Reis på altanen

Å være hverdagseventyrer betyr at selv en veps i stua eller blomster på altanen byr på spennende oppdagelser. Ideen er å betrakte det rundt deg som et barn gjør det. Da blir ikke bare det dagligdagse, men også reiser til fjerne strøk mer spennende.

Forleden dag startet med at en veps gjorde tilnærmelser til krukken med honning som stod på skrivebordet rett innenfor den åpne altandøra. Det glupske insektet fant låsen på krukka og så et øyeblikk ut til å forstå lukkemekanismens funksjon. Ettersom hempa er sju ganger større enn den selv, måtte den frustrerte vepsen etter etter fånyttes anstrengelser fly avsted med uforrettet sak.

Stemorsblomst med sort engel ...

Jeg fulgte etter, ut i sola. Det har jo vært mye finvær i sommer, selv om vi har hatt nok og hyppig regn til at det har vært enkelt å holde liv i blomsterkassene. For første gang anskaffet jeg i mai innhold til disse, og har siden nappet og luket og gjødslet og frøsanket til den store fortjenestemedalje. Jeg husker ikke navnet på halvparten av alt som gror innen min armlengdes avstand, men fargerikt og velduftende er det.

Ettersom de fleste andre blomster på Tonsenhagen nå har bukket under, har en sommerfugl lagt sin elsk på kassene mine. Den svinser fra stemorsblomster til ringblomster før den tar en tur bort på mønet for å fordøye godsakene den har slurpet i seg. Snart er det tilbake, kanskje aner den at dette nok er et av dens siste måltid.

Ringblomstene vokste opp i vinduskarmen før de ble plassert ut. Noen ble oransje og noen gule. Stemorsblomstene er også i to farger, og ettersom det har gått kav i frøinnsamlingen blir det til en tilfeldig blanding neste år. En lodden bladvekst og en hissig tett plante med rosa blomster har kjørt for fullt hele sesongen. Jeg satser på å ta dem inn, sammen med oliventreet, før frosten tar dem. Blomstringen er nå på hell. Knoppene som tappert løfter hodet nøler sterkt før de sender kronblader ut i den kjølige høstluften.

En tettvokst sak borterst i kassa har skutt opp rosa buketter et par ganger, og har tenkt å forsøke seg igjen, like grønn midt i september. Den står attmed noe som var et lite knippe blader i mai. Nå har den ekspandert  brutalt og blandet seg inn i noen erter som henger nedover mot naboen min.

De gule og røde blomstene har en hel verden inni seg. De har ofte hatt besøk av humler i sommer, og har en ganske sterk lukt som minner meg om varme dager for snart førti år siden. Pollenbærerne står som et forelsket par i en flammende varm katedral.

Men sommerfuglen holder seg til ringblomsten. Og jeg går inn og vipper opp hempa på honningkrukken, før jeg har litt ekstra i teen. Jeg skal nemlig skrive et blogginnlegg om en sopptur.

Ha en fin tur på altanen!

Haik til Synnervika

Reinlav som et teppe av snø.

Før padleturen fra Femunden til Røros etterlot vi en sykkel i Røros, slik at en av oss kunne returnere til Synnervika, der turen startet og bilen ble stående. Ettersom vi ankommer Røros flere timer før planlagt, er det imidlertid store muligheter for å få haik de 35 kilometrene, noe som ville spare inn et par timer.
    Det tar ikke lang tid før en trivelig kar kjører meg omtrent halvveis. Han skal ut å fotografere, sier han, og er ganske riktig kledd som en friluftselskende fotograf.
    "Hvilke motiver jakter du på," spør jeg.
    "Høstmotiver," svarer han litt nølende, før han medgir at han er spesielt fascinert av reinlavet.
    Jeg ler, og viser mine egne bilder av reinlav fra denne turen. De vokser som en organisk skog i skogen, langsomt, langsomt. Jeg forstår godt hans fascinasjon.

Liften tar slutt langs en helt øde strekning, nesten uten biler. Da tre kommer, stopper den første på mitt signal. Inni sitter tre eldre personer, to kvinner og en mann, som kjører.
    "Hva gjelder det?" lurer han.
    Jeg skulle mene det er åpenbart, men understreker at jeg håper på å få skyss, ettersom jeg har padlet en vei og nå må tilbake og hente bilen.
    "Det er litt ubeleielig," sier han så.
    De ser ut som om de er uforberedt på situasjonen, så jeg forsikrer at det er greit, og så kjører de alle av sted, mens jeg rusler videre. Det kommer ikke flere biler, før de tre pensjonistene returnerer, vender bilen og står og venter, ti meter lenger fremme.
    "Hei igjen," sier jeg. Denne gang får jeg hoppe inn i baksetet.
    "Vi har aldri tatt med haikere før," understrekes det, "men vi så jo en bil med kanoer på her, og så tenkte vi at det kunne være at du snakket sant."
    Dette er gode folk, det merkes lett.
    "Du har vel ikke våpen?" spør hun som sitter bak sammen med meg, hun heter Janne.
    "Jeg er redd for å måtte tilstå at jeg faktisk har en liten kniv."
    "Det har jeg også, så det er ikke så farlig," svarer hun beroliget.
    "Og dessuten har du stokk," påpeker jeg, og nikker mot det potensielle drapsvåpenet ved hennes føtter.

De er totalt ti gamle venner, som er på mimretur til Synnervika. De er flyentusiaster, forteller de. Sjåføren heter Gösta og flyr fremdeles, selv i en alder av 81 år. Det er inspirerende å møte slike livsglade folk.
    "Her bodde vi!" bryter Birgit ut i forsetet, "og var det ikke her vi hadde flyplass?"
    "Nei vi landet på isen på vannet i bukta bakenfor," slår Gösta fast.
    "I huset der oppe bode vi på hemsen," forteller Janne, "og i huset bortenfor festet vi!"
    For et liv de må ha hatt, og så mange historier de sitter inne med. Flyplassen deres i Trøndelag er nå bygd ut til andre formål, men flyklubben lever tydeligvis i beste velgående.

"Vi var nødt til å snu å plukke deg opp. Hva skulle du ellers ha gjort? Det var jo alt for langt å gå!" sier Janne.
    "Du skulle hørt henne," fortsetter Birgit i forsetet. "Hun insisterte på at vi skulle snu, ellers ville hun ikke få sove i natt."
    "Men vi har aldri før tatt med en haiker, altså," understreker Janne.
    "Nå må dere huske at det er mer risikabelt å haike, en å plukke opp haikere. Men hvor mange ulykker har dere faktisk hørt om?" spør jeg retorisk. "Som haiker møter jeg de aller beste personene, eller de aller verste. Så langt har jeg kun møtt de første."
    "Nå møtte du jo oss..."sier Janne litt tvilende.
    "Jammen det er jo det jeg sier! Dere er vidunderlige!" må jeg understreke. "Jeg sier som min far: Mange bekymringer har jeg hatt, men få har det blitt noe av! Dessuten føler jeg at noe beskytter meg, har ikke dere det slik, som har levd lenger enn meg?"
    Janne nikker bekreftende, men spør seg hvorfor det ikke later til å gjelde alle, og det har jeg intet svar på.

Birgit og Janne & Gösta Johansson

 De kjører meg helt fram, og jeg kommanderer dem ut til gruppebilde.
    "Jeg kan ikke, jeg er invalid, hevder Birgit."
    "Neida, det er du ikke," slår de to andre fast, så får de støttet venninnen fram til støtfangeren slik at jeg får bildet i boks.

Mange haiketurer har jeg tatt, men denne får høyeste poengtildeling så langt. Lite gleder meg mer enn å møte glade eldre mennesker som stadig har ungdommens galskap i seg. Slik vil jeg også bli.

Tusen takk for turen!

Paul

Femunden video

Frode hadde med et lite kompaktkamera, og jeg hadde med mitt lille kamera, og til tross for begrenset kapasitet på minnebrikken ble det noen snutter, som jeg satte sammen ... resultatet vinner ikke pokaler, men viser forhåpentligvis hvor fet en tur det var:

Det er ikke siste gang vi padler i Femundsmarka, for dette gav saftig mersmak.


God tur sjæl!
Paul

Ally kano ned Håelva!

Plassen er super. Vi befinner oss helt øverst i Feragelva og har sovet godt i åtte timer når vi står opp klokken 06.00. Glørne lar seg vekke til flammer og det blir en meget god frokost før vi lemper utstyret opp i den røde Ally'en. Egentlig er det en rask og retningsstabil kano, beregnet på flatt vann, i motsetning til den grønne navnebroren, som er bredere, går grunnere og derfor egner seg bedre til elv.

View Femunden - Røros i Ally kano in a larger map

Det er verdt å understreke at hverken Frode eller jeg har peiling på elvepadling, så vi forventer en bratt lærekurve. Det vi har forsikret oss om, er at lokalfolk melder høy vannstand og gode forhold, så det er i bunn og grunn oss selv dette kommer an på. Ettersom mobilen kun tidvis har hatt dekning, har vi navigert etter hukommelse og logikk brorparten av ferden, det er faktisk vanskelig å ta feil.

NTNU's friluftsgruppe passerte oss i går kveld.

 Vi vinker triumferende til den eneste morgenfuglen i NTNU's friluftsgruppe, som passerte oss i går kveld. De var 14 stykker, og slo leir nedstrøms. Kort etter blir vi mindre kjekke, da hva vi antar er et udramatisk stryk, viser seg å være en liten demning. Like før vi bikker over tar Frodes fryktbaserte instinkter overhånd, og han setter i å bakke, hvilket ville bringe oss med bredsida først og få svært uheldige konsekvenser.
      "Ikke stopp nå!" roper jeg, "Gi på!"
      Det går helt utmerket, og strykene som følger er ikke dramatiske. Utfordringen er å ikke treffe steiner, men det lykkes kun delvis, så duken til Ally får seg noen smell og skraper. Hun latter til å tåle det forbausende godt.

Etter den første strekningen kommer vi ned i Håsjøen. Området vi har vært igjennom er av landets rikeste. Omtrent alt vi har av større dyr trives her, vi mener bestemt det er hjortens brunstbrøl som gjaller over furumoene. Frode drømmer om å se elg eller bjørn, men vi må nøye oss med et par mink og store tepper av reinlav, som gir en helt spesiell stemning. Dessuten er det jo lemenår, så vi har hatt mange små krabater å smile av.
    Sjøene vi nå kommer inn i er viktige for fuglefaunaen. I dette området har fiskeørn sitt siste holdepunkt i Trøndelag, med en bra bestand. Kongeørn er det her også, sies det, til tross for at det største på vinger vi ser, er en musvåk.

Telefonen har endelig fått kontakt igjen, så vi får bekreftet at vi er på Rambergsjøen.

Skyene henger truende på vekslende kanter, mens det bygger seg opp et massivt mørke langt bak oss, over Femundsmarka. Sjelden har jeg sett slike skyer. Vi priser oss lykkelige for å være ganske tørre, noe som varer helt til vi passerer Rambergsjøen og skal ned strykene til Rismosjøen. Der blir Frode våt til skinnet, han som sitter forrest.

Kanopadling i elv krever et minimum av samarbeid mellom padlerne. Heldigvis hadde vi en roligere strekning lenger opp i elva, hvor vi kunne øve inn et par navigale momenter. Vi fant ut at jeg i stedet for å si "nå er det fint om du kan padle på den andre siden, Frode" like gjerne kan droppe formaliteter og høflighetsformer og skrike "SKIFT!" Som utgangspunkt var erfaringen dog at han skulle padle i yttersving, mens jeg med den mer kontrollerende åra padlet i innersving. Framre åremann bør også ha vett på å varsko når en stein er på kollisjonskurs, noe som reddet oss ved et par anledninger.

Det ser ikke på langt nær så dramatisk ut som det oppleves...

Jo mer vann, desto mer fart og spenning, og mindre sjanse for å treffe stein. Ut i fra denne teorien velger jeg å holde meg så midt i elven som mulig, hvilket har den uheldige konsekvens at vi uvergelig styrer beint inn i de største stående bølgene. Ally skyter elegant framover, men er som sagt temmelig slank, og skjærer dermed gjennom bølgene, som skyller over Frode. Så fort vi har fått et par slike ladninger innabords, blir kanoen vanskeligere å kontrollere. Det kjenner jeg godt fra en gruelig opplevelse i kajakk, så jeg kommanderer inn til bredden for lensing.
    Vi fortsetter, og Frode viser takter til dødsforakt under vurderingen av det siste, lange stryket. Vi peiser på, og det føles virkelig som at vi får akkurat så stor utfordring som vi kan klare. Kjempegøy!

Etter Rismosjøen avtar dramaet, mens hyttene dukker opp. Sjelden har jeg sett så mange flotte hytter, mange har gått langt for å bevare gammel stil, med grastak, never og godt lafteverk. Klokken er til vår overraskelse ikke mer enn ett, når vi runder siste sving og får øye på brua nær Røros sentrum. De tre milene har sannelig gått unna. Tre kajakker har ankommet en time før oss, de startet fra Synnervika på fredag. Vi føler likevel at denne løypa greit kan anbefales for en to dagers tur, hvis man er rimelig padleføre. Vi stresset ikke, er nå ganske stolte og svært takknemlige for at det massive regnet som er i anmarsj drøyde til vi var ferdigpadlet.

Det ble ikke stort igjen av elgen...

I neste blogginnlegg vil jeg fortelle om haiketuren til bilen, men la meg nevne at himmelen så slapp ned alt den hadde holdt igjen for vår skyld, slik at Rørosbanen ble skylt vekk og toget sporet av!
    Intet kunne bekymre oss mindre, vi stoppet hos vår kompis Dag Rønning i Hylleråsen i Engerdal, hvor han på halvannen times varsel hadde disket opp med elgstek. Dermed fikk Frode ønsket sitt oppfylt, på et vis...


Takk for turen!

Femunden med Ally kano!

Femunden er eksotisk, og var helt ukjent for Frode og meg, så da jeg skulle teste ut den sammenleggbare kanoen Ally, var det ingen bedre steder å dra. Planen var å legge ut i Synnervika, padle gjennom småvannene opp til Feragen og derfra følge Håelva ned til Røros. Det er en strekning på omlag 50 kilometer, og vi regner med å nå Røros søndag kveld. På lageret i nærmeste bensinstasjon har vi plassert min sykkel, så en av oss kan sykle opp og hente bilen.

Det er svarte natta når vi ankommer etter en kjøretur som varte atskillig lenger enn vi regnet med. Den bød på utfordringer som å forstå bilens tyske bruksanvisning, ettersom sikringen til lighteren hadde brent over. Det måtte for all del fikses, ettersom Frodes telefon har begrenset batterikapasitet og vi ikke har annet kart enn det telefonen kan laste ned... Vi måtte også tilkjempe oss fiskekortkoder, ettersom fiskekort slett ikke var for salg over alt, slik vi regnet med.

 Det blir i hvert fall ingen padling i dag, fredag 2. september. Vi leker med noen lemen, før vi feier et par av dem unna og setter teltet. Leiren blir likegodt på kanten av parkeringsplassen til den lokalhistoriske fergen "Femunden II", som har selskap av en sjarmerende liten redningsskøyte. Det er jo betryggende.

Ally før...

Det blåser jamt fra syd i løpet av natten. Ettersom vi befinner oss i nordenden av hva som er Norges tredje største innsjø, over seks mil lang, får bølgene raust med rennafart før de når oss. Sannsynligvis vil det snarere blåse mer enn mindre hvis vi venter, derfor er vi oppe før klokken seks, bygger kjapt kanoen og pakker sakene i vanntette bager.

... og etter.

Frode har noe erfaring med padling på flatt vann og jeg har over middels peiling på kajakker, men ingen av oss har prøvd kano i bølger og elv. Det ser ut til at vi får leksjonen i bølger ganske umiddelbart, når vi sniker oss rundt Femundskleiva på vei mot tømmerrennene til vannene mot nord.
    "Bruk hofta!" sier jeg til Frode. Det er der balansen oppstår, og særlig når vi nå sitter på seter ganske høyt i båten, til forskjell fra i kajakk. Det går hvitt på toppene, og litt vann slår over relingen, men vi kommer oss forbløffende greit fra det. Inne på land ser vi to større grupper med mange kanoer før vi glir inn i noen rolige bakvann. Midt utpå treffer vi på en lemen, som vi følger til land, og så tar vi frokost utenfor en tilsynelatende fraflyttet gård.

Det er første gang jeg har lagt meg i bi for en lemen. For noen stabeis!

Den første tømmerrenna ligger like i nærheten. Den er over meteren bred, så Ally føres elegant med strømmen inn i Lortholet, som ikke er stort mer enn en kulp. Her ligger en bu til fri benyttelse. Noen fotturister pleier vablene sine ved bålet, og en annen lemen kaster seg ut i Lortholet litt for nær innsuget til neste tømmerrenne. Det blir det siste den gjør.

Tømmerrennene ble i sin tid bygget for å vende utløpet til Femunden mot nord. Dette gjorde de ved å demme opp utløpet i sørenden, heve vannstanden, og så grave ut og forsterke noen smale løp gjennom småsjøene i retning av den Feragen, som har en anselig størrelse. Herfra ble tømmer fløtet til gruvedriften i Røros, ned Håelva/Feragselva. Svenskene ble sure for å miste vann til sine elver, så vannstanden ble senket og kanalen gravd dypere.

De to neste rennene er for smale til at vi tar sjansen på å padle gjennom med kanoen. Det ville være full krise å kile seg fast, og det er enkelt å bære rundt. Slik kommer vi gjennom pytten med det herlige navnet Litllangtjønna (Storlortholet hadde passet bedre) og ned i Langtjønna. Der legger to kajakker ut fra sin leir, og vi følger etter dem til siste renne. Her går det også en lita smal og svingete elv, som vi med store armbevegelser og innledende superklønete passering under lav bro, klarer å forsere. Da er vi i Feragen, med utsikt til fjellene i retning av Sverige.

Dette skal være bra fiskefarvann, og vi har høytidelig SMS'et inn fiskekortbestilling, så vi forhører oss med padlerne. De mener absolutt at første bit av Feragselva er stedet for å få napp. Det fester vi blind tillit til, og fortsetter inn i Feragshåen, en forgrening av den større sjøen. Den tar oss mot vest, der elva begynner.

Ally fungerer også som vedskjul og spiskammers...

    Allerede klokken ett bestemmer vi oss for å slå leir. Vi har padlet i overkant av to mil, ser det ut til, og det er en vakker plass. Så fort teltet står og bålet brenner, tar vi fram spinner og sluk, som er spesielt innkjøpt i lokal ekspertbutikk. Disse superfristende fiskelokkerne klarer imidlertid ikke å oppveie min kronisk - og smittende - fiskeulykke. Jeg er så elendig til å fiske, at linetråleren jeg var med på Island mistet 6000 kroker. Resultatet gir igrunn seg selv. Det blir ikke engang en kvalifisert napp, og de to vakene vi tror vi identifiserer, er så beskjedne at de eventuelt er utført av smolt.

Laupskaus er like greit, med sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Aldri har det smakt bedre, og varm kakao med vaniljesaus viser seg også å være en innertier. Regnet har imidlertid sildret ned helt siden vi landet kanoen, så i sekstiden er humøret dalende.
     "Om regnet bare stopper nå," ber jeg instendig, "så klarer vi å tørke opp før vi tar kvelden".
    Så stopper regnet, rett og slett umiddelbart.
    Mer ved til bålet, en kikk på beveraktivitet i nærheten. Mer forgjeves fiske. Det er jo en riktig fortreffelig kveld og vi køyer allerede klokken 22.00.

Knusk tørre, og klare for elven i morgen.

Risør by night

1995

I forrige innlegg slo jeg fast at det er gode og dårlige måter å gjøre ting på. Det stemmer. Alice og jeg drar nemlig videre fra Stavanger med nattoget, som derfra kun går i retning Oslo. Drøyt halvveis passerer det Risør, hvor vi går av klokken 04.00, en regntung natt. Det er en dårlig måte å gjøre det på... eller?
    "What now?" undrer Alice. Og det gjør jeg også, for nattoget stopper ikke i Risør, men på Gjerstad, en forlatt stasjon langt inn i landet. Jeg vurderer å sette opp teltet attmed stasjonsbygningen, men så dukker en lyslugget ung fyr ved navn Jonas Haugersveen opp fra den mørklagte parkeringsplassen:
    "Hei, hvor skal dere?"
    "Risør."
    "Da kan dere sitte på med meg."
Det viste seg at Jonas etter midnatt hadde funnet to 16-åringer i en liten båt uten drivstoff. Selv var han ute å fiske etter krabber. Da han fikk dem til land tok de fatt på veien til Oslo til fots, for de ville stikke fra familiehytta. De lot seg ikke stoppe, så Jonas tenkte han i det minste kunne ta dem til toget, som er et godt stykke å kjøre.
    Uten å vite at nattoget passerte 04.02 ankom de stasjonen klokken 04.00. Gutta gikk ombord, gjemte seg på toalettet, ble funnet, barnevernet tok hånd om dem og mora truet med politiet om de ikke kom seg på neste buss tilbake til ferieidyllen. Dem om det, men ut av samme tog tumler så to andre individer med store sekker på ryggen. De kan til forveksling likne rømlinger de også, det er Alice og meg.

"Jeg vet om en fin strand der dere kan campe," sier Jonas. "Det er ikke langt fra hvor jeg bor, og dere kan gå langs kysten inn til sentrum i morgen." Fyren er så pen og snill og vennlig og omsorgsfull at det virker helt normalt at det i overkant av hjertet hans står "Global Disippel" med hvite bokstaver på trøya. Han går på bibelskole, forklarer han. "Kanskje har jeg tid til å hjelpe dere i morgen. Jeg må høre med foreldrene mine."
    Stranda er kjempefin, vi sovner i soloppgangen.

Ideen min var opprinnelig å demonstrere hvit trehusbebyggelse og skjærgård for mademoiselle Paris. Det later til å lykkes, da Jonas utpå formiddagen sender en SMS og stiller med båt, så vi balanserer langs kyststien inn til byen.
    Det meste av sentrum er avsperret, ettersom Risør Trebåtfestival starter i dag. Det virker merkelig å bli avkrevd 150 kroner for å gå en tur på havna, så vi dropper den offisielle inngangen. Heldigvis er vår kjentmann klar med en butikk som har inngang på begge sider av gjerdet, så vi sniker oss inn.
    Ærendet er utelukkende å gi min venninne Marianne i blomsterbutikken en klem, og 150 spenn ville i sannhet vært alt for mye å betale for en kos, selv av Marianne. Av prinsipp betaler jeg dessuten nødig for seksuelle tjenester. Det har vel ikke skjedd siden Acapulco i 1995, men det er en annen historie. Dessuten var de transvestitter (illustrasjon øverst). Og nesten like hjelpsomme som Jonas.

Vår venn kjører oss til båten og kaster loss. Etter få hundre meter vinkes det iherdig fra en jolle med påhengsmotor.
    "Jammen ... det er jo båten jeg reddet i går!" kommer det overrasket fra disippelkapteinen. Og det er det.
     Broren til den rømte 16-åringen og hans kjæreste visste ikke at tanken var kjørt tom i natt, og kom godt utpå før motoren stoppet. Nå må den taues for andre gang på to dager, av selsamme Jonas. Han tar det som forventet med godt humør og slipper dem av hvor de får kjøpt bensin. Deretter fortsetter vi omkring i øyriket inntil vi finner det for godt å stige av på "Perleporten". Øya er ganske stor og noen båter ligger for anker. Alle mener vi enkelt vil få haik tilbake neste dag, for her er det bra med trafikk, sier de.

Alice demonstrerer sult og myggstikk

Min kunnskap om norske båtfolk er begrenset, men om morgenen skjønner jeg at de ikke er veldig glad i regn. Det er nemlig minimal aktivitet alle andre steder enn i teltet vårt, så jeg beslutter at vi må bryte leir i regnet og gå over øya til to større bygninger på et landsted. Alice klør over hele kroppen etter at Preikestolmyggen årelatet henne i går, men hun klager hverken over det eller at jeg med full pakning leder an feil vei og ender i noen bratte kratt på såpeglatte svaberg. Jeg vil fortsette mot venstre, mens Alice er sikker på at det er til høyre. GPS'en i telefonen min gir henne fullt medhold. Vi må ganske langt tilbake og langs en annen sti.

Joda, vi kommer fram. Etter å ha ventet en halvtime blant malingrester i et båthus får vi også skyss. Våte til skinnet, ganske kalde og med enda et par stikk. Der vi vagger mot den avsperrede havnen spør jeg, nærmest på fleip, om Alice fremdeles er interessert i norske fiskekaker. Hun har sagt hun gjerne vil smake slike, et ønske de rådende klimatiske forhold åpenbart ikke har innvirkning på. Snart etter står vi derfor barbeinte på flisgulvet inne i fiskemottaket og kjøper en kilo.

Folk stirrer lattermildt på oss og det blir ikke bedre av at Alice strengt insisterer på å innta de nystekte delikatesser sittende i uteserveringens regn og vind. Parisisk frøken, du liksom - slik opptrer en ekte norgesvenn!


god reise!
Paul

Preikestolen!

Det er mer enn en måte å gjøre det meste på, og mindretallet velger som regel rett. Det gjelder også besøket på Preikestolen i Lysefjorden. Det er nemlig slett ikke nødvendig å gå i kø, blant hundrevis andre...

Noe av det gjeveste en nordmann gjør, er å introdusere landet vårt til utlendinger fra storbyer og sletteland. Alice er fra Paris. Vi ble kjent da vi sammen red over Island, allerede da beviste hun at hun har kvaliteter utover de du kan forvente av en frøken fra Paris. I fjor syklet vi Rallarvegen og i år vil jeg demonstrere følelsen av 604 meter vertikal utsikt.

"I am stubborn, but I know my limits," er mottoet når Alice er med på tur. Hun beklager seg aldri over motbakker eller mine valg av leirsteder. Da jeg på tampen av en dag på sykkelen spurte om hun ville fortsette på langs av Karmøy, svarte hun: "No problem. If you want me to hate you for the rest of your life, I can do that." Sånn er Alice. Alltid positiv.

Preikestolhytta og øvre parkering

De fleste tar Tauferga (ikke en tauferge - stedet heter Tau!) fra Stavanger om morgenen og buss videre til Preikestolhytta. De går deretter i tett, bratt kø de siste tre kilometrene og stimer så tett sammen på det kvadratiske platået over Lysefjorden. Mange kommer i egen bil og fyller først det øvre og så det nedre parkeringsområdet før veikantene tas i bruk nedover bakkene. Bobilene sperrer bussene og sommerjobbende mannskaper i gule refleksvester kommanderer.

Det er også en campingplass tilgjengelig, hvorfra du kan ta første buss oppover om morgenen. Det er nest beste løsning, men du må stå opp grytidlig for å høste fordelen av det. Bedre er det naturligvis å sove som kongen på haugen - ved å slå leir på toppen!

Med en nyinnkjøpt Primus gassbeholder rekker vi med få minutters margin båten klokken 17.00. Det er den siste som korresponderer med buss på Tausiden. Det er bare én annen passasjer, og sjåføren spør oss om vår plan. Da vi sier vi har med telt for å sove på toppen, beroliges han. Jeg elsker bussjåfører.

Godt fottøy er en forutsetning, men stien er godt laget, med trebruer over myrene. Alice ville ha med vann, men jeg forklarer at slikt finner man på fjellet i dette landet. Omkring klokken 20.00 får vi øye på Lysefjorden. Det er klarvær og strømmen av folk har gått motsatt vei, så det er bare oss og et par andre reisefølger igjen. Et skår i opplevelsen er all søpla som er etterlagt, og lukten av avføring som utrolig nok later til å stamme fra sprekken som dramatisk skjærer over selve Preikestolen. Naturvett har en tendens til å tape for masseturismen.

-kom først og/eller sist!

Et tysk par telter på selve stolen, men der lukter det for vondt nå da det er vindstille. Enda et telt skyter opp i et skar lenger opp, mens vi og to andre telt finner veien til det bakenforliggende platået, der stien deler seg til "klipperuten" eller "fjellruten". Det er her jeg forventer å finne den krystallklare bekken med norsk fjellvann, men den eneste lille sildrelyden i området kommer fra noe lett farget vann som er på vei fra den ene myra til den andre. Alice sender meg et triumferende og lett foraktelig blikk, og lurer på om jeg er sikker på at det kan drikkes.
  "Såklart," forsikrer jeg. "Det skal bare kokes først." Dette viser seg imidlertid å være lettere sagt enn gjort, ettersom drivstoffslangen til min ETA-power multifuelbrenner har pådratt seg en uforståelig lekkasje. Det må derfor bli bål - og det er en etablert bålplass attmed teltet - men all ved på og omkring denne myra er fuktig eller råtten. Alice viser likevel ingen tegn til mistillit, så jeg starter innsanking mens hun i stadig større grad pakker seg inn til beskyttelse mot mygg. En svært trivelig kar i Intersport Stavanger glemte å minne meg på å kjøpe myggmiddel, men det får jeg ta opp med ham en annen gang. Alice likner en beduin mens jeg sitter i shorts og åpen kortermet skjorte uten å plages nevneverdig.

Hvem skulle tro at det var mygg her?

DIC: direct injection campfire

Ettersom veden er langt fra å være tørr skrur jeg av hodet på primusen og kjører brennstoffslangen rett inn i bålet. Alt brenner, bare det er varmt nok, lenge nok. Dessuten er det fabelaktig å ha et bål du kan skru av og på alt etter hvordan det går med matlagingen. Alice er imponert, og det må sannelig teltet på høyden litt bortenfor også være. Deres bål er på langt nær så imponerende som vårt. Suppa smaker godt, og bålet er heldigvis selvgående før gassbeholderen overopphetes.

Det vil være en overstatement å hevde at søvnen er behagelig. Når sant skal sies glemte jeg å sjekke underlaget til teltet. Jeg vurderte kun avstanden til bålrestene og at det var forholdsvis flatt. Jeg våkner derfor ganske tidlig, og hører at naboene våre er noen morgenfugler.
    Heldigvis har bålkunnskapene mine holdt liv i glørne, men jeg har ikke husket på at Alice bruker sukker i kaffen. Hun drikker derfor ikke så mye, men får heldigvis hun litt i seg. Hun fungerer i nødstilfelle også uten kaffe om morgenen, men da uten å våkne, sier hun selv. Min promotering av reint kokt myrvann, som med litt godvilje smaker som te, høster imidlertid laber respons.

Vi gikk klippestien i går, og tar fjellstien i dag. Den gir det klassiske utsynet med Preikestolen under oss. Mørke skyer har passert, og solen treffer platået. Vi deler det etterhvert med åtte-ni andre som også er lavmælte. Det er jo noe magisk ved å være her, og samtlige virker berørt av det dramatiske i landskapet.

Sol på en slik dag er en generøs belønning.

Alice i lav åling

604 meter!

Spente åler vi oss fram og ser ned. Jeg har nylig kjørt en vridd loop i berg og dalbane, men det er ingenting mot det skumle, hypnotiserende draget du opplever her. Jeg føler en hånd løfte meg etter nakken og trekke meg ut. Det gjør nesten vondt. Fytterakkern. En fabelaktig fornemmelse.

Alice føler det nøyaktig på samme måte, og uttrykker takknemlighet over å være iviterte med av en som vet hvordan Preikestolen best besøkes. Helt uten å klandre meg for de mer enn 50 myggstikk hun har, bare i ansiktet.

mygg har god smak

Vi pakker leir mens strømmen tar til oppover stien, og foretar nedturen i en tyknende eim av sololje, hårlakk, aftershave og hvitløk. Det ser ut som om et representativt gjennomsnitt av verdens befolkning er på vei til Preikestolen i dag. Yngstemann blir båret på magen. Der sitter de vel som sild i tønne, når vi går på bussen, igjen kun med én annen passasjer. Så kommer det kanskje aller verste, og det fra bussjåføren. Han har kjørt lenge på denne ruta.
"Skjer det ulykker der oppe?" spør jeg ham.
"Ja. Det er bare halvannen måned siden jeg reddet en asiatisk familie."
"???"
"Når du har erfaring ser du hvem som kommer for å ta livet av seg," forklarer han. "Når de har dårlig fottøy, et litt distre blikk og ber om enveisbillett uten å vise noen interesse for returen, da ringer jeg hotellet der oppe for at de skal holde øye med dem."
"Og asiatene?"
"Det var et foreldrepar med ett barn. Jeg ringte politiet, og de tok dem igjen halvveis. Jeg er overbevist om at det reddet livet deres."

Mindretallet velger altså ikke alltid rett. Se Preikestolen - og lev!

a failed terrorist in Oslo

A bit more than a week has passed, since Oslo, Norway and the world was struck by the horrific actions of one single man. I will just call him a mass murderer, he does not deserve to have his name or face on display. I have received greetings, questions and concern from friends all over the world, and want to write this as a thanks and a reply. It seems that the fact that peaceful Norway was hit by a mass murderer, has made the impact greater than if it had happened elsewhere. My little land - "Mitt Lille Land" - has been a safe haven for democracy and peace, welfare and dialog. More than we realized, nations have looked at us as the innocent and pure, not contaminated by evil. Killing our youngsters was like raping the last virgin.

I was in Denmark when the bombing and shooting took place. The worst thing that can happen on a journey, is what happens at home. Denmark was not the right place to be, but at least I spent it among family, which made good sense. We were all struck by a feeling of emptiness, when the dreadful truth dawned on us. In a strange coincidence I was attending a concert by the famed Danish artist Kim Larsen on the Friday it happende. His song "Kringsat av fiender" is a version of a Norwegian song "Til Ungdommen" (To The Youth). It is about peace, and has grown to be a consoling hymn after the tragedy.

The mass murderer had planned this for nine years, and was truly unlucky in fulfilling the plot. In my eyes he is the biggest looser possible. For one thing, he got caught in traffic jams, so many had left their office before the bomb set off, and his main target had left the island before he reached it, but his biggest failure was to underestimate Norwegians. A young girl wrote "If one single man can create so much evil, imagine how much love all of us can create." This wraps it up, and thas is exactly what happened. Except for some pitiful individual's bullying of immigrants before it was made clear that the mass murderer was a blue eyed Norwegian, we have reacted with passionate love. Muslims and Christians and the rest of us have all felt alike, side by side shedding our tears.

Last Monday, 200 000 people gathered in Oslo, and tens of thousands in other cities and places. They all raised their fists together, and in each fist was a flower. Oslo was covered in a sea of roses, and in a central square an ocean of candles and flowers have kept growing ever since. The political parties have lots of new members, new voters will take part in the upcoming elections and the contact and sympathy between ethnic Norwegians and more recent citizens have improved. This shows how big a looser the mass murderer is. He did not scare us, but he made us show the world that we are not a cold and distant people, but a people of love and empathy, coming together to take a stand for what we are proud of. Freedom. Democracy. Equality. And we need it. We need the reminder and we need to be tested. The price was much to high, but what we owe the dead, is to honor them by living up to the speeches given, the poems sung and the hugs shared.

This is merely a fraction of the flowers in the square near the main church - they pile up.

A hope is growing that the mass murderer actually did succeed in what he wanted accomplish, as his intent was to change Norway. This he probably did, although not in the way he had in mind. Rather the contrary. He changed us for the better.

Will this week remain standing as a lasting example, showing how the effect of evil violence can be conquered with love? It is up to each and one of us to live up to the slogan OSLOVE. I asked my nephew Kasper. He is a wise six year old: "We must be kind and good to each other" he said. That was his advice. Is it really that hard?

The Labor Partys Head Office with patched up windows

Flowers in fountain and by our much loved diva Wenche Foss

some of thousands of candles

flowers in the pond in the Central Park

flowers around our Parliament building