Interrail pakkeliste

Først: Hva slags interrail ønsker du deg? Hvis du, som meg, ønsker å leve enkelt og selvhjulpent, uten fet lommebok, så følg med her. Det gjelder å finne balansen mellom det du må ha med og det som er greit å ha. Jeg reiser alene, men det er åpenbart praktisk å fordele campingting på to reisepartnere:

praktisk:

• pass (med kopi) og billett
• lommebok med reiseforsikring, kontanter og 1 kredittkort, gjemt i sekken.
• kontanter nok til dagens forbruk, løst i lomma
• et kredittkort i innerlomme med glidelås
• dagbok med en god penn (evt. en liten laptop eller padde)
• 1 bok (Skjønnlitterær, med handling til området du reiser i, den byttes/gis bort når du er ferdig med den, og du får/kjøper en ny)



Lokale barberere!

• ordbok (Øst-Europa, flerspråklig pocketutgave)
• guidebok
• kart (jada, jeg vet du har det på telefonen)
• toiletmappe, myk (ikke barbersaker - barbering gjør du evt hos lokale barberere!)
• mikrofiberhåndkle
• solbriller/reservebriller/linser/optikers spesifikajoner
• mobiltelefon (kjøp lokale SIM-kort, eller vokt deg for roamingtabber!)
• kompaktkamera (+ lader og eksempelvis to 4GB minnekort og chip til backup)
• minifotostativ
• sunblock og evt. myggolje, kvinner liker visst våtservietter.
• nettadapter, om nødvendig

Du behøver ikke bo som hjemløse barn i Bucharest ... i kloakken.

camping:

• En ryggsekk som sitter god på deg, med god støtte og skikkelig hoftebelte. Den bør ha utvidelsesmuligheter, gjerne åpning i ryggen og horisontalt oppdelt hovedrom, men helst uten sidelommer og utvendige glidelåser.
• kompakt sovepose m/silketrekk



Én sekk er nok!

• liggeunderlag, oppblåsbart
• lite og lett telt, med plass til sekken(e), evt hengekøye
• Multifuelbrenner, gass og hurtigkokende kjele med lokk (som tallerken / til speilegg)
• kaffekanne (kaffeposen / tebrevene oppbevares i den)
• kopp og lettvektsbestikk (reisesett i plast)
• lommekniv / Multitool m/saks, boks- og vinopptrekker
• hodelykt
• enkeltmannspakke, forbinding
• Sysaker og tanntråd/hyssing

Har du venner, så har de kanskje en båt å låne deg ...

Bekledning:

• sandaler (gjerne med lave sokker, for sandaler blir klamme under en tung sekk)
• hurtigtørkende langbukse med masse (glidelås-) lommer og avtagbare ben.
• Shorts med gode lommer



Like før hun fikk sitt livs første kyss av en passasjer.

• fem par underbukser i tynn merinoull (ja, ull er mer hygienisk)
• fire t-skjorter, gjerne ull
• fleecejakke
• lett skalljakke med god ventilasjon.
• badebukse (ikke digre saggete badeshorts, vær så snill)

Papirkart ... intet slår papirkart!

Tøyet vasker du så ofte du kan, gjerne i håndvasken på fine restauranter. Det sier seg selv at du justerer isolasjonsevnen etter årstid. Det er også godt å ha regnbukser i visse deler av Europa, du kan godt velge kombinasjonen shorts / regnbukse, for det finnes svært behagelige modeller.

Er du den tøffe typen kan du satse utelukkende på Grevlingtrekk til soveposen og sove ute. Ofte er det mulig i en park, på stasjonen eller på en strand. Hør med lokale om de mener det er risikabelt, og bruk sunt vett om du har. Karen til høyre har slått seg ned ved Gare du Nord i Paris.

Til slutt vil jeg be deg om ikke å drasse på en mp3-spiller. Vær så snill. Du er så mye lettere å komme i kontakt med, hvis du ikke sperrer verdens lydbilde ute. Det du derimot bør ha, er bilder av din familie og hva du liker å drive på med i Norge. Unngå skrytebilder, men sats på det menneskelige, morsomme og naturlige.

Har du fulgt med? Da er du godt utrustet til en sabla bra tid i Europa. Lev Ditt Liv - les innleggene Interrail Tips og Interrail og folk  og del gjerne erfaringene her på bloggen!

Berserk: Life was Life

"LIFE IS LIFE," skriver den forhenværende kapteinen på Berserk på Facebook. Men ikke alltid. For drøyt halvparten av mannskapet hans er det ikke det lenger, med mindre den nær fanatiske troen på egne ferdigheter innebefatter et liv etter dette. I min forrige bloggpost tilstrebet jeg å ha en noenlunde nøytralt forstående - og selvkritisk - holdning til eventyrerfenomenet og tragedien, men jeg mener Andhøy har hatt tid nok til å komme opp med en respons bedre egnet til forsvar av egne vurderinger enn "Sånn er livet."

Hans eget blogginnlegg fra 2009, "Havet gir og Havet tar", kunne vært skrevet i ungdommelig overmot, i et øyeblikk av romantisert virkelighetsforståelse eller etter en sen kveld i rødvinståke. En blogg er en blogg. Jeg har vel selv utgitt verre ting mellom to permer, og tilla det kun viktighet som inkurie. Så går mannen i land, etter å ha mistet tre nære venner, og presterer å følge opp med noe som er langt dummere, nærmest pubertalt, i følge med en attenåring som burde vært skjermet for offentligheten.

Er de i sjokk, er de usedvanlig treige i oppfattelsen eller er de fullstendig blottet for empati, ansvarsfølelse og normal virkelighetsoppfatning? Om båten ikke var forsikret har de nok heller ikke råd til en PR-rådgiver, men det hadde de jaggu hatt vel så god bruk for som bedre vær, for jeg vil tro de sank dypt i manges anseelse etter skandaleintervjuet på NRK. Flirende med tyggis i kjeften står Samuel Massie der og drømmer om Playstation. Uttalelsen er i seg selv er fullstendig på trynet, men han fremstår ikke bare som ureflektert, men som totalt umoden og ute av stand til å forholde seg til hva som har skjedd. Å ta en slik guttehvalp med på en hasardiøs, regel- og naturstridig ferd setter vurderingsevnen til Andhøy i et ytterligere dårlig lys.

Det ville ta for stor plass å her ramse opp alle regelbrudd og ignorerte advarsler media har gjengitt. De selverklærte vikingene har rett og slett gitt blanke faen, og satset på sitt eget eventyr. La det være en ærlig sak. Jeg har stor sympati med trangen for anarki og tro på egne vurderinger framfor samfunnets generaliserende tvangstrøye. Alle kan vi inspireres av guttas selvtillit og utbrytertrang på deres bramfulle ferder. En mann som ikke bare gjør dette til fulle, men attpåtil kjemper kompromissløst for en sak han brenner for, er Paul Watson. Lik ham eller hat ham, men du snakker om realt mannfolk, som ikke vil kreve en krone for innsatsen.

- Vi er her for å jage japanske hvalbåter. Når noen trenger vår hjelp, gjør vi det. Så regner vi med at det blir noen andre som hjelper oss når vi trenger det, sier Watson.

Jada, Andhøy, å gå ulovlig i land på en strand i Canada er en fin markering av utøylelig oppviglertrang, selv er jeg utvist fra Argentina av en liknende grunn, har vært under spionmistanke i Algerie og i forhør i Paraguay. Det er flott å huske tilbake på. Men hvis du først bryter de plagsomme regler samfunnet har støpt oss inn i, så må du kompensere med desto større respekt og forståelse for lovene naturen setter. De anmelder deg nemlig ikke, men henretter deg på stedet.

At guttene sier at de vil la naturen gå sin gang uten å reddes, stemmer dårlig overens med at de har nødpeilesendere som de fysisk dro ut splinten på, når det virkelig røynet på. Kan du ikke vedgå det da, And-kjepp-høy, isteden for å kalle kritikken for sprøyt og blære deg med at du har klart dobbelt så høye bølger? Hva med vind, is i havet og is på dekk? Er du ikke mann nok til å samle tankene etter å ha hatt tid for deg selv på motorsykkelen din, etter å ha sovet ut og spist "kjempegod" mat på Murdochbasen og etter  å ha sittet og humpet på det siste flyet ut fra den delen av Antarktis i år, som du tilfeldigvis rakk fram til?

Ironisk nok kjenner jeg innerst inne en sterk trang til å forsvare de to som nå står for hogg framfor verdenspressen, for jeg sitter i glasshus med min kritikk. Jeg lider med de etterlatte. Jeg deler mange av drømmene og frustrasjon over det kvelende A4-helvetet alle på død og liv skal skvises inn i - og jeg forstår jaggu attpåtil at det i gitte situasjoner føles riktig å kjøre på, la seg rive med og løpe en risiko, selv om noe i deg hvisker at du med det bryter et løfte du har gitt noen du elsker. Så for helvete, guttunger. Se ut som menn. Tal som menn. Prøv i hvert fall, for nå er ikke livet sånn lenger.

Ikke for tre av dere.


Paul

Moskva: GALLERI!

OK, så her har dere noen herlige bilder fra en by som du med en viss rett kan si tok helt rotta på meg, følelsesmessig. Klikk på bildesamlingen over for å gå rett til visningen, og utforsk også minde andre gallerier. Folk var så blide og åpne, hjelpsomme og trivelige at jeg nå har byen blant mine favoritter. Jeg bodde hos Nadia og Julia før min venninne Mona kom opp fra Libanon, deretter ble det hotell de siste dagene før vi returnerte til norsk jul.

Klikk for stort bilde! Broen leder over elven fra Den Røde Plass, Kreml sees til høyre.

Igjen må jeg prise Couch Surfing for en fabelaktig måte å få en god sosial opplevelse samtidig som du sparer på budsjettet. Etter noen fine dager i RIGA hadde jeg avtalt med tre verter i Moskva. Ettersom en ble forhindret, lot Nadia meg bo hos henne og datteren i fire dager, før Julia tok imot i en toroms leilighet hun deler med sine foreldre i utkanten av byen. "Utkanten" betyr lett halvannen time hvis trafikken ikke flyter, men jeg var glad for muligheten for å komme litt rundt.

Nadia er en knallhard kvinne, vakker og naturlig. Hun jobber med å forberede vordende foreldre på fødselen og har også jobbet som oversetter. Gjestfriheten hennes er total, vi hygger oss på kjøkkenet om morgenen etter at hun har skyflet datteren i barnehage i nærheten. Det er ikke lett å få barnehageplass og hun har relativt god økonomi, ettersom hun eier en annen leilighet som hun får inn mer penger på enn det koster å bo i denne. Vaskemaskinen lekker, veggmalingen sprekker og ting står lagret i korridoren utenfor, og det er godt å minnes på hvor lite slike ytre ting egentlig betyr.

Julia, Maija, Jana og Nadia ... fabelaktig trivelige folk, alle med plass til meg!

Julia studerer landskapsarkitektur på et fakultet inne i sentrum. Jeg møter henne på metroen som tar oss et stykke, før det er buss videre. Det venter en god middag og en madrass på gulvet i hennes rom. Neste dag tar hun meg med til frisøren, som har salong inne i en leilighet i en blokk i nærheten. Jeg er med å stemme over hvilken rødtone vi skal satse på, og så fotograferer vi senere resultatet på balkongen hennes. Det er utrolig at det er mulig å få slike venner, nærmest fiks ferdig. Heia Couch Surfing!

Mona - on black cobble stones in the Red Square.

Mona ville egentlig til Berlin, men jeg ytret sterkt ønske om endelig å oppleve Moskva, mye fordi det er vinter og dermed perfekte forhold for russere i store luer. Vinteren reddet landet fra både Napoleon og Hitler, og skaper en flott stemning i byen, nå da jeg er så heldig at det ligger snø, og store isflak driver forbi på elven nedenfor Kreml. Store juletrær er stablet opp, innbyggerne pakker seg inn i pels og fortauene er stålglatte, hvilket ikke hindrer SEXY RUSSISKE KVINNER i å promenere i høye hæler.

Når du velger hotell i Moskva, behøver du ikke bo midt i byen. Ettersom den geniale metroen blåser deg avgårde i alle ønskelige retninger, kan du spare mye på å bo litt utafor. De svært hjelpsomme ansatte på Intourist i Oslo hadde foruten å ordne alt visumstyr også skaffet et helt greit hotell som i sin tid ble bygget for OL. Horene i resepsjonen er noe slitte å se til, men de smiler pent og værelsene i de øvre etasjene er fint oppusset og like i nærheten av Vernisage in Izmailovo, et loppe- og suvenirmarked som absolutt er verdt et besøk.

Det sies at Moskva og Russland er to forskjellige ting, og at russere i hovedstaden på langt nær er så trivelige som sine landsmenn. Det lover uhyre godt for resten av landet. Jeg tok meg i å få en klump i halsen, der jeg stod og betraktet en menneskemengde med gode ansikter. For knapt 25 år siden skilte et jernteppe oss ad. Jeg øvde på å skyte granater med en 82mm bombekaster, var redd dem og visste at deres ammunisjon  hadde atskillig større diameter.

Vi kalte dem Stygg Fi.

Det er på høy tid å se at de er vakre.


Paul

Berserkens Død

"There are a whole lot of treaties down here and they have managed to violate every one of them!" sier Scott Base manager Troy Beaumont til stuff.co.nz i New Zealand. De lister også opp en rekke bekymringsmeldinger fra sjøfolk og kyndige, som bringer tankene til situasjonen da en liten jolle med påhengsmotor og danske fiskere la ut fra Norges sørlandskyst sist sommer. De ble kollektivt fordømt for deres uansvarlige respektløshet. Denne gang gjelder det ikke dansker på fisketur, men en ny generasjon oppdagelsesreisende - selvproklamerte vikinger  - mannskapet på "kjendisbåten" Berserk.

Norsk media velger å filtrere virkeligheten på samme måte som da den norske polarheltinnen Monica Kristensen virkelig tabbet seg ut på isen i syd, i en idiotisk jakt på et telt, sponset av OL-komiteen på Lillehammer. En mann omkom og alle ekspedisjonsdeltakere måtte flys ut fra en høyrisikosone. Den erfarne piloten som tok sjansen på å redde henne, mens alt utstyr ble etterlatt på isen, fortalte meg hvor vannvittig prosjektet hennes hadde vært. Vi traff på hverandre i Punta Arenas, syd i Chile, og han var enda skjelven etter sitt mest farefulle oppdrag noensinne. Denne gang er det fem flotte menn som har opptrådt i strid med regelverk og sunn fornuft, med det resultat at media igjen tar på silkehansker som ellers kun benyttes i omtale av kongefamilien.

dette og ovenstående, foto: Berserks hjemmeside

Tragedien har altså inntruffet igjen, men det er ikke uskyldige nordmenn som er rammet av den, de har snarere selv skapt den. Tre unge menn har etter all sannsynlighet omkommet i Sørishavet. Det hevdes at de hadde to overlevelsesdrakter til fem mann. Kanskje for å spare plass til to firehjulsdrevne motorsykler med drivstoff til å nå polpunktet, eller kanskje fordi de erkjente at dersom draktene ville komme i bruk, ville de bare forlenge livet med et par timer - for dette er verdens verste farvann. Eller som kaptein Jarle skrev i sin blogg i 2009, da han kommenterte redningsaksjonen til klatreren Jarle Trå:

foto: db.no / Agnete Brun

"På mine ekstremseilaser har mannskapet ombord i Berserk et bevisst forhold til at vi ferdes i farvann der vi er alene, og ikke kan regne med noe hjelp. Det er selvfølgelig heller ikke ønskelig med assistanse om andre må sette egne liv og lemmer i fare for å bistå oss. La oss få være I fred, og naturen gå sin gang."

Kajakken Alma etter Drake-Passasjen

To ganger har jeg vært passasjer over Drake-passasjen fra Patagonia til Antarktis, begge ganger i båter langt større enn en unnselig seilbåt, men begge ganger under dårlige forhold. De var ille nok til at den Chilenske marines forsyningsskip måtte gjøre vendereis til Kapp Horn for å sikre et digert flyteelement i stål som vi nesten mistet ut i havet. Alt utvendig var dekket av tykk is før vi omsider nådde basen på den Antarktiske halvøy. Selv store båter kastes omkring når bølger fortoner seg som åskammer og vinden pisker opp en dis av vann som fryser mot metall. Jeg tør knapt tenke på hvordan det ville arte seg i en snaut femten meter lang seilbåt i stor fart, omgitt av isfjell i alle størrelser. Ethvert sammenstøt er skjebnesvangert i slike ekstreme farvann.

Aviser skriver at Robert, Tom og Leonard var forberedt på risikoen, men det tror jeg ikke. Kanskje kan du forberede deg til å dø i krig i erkjennelsen av at du blir beskutt og dine kamerater dør omkring deg, men du er ikke forberedt på å dø når du gjør noe du mener du behersker. Mannskapet ombord i Berserk mente at de behersket forholdene, det var derfor de ikke fulgte rådet om å søke tryggere farvann da orkanen var meldt. Jeg har ikke erfaring til å vurdere risikoen de tok, men det minner om de danske lystfiskernes dumdristige overmot. I lys av siste ukes hendelse er det interessant å lese blogginnlegget Havet gir, havet tar i Andøys egen blogg.

Før jeg gikk meg vill i Tapon del Darién, Panama

Ved noen tilfeller har jeg nærmet meg kanten av livet, men en gang i en regnskog og to ganger på havet har jeg balansert på utkanten av det. Alle tilfellene kom som resultat av feilvurderinger og dumdristighet, og hver gang syntes det som om at det bare delvis var min fortjeneste at jeg overlevde, selv om jeg var fullstendig alene både i skogen og på havet. Det gjør noe med deg, å komme gjennom situasjoner hvor oddsen ikke er i din favør. Jeg kan ikke gi en fullgod forklaring på hvorfor jeg klarte meg, men jeg ønsker å tro at lærdommen har gjort meg mer forsiktig.

Etter kantring i tidevannstrøm på Færøyene.

Døden som inntreffer underveis på en eventyr-reise er egoistisk, fordi den rammer idet du realiserer din egen drøm. De som elsker deg har måtte latt deg gå, men daglig beholdt deg i tankene. Du har ikke selv kjent Angsten, for den har du etterlatt hos dem som elsker deg og ber for deg. De klynger seg til ditt løfte om å være aktsom, men innerst inne erkjenner de at det ligger i din natur å ta sjanser. Du er jo en egoistisk eventyrer, og for deg er berserkens død kanskje den vakreste død. Livet blir aldri bedre enn når du følger din trang og bare avhenger av deg selv, fullstendig frigjort fra samfunnets trivielle sannheter og bomulltilværelse. Du er da et helt menneske, uavhengig, beruset og lykkelig.

Biscaya 1999.

Idet krisen oppstår innser du at alle dine krefter må kombineres med all din kunnskap om forholdene rundt deg. Det fortoner seg som om ditt livs samlede erfaringer er høstet utelukkende for det ene formål å få deg gjennom denne stunden. Først nå innser du at du slett ikke er forberedt på å dø, men Døden fortrenges fra dine tanker av Kjærligheten til Livet, som fullstendig overskygger Angsten for å miste det.

Kun kjærligheten kan redde deg. Den renser hodet ditt, skjerper sansene dine og presser hver fiber og hver celle til å yte maksimalt - for du vil vinne, du vil leve og du vil returnere til de som elsker deg. Ikke for din egen skyld, men fordi de har fortjent det,  som har gitt deg friheten til å gå.

Paul

Reis langs jorda!

Hvor viktig er du, hvor travelt har du det egentlig og hvilken rett har du til å ta deg til rette på miljøets bekostning? Ja, det gjelder valg av transportmiddel. La meg tilføye at jeg ikke er fundamentalistisk anti-fly, selv om politikken på dette området gjør meg fly forbanna. Hvis det ikke er fornuftige alternativ med kajakk, sykkel, hest, buss eller tog, så er det greit at du flyr - bare du blir der lenge før du flyr hjem igjen og ikke lar det skje for ofte.

Tipper de har savnet sola ...

Når det er sagt, har jeg en bekjennelse å komme med. Da jeg skulle til Ørland sist, skjedde det nemlig en uheldig glipp, som røpet i posten "En Reise på Kreditt". Faktisk tok jeg meg i å sitte på flyet uten å ha sjekket NSB's tabeller først, noe som umiddelbart gav en flau fornemmelse. Å svi av fossilt brennstoff på en slik helt unødvendig og ganske umotivert måte er usselt, egoistisk og svært lite sympatisk. Da jeg litt senere hadde Ørsta og Ålesund som reisemål gjorde jeg derfor det eneste rette, og kastet meg over tabellene til tog og buss. Dette viste seg både dyrere (700,- mot 600,-) og treigere (drøyt 11 timer mot omlag 4) enn fly, men med den store fordel at jeg kunne lene meg tilbake med en komfortabel visshet om at jeg ikke rævpuler planeten min (med forbehold for de som nyter anal penetrasjon).

U-daler blir ikke mindre V-dal enn den der ...

Så det ble buss. De har den fordel at du er garantert plass selv uten å ha bestilt billett, men den ulempe at det på Møre-Ekspressen ikke var strømuttak eller fungerende trådløst internett (det virket ut fra Oslo, og så igjen etter Lillehammer, få minutter før batteriet i Mac'en døde). Kveldsmørket fratok meg syn av fjord og fjell på vei mot nordvest, så jeg jeg valgte morgenruta tilbake. Batteriet var toppet og søvnbehovet justert til at jeg ville sove tre timer underveis. Det var blå himmel og Norge kunne ikke være vakrere. Klart jeg tar buss neste gang også, om da ikke forholdene ligger bedre til rette for sykkel ...

:o)
Paul

Frostrøyk danser over fjorden.

Folkehøyskole-moro

klikk på bildene for større versjon!

Det er alltid full fart på folkehøyskolene. Elevene drar rundt på planeten, har seminarer og prosjekter. Det er derfor ikke alltid lett å passe inn mine besøk, men vi klarte det på Borgund og Møre FHS. Sistnevnte var først ute, jeg ble innlosjert hos en voldsomt sprek og kunnskapsrik idrettslærer, med martial arts, massasje og klatring som spesiale. En senete, 100% hedersmann med en herlig kjernefamilie som hadde sterk afrikansk innslag. Det er alltid godt å møte tillitsfulle barn, og lillejenta satte nær ny rekord, noe som indikerer kjærlige og fordomsfri foreldre.

Det er tolv år siden siste besøk på Møre, og skolen har fått en oppgradering. En kjenning fra sist gang stakk innom, og elevene var helt topp. Det er rent merkverdig at så mange forskjellig ungdommer kan fungere så bra sammen. De aller fleste bor på dobbeltrom og tilbringer all sin tid i den sosiale "boblen" en folkehøyskole gjerne danner.

(klikk for å se større bilder i denne posten)

Jeg fyrte opp med foredrag torsdag formiddag. Skolen hadde sporty byttet rundt på timeplanen får at det skulle passe med min besøkstid, og tre og en halv time gikk alt for fort. Det ble knapt tid til spørsmål etterpå, men nettopp derfor foretrekker jeg å ha god tid på skolen, så ingen skal brenne inne med ubesvarte undringer. Elevene spurte om jeg ville bli en dag til, for å ta del i sjøsettingen av skuta de hadde snekret sammen som del av et rollespill. Ettersom flyteelementene var gjennomhullet av spiker, knøt det seg en viss bekymring til oppdriften, men det fikk stå sin prøve.

Skuta hverken sank eller kantret. Ettersom det var forventet at "sjøfolkene" kom til å havne i vannet som følge av skipbrudd, hoppet de sporty uti på eget initiativ under påskudd av å redde inn noe frittflytende løsøre (blant annet en Dart Vader maske). Da sjødyktigheten nå var bekreftet lot jeg meg lokke til en liten ferd på egen hånd. De må absolutt kunne si seg fornøyd med konstruksjonen!

Det er ikke rare bussturen videre til Moa utenfor Ålesund. Dette usjarmerende knutepunktet  tilbyr alt en nordvestlending kan ønske seg av shoppingsentre og varehus. Enda godt at det ikke er plasert midt i idylliske Ålesund. En perle av en kvinne dukket opp for å kjøre meg de siste kilometrene. Hun var lærer på vakt fram til lørdag, og sørget for at jeg hadde alt jeg trengte.

Besøkende elever fra Vik FHS var midt i en  en imponerende konsert idet jeg ankom. Senere på kveldene var det utlodning av gutta, til inntekt for Misjonsalliansen. Denne organisasjonen kom jeg i kontakt med i Bolivia, og jeg er imponert over innsatsen deres, så naturligvis måtte jeg også opp på catwalken. Auksjonariusen solgte meg inn som god på erotiske godnatteventyr og portrettfoto og vektla min overlegne erfaring i forhold til de andre objektene som gikk under hammeren. Stemningen stod i taket, og senere var det film med madrasser på gulvet i gymsalen og mulighet for å overnatte der, i en sosial klynge.

- gutta var i mindretall, men virket fornøyde med dét ...

Jenta som "kjøpte" meg. Håper du liker bildet...

Da jeg var på Borg i fjor lagde de en video med meg i hovedrollen, hvor jeg endte opp med å sitte i underbuks og padle i et innendørs badekar, så jeg er vant med at det skjer noe her. Også etter foredraget mitt på lørdagen var det full fres, da guttene hadde ansvar for aktivitetene og utfordret jentene med en "manndomsprøve". De sirkulerte mellom hugging av ved, opptenning av bål, tautrekking av bil (!), skifte av hjul etc. Det fremgikk med all tydelig at det er enkelte praktiske oppgaver selv oppegående og sporty jenter har absolutt null greie på.

Ved middagen spurte jeg de rundt meg om hva de mente jeg kunne forbedre på opplegget mitt. Jeg så fra den ene til den andre, og det lot til at de tenkte nøye over saken. "Er det et ord jeg brukte for ofte, irriterende fakter eller tema jeg overdrev?" lurte jeg på.
    Omsider kom svar fra min sidemann: "-Nei. Hadde det vært noe som var dritt, ville vi sagt fra om det!"

Det er vel bestått!

;o)


Paul

Interrail og folk

Strender, Storby, Shopping og Sjekking (funker med Sex også) er de fire "S'ene" for mange interrailere, men prøv et øyeblikk å glemme alt det der. Det handler om mer enn tog og destinasjoner. Det handler om å gi av seg selv og få mer tilbake, om å se folk i øynene og lære av dem. Om gode historier, komiske misforståelser og en uovertruffen mulighet til å være helt dønn ærlig og deg selv. For du er jo for pokker på interrail!

Interrail setter deg fri. Du får nye sjanser hver dag til å møte folk du aldri før har sett og aldri kommer til å møte igjen. Best av alt er at de ofte sitter i samme kupe som deg, så du har masse tid til å studere deres personlighet. Du deler din pakke med kjeks med en serber eller får et smørbrød av en rumener. Grensevakter og tollere kommer og går, og dere skrangler videre, med livshistoriene hengende i lufta rundt dere. Hvem bryr seg om Sex in the City når du har en Tjekkisk familie rundt deg som forteller om huset de er i ferd med å bygge.

Når toget stopper har du et nytt land utenfor. Fullt av folk. Du kan stoppe hvem som helst på gata, og rett og slett spørre dem om de har lyst til å snakke med deg, ta en kaffe kanskje. Du kan spørre om å få ta et bilde. Spør du pent, sier de ofte ja, spesielt hvis du kan peke på noe konkret du gjerne vil fange. Krøllene deres, for eksempel. Kanskje synes de du er sprø, men det gjør ingenting, for du behøver ikke være i det landet dagen etter, hvis det virkelig blir pinlig. Du er jo fri.

Et annet trivelig triks er å kjøpe inn kjeks, druer el.l. slik at du har nok til å dele med andre. Sørg også for å ha noen fine bilder fra familie og Norge. Legg mer vekt på personer, aktivitet og natur, enn store hus og biler.

Jenter som vet å passe seg.

Etter et besøk i Istanbul interrailet jeg inn i Bulgaria og gikk av i Sophia. Dette skrev jeg i dagboken:

-Byen har sin andel av monumentale bygg, kirker og museer men jeg velger å dedikere meg fullt og helt til folkelivet. På trikken blir jeg forsøkt sjekket opp av et gresk guttepar, men jeg foretrekker å rusle avsted på egenhånd. Min hang til enslighet avtar imidlertid idet to unge, flotte jenter følger meg til det sentrale torget hvor vi drikker frappé og prater om slike hyggelige ting som man glemmer før dagboken oppdateres og om fornuftige ting som sklir inn i underbevissthetens kunnskapsbank, arkivert under "et land i Øst-Europa  dets folk og tilbøyeligheter". Sabinas mor er førti, instruktør på fitnessgym og om ikke lenge skilt. Det hadde vært noe.

Senere snakker jeg med ei som er glad for at byen tar seg bedre ut hver gang hun returnerer fra Tyskland. Hun hevder at det er første gang på tretti år det er vann i den store fontenen som dominerer plassen. Vel så iøynefallende er et horribelt monster av et monument som står rimelig sentralt plassert. Det har delvisk falt fra hverandre, kanskje etter en kombinasjon av ramponering og mislighold. Uttrykket levner liten tvil om at det har med en bastant, kommunistisk fortid å gjøre, selv om folk jeg spør påstar de ikke kjenner dets historie. Det er besynderlig, som om de fornekter historien. Et høyt gjerde er satt opp for å beskytte forbipasserende mot å få monunental løsøre i hodet, og denne sperringen er dekorert med flott kunst og grafitti.

Ramleferdig kommunist-relikvie.

Flere trivelige folk lar seg snakke med, men Krk utmerker seg. Det er nemlig få som følger opp min hilsing, så Krk er særklasse når han smiler tilbake og stopper opp for å slå av en prat ved benken hvor jeg. Krk var drosjesjåfør før han ble pensjonist. Nå har han en leilighet like borti her, forteller han. Jeg spør om han har besøkt noen av nabolandene, og han begynner å ramse opp: Honolulu, Mexico, Japan, Brasil ...

Krk - skurk, men hvor ille?

    "And you were a taxi driver? Do they earn that well, in Bulgaria?"
    "Well ..." Han trekker litt på det.
    "And you also have an apartment here in the centre of the city?"
    "I also had some business on the side:"
    Ved nærmere øyesyn likner han en klassisk gentleman-gangster. Han har den lille krumningen i munnviken som røper at han skjuler lysskye historier som han er svært tilfreds med. Jeg velger å tro at det ikke har med trafficking å gjøre. Jenterne jeg snakket med kjente den problemstillingen. Øst-Europesike kvinner er ettertraktet som horer i vest. Flimtet i øyet til Krk er for snilt til at han har skitnet seg til med slikt - det velger jeg i hvert fall å tro.

Siste person i Sophias galleri er Kiril Djivdjanov. Selv om han er tynn i luggen har han en stor manke av hissige krøller. Disse er naturligvis et motiv i seg selv, men han står og kikker inn i en parykk-butikk og det er det som får meg til å stoppe. Jeg spør om han får betalt for å stå der som blikkfang. Han ler. Jeg fotograferer ham, og får høre at han driver med utregninger i landets kjernekraftverk. Jeg foreslår at det er tenkevirksomheten som forårsaker alle krøllene hans, mens strålingen har resultert i den blanke issen.

Kiril - stråleskadd tenker?

    Kiril smiler og sier at han vurderer å klippe av krøllene for å lage parykk av dem, slik kan han hver dag bestemme seg for om han vil ha langt eller kort hår.

Det har vært noen gode samtaler, med smil og humor. Sekken min har hele dagen ligget trygt i oppbevaringsboks på stasjonen. Jeg skal til Beograd, hvor jeg har kjentfolk. Jeg gleder meg. Jeg er på interrail!

folkehøyskolenes tur

For tolv år siden syklet jeg rundt Norge med en blytung tilhenger. Fire fremvisere, to kassettspillere og 750 glassmonterte lysbilder ble brukt på bortimot ett hundre foredrag totalt. Nå er jeg igang igjen, og ser at svært mye har endret seg, både i Forsvaret og på folkehøyskolene, hvor jeg holder flest show.

- de fleste trives svært godt.

Det later til å være svingninger i antallet barnefødsler som har påvirket inntaket til folkehøyskolene. Da jeg foretok den første turneen på nittitallet var mange elever helt nede på 16 år. De var umodne, fremdeles under foreldrenes ansvar og i mange tilfeller en stor disiplinær utfordring for skolene. De kunne faktisk virke som om enkelte foreldre sendte ungene på kristen folkehøyskole for å få skikk på dem, dog med vekslende hell, etter hva jeg kunne se.

De siste ti år har det skjedd en enorm endring. Søkemassen er større og skolene har gjort seg mer attraktive, så nær sagt alle elever har fullført videregående skole før de tar det kloke valg å begynne på folkehøyskole. Også samfunnets generelle utvikling med seksuell frigjøring og sosiale medier gjør at disse ungdommene fremstår langt mer bevisste og sikre på seg selv enn tidligere. Noen lærere hevder sågar at det var bedre før, da de hadde et "råmateriale" som virkelig trengte året i internat for å komme på rett kurs. Det var et større potensial for endring og påvirkning den gangen.

Som foredragsholder opplever jeg ikke den store forskjellen, selv om atmosfæren på skolene er dramatisk endret. Den gang var lærerne nervøse for at elevene ikke skulle kunne holde konsentrasjonen i to timer, men nå nøler ingen med å la meg holde på i fire. Elevene gir samme tilbakemelding:

• 1990: "Første gang ingen måtte på do i løpet av foredraget!"
• 2011: "-Beste foredrag i år!"

Så budskapet når fram.

- man kommer tett på hverandre, på folkehøgskolen

En forskjell fra da til nå er at antall reiselinjer har eksplodert. Dette er naturligvis midt i blinken for meg. Selv om kulturforståelse, selvrealisering og utprøving av egne grenser alltid vil være aktuelt på en folkehøyskole, er det klart at håndfaste reiseerfaringer er gull verdt. Det er mange som driver friluftsliv, vannsport og foto/video også ... så her slår vi mange fluer i en smekk. Rett som det er holder jeg mer enn en presentasjon på hver skole, for jeg har materiale i massevis.

Hallingdal, Elverum og Jeløy gikk veldig fint. I går hadde jeg nitti elever på Møre Folkehøgskule og i morgen venter Borgund FHS utenfor Ålesund. Møre sender klassene sine til Kina, Sør-Afrika og Egypt, mens Borg betegner seg som selve reiseskolen. Dette skoleåret blir for mange det første skikkelige møtet med land og folk fjernt fra deres eget. De veiledes av bevisste og kunnskapsrike lærere og får en fabelaktig mulighet til å gjøre verdifulle erfaringer på en rimelig trygg måte.

Mange av elevene forteller meg om deres egne drømmer fremover, og ber om råd. De har muligheten nå, før de går i fella og følger samfunnets vedtatte løgner om umiddelbart behov for utdanning, familie, bil og hjem. Denne gløtta i livet deres gir muligheter de kanskje aldri får igjen - og min oppgave er å få dem til å ta vare på dem, og skape sitt eget liv!

Et rollespill på Møre Folkehøgskole resulterte i sjøsetting av denne skuta ...

Kunaer i by'n...

"Paul i Kuna Yala" del 3:

Spanjolene utførte en av deres mest horrible massakre av urfolk her i Panama, i tillegg til at stammemedlemmer døde av sykdommer og arbeid i gruver hvor europeerne håpet å finne gull og edelstener. På den tiden bodde ingen på øygruppen Kuna Yala, på Panamas østkyst. Den ble først befolket senere, kanskje av stammer som kom helt fra Amazonas. De fant både fisk og dyrkbar jord, og utviklet sin kultur på denne avsidesliggende kyststripa, som forble urørt i flere hundre år. I 1925 stod så kunalederen Inapakiña i spissen for et opprør som gav dem indre selvstyre. Nå er Kuna-kongressen i Panama City øverste myndighet og lovgiver, men hvert samfunn har sin egen kongress som kan utstede sine lover og overkjøre enhver avgjørelse fra sentralkongressen.

Før mitt opphold i Panama City hadde jeg hatt en til dels ubehagelig erfaring med Kunaene i "Tapon del Darien" – regnskogen nær Colombia. Inne i byen møtte jeg så igjen på dette folket, og fikk lyst til å studere samfunnet i deres kjerneområde, Kuna Yala. Den flotte blå og røde drakta – samt nesesmykkene – stikker seg ut i gatebildet, de er ikke til å ta feil av. Kunaene er de mest synlige av Panamas urfolk, og har etter innbitt kamp klart å få autonom status i sine deler av landet. Aller ytterst på promenaden med den fine utsikten sitter de fargerike kvinnene. De er kunaer, og bretter sine broderte bilder ut på fortauet.
      Iveth og moren hennes smiler alltid vennlig til meg når jeg kommer forbi, enten jeg handler med dem eller ikke. De broderte molaene er vakre, og det er deres ansikt også – vennlige og gode. Disse familiene kommer ikke fra Darien, hvor jeg støtte på kunaene på forrige reise.
    «Nei. Vi kommer fra Kuna Yala», forteller Iveth. Disse omtrent 360 øyene befinner seg langsmed den østlige delen av Panamas karibiske kyst. Det spanske navnet på territoriet er San Blas, men øygruppen er i høy grad kuna-land.
    «Vi kom hit for å få et bedre liv,» forklarer moren hennes. «For der vi kommer fra, lever man bare etter gammel kultur, og det er ikke mulig å søke noe bedre, som utdanning for barna sine.»
    «Du har mange.»
    «Ja, jeg har mange barn, nå er de yngste på skolen i byen.»
    «Fortell meg hvor mange?»
    «Ni,» smiler hun, «jeg har ni jenter.» Hun inkluderer altså ikke sønnen til Iveth, som 20 år gammel har rukket å bli fraskilt mor. Moren ler, men kikker på eldstedatteren og blir alvorlig: «De ser hvor mye jeg jobber, og sier at de ikke vil være som meg, en gateselger. De ønsker noe bedre.»

"Molaen" er et fascinerende kunstverk, del av folkedrakten.

    Iveth har fortalt at hun vil bli lege. «Hva er ditt råd til dem – hvor mange barn ønsker du at de får?»
    «Jeg kunne ønske at de fikk tre. Ikke flere, for situasjonen er vanskelig her i byen. Det er enklere i Kuna Yala, der kjøper man ikke mat, men finner den i skogen og i havet. Det eneste dumme er mangelen på utdanning, så derfor kommer vi hit til byen for at barna skal få et håp om fremtiden – og klare seg bedre enn oss.» Hun tenker seg om, og retter på en av molaene hun har brettet ut på bakken. «Du kan vel forestille deg at man ikke utvikler seg videre, når man er der. Man stagnerer,» presiserer hun.
    Det er noe kult ved en rynkete gammel urkvinne som er redd for å stagnere. Hun har vilje som en bjørn – det er lett å se. «De virker temmelig proteksjonistiske der ute? De later ikke til å ville forandre seg.»
    «På øyene har de sine skikker, og hvis du oppfører deg dårlig, sender de deg til Saylaen, som er presidenten i kongressen i hvert lite samfunn, og anklager deg for det du har gjort. I byen er det lettere, her er mer tillatt.»

Iveth ...

Jentenes tre fedre er ute av bildet, så moren og Iveth strever for å forsørge barna og sikre dem skolegang. Leiligheten deres ligger i slitne omgivelser, i en bakgate i Gamle Panama.Jeg besøker familien flere ganger, men får av hensyn til egen sikkerhet ikke lov til å komme etter mørkets frembrudd, selv om den trygge «Avenida Central» ligger bare to kvartaler unna. Etter besøkene insisterer de alltid på å eskortere meg tilbake til denne hovedgaten.
    «Når giftet du deg?» spør jeg Iveth.
    «-18.»
    «-Og nå har du?»
    «-En baby.»
    «-Og?»
    «- jeg er tjue år.»
    «-Hvor er mannen?»
    «-… hi, hi, han er ikke her.»
    «-Du passer deg vel bedre neste gang?»
    «-Ja. Jeg har lært leksen min.»

Les andre innlegg i "Paul i Kuna Yala" og avvent galleriet som snart kommer ...

Interrail Tips

Interrail er luksus. Tog er fortid og framtid på én gang, med en interessant tilstedeværelse i øyeblikket. Jeg har vært på flere turer, og har nå fått spørsmål fra Rikke, som var elev ved Borg Folkehøyskole i fjor, hvor jeg presenterte foredraget mitt:

Jeg og ei venninne tenkte oss på en aldri så liten interrail til sommern, og jeg tenkte da kanskje du kunne gi oss noen råd og tips om hvordan å bruke minst mulig med penger, få kontakt med mennesker og oppleve Europa på best mulig måte. Det hadde vært helt supert altså:)
Klem fra Rikke;)

NATO-train in Pristina, Kosovo

 OK, Rikke ... dette kan det skrives bøker om (Med Tog, Sykkel og Kajakk), men jeg skal gjøre mitt beste. Interrail er fett. Du skal planlegge og gjennomføre en reise som skal være morsom og lærerik, utfordrende og fri. Det er det som er bra med den billetten, du kan være spontan og vill, på en noenlunde trygg måte. egentlig behøver du ikke å planlegge i det hele tatt. Jeg tar nå utgangspunkt i at du har stramt budsjett – jo mer penger du har, jo mer vil du legge igjen på restauranter og hoteller – men min erfaring er at opplevelsen ikke nødvendigvis blir bedre av det – ofte tvert imot!

PLANLEGG: / reiseruten:
Glem alt du har hørt om interrail, og snu Europakartet på hodet. Visk ut stedsnavnene og grensene, men la musepekeren klikke på plasser du ikke visste fantes. Har du vært på Sicilia eller i Baskerland? Hva med Brest? Det kan fort bli et slikt sted som kan komme til å gi deg din største opplevelse. På dette flotte kartet (du kan lagre det på smarttelefonen) eller det litt kjipere kartet i interrailbrosjyra kan du drømme deg bort. Dersom du vil være spontan uten å være helt gal, vil du se at Brest og Paris hører sammen, Baskerland og Madrid matcher og Sicilia og Roma lar seg kombinere. Da får du i pose og sekk. Berømt storby med alt du må ønske av shopping og monumenter, pluss det ekte kuriøse livet i provinsen. Det er også en super nett-tjeneste, et must for å finne togavganger, bruk SCOTTY!

click this photo! (old East German carriage)

informasjon & guidebøker:
Jeg er ingen stor fan av tunge reiseguider. Jeg sier ikke at de ikke er nyttige, men jeg ender alltid opp med å skjære dem istykker så jeg ikke drasser på unyttig informasjon. Ditt behov avhenger av om du foretrekker å være trygg ved å følge de samme anbefalinger som alle andre, eller om du stoler på at ting sikkert ordner seg på en eller annen måte.
    De originale historiene kommer selvsagt når du bruker metode nummer to. Du har sannsynligvis ikke mer enn en måned til rådighet, så du kan uansett ikke se alt. Hygg deg derfor gjennom turen uten å ha en kilometerlang sjekkliste av severdigheter og forhåndsbookede herberg. Snakk med andre loffere på toget og spør lokale folk, de blir glade og stolte over å kunne hjelpe, og turen blir langt mer interessant.

Du har sikkert enkelt ting du har drømt å se siden du sluttet med bleier. Studer disse før under og etter turen - så er du garantert valuta for pengene. Alt annet blir ren bonus! Forskjellige forum, for eksempel  interrail.net, gir bra tips og du kan lese om detaljer for hvert land hos interrail.com.

På tur inn i Øst-Europa

reisefølge:
Å reise sammen med noen er en god måte å finne ut av deg selv, dine intimsoner og din toleranse på, samtidig som du finner ut mye om forholdet til din venn eller kjæreste. Min første og siste reise planlagt med reisefølge var interrailen for omtrent 25 år siden. Det var også første og siste gang jeg kranglet med ham som fremdeles er min nærmeste venn – men folk er forskjellige. Det kan føles tryggere å være to, men gi hverandre luft når det trengs. Er dere tre eller flere kan det være lurt å skille lag av og til, og heller møtes igjen etter noen dager. Uansett er det dumt å være forpliktet til å holde sammen.

OVERNATTING:
I Paris har jeg overnattet i et slitent hotell i Montmartre, i en park og på en campingplass, i tillegg til hjemme hos folk. Mulighetene er enorme. Et par ganger er jeg loset inn i tvilsomme lokaler for hjemløse, når lokale myndigheter ikke visste hva de skulle ta seg til med meg. Overnattingene har utvilsomt største potensial for budsjettkutt.

/ telt: Det finnes mange supre små telt som ikke veier stort. De gir deg en fenomenal frihet til å vandre i vei eller tillate deg å spørre om du kan campe i folks hager, gårdsplasser, garasjer, låver, utmark eller innmark. Telt som står av seg selv er suverene, de fungerer også på parkeringsplasser. Hvis dere er to eller flere i lag, bærer den sterkeste, så utligner dere litt av styrkeforskjellen og alle blir like utmattet.

/ tog: Det går alltid et tog – altså også om natten. De fleste storbyer i Europa er knyttet til de fleste omliggende storbyer med nattog. Ulempen er at du ikke kan se stort ut av vinduene fordi det er mørkt og du sover, men fordelen er at søvnen er gratis og du sparer masse tid. Dessuten er det godt å sove på tog, i hvert fall om du er heldig å få en avlukket kupe nesten for deg selv, eller spanderer på deg plass i sovevogna. På en del stasjoner er det dessuten lov å sove innendørs, under rimelig sikkerhet, så underlag og sovepose må med i sekken.

/ herberg og hotell: Noen later til å tro at jeg hater slik overnatting, men det er helt feil. Det kan være veldig allright å mingle med ryggsekkturister fra hele verden, etter at du har flakket omkring på egen hånd en stund. Søk på nettet etter billig overnatting. Er du i Kroatia velger du en av de omsorgsfulle gamle damene som leier ut rom, ellers kan du spørre i turistinformasjonen på stasjonen.
    Det kan også hende at du har lyst å slå på stortromma, etter å ha tynt budsjettet på andre fronter. Det kan være skikkelig digg med et luksuriøst hotellopphold. Da er internett din beste venn. Hvis du er ute i god tid, og søker på det enkelte hotell, kan du gjøre superdealer. Jeg har blitt oppgradert til suite uten tillegg i pris, fått gratis netter og sterkt rabatterte priser. Det er en jakt som tar litt tid, men er verdt det. Det finnes også noen interessante websider som formidler uspesifiserte overnattinger. Du blir kjent med standard og bydel, men ikke hvilket hotell. Dette gjør at hotellene kan fylle ledig kapasitet uten å skade seg selv. Jeg brukte hotwire med stor success i Praha. Vær imidlertid forsiktig med å reservere for mange netter på forhånd  det kan jo hende at du ombestemmer deg underveis ...

/ Couch Surfing: Dette MÅ du se nærmere på. Les dette blogginnlegget og ta imot noen gjester hjemme hos deg selv før du legger i vei.

OK ... dette er ikke et alternativ med interrail-billetten din, men slik er livet i Bolivia.

BESPARELSER:
Hva er du ute etter? Komfort, party og storby eller lavbudsjett, loffing og menneskemøter? Forskjellige aktiviteter har forskjellig pris.

• Finn ut hvilken interrail-billett som passer til deg, det er ikke sikker du ønsker mer enn to-tre land.
• Ta med telt, underlag og sovepose!
• En miniprimus tar knapt plass, og tilbereder billige råvarer fra nærmeste supermarked.
• I mange ferskvareavdelinger kan du få dem til å lage kjempesupre, selkomponere bagetter for deg, til en brøkdel av prisen til en kafe. 
• Drikkevann (og vin) kjøper du på store, ikke små, flasker.
• Treningssente har ofte gratis prøvetimer, om du her krefter igjen.
• Bakerier og kafeer selger eller gir bort snadder nær stengetid (de kan være glad for å slippe å kaste god mat).
• Sjekk om lokal transport omfattes av interrailbilletten (som "S-Bahn" i Berlin).
• Plukk opp en "hva skjer i ..." guide fra turistinformasjonen og se etter gratis arrangement etter rabatterte dager på museum og severdigheter.
• Offisielle åpninger og premierefester byr ofte på champagne og kanapeer.
• Du kan gjenomføre full kropps- og klesvask i marmormgivelser på toalettet i fine restauranter / hoteller. 
• Det er "lov" å gå på mais-, potet-, drue-, eple- og appelsinslang hvis du ikke stjeler mer enn det du må og det som du behøver.
• Hvis du virkelig er hard-core, kan du utforske fenomenet "dumpster-diving", som er en helt egen kultur, en etisk og miljømessig perle: prøv allthingsfrugal, dumpsterdivingsecrets eller thelivingweb. Fenomenet forklares i videoen (ikke min):

Har du flere forslag og ideer, så kom med dem nedenfor. Denne posten vil følges opp i løpet av ikke så lenge, med svar på andre del av Rikkes spørsmål, dette med menneskekontakt - en kunst som fortjener bedre enn å avspises med et avsnitt eller to. Jeg vil også poste en pakkeliste for interrailere – noe må med, mens annet med fordel kan forbli hjemme ...  :o)