Tøv i Reiseseksjonen

Jeg elsker å reise og vil gjerne holde meg orientert, men sitter og blir en sur gretten gubbe, misfornøyd og vrang. Hva har skjedd? Jo, avisene har greid det igjen, denne gang var det Aftenpostens tur. Kanskje burde jeg slutte å kommentere slikt, for "Pauls Planet" skal helst være et muntert sted å være, men ærlig talt, hva synes du om følgende (og eneste) reisetips for Sverige:

Husk alltid å rope "skål" når du klinker med glassene.

Dette er en "etiketteregel" som er fin å ha på innerlommen, skal jeg tro ingressen til Simmi Kaur, journalist i Aftenpostens reiseredaksjon. Artikkelen hennes består av regionalt bestemte tips og råd, myntet på deg som vil komme en ny (ny?) kultur nærmere inn på livet.

En artikkel som denne kunne være interessant dersom den tok for seg praktiske tema og påpekte forskjellen mellom land som utøver dem på forskjellige måter. Bordskikk i Chile sammenliknet med Vietnam, Japan og Finnmark, for eksempel. Slik ville vi få innblikk i hvordan kulturer løser samme oppgave på forskjellige måter, og det ville være lærerikt selv for den som ikke har tenkt seg til destinasjonene.
    Heller får vi her servert fragmentert kunnskap som ikke kan brukes til noe. Hvem av oss har vel nytte av opplysninger som at du ikke skal gi bort paraplyer og lommetørklær til forretningsforbindelser i Japan? Og om så er tilfellet, at japanerne er overfølsomme på det området - kan jeg så vennligst få vite hvorfor? Det er kanskje en artig grunn, som faktisk kan lære oss noe om den kulturen.

Mange artikler som bygger på publiseringer av andre tidsskrift (denne kom fra USA Today) ender opp som hverken fugl eller fisk. Innhold som i utgangspunktet var myntet på et annet publikum (USAnere i dette tilfellet) og muligens i sin originale form hadde en helhet som gav mening, blir plukket fra hverandre og servert oss som billig og enkelt nettavisfyll uten snev av redaksjonell tyngde.
    Slikt skjer ikke i sport. Det skjer ikke i utenriksredaksjonen og det skjer jaggu ikke engang på kultursidene, men stebarnet som tross alt haler inn en pen slump annonseinntekter fra reiselivsnæringen - reiseseksjonen - jo den må ta til takke med slikt søl.
    Eller hva synes du om å få vite:

• Russland: ... gaffelen holdes i venstre hånd og kniven i høyre ...
• Asia: ... ikke bruk føttene til å peke på ting eller mennesker ...
• Frankrike: ... ikke snakk om penger (regningen, antar jeg) når du spiser ... 

Kjære reiselivsjournalister. Gjør research og spill på egne praktiske erfaringer. Del deres kunnskap på en inspirerende måte og gjør oss klokere og interesserte i å reise. Dere lever i samme verden som ekspertkommentatorer i sporten og kritikere på teater, og vi som bruker tid på å lese det dere skriver krever at dere har tilstrekkelig respekt for oss og for deres eget fag til at vi ikke kaster vår tid ut av vinduet. Det er nemlig nok godt stoff om verdens fabelaktige utfordringer andre steder.

Vi trenger dere ikke. Men dere trenger oss.

The Best Day of 2011!

Hundene på 69°Nord!

Folkehøgskoler er råbra. Et supert sted å tilbringe et år, eller en helg, hvis du heter Paul og holder foredrag. Siste stopp var Folkehøgskolen 69° Nord, i Troms, visstnok landets minste folkehøgskole.

jenter med "hundegalskap"

Det er friluftsliv alt dreier seg om her, med seiling, ski og hundekjøring i sentrum. Min oppgave er som vanlig å prente inn i hver enkelt at de er ansvarlige for sitt liv og at de for all del ikke må sløse det bort, ettersom de nå har historisk gode muligheter til å fylle sitt potensial. Skal jeg dømme etter interessen under foredraget, alle spørsmålene og latteren underveis, må konklusjonen bli at budskapet i det minste delvis trengte inn i 19-åringenes hoder: Lev Ditt Liv - ikke sløs deg bort!

Sjefen

Reisene mine har kastet erfaringer av seg som gjør at jeg blir stor i kjeften, med en selvtillit og optimisme som sikkert kan gå noen hver på nervene. Dette gir energi til min fremvisning, som her varte i mer enn fire timer og var like morsom å fremføre som den pleier å være. Faktisk var det fler spontane avbrudd og avsporende anekdoter enn det pleier å være, og det er et godt tegn.
     Grunnen til at jeg liker å komme tidlig og/eller reise sent, er at det er svært interessant å bli kjent med elevene. Det skal nemlig overraskende lite til før et tilsynelatende ufarlig, men likevel ærlig og direkte spørsmål fra meg åpner opp for en historie som kanskje ikke har sluppet ut før. Det skjedde også her, og det forundrer meg litt hver gang det skjer. Folkehøgskoler er nettopp en plass som legger forhold til rette til at du skal være deg selv, og mange går gjennom en stor utvikling i løpet av skoleåret, men det finnes altså hemmeligheter som overlever nesten ett år i en avkrok i Troms.
    Dette å være underveis, være en som kommer, for så å forsvinne igjen, har mange ganger vist seg å være nøkkelen til betroelser og åpenhet. Den som reiser er ikke truende, har kun unntaksvis konkurrerende status og viser seg ofte å ha erfaring fra tilsvarende saker, andre steder. Det gjør reisen enda mer interessant, og jeg er glad for tilliten og åpenheten jeg møtte også på 69° Nord - i tillegg til det hjemmebakte brødet til ski- og seilerlærer Rune, naturligvis!

Hva venter vi på?

Men det er jo hundekjøring dette skulle dreie seg om. Skolen har borti førti av dem, de fleste huskies, og to stipendiater som har til hovedoppgave å ta hånd om dem. Andrea og Hilde bor midt mellom hundegårdene og alt hos dem stinker naturligvis av bikkje, men de har kontroll, disiplinen blant de firbente er bemerkelsesverdig - de får bare lov til å bjeffe ved måltidene, som er morgen og kveld.
    Bikkjelinja har 16 jenter og 1 gutt i klassen. Mange hadde minimal greie på hundekjøring før de kom hit, selv om sporten er i vinden som aldri før. Det skal heldigvis lite til for å elske disse dyrene, og selve kjøringen får man fort et viss grep på. Vitenskapen ligger i å kjenne hvert dyr, kjenne dets styrker og svakheter og å sette seg i respekt, så det faktisk lystrer din kommando.

Etter besøket mitt på Svalbard har huskier gått inn i min kategori favorittdyr sammen med kameler, islandshester og teddybjørner. Disse kosevesnene er fabelaktige, og her på skolen får de så mye mosjon og trening at de er noen skikkelige racere. Faktisk vant Andrea et regionalt løp tidligere i vinter, så denne hundegården er det tæl i!
    Jeg tar plass i sleden til Hilde, og spør og graver om alt mulig. Etter en stund lar hun meg kjøre, kanskje i håp om at jeg skal holde kjeft, men det er så mye å lære - og luksus å ha en som har alle svarene. Noen hunder løper litt skeivt. En spretten blondine hopper rett i været når det står stille i motbakker, en annen bjeffer når det går for langsomt og sistemann til venstre har perioder som "linebærer", når han ikke anstrenger seg mer enn at snora hans er stram.
    "Hundene lærer mye raskere enn de fleste er klar over," sier Hilde, "og de skjønner så mye om oss." Hun forklarer eksempler på hvordan hunder har gitt enkeltelever spesialbehandling ut i fra elevens behov og forteller om hvordan hele spannet la seg ned i protest etter to kilometer med en uvennlig og uhjelpsom sledekjører. Jeg merker det selv, hvis jeg ikke sparker fra i motbakker, at lederhunden kan se seg tilbake med et anklagende blikk.

Andrea er hun uten tunga hengende...   ;o)

    "Gjør dere dette bare for min skyld, eller skulle dere trene i dag?" spør jeg.
Hilde trekker på det. "Vi vil jo gjerne at du skal ha en god opplevelse med hundene."
    "Så utrolig snilt"
    "Du skjønner, det er mange motstandere mot denne sporten."
    "Hæ?"
    "De mener det er dyremishandling."
    Hallo i luken. Nå har folk for lite å drive med rundt i de tusen hjem. OK. La meg avklare en eneste ting, hvis du som leser dette har gått inn på denne bloggen med grøsninger og avsky for torturen de stakkars forsvarsløse dyrene utsettes for. Du tar feil! Vær vennlig å skjønn dét. Her jeg suser fram over nysnøen er det nemlig ti som har det akkurat like morsomt som meg, og det er Rav og Rambo og Huldra og Ferguson ... eller hva de heter alle sammen. Disse bikkjene har drømmejobben, det er lett å se.

Sannheten er at disse tøffingen som nå puster og peser foran meg, med tungene dinglende for å svette ut noe av varmen, faktisk ikke klager nok, så de passes spesielt godt på. Deres instinkt forteller dem at det å vise svakhet setter dem i fare for å bli ekskludert fra flokken, slik at smerteterskelen er langt høyere enn hos andre raser. Slik kan en skade i høyre skulder føre til belastningsskade i venstre bakbein, som må kompansere. Hilde og Andrea følger altså hver hund med argusøyne og klapper og duller og oppmuntrer så jeg blir rent misunnelig.
    Det har falt masse snø de siste dagene, så hundene må ta i mer enn de pleier, men har masse krefter. Jeg lærer meg å hoie og skrike til dem, og heier dem fram. "Ståååå!" "Klaar... OK!" De stanser, de venter, de rykker utålmodig og de drar til igjen, oppmuntret hvis jeg selv bruker beina mellom meiene. Når jeg iblant klarer å holde inne med spørsmålene mine, glir vi helt stille gjennom langs løypa som Rune kjørte opp med skuter mens vi spiste frokost.
    Ingen tvil. Dette er morsomt, sunt og utviklende - for alle elleve.

Tatt i et øyeblikk av kontroll, en dag jeg er svært takknemlig for!

Kjære alle elever på Videregående Skole som ikke har bestemt dere for å reise ut i verden riktig enda: Velg Folkehøgskole! Velg en aktivitet du brenner for! Gi av deg selv, åpne opp for tanker ideer og personlighet, delta uten tanker for klesmerker, frisyre, makeup og hva andre måtte mene. Lær en masse om dine egne følelser og talenter ... og så ... så er du klar til å reise ut i verden!

Hjertelig takk til to- og firbente på 69° Nord!

:o)
 Paul

Malangsrevyen 2011!

Entusiastisk, velskrevet og lite selvhøytidelig, og ikke minst en herlig overraskelse! Jeg ankom Folkehøgskolen 69 grader nord fredag, og hadde foredraget mitt for elevene lørdag formiddag. Det kom så mange innspill underveis at jeg kuttet av spørsmålene til slutt, etter mer enn fire timer. Det ville jo bli rikelig med tid resten av helga til å besvare spørsmål til alle som hadde mer på hjertet. Men nok om min egen presentasjon, jeg fikk høre at det skulle gå en lokal revy av stabelen samme kveld, og det er klart - selveste Malangsrevyen ville jeg ikke gå glipp av.

Sett fra høyden bak folkehøgskolen ser grenda svært beskjeden ut. Det likner ærlig talt knapt ei grend, med en stusselig liten nærbutikk som bussen suser forbi. Ikke er det riksvei heller, men en trang avstikker langsmed fjorden, som munner ut i en brygge med en langsommelig bilferge med kurs for Tromsø-forbindelse vis á vis. Hurtigbåten går visst bare når skoleungdom skal hjem for helga, så dette er ... på landet.

på jakt etter bygdedyret

    Ved min ankomst var alle omgivelser bortenfor femti meter tilslørt av abnorme snøfnugg som tettet til all potensiell utsikt, så jeg kan heller ikke skryte av beliggenhetens mulige naturskjønne fortrinn, men revy - det har de altså. Vi går i samlet flokk fra skolen, og ankommer tjue minutter i forkant. Det er fem centimeter snø på sju av ti biler på parkeringsplassen utenfor samfunnshuset. Det er altså stort sett medvirkende til stede foreløpig, dermed går lokalbefolkningen glipp av de framre radene, hvor vi benker oss. For min del ganske uten forhåpninger, men allerede under innledende annonsering over høyttalerne aner jeg at det ligger talent i bunn her. "Vi vil markere Earth Hour under forestillingen, men stiller samtidig klokka fram for sommertid, så det er forhåpentligvis ikke noe dere vil merke noe til..." Det er en bra melding. Ikke dumt. Faktisk morsomt. Hmmm ...

Fergemannskapet går nye veier ... i Norske Talenter

Snakking er en kunst! Det er en vitenskap å snakke braaaa!

En lokalrevy skal herje med lokale forhold, i tillegg til å raljere med nasjonale tema. Her blir fergemennene saftig latterliggjort, da de i "Norske Talenter" stiller opp med en hip-hop versjon av bevegelsene de gjør på bildekket (de må søke nye muligheter ettersom tunellen snart står ferdig), Anna Anka gjennomfører en skjønnhetsbehandling på klingende Hollywoodskånsk og samene får ført sin sak på et folkemøte hvor både krisemaksimerende grunneiere og reindriften får treffsikkert gjennomgå. En professor er så på besøk for å studere bygdedyret, som ernærer seg på sladder og en Øystein Sunde variant av en Snakkis-låt har virkelig god tekst. Slik fortsetter det, ikke minst med den kungliga familjen fra Sverige, hvor selv Victoria ville tatt feil av Balsfjords Daniel. Han er kliss lik.

Kungen får på pungen ...

Jeg vet ikke om det er tekstene jeg er mest imponert over, eller gleden og entusiasmen hos skuespillerne. Det synges om ferga alle er så glad i, og har ventet så lenge på - så mange ganger. En av bygdas tynneste opptrer som illustrasjon av både ferge og tunell, sammen med en av bygdas tyngste, begge i sort og stramtsittende. De ser vidunderlige ut sammen, og igjen er stykket velskrevet.

Den som venter på sola ... tunell kommer snart ...

Hvilken Malangkone har vel ikke drømt om en viril tyrker?

Slankepress...

... og Lofottorsk

Transer tidlig i tenårene ...

    Jeg vender meg om i pausen, til et eldre kar en rad bak. Han kan fortelle at revyen spilles to ganger, og at det kommer en ny til høsten. Slik har det vært i mer enn femti år, men den var bedre før, legger han til. "Da var det lengre stykker, og mer spill." Alt var bedre før - det er noe alle vet - men jeg er ikke i tvil om at den kanskje mer revypregede versjonen anno 2011 er friskere og vel så morsom. Gamlefar er da fornøyd han også, det er lett å se.

Applaus!

Glede og humor, i en beundringsverdig tradisjon!

En Ekte Lofottorsk!

Jeg er søring, nærmere bestemt Osloværing, og har lite greie på fiske. Faktisk har jeg så lite fiskelykke at linetråleren jeg var med på Island mistet flere kilometer line da jeg var ombord. Jeg fikk riktignok piraya på kroken en gang, men de spiser jo alt. Det er derfor med usikker ærefrykt at jeg drister meg ned til ekspertene på brygga i Reinefjorden.

Nordlendinger er ikke som oss andre. De er markedsført med en annen humor, saftigere enn den i sør, spekket med bannskap og sarkasme mot uforstandige turister fra hovedstadsområdet. De synes vi snakker for fort og for dansk. Vi er en kafe-elite som ikke vet hva hardt arbeid er, ute av stand til å "stå han av" når det røyner på. Det mener nordlendingene, idet de i en psykologisk selvforsvarsmanøver vurderer deres evner og kompetanse til å være mer verdifull enn vår. Slik er de nordpå. Trodde jeg.

Nils Petter Steffensen - en glad, trivelig og stolt fisker.

Det er lov å ta feil, såfremt du er villig til å endre standpunkt når fakta presenteres foran deg. Mer positive fakta enn far og sønn Steffensen skal du lete lenge etter når det gjelder nordlendingenes lynne og natur. De er soleklart den beste bevisføringen noen advokat kunne trekke fram for å knuse mine fordommer og forkvaklede synspunkt når det gjelder Nord-Norges folk. Jeg kjenner nå at det kan være skikkelig godt å innse at du har vært fullstendig på jordet.

"Det er synd du ikke kom litt tidligere, så kunne jeg funnet den beste til deg," sier far Steffensen som lett småpratende med et par andre karer vurderer fangsten de har landet på brygga. Den lille sjarken har gått inn til kaia i Hamnøy etter å ha ligget en stund under de bratte fjellene i fjorden, hvor jeg holdt øye med den. Det er svære rognposer og en kasse med blek, dissende lever ved siden av plastconatineren med renset, hodeløs fisk. Hodene ligger igjen i båten, hvor tungene skal skjæres ut mens de enda er ferske.
    "Dette ser veldig bra ut," forsikrer jeg, og spør hvordan det er med fisket.
    Naturligvis kunne det vært bedre, men slik er det alltid med fiskere. De tilstår likevel at de kommer til å fylle kvoten sin av torsk og sei i løpet av Lofotfisket, som slutter i april. Det er lett å se at de er fornøyd. Resten av året går de etter andre arter, som kveite, men har etter en vellykket vårsesong ikke noe stort press på seg. Flere har bekreftet at den strenge reguleringen fungerer - det er masse torsk der ute nå.

fersk rogn

"Du kan gå over til naustet på andre siden, så skal du få fisk," sier unggutten på båten. Han er 28 år gammel, og har vært på sjøen siden ungdomsskolen.
    "Skal du over dit? Da kan jeg kanskje sitte på?" spør jeg, og det er greit. Jeg har fortalt at jeg har venner her, Therese og Lars med dykking og RIB og Sandro med sykler og kajakker. Ansiktene nikker gjenkjennende, i respekt for bra folk. Det er altså ingen misunnelse eller uvilje overfor tilflyttere som lever av turisme. Tvert imot, faktisk, for far Steffensen skryter av dem, og jeg kan forsikre om at respekten er tosidig. Fiskere er noen hardinger. Padlere er noen hardinger. Det gir et godt utgangspunkt for respekt og godt lokalmiljø. Det byr jo på nok utfordringer å bo under så små forhold om man ikke i tillegg skal bygge mishag mellom hverandre.

Digre leverstykker, dog med en del kveise på utsiden.

Steffensen senior graver dypt i beholderen når vi snart står inne i naustet. Kjerringa hans har dukket opp, og skal også ha ferskvare med hjem. Den ene fisken etter den andre evalueres. Det skal være "godt hold i han" forklares det, og hver enkelt torsk karakteriseres som om det var kvinnelige former vi diskuterte. Omsider ligger prakteksemplarene ferdig filetert. Her er det råstoff i overflod, så det kasserte fiskebeinet har kjøtt nok til en middag. Steffensen ser unnskyldende på meg, og forklarer at de ikke kan koke fiskesuppe hver dag. Han spør om han skal skjære de to lange og feite fiskestykkene i biter, og garanterer at den er beinfri. En dynge lever ligger på betongen og rogna er klar.

prost eller fisker?  ;o)

    "Han er alt for snill," smiler kona hans. "Jeg har alltid sagt han burde bli prest." De to har en kjærlig tone, full av omsorg og varme.
    Therese har kommet etter at jeg ringte og varslet at det blir fisk. Steffensen viser henne fryseren, hvor han har fine kveiteskiver liggende, om hun en dag får lyst på det. Så skal han ha litt penger av meg. Jeg legger på en femtilapp, og han protesterer ikke, men insisterer på å skjære en diger filet i tillegg.
    "Du skal jo ha valuta for pengene," forklarer kona med et smil.

Hjemme er Lars kokk. Han forklarer at vannet skal saltes og kokes opp, før torsken skal trekke i opp mot 17 minutter. Rognen kokes også, mens leveren krever mer jobb. Først trekker han av en tynn hinne, som tar med seg en del "kveise" - mark - som ofte ligger utenpå leveren og også kan gå i kjøttet. Så plukker han hvert leverstykke fra hverandre med fingrene for å få ut noen fibertråder som ikke skal i maten. Dette kokes inn med vann som skal fylles på tre ganger. Det skal blandes med stekt løk, og så kommer det poteter til.

Det er vel ikke nødvendig å tilføye at mitt første måltid Ekte Lofottorsk smaker fortreffelig. Lars kan dette, og vi klarer på langt nær å spise alt, så han varsler at det i morgen blir plukkfisk. Det er bare å glede seg!
 

Møkkareisejournalistikk

Hurra, vi har fått 24 nye flyruter på én uke, jubles det på VG's reiselivssider, illustrert av et tvillingpar som tilsynelatende hopper av glede i byen Lucca (som ligger i nærheten av Pisa, som har fått "ny" rute). Det er nesten så jeg skammer meg for å spre linken til slikt vås.

Som jeg i flere tidligere bloggposter har gjort klart rede for, er jeg luta lei avisenes servile holdning overfor flyselskapenes pressemeldinger. De trykker "forward" og "videresend" på rubbel og bit fra den kanten, og klarer nå å smøre sammen en tilsynelatende gladnyhet om at vi har en masse nye flyruter å fråtse i, i en tid hvor vi minst av alt bør fly. Jeg antar at VG håper at det gir dem flere annonsekroner for flyreklamene, og at det er den egentlige beveggrunnen bak denne gladsaken, som ved nærmere ettersyn viser seg ikke å være en sak i det hele tatt.

Inne i artikkelen fremgår nemlig at vinterhalvåret brukes til ettersyn av flyene, at det åpenbart er et annerledes behov for ruter når sesongen endres og at selskapene har økt satsing på turisme i forhold til forretningsreiser om sommeren. De forklarer altså det åpenbare, at de aller fleste av disse flyrutene er rene sommerruter, som trafikkerte de samme byene i fjor!

   Ja, det faller nysnø tidlig på vinteren, men vi blåser det ikke opp som en årlig sensasjon at vann plutselig daler ned som snø, gjør vi vel?

Skjerpings!

Lofoten surprise!

84-åringen som lar meg sitte på fram til Reine ser forbasket sprek ut. "Er du så fresk som du ser ut, spør jeg?"
"Jeg er bare ikke godt nok undersøkt!" svarer han med et glis, og forteller at han bare har tre dager på sykehus hittil. Han legger til litt skryt om hjemplassen: "Reine ble kåret til Norges flotteste plass av Ukebladet Allers på syttitallet. Det het bare Ukebladet, den gang. Eller var det Norsk Ukeblad?" spør han seg selv. Det er tydelig at han mener statusen fremdeles er fortjent.

Eventyret i Reine - KLIKK på bildet ...

Reine ligger nesten ytterst i Lofoten, med en serie små øyer ytterst i Reinefjordene. Vi hopper fra øy til øy over små bruer. Hjellene er tynget under tørkende fisk og torskehoder og fjellene står i et bratt amfi mot nord. Jeg settes av ved en kiosk med bensinpumper og en rød telefonkiosk. Det er visst det eneste stedet som selger varm drikke her ute. Det blir kakao.

"Her har du litt informasjon," sier ekspeditøren, og gir meg en brosjyre hvor det fremgår at det finnes et padlesenter her ute. Padlere er bra folk, og jeg er nysgjerrig på hva slags turer som tilbys, så jeg slår nummeret.

Sandro har massevis av turmuligheter for deg!

En fyr ved navn Sandro svarer. Han er på vei hit, sier han, og skal oppom en dame som driver dykkefirma her. Det passer meg fint. Han kommer og lysner opp: "Hei, deg kjenner jeg jo!" Og det gjør han jo, for han har jobbet i reisebutikken Nomaden, hvor jeg har tilbragt mange timer i kartavdelingen. Nå har han startet Reine Adventure, med sykkel og kajakkutleie.

ALCA: Aqua Lofoten Coast Adventure

    Femti meter unna kiosken åpner Therese døra, og utbryter "Hei, deg kjenner jeg jo," nærmest som et forsinket ekko av Sandro. Og det gjør hun, selv om det tar et par sekunder før det går opp for meg. Vi har felles historie i dykkemiljøet, men jeg ante ikke at hun har stiftet bo med en grepa lofotværing. Han heter Lars og sammen har de Sander, som går i barnehage rett oppi veien. De er midt i oppussingen av huset som er hjem og dykkebutikk, base for firmaet "ALCA". Herfra arrangerer de tøffe båtturer til "utsida" i tillegg til rene scuba-opplevelser.
    Sandro har sykkelutleie i tillegg til kajakkene sine, så her har jeg alle favoritt-syslene mine på ett brett. Det mangler bare at de har en islandshest gående, men jeg er da ikke storforlangende.

Trivsel på tilbud ...

Et par dager går raskt i så godt selskap, og jeg føler meg velkommen i den lille famlien. Neste morgen har mandag blitt tirsdag, og været endrer seg, helt uavhengig av værvarslet, til strålende sol og smeltende snø.
    Jeg rusler omkring på øyene med kameraet. Jeg kikker på en skulptur i vannkanten, stikker innom nærbutikken, gransker hjellene og ender opp på kaia på Hamnøy, hvor en fiskebåt kommer inn. Det blir en egen bloggpost etter denne, som beskriver middagen. Fiskerne har hatt det tøft med været nå i mars, men det later ikke til å bekymre dem, de får nok fylt kvota likevel før Lofotfisket er over uti april.

polakk med hoder til Afrika

Fraflytningsspøkelset truer selv unike Lofoten. Mange av husene har ikke lys i vinduene eller spor i snøen, ettersom de nå kun er feriehus. Polske arbeidere kommer og jobber for en billig penge, fiskevær går konkurs, gjenoppstår gjerne med samme eier og torskehoder som skal til Afrika kjøres hit fra Finnmark hvis det ikke er tilstrekkelig antall båter som lander fisk lokalt. Skipperne kan gå dit de får best betalt, med de store båtene sine. Det er ikke som før, da mesteparten av fisken ble landet med små sjarker.

Ekstremt tette tårekanaler.

Fiskesamfunnet har altså forandret seg mye, og er stadig i endring. Rorbuene er pusset opp til små luksushytter og nye er bygget opp. Turismen som satsingsområde trekker også til seg nytt blod, som Nøtterøy-Therese og Italia-Sandro. Faktisk er hele 17 nasjonaliteter i sving i Moskenes kommune, og disse innflytterne har en tendens til å klumpe seg i en sosial krets med aktiviteter og påfunn som knytter dem sammen. Jeg mistenker at det skjer på bekostning av kontakten til de egentlige lofotværingene, men til den regelen er Lars prakteksemplaret av et unntak.

Anette og Joanna - en herlig varm kulturmix

Anette er mest svensk og Joanna er fra Mexico. De er begge couch surfere i Sørvågen og har ønsket meg velkommen, så Lars er grei å svippe meg ut dit. Han kjører først til "Å", som er den endelige enden på visa. Det fyker og fokker og snør og er totalt annerledes fra i går, så jeg fristes ikke til å utforske den mennesketomme husklyngen. Anette driver restauranten "Maren Anna" hvor Joanna også arbeider. De passer godt i lag, er smilende, varme morsomme og gode. Dessuten smaker kaken deilig og den eksperimentelle hvalburgeren til Joanna er fabelaktig. Hit vil jeg veldig gjerne tilbake!

En journalist og en medie-gründer sitter ved bordet vårt. Førstnevnte kjører meg til Moskenes, hvor jeg trasker litt omkring og kjøper en vaffel av polakken som betjener "Kafé Lofoten". Han har vært her i tre år, og vil bygge hus. Knapt ute på veien får jeg deretter haik med media-gründeren, som sammen med journalisten har vidløftige planer om webradio, avis etc. Jeg ønsker lykke til og går av i Reine, hvor utsikten inn fjorden er massiv grå og truende, uten så mye som silhuetten av fjellene. Rett østover derimot, ligger Lofotveggen badet i sol under blå himmelflekker. Slike er været her - uforutsigbart og kontrastfylt.

Sander, Lars og Therese ... tusen, tusen takk!

Lars er en guru på kjøkkenet og stiller med plukkfisk til middag, laget på restene fra i går. Jeg spiser til jeg knapt kan reise meg, det er totalt nammenam. Sønnen Sander er en høysjarmerende energibolt. Therese er kjempekoselig og iherdig. Jeg er gjest, bortskjemt og glad.

For fem dager siden ante jeg fint lite om Lofoten, jeg trodde ikke jeg kjente noen, jeg hadde ingen erfaring med folkelynne og væromslag. Det har i mellomtiden vært vinter, vår og vinter igjen, og jeg sitter med en visshet om at jeg snart må tilbake. Lofoten er fabelaktig, og jeg holder med min sjåfør i at Reine er en av Norges aller flotteste plasser. Neste gang skal det dykkes. Og padles. Og sykles.

Jeg kaller det en gave. Tusen takk til Lofoten!

:o)
Paul

Haik mot vest!

Lofoten Folkehøgskole satser massivt på foto, og har flotte lokaler på en spektakulær plass. Jeg fikk et strøkent rom med utsikt over fiskebåter og foredraget foregikk i et auditorium hvor vi med litt kabelføring fikk liv i en veldig god projektor. I tillegg ble jeg tilgitt for at jeg dukket opp en dag for tidlig, så da må jeg si jeg er kjempefornøyd. Det håper jeg at skolen også er(kommentarer tas i mot med takk (o: ).

Spørsmålet er hva jeg skal foreta meg fram til neste foredrag, som er om en uke, nær Tromsø. Jeg har fått ja fra en couch surfer i Svolvær, og har hørt at fergen jeg gjerne skulle tatt til Røst er innstilt, for det blåser stiv kuling, 20 m/s uti der. Lofoten i stiv kuling. Det er vel slik det helst skal oppleves, for å få en smak på hvordan livet er uti her. Jeg pakker sekken og ser hvor langt jeg kommer. Haik er tingen.

Forleden dag haiket jeg hit fra Stamsund. Jeg ble plukket opp av:

• en lokal kvinnelig lærer med haikebakgrunn og sympati for transportformen
• et innvandrerpar fra Liberia som hadde en sjarmetass i barnesete
• et dansk/norsk par fra Kristiansand med varebilen full av rallarprodukter som skal selges på rallarfestivalen i Narvik
• en sørlandsmaler med base i Henningsvær  

intet lys i tunellen

Det er altså grunn til bekymring, ettersom ingen typiske lofotværinger stoppet. Dette vil jeg forske videre på. I dag regner det, og vinden er sur. Jeg trasker opp til hovedveien og stikker ut handa mens jeg beveger meg til en egnet posisjon. Det tar unødig lang tid før første bil stopper. Neste forsøk er heldigere, da rekker jeg knapt å rette ut tommelfingeren før det er tur, og tredje gang, på en sabla forblåst plass før ei bru, venter jeg bare seks biler. Det er verre med å få haik fra en tunellåpning, hvor jeg søker ly, men så bærer det noen få hundre meter med en ny lokal kvinnelig lærer, som har kaffe og en liste over personer som kan hjelpe meg om jeg får problemer lenger ut i øyriket. Derfra tar det lang tid å komme videre, og så er det bom stopp.Altså:

• Lofotmann med kone fra Singapore, på vei til kanelboller i Henningsvær.
• ungt par fra Lofoten, ekte trivelige og patriotiske fastboende!
• en god voksen lofotværing
• kvinnelig lærer som inviterer på kaffe
• en eldre gubbe med mange historier og lang erfaring

Svært forelskede og hjelpsomme lofotværinger

 Herlig, statistikken er rettet opp, folk i Lofoten er hjelpsomme og gode. Folk i alle aldre og kjønn plukker meg opp, og er fine å snakke med. Dette kan ha noe med det forholdsvis ufyselige været å gjøre, men det virker lovende. Det virker imidlertid som om motet avtok etter mørkets frambrudd, for der jeg står under en lyktestolpe i Ramberg er det klin umulig å få lift. En kar kom forbi to ganger, og jeg spurte om han hadde forslag til hvor jeg kan få en kopp kaffe eller tak over hodet. Han har ingen forslag, selv om han er på min alder og virker oppegående. Det er skuffende.

Kaia på Ramberg i kveldinga

Bak "Bunnpris" er det halvtak og noe beskyttelse mot vinden. Det får duge. Jeg er imidlertid interessert i å sjekke internett, for å se om det er håp for couch surfing lenger ut. Jeg banker derfor på hos Ramberg Gjestegård, som også har hytter til utleie, og får lov til å sjekke nettet før de stenger. Jeg har ikke fått napp, men etter å ha spurt om innehaveren tror folk reagerer negativt på uteliggere her, sier hun spontant og uten tøven at jeg kan ta hytte nummer en.
    "Den ligger nærmest havet, men den er ikke gjort opp. Den kan du ta, det var ordentlige folk som bodde der, og nøkkelen står i døra."

Anbefales, anbefales, anbefales, anbefales!

    Herlig. Jeg tilbereder ertesuppeposen min, ser nyheter og skriver litt, før jeg ruller soveposen ut på en deilig madrass. Det er denne slags overraskelser som gjør loffelivet til en sterkere opplevelse enn "all inclusive-løsninger".

Jeg har altså hatt en masse gode samtaler i dag, sett vakker natur og hatt tid til mange tanker. Da er det greit å bli litt kald på beina. Jeg tenker over hva min siste sjåfør sa, når jeg spurte ham om hva han synes om tiden vi lever i.
    "Tidene har ikke forandret seg," svarte han. "Folk har forandret seg."

Alt er altså som før.

:o)
Paul

På loffen i Lofoten!

"Du har ikke noe valg!" får jeg beskjed om etter en lunsj med en venninne i NRK i Bodø. Og jeg skjønner jo det. Jeg hadde jo selv spurt hva for en staselig skute som hadde kommet i havn en halv time tidligere. Det var Nordstjernen, Hurtigrutas eldste skip. Den er bygget i 1956, den gang en båt liknet en båt og ikke et flytende kjøpesenter.

200 grader mot øst

Skroget er svart og overbygningene har blitt malt så mange ganger at hvitmalingen danner et tredimensjonalt landskap over bolter og gelendre.  Været er fabelaktig, men det må ha blåst de foregående dagene, for dønningene som kommer inn fra storhavet er lange og høye. Etter å ha beundret utsikten fra dekk går jeg inn i salongen for å få varmen. Inventaret er ganske enkelt, jeg kjøper en båtis og setter meg i en kurvstol. Det serveres fine retter i restauranten ved siden av, for de som vil ha det.
 
    "Vi ankommer nå den relativt åpne Vestfjorden," opplyses det over høyttaleranlegget. Ja, hadde fjorden vært mer åpen enn dette, hadde det vært en bukt, så det er ingen overdrivelse. Og dønningene tar tak i båten idet jeg er i ferd med å slumre inn. Bøker raser ut fra en reol. Stabilisatorer visste de nok ikke mye om på femtitallet. Stolen min sklir noen centimeter til hver side, mens jeg holder i bordet. Jeg rekker så vidt å sovne, før det skjer igjen, og jeg enser at en tykk eldre tysk kvinne ikke har kontroll på sin kurvstol, som setter fart og vipper henne i en krumbane over korridoren og inn i veggen. Heldigvis treffer hodet treverk, så etter at hun har ligget litt, forsikrer hun at det bare er en ispose som skal til.



Fjellene langs nordlandskysten ligger bak oss. Nordstjernen står rett over fjorden og anløper Stamsund i tusmørket. Her er det ikke mye å ta seg til. Planen min er å sove her, men foreløpig provianterer jeg i kolonialbutikken og får lov til å site å skrive litt inne på varelageret deres. Innehaveren finner fram stol og bord til meg. De mener at min ide om å sove under lasterampen er dårlig, ettersom det er rotter der, så jeg trasker opp gjennom den lille byen, på jakt etter et alternativ.

Joakim, Fay, Renate og Tayo viste meg grotta, som jeg aldri hadde funnet på egenhånd.

Super frokost på grottevis.

Tre ungdommer er ute med ei lita bikkje. De foreslår "Løvens Hule", som visstnok er en grotte ikke langt unna. Den passer meg glimrende, og mine hjelpere er hyggelige, de trives godt i Stamsund. Grotta ser ut til å være hugd ut tvers gjennom en knaus, og gir ly for været. Kanskje har den med krigen å gjøre. Jeg ruller ut liggeunderlaget og trer "grevlingtrekket" utenpå soveposen. Det beskytter mot smuss og gir en viss isolasjon mot vind og fuktighet. Natten blir allright, etter forholdene. Det er riktignok kaldere enn jeg har regnet med, men frokosten blir knallbra, med stekte fiskekaker og suppe.

:o)
Paul

tog: Trondheim-Bodø

Togturen fra Oslo til Trondheim ble en dyr affære (Kjære NSB), men det er ingen grunn til å gråte over spilt melk, så med en fullprisbillett uten plassreservasjon anstiger jeg nattoget til Bodø. Total reisetid fra Oslo blir da 17 timer, men jeg følger min ide om å reise langs bakken når praktisk mulig, og er så langt veldig fornøyd med alt annet enn prisen.

Ettersom jeg ikke har fått tilvist plass setter jeg meg i restaurantvogna. Det er hverken trådløst nett, comfortvogn eller strømtilgang på denne lange strekningen, men ellers er det fint å sitte her å skrive så lenge batteriene holder. Det er visst også mulig å lade opp Mac'en, i følge konduktøren. Vis a vis sitter en ung jente og skriver hun også, og ved et sidebord sitter en kar med en pils. Han ser pratesjuk ut, men jeg holder blikket på skjermen foran meg.

Nordlandspils i Carlsbergglass fungerer.

Når batteriet dør hos jenta, kjøper også hun en boksøl, samtidig med at medpassasjeren vår gjør det igjen og jeg blir oppmerksom på en nordlending litt lenger nede i vogna som også har gjort det. Det er for dumt å sitte å glo inn i en computer under slike forhold, så jeg avslutter skrivingen klapper den igjen og henter min egen boks i baren.
    "Jeg falt for gruppepresset," proklamerer jeg, og så er vi i gang.
    Dette er det fabelaktige med lange togstrekninger. Vi modnes og mykes opp inntil forsvaret brister og vi oppsøker hverandre. Kanskje klaffer det, kanskje ikke. Jenta er 21 og har livet foran seg. Nordlendingen er 41, og vedgår at han ser noe eldre ut, ettersom hårmanken allerede er stålgrå. Tredjemann er fra innlandet sørpå, tidligere bilpolerer hos Subaru. Han vet ett og annet om hva "moderne" vaskehaller gjør med lakken din. I tillegg er han bestefar til fem allerede, selv om han ikke framstår som stort eldre enn oss andre gutta.

Jan Åge, Cathrine, Kjell-Ivar og meg, fotografert av velvillig konduktør.

Etter kort tid trekker jenta igang noen historier som gir oss hakeslepp. Jeg kan ikke gjengi dem her, men dette sjarmetrollet har saftige ting å fortelle. Da kan naturligvis ikke nordlendingen holde seg, og gir oss en svært underholdende versjon av sitt kjærlighetsliv.

Vi bestiller en runde til. Jeg ante ikke at nattoget kunne være så morsomt. Bilpolereren heter Jan Åge, han er glad i de svake i samfunnet, elsker barnebarna og er så trofast som dagen er lang, men blir likevel underholdt mer enn provosert av betroelsene som spinner over bordet. Jeg bidrar også med en historie eller to, Cathrine viser ingen tegn til å gi seg og Kjell-Ivar forsikrer oss at han har mer å drikke på, skulle de stenge salget klokken tre. Ingen skulle tro at vi fire bare har kjent hverandre fra Trondheim til midt i Nordland. Samlivsråd og livserfaringer hagler over bordet og historiene tilspisser seg ytterligere før konduktøren oppdager et par tomme bokser med tuborg under bordet. Vi har oppført oss pent, så han blir streng og ikke sint. Det er uansett nattatid, klokken går mot fire.

Morgengymnastikk i vogn á la orientexpressen.

Det er ikke fullt så beksvart ute når vi anstiger en av de eldste vognene NSB fremdeles har i drift. Den ble tilverket lenge før air condition ble standard. Vi skjærer oss gjennom lufta som har vært inn- og utåndet atskillige ganger av våre sovende medpassasjerer. Det henger røde mønstrede forheng mellom setene, som det bare er plass til tre av i bredden. To på den ene siden av midtgangen og ett på den andre, de er trukket i plysj. Det er treverk og glassvinduer og hattehyller nok til at det kunne være orientekspressen vi har tredt inn i, men det er det ikke. Det er nattoget til Bodø, og det er framme tidlig om morgenen.

Cathrine skal være tante, Jan Åge skal være en form for stand-by barnevakt og Kjell-Ivar har både business og kjærlighet å se til. Han er litt bekymret for mine planer om båt til Røst, så han lover å sjekke opp ting for meg. Vi andre går på kafe i glasshuset. Før klokken ti later det ikke til å være noe annet sted å få en kopp kaffe i Bodø, og her inne er derfor de omlag femten bordene nesten fullsatt. Jeg ser meg rundt. En kvinne ved hvert bord, jevnt fordelt på alderstrinn, pluss oss tre nyankomne ved et bord i midten. Ingen barnevogner utenfor, ingen prat mellom bordene. Bodø er en forunderlig plass. Flere blant fruer og frøkener ler når jeg kringkaster min undring over fenomenet.

    "Påfyll koster en fem'er, men en skvett er gratis," smiler den koselige bestemoraktige damen bak disken, når jeg ber om en skvett kaffe til. Så jeg tar en skvett - men ikke et helt påfyll - og smiler. Jeg smiler over at folk stort sett er åpne og ærlige, jeg smiler over at jeg er på reise, med de gode uforutsette overraskelsene det innebærer og jeg smiler over at jeg bor i et land hvor det er fullt mulig å ikke ta seg selv så alt for alvorlig hele tiden. Ikke bare det, forresten. Kjell-Ivar har rett i at Røst-ferga ikke korresponderer med Moskenes i Lofoten, men som plaster på såret kommer "Nordstjernen" inn i havnen, på nordgående rute. Dette er den eldste skuta i Hurtigruta, og den har første stopp Stamsund, på motsatt side av Vestfjorden.

Klart jeg smiler!

Kjære NSB

Klaging kan være på sin plass som et nødvendig onde. Du bør bare klage når du har en god grunn, da må du veie dine ord og for all del unngå å syte eller bli usaklig. Denne gangen var det litt vrient. Jeg hadde i det minste lyst til å bli uhøflig. Jeg er nå i Lofoten, og det følgende forfattet jeg sist onsdag:

Kjære NSB
Jeg sitter nå på toget fra Oslo via Trondheim til Bodø. Jeg valgte tog av miljøhensyn, jeg synes det er min plikt. Dessuten liker jeg tog. Tidligere har jeg skrevet en artikkel om Interrail for NSB's nettsider og jeg har omtalt krengetoget på Sørlandsbanen i rosende vendinger etter fenomenal service (Ta(kk) krengetoget), samt skrevet en serie blogginnlegg om fortreffeligheten av interrail, pluss grunnene til at vi IKKE skal fly.

Nå er jeg underveis til Troms for å holde foredrag om nettopp reising, bl.a. interrail. Jeg kjøpte billetten i går morges klokken 07.00, på nettet. Togavgangen var 16.07 i dag, den 15. Ved å bestille en dag tidligere, kvalifiserte jeg til minipris, det stod 399,-. I tillegg tok jeg comfortvogn, og betalte altså 489,-. Så langt alt vel, antok jeg. Jeg logget meg inn en time senere, og så at miniprisen da var 499,- og regnet med at den hadde steget ettersom det var nærmere avgang. Jeg var altså heldig, trodde jeg.

Nå har konduktøren nylig forlatt meg. Han gav meg billett på mitt setenummer, men jeg fortalte ham at navnet ikke stemte. Ven nærmere undersøkelse oppdaget vi at jeg hadde kjøpt billett for onsdag i neste uke, og ikke onsdag i dag.
    "Da er din billett ikke gyldig," sa konduktøren.
    "Det forstår jeg," svarte jeg, "men jeg kjøpte jo mer enn en dag før, så det ville jo ha vært minipris også på denne avgangen, samme klokkeslett, samme dag i uken." Jeg antok at han ville akseptere den logikken. Det er jo mange ledige seter i toget. "I verste fall ville den koste 499,-", sa jeg, for det var jo det jeg hadde sett på nettet.
    "Det vil i så fall alle passasjerene i denne vognen kunne si," svarte han. "Dette er kontrakten du har inngått da du kjøpte minipris."

Opprinnelig kjøp (klikk)

Dersom andre i vognen hadde betalt fullpris, ville de ikke ha kvittering på at de hadde kjøpt den to dager før, på nett, men slik snakk ville konduktøren ikke høre. Jeg måtte betale. En forskjell på nesten 1000,- kroner er veldig mye penger for meg. Jeg har valgt å sitte 17 timer på tog, uten å bruke 800 kroner på soveplass, nettopp fordi jeg ikke har råd til det. Å fly ville uansett vært en besparelse, men jeg vil heller spare miljøet. Altså sitter jeg her, noe fortumlet, og kan ikke annet enn å betale full pris.

"Jeg skal la deg sitte her i comfortvognen," sier konduktøren, og høres ut som om han virkelig gjør meg en sjelden tjeneste. At jeg har betalt 90 kroner for å sitte her, er heller ikke gyldig lenger, skjønner jeg. Så går han, etter å ha gitt meg ny billett. Jeg tar det som en selvfølge at prisen jeg har betalt, er mellomlegget mellom billetten jeg har kjøpt, og den jeg nå innehar, men når jeg summer meg, og betrakter min nye billett, ser jeg at jeg har blitt avkrevet full pris m/ombordtillegg: kroner 1353,-. I øyeblikket har jeg altså betalt kroner 1842,- for å reise fra Oslo til Bodø på en hverdag.

Det oppleves blodig urettferdig. Jeg kjenner jeg har lyst til å bli uhøflig mot konduktøren, og jeg føler at han har meg mistenkt for å forsøke å jukse, selv om jeg var jeg som gjorde ham oppmersom på at navnet var feil, da han registrerte meg. Jeg kan ikke fatte hvordan han kunne være slik en regelrytter. Men nå er jeg mest lei meg, faktisk. Dette hadde jeg ikke råd til. Naturligvis ville jeg ha funnet en miniprisbillett, og om ikke, ja så hadde jeg blitt nødt til å fly. Jeg behøvde ikke engang reist i dag, så jeg ville ventet til jeg fikk turen til 399,- eller 499,-. Så, kjære NSB, jeg ber om at jeg får refundert kroner 1253.-, slik at jeg betaler for den miniprisbilletten som var tilgjengelig på denne strekningen på det tidspunkt da jeg kjøpte min. Jeg limer inn bestillingsdataene nedenfor, så dere kan se at det stemmer. Ellers ligger det an til at jeg betaler historiens høyeste pris for en sitteplass fra Oslo til Bodø.

SISTE: Jeg har nå ringt inn til deres kundesenter og snakket med et svært hyggelig menneske ved navn Marit. Hun mente jeg har gjort rett i å skrive denne mailen, som jeg nå sender via mobiltelefonen til en medpassasjer ... hint-hint ... dere må få trådløst nett i comfortvognene snart ;o)

ALLER SISTE: Konduktøren har nå kommet forbi med en konvolutt med et klageskjema. Han har alså et hjerte ... men jeg regner med at denne mailen er tilstrekkelig.

Vennlig hilsen Paul - jeg er jo så glad i dere.

 bloggere...
... jeg lover å komme tilbake med svaret på

søknaden og vil ikke la ett stivbent individ

ruinere inntrykket av Norges Statsbaner.

 :o)

Paul

... og halvannen uke senere kom svaret: 

Hei Paul, Takk for din henvendelse.

Jeg beklager så mye på NSBs vegne at din reise med NSB fra Oslo S til Bodø den 15. mars 2011 ikke ble helt som forventet, og jeg forstår at dette skapte både problemer og frustrasjon for deg. Videre er det leit å høre at du ha noe å utsette på måten en av våre ansatte skal ha opptrådt på, og jeg er takknemlig for at du tar deg tid til å fortelle oss om din opplevelse. Likevel handlet konduktøren dog riktig når han solgte en helt ny ordinær billett til deg, da du reiste med en ugyldig billett og miniprisbilletter kun kan kjøpes via vår nettside eller hos vårt kundesenter på telefon.

Uansett skjønner jeg dog at det føltes urettferdig for deg i denne situasjonen og med bakgrunn på hva du har fortalt. Dessverre er det ikke mulig å refundere billetten du kjøpte på toget til full pris da det er gyldig billetten du trengte for å kjøre ovennevnte strekningen. Jeg har dog imidlertid refundert dine billettkostnader i sin helhet for billetten som ble kjøpt til feil dato 22. mars 2011 (referanse 102551052). Kr 489,- er blitt overført til VISA kort ############4987 som ble brukt ved bestilling.

Utover dette sender jeg gjerne et gavekort for en valgfri reise med NSB Komfort til deg i posten. Fint om du sender meg adressen gavekortet skal sendes til. Fram til jeg hører fra deg igjen, takker jeg igjen på NSBs vegne for at du tok kontakt med oss.

Med vennlig hilsen NSB Marked og Kommunikasjon

... Der ser dere, kjære bloglesere, jeg sa jo at NSB er snille!

:o)

Paul