fargeklatten Tor Esaissen

Det siste jeg gjør i Reine er å bla i lokalavisen, som har et stort oppslag om en lokal billedkunstner, en noe original figur. Han har ikke skiftet ut olabuksa si på årevis, og stopper hullene med nye farger hver gang den revner. Nå er det ikke mulig å se at den en gang har vært blå, og det samme gjelder jakka. Det er visst en slags protest mot forbrukssamfunnet, og resultatet er svært fargerikt.
    "Han burde du ha møtt, du som liker originale folk," sier min stedlige venninne Therese, som selv aldri har møtt på mannen. "Han bor visst i Sørvågen." Sørvågen er siste stopp før Å. Å er siste stopp.
     "Det må bli en annen gang," svarer jeg. I morgen skal jeg foredra i Kabelvåg, så jeg må med bussen som ruller inn nedenfor den lille kafeen vi sitter i.

Egentlig har jeg håpet å få hilse på en kvinnelig tysk bussjåfør, som skal være et interessant menneske. Skuffet konstaterer jeg at hun ikke sitter ved rattet, da jeg stiger opp i bussen. Det gjør imidlertid en figur jeg med en gang drar kjensel på. Fargeklatten fra avisen. Der sitter han på rad tre, jaggu meg, i sitt helt spesielle antrekk. Skjegget er brusende hvitt, og står kraftig ut av ansiktet på ham. Jeg setter meg rett over midtgangen.
    "Du må vinke!" sier han til meg, og gjør meg oppmerksom på Therese, som tar farvel fra veien opp til huset deres. Jeg gjør som han sier.
    "Egentlig foretrekker jeg å gi en klem, snu meg bort og ikke se figuren bli mindre og mindre," svarer jeg. "Slik bevarer jeg dem i minnet som nære og kjære."
    Dette skal i løpet av de neste timene vise seg å være det eneste vi ikke er fullstendig enige om.

Tor Esaissen kom opprinnelig fra Trøndelag, med foreldre nordfra. Han studerte både i Kunstskolen i Trondheim, på Kunst- og Håndtverkskolen og ved kunstakademi i Oslo, København og Paris, før han i ti år holdt til i Oslo.
    "Marka holdt meg i live," betror han meg. "Oslo er allright, men uten skauen hadde jeg ikke greid meg, jeg gikk mange lange turer."
    I dag skal han inn til Leknes for å hente et par sekker grovt korn. Han kverner og baker selv, og er vegetarianer i sympati med hvordan vi behandler levende vesener.
    "Gandhi er mitt forbilde," får jeg høre. "Når en mygg satte seg på armen hans, viftet han den bare vekk."
    Tor er altså en fredelig fyr. Han besluttet å forlate hovedstaden, hvor han knapt hadde til føden, men nektet å la penger bestemme om han skulle male eller ikke. Han fikk tilgang på atelier i Svolvær, i et kulturelt senter hvor han utfoldet seg i flere år.
    "Jeg kunne ikke tro det, da jeg kom til Narvik og så hvor flott Nord-Norge er," forteller han, etter at han har fått meg til å feste sikkerhetsbeltet. "Jeg tenkte at så flott kunne sikkert ikke Svolvær være. Så kom jeg med båten over til Stamsund, og nektet å tro at det kunne fortsette å være så bra, men i Svolvær måtte jeg erkjenne at jeg har funnet mitt sted i livet. Du får meg aldri vekk fra Lofoten!"

De siste årene har godeste Esaissen drevet sin virksomhet i "Galleri Krysset" i Sørvågen, hvor han etter hva jeg forstår bor i det samme bygget. Han har hatt forskjellige hverv i kunstkretser og drevet prosjekter for å vekke barns kreative evner og oppmuntre deres fantasi, samtidig som han er opptatt av at hver og en av oss skal finne fram til den personen vi er. Han vil ikke la seg diktere av samfunn, media og reklamebyråer, og gjør ting på sin måte. I sommer håper han å dra maleskrinet ut til Skomvær fyr, for å bo sammen med en danske.
    Tor har et distansert forhold til sosiale medier, og hvis du søker på navnet hans, finner du ikke all verden. Gateavisa har spredd ham over hele forsiden i siste nummer og så ble han en gang bøtelagt for snømåking, men ellers er det lite. Hvordan har han unngått å vekke mer oppsikt?

klikk for større bilde

I Leknes skal jeg skifte buss, så vi går av sammen. Han har bare førti minutter på å hente kornene sine før neste buss skal bringe ham hjem igjen, men innvilger en fotosesjon. Slike ansikt er flotte i seg selv, men det gjelder å fange et øyeblikks spontane uttrykk. Jeg undervinkler for å fjerne bakgrunnen, og tror jeg greier det.
    "Hvorfor ber du meg ikke sette meg der i snøen?"
    "Fordi det er snø. Du blir våt og kald..."
    Tor bare fnyser over at jeg har slike begrensninger i min forestillingsverden. Det blir snøfonna. Vi har det moro. Bussen min kommer. Vi unngår så vidt å bli kjørt ned.
    "Du er velkommen i sommer, enten i studioet mitt eller ute på fyret, om du skulle komme forbi."

Det kan du banne på, Tor Esaissen.


god reise

Aqua Lofoten Coast Adventure

Med noen dager til overs før neste foredrag setter jeg meg på bussen utover i Lofoten. Jeg ble i fjor klar over at jeg har venner der ute, og er nå invitert igjen. Therese og Lars-Åge driver "Aqua Lofoten Coast Adventure" (en), som byr på dykking, snorkling, havsafari med RIB, fiske og besøk i vernede grotter med hulemalerier. Det har vært morsomt å se hvordan de har passet inn på småplassen Reine. Heldigvis er det mange som setter pris på nytt initiativ i det lille samfunnet nesten ytterst i Lofoten.
    "Er det noe nytt siden i fjor?" spør jeg.
    Det ser det ikke ut til, før Therese kommer på noe: "Vi har kjøpt et stort hus av Lofotkraft, som vi pusser opp for å leie ut kontorlokaler, hybel og værelser."
    "Hæ? Er dere klin gærne? Jeg trodde dere har mer enn nok med å pusse opp huset dere bor i, og ta dere av driften her!"

Jeg døper den "La Reina"!

    Jeg tok feil. Litt senere kommer de på at de faktisk også har kjøpt en båt. De fikk den for nesten ingen ting, ettersom fiskekvoten er tatt av den. Da er den i praksis moden for opphogging. Nå vil de innrede den til havfiskturer. 70 fot stor. Det er jo pokker meg et helt skip!
    "Vi har begge sertifikat til å føre den, men jeg mangler fartstid," sier Therese. "Det får jeg med Lars."

Reine Kaffebar

Kafe og blomsterbutikk drevet av mor og to døtre. Blir ikke bedre enn dette!

Du kan sitte på loftet.

En av livets fineste gaver, er å kjenne slike folk. De kliner til med det de tror på, og hvisker meg i øret at fremtiden kan bringe enda større nyheter. Det rare er at de ikke virker stresset eller slitne i det hele tatt. Riktignok er det nå lavsesong for aktivitetene på havet, men kombinasjonen av en høystrukturert og økonomisk orientert kvinne sørfra og en svær, arbeidssom, praktisk anlagt og ytterst pålitelig lofotværing ser ut til å være genial.
    Paret utfyller hverandre på en fornøyelig måte, og jeg nyter virkelig godt av deres forskjellige egenskaper og tilbøyeligheter. Eller sagt på en annen måte. Jeg går på Reines veldig trivelige lille kafé med Therese (og et dusin andre kvinner) om formiddagen, mens jeg setter i meg store mengder av Lars sine torsketunger til middag (mens Therese spiser laks).

Torsketunger altså! Skammen over aldri å ha spist denne delikatessen hviler tungt over meg, for dette er - for uten å være lokale ungers hovedinntektskilde - rett og slett snaddermat. Konsistensen er nesten som kamskjell på selve tungelegemet, men så er det fast fisk under. Herlig.

Skippergliset
Det blir tid til omvisning i både hus og båt. Alt arbeid utføres i en likevektsbalanse mellom Thereses kreative ideer og Lars sitt kyndige håndverk. Skuta er flyttet etter de dramatiske stormene i vinter, og ligger nå ved en godt skjermet kai. Jeg lanserer navnet "La Reina" som helt perfekt. Dette blir dronningen av Reine!

Lars-Åge i sedvanlig lykkelig versjon.

    "Ser du det smilet der?" spør Therese, og ser opp mot gubben sin, som poserer attmed skipperhuset. "Det spesielle smilet har han bare ombord i båten!"
    Hva betyr det? Det betyr at han har valgt rett. Folk som velger rett finner seg seg selv, eller har allerede gjort det, og valgte rett nettopp fordi de har skjønt hvem de er. Det er trikset - slike folk må vi lære av!

Som under mitt besøk i fjor er været nydelig. I surret av stemmer på kafeen støtter jeg lokalsamfunnet ved å spandere en cappuchino og et kjempegodt hjemmebakt kakestykke mens vi venter på bussen. Den skal bringe meg til Lofoten Folkehøgskole i Kabelvåg.
    I den lokale blekka er det et oppslag om en mildt sagt original mann. Bildet taler for seg. Men han må jeg visst skrive et eget lite innlegg om, for turen skal vise seg snart å ha enda en gave i behold for meg...


 God reise!

Klikk på bildene!

Hurtigbåt Tromsø - Harstad

Det har vært skrevet en masse spetakkel om de nye hurtigbåtene som er satt inn i rutene i Troms. Det er snakk om lekre, lette katamaraner med masse motorguffe og god komfort. Boreal transport fikk oppdraget, basert på en åpen anbudsrunde ut ifra gitte spesifikasjoner.

logoen bærer preg av harde fendere...

    I starten var det trøbbel. Det skulle ikke mye til før bølgene stod høye i diskusjonen, ettersom disse båtene er så viktige for ferdselen i fylket. Boreal selv hevder at de leverer et produkt i absolutt toppklasse, men beklager innkjøringsproblemene. Jeg vil ta en kikk selv, og det passer perfekt med at avgangstiden fra Tromsø i retning Harstad er som skreddersydd for min farvel med filmskaperen Torfinn.

Denne utsikten ønsker du ikke fra en kajakk!

nordnorsk velkomst
Ved ombordstigning i "Fløyfjell" står en av betjeningen klar med en liten lydopptaker som registrerer navn og bestemmelsessted på passasjerene. Det virker som en kjapp og effektiv måte å sikre kontroll på, når folk vet hva de skal oppgi. Det gjør ikke jeg, så jeg sier "Oslo", usikker på hva han er ute etter. Fyren smiler, og sier at det neppe blir et aktuelt stopp i dag. Jeg korrigerer til Harstad. At han fremstår koselig (med stemt "s") er ingen overaskelse - jeg er jo i Nord-Norge, og kan med hånden på hjertet si at jeg på denne turen ikke har møtt ett eneste utrivelig menneske nordafor Polarsirkelen.
    Båten har vinduer i front, og strømuttak nær hvert sete, så jeg velger plass med både utsikt og muligheter for jobbing. Vi glir fra kai i henhold til ruteplanen, og svever utover i landskapet av fjorder og sund. Toskrogsbåter oppleves ikke som båter flest. De krenger jo knapt.
    Jeg spør kona i kiosken om å få komme opp på brua. Hun loser meg inn gjennom en kodet dør, etter å ha innhentet tillatelsen.

skeiv mediafokus
I pauserommet bak styrhuset finner jeg kaptein Odd Lorentsen, med fire striper på hver skulder. Billettkontrolløren driver dagens opptelling mens overstyrmann Kåre Stenvoll og maskinist Stein Simonsen holder skuta på rett kurs. Lorentsen forsøker å få bladd seg gjennom VG, men mine spørsmål kommer stadig i veien, så den blir liggende med forsida i været.
    "Det er sant at det har vært problemer," vedgir han, uten å se ut til å være veldig preget av det. "Det var ikke alt som fungerte godt nok i starten."
    Avisene har skrevet om krasj i kai, motorproblemer og feil på kaianlegg, bl.a. med for harde fendere. Skal jeg tro Lorentsen har ikke avisene hatt stort annet å skrive om her oppe. Han sukker litt, og mener at de faktiske forhold har vært veldig skjevt framstilt.
    "Det er nesten så de har ringt og lett etter problemer, om det har vært stille en stund," sier han litt oppgitt og spør om jeg vil ha en kaffe. Stående i døra ut mot dekk får han seg en blås. Han er av den gamle skolen. Skryter ikke, men stikker ikke egne ferdigheter under stol, om han får et direkte spørsmål.

Oldtimerne er stø på handa.

de gamle er eldst
Alle tre på brua nærmer seg pensjonsalder, og dette viser seg å være et problem som ville vært enda større om jobben ikke var så trivelig. "Jeg kommer til å holde på så lenge helsa holder og jeg består sikkerhetskravene," forteller kapteinen. "Hadde det ikke vært for at vi ikke pensjonerer oss, hadde vi faktisk ikke klart å holde rutene." Problemet er rekruttering, og slikt tar tid, selv om lønningene nå har kommet opp på nivå med tilsvarende stillinger i større båter.
    Litt med tanke på alderen hans, tillater jeg meg å spørre om han ikke var skeptisk til å frese rundt med en hurtiggående karbonbåt.
    "Når du vet hvordan en båt oppfører seg, er det ikke noe problem," slår han fast. "Det gjelder bare å finne ut av hvordan den reagerer på instrumentene. Det er kraftige saker." Han legger ikke skjul på at menneskelig feil var en del av årsaken da de ved et par anledninger moste inn i kaianlegget, men nå har de tydeligvis full kontroll.

Inne hos de to andre offiserene er utsikten herlig. Gjennom et smalt sund går vi tett oppunder land, ettersom tidevannet strømmer motsatt vei. Slik utnytter vi bakevja, på samme måte som jeg gjør i kajakken. Drivstroff-forbruket er forresten kuttet kraftig i forhold til de forrige båtene på disse rutene.

 Gamlekarene liker seg. De har jo en av landets vakreste arbeidsplasser - og anløper presis.

Men kunne hatt bedre kaffe.

God reise videre!

Polarmuseet

Tromsø var en slags port mot Arktis, og hjemhavn for storparten av selfangerne som stevnet opp i isen etter skinn. Det finnes ingen bedre plass for et museum til ære for det kalde slitet enn i et fredet pakkhus på bryggekanten i Ishavsbyen.

Jeg har hatt en interessant dag, og ser ikke på klokka da jeg ankommer Polarmuseet. Det har snødd tett, så været står godt i stil til utstillingene. Det er lite som kan være så interessant og opplysende, og også lite som kan være så kjedelig, som et museum. Se bare på forskjellen mellom Oslo Bymuseum og Naturhistorisk Museum på Tøyen. Himmel og Helvete.
    Allerede i første utstillingslokale ser dette museet lovende ut. En genuin fangsthytte fra Svalbard er gjenoppført, med troverdige hundeglam i bakgrunnen. Jeg leser meg møysommelig gjennom alt som er skrevet om det harde livet der oppe. Årstall og navn fester seg ikke, men jeg får et inntrykk av hva som foregikk. Barentz oppdager øygruppen, hvalfangere og russerne driver jakt på villrein og utallige polarrev går i saksa til overvintrende fangstmenn som slet med skjørbuk og isbjørn.

Neste rom er viet selfangsten fra båter som etterhvert fikk installert motor. Svære, vel preparerte seler ligger langsmed veggen, skinn viser forskjell på gammel og ung og de forskjellige artene. Midt i rommet er montre med tre flotte skip. Dette er bra, og den flotte grove bygningen gir den helt rette ramme omkring temaet.
    Opp en trapp bærer det mot oppdagerne og deres forskjellige tilnærminger til polpunktet i nord. Luftskipet Norge og forskjellige ballonger og fly hadde mer og mindre vellykkede forsøk på å nå toppen på globusen. Roald Amundsen gis stor plass, og jeg leser meg gjennom historien til Erling Kagge, som var den første til å gå alene til Sydpolen. Det er ganske imponerende, hvilken samling av klenodier montrene har å by på. Jeg skal akkurat til å stige inn i avdelingen for Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen, da lyset brått slukkes. Det var da som pokker.

Detalj fra selfangstskutene.

"Vi stenger nå," sier vakten, underveis til bryteren i neste rom. De burde ha gitt oss varsel over høyttaler, eller ved i det minste å blinke med lyset noen minutter tidligere, for nå får jeg ikke sjans til engang å få et glimt av de siste rommene. Klokken er altså allerede fire, uten at jeg får en kikk på kopien av kajakken til Johansen og Nansen.
    "Jeg må få tilgodelapp på den siste halvdelen av utstillingen," krever jeg på fleip til jenta i billettsalget.
    Hun ser litt overrasket på meg: "Du har jo vært lengst inne av alle."

Nuvel. Til den beskjedne pris av 50 kroner føler jeg at jeg har fått full valuta for pengene, selv ved halvgått løp. Polarmuseet anbefales. Og jeg kommer igjen. Tromsø er jo en herlig by!


God reise.

Ikke hjemløs i Tromsø

Jeg er invitert av Robin, men har glemt å si når jeg kom, så han er i Narvik. En couchsurfer jeg kjenner har ikke anledning til å ta meg, en annen venninne får jeg ikke svar på. En hyggelig padlepar jeg lenge har hatt lyst til å hilse på igjen er i Portugal og en jente jeg møtte på Fjellfilm er utenbys. Dette virker påfallende underlig. Jeg er altså hjemløs igjen, for andre gang på ganske kort tid.

Filmskaperen
"Globus" er min favorittkafe i Tromsø. Jeg spiser en kjempegod eksotisk suppe og går etter stengetid ut døra, til venstre og inn den neste. Der heter det "Circa" og er åpnet til ut i de små timer. Det tar ikke lang tid å bli kjent med Torfinn Iversen.
    Torfinn er glad. Han er akkurat tilbake fra Berlin, hvor han bidro med den eneste norske filmen i Berlins filmfestival. Der stod både limo og alskens service til hans disposisjon, i stor kontrast til historien hans om oppveksten i Vesterålen. Den ene helt utrolige beretning etter den andre ramler ut av munnen hans. Torfinns liv er som en fiksjonsfilm. Han viser meg "Levi's hest", kortfilmen han nå håper skal selge inn ideen om hans første langfilm. Grunnen til at han er her i dag, på Circa, er også spektakulær og dramatisk. Fyren er drama tvers igjennom, av en familie med de mest bizarre tilbøyeligheter. Faren har brukt ti år på å bygge en Colin Archer seilbåt, onkelen er 17 år ut i samme prosess, men med en progresjon som tyder på at det er minst fem år igjen. Vel, vel ... noe skal man jo ha i garasjen. Moren hans ... etc, etc ...

Mitt hjem i Tromsø!

Vi finner ut at Hurtigruta er sørgående 01.30. Den kan jeg ta. Polarmuseet kan jeg se en annen gang.
    "Eller du kan bo hos meg?" foreslår Torfinn. "Jeg skal tidlig opp, for jeg skal holde foredrag for "Media og kommunikasjon" på videregående skole.

Dags smilehull

    Han bor med kompis Dag mitt i sentrum. En super kåk med en ferdig oppredd gjesteseng til meg, hvor jeg sover som en engel inntil guttas kaffeskramling behagelig vekker meg til speileggfrokost. Går det an å ha det bedre?

sensurert
 -------------------------------------------
Foredraget på Media og Kommunikasjon opprørte meg i en grad som gjorde at jeg kalte elvene en del stygge ting og gikk godt over streken for hva en lærer kan gjøre i et klasserom. Det angrer jeg ikke på. Jeg skrev om det her i bloggen, og det ser jeg etter at en av lærerne kontakte meg, at jeg ikke burde ha gjort. Det kom noe godt ut av også det, ettersom en elev jeg omtalte som "døgenikt" svarte med samme mynt, og skjelte meg ut i kommentarfeltet. Altså er han ikke en døgenikt likevel. Det er jo bra. Jeg har nå fjernet det jeg skrev, da jeg skjønner at dette ble veldig vanskelig for lærerne. De har imidlertid fått materiale til en god diskusjon fremover, og jeg står til rådighet hvis det er noe jeg i den forbindelse kan bidra med. Eleven som skrev til meg har via læreren fått et langt tilsvar, og jeg håper han skriver tilbake.
--------------------------------------------

    Jeg er usikker på hva Torfinn selv mente om mine utbrudd. Det var jo hans oppdrag
    "Stemmer det at jeg kalte dem for ######?" må jeg forsikre meg.
    "Jada." Det ser ut til at jeg har hans fulle støtte.

Chris med arvegods...

Filmfolk
Torfinn jobber i et filmfellesskap nede ved havna, nær brua, attmed polarmuseet. Jeg hilser på gode folk, blant annet en snodig utlending som har blitt hengende her i byen. Han ernærer seg delvis på å leie ut gamle sykler til filminnspillinger, tohjulinger han delvis får tak i ved å gå på begravelser. Han ser glad ut.

Melodramatisk malingsprut..

En kraftig malingsplash preger overgangen fra vegg til tak. Torfinn ser først ut til ikke å ønske å gå i detaljer, men kommer så med nok en av hans melodramatiske hverdagsepistler, denne er basert på sjalusi og kjærlighet kombinert med en omstendig rens av flere kvadratmeter tregulv.

Denne karen bærer stoff i seg til mange langfilmer. Gleder meg.

Torfinn Iversen - merk deg hans navn.

Drit i reglan!

På bussen fra Malangen til Tromsø skjønner jeg det er skoleslutt.
    "Hei unger!" roper jeg når jeg har betalt.
    De smiler litt overrasket, og svarer passe høflig.
    "Har dere en fin dag?" spør jeg, så alle hører det.
    Barna bekrefter. Ingen gjør narr eller sier noe dumt. Vi er på landet i Nord-Norge og unger oppfører seg slik unger skal. Synes nå jeg. Jeg antar at de går i tredje eller fjerde klasse.

Jeg setter meg bak midten på bussen. En liten tjukkas sitter alene, enda noen rader lenger akterom. Han kan likne et mobbeoffer, men ser ganske tilpass ut.
    "Hei, hvorfor sitter du der?" spør jeg.
    "Han får ikke lov. Vi skoleelever skal sitte foran midten!" opplyser en jente lenger framme. "Vi kan si det til læreren at du ikke følger reglene."
    Jeg hører på stemmen hennes at regler er veldig viktig. Hun er ikke slem, det er ikke trakassering eller ondskap i henne. Men hun er oppskjørtet over dette regelbruddet. Jeg snur meg bakover.
    "Æ drit i reglan!" kommer det meget bestemt, men egentlig ikke trassig, fra et av de bakerste setene.
    "Jammen hvorfor er reglene slik?" spør jeg ham.
    "Æ veit ikkje."
    "Og hvorfor velger du å bryte dem, for å sitte bakerst?"
    "De bråka så fælt. Kor du kom fra?"
    "Jeg har holdt foredrag på folkehøyskolen."
    "Er du en sånn skole ... en lærar?"
    "På en måte, jeg snakker om å reise."
    Tassen løsner sikkerhetsselen sin, kommer fram til meg, setter seg på motsatt side av midtgangen, fester pent setebeltet igjen. "Har du vært i Russland?" spør han med forhåpning i stemmen. Han har en jente i klassen fra Russland, med russiske foreldre, forteller han.
    "Ja, i Moskva."
    "Kan du ta med en suvenir til meg fra Russland?" Han ser på meg med det dypeste alvor, og forsikrer: "Du skal få pengan for det!"

Vi snakker om hva som er verdt å bringe med fra Russland, og om hvorfor han er så interessert i slikt. Det er en hundre prosent elskelig liten pjokk, som spør hva jeg heter og er genuint interessert i alt jeg kan besvare spørsmålene hans med. Mest av alt liker jeg selvfølgelig at han driter i regler han ikke forstår.
    Bussen passerer et isolert hus, det ligger ut mot det åpne sundet utenfor Malangen. Her skal han av.
    "Ka de var du heite?" spør han før han trår ut av døra.
    "Du får google Pauls Planet," svarer jeg.
   ".no?" spør tassen.
    Jeg bekrefter, han forsvinner.


God Reise, lille venn.

Et Hundeliv!

Folkehøyskoler er noe helt annet enn for 14 år siden. Det har skjedd reformer i skoleverket som gjør at ungdom som søker seg mot et slikt år nå er litt eldre og mer modne. Ikke slik å forstå at de er sikre på seg selv eller voksne, men de er ikke tvangsplassert her som siste utvei etter at foreldrene gav opp oppdragelsen. Det var litt slik tidligere. Eller for å si det som en lærer på Skogn: "Politiskolen blir det politi av, folkehøgskolen blir det folk av!"

Store fryktsomme Findus

Folkehøgskolen 69°Nord er en god skole. En ting er at den ligger flott til på Malangen, med fine internater og veldig sympatiske lærere, men linjene skolen tilbyr er helt topp. Her dreier mye seg om friluftsliv, ski, seiling og hunder.
    Hundegården trekker automatisk oppmerksomheten til seg. Nå har de nesten femti dyr, deriblant åtte hvalper som opptrer som en en fryktløs bande, på god vei til å bli sterke trekkhunder.

Da jeg var her i fjor ble jeg tatt med på hundekjøring, jeg delte en slede med en av elevene. I dag får jeg seks hunder for meg selv, før jeg i følge med fire andre spann suser innover på halvøya. Totalt 38 hunder trøkker til opp bakkene.
    «Ikke prat så mye,» får jeg beskjed om av stipendiat Willy som har spannet foran meg. Han har åtte hunder, men jeg må stadig bremse, for de seks superbikkjene mine vil forbi. Heldigvis har det falt pent med snø den siste uken, og nå laver det ned store hvite filler. Det må være utrolig tungt.

Stip'en willy

    Jeg slutter å heie på spannet. Da risikerer jeg nemlig at de blir lei stemmen min, får jeg forklart, så det holder med oppmuntring når de tråkker til med full guffe opp bakkene. De kan jo jobben sin.

Bak meg høres hese hundepust og mange poter mot nysnøen. Rett foran meg har jeg Nelson og Taiga, de er helt sorte i pelsen. Av og til hjelper jeg med et fraspark, eller løper mellom meiene dersom det er virkelig bratt. Etter en god stund gjør vi en vending, men alt er hvitt, så jeg klarer ikke å orientere meg. Jeg tipper at det bærer hjemover, og at vi etterhvert igjen er nær skolen. Da stopper Willy og erklærer at det er på tide å snu, så vi er altså ikke lenger enn halvveis. Det er altså en skikkelig tur, det her.
    Det merkes ikke på hundene at de er slitne, så jeg må stadig tråkke ned metallbremsen som krafser seg ned i underlaget. Flere av hundene vender da på hodet og sender meg et bebreidende blikk, uten å slakke av på innsatsen. Disse huskyene er trent for fart og konkurranse, så jeg må fremstå som en inkonsekvent idiot som ikke tillater at vi skjærer ut og drar forbi «sinkene» som ligger i front.

Nelson er en god hund.

Bremsene kommer virkelig til nytte mot slutten. Vi skal ned noen bakker jeg ikke opplevde i fjor. Det er ikke å overdrive at de er bratte, så jeg får streng beskjed om å holde avstand. Den nye snøen hjelper meg, men det jeg ikke vet er at et par av sledene veltet på vei ned disse kneikene i går. Med begge beina legger jeg derfor all vekt på metallsporen jeg har til fartsregulering, lar det stå til mens jeg hiver og drar i sleden for at den skal holde seg i løypa.
    Småbjørk suser forbi på begge sider og bikkjene synes åpenbart det er kjempegøy. Den siste bakken ender i en 90 graders høyresving. Jeg prøver å oppnå 110 prosent bremsekraft, men doseringen er feil og det er is i bånn, så det blir til en heftig skrens da hundespannet ubønnhørlig kliner til og hiver framparten av sleden i ny kjøreretning.
    Det er å undres over at det går bra. Og over at man etter flere hundre år med hundesledeerfaring ikke har klart å utvikle en doning med bedre styreegenskaper og kortere bremsestrekning enn den ruklete trekonstruksjonen jeg nå tviholder på.

Marie og Arn

Det er klart det er gøy. Selvsagt håper jeg på å få prøve dette igjen en annen gang. Likevel må jeg smile til meg selv, der jeg kniper øynene igjen mot stikkende snø som får høy fart av vinden. Det mest interessante her er jo ikke hundene, innser jeg, men folka som er så uendelig glad i disse dyra. De er lidenskapelige entusiaster.

Ida Mari og "Ferdi"

    Etter at vi er vel hjemme og levende og død utrustning er bragt på plass, er jeg på vei inn i varmen. Jeg kikker meg over skulderen og ser en kombinert bylt menneske og hund i et hjørne av hundegården. Ida Mari sitter i snøen, med Ferdinand veltet over på fanget sitt. De bare sitter der, jente og hund, og koser med hverandre uten å vise noen tegn til å ville gjøre noe annet.

I snøen. Alene.

    «Det der må være ekte kjærlighet,» kommenterer jeg.

    Ingen av dem svarer, men de smiler begge to.


:o)   god reise

Reiseeksperten...

Jada. Jeg burde ha minnet skolen på at det var onsdag jeg skulle komme. Og jeg burde huske å hente billetten på stasjonen. Jeg burde i hvert fall ha sjekket at det var buss videre fra Narvik. Men sånn går no dagan...

Jeg er på vei nordover, og jeg kjenner at humøret er stigende. Det sier litt, for jeg elsker jo Oslo. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.

Billettproblematikk I
På Oslo S fikk jeg i forbifarten overrakt kameraet mitt, som jeg hadde glemt igjen hos en kompis. Dermed glemte jeg å hente billetten i automat, slik nsb.no hadde bedt meg å gjøre. Billettøren ble slett ikke sur, da jeg erkjente forsømmelsen, men bad meg rette den opp ved togskifte på Hamar. Så sovnet jeg.
    Like før Hamar kviknet jeg til, og hadde femten minutter på å fikse billettproblematikken. Jeg syntes jeg greide det ganske bra, men hadde det litt travelt, så jeg rakk ikke å se at det kom to separate billetter, ettersom jeg skulle videre fra Trondheim til Skogn. Kunden etter meg vant altså en billett internt i Trøndelag. Slikt kan skje den beste, så jeg sov videre til Røros, foretok atter et togbytte og sov til Nidaros, hvor jeg oppsøkte informasjonsdisken.
    En nett liten fruentimmer i stram uniform over høye hæler velsignet meg med en ny utskrift, selv om hun med lett bekymring understreket at den for så vidt ikke var et gyldig reisedokument. Det tok jeg med knusende ro. NSB er velsignet med forståelsesfulle folk, hvilket også viste seg da konduktøren på lokaltoget til Skogn uten tøven lot meg sitte på helt fram.

Billettproblematikk II
Foredraget på Skogn kom litt brått på den trivelige rektoren, som hadde glemt hele greia. Vi fant likevel en god løsning, og jeg blir etter en god frokost kjørt til toget utpå søndagen. Det er ingen automat i den særpregede stasjonsbygningen. Hele første etasje er oppført i stein, mens trearbeidet i andreetasje er forseggjort. Konduktøren kjenner naturligvis problemstillingen og ber meg hente ut billetten i Steinkjær, hvor jeg uansett har en time til fri disposisjon.
    Det har blitt drøyt 25 år siden jeg gikk rekrutten på Steinkjersannan, som nå er nedlagt. Mye har skjedd i stasjonsbygningen også, så hvelvingen hvor jeg formoder billettsalget tidligere var plassert, er murt igjen. Det gir nå en fin ramme omkring de to automatene. Jeg trykker inn kode og telefonnummer og ser billetten falle ned i luka mens jeg legger telefonen min tilbake i lomma. Det er en primitiv liten kiosk rett ved siden av, med en usedvanlig sympatisk selger. Han har gener fra et helt annet sted i verden, og jeg skulle gjerne lære ham bedre å kjenne, for han ser virkelig grei ut. Hva mon hans historie er?
    Etter å ha tømt halvliteren med sjokolademelk bretter jeg kartongen pent sammen og tasser bort til søplebøtta. Da ser jeg inn i en annen nisje, hvor det faktisk er en levende NSB-ansatt bak en moderne designet disk. Jeg vinker til henne og hun ser tilbake på meg, vennlig.
    "Skal du til Fauske?" spør hun. Ganske pussig. Togene herfra går i begge retninger, og ingen av endestasjonene heter Fauske.
    "Neiiii..." sier jeg nølende, og tenker meg litt om. «Øhh ... Jo forresten. Det er visst det jeg skal. Der skal jeg bytte til buss. Men hvordan vet du det?»
    "Noen leverte inn en billett som var gjenglemt for noen minutter siden i automaten der borte," forteller hun.
    Jeg tar meg til lommene. Det er for utrolig. Jeg har mange lommer, det tar litt tid. "Tusen takk," tilstår jeg så. "Du er en engel."

Bestefarpolitiker
Nordlandsbanen har stadig to gamle travere trillende til og fra Bodø. Sittevognen ser ut som om den er klippet ut av et Agatha Christie drama på den Transsibirske. Forheng og treoverbygg rundt plasskrevende og svært gode seter. De er nå på overtid, NSB har anskaffet moderne togsett, men i restaurantvognen sier en munter serviceansatt at disse er tatt ut av drift, da de ikke kunne holde på vannet når strømmen er skrudd av. Han er munter. Også restauranten hans bærer preg av å tilhøre en annen epoke. En trivelig epoke. Vi er enige om at vi kommer til å savne disse museumsvognene.

Per Bårdsen sitter diagonalt overfor meg. Han er bestefar, politiker og reiseglad. Arbeiderpartiet er skutt permanent inn i de røde blodlegemene hans, og ettersom han nærmer seg pensjonsalder har han i sin tid bodd på hybel med de fleste av de siste års stortingspresidenter og ministre. Det er vanskelig å ikke like fyren, ikke minst fordi han nekter å uttale seg bastant om ting han føler han ikke har greie på. Det gjør ham til en litt annerledes politiker i mine øyne.
    Per bidrar med litt inside info om Kolberg, Støre, Jagland og andre i klanen. Så dreier samtalen seg inn på New Zealand, restauranter i Italia, tilstanden i Sarajevo og Mostar, mens to svært livfulle søstre på omkring fem år herjer rundt setene. De er uimotståelige på en svært støyende måte, og Pers egenskaper som bestefar kommer fullt ut til sin rett. Hvor henter en alenemor så mange krefter fra?
    De to små sukkerterroristene demper seg litt når Per lager perlekjeder med dem, og all lyd går ut av dem da de noe senere nærmest besvimer av utmattelse på gulvet mellom oss, før de igjen våkner til liv og klarer å strø alle perler som enda ikke er på en snor utover et stort område i kupeen. Kjedelig er det ikke.

Taxi for buss

Det er noe fint med denne statuen.

Den tidligere ordføreren og jeg føler at vi selv etter flere timers togtur har noe usagt, så vi setter oss attmed hverandre både i maxitaxien NSB spanderer for at vi etter en forsinkelse til Fauske skal kunne ta igjen bussen, og på bussen. Vi når den før et fergesamband, og skravla går hele tiden. Om overnattinger i Dubrovnik. Energiforsyning på Island og vindkraft, distriktspolitikk, SV og ungdommens utfordringer.
    Alle tema er interessante, men jeg legger merke til en pussighet. Per har minimalt med oppfølgingsspørsmål. Nærmest på ert forsyner jeg ham med halve historier tilknyttet det han forteller, og jeg spør alltid videre på det han kommer med. Det han forteller er alltid interessant, og det kan godt være at han får med seg det jeg forteller ham, men heller ikke mer. Det er igrunn litt synd.

Full stopp i Narvik!
Jeg har av de siste bussjåførene forstått at det ikke er mulig å komme seg fra Skogn til Tromsø på en dag. Nord-Norge er forbaska svært når det kommer til stykket. Klokken er altså litt i forkant av åtte idet jeg går av bussen uten helt å vite hva natten bringer. Hotell er utelukket. Det går en morgenbuss før klokken 06.00, og jeg betaler av prinsipp ikke over hundre kroner timen for søvn. Det må altså rekognoseres litt. Du kan lære mye om et sted og et folk ved å ha litt trøbbel.
    Jeg lufter forsiktig til folk jeg møter at jeg ikke helt hadde tenkt meg å bli her i natt. Treffer jeg rette person, inviteres jeg. Om ikke, løser det seg på en annen måte. I verste fall kan jeg gå langs veien og haike, det er tross alt E6 dette her, så noe trafikk er det vel. Det kan også være at et hotell lar meg sitte med en kopp kaffe i resepsjonen eller at en bar har åpent til tidlig morgen, selv om det er lite sannsynlig ut ifra hva jeg ser rundt meg, og det faktum at det er torsdag.

Arkivfoto. Illustrasjonen har ingenting med virkelige hendelser å gjøre.

En bar ser riktig trivelig ut, den er en del av et større hotell. Jeg bestiller en halvliter kortreist pils og får 0,6. Kode til Internett leverer de meg i resepsjonen og strømuttak er det attmed bordet, så de neste timene skal i hvertfall gå greit. Hakket bortenfor sitter to glade damer med hvitvin. De ser begge ti år yngre ut enn jeg senere finner ut at de er. En kar gjør dem selskap, han beklager at han kommer alt for seint, men det gjør ingenting. De må ha kjent hverandre lenge.
    "Jeg synes dere ser ensomme ut," roper jeg til dem, etter å ha betraktet det muntre laget en stund. De vinker meg over og bestiller straks en øl til, til meg. Selv skal de ha en flaske vin. Og enda en. Det blir virkelig trivelig, med snakk om byen, om livets irrganger og om det nye hotellet nede i veien. Den yngste av kvinnene skal jobbe der, og forteller at det åpner om to uker.
    Fyren er teknisk konsulent. Begge var topptrente alpinister i sin barndom. Alle er single. Nesten.
    "Hun er bare halvt singel," sier min nye kompis, og peker på den lyshårede ved min side, og spesifiserer: "Hun er grus." Jeg skjønner umiddelbart vitsen, mens damene må få den inn med teskje. Det hele ender med at jeg støtter "grusen" hjem, og får henne i seng. Hun er slett ikke vant til å drikke så mye, det er lett å se.
   

jeg fotograferer det nye hotellet

sofa m/kaffe
Jeg har det helt fint, men får et svare strev med å finne nøkkelen hennes. Den er ikke er i vesken slik hun påstår, men i jakkelommen. Jeg har altså helt fånyttes foretatt et dypdykk i en kvinnes høyst personlige håndveske, hvilket jeg ikke anbefaler noen. Så skal jeg til å stikke nøkkelen i låsen.
    "Det er ikkje her eg bor."
    Vi skal rundt huset og opp i andre. Jeg forsøker å ikke vekke naboene, men lykkes ikke helt. Vi kommer akkurat innafor da det går i døra under oss. Det kan umulig gavne henne å bli sett i denne tilstanden med en fremmed. To radioer står på inne i leiligheten, med påfallende høyt volum, på hver sin kanal.
    Jeg får henne omsider i seng, og sover selv på sofaen inntil kaffemaskinen setter i å dure på morgenkvisten. Min venninne er tilsynelatende fresh og fin - det er utrolig hva litt sminke kan utrette - men hun husker ikke bæret av hvorfor jeg er å finne i stua hennes.
    "Håndkle finner du på badet, om du vil ha en dusj, så er det bare å smekke døra, men jeg må på jobb nå." Hun driver en liten butikk nedi byen, og har det litt travelt. Likevel får jeg henne til å sette seg litt.
    Jeg forklarer litt om hva hun gikk glipp av i går, og vi får en fin prat om livet. Leiligheten er kjempefin, men alle medaljer har en bakside som det kan være godt å dele med noen. Om kjærlighet, barn, gleder og utfordringer. Historien er interessant og kaffen er god.

Etter dusjen bringer jeg mobilen hun har glemt ned til butikken hennes og så plukker jeg opp vantene jeg selv glemte i baren i natt. Jeg må også nedom å anskue det nye hotellet som er klart om 14 dager, i tillegg til noen fine statuer i byparken og slalåmbakkene som tårner over byen.
    Det er rart at jeg ikke har hørt om Narvik i annen sammenheng enn 2. verdenskrig. Byen har visstnok tabbet seg fullstendig ut i markedsføringen av seg selv og sine alpine muligheter, som har elendige skitrekk og alt for få turister. Dem om det. Jeg skal med bussen.

reisefølelsen
"Å, så fine sko du har!" roper jeg til en fargerik kvinne som allerede står og venter. De ser litt gammeldagse ut, med fiolette sidestykker og små sorte knapper. Hun stråler opp. Det er lett å få folk til å smile her. Jeg prøvde et annet velfortjent kompliment lenger nedi gata, og fikk et spontant "Takk, nå ble jeg glad," til svar. Det er slik det skal være.
    På bussen setter jeg meg til å skrive dette. Herfra ser jeg tårnet på toppen av fjellet over Narvik på andre siden av fjorden, og jeg er langt i fra framme, selv om jeg har vært dagevis underveis. Vi bor i et langt land. Men fullt av herlige, smilende folk.
    Flere kommer på, og jeg hopper bort på setet ved siden av kvinnen med skoene. Hun smiler og er enig i at det er en god idé, ettersom vi uansett ikke får sitte alene. Kjæresten hennes bor og jobber i Kina. Hun bor i Narvik, mye pga barna. Hun har også en historie.
    Jeg tipper at hun jobber med teater, og hun smiler fra øre til øre.
    "Ja, i mitt neste liv, men jeg elsker amatørteater," sier hun, og forteller om vinterfestivalen som snart slippes løs i Narvik, og at hun er verdens beste julenisse. "Da går alle utkledd hele uka. Det er gamle kostymer og virkelig helt fantastisk! Da må du komme!"
    Det skulle gjerne gjort, ikke minst for å lære henne bedre å kjenne.

Utenfor er det virkelig en fin dag. Jeg blir like overveldet hver gang jeg kommer opp hit, og gleder meg stort til å sykle, sykle, sykle i disse omgivelsene senere i år. Min medpassasjer har også reist mye, skal til Madagaskar, kjenner mange sider ved Kina. Nå sitter vi og drømmer sammen på bussen mellom Narvik og Tromsø.
    "Jeg kan ikke huske å ha fått en slik reisefølelse så kort hjemmefra," sukker hun.
    "Det er en øvelsessak," trøster jeg. "Jeg får det stadig vekk, på buss 31 til Tonsenhagen." Dessverre er det det siste jeg får sagt før sjåføren opplyser om at vi svinger inn på Tømmerneset, hvor folkehøyskolelærer Rune skal plukke meg opp. Helt siden jeg var her i fjor har jeg sett fram til å møte ham igjen.

Verden er sannelig full av generøse, interessante og inspirerende mennesker.


God reise!

Skogn Folkehøgskole

Tre Folkehøgskoler i nord skal besøkes. Skogn, 69° Nord og Lofoten. De to siste har jeg tidligere vært på, men jeg er spent på Skogn, som er først ut. Denne skolen ligger i Nord-Trøndelag.

Ellers pålitelige Frode skulle ha stukket innom i femtiden om morgenen med kameraet mitt, så jeg gikk ikke til sengs kvelden før avreise. Dessverre forsov han seg og møtte meg først på Oslo S. Jeg kunne altså like gjerne krøpet til køys, men sov derfor tungt gjennom det meste av Sør-Norge.
    Den som sover synder ikke, men får heller ringt for å varsle sin ankomst. Kontoret på Skogn Folkehøgskole er stengt da jeg omsider forsøker å nå dem. Jeg har ikke annen avtale enn en kjapp mailveksling på slutten av fjoråret, men en dobbeltsjekk viser at joda, 15. Februar skal jeg besøke dem med mitt multivisjonsforedrag. Altså i morgen. Skolen skal ligge innen gangavstand fra stasjonen, så jeg tar beina fatt. Det snør fuktige monsterklumper og den ganske tunge bagen er vond å bære.
   
blomstrende lykke
Etter hundre og femti meter krysser veien jernbanen og bommen går ned rett for nesen av meg før et langt godstog passerer. På hitsiden av bommen står en Range Rover-aktig doning med snø på sidevinduet. Jeg banker på og sjåføren får ikke sveiva til å virke, så han lukker opp døren.
    «Skal du forbi folkehøgskolen,» spør jeg.
    Jeg skjønner ikke hele svaret, men mener at «ja» er en del av det. Nikket mot passasjersiden er imidlertid lett å tolke, så jeg tusler rundt, mens tunge jernbanevogner stadig dundrer forbi. Det er tid til å presentere seg før det igjen er klar bane.
    «Du kommer visst fra et annet sted, du?» foreslår jeg.
    «Ja, fra Nederland,» svarer mannen, som ser veldig koselig ut. Jeg studerer ham litt nærmere.
    «Du er jo lykkelig!» bryter jeg så ut.
    «Jeg driver dette gartneriet,» sier han som forklaring til min påstand og peker mot et drivhus til venstre for veien. Klart man blir lykkelig da. Det lyser jo av ham. Samtidig går det opp for meg jeg at han bløffet da han sa han skulle forbi folkehøgskolen, for han skulle nok egentlig bare til gartneriet. Det er dessuten mye lengre til skolen enn det så ut til på Google Maps, men han kjører meg jaggu helt til døra.
    Det er så godt å møte slike folk. Det gjør meg glad i lange tider. Det ser han, og den lykkelige hederskaren blir glad han også.

pikerommet
«Hvem er øverste autoritet på stedet?» spør jeg en kar som kommer på tvers av de tunge snøfillene. Det viser seg å være selsamme fyren. En kar av avskrekkende legning, faktisk gullmedaljør i et internasjonalt kickboxermesterskap. Tungvektklassen.
    Sånn er lærere på folkehøgskoler. Entusiaster, ildsjeler. Kule folk. Ingen virker direkte forberedt på min ankomst, og de har to klasser på besøk fra kamplinjer på andre skoler. Dermed er det egentlig stappfullt, men en Marte lar seg overtale til å overlate sitt rom til meg. Hun må nemlig gå brannvakt, pga overnattingen til alle gjestene.
    Pikerommet har en madrass lagt oppå hennes seng, med to dynetrekk og et putevár til fri avbenyttelse. Det buler litt opp i begge ender. Jeg dekker til det meste av madrassen med det ene trekket, og benytter det som er mest rosa til dynen. Innboet tyder på at Marte er en allsidig ung dame. Halvt under senga ligger en slåsshanske, på bordet står et trådsnelle med nål i og i bokhylla en bok om psykologi. Pablo Coelho har en utgave til lesning. På veggen står det «Smil - det forvirrer folk». Jeg liker Marte, selv om jeg til dags dato aldri har møtt henne.

Master and apprentice.

sjefstabben...
Rektor fikk ingen tak i så sent på kvelden. Jeg møter ham før frokost, og han ser litt paff ut. Det viser seg at han er en av de triveligste rektorer jeg noensinne har møtt, og jeg har full tillit til at han normalt sett har stålkontroll. Dette er imidlertid unntaket. Han hadde rett og slett totalt glemt meg, etter den mailen midt i julestria. Tilståelsen er uforbeholden og sjarmerende, og vi bestemmer oss for å gjøre det beste ut av situasjonen. Skolens program er stappfullt i dag, så det blir foredrag i kveld.

Som en promovering «kupper» jeg morgensamlingen, og forteller kjapt om reisene mine og at jeg er her for å gjøre dem lykkelige. Det er ikke lenge siden jeg fant ut at det faktisk er det jeg driver med. Latterlig at det skulle ta så lang tid å trekke den slutningen, men det gjør foredragene lettere å gjennomføre, men en litt klarere rød tråd, nå da jeg omsider har skjønt hva jeg egentlig står der og forsøker på.

død bamse

Robin Hood
Skogn har håndball, kickboksing, søm, jakt og USA på programmet. Dette gir en herlig cocktail av interesser og initiativ. Jaktklassen har vært i USA og skutt hjort med pil og bue, og spør om jeg vil prøve å treffe blink. Jeg har aldri skutt med bue, så svaret er naturligvis ja. Takket være rektorens hull i hukommelsen har jeg hele dagen til rådighet, så jeg plaffer løs både før og etter lunsj. Først med skolens buer, så med en klassisk langbue som krever lærbeskyttelse på underarmen og fingerkapper til å holde strengen. Til slutt får jeg teste noen privateide drapsmonstre av noen hightechting som jeg må låne ekstra muskelkraft til å trekke opp.

pust riktig ... forankre ... la fly!

... det er et stykke fram.

     Buene har en vinsj som gjør at de er ganske lette å holde igjen når du først har trukket strengen tilbake. Den er hektet i en avtrekkermekanisme du har fastspent rundt håndleddet. Jeg tror det er 70 punds kraft i den verste jeg forsøker, og med et temmelig nøyaktig sikte. Skutt inn på avstanden jeg står på, ti-femten meter, så moser pila seg så langt inn bak skulderen på den lille bjørneplakaten i bortenden av lokalet at jeg får helt frysninger. Jeg bommer bare med to-tre centimeter. En slik pil trenger gjennom to bøtter med sand, der en kule bare kommer gjennom halvannen!

Samling med klassisk bue.

Jeg imponerte meg selv...

    La meg likevel tilføye at min største undring og glede dreier seg om treffsikkerheten med en naken langbue. Det er helt merkelig at det går an, rett og slett merkelig. Grunnen til at all jakt uten krutt er forbudt, forteller gutta, er at folk skjøt dyr med luftgevær. Say no more. Ja til buejakt i Norge.

Foredraget
Det er et tungt lokale å snakke i, og prosjektoren er i ulage. Det påstås at den er ny, men i så fall er den helt galt korrigert, dessverre. Det er da også det eneste som trekker ned, for elevene er lydhøre og kommer med ett og annet spørsmål underveis. Det er alltid et godt tegn. Jeg husker å gi dem en pause, og så blir det etter tre timers tid en spørsmålsrunde før jeg spør om noen vil ha en dose Egypt før kveldsmat. Det kommer hender i været, og jeg tar en ekspressversjon. Det er morsomt å kjøre på med høyere tempo enn jeg pleier. Vi kommer bare litt for sent til maten, og er enige om at flere spørsmål kan tas i oppholdsrommet senere.

Slappe sofaslitere.

Ukas kompliment
Tilsynsansvarlig står igjen for å låse, sammen med hva jeg tror er en elev. Han er USA-læreren, og skulle gjerne ha ønsket seg mer om USA, sier han. Det har han rett i. Jeg går jo ganske fort gjennom den delen av reisen. Det kan jeg justere til før jeg eventuelt kommer tilbake hit neste år. Han følger meg til «suiten» jeg nå er tildelt. Tilsynslærerens lille hybel, med egen dusj og alle bekvemmeligheter. Jenta blir med, og jeg skjønner at det er datteren hans, noen år yngre enn elevene. Det er noe med henne. Hun har bølgende mørkt hår, er vakker og med et litt klokere uttrykk i øynene enn ungdom på hennes alder. Ikke veslevoksen, bare ettertenksom og rolig på en fin måte. Hun sier nesten ingenting før jeg skal til å lukke døren inn til mitt domene. Da fanger hun blikket mitt og stopper døra halvveis.
    «Deg står det respekt av!» sier hun med et fast blikk. Det er helt rart. Så snur hun seg og går etter faren sin, mens jeg står igjen og måper, ganske satt ut av kraften i uttrykket hennes.

Promo-premiere!

Omsider er prosjektet mitt fra Færøyene og Island redigert ferdig i 14 program á tolv minutter. Serien blir ikke å se på de større kanalene, ei eller i avisenes web-tv. Jeg må tilstå at jeg på forhånd gikk ut i fra at de var interessert i å vise en original vinkling på fabelaktige folk i imponerende omgivelser - ikke minst fordi Færøyene og Island står oss så nær kulturelt og geografisk - men det var en saftig feilvurdering fra min side.
    At TV-kanalene velger å fokusere på program mettet av kjendiser plassert mye høyere i alfabetet enn meg er kanskje forutsigbart, men jeg hadde rett og slett feilvurdert avisenes behov for å tekkes sine annonsører. Det var nemlig ikke redaksjonenes redaktører, men avisenes annonseavdelinger som satte foten ned for prosjektet. Det velger jeg å si er litt trist, og i enda større grad for den redaksjonelle integritet enn for skjebnen til Pauls Planet - for "den" har det ganske utmerket.

TV8 og Pauls Planet
Spilt melk blir fort sur. Avslagene dveler jeg ikke ved. Det som er helt fabelaktig, er at jeg har møtt herlige folk i TV8, en kanal på full fart framover,  med stort nedslagsfelt. Disse ildsjelene kommer til å gi serien "Paul i Vesterled" svært god oppmerksomhet.
    Også andre lokale TV-stasjoner har vist stor interesse, og etterhvert vil alle program presenteres fritt på deres og min hjemmeside, så det som er viktigst for meg - at mine opplevelser blir tilgjengelige for alle - blir overoppfylt! Hvem vet, kanskje en nettavis kommer på bedre tanker, og ønsker et samarbeid, det skal de sannelig være mer enn velkomne til.

Paul i Vesterled
Dere som har fulgt meg her og på hjemmesiden min, eller har sett foredraget det siste året, vet at Færøyene og Island bød på eventyrlige menneskemøter, dramatisk padling og sykling, dykking mellom kontinentene, langtur på islandshest, Eivør Palsdottir, hvalspekk, kjededans og monstertrucker. Det ble både lundefuglfangst og første gangs passering gjennom en ukjent tunell ... fabelaktige historier. Det føltes som å ha en kjempelekegrind full av lekekamerater, for øyfolket gjorde alt de kunne for å hjelpe meg til å formidle deres kultur og tradisjoner. Her skal dere, for første gang, få en smakebit:



Lev DITT Liv!
Livet har altså tatt en dreining de siste årene. Jeg har det mer og mer moro med foredragene mine og har møtt stadig mer ildfulle samarbeidspartnere. De gleder seg over det jeg driver med, og gjør det til en stolt fornøyelse å forbindes med dem. Det hele dreier seg jo om verdier. Hva skal vi fylle livet vårt med? Hvordan kan du utvide din horisont? Hva kan du gjøre for å reise, lære og kommunisere på en bedre måte?  Er du en ekte hverdagseventyrer som setter pris på mulighetene du har? Kjenner du egentlig deg selv, og lytter til hva ditt indre forsøker å fortelle deg? Følger du opp med prioriteringene som gir deg et liv hvor du fyller ditt potensial?

Det er det det handler om, tror jeg. Det å søke lykken ved å fylle sitt potensial. Det var det fransiskanermunken Nevin som fortalte meg, i parken bak Vatikanet.
    "-Noen har en stor kopp og andre har en liten kopp," sa han, "og den som fyller en liten kopp er lykkere enn han som har en halvfull stor kopp."

Et annet erfarent menneske, en eldre britisk lady i hennes Bedford Bambi Campingbil, fortalte meg for omtrent 25 år siden:
    "-Når du først har begynt å reise, kommer du aldri til å stoppe."
    Hennes kopp var full. Hun levde SITT liv.

Det meste jeg har lært, har jeg lært av folk jeg har møtt.


God Reise!