Adeste Fidelis

Jeg har fått en ny venn. Han er bulgarer, nærkampekspert, operasanger og ... bussjåfør for Boreal Transport i Tau. Denne energiske karen har vært i Norge i to-tre år og strutter av følelser, livsglede og drømmer. Leiligheten hans er dekorert med en selsom blanding katolske ikoner, japanske sverd og norske flagg i forskjellige utførelser.

Skoleungdom og fyllefanter

I det ryddige kjøkkenet er kaffen klar og det står småkaker på bordet. Petar Hristov Petrov er hans fulle navn, han kom hit alene etter at kona gikk fra ham i Bulgaria. Når han snakker om sine to døtre triller tårene nedover kinnene hans uten at han bryr seg med å tørke dem vekk. Petar er nemlig veldig glad i mennesker.

Stearinlys, småkaker og en tøff CV!

    «Min faste jobb er å kjøre skolerute. Masse barn,» sier han med en mine som viser at han ser med stort alvor på ansvaret han da har.
    Som for å gjøre det klart at ungene er trygge i hans buss, finner han fram et par CV’er: «Les selv,» insisterer han. Det står svart på hvitt at han med og uten politiets assistanse har lagt uromomenter i bakken i et tidligere yrke som sikkerhetsvakt. Det nevnes også at han har avverget en brann i et sykehus. Rabbagaster på nattbussen er altså heller ikke noe problem for Petar.

Petar tar kroppsspråk til et høyere nivå.

«Mange ganger kjører jeg om natten. Klokken ett,» spesifiserer han med en pekefinger i luften. «En gang var det mange som kom fra puben, og jeg hørte at de åpnet flasker inne i bussen.»
    Det aner meg at det er noe man angrer på, i Petars buss.
    Han forteller videre: «Kanskje dere vil drikke?, spurte jeg. Da skal det gjøres utenfor bussen. Kanskje dere vil hjem? Da skal flaskene utenfor døren.» Petar bruker konstant hender og armer for å forklare seg - i tillegg til et veldig uttrykksfullt ansikt: «Passasjer sa at han var en stor mann, og jeg sa OK, kanskje du vil krige med meg. Ingen problem. Bare vent en halv time så er jeg ferdig med min siste runde, så parkerer jeg bussen og du kan komme med to eller tre store menn. Ingen problem. Men nå er jeg sjef og sheriff i denne bussen!»
    Kompakte, troverdige Petar med sin gebrokne, litt lavmælte taleform vet å sette seg i respekt, med sin underfundige autoritet.
    «Jeg sa ham at han ikke skulle møkke til bussen, for folk kommer i pene klær og at han skulle sitte stille. Om han ønsket litt musikk, ingen problem,» sier Petar vennlig og demonstrerer med å dreier på en imaginær volumknapp.
    Pedagogisk og bestemt, med andre ord.
    «Jeg åpne dør bak og fem flasker på ... på fortauet. Jeg sa tusen takk, nå sitt rolig så kjører jeg deg hjem.»
    Tenkte jeg det ikke.
    «Neste gang de kom med øl i pose bare så de på meg, og ingen problem,» smiler Petar seiersbevisst.

Latin i barnehagen

Det er få kaker igjen på fatet når jeg nevner sangen hans. Petar har framført både Tosca og andre store oppsetninger og har også hatt konserter i Norge. I førjulstiden benytter han sitt talent på å forberede en barnehage på julekonsert.

Maestro Petar i full sving i barnehagen.

Petar er en stjerne i enhver sammenheng!

    Jeg får bli med å se hvordan han i tilmålte tyve minutter hver tirsdag øver inn «Glade Jul» og Adeste Fidelis (!), som er den latinske opprinnelsen til «O come all ye’ faithful». At unger like over bleiestadiet kan ha litt trøbbel med latin, er ikke noe som bekymrer Petar. Han synger og dirigerer direkte fra hjertet.     Svetten pipler over snippen før den energiske kroppen hans finner veien tilbake til kontoret før ettermiddagsskiftet tar til.

Han er alltid ute i god tid, han Petar.

En vet jo aldri...

En av mine desiderte favoritter blant bussjåfører!

God Reise!


OBS! Har du hørt Petar synge Hellige Natt?

En mørk og stormfull natt...

Overraskende dramatisk.

Fra Odda tråkket jeg på etter en sen lunsj. Litt ovenfor byen renner Sandvevatnet inn i elven som gav energi til industrieventyret som nå har fått seg en real trøkk.
    Det er allerede mørkt da sjøen butter i en smal og svingete hovedvei som stiger og stiger inntil den blir temmelig bratt og omsider når opp til riksvei 134. Jeg tar til høyre og så bærer det nedover igjen. Månen lyser over et merkelig landskap.

Vegen følger et juv med en elv og en voldsom fjellside på høyre side. Jeg har aldri hørt om dette stedet, men spektakulært er det, selv i minimalistisk belysning. Kanskje særlig da.
    Nederst ved fjorden får jeg vann av en gammel dame som tar sjansen på å åpne for en skjegget fremmedkar, og så finner jeg et fint jorde attmed kirken. Et skilt forteller at plassen heter Fjæra, aller innerst i Åkrafjorden - i fjæra.

"liten" porsjon komler

Dette er sørvestlandet. I går var det noe annet. Å oppleve dialektskifter og tradisjonsforskjeller på en sykkeltur virker sterkere enn med motorisert transportmiddel. Folks spisevaner er annerledes, deres åpenhet og deres tro.
    Nærmere Stavanger vil jeg se stadig flere opplyste kors på vegger av bedehus og prangende Gudshus med plass til store menigheter. Det er bibelbeltet jeg nærmer meg nå.
    Dagen byr på motvind og regn, så jeg tar inn på Åkratunet, et større turistsenter. Det ser ut til å være eneste serveringssted i denne fjordarmen. Innehaveren er en blomstrende kar, og gjestene likeså. Jeg får selskap av en lokal fyr som har ekstremt mye å fortelle mens jeg kjemper en kamp mot to komler med fullt tilbehør. At dette skulle være en liten porsjon er komplett uforståelig.

Åkratunet og Åkrafjorden mot vest-nord-øst.

tunnel-bru-tunnel

I løpet av tiden det tar å svelge unna stopper regnet, og videre følger jeg gamleveien. Nå fratas de motoriserte den vakre utsikten av en lang tunnel. Gamleveiens rustikke tunneler vitner om hardt og risikabelt arbeid. To av dem befinner seg i hver ende av Trolljuv bru, en sekstiseks meter lang myk hengebro. Den hang ferdig under krigen og er nå fredet. Broer er vakre.

Trolljuv Bru: 66 meters spenn, ferdig i 1942

På vei til Aksdal

Shell feirer 100 år, og spanderer marsipankake på meg når jeg stopper for å tisse. På Åkratunet fikk jeg sjokoladekake av innehaveren og neste Shellstasjon har også en masse kake som jeg på det sterkeste oppfordres til å forsyne meg grovt av, så når jeg ser Shellstasjon nummer tre er jeg småkvalm og har ingen problemer med å sykle rett forbi. Jeg vil til Aksdal, for der har jeg bekjente.

Dagene er strengt tatt for korte til sykling nå. Det blir mørkt igjen. Værmeldingen spår verre vær i morgen enn i kveld, så jeg tråkker på i håp om å komme fram til kjentfolk. Stikk i strid med værappen min begynner det å dale store flak fra himmelen. Det ser ut som fallskjermsoldater som ofrer seg på asfalten, hvor de vrir seg i smerte og forsvinner.
    En time senere skjønner jeg at det bare var fortroppene som falt i døden, for nå setter skyene inn et langt mer omfattende angrep. I løpet av få minutter er alt hvitt av store hagl, og det bare øker på. Hodelykta når bare kort framfor meg og alt består av absurde stiplede linjer. Hvert hagl etterlater seg nemlig en serie prikker, pga øyets begrensede registreringsevne. Det er til å bli tussete av.

Flere ganger kommer jeg utenfor den hvite stripa, som jeg forsøker å skimte ved siden av forhjulet. Noen biler og en trailer har tilsynelatende stoppet opp i veikanten. Jeg skal si at landsdelen ønsker meg velkommen!
    GPS'en forteller meg at jeg nå er i utkanten av Aksdal - som i seg selv må kunne kalles en ukant - men det er over midnatt og alt for sent å kontakte ekteparet jeg kjenner her.
    Det må bli telt, tenker jeg, idet jeg søker ly i et busskur for å kunne gni på telefonens kartapplikasjon. Ti på halv ett. En bil kommer til syne og svinger inn på en oppkjørsel like foran meg. Jeg kan like godt følge etter, og finner at sporene oppslukes av en dobbelt garasje. En ung dame kommer ut og blir overraskende nok ikke bragt ut av fatning av at en skjeggete og nedsnødd mannsperson befinner seg i oppkjørselen hennes.
    "Kan jeg hjelpe deg med noe?" spør hun.
    "Javisst," sier jeg, og det er nok ganske åpenbart. "Kjenner du innehaverne av Aksdal Bok og Papir? Judith og Dan?"
    "Ja, moren min jobber på det senteret, men jeg vet ikke hvor de bor."
    "Det gjør ikke jeg heller, dermed må jeg spørre deg om jeg kan få disponere gressplenen din til i morgen tidlig? Jeg har telt."
    "Vær så god."

frokost med Birgitta

Gressmatta er skjult under et flere centimeter tykt lag iskuler, men jeg kommer til å sove greit her. Kvinnen går inn og jeg kommer halvveis i oppsett av telt før hun igjen viser seg og kommanderer meg innendørs. Hun trengte bare fem minutters betenkningstid, men de har da gjesterom, sier hun, så hun kan ikke la meg sove ute.

Den beste frokosten siden ... Brasseri Valore.

    Vel innenfor ser jeg at hun er gravid og har vært det lenge. Hun heter Birgitta Andersson, er supertrivelig og har en kjæreste som er offshore i øyeblikket, derfor er hun alene her. At hun var ute så sent skyldes at hun er chef på et meget fint spiseri og tilfeldigvis jobbet en halv time senere enn vanlig.
    Hadde jeg ikke stoppet i akkurat det busskuret og hadde Birgitta ikke jobbet senere ... så hadde jeg våknet om noen timer i et nediset og vått telt. Nå sover jeg isteden i svært komfortable omgivelser i et virkelig storslått hus hos en tvers gjennom sympatisk vordende mor som har forespeilet meg en god frokost.

Hadde neppe skjedd for en billist. Stavanger neste.

Takk til Birgitta for dette bildet, tatt før avskjed.

God Reise

Magnhild Meltveit Kleppa

Magnhild Meltveit Kleppa, eks samferdselsminister

Denne saken skulle egentlig handle om Ryfast, som er den siste skrik i tunnelutbyggingen på sørvestlandet. Solbakktunnelen, Hundvågtunnelen og Eiganestunnelen skal bli samlet over 23 kilometer langt, med to løp og to felt hver vei. Det er nesten fem mil tunnel, alt i alt! Solbakktunnelen blir faktisk verdens lengste undersjøiske vegtunnel, med 14 kilometer.
    Selve gravingen tar til neste vår, men en gang skal et slik prosjekt starte, og da skal det stikkes en nyinnkjøpt spade i jorden. Det vil fra dette spede spadestikket gå 6-7 år før autoriteter møter opp i finstasen igjen - når den tid kommer med saks.

Øyvind Nag

En busslast av øvrighet

Tilfeldigvis er jeg på Boreal Transports avdeling på Tau denne uken. Jeg har følt den herlige gjestfriheten til Øyvind Nag, som er sjef her. Han er blant de som ser med optimisme og spenning på hvordan virkeligheten blir når ferga ut til Stavanger blir avlegs. Det åpner seg jo helt nye muligheter for kollektivtransport og ruter for bussene hans, så han gleder seg og er positiv til dette. Fyren er skapt positiv, så det kommer ikke som en overraskelse på meg.
    Fylkets autoriteter skal busses ut til Solbakk, hvor veivesenet har klarert området hvor hullet skal graves. Trær er måkt til side og en gravemaskin har boltret seg oppi lia. Slikt blir det en del gjørme av.
    Øyvind er nysgjerrig, og tar sjåførjobben selv. Da får jeg også filme ham i førersetet, hvilket passer meg godt. Ved hotellet i Tau venter en oppstemt forsamling, og Manghild Meltveit Kleppa er ballets dronning. Hun anføres av fylkesordførere og prosjektledere og alle er glade og stolte.

Pussig nok er det ikke pressefolk til stede, men Kleppa tar plass på setet bak meg. Hun har fått på seg en av veivesenets store jakker og sliter fælt med sikkerhetsselen idet en annen med refleksvest ber henne reise seg igjen. Han har en annen jakke han vil hun skal bruke. Den ser ut til å være fôret, og er trangere. Hun har et skjerf i halsen som egner seg dårlig i kombinasjon med HMS-utstyret til vegvesenet.
   Kleppa var samferdselsminister da dette prosjektet ble banket gjennom, og bærer æren for vedtaket. Hun er derfor på hjemmebane her, elsket og hedret. Nå er hun på vei over i en fylkesmannsrolle, om jeg forstår det rett.
    I øyeblikket er det igjen setebeltet som opptar henne mest. Det vil simpelt hen ikke trekkes langt nok ut til å gå i bane omkring både skjerf og vattert sikkerhetsutstyr. Hun prøver å smile samtidig, kanskje fordi mitt videokamera er 50 cm unna. En av vegvesenets utsendte kommer heldigvis til unnsetning, og spennen klikker inn i låsen.

Hold deg fast ...

Festtaler på gjørmegrunn

Ute ved Solbakk har selveste 17. mai brutt ut. Barnehagen har tatt oppstilling som hooligans i skogbrynet, motstandere har sluttet å yte motstand og pressen har alle tv-kanaler og lokale aviser på plass. Midt i det hele får Kleppa trædd en hjelm over krøllene og blir lokket oppover i sporene til gravemaskinen. I gjørma, altså.
    Hun er så tapper og skjuler etter beste evne at hun klandrer arrangøren for ikke å a spandert et lite lass grus der det hele skal foregå. Skoene hennes er slett ikke verst, men slett ikke gode nok. Det blir skandale om hun sklir med et utall objektiver fokusert på seg, men hun finner et sted hvor hun lar føttene synke fast. Snart får hun heldigvis den blanke spaden å klamre seg til.
    Smilet hennes blir litt usikkert når det nærmer seg taletid, for lyden har ingen kontroll på. Vegvesentes folk er nok bedre til veg enn til mikrofoner, men akkurat før desperasjonen brer seg dukker det mirakuløst opp en taletut, slik at de pompøse og velvalgte ordene kringkastes over de fremmøtte. Det er noe pinlig at prosjektlederen omtaler Kleppa som samferdselsminister, men han tar seg inn på en keitete måte som faktisk gjør ham desto mer troverdig som tunnelplanlegger. Det innebærer ganske andre kvaliteter enn det å være festtaler, vil jeg tro.
 

Ryfast sitt første spadestikk.

Alt går greit. Folk jubler. Dette betyr en ny start for distriktet. Vi er stolte. Flaggene kommer til sin rett. Hender strekkes ut og trekker eksministeren opp på fast grunn igjen. Hun ser glad ut nå, men ballet er ikke over, for hun må besvare samme spørsmål fra tre kanaler, pluss avisene. Hun presterer og leverer, er like glad og stolt og optimistisk til alle medias vasaller.
    Jeg ormer meg inn mellom TV-Vest, NRK og TV 2 og stiller fokus slik at en gravemaskin danner en diffus bakgrun. Akkurat mellom to intervju roper jeg "Kleppa ... tjohei! HIT!" Og hun kaster et blikk i kameraet. Hun er flink, det må jeg si.

livet som eksminister

På bussen tilbake spør jeg henne om det ikke er morsomt å ha oppdrag hvor alle er glade, i en hverdag som ellers preges av papirflytting og demokrati. Selvsagt er det det, svarer hun. Men hun legger med et sukk til, at det er så mange prosjekt og spadestikk og sakseklippinger i dette dynamiske landet at ...
    Jeg hører ikke resten av svaret. Vegvesentopper og fylkesordførere tar plassen. Plutselig får jeg et snev av omsorg for Magnhild, som slites mellom alles oppmerksomhet. Det kan søren ikke være greit å være minister når det er så mye pes selv å være eksminister!
    Det er ikke tilstrekkelg å være besluttsom, faglig dyktig og strukturert når du i media først og fremst dømmes ut i fra trynefaktor og dine prestasjoner som linselus.

Nei, kjære Kleppa. Riktig lykke til som fylkeskvinne! Jeg tror for min del jeg har valgt rett i å styre unna den jobben...


:o)
God Reise!

Isklar fra Folgefonna

De karakteristiske flaskene pantes og resirkuleres.

Kontrasten fra de begredelige bunnsedimentene på tre hundre meters dyp i Sørfjorden, til isen i Folgefonna (UT.no) to tusen meter høyere er total. Dette er en av Norges største isbreer, som tilbyr skikjøring hele sommeren og som sender en takknemlig strime av smeltevann ned i retning Sørfjorden.
    Noe av dette nydelige vannet fanges opp i rør som går ned under fjorden og opp i lokalene til Isklar (hjemmeside), Norges mest moderne flasketapperi. Jeg tenkte at det var kult å fylle sykkelflaskene med littt "ferkspresset isbre", så jeg banket på døra.

Gamleveien er sykkelsti - høydramatisk!

Reddet av gründer

Det tar tid. Alt ser dødt ut. Jeg har hørt at de har vært gjennom en konkurs, men her og nå ser det ut som om de har gått rett inn i den neste. Det står et nummer ved siden av døra, og jeg ringer til en dame som visst befinner seg et helt annet sted. Hun skal ordne slik at noen lukker opp for meg.
   Minuttene går før det rasler i en stor port, ikke i døre der jeg står. Et ansikt kommer fram og inviterer meg innenfor. Han lukter stramt av tobakk. Ikke rart det tok tid for ham å finne til porten, hvis han hadde røykepause i den andre enden, for dette er stort. Vi går opp i administrasjonsavdelingen.

Isklars flaskevann stod først i butikkhyllene i 2008, men tapte hundrevis av millioner kroner og gikk nedenom og hjem i løpet av tre års tid. En av investorene het prins Sayyid Khalid bin Hamad bin Hamood Al Bu Said fra Oman, hvilket i seg selv er imponerende, men det holdt altså ikke.
   En annen kar med et underlig navn, nemlig United Bakeries-gründer Remi Goulignac overtok hele suppedasen for en relativt billig penge og startet opp igjen i februar i år. Denne karen har tilsynelatende ikke magamål i forretninger, og handler ofte stikk motsatt av hva andre ville gjort. Går noe dårlig, så satser han mer. Jaggu ser det ut til å virke, ikke minst kombinert med massiv sponsing av ski- og sykkelidrett.

Det er ikke alltid sunt med vann... slik ser det ut lenger inn i fjorden!

Enslig og romslig

Min nye bekjent lyder et atskillig norskere navn, det samme som bygda, og de fleste i den. Opedal. Men her ser det jaggu tomt ut. Kontor etter kontor er tomme skall.
    "All administrasjon er i Oslo nå," får jeg høre. "Vi var 14-16 personer før, men nå er vi bare to."
    "Hæ?" Jeg tror jeg hører feil. "To? I dette svære anlegget? Er ikke det utrolig trist da, etter å ha hatt så mange kollegaer før?"
    Den godslige Opedalen ser blidt på meg, og forsikrer med en svært troverdig stemme: "Det er langt bedre å være to på en jobb som går bra, enn 16 på en jobb som går dårlig."
    Det virker som om han tror på Remi, som nylig dro i land en deal med selveste Tine (artikkel i Nationen), som nå skal markesføre og distribuere vannet.

Jeg får på meg frakk og skyggelue før vi går ned flere trapper, åpner flere dører og vasser gjennom et desinfiseringsbad.
    "Wow! Jeg føler meg som i Pink Floyds The Wall," bryter jeg ut. Det er bare han og meg, i et enormt lokale, det meste er tomt. Stemmene gir et fjern ekko. "What a great room ... IS ANYBODY OUT THERE?" Jeg klarer bare ikke la være å rope. Han tar det pent. Smiler litt stolt. For dette er kult.

Isklars tapper vann fra Folgefonna høyt på motsatt bredd. Vannet går i rør under fjorden.

miljøhensyn

Opplevelsen kommer overraskende på meg, så jeg har ikke med meg kameraet. Utrolig klønete. Jeg får se tapperiet, hvor tjukke plastreagensrør blir varmeblåst opp til flaskefasong øyeblikket før de fylles med ubehandlet, ferskpresset isbre. Men nå er alt stille. Dagens tusenvis av flasker er allerede pakket og klare, forteller han.
    "Når det går for fullt, kan vi to levere 36 000 flasker på en dag."
    Det er imponerende. Og miljøvennlig, tross alt. Disse flaskene skal nemlig ikke pantes, men resirkuleres, hvilket sparer miljøet for transport og rens. Det blir selvsagt også mindre transport av at flaskene blåses opp her i tapperiet.
    Noe annet Isklar påberoper seg, er at de er Norges eneste CO2-nøytrale vann, ettersom strømmen kommer fra et vannkraftverk inni fjorden her. Det tar jeg med en klype salt, med mindre de har bygget det kraftverket sjæl. Ingen kan skryte av å bruke ren vannkraft i Norge, så lenge vi er tilknyttet Europas frie elektrisitetsmarked. Men de skal ha for forsøket.

    "For eksport laster vi rett på båt som kommer fra Odda og legger til ved vår kai på vei til England," forteller Opedal, og viser meg gjennom en stor lagerhall hvor dagens produksjon står på paller. Herfra åpner veggen seg ut mot fjorden.
    Så tar han meg opp i tidenes festlokale i øverste etasje, det er omtrent en håndballbane stort. Helt tomt. Jeg vil gjerne ut på taket, så vi må opp her, og han stikker husnøkkelen sin inn i sylinderen på en takterrassedør som etter litt motstand glir opp.

Snakk om service! Isklar fra flasker til flaske ...

Dette er moro. Og han liker å vise fram. Jeg får lyst til å filme hele greia, med to enslige lokale helter, isbre, masse artige samlebånd og prosesser og til slutt den fine krystallformede flaska. Det er klart at du kan drikke vann fra springen, men dette smaker bedre. Det er verdens beste vann. Sier han.
    "Hvilken temperatur foretrekker du, når du drikker vannet?" spør jeg.
    "Ikke for kaldt, da kjenner du ikke den fine smaken."

    Den fine smaken av 6000 år gammelt vann. Nå på sykkelflaskene mine. Nypresset.


God Reise

Sørfjorden og miljø

Gravlunden i Lofthus, sett fra Hardanger Folkehøgskole

Tilbakeblikket på min storslåtte ankomst sørvestlandet må fullføres. Etter den staselige ferden med Mathilde tråkket jeg innover i den idylliske Sørfjorden. Skjønt idyllisk og idyllisk. Riktignok henger stor rød frukt tungt på trærne i bratte eplehager - og noen av de store varmekjære løvtrærne har fremdeles en brennende parykk av høst - men under vannflaten hersker ikke samme harmoni.

et forsvarsløst offer for eplesang

det perfekte hardangereplet

en menneskelig tragedie

Sørfjorden var og er en miljøkatastrofe. Fra min tid i Natur og Ungdom husker jeg den som "verdens mest forurensede fjord", og selv om mye er gjort siden åttitallet blir det fremdeles advart mot å spise bunnfisk i indre halvdel av Hardangerfjorden, samt skjell og hummer i denne "naturperlen" jeg sykler forbi.
   Odda er jo en industriby. Svære stygge skitne rustne monstre står som en science fiction utgave av en feilslått fremtid. Odda smelteverk (nå konkurs), sinkverket Boliden Odda (tidl. Norzink) og jernverket Tinfos Titan and Iron (tidl. DNN aluminium) har tilført PCB, kvikksølv, klorforbindelser, bly, sink og kadmium i store mengder. Disse havner innenfor terskelen i fjorden, og frigis over tid til vannmassene, hvor næringskjeden forgiftes.
    Fjorden er langsomt på bedringens vei (dykkerfilm), men tilstanden er rett og slett en skam for Norge, selv etter mange år med utslippskutt og forskjellige tiltak for å bedre situasjonen. Aluminiumsfluoridfabrikken Boliden har i følge naturvernforbundet fremdeles Norges største punktutslipp.

-klikk meg større!

absurde tall

Det er egentlig ganske utrolig hva vi har utsatt naturen for. Og det er tankevekkende hvor lang tid fjorden krever for å komme seg etter en slik sjokkbehandling - sjekk disse tallene:

1985: Høyeste målte industriutslipp; 1 tonn kvikksølv, 1835 tonn sink, 773 tonn bly og nesten 24 tonn kadmium.

2010: Utslipp fra industrien redusert til 2 kilo kvikksølv, 6,6 tonn sink, 747 kilo bly og 37 kilo kadmium.

Som en kontrast til denne elendigheten, finnes også noe av det reneste og mest delikate vannet vi har nedi denne fjorden - men det går i rør! Mer om det i neste blogginnlegg...


God Reise

Hjertestans - HLR

Jarle Nordheim fra Total Safety er en energisk foreleser.

"Vi skal ha kurs i hjertestans, vil du være med?"
    Spørsmålet kommer fra en trafikkleder i Boreal Transports kontorer på Revheim, utenfor Stavanger. Jeg bor i et hjørne av møterommet her denne uken, så kurset skal finne sted i min "hybel". Jeg kan like godt si ja.

Kurslederen presenterer seg som Jarle Norheim, ambulansesjåfør i Stavanger. Han gir kurs i livreddende virksomhet i regi av firmaet Total Safety. De forhandler en moderne maskin som ligger foran ham på bordet, men dette er ikke et salgsfremstøt, for det er allerede en tilsvarende innretning her i huset.
    Jarle er ungdommelig og spretten og gjør klart at han ønsker å formidle kunnskapen på sin egen måte. Livreddende førstehjelp er i mange tilfeller enkelt, og må forstås enkelt, slår han fast. Dropp forkortelser som ABC og kompliserende betegnelser. En spade er en spade og pusting er pusting.

best i verden

I løpet av et år får 60 personer hjertestans her i Stavanger. 30% av dem klarer seg. Ingen andre byer i verden kan skryte av liknende tall og dette er et direkte resultat av at mange vet hva de skal foreta seg i en krisesituasjon. Oljebransjen har skylda. De terper sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet - helt i tråd med inntrykket mitt fra besøket på Troll C.
    "Men det kunne vært 60%!" slår Jarle fast, der han vifter med tusjen som både i lufta og på flipoveren understreker de viktigste poengene. Det er derfor han er her nå. For å lære oss forskjell på liv og død, og hvordan overgangen dem i mellom midlertidig kan reverseres.

Førstehjelp er alfa og omega, det har du hørt til det kjedsommelige. Hjertekompresjoner og munn-til-munn når noen har drukna. Det du bekymrer deg mest for, er om du får spy eller chlamydia, hvis det er nødvendig med innblåsninger. Men har du stått der, overfor en livløs person? Ville du instiktivt handlet effektivt? Kjenner du egentlig teknikken? Har du noengang prøvd?

Keep It Simple, Stupid!

Du har to valg. Våken eller ikke våken, puster eller ikke puster. Svarer ikke pasienten på tiltale, og reageres det ikke på et skikkelig klyp i huden, så er noe galt. Bøy deg ned for å kjenne om det er pust. Er det ikke det, slår du 113 og forteller hva du ser, eller får noen til å gjøre det mens du starter gjenopplivning.
    Hva er unormalt med kroppen foran deg? Er den kald, svetter den, gylper den vann, blør den? Kan den skadde fortelle deg noe? Bruk vanlig omtanke og nysgjerrighet og fortell videre i telefonen hva du ser og hører. Så enkelt. Da kan de forberede seg mens de er underveis.

En av gutta ved bordet har hatt infarkt. En annen har hatt plutselig vondt i hodet en gang. Et par karer er overvektige. I denne alderen ligger det en kime av uro i oss alle, spesielt etter at noen av våre kjernesunne, veltrente idrettsforbilder har falt døde om, så konsentrasjonen er skjerpet.

Grunnen til at hjertet stopper, er mangel på oksygen. Skaff oksygen kjapt nok, og det er mulig å starte pumpa igjen. Den bærbar innretningen som ligger foran oss på bordet presenteres som en hjertestopper. Den fargerike saken likner mer på en litt stor utgave av "My First Sony".
    "Hva?" sier femten par blikk i kor.
    "Javisst. Glem TV-seriene dere har sett. Det er bare tull. Et støt fra denne maskinen stopper hjertet når det flimrer. Det er hele vitsen. Da kan hjertet selv finne tilbake til rytmen sin."

Liv eller død

Vi får forklart at et hjerte som er utsatt for hjertestans, for eksempel på grunn av en blodpropp, vil gå over i en kaotisk krampe og flimring når oksygentilførselen avtar. Etter hvert stopper all aktivitet. Vedkommende er død.
    Det er det dette dreier seg om. Hjertestans. Da dør du raskt. Når oksygentilførselen til hjertet stoppes, så stopper hjertet, som så ikke får pumpet blod til hjernen, som råtner først. Så enkelt.
    Et individ er altså dødt, om det ikke er pust eller puls. Men det rare er at det kan bli liv igjen, om du er kjapt ute. Hjertet vil jo slå, men mangler drivstoff. Det trenger bare noe så enkelt som oksygen. Oksygenet aktiviserer hjertet dersom det ikke allerede har begynt å brytes ned, en prosess som går langsommere når det er kaldt. Du har ikke et sekund å miste.

Tenk enkelt. Er pasienten våken? Da er alt greit. Puster vedkommende? Sideleie. Er det ikke pust, så er det HLR som gjelder. Drit i om det er puls eller ei. Er det ikke pust, så varer det uansett ikke lenge før det ikke er puls heller. Hjerte-Lunge-Redning. Kjør på. Rop på en kompis når du ikke orker med. Dytt vekk din beste venn eller en distriktslege som ikke gjør jobben riktig, ta over, vær tydelig. Kommander noen til å ringe 113 eller gjør det før du starter.

Humor fungerer veldig godt som læremiddel, selv med dette alvorlige tema. En hjertestopper kalles ofte hjertestarter, fordi slike selvsagt er lettere å selge. Pamela Anderson har den beste gjenopplivningsmetoden i Baywatch, for hun har sprettrumpe som gir rak rygg og strake armer som gir kløft mellom brystene. Mannlig fleksing av muskler gir ikke på langt nær samme kraft.
    Jarle tydeliggjør og gir gode svar på spørsmål. Trafikklederne og jeg selv innser hvor lite vi vet, at vi har tatt feil, at en av oss faktisk nær tok selvmord ved å kjøre rundt på egen hånd med infarktet sitt. Alle er overrasket over at "hjertestarteren" faktisk er en en hjertestopper.

Selv en "store" mann blir raskt veik Sverre Aanensen. Ah-Ah-Ah-Ah...

Murat Zeki Kara

...stayin' Alive!

Dariusz

kompresjonene

"Hvor langt inn tror dere dere skal trykke inn brystkassa for å gi effektive kompresjoner,?" spør Jarle. Etter noen gjetninger kommer det noen tall på flipoveren, men de blir raskt erstattet av "Dypere enn du tror!"
    Vi skal prøve, og fordeler oss på dukkene.
    "Dere skal ha en rytme på omtrent 100 kompresjoner i minuttet," får vi høre. "Husker dere Bee Gees?" Han bøyer seg ned over en av dukkene. "Syng den! Ahh - Ahh - Ahh - Ahh - staying alive, staying alive!"
    Det er fort - veldig fort - og det ser jaggu ut til at han prøver å mose den stakkars gummibysten.
    "Det funker også med bam - bam - bam - bam - another one bites the dust! ", forsikres vi.
    Jeg får latterkrampe. Det later ikke til at de andre skjønner vitsen, men jeg digger jo Queen.

Alle trøkker til av hjertens lyst. Strak rygg, strake armer, knærne på bakken. Pamela Anderson. Neve på neve - midt på brystbeinet. Max press. Svetteperlene kommer raskt fram, for dette klarer du ikke mange minuttene uten avlastning, det er knallhardt. Du skal presse kroppen 1/3 del ned, men drit i tallet. Poenget er at du skal lenger ned enn du tror.
    "Hvis jeg kommer inn med en pasient uten å ha brukket ribbein får jeg smekk på fingrene;" sier Jarle. "Jeg har tusenvis på samvittigheten."

alle gir jernet

... Petter

øvelse gjør mester

Hvis den livløse kroppen foran deg er druknet eller kvalt, så er det ikke oksygen igjen i vedkommende, da bør du blåse fem ganger før du starter med 30 kompresjoner. Hvis det ikke er åpenbart at det er kvelning, så starter du med kompresjoner, før du blåser to ganger. Da finnes det fremdeles mye oksygen i blodet rundt om i kroppen.
    Om noen sier de kan, men gjør en dårlig jobb, dytt vedkommende unna. Skaff oksygen til krampen. KISS - keep it simle, stupid. Det er alt som gjelder. Kommander noen til å ringe. Forklar det du ser og hvor du er. Svar rolig på spørsmålene du får. Det er proffe folk i andre enden, alt de spør om har en grunn.

Dette er logisk. Ta kurs. Øv. Tenk. Men gjør dette før du står blandt sjokkerte og paralyserte venner og familiemedlemmer, med en død person mellom dere. Er du ikke forberedt, så er det da store sjanser for at en du er glad i forblir død.

hjertestopperen

Maskinen på bordet er å finne hos større selskaper og kontorer, men problemet er at den brukes feil. For det første må elektrodene plasseres på hver side av hjertet, ikke midt på brystet som vi ser i såpeoperaene. For det andre må hjertet ikke være sprengfullt av blod, slik det kan bli hvis musklene langs blodårene fortsetter å presse blodet inn i et hjerte som ikke slår.
    Så fremt du ikke får panikk, så er innretningen heldigvis idiotsikker. Hjertestopperen forteller deg hele tiden hva du skal gjøre. Det er umulig å gi støt til et hjerte som ikke har fått oksygen og det funker like dårlig å "gjenopplive" en som har normal hjerterytme.
    Bare følg anvisningene du får. Målet er å nullstille hjerteflimringen, slik at hjertet selv gjenopptar regulært pumpemønster, som er fem ganger mer effektivt enn dine mest iherdige kompresjoner.
    Hjerteslagene vil imidlertid ikke vare, dersom det er snakk om infarkt, for du har ikke fjernet selve proppen. Derfor må du til med kompresjoner igjen, når hjertet atter stopper, for å skaffe oksygen til hjerteflimringen. Og kjør på. Kjør på. Bruk starteren igjen når den ber deg om det. Ikke gi deg.

du er ufeilbarlig

Jarle fikk svært gode tilbakemeldinger.

Når du står der, med høy puls og ditt eget blod fullt av adrenalin og krisestoffer er det avhengig av deg om den som ligger foran deg får et liv i rullestol. Dersom vedkommende i det hele tatt overlever - og om penger teller, om kroppen skal koste staten 150 millioner i omsorg over resten av dens livstid.
    Husk da på en ting. Du kan ikke gjøre noe feil. Det verste du kan gjøre, er å ikke gjøre noe. Tør du ikke ta munn-til-munn, så gi kompresjoner. Har du mistet armene, så gjør det med kneet. Om du kommer ut av tellinga, bare hold fram.

Det skal ikke så store mengder til for å holde liv i en bevisstløs person. To pust og tretti trøkk er nok, bare du holder ut til hjelpemannskapene kommer med medisiner som kan fikse den bakenforliggende grunn til hjertestansen, for eksempel med blodfortynnende middel eller ved å utvide blodårene.
    Men ikke gi deg, om dere så skal holde på til krampa tar dere. Du kan nemlig ikke gjøre noe feil, bare du gjør noe!

    Vi har holdt på mer enn to timer uten pause.
    "Var det vits å ha dette kurset?"
    Svarene kommer spontant og uten forbehold. "Ja, ja, ja," lyder det fra alle sider av bordet.
    "Jeg vil heve redningsprosenten fra 30 til 60," sier Jarle. Vi er best i verden, men skal bli bedre."


Godt Liv.

Hardangerjakta Mathilde

Hardangerjakta S/J Mathilde

Jeg har forlengst ankommet Stavanger og her har det gått slag i slag, så jeg har ikke fortalt om mitt møte med Mathilde. Det skal jeg nå rette opp, for hun er en av de sprekeste damene jeg har vært borti på lenge - i det minste hvis du tar alderen i betraktning. Ingenting er som en erfaren kvinne.

Det var en ettermiddag i Eidfjord vi møttes. Jeg hadde trillet ned mange høydemeter fra Hardangervidda og kjente varmen spre seg fra koppen til kroppen inne på en kiosk med kaffeautomat. En kvinne viste seg veldig pratsom og anbefalte å ta en tur nedom havna. Det var gråvær og jeg nølte, men hun nærmest insisterte, og vil attpåtil følge meg ned. Der lå S/J Mathilde til kai, en fordums frakteskute i solide dimensjoner.

Bike O'hoi!

Væranda er med...

Hun skal ut fjorden og til venstre, til Kinsarvik. Det er dit jeg skal. Jeg har behov for å sette meg ned å skrive et par timer og kan like godt spørre om å få mønstre. Mannskapet er svært hyggelig. Hans Oskar Varden inviterer meg ombord med kapteinens samtykke, så sykkel og rubbel og bit lempes over den grove rekka og blir trygt plassert på dekk.

La deg ikke lure av engleansiktet - bestman Hans Oskar Varden er en skikkelig sjøulk.

Dette må vel være en gaffelrigg?

Praktisk med damer med navneskilt.

Det viser seg at denne vakre skuta er en hardangerjakt, en båttype som for hundre år siden gikk opp og ned langs kysten, gjerne med salt fisk fra Nord-Norge. Èn mast og masse seilføring - hele 400 kvadratmeter når alt fylles av vinden.

Skoleklasse får smak på sjøliv og historie.

50000 arbeidstimer og fem millioner kroner over fem år har tilbakeført den historiske treskuta til utseendet hun hadde i sin glanstid.
    Mer enn 5000 skoleungdom har vært på leirskole ombord. Det hele startet faktisk som et prosjekt i en gammel møbelfabrikk. Formålet var å få vanskeligstilt ungdom på rett kjøl - og bedre kjøl enn Mathildes skal du sannelig lete lenge etter!

Solheims Møbelfabrikk har nå fått status som ett av tre nasjonale anlegg for fartøyvern, og heter Hardanger Fartøyvernsenter. Her er det meningen at vanskeligstilt ungdom skal få en konstruktiv arbeidsplass, noe som har vist seg vanskelig i praksis. Men de står på for å tilfredsstille kravene som følger et slikt tilbud.

En fin gjeng! Eks bestman Michael Finne Riley og frivillig Rozanne Marsh ytterst.

Kaptein Audun Apelseth

Mannskapet består av skipper, bestmann, matros og kokk/lettmatros, men i øyeblikket besetningen økt til fem. Passasjertallet kan på korte turer være opp til 50. Soveplass har de til 25, om de fleste sover i hengekøyer.

Det er i hovedsak skoleklasser, private selskap og kulturelle tokt som står på dagsorden, får jeg høre, arrangert for at sesongen skal bli så lang som mulig. På den måten kan man ha en lønnet besetning, som driver vedlikehold når Mathilde ligger i opplag i fartøyvernsenteret om vinteren.

Vaskemaskinen står i vaske-maskinrommet, demonstrert av lettmatros Ruben Mandelid.

Det var rom for en ubuden gjest.

    Knapt er omvisningen ferdig før det står lapskaus på bordet og jeg hogger innpå. Kapteinen er en jovial fyr og insisterer på at jeg skal tømme gryta.

Senere stevner vi under den imponerende Hardangerbrua som er i ferd med å møte seg selv på midten. Enorme brostykker heises opp fra en lastebåt som har puslespillet liggende på dekk.

Det er stjerneklart og litt kaldt, men godt å stå på dekk i natten. Ansiktene rundt meg er stolte, de har valgt rett. Jeg håper at sjelsilden deres aldri slokner.

"Seng eller hengekøye?"
Hengekøye, selvsagt.


God Reise!

Gråkallbanen

Graakailbanen! Neida, det staves Gråkallbanen. Tidligere Graakallbanen. Men det uttales Gråkailbanen. Vi er jo tross alt i Trondheim. Nei ... Trondhjem!

Geir Haltstrand

Ildsjelenes sporvei

Trondheim har hatt trikk siden starten av forrige århundre. Den gang var den verdens nordligste, en status som er nå gjenvunnet.
    Banen var privat, og ble bygget med ambisjoner om å nå Gråkallen, fjellet vest for byen. Så lang kom den aldri, men private initiativ snudde hver stein og sjefen sjøl satt til tider uten midler til å lønne seg selv når de ansatte hadde fått sitt. Slik blir det karakter og tradisjon av.

Eirik Rambech-Knoff, sjef

Etterhvert tok kommunen over driften av Gråkallbanen, noe som førte til politisk spetakkel og plutselig nedleggelse i 1988 etter først å ha investert store summer i topp moderne vognsett.
    Det viste seg snart umulig å selge materiellet, ettersom banen har smalt spor og brede vogner, en kombinasjon som ikke fungerer andre steder enn i Trondheim. Trønderne ville nemlig ha like breie vogner som de hadde sett i Amerika (!), så sporene ble i sin tid gravd opp og flyttet lengre fra hverandre, slik at vogner som målte hele 2.60 meter i bredden skulle kunne passere hverandre.

Ett av vognsettene er dekorert i Boreals egen drakt 

Så der satt man med trikkene i stallen, da folk rett og slett krevde å få fart på driften igjen. En fantastisk dugnadsånd og et latterlig høyt antall eiere klarte å holde regnskapet i balanse, men trengte sårt kapital til nyanskaffelser og utbedringer. Dermed kom Connex, Veolia og nå Boreal inn i bildet - men Gråkallbanen heter selvsagt fremdeles Gråkallbanen.

Gammelt materiell bedre enn nytt?

I dag er det snaut 50 ansatte tilknyttet vognhallen. De går godt i lag, enten de har sin primære plass på verkstedet, i førersetet eller i administrasjonen. Jeg skriver primære plass, ettersom trafikkledere rett som det er trår til og kjører ruta for å få skiftene til å gå opp. Det finnes også en mekaniker som startet som vognfører, før han skjønte hvor hovedinteressen hans ligger.

nydreide ...

... Per Gundersen

... boogiesett, signert ...

Jeg tar turen inn på verkstedet. Store boogie hjulsett står på rekke og rad på gulvet, noen er skinnende blanke, andre nylig sortmalt. Ved en kjempestor dreiebenk finjusterer Per Gundersen den digre maskinen som høvler ned de tilårskomne hjulsettene. Metallsponene vrir seg ut i lange spiraler av glovarmt stål. Det er både tøft og vakkert, og teknikken tar tid å lære.
    Hjulene kan dreies opp to ganger, får jeg høre, og dette gjøres med god gammel redskap. Det er mye gammel teknologi som får trikkene til å rulle. Faktisk er de «nye» trikkene nå 25 år gamle, og det er akutt vanskelig å få fatt på reservedeler, dermed spesiallages en hel del her på verkstedet.

slipevogna - et relikvie

    Problemer som oppstår finner sin løsning etterhvert. Skinnegang, sviller og penser har vanligvis blitt kjøpt brukt for å holde utgiftene nede. En eldgammel slipevogn ser ut som et relikvie fra den tiden den første trikk kom til byen, men er stadig i bruk. Den står innerst i hallen og har til oppgave å slipe ned sveisepunkter og ujevnheter på skinnene.
    De staselige gamle veteranvognsettene er det også liv i, de benyttes til utleie og arrangementer og er som oftest på tur en gang i uka.

Trikkeførere finnes i alle kjønn, aldre og samfunnslag ...

sandstrøing mot høstløvet

en spenstig arbeidspass

Det skal ikke mer enn et åtti timers internt kurs til for å kjøre sporvogn. Derfor er det er det ikke så vanskelig å finne førere, og det er et godt sprik i aldersgruppene. Noen kjører trikk ved siden av studiene mens andre fortsetter etter å ha gått av med pensjon.
    De fleste førerne ser ser temmelig sporty ut, og jeg skjønner hvorfor etter å ha vært med noen turer. En trikk krever nemlig en rekke manuelle operasjoner for å fungere. Du må hoppe ut og vippe over sporpensen med et spett, sjekke understellet og vaske reint før dagens turer og eventuelt skifte bremseklosser eller foreta annet førstelinjes vedlikehold. Kanskje må du også ut å strø sand på skinnegangen hvis høstløvet gjør overflaten for sleip.
    En trikkefører rører altså på seg, og det ble tydelig da T-skjorter skulle deles ut etter foredraget jeg har gitt her i avdelingen. Aldri har det gått så lite i XL og XXL som i Gråkallbanen!

Museet

Sporveismuseet er også et resultat av iherdig ideologisk innsats. Flotte gamle vogner er «reddet» fra å sendes til Oslo og trikkens historie er godt forklart. Det er ikke å nekte for at jeg føler at hele denne arbeidsplassen er omspunnet av en viss positiv galskap. Jeg foretar en stikkprøve og får høre at trafikkleder Ingrid Hesjedal møtte sin mann på denne arbeidsplassen, slik også hennes mor, far og besteforeldre møttes på grunn av Gråkallbanen. Også andre slektninger har jobbet ved sporene. Hun har altså blitt oppflasket til dette, og stortrives.

Trafikkleder Ingrid Hesjedal er lykkelig på jobb!

    Andre er smittet av det gode miljøet, av den grønne profilen, av lyden og bevegelsen til vognene, utsikten over byen langs de 8,8 kilometerne og en klokkertro på at verdens nordligste trikk går en lys fremtid i møte. Heldigvis er det mye som tyder på at de får rett. Det er gode muligheter for å utvide traseen og friske penger skal ta igjen etterslepet på vedlikehold, slik at denne trygge, miljøvennlige transportformen kan fortsette å bidra til Trondheims sjel.

Konklusjon: Det er noe magisk ved trikk. Enten jobber du i Gråkallbanen fordi du allerede er sporvognsnerd - eller så blir du nerd fordi du jobber i Gråkallbanen!


God reise!