriene skranter. Dette kommer jeg tilbake til. Jeg vil også snakke mer om svensken som lager skjeer og kniver og gafler i en ærverdig familiebedrift på Geilo. I tillegg må jeg snart få fram hvor uendelig tilfreds og imponert jeg er av det hullete ullundertøyet mitt fra Brynje.
    Skjønner du? Det skjer alt for mye bra på denne turen, så jeg kommer helt i bakleksa med hva som skal føres i penne her... Men uansett, la meg skjære igjennom og berette om hvor fabelaktig en tur jeg fikk over Hardangervidda. Den har aldri vært vakrere.

Nede i Hallingdal, altså fra Gol og oppover til Ål, var det fuktig, tjukk tåke. Værmeldingen meldte så høy luftfuktighet at du skulle tro lufta rant nede i elva. Ettersom dagslyset varer så kort at jeg må fortsette å sykle inn i mørket, blir det trolsk stemning med tåka. Bilistene tar hensyn og jeg føler ikke at det er uforsvarlig, men det er klart at det blir svett og klamt (mer om det når jeg skal skrive om ulla mi).

    Så skjedde det noe da jeg klatret opp bakkene før Geilo. Månen slo igjennom først, og så alle stjernene. Det ble en gnistrende flott natt før jeg fikk opp teltet nedenfor Ø'ens hyttegrend. Først måtte jeg innom i resepsjonen for å betale sengetøyet jeg skal bruke her i januar - godt å få det gjort... Jeg fant ut at det er ganske genialt å slå opp telt på grov pukkstein når det er kaldt, for lufta mellom steinene isolerer nedefra. Jeg sov som en stein helt til to polakker gjøv løs på byggeplassen klokka sju om morgenen.

oppover fra Geilo

Det ble morgenkaffe på Ø'en og noen hundre meter lenger framme opplevde jeg nok til å fylle neste blogginnlegg (gled deg). Jeg vasser i ildsjeler for tida. Så måtte jeg innom optikeren i senteret for å erstatte en nesestøtte. Hun plundret en stund, for de hadde ikke helt min type, men fikk det flott til, og ville ikke ha fem øre for strevet. "Det er service," sa hun med et smil.

Det var altså utpå ettermiddagen at jeg omsider begav meg opp mot høyfjellet. Himmelen var fullstendig skyfri og veibanen var bar, selv om det tydeligvis har blitt brøyta her i uken som har gått. Alt er hvitt omkring meg, og lufta er deilig frisk og tørr. Jeg følte meg overhodet ikke uggen, selv om stedsnavnet indikerer at det er noe man risikerer på denne plassen...
    Her har jeg passert mange ganger med både bil og tog, og faktisk også en gang på sykkel, for 15 år siden, i samme ærend som nå, med foredrag i tilhenger. Det er likevel som om jeg opplever alt for første gang. Kanskje fordi nysnøen gjør det så rent og klart. Det virker som om landskapet er ubrukt og urørt - bare til for meg.
    Hallingskarven, som jeg skal inn og hilse på om drøyt to måneder, står som en krystallklar vegg. En sky former seg over den. Vi er gamle bekjente, for hvert profilbilde på Facebook de siste årene er tatt på Prestholtseter. Det har vært turer hvor jeg ikke har sett snurten av fjellmassivet, selv om jeg har stått for foten av det. Derfor er det ekstra flott å se det som i dag.

Alene på høyfjellet

Etter den siste bommen, der Rallarvegen starter, er alle serveringssteder stengt. Sommerturismen er forlengst over. Høstturismen også, for den del. Nå er vel innehaverne i Syden og samler krefter før skiløypene skal prepareres og hyttefolket betjenes. Jeg er alene - og det føles godt.
    De grove piggdekkene støyer faktisk i det meste laget mot asfalten, så først da jeg stopper opp hører jeg en underlig lyd av gresshopper og sirisser. Slike finnes neppe her, så jeg klør meg i hue før jeg oppdager at et vinddrag har brukket opp den centimetertykke isen på innsjøen ved veien. Isflakene er skjøvet halvt oppå hverandre, og agir en helt unik sildrende, skjærende sang. Jeg setter meg ned og betrakter dette rolige koret, og forsøker å ta opp lyden. Det er nesten ikke trafikk på veien bak meg.

    Jeg regner med at jeg er øverst oppe uten egentlig å ha slitt særlig for det. Bakkene er ikke bratte, og tankene vandrer mens beina tråkker, så nedoverbakkene virker alltid lengre enn motbakkene. Sola er i ferd med å gå ned, så jeg ser meg ut en liten kolle femti meter fra veien. Den vil egne seg godt til å bli filmet, med fin utsikt til alle kanter. Det er meldt rolig vær, og er jeg heldig så blir det sol i morgen også, da jeg skal trille ned gamleveien i Måbudalen.

Spinatsuppe med tre egg i. En stor kopp sjokolademelk. En diger kopp te med melk. Bixit med sjokolade. Det er ikke grenser for hva kroppen trenger av næring når den jobber jevnt og i tillegg må holde seg varm. Det siste lykkes den riktignok ikke helt med utover natta, og forklaringen er å lese av Væranda på morgenkvisten. Det var meldt minus sju i natt, og det må det nok minst ha vært, for jeg lå med både ull og sykkelbukser på inne i vinterposen, og hutra like fullt. Men vakkert er det, og helt fullstendig vindstille når jeg våkner.

Før og etter soloppgang ... -Husk å klikke på bildene!     :o)

Teltveggen leer seg ikke. Ingenting utenfor lager den minste lyd.  Det var akkurat dette jeg drømte om og håpet på, og takker naturen for enda en uforglemmelig opplevelse på denne vidunderlige reisen.


:o)

Gol Verktøy og Sport

Nils Anders Fekene

Jeg har blitt kjent med en svært god grunn til å besøke Gol, nemlig Arnt i Brasserie Valore. I dag erfarte jeg at det finnes en grunn til. Han heter Nils Anders Fekene. Hvis du har kjørt gjennom Gol, så har du sett butikken hans lengst sør i sentrum. Det er den med alle pappeskene. Gol Verktøy og Sport. Navnet er misvisende i den forstand at du her også finner alt annet enn verktøy og sport. Men det skjønner du, for brorparten er som sagt plassert utenfor butikken...

    "Hvor lang tid tar det å bære ut og inn alt dette?" spurte jeg ham om.

    "Det tek vel halvanna time."

    "Til sammen, ikke sant? Inn og ut totalt?"

    "Nei. Hver veg."

... og når vær og klima tillater det.

Fortauet er spesielt fullt på lørdager, ... 

=Oslo

Nils Anders stod sammen med en stamkunden Jan da jeg kom inn. Jan bor litt lenger oppi dalen. Han er litt eldre enn meg, har mørke buskete øyenbryn og er singel. Det har han alltid vært, i likhet med broren, som bor i nærheten. Søsteren har flyttet ut og stiftet familie.
    "Jeg tenkte litt over dette her forleden," sa Jan. "Jeg synes egentlig det er fint. Man er så fri."
    Det er rart hvordan samfunnet har det med å stemple ugifte over førti som litt av noen misfits. Han ser akkurat så fornøyd ut som han gir uttrykk for å være. Vil gjerne snakke og tenker seg litt om, når jeg røper min mistanke om at Hallingdøler er i overkant reserverte.
    "Det ser du nok lettere når du kommer utefra," sier han og tenker litt til. "Men du har rett. Å gå her i Gol er som å gå i Oslo."
    Jeg forstår ikke hva han mener.
    "Du hilser bare på de du kjenner, når du måter noen på gaten. Det er i grunn litt trist."
    Det er det jeg trodde. To hyggelige folk som hilste oppi gata her, viste seg å være fra Nederland. Men Jan er både åpen, interessant og god å snakke med. Likevel formes man av miljøet, og han tror nok noe av den lukkede holdningen kommer av at det fra tidlig av bare var de samme familiene som bodde her i strøket. Det kom jo ikke folk flyttende til, og nå som det jo faktisk gjør det ... ja så blir det faktisk ikke mer åpent allikevel. Han funderer litt på hvordan det er slik, uten å komme helt i mål, men betraktningen harmonerer godt med hva jeg har hørt i Brasseriet.

Kjøkkenavdelingen er oversiktlig og mangfoldig, likeså...

... skole- og kontorseksjonen.

Kontoret er noe løsere strukturert.

som far så sønn

Samtalen foregår mens fire kvinner kommer inn og handler, så vi må av og til lene oss til siden eller ta et halvt skritt inn på kontoret. Det er nemlig ikke plass til å passere hverandre her inne. Flere steder må du faktisk gå sidelengs selv uten møtende trafikk. Butikken er den fulleste jeg hittil har opplevd og vareutvalget er enda mer variert enn i den fascinerende altmuligbåten som er kombinert dyre- og passasjertransport, frakteskute og kjøpesenter på Rio Paraguay på strekningen mot grensen til Brasil og Bolivia.

    "Jeg tok over for far min i 1976," forteller Nils Anders. Faren er innflytter fra Hemsedal, og hadde først jobbet som bestyrer i det som da var samvirkelaget på den andre siden av gaten, før han tok over denne butikken like etter krigen.
    Jeg ser meg rundt og undrer på hva hans eldste vare kan være.
    "Nei, du vet, det meste er jo fra de ti siste åra, men det ligger nok noe fra femtitallet nederst et sted," anslår han. Her inne finner han ting for deg som du forlengst har gitt opp å få tak i. Han er overdrevent beskjeden, for faste kunder slår fast at han har stålkontroll på hvor alt er.
    "Har du et system i alt dette?", spør jeg for sikkerhets skyld.
    "Vel. Jeg kan vel ikke si det. Varegruppene flyter litt i hverandre."
    "Men du vet altså hvor du har ting!" Jeg tør ikke forme det som et spørsmål.
    "Det er klart, ellers hadde det jo ikke gått."

klisterhjernen

Til Jan presenterte jeg meg litt tidligere som Paul. "Ja, det er vel Olai-Olssen det," kommer det fra Nils Anders, etter at han har vært gjennom en hard pruterunde med en av damene. De møttes på litt under halvveien.
    Iblant husker folk reisepadleprogrammene fra TV2, men ingen husker etternavnet, så jeg får helt hakeslepp.
    "Navnet er jo litt spesielt," fortsetter han, for du har jo bindestrek. Olai er jo ellers oftest et fornavn."
    "Forklaringen er at min farfar i et bevinget øyeblikk fikk det for seg at han skulle lage et nytt etternavn," svarer jeg. "Det dør vel ut med meg, ser det ut til, men funker enn så lenge fint til sitt bruk."
    Nils Anders har altså klisterhjerne. Klart han har kontroll her i "Gol Verktøy og Sport" - det tas fornærmende opp om noen trekker det i tvil.

Ringeklokke til sykkelen!

Selvsagt har han også noe jeg trenger. Jeg slår til på en ringeklokke og en kjelebørste, og spør om han har festestrikker til bagasje.
    "Vanlige bagasjestrikker?" Han har en rimelig variant i flerfarget firpakk og en gul med to i pakken, av samme kvalitet som jeg har fra før.

Teddykaninen troner høyt over disken, ...

... som befinner seg omtrent midt i denne stabelen!

Produktene havner på den lille biten av disk som er tilgjengelig. En førti centimeter høy og minst en meter lang stabel av dokumenter, med et løst lag varer oppå, opptar alt til venstre for kasseapparatet. Til høyre er det en stabel med diverse, toppet av et rosa kosedyr, ved siden av glassmontre med blant annet piper, zippolighter og ei lommelerke.
    Idet jeg tar opp lommeboken dytter han litt på varene med håndbaken som for å markere at han ikke vil ha noe med dem å gjøre lenger. "Det blir bra slik."
    "Hva mener du? Nei, det kan jeg ikke..."
    Jeg får rett og slett ikke anledning til å betale. Han mumler noe om at det har vært hyggelig. Situasjonen er litt vanskelig, men jeg bestemmer meg for å gi gjengjeld senere. Den som ler sist ler best. Det skal bli den dyreste ringeklokka noen har kjøpt, men han skal få seg en overraskelse, vel fortjent, så snill han er og så mange som han gleder og forundrer. Han lar seg til og med svært motvillig avbilde, til tross for at hans forpinte, protesterende kroppsspråk formelig skriker etter Menneskerettskommisjonen i Haag. Han er virkelig ekte beskjeden.

Litt flaut over at jeg slår ham i skjegglengde, men han har akkurat barbert seg ...

vurderer mobiltelefon

    "Jeg er vel egentlig å regne som analfabet," sier Nils Anders da jeg nevner at dette må bli en bloggpost. Han sikter til alt han ikke kan eller ønsker å lære seg dette med data. Han er ikke på Feis, for å si det slik. "Men jeg vurderer å skaffe meg mobiltelefon," medgir han. "Det er kjekt å ha hvis du for eksempel er i bil i vintermørket og noe inntreffer."

------  REKLAMEPAUSE ------

Jeg tar nå en pause fra denne bloggen for å drive litt hardcore produktplassering. Finner du ikke det du trenger på disse bildene, så vil Nils Anders kunne finne det for deg et annet sted i butikken. Følg med, og legg spesielt merke til kombinasjonen av varer. Vi starter med Yatzyblokker for fem terninger attmed røkeskapet.

Trykk for all del på bildene, og bla deg gjennom mens du nyter detaljene!

... så har du stativet for hodelykt, snøspader, garderobeskap og piler, samt de klassiske trykk-askebegrene som er temmelig uspekulativt priset til 61 kroner stykket. Kun to igjen:



Min far jobbet i Anker Hellesens batterier i sin tid, opprinnelig et dansk firma, som ble kjøpt opp av Duracell i 1986... Kaps og kabler er sortert sammen, kanskje alfabetisk?

Trenger du en stor plastkanne, badmintonsett, sag, fuglehus, leketraktor eller pussemaskin, skal du gå lengst inn til høyre, bak gardintrappen, mens stormkjøkkenet ligger lett tilgjengelig mellom malerpenslene og dorullholderen med ferdig montert dorull (så slipper du å feste den feil vei). Feiebrett, plastbestikk, svømmebriller og løvriva ligger derimot inn til venstre, like ved sportsavdelingen, som har det meste fra padleåre, telt, kubb og fottøy, til presskanne, dart, snorkel og fotball. Løp og kjøp!

Nylonsnora finner du under eggtimern, mellom sykkelpumpa og og den fine malerulla, med baderingene litt bortenfor, mens vernesko og sykkelhjelm ligger logisk stablet i HMS-avdelingen. Elektrikertapen kan det være litt vanskeligere å finne, hvis du vil ha den store rullen, for den er halvt skjult mellom bukseseler for barn i alder 5 til 10 år og et umbracosett, like ved dobørstene. Da er det enklere i leketøysavdelingen, for der er det heldigvis fremdeles Ole Brum som eier hylla.

Nils Anders tar fatt på ettermiddagens halvannentimes bæreøkt, og jeg sinker ham. Det er lørdag, og derfor har det vært plassert ekstra mye ute på fortauet. Det varierer med vær, sesong og ukedag, har jeg fått opplyst. Systemet fra gateplan bæres inn og smelter sammen med mangfoldet innendørs.

    "Det hender at noen vil hjelpe meg med å bære inn kassene," forteller Nils Anders, "men det går selvsagt ikke."

    Nei, tenker jeg, da jeg bukker ut og går opp mot Gol sentrum igjen. Da roter de det sikkert bare til...

------ PROLOG -----

Her jeg sitter og blogger seint på natt har jeg funnet ut på hvilken måte jeg skal yte gjengjeld, men under redigeringen av bildene blir jeg klar over detaljer jeg ikke så i butikken, så nå har jeg to grunner til å ringe å forstyrre Nils Anders på en søndag. Det er ett bilde til, nemlig, som viser den delen av butikken som strekker seg inn på lageret.
    Da jeg tok det var jeg mest fascinert av stabelen med Alfa skistøvler på hylla i bakgrunnen, men i ettertid ser jeg at det rett for nesen av meg er to pappesker med påskriften "Bob'er" og "skihopper"! Tenker du det samme som meg? Her snakker vi ikke Boklöv, men heller svak Kongsberg-knekk!
    Disse holdt oss ute til vi måtte jages inn etter mørkets frembrudd etter å ha laget de kuleste banene og bakkene ute i kramsnøen. Det står til og med en eske helt oppunder taket, i bildets øverste venstre hjørne. Der står det jaggu også "BOB". Jeg gleder meg til i morra - og jeg gleder meg til snøen kommer!

Sterke minner her!

God Reise!