Ally kano ned Håelva!

Plassen er super. Vi befinner oss helt øverst i Feragelva og har sovet godt i åtte timer når vi står opp klokken 06.00. Glørne lar seg vekke til flammer og det blir en meget god frokost før vi lemper utstyret opp i den røde Ally'en. Egentlig er det en rask og retningsstabil kano, beregnet på flatt vann, i motsetning til den grønne navnebroren, som er bredere, går grunnere og derfor egner seg bedre til elv.

View Femunden - Røros i Ally kano in a larger map

Det er verdt å understreke at hverken Frode eller jeg har peiling på elvepadling, så vi forventer en bratt lærekurve. Det vi har forsikret oss om, er at lokalfolk melder høy vannstand og gode forhold, så det er i bunn og grunn oss selv dette kommer an på. Ettersom mobilen kun tidvis har hatt dekning, har vi navigert etter hukommelse og logikk brorparten av ferden, det er faktisk vanskelig å ta feil.

NTNU's friluftsgruppe passerte oss i går kveld.

 Vi vinker triumferende til den eneste morgenfuglen i NTNU's friluftsgruppe, som passerte oss i går kveld. De var 14 stykker, og slo leir nedstrøms. Kort etter blir vi mindre kjekke, da hva vi antar er et udramatisk stryk, viser seg å være en liten demning. Like før vi bikker over tar Frodes fryktbaserte instinkter overhånd, og han setter i å bakke, hvilket ville bringe oss med bredsida først og få svært uheldige konsekvenser.
      "Ikke stopp nå!" roper jeg, "Gi på!"
      Det går helt utmerket, og strykene som følger er ikke dramatiske. Utfordringen er å ikke treffe steiner, men det lykkes kun delvis, så duken til Ally får seg noen smell og skraper. Hun latter til å tåle det forbausende godt.

Etter den første strekningen kommer vi ned i Håsjøen. Området vi har vært igjennom er av landets rikeste. Omtrent alt vi har av større dyr trives her, vi mener bestemt det er hjortens brunstbrøl som gjaller over furumoene. Frode drømmer om å se elg eller bjørn, men vi må nøye oss med et par mink og store tepper av reinlav, som gir en helt spesiell stemning. Dessuten er det jo lemenår, så vi har hatt mange små krabater å smile av.
    Sjøene vi nå kommer inn i er viktige for fuglefaunaen. I dette området har fiskeørn sitt siste holdepunkt i Trøndelag, med en bra bestand. Kongeørn er det her også, sies det, til tross for at det største på vinger vi ser, er en musvåk.

Telefonen har endelig fått kontakt igjen, så vi får bekreftet at vi er på Rambergsjøen.

Skyene henger truende på vekslende kanter, mens det bygger seg opp et massivt mørke langt bak oss, over Femundsmarka. Sjelden har jeg sett slike skyer. Vi priser oss lykkelige for å være ganske tørre, noe som varer helt til vi passerer Rambergsjøen og skal ned strykene til Rismosjøen. Der blir Frode våt til skinnet, han som sitter forrest.

Kanopadling i elv krever et minimum av samarbeid mellom padlerne. Heldigvis hadde vi en roligere strekning lenger opp i elva, hvor vi kunne øve inn et par navigale momenter. Vi fant ut at jeg i stedet for å si "nå er det fint om du kan padle på den andre siden, Frode" like gjerne kan droppe formaliteter og høflighetsformer og skrike "SKIFT!" Som utgangspunkt var erfaringen dog at han skulle padle i yttersving, mens jeg med den mer kontrollerende åra padlet i innersving. Framre åremann bør også ha vett på å varsko når en stein er på kollisjonskurs, noe som reddet oss ved et par anledninger.

Det ser ikke på langt nær så dramatisk ut som det oppleves...

Jo mer vann, desto mer fart og spenning, og mindre sjanse for å treffe stein. Ut i fra denne teorien velger jeg å holde meg så midt i elven som mulig, hvilket har den uheldige konsekvens at vi uvergelig styrer beint inn i de største stående bølgene. Ally skyter elegant framover, men er som sagt temmelig slank, og skjærer dermed gjennom bølgene, som skyller over Frode. Så fort vi har fått et par slike ladninger innabords, blir kanoen vanskeligere å kontrollere. Det kjenner jeg godt fra en gruelig opplevelse i kajakk, så jeg kommanderer inn til bredden for lensing.
    Vi fortsetter, og Frode viser takter til dødsforakt under vurderingen av det siste, lange stryket. Vi peiser på, og det føles virkelig som at vi får akkurat så stor utfordring som vi kan klare. Kjempegøy!

Etter Rismosjøen avtar dramaet, mens hyttene dukker opp. Sjelden har jeg sett så mange flotte hytter, mange har gått langt for å bevare gammel stil, med grastak, never og godt lafteverk. Klokken er til vår overraskelse ikke mer enn ett, når vi runder siste sving og får øye på brua nær Røros sentrum. De tre milene har sannelig gått unna. Tre kajakker har ankommet en time før oss, de startet fra Synnervika på fredag. Vi føler likevel at denne løypa greit kan anbefales for en to dagers tur, hvis man er rimelig padleføre. Vi stresset ikke, er nå ganske stolte og svært takknemlige for at det massive regnet som er i anmarsj drøyde til vi var ferdigpadlet.

Det ble ikke stort igjen av elgen...

I neste blogginnlegg vil jeg fortelle om haiketuren til bilen, men la meg nevne at himmelen så slapp ned alt den hadde holdt igjen for vår skyld, slik at Rørosbanen ble skylt vekk og toget sporet av!
    Intet kunne bekymre oss mindre, vi stoppet hos vår kompis Dag Rønning i Hylleråsen i Engerdal, hvor han på halvannen times varsel hadde disket opp med elgstek. Dermed fikk Frode ønsket sitt oppfylt, på et vis...


Takk for turen!

Femunden med Ally kano!

Femunden er eksotisk, og var helt ukjent for Frode og meg, så da jeg skulle teste ut den sammenleggbare kanoen Ally, var det ingen bedre steder å dra. Planen var å legge ut i Synnervika, padle gjennom småvannene opp til Feragen og derfra følge Håelva ned til Røros. Det er en strekning på omlag 50 kilometer, og vi regner med å nå Røros søndag kveld. På lageret i nærmeste bensinstasjon har vi plassert min sykkel, så en av oss kan sykle opp og hente bilen.

Det er svarte natta når vi ankommer etter en kjøretur som varte atskillig lenger enn vi regnet med. Den bød på utfordringer som å forstå bilens tyske bruksanvisning, ettersom sikringen til lighteren hadde brent over. Det måtte for all del fikses, ettersom Frodes telefon har begrenset batterikapasitet og vi ikke har annet kart enn det telefonen kan laste ned... Vi måtte også tilkjempe oss fiskekortkoder, ettersom fiskekort slett ikke var for salg over alt, slik vi regnet med.

 Det blir i hvert fall ingen padling i dag, fredag 2. september. Vi leker med noen lemen, før vi feier et par av dem unna og setter teltet. Leiren blir likegodt på kanten av parkeringsplassen til den lokalhistoriske fergen "Femunden II", som har selskap av en sjarmerende liten redningsskøyte. Det er jo betryggende.

Ally før...

Det blåser jamt fra syd i løpet av natten. Ettersom vi befinner oss i nordenden av hva som er Norges tredje største innsjø, over seks mil lang, får bølgene raust med rennafart før de når oss. Sannsynligvis vil det snarere blåse mer enn mindre hvis vi venter, derfor er vi oppe før klokken seks, bygger kjapt kanoen og pakker sakene i vanntette bager.

... og etter.

Frode har noe erfaring med padling på flatt vann og jeg har over middels peiling på kajakker, men ingen av oss har prøvd kano i bølger og elv. Det ser ut til at vi får leksjonen i bølger ganske umiddelbart, når vi sniker oss rundt Femundskleiva på vei mot tømmerrennene til vannene mot nord.
    "Bruk hofta!" sier jeg til Frode. Det er der balansen oppstår, og særlig når vi nå sitter på seter ganske høyt i båten, til forskjell fra i kajakk. Det går hvitt på toppene, og litt vann slår over relingen, men vi kommer oss forbløffende greit fra det. Inne på land ser vi to større grupper med mange kanoer før vi glir inn i noen rolige bakvann. Midt utpå treffer vi på en lemen, som vi følger til land, og så tar vi frokost utenfor en tilsynelatende fraflyttet gård.

Det er første gang jeg har lagt meg i bi for en lemen. For noen stabeis!

Den første tømmerrenna ligger like i nærheten. Den er over meteren bred, så Ally føres elegant med strømmen inn i Lortholet, som ikke er stort mer enn en kulp. Her ligger en bu til fri benyttelse. Noen fotturister pleier vablene sine ved bålet, og en annen lemen kaster seg ut i Lortholet litt for nær innsuget til neste tømmerrenne. Det blir det siste den gjør.

Tømmerrennene ble i sin tid bygget for å vende utløpet til Femunden mot nord. Dette gjorde de ved å demme opp utløpet i sørenden, heve vannstanden, og så grave ut og forsterke noen smale løp gjennom småsjøene i retning av den Feragen, som har en anselig størrelse. Herfra ble tømmer fløtet til gruvedriften i Røros, ned Håelva/Feragselva. Svenskene ble sure for å miste vann til sine elver, så vannstanden ble senket og kanalen gravd dypere.

De to neste rennene er for smale til at vi tar sjansen på å padle gjennom med kanoen. Det ville være full krise å kile seg fast, og det er enkelt å bære rundt. Slik kommer vi gjennom pytten med det herlige navnet Litllangtjønna (Storlortholet hadde passet bedre) og ned i Langtjønna. Der legger to kajakker ut fra sin leir, og vi følger etter dem til siste renne. Her går det også en lita smal og svingete elv, som vi med store armbevegelser og innledende superklønete passering under lav bro, klarer å forsere. Da er vi i Feragen, med utsikt til fjellene i retning av Sverige.

Dette skal være bra fiskefarvann, og vi har høytidelig SMS'et inn fiskekortbestilling, så vi forhører oss med padlerne. De mener absolutt at første bit av Feragselva er stedet for å få napp. Det fester vi blind tillit til, og fortsetter inn i Feragshåen, en forgrening av den større sjøen. Den tar oss mot vest, der elva begynner.

Ally fungerer også som vedskjul og spiskammers...

    Allerede klokken ett bestemmer vi oss for å slå leir. Vi har padlet i overkant av to mil, ser det ut til, og det er en vakker plass. Så fort teltet står og bålet brenner, tar vi fram spinner og sluk, som er spesielt innkjøpt i lokal ekspertbutikk. Disse superfristende fiskelokkerne klarer imidlertid ikke å oppveie min kronisk - og smittende - fiskeulykke. Jeg er så elendig til å fiske, at linetråleren jeg var med på Island mistet 6000 kroker. Resultatet gir igrunn seg selv. Det blir ikke engang en kvalifisert napp, og de to vakene vi tror vi identifiserer, er så beskjedne at de eventuelt er utført av smolt.

Laupskaus er like greit, med sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Aldri har det smakt bedre, og varm kakao med vaniljesaus viser seg også å være en innertier. Regnet har imidlertid sildret ned helt siden vi landet kanoen, så i sekstiden er humøret dalende.
     "Om regnet bare stopper nå," ber jeg instendig, "så klarer vi å tørke opp før vi tar kvelden".
    Så stopper regnet, rett og slett umiddelbart.
    Mer ved til bålet, en kikk på beveraktivitet i nærheten. Mer forgjeves fiske. Det er jo en riktig fortreffelig kveld og vi køyer allerede klokken 22.00.

Knusk tørre, og klare for elven i morgen.

Risør by night

1995

I forrige innlegg slo jeg fast at det er gode og dårlige måter å gjøre ting på. Det stemmer. Alice og jeg drar nemlig videre fra Stavanger med nattoget, som derfra kun går i retning Oslo. Drøyt halvveis passerer det Risør, hvor vi går av klokken 04.00, en regntung natt. Det er en dårlig måte å gjøre det på... eller?
    "What now?" undrer Alice. Og det gjør jeg også, for nattoget stopper ikke i Risør, men på Gjerstad, en forlatt stasjon langt inn i landet. Jeg vurderer å sette opp teltet attmed stasjonsbygningen, men så dukker en lyslugget ung fyr ved navn Jonas Haugersveen opp fra den mørklagte parkeringsplassen:
    "Hei, hvor skal dere?"
    "Risør."
    "Da kan dere sitte på med meg."
Det viste seg at Jonas etter midnatt hadde funnet to 16-åringer i en liten båt uten drivstoff. Selv var han ute å fiske etter krabber. Da han fikk dem til land tok de fatt på veien til Oslo til fots, for de ville stikke fra familiehytta. De lot seg ikke stoppe, så Jonas tenkte han i det minste kunne ta dem til toget, som er et godt stykke å kjøre.
    Uten å vite at nattoget passerte 04.02 ankom de stasjonen klokken 04.00. Gutta gikk ombord, gjemte seg på toalettet, ble funnet, barnevernet tok hånd om dem og mora truet med politiet om de ikke kom seg på neste buss tilbake til ferieidyllen. Dem om det, men ut av samme tog tumler så to andre individer med store sekker på ryggen. De kan til forveksling likne rømlinger de også, det er Alice og meg.

"Jeg vet om en fin strand der dere kan campe," sier Jonas. "Det er ikke langt fra hvor jeg bor, og dere kan gå langs kysten inn til sentrum i morgen." Fyren er så pen og snill og vennlig og omsorgsfull at det virker helt normalt at det i overkant av hjertet hans står "Global Disippel" med hvite bokstaver på trøya. Han går på bibelskole, forklarer han. "Kanskje har jeg tid til å hjelpe dere i morgen. Jeg må høre med foreldrene mine."
    Stranda er kjempefin, vi sovner i soloppgangen.

Ideen min var opprinnelig å demonstrere hvit trehusbebyggelse og skjærgård for mademoiselle Paris. Det later til å lykkes, da Jonas utpå formiddagen sender en SMS og stiller med båt, så vi balanserer langs kyststien inn til byen.
    Det meste av sentrum er avsperret, ettersom Risør Trebåtfestival starter i dag. Det virker merkelig å bli avkrevd 150 kroner for å gå en tur på havna, så vi dropper den offisielle inngangen. Heldigvis er vår kjentmann klar med en butikk som har inngang på begge sider av gjerdet, så vi sniker oss inn.
    Ærendet er utelukkende å gi min venninne Marianne i blomsterbutikken en klem, og 150 spenn ville i sannhet vært alt for mye å betale for en kos, selv av Marianne. Av prinsipp betaler jeg dessuten nødig for seksuelle tjenester. Det har vel ikke skjedd siden Acapulco i 1995, men det er en annen historie. Dessuten var de transvestitter (illustrasjon øverst). Og nesten like hjelpsomme som Jonas.

Vår venn kjører oss til båten og kaster loss. Etter få hundre meter vinkes det iherdig fra en jolle med påhengsmotor.
    "Jammen ... det er jo båten jeg reddet i går!" kommer det overrasket fra disippelkapteinen. Og det er det.
     Broren til den rømte 16-åringen og hans kjæreste visste ikke at tanken var kjørt tom i natt, og kom godt utpå før motoren stoppet. Nå må den taues for andre gang på to dager, av selsamme Jonas. Han tar det som forventet med godt humør og slipper dem av hvor de får kjøpt bensin. Deretter fortsetter vi omkring i øyriket inntil vi finner det for godt å stige av på "Perleporten". Øya er ganske stor og noen båter ligger for anker. Alle mener vi enkelt vil få haik tilbake neste dag, for her er det bra med trafikk, sier de.

Alice demonstrerer sult og myggstikk

Min kunnskap om norske båtfolk er begrenset, men om morgenen skjønner jeg at de ikke er veldig glad i regn. Det er nemlig minimal aktivitet alle andre steder enn i teltet vårt, så jeg beslutter at vi må bryte leir i regnet og gå over øya til to større bygninger på et landsted. Alice klør over hele kroppen etter at Preikestolmyggen årelatet henne i går, men hun klager hverken over det eller at jeg med full pakning leder an feil vei og ender i noen bratte kratt på såpeglatte svaberg. Jeg vil fortsette mot venstre, mens Alice er sikker på at det er til høyre. GPS'en i telefonen min gir henne fullt medhold. Vi må ganske langt tilbake og langs en annen sti.

Joda, vi kommer fram. Etter å ha ventet en halvtime blant malingrester i et båthus får vi også skyss. Våte til skinnet, ganske kalde og med enda et par stikk. Der vi vagger mot den avsperrede havnen spør jeg, nærmest på fleip, om Alice fremdeles er interessert i norske fiskekaker. Hun har sagt hun gjerne vil smake slike, et ønske de rådende klimatiske forhold åpenbart ikke har innvirkning på. Snart etter står vi derfor barbeinte på flisgulvet inne i fiskemottaket og kjøper en kilo.

Folk stirrer lattermildt på oss og det blir ikke bedre av at Alice strengt insisterer på å innta de nystekte delikatesser sittende i uteserveringens regn og vind. Parisisk frøken, du liksom - slik opptrer en ekte norgesvenn!


god reise!
Paul

Preikestolen!

Det er mer enn en måte å gjøre det meste på, og mindretallet velger som regel rett. Det gjelder også besøket på Preikestolen i Lysefjorden. Det er nemlig slett ikke nødvendig å gå i kø, blant hundrevis andre...

Noe av det gjeveste en nordmann gjør, er å introdusere landet vårt til utlendinger fra storbyer og sletteland. Alice er fra Paris. Vi ble kjent da vi sammen red over Island, allerede da beviste hun at hun har kvaliteter utover de du kan forvente av en frøken fra Paris. I fjor syklet vi Rallarvegen og i år vil jeg demonstrere følelsen av 604 meter vertikal utsikt.

"I am stubborn, but I know my limits," er mottoet når Alice er med på tur. Hun beklager seg aldri over motbakker eller mine valg av leirsteder. Da jeg på tampen av en dag på sykkelen spurte om hun ville fortsette på langs av Karmøy, svarte hun: "No problem. If you want me to hate you for the rest of your life, I can do that." Sånn er Alice. Alltid positiv.

Preikestolhytta og øvre parkering

De fleste tar Tauferga (ikke en tauferge - stedet heter Tau!) fra Stavanger om morgenen og buss videre til Preikestolhytta. De går deretter i tett, bratt kø de siste tre kilometrene og stimer så tett sammen på det kvadratiske platået over Lysefjorden. Mange kommer i egen bil og fyller først det øvre og så det nedre parkeringsområdet før veikantene tas i bruk nedover bakkene. Bobilene sperrer bussene og sommerjobbende mannskaper i gule refleksvester kommanderer.

Det er også en campingplass tilgjengelig, hvorfra du kan ta første buss oppover om morgenen. Det er nest beste løsning, men du må stå opp grytidlig for å høste fordelen av det. Bedre er det naturligvis å sove som kongen på haugen - ved å slå leir på toppen!

Med en nyinnkjøpt Primus gassbeholder rekker vi med få minutters margin båten klokken 17.00. Det er den siste som korresponderer med buss på Tausiden. Det er bare én annen passasjer, og sjåføren spør oss om vår plan. Da vi sier vi har med telt for å sove på toppen, beroliges han. Jeg elsker bussjåfører.

Godt fottøy er en forutsetning, men stien er godt laget, med trebruer over myrene. Alice ville ha med vann, men jeg forklarer at slikt finner man på fjellet i dette landet. Omkring klokken 20.00 får vi øye på Lysefjorden. Det er klarvær og strømmen av folk har gått motsatt vei, så det er bare oss og et par andre reisefølger igjen. Et skår i opplevelsen er all søpla som er etterlagt, og lukten av avføring som utrolig nok later til å stamme fra sprekken som dramatisk skjærer over selve Preikestolen. Naturvett har en tendens til å tape for masseturismen.

-kom først og/eller sist!

Et tysk par telter på selve stolen, men der lukter det for vondt nå da det er vindstille. Enda et telt skyter opp i et skar lenger opp, mens vi og to andre telt finner veien til det bakenforliggende platået, der stien deler seg til "klipperuten" eller "fjellruten". Det er her jeg forventer å finne den krystallklare bekken med norsk fjellvann, men den eneste lille sildrelyden i området kommer fra noe lett farget vann som er på vei fra den ene myra til den andre. Alice sender meg et triumferende og lett foraktelig blikk, og lurer på om jeg er sikker på at det kan drikkes.
  "Såklart," forsikrer jeg. "Det skal bare kokes først." Dette viser seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort, ettersom drivstoffslangen til min ETA-power multifuelbrenner har pådratt seg en uforståelig lekkasje. Det må derfor bli bål - og det er en etablert bålplass attmed teltet - men all ved på og omkring denne myra er fuktig eller råtten. Alice viser likevel ingen tegn til mistillit, så jeg starter innsanking mens hun i stadig større grad pakker seg inn til beskyttelse mot mygg. En svært trivelig kar i Intersport Stavanger glemte å minne meg på å kjøpe myggmiddel, men det får jeg ta opp med ham en annen gang. Alice likner en beduin mens jeg sitter i shorts og åpen kortermet skjorte uten å plages nevneverdig.

Hvem skulle tro at det var mygg her?

DIC: direct injection campfire

Ettersom veden er langt fra å være tørr skrur jeg av hodet på primusen og kjører brennstoffslangen rett inn i bålet. Alt brenner, bare det er varmt nok, lenge nok. Dessuten er det fabelaktig å ha et bål du kan skru av og på alt etter hvordan det går med matlagingen. Alice er imponert, og det må sannelig teltet på høyden litt bortenfor også være. Deres bål er på langt nær så imponerende som vårt. Suppa smaker godt, og bålet er heldigvis selvgående før gassbeholderen overopphetes.

Det vil være en overstatement å hevde at søvnen er behagelig. Når sant skal sies glemte jeg å sjekke underlaget til teltet. Jeg vurderte kun avstanden til bålrestene og at det var forholdsvis flatt. Jeg våkner derfor ganske tidlig, og hører at naboene våre er noen morgenfugler.
    Heldigvis har bålkunnskapene mine holdt liv i glørne, men jeg har ikke husket på at Alice bruker sukker i kaffen. Hun drikker derfor ikke så mye, men får heldigvis hun litt i seg. Hun fungerer i nødstilfelle også uten kaffe om morgenen, men da uten å våkne, sier hun selv. Min promotering av reint kokt myrvann, som med litt godvilje smaker som te, høster imidlertid laber respons.

Vi gikk klippestien i går, og tar fjellstien i dag. Den gir det klassiske utsynet med Preikestolen under oss. Mørke skyer har passert, og solen treffer platået. Vi deler det etterhvert med åtte-ni andre som også er lavmælte. Det er jo noe magisk ved å være her, og samtlige virker berørt av det dramatiske i landskapet.

Sol på en slik dag er en generøs belønning.

Alice i lav åling

604 meter!

Spente åler vi oss fram og ser ned. Jeg har nylig kjørt en vridd loop i berg og dalbane, men det er ingenting mot det skumle, hypnotiserende draget du opplever her. Jeg føler en hånd løfte meg etter nakken og trekke meg ut. Det gjør nesten vondt. Fytterakkern. En fabelaktig fornemmelse.

Alice føler det nøyaktig på samme måte, og uttrykker takknemlighet over å være iviterte med av en som vet hvordan Preikestolen best besøkes. Helt uten å klandre meg for de mer enn 50 myggstikk hun har, bare i ansiktet.

mygg har god smak

Vi pakker leir mens strømmen tar til oppover stien, og foretar nedturen i en tyknende eim av sololje, hårlakk, aftershave og hvitløk. Det ser ut som om et representativt gjennomsnitt av verdens befolkning er på vei til Preikestolen i dag. Yngstemann blir båret på magen. Der sitter de vel som sild i tønne, når vi går på bussen, igjen kun med én annen passasjer. Så kommer det kanskje aller verste, og det fra bussjåføren. Han har kjørt lenge på denne ruta.
"Skjer det ulykker der oppe?" spør jeg ham.
"Ja. Det er bare halvannen måned siden jeg reddet en asiatisk familie."
"???"
"Når du har erfaring ser du hvem som kommer for å ta livet av seg," forklarer han. "Når de har dårlig fottøy, et litt distre blikk og ber om enveisbillett uten å vise noen interesse for returen, da ringer jeg hotellet der oppe for at de skal holde øye med dem."
"Og asiatene?"
"Det var et foreldrepar med ett barn. Jeg ringte politiet, og de tok dem igjen halvveis. Jeg er overbevist om at det reddet livet deres."

Mindretallet velger altså ikke alltid rett. Se Preikestolen - og lev!

a failed terrorist in Oslo

A bit more than a week has passed, since Oslo, Norway and the world was struck by the horrific actions of one single man. I will just call him a mass murderer, he does not deserve to have his name or face on display. I have received greetings, questions and concern from friends all over the world, and want to write this as a thanks and a reply. It seems that the fact that peaceful Norway was hit by a mass murderer, has made the impact greater than if it had happened elsewhere. My little land - "Mitt Lille Land" - has been a safe haven for democracy and peace, welfare and dialog. More than we realized, nations have looked at us as the innocent and pure, not contaminated by evil. Killing our youngsters was like raping the last virgin.

I was in Denmark when the bombing and shooting took place. The worst thing that can happen on a journey, is what happens at home. Denmark was not the right place to be, but at least I spent it among family, which made good sense. We were all struck by a feeling of emptiness, when the dreadful truth dawned on us. In a strange coincidence I was attending a concert by the famed Danish artist Kim Larsen on the Friday it happende. His song "Kringsat av fiender" is a version of a Norwegian song "Til Ungdommen" (To The Youth). It is about peace, and has grown to be a consoling hymn after the tragedy.

The mass murderer had planned this for nine years, and was truly unlucky in fulfilling the plot. In my eyes he is the biggest looser possible. For one thing, he got caught in traffic jams, so many had left their office before the bomb set off, and his main target had left the island before he reached it, but his biggest failure was to underestimate Norwegians. A young girl wrote "If one single man can create so much evil, imagine how much love all of us can create." This wraps it up, and thas is exactly what happened. Except for some pitiful individual's bullying of immigrants before it was made clear that the mass murderer was a blue eyed Norwegian, we have reacted with passionate love. Muslims and Christians and the rest of us have all felt alike, side by side shedding our tears.

Last Monday, 200 000 people gathered in Oslo, and tens of thousands in other cities and places. They all raised their fists together, and in each fist was a flower. Oslo was covered in a sea of roses, and in a central square an ocean of candles and flowers have kept growing ever since. The political parties have lots of new members, new voters will take part in the upcoming elections and the contact and sympathy between ethnic Norwegians and more recent citizens have improved. This shows how big a looser the mass murderer is. He did not scare us, but he made us show the world that we are not a cold and distant people, but a people of love and empathy, coming together to take a stand for what we are proud of. Freedom. Democracy. Equality. And we need it. We need the reminder and we need to be tested. The price was much to high, but what we owe the dead, is to honor them by living up to the speeches given, the poems sung and the hugs shared.

This is merely a fraction of the flowers in the square near the main church - they pile up.

A hope is growing that the mass murderer actually did succeed in what he wanted accomplish, as his intent was to change Norway. This he probably did, although not in the way he had in mind. Rather the contrary. He changed us for the better.

Will this week remain standing as a lasting example, showing how the effect of evil violence can be conquered with love? It is up to each and one of us to live up to the slogan OSLOVE. I asked my nephew Kasper. He is a wise six year old: "We must be kind and good to each other" he said. That was his advice. Is it really that hard?

The Labor Partys Head Office with patched up windows

Flowers in fountain and by our much loved diva Wenche Foss

some of thousands of candles

flowers in the pond in the Central Park

flowers around our Parliament building

Reisefeber = Posttraumatisk Stress Lidelse?

Er det dét, det er? En avart av PTSD? Ja, det er jo ingen tvil om at jeg lider. Daglig. Hør bare:

"PTSD-symptomer kan skapes ved en traumatisk hendelse som forårsaker en overaktiv adrenalinrespons, noe som skaper dype nevrologiske mønstre i hjernen. Disse mønstrene kan vedvare lenge etter hendelsen som utløste frykten er over, og på denne måten gjøre en person hypersensitiv til framtidige engstelige situasjoner." (ref Wikipedia)

Det forklarer jo alt. Jeg er reiseskadd. Hjernen min er endret. Det er såklart ikke bare de traumatiske episodene som har satt spor, men også de ekstatiske. Mine to hemisfærer er rett og slett pløyd på kryss og tvers av et nevrologisk sug etter å oppleve mer av verden! Det er godt å vite at det finnes en diagnose å slå seg til ro med. Det eksisterer altså tilstøtende tilfeller, jeg er ikke alene om å befinne meg i en splittet virkelighet. Det er folk der ute som har følt det likedan:

"I'd wake up and there'd be nothing. I hardly said a word to my wife, until I said "yes" to a divorce. When I was here, I wanted to be there; when I was there, all I could think of was getting back into the jungle. I'm here a week now... waiting for a mission... getting softer. Every minute I stay in this room, I get weaker, and every minute Charlie squats in the bush, he gets stronger. Each time I looked around the walls moved in a little tighter." (Willard, Apocalypse Now)

Slik er det. Jeg leste om en krigsveteran som nesten kjører av veien hver gang han ser en leke eller noe søppel i kjørebanen. Han frykter at det er en IED (improviced explosive device) som kan sprenge ham i filler. Jeg ser på samme måte en grein ligge på stien, og tar den for å være en slange. Det sitter dypt i meg, etter å ha krysset et par regnskoger. Du er på vakt hele tiden, instinktet klistrer seg inn i tankene dine, og blir sittende. Verre er det, at jeg hver gang jeg mangler noe, får en liten følelse av at noen har stjålet det. Slik har det vært etter Peru i 1994. Den gang rappet de alt mulig, det er helt endret nå. Men ikke mitt instinkt. Som et brent barn husker jeg skaden.

Jeg drikker vann annerledes enn de fleste, for jeg har manglet det, og jeg ser på månen med et blikk fylt av takknemlighet, etter at den reddet meg. Jeg smiler til mennesker jeg ikke kjenner, fordi erfaringen tilsier at de ville hjulpet meg om jeg hadde behov. Små påminnelser i hverdagen gir flashback til steder og situasjoner. En lukt tar meg til Korsika, en kommentar til La Paz eller et nyhetsinnslag til Kairo.  Et ansikt i forbifarten er helt lik ... nei, ikke i Oslo. Det rykker meg avsted og jeg kjenner lengselen og utferdstrangen røske. Livet blir ikke som andres. Selvangivelsen ser manipulert ut, døgnrytmen står på hodet, singlestatusen er sementert og samvittigheten overfor miljøet etser. Det er ikke tvil om at dette er blink:

"Disse vedvarende posttraumatiske stress-symptomene forårsaker betydelige forstyrrelser innen ett eller flere viktige livsområder. Tilstanden kan forløpe på forskjellige måter som for eksempel akutt, kronisk, og forsinket utbrudd."

Jeg tror mitt tilfelle er en akutt kronisk versjon. Det er som en person er fanget inne i meg, og som stadig mer fortvilt forsøker å fortelle meg at det er han, ikke meg, som er mest meg. Vingene hans ligger rett under huden min, han venter bare på at den skal sprekke, slik at han kan pumpe dem fulle av blod og la dem tørke i vinden. Så skal han avsted. Han vet ikke nøyaktig hvor, men han er viss på at han kjenner seg igjen når han kommer fram. Han reiser nemlig ikke for å lære seg selv bedre å kjenne. Han reiser fordi han erkjenner seg selv.


god reise
Paul

padling i Frankrike

Rune har tenkt seg på padletur i Frankrike, og lurer på ting han mistenker jeg har svaret på. Spørsmålene er gode, og svarene er å finne i teksten nedenunder.

Ett alternativ er å padle samme strekk som deg, gjennom kanalen ifra Bourdaux til Sete, og kanskje litt langs middelhavskysten. 

1. Hvordan er vannkvaliteten i canal du midi, fikk du problemer som skyltes vannkvalitet, diaree ol. 

2. Er det "rett frem" og padle i kanalene, må man betale avgifter, eller går man gratis i kajakk. 

3. Går det greit å telte langs kanalen? 

4. Hvor lang tid må en ha til rådighet for å komme ifra atlaterhavet til middelhavet?  

5. Hvordan er det å padle langs kysten av Middelhavet, mye bølger? Hva med å overnatte i telt langs kysten, ok? 

Kanskje litt i overkant mange spørsmål, håper du svarer på et par av dem... Takk, Rune Peersen

en av mange

Kajakk og franskmenn... 
Kajakk som befordringsmiddel er fabelaktig. En turkajakk gir deg mer bagasjeplass enn du har behov for, og så får du en flott naturopplevelse på kjøpet. Det du åpenbart må ha en del av, er tid.
    Min europeiske padleerfaring fikk jeg på turen fra Oslo til Hellas, som jeg padlet for godt ti år siden. Denne reisen lærte meg at kajakken gir suverent innpass til alle kulturer og mennesker som har med vann å gjøre. Ellers er det greit å sykle, men en syklist ankommer en havneby fra feil side, for å si det slik.

Frankrike er et meget gjestfritt land, med et stolt og ærlig folkeferd. Møt dem med de franske glosene du måtte kunne, og du vil snart se at de også kan litt engelsk. De lar seg sjarmere av en langdistansepadler, selv om de ikke lager samme oppstyr som italienerne ville under ellers like forhold.
    Jeg ble regelrett ristet ut av søvnen en vinterkveld i Bordeaux, da en familie mente jeg ikke kunne sove i telt på den årstiden, så jeg fikk hedersplass inne. Utallige ganger har jeg blitt invitert ombord i båter, jeg har fått låne leilighet i Paris og mottatt middagsinvitasjoner i alle landsdeler.
    Så en gang for alle: franskmenn er herlige. Basta.

slusevokterfamilie

Slusevoktere og kanalsystem
Et kjennetegn på Frankrike er det imponerende nettverk av vannveier landet byr på. Kombinasjonen av langsomtflytende elver og kanaler gjør at du kan komme på kryss og tvers uten å trekke kajakken på det tørre. Disse kanalene er godt vedlikeholdt, med tidvis stor trafikk om sommeren og deilige rolige vår- og høstdager.
    Slusene, som det er hundrevis av, er delvis automatisert, hvilket kan være en utfordring for en padler. Det er nemlig enkelte av disse som har en stang hengende to-tre meter over kanalen, som du må vri på...
    Det finnes imidlertid løsninger for det meste, og der en trivelig slusevokter dukker opp på bredden er du i gode hender. Han dreier og åpner og dreier og lukker og dreier og dreier og dreier igjen, ofte langs en rekke av tre til fem sluser i hans ansvarsområde.
    Kun ved ett tilfelle i Nederland var jeg nødt til å løfte kajakken opp av vannet for å passere en sluse, noe slusevokteren angret bittert på, for han hadde tilbudt seg å hjelpe å bære, uten å kunne forestille seg hvor tung Nelly var, fullstappet av videokameraer og annet krimskrams.

avstand til forrige og neste sluse, fra denne

Vannkvaliteten varierer
Jeg ble aldri syk og syntes heller ikke vannet var spesielt ekkelt. At vann er grønt eller brunt er ganske naturlig. Litt humus eller alger tar du ikke skade av, og kloakk luktet jeg etter hva jeg kan huske aldri. Tvert imot er flere kanaler overraskende rene, det avhenger naturligvis av gjennomstrømmingen.

UNESCOS verdensarv

    Kanal du Midi, som forbinder Middel- og Atlanterhav, nord for grensen til Spania, er en perle. Faktisk var den tom for vann da jeg ankom i november, så jeg haiket til Barcelona og fortsatte tre uker senere, i en ren og nyoppusset vannvei.
    Helt spesielt blir det først øst for vannskillet, hvor de karakteristiske slusene har kommet på UNESCOs verdensarvliste. Her glir du forbi den eventyrlige gamle byen Carcassonne og et nydelig landskap. Det som imponerte mindre, var lokalbefolkningen i Languedoc Rousillon, som etter min oppfatning er de eneste utrivelige franskmenn.
    Denne vakre strekningen er veldig populær om sommeren, noe som gjenspeilet seg i lange rekker av utleiebåter i vinteropplag. Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde alt dette praktisk talt for meg selv!

loggen

     Hele turen fra Bordeaux til Sete gikk unna på 17 til dels bedagelige padledager, pluss et par dager for nyttårsfeiring i Toulouse og sigthseeing i Carcassonne.

Paris' byråkrati
De har en del lover og regler i Frankrike, og et byråkrati jeg helst ikke vil i befatning med igjen. Teoretisk skal du ha en padletillatelse på kanalene. Jeg sørget for å få en slik, men oppdaget at den kun var gyldig i regionen jeg befant meg i. Deretter viste jeg fram den, dersom det ble diskusjoner.
    Det hjelper å slå ut med armene og lage prustelyder med leppene, slik de selv gjør, når de opplever noe som både er uforståelig og urettferdig. Mest trøbbel hadde jeg vel i Paris, etter å ha padlet gjennom en forbudt tunnel, inn til en sluse før Seinen. Alt var forbudt, både å padle att og fram.
    Det ugyldige dokumentet kom fram igjen og jeg lurte på om slusevokteren ønsket at jeg skulle bli bofast i slusa hans ... så slapp jeg inn i Seinen likevel.

min "bopel" midt i Paris

I Paris gikk jeg en runddans mellom tre offentlige kontorer for å få tillatelse til å padle opp og ned gjennom sentrum. Jeg bodde i havnen Canal St. Martin på Bastillen, vis-a-vis kanalpolitiet, så jeg tok ingen sjanser.
    Alle kontorer mente de andre hadde ansvaret, så jeg endte opp med å trygle en kvinne midt i en endeløs lang korridor i fjerde etasje i et grått offentlig bygg nær Notre Dame om å gi meg lov.
    "Jammen det har jeg ikke myndighet til," insisterte hun.
    "Du vet det, og jeg vet det, men alle de andre (kanalpolitiet, trafikkmyndigheter) tror at du har det, så om du bare er så snill å skrive at det er greit for deg - selv om vi to vet at det ikke er gyldig - så redder du meg!"
    Så var det i orden, etter bare to runder...

Sikkerhet og overnatting
Kajakk vekker sympati og forståelse, ikke materiell misunnelse og urederlighet. Du er trygg i kajakken din, og du kan til og med forlate den ved mange tilfeller, uten at sjansen er stor for trøbbel.
    I Epernay, nær Reims, sov jeg høyt oppe i en vinmark, mens Nelly ventet ved kanalkanten. Gendarmen vekket meg, og lurte på hva jeg drev med, men gikk omsider hoderystende vekk uten å reise tiltale. Ellers har jeg alltid fått min nattesøvn, enten på et jorde nær vannveien, hos båtfolk som inviterer eller rett som det er inne hos folk i nærheten.

lavvann

Havpadling
Litt på slump bestemte jeg meg for å padle ned Loire, ut i Atlanterhavet. Egentlig ville jeg gjennom landet, rett til Middelhavet, men jeg ombestemte meg ved en ren innskytelse.
    Atlanterhavet og Middelhavet er svært forskjellig, med hver sine utfordringer. Der Atlanterhavet er mektig og forutsigbart, er Middelhavet hissig og lunefullt. Det er mye enklere å padle i tre-fire meter høye, regelmessige dønninger enn å kjempe mot hissige krappsjø fra varierende retninger.
    Strekningen i Biscaya fra Nantes til Bordeaux ble likevel svært dramatisk, og jeg vil ikke anbefale noen å tilbakelegge den strekningen uten å kunne vente på veldig godt vær. Du kommer nemlig ikke inn til kysten mellom havnene, dersom dønningene bryter mot strendene.
    Tidevannsforskjellen gir også trøbbel, med tørrlagte havner to ganger i døgnet og voldsom strøm i sundet syd for Íle d'Oleron. Aller verst var det likevel å komme over en sandbanke like vest for Gironde, fjorden som leder inn til Bordeaux. Det er en lang historie. Jeg klarte meg, det er det viktigste - om enn med liten margin.

min tøffeste dag, på topp tre totalt

 Middelhavet er enklere i den forstand at det er lettere å stoppe og finne gode teltplasser. Jeg ble aldri  jaget fra en leir, ikke engang da jeg satte opp teltet på flytebrygga attmed en ærverdig treseiler i den gamle havnen i Marseilles. Jeg er fremdeles i kontakt med Claude og Jean-Claude.

le vieux port de Marseilles

    Seiling er stort i Frankrike, og du kan regne med pastis på brygga flere enn ett sted, hvis du finner en seileklubb. Sanitæranlegg har de vanligvis også, i tillegg til at de kjenner farvannet du skal ut i.
    Som en ren refleks speidet jeg etter disse nautiske møteplassene når jeg kom inn i en by, og husker spesielt den i Nice. Bra folk.
    Seilere kan også tipse om vinden. De hadde fortalt at Mistralen varer i tre, seks eller ni dager, og det holdt stikk. Den tvang meg til å vente ni dager i St. Tropez, som jeg tilbragte ombord i seilbåten til tatovøren Jay, hvor jeg ikke bare bodde, men også ble tatovert.
    Selv i de virkelig snobbete havnene kan du vekke rikingenes omsorg og interesse. Jeg sov således i en yatch i Monaco, etter å tilbragt første natt i damegarderoben til roklubben.

Europa renner over skulderen min.

    Det er vinden du skal passe deg for. Den formes av fjellene og kan komme plutselig og hard, samtidig som bølgene har en tendens til å ha minst to hovedretninger.
    Jeg padlet riktignok Cote d'Azur tidlig på året, og det kan vel muligens være bedre om sommeren.

Konklusjon
Frankrike egner seg like godt for sykkel og kajakk. Få steder er så imøtekommende, med så store regionale forskjeller og varierte padleforhold. Om mulig ville jeg lagt reisen utenfor høysesongen, men det gjelder alle reiser alle steder. Det viktigste er å ha tilstrekkelig tid til ikke å "måtte" ta dumdristige sjanser og til å virkelig kose seg de stedene de stedene du trives best.

Svar avgitt. God reise!
Paul                

Kuk, fitte, sex og dildo - en teateranmeldelse.

Noen dager sprenger deg med tanker og følelser. Samboeren din er til for å lade ut overskuddet, men i mangel av sådan har jeg rullet så fort jeg kan hjem, for å fange ordene med tastaturet. Jeg dusjet, men var redd for å skylle setningene av meg, frotterte meg i et nytt rent håndkle - det største jeg har - og krøp naken inn i favorittslåbroken. Den tar en evighet å tørke etter vask, så god er den. Nå er det Mac og Morricone.

Det har vært en dag med reising til mange land og sinn. Den handlet mest om Kaia og litt om Alenka. Jeg er ikke forelsket i Kaia tror jeg, men det er godt bare å være beundrer. Jeg møtte begge to på Svalbard. Det har jeg blogget om. Det var den siste dagen med lys at sysselmannens helikopter fløy oss fra Longyearbyen til Barentsburg, midt mellom purpur fjell og himmel. Teatergruppen hennes hadde en oppsetning der.

Barentsburg er russisk, det er ikke å diskutere. Følgelig selger de russisk sjokolade. En av dem har bilde av en søt liten jente på forsiden. Hun heter Alenka, har en interessant historie og ser gammeldags ut, tilsynelatende uendret siden sjokoladen så dagens lys i 1966. Kaia har en plakat med samme motiv hjemme, men dessverre hadde Barentsburgbaren bare to igjen, og de var gått ut på dato. Hard, hvitnet sjokolade kunne ødelegge inntrykket av en fin poster, så om Kaia kjøpte Alenka, spiste hun henne nok ikke. Men vi var i Russland, det er sikkert, og Alenka var til salgs.

Kaias kollega Ulla spilte i samme teaterstykke. Hun har gått i lære hos min moster Birgit i Danmark. Jeg kaller henne Biggi. Til tross for at hun er den beste mosteren man kan ha, glemte jeg å ringe henne på fødselsdagen hennes i går. I dag har jeg lagt igjen to beskjeder, og jeg har lyst til å fortelle henne at jeg skal på teater, men tror ikke jeg vil vektlegge at motivasjonen først og fremst er Kaia.
   
Stykket virker riktignok interessant, det handler ikke om krig og fred og slikt, men prostitusjon. Stort mer vet jeg ikke, men det rekker. Scenen er på Litteraturhuset, dit jeg bare går når jeg må.
    For ikke å skjemme meg helt ut, ifører jeg meg nyvaskede sykkelbukser, slike med sele. Til sykkelshorts å være er de skikkelig utsøkt, rumpa blir flott, så stramt sitter de. Buksene både pusher og støtter, pluss at de har innlegg - jeg får til og med fine baller, med dem på.
    Det slår meg at jeg bør ta med en ekstra T-trøye, men jeg liker igrunn den jeg allerede har iført meg. Den er litt hullete, men det står «Livet er en lek» på den, og det er en lykkelig mus som demonstrerer det ved å danse over teksten.
    Å gå på rulleskøyter med brist i et ribbein forsterker opplevelsen av om det går bra eller dårlig. Går det bra blir du ekstra glad, for du vet hvor satans vondt det ville gjort å gå på trynet. Jeg er derfor kjempeglad idet jeg ankommer Litteraturhuset. Og svett. Jeg har en tendens til å være svett når jeg kommer til steder, så jeg vet av erfaring at de har et romslig herretoalett ned trappen, hvor jeg legger beslag på to av tre servanter mens jeg tar en kroppsvask.
    Ved siden av meg tar en kar fra Aschehoug på seg slips, etter å ha vært på generalforsamling. Nå skal han på en hyggelig middag. Det viser hvor lite jeg kan om slips. Jeg trodde det var omvendt.

Billettene selges i døra fra klokken sju, det er en halv time til. Jeg kjøper en halvliter og setter meg utenfor. Svettepiplingen fortsetter og musa er helt våt, så jeg sitter her og tørker opp mens jeg kikker på klientellet. Jeg føler meg skikkelig hjemme her ... «NOT!» ... men det spiller ingen rolle, det er lenge siden jeg følte ubehag ved å være utenfor - slikt sluttet jeg med en stund etter at jeg fikk selvtillit.
    Jeg vil ikke engang betegne de hovedsaklig purpurkledde intellektuelle kvinnene omkring meg som spesielt utålelige eller uspiselige. De er rett og slett annerledes, jeg er ikke som dem. Og det er i grunnen fint slik.
    Ut av lommen lirker jeg en tom eske firkorn, som er brettet rundt to sjokoladeplater. De har både overlevd reisen fra Moskva, hvor jeg var i vinter, og dagens rulleskøytetur.

Jeg vet ikke om Kaia har lyst til å se meg, om hun synes det virker dumt at jeg dukker opp slik, men jeg ringer henne. Jeg kunne sendt en SMS for å gjøre det lettere ikke å ta stilling til meg akkurat nå, men jeg ringer.
    «Hei Paul, jeg driver og krøller håret til medskuespilleren min,» svarer hun, når jeg sier at jeg sitter utenfor. Hun er overrasket.
    «Kom ut fem sekunder, da,» ber jeg.
    «Om et kvarter.»

Inne i Slottsparken svømmer «Veranda», anda til Stoltenberg, sammen med ungene sine. Jeg lurer på hvor de sover om natten. Det kommer et streif av sol. Bertelsen og Steen har blitt til «Åpent bakeri». Jeg skjønte aldri hva en bilforretning gjorde der. Fiffen har hull i olabuksene, jeg visste ikke at det har blitt moderne igjen. Tennissko på denne siden av byen er alltid kritthvite. Alt ser planlagt ut. Det er mye jeg ikke begriper meg på.

    «Hei!» stråler Kaia plutselig. Det tok litt mer enn et kvarter, men det gjør ingen ting.
    «Jeg har med sjokolade til deg,» sier jeg. Det virker faktisk skikkelig dumt et øyeblikk, men jeg liker likevel situasjonen. Jeg har spist fem biter av den ene, sannheten er at den brakk på flyet. Den ligger åpnet, oppå den andre.
    Hun smaker og deler min overraskelse over hvor god den er. Så leit at vi har fordommer mot alt som kommer østfra. Selv sjokoladefordommer, men nå er denne knust. Både sjokoladen og fordommen.
    Vi snakker litt om Moskva og om stykket. Det er litt keitet, for vi er ikke omgangsvenner til daglig. Hun sier naturligvis at det er hyggelig at jeg kom.
    «Jeg er jo beundreren din,» svarer jeg forklarende. «Er det ikke fint å ha en beundrer da?» Det føles i hvert fall helt riktig å være en.
    «Jo,» smiler hun, og er plutselig veldig seg selv. Så skal hun tilbake til omkledningsrommet og reiser seg for å gå.
    «Ta med sjokoladen,» må jeg insistere. Hun tar den vi har spist av, slik at Alenka kommer til syne på den andre platen. «Du skal ha den også, den har ikke gått ut på dato. Den er til plakaten din,» forklarer jeg. Brått føler jeg meg som en liten gutt igjen.

Halvliteren er tom, så jeg ruller inn, ber om en kaffe og stusser litt over at de tilbyr en helt vanlig kopp fylt fra termoskanne, i utilsiktet kontrast til de vide koppene med grønn te eller cappuccino som ellers dominerer i lokalet.
    Noen unge kvinner sitter ved siden av meg. Jeg strekker meg over dem og henter ned en barnebok fra hylla, jeg har litt dilla på Astrid Lindgren for tiden. Hun var klok. Nå er hun død.
    Damene snakker om Pilates og et helsestudio jeg ikke kjenner navnet på. En hevder hun har trent ett eller annet fire timer i dag. Stemmenivået deres er skrudd opp i falsett på kanten til fistel, og jeg har dem mistenkt for å snakke langt hurtigere enn de hører.
    Det er fascinerende hvilken tilhørighet som oser av gjestene her, jeg fryder meg over å bo i en by med så store innbyrdes forskjeller på bydeler og utesteder.
    Nok en tur på dass må til før jeg plasserer meg midt på første rad. Til venstre for meg sitter fire kvinner og en mann. Han sitter nærmest meg. På høyre side sitter to kvinner og en mann, han nærmest meg. Jeg er nyvasket, med medbragt deo, mens det stinker hvitløk av han til venstre, så det kan ikke være lukta som skyver damene unna. Har vi et avslappet forhold til sex og kjønnsroller i Norge? Tror vi det?

Egentlig burde jeg gå mer i teater, for skuespillerprestasjoner trollbinder meg. Det er Kompani Camping og Det Norske Teater som står bak kveldens prestasjon, som heter «Det Stykke Natt», hva enn det måtte gi av mening. Handlingen dreier seg om rollefiguren til Kaia, som gjennomfører et sosialt studie av en sexkjøper som har tatt med en thai hjem, en horebukk i rullestol, en stripper, en gutteprostituert og en hore.
    Dialogen er kvikk og god og innholdet overraskende tankevekkende. Uttrykk som kuk, fitte, dildo, knulle, bordell og sex øses over oss i alle tenkelige avskygninger. Jeg er helt forbløffet over at det går an å pakke så mye griseprat inn i en handling uten at det blir det minste dumt, men tvert imot er begrepene høyst relevant for dette persongalleriet.
    Det gjelder å få fitte på kuken. Om selv å bestemme hvordan det skal skje - og å få nok av det. Alt dette på samfunnets scene, hvor det kollektive felleskap setter standard for moralen. Sosialistene liker ikke penger og de kristne liker ikke sex, så de forenes perfekt i loven mot sexkjøp.
    Hva er rett og hva er galt? Kanskje burde samfunnet rett og slett prostitusjonaliseres? Kaias rollefiguer begynner å se likheter mellom sine studieobjekters tilbøyeligheter og sin egen person. Tipper at publikum med selvinnsikt og -erkjennelse forlenger liknelsen til seg selv.
    Dette er menneskelig - jeg identifiserer meg big time.

I pausen setter jeg meg på en benk i gangen. En kvinne sitter ved siden av meg. Skuespillerinne, jobber mest for fjernsyn. Jeg har ikke TV og vil ikke ha det, men det sier jeg ingenting om. Ergo aner jeg ikke hvem hun er, men kanskje burde jeg ha visst det, for hun sier hun trenger frisk luft og går ut en tur. Da hun kommer inn igjen, stopper hun noen meter bortenfor, og rygger litt tilbake da hun ser at jeg får øye på henne.
    Hun har hull i olabuksene. Jeg har kjempefine sykkelshorts og nesten nye hjul.
    På den andre siden sitter en dame med lilla i mønsteret og løst hår. Hun mener stykket er interessant, men vil ikke konkludere før hun har sett hele. Så bøyer hodet seg over smarttelefonen og samtalen er over. Skikkelig livlig plass, det her. Det er uforståelig at norske damer har rykte for å være løse på tråden.

Endelig svarer Biggi på oppkallet mitt. Tredje gang er lykkens gang. Jeg gratulerer henne på etterskudd. Hun er opptatt, men overraskes av at jeg er på teater og lover å ringe tilbake i morgen. Det føles allright å ha en moster som er utilgjengelig. En herlig, travel tante, tidligere teaterskolerektor, nå i human resource. Jeg har alltid elsket og sett opp til henne, gale sta dyktige kvinne.

Andre del av stykket varer og rekker. Det er ufattelig at alt dette er innøvd og trent på for kun å settes opp åtte ganger, derav én under festspillene i Harstad. Og det er ikke for langt, til tross for et par eviglange monologer. Gode ting som sies på en troverdig måte blir ikke for langt. Hvem er offer og hvem er overgriper? Hva er frihet?
    Jeg bare sitter og digger det, og blir som alltid flau når tårene triller nedover ansiktet mitt på tidspunkt da jeg er sikker på at ingen andre griner. Det har ofte med ordet frihet å gjøre. Faktisk er dette en av de få tilfellene da jeg blir flau. Jeg vet at det ikke er flaut å grine, men det er flaut likevel. Og så klapper jeg. Jeg klapper som bare faen, og det gjør alle de andre også, i denne lille salen. For dette funka.

Planen er å bare rulle vekk, men jeg skrur på telefonen for å SMS’e «I like» og smilefjes til Kaia. Så dukker hun opp, og er fornøyd og glad. Det var visst den beste forestillingen så langt.
    «Sikkert pga sjokoladen,» smiler jeg, klemmer henne og kysser henne på skulderen. Jeg vet ikke om hun la merke til at jeg satt der og grein, i så fall så hun sikkert at jeg var den eneste. Så jeg tilstår. Egentlig er jeg litt glad for det, samtidig som det er pinlig. Hvis emosjoner er et mål for opplevelse, har jeg fått mest for pengene av alle, og det er så klart fint.

Først på vei hjem merker jeg lykkefølelsen. Den kjennes helt ned i skøytene. Alle åtte hjul morer seg, de danser seg gjennom bydelene, forbi parkene på Grünerløkka og opp Torshovdalen forbi Sinsenkrysset, mens tankene bykser rundt i hue på meg. Noe har ladet batteriene mine, for det pleier ikke gå så fort oppover her. Det er nok alle tankene som gir energi til forbrenningen. Jeg skøyter mest på tankens kraft - og litt på de fem terningene fra Alenka.