13 February, 2011

Internasjonale Oslo!

verden sett fra Tonsenhagen
Couch Surfing har igjen bragt verden til Tonsenhagen. Jeg jobber ofte om natta, og kan bli litt svimmel mot slutten, så jeg godkjente forleden forespørselen til en franskmann uten å se så nøye på den. Han skulle komme i dag, søndag (og ankommer om en times tid, antar jeg). Natt til i går kom så en forespørsel til, og jeg trodde det var samme fyren som heller ville komme lørdag. Det var greit for meg.

Jeg hadde invitert en venninne med opprinnelse i Bangladesh og en fastboende Couch Surfer fra Romania på middag i går, og vi forventet altså en franskmanns ankomst omkring midnatt. Han viste seg imidlertid å være italiensk, og liker seg så godt i Norge at han gjerne vil bli et par dager til. Ettersom kyllingfileten ikke ble tatt ut av fryseren tidsnok, startet tilberedningen av middagen først etter midnatt, og den da nyankomne tok sporty utfordringen. En høykvalitets italiener!

Bangla-kvinnen har brukket tre ribbein i en fektekamp (!) og har bestemt seg for å utvide sykebesøket sitt hos meg, dermed ble vi tre overnattende, som i kveld øker til fire, ettersom franskmannen gjør sin entre hvert øyeblikk. Middag blir nok sen i dag også, og både seng og sofa blir breddfylt.

Som om ikke dette var internasjonalt nok, møtte jeg den meget sympatiske Ghaneseren Mathew på bussen til Tøyenbadet (vi diskuterte Afrika), hvor en fabelaktig brite (som var nyfrelst på Norge) kledde på seg når jeg kledde av meg.

Internasjonale Oslo – jeg elsker deg!

UPDATE!!! 
 Min nye franske venn kom, nå er det en heftig italienskfransk diskusjon på kjøkkenet, jeg føler meg trygg på resultatet, og jeg gleder meg til å smake følgende spesialitet:
... med i overkant av 120 urter blant ingrediensene!

Morning update: Virkelig herlige folk, selvironiske, fulle av historier, masse humør ... Nunzio fortalte om da han i boblebadet på taket av Hurtigruta hadde et vannvittig nordlys over seg, og da han mutters alene på truger plumpet gjennom en innsjø i Nord-Finland, mens Antonin har solgt Pizzabakeriet sitt og nå er i første uke av en to eller tre års reise rundt verden. Det ble altså sent, men jeg fikk italiensk frokost på sengen før jeg sendte dem ut på dagens opplevelsestur i Oslo. Først måtte vi på oppfordring fra min siste Couch Surfer i Polen ta et gruppebilde, som med (eller uten?) fordel kan deles med dere her:
... male bonding ...

12 February, 2011

Kunabrev + gravplass


Jeg ble vist gravplassen, som er formet som en liten landsby.

Det er ikke lett å lage fotdekorasjonene – shakiraer..
"Paul i Kuna Yala", del 2: Dette brevet fortsetter der det slapp i Kuna-konflikten, som jeg postet for et par dager siden. Det dreier seg om den av urbefolkningsgruppene i Panama som går under navnet Kuna. Mange av dem bor på østkysten, i et isolert og autonomt landområde. Jeg var der noen uker, og mener jeg har mitt på det tørre når jeg påstår de har en sosial ukultur.

I "vesten" har vi tradisjon for å betrakte urbefolkningsgrupper med 500 års dårlig samvittighet og omvendt rasisme. De har såvisst blitt behandlet som hunder av våre forfedre, men det gir dem likevel ikke rett til å svine til naturen og behandle meg ufint i dag. Siste halvdel av mitt åpne brev til dem følger nedenfor. Det er ført i pennen for syv år siden, så juster prisene for inflasjon. I min neste Kuna-post kommer enda en video, og en artikkel som er vinklet mer positivt enn dette, så vennligst ikke fordøm meg fullstendig for mitt arrogante menneskesyn før bildet er komplett.

Hun vokter en grav, som holdes ren og pen
Her slapp jeg sist: I have some ideas that has proven to work really well in other places. In the following, you will see my suggestion of how to treat a tourist:
  • ARRIVAL AT AIRPORT: Charge no landing tax of one dollar and twenty-five cents, and transport the tourists to your island free of charge.
  • INTRODUCTION IN VILLAGE: Explain to the tourists that you charge ten dollars per person for the right to see your communities, and ensure them that these money will benefit the whole society, providing equipment for school, hospital, water supply, administration etc. Then give the tourists a general introduction to the island, pointing out the school, the hospital, the direction of the cemetery and the coconut plantation. Then take them on a brief short tour of the island, after informing them that they must always ask before taking a photo, as some people do not wish to be photographed. Also tell them not to give money or gifts to children on the street.
  • FREE TOUR: Start by giving each tourist a coconut to drink. Many have not tried that before, they will love it. Then take them to see people constructing houses and building boats. Explain briefly about the traditional techniques used. Show women working on their molas and shakiras, artisans working with wood, hats and hammocks. Anything available will do, and the visitors will love it. Some of them will probably give a tip to the guide after the tour, if he has done a good job. The tourists will now feel very welcomed, and might have questions or desire to explore on their own. Before they do, inform them of what the island offers: 
  • LODGING: Present two kinds of lodgings. If they want to sleep in a bed, you should offer clean rooms with a new set of bed sheets every day, toilet paper and soap and a nice breakfast with for example coffee/tea, chicha, bread, fruit and egg. For this you can charge ten dollars. The other option is to sleep in a hammock in a house and eat breakfast with the family, to the price of five dollars per night. This will be an adventure to many tourists. 
  • RESTAURANTS: The restaurants must offer traditional meals with ingredients like fish, bread fruit, platano, lobster and coco. Hamburgers are only for emergencies. 
  • GUIDED TOURS: You can offer tours to the beach, to the coco-nut plantation, up the river or to other islands. The price would depend on the number of tourists. Some would probably like to try to paddle their own cayuco. 
  • HANDICRAFT AND MUSEUM: Last, but not least, tell the visitors that all buying of handicraft must happen in the museum/cooperative. This can be a house divided in two sections. In one section they should be shown some traditional artefacts and old instruments. In the other section they will see a wide selection of the local production; molas, wood figures, paintings, hammocks, hats, etc. You have a lot to offer, and here the tourists can look at it with no pressure. On the back of each item, place the fixed price and the name of the artisan. A small part of the price could benefit the museum.
Rikelino, en dyktig båtbygger, med hans familie. Virkelig en god mann.
RESULT: The tourists will feel relaxed and welcome, so they will be tempted to stay longer, return another time and recommend the island to other tourists. Changes will not happen over night, but with time, Mulatupu Sasardi will be mentioned in the guide books as the friendly and traditional island in San Blas.

The threats of the alternative
If island life continues to develop as it does today, then the beaches will be jammed with garbage and kids will learn to beg for money by their parents, as soon as they see a camera. Some tourists will give money or gifts, and so the children will be even more encouraged to beg. They will then be less appreciative of their parents and often spend the money in candy and soda, even cigarettes and beer. The increased begging will scare many tourists away, and give a bad image of the island. Only sick people beg, it is without honor.

In the future, people will also drink more alcohol, use more drugs and see more television, making them more violent and less social. Many islanders have told me that I must pay for taking a photo because I can sell the photo and earn money. What they do not understand is that 99% of all travelers do not sell their pictures. They merely take them as souvenirs to their friends and family. And it is not possible, as one man told me, to record a song on the island and make a CD of it. It simply does not happen. In my case, I put my photos on the internet, which is like a big computer library where everyone can see my images, free of charge.

Jeg fikk veldig fin kontakt med ungene her, disse tre er totalt kule.
I also film a documentary for Norwegian television, which means I earn money filming. Very few are like me, I am an exception, and my salary is low, after Norwegian standards. What you should be aware of, however, is that every single photo or video recording that leaves your island, is a helping hand in tempting more tourists to come. It is promotion. Do not be mad, if you see an old woman from Mulatupu Sasardi on the front page of a magazine. It can happen one day, and when it does, thousands of people that never knew that the Kunas even exist, will learn about you.

Thanks to my program, 500 000 Norwegians will learn that you make a roof of 2500 branches, that your coco-nuts are of very good quality and that your handicraft is beautiful. That really helps, but still I had to pay around a hundred dollars during my stay, just to film it! In the 53 countries I had traveled, I never saw people as greedy as you. You actually demand that I pay you to do you a very big favor. Every good photo that leaves Kuna Yala, helps Kuna Yala. Think about it. And even if you might think I am rich, I can not afford a house in my country, I do not own a car and I do not own a television set. But I love my bicycle, I love the children of Mulatupu and I still love traveling. I hope you will consider my advice above. If God wants, I will return in ten years time, to see how things are going.

Sincerely, Paul Olai-Olssen viajero – productor - fotografo


 Hva jeg enn misliker ved Kunaenes væremåte, har det INGEN TING med denne jenta å gjøre ...
(følg serien "Paul i Kuna Yala")

11 February, 2011

Prøv Couch Surfing!

Dette gir stor pågang...
Den største gleden ved å reise er å møte mennesker, og den største ulempen er at det kan bli forbaska dyrt. NO PROBLEMO! Couch Surfing er svaret på både godt og vondt. Det finnes flere alternativer, Hospitality Club var tidligere størst, men er forlengst forbigått av CS. Du kan også vurdere stay4free, global freeloaders, Belodged, The affordable travel club (for folk over 40) og ikke minst WWOOF - dersom du ikke har noe imot å drive organisk jordbruk for kost og losji. The Guardian nevner enda et par, og forklarer forskjellen, men jeg holder meg til Couch Surfing.

I de tre årene jeg har vært medlem (minus effektiv reisetid) har jeg hatt 60-70 positive globetrottere på sofaen i min toroms. Kommer det to får de senga,så tar jeg sofaen, og er det riktig galt, så havner jeg selv på gulvet, men det er det verdt. I enkelte unnatak har visst sofaen aldri kommet i bruk, men det blir en digresjon... Som jeg skriver dette har jeg tre søknader jeg skal forholde meg til, fra Danmark, Frankrike og Brasil – det til tross for at jeg denne måneden har det så travelt at jeg som profilbilde har droppet det smilende portrettet fra Giza til fordel for et mer avskrekkende tatt en dyster natt i Oslo. Du kan se min profil her.
... så jeg bruker dette bildet for å dempe trafikken i perioder når jeg har vanskelig for å ta imot gjester.
Grunnen til at jeg meldte meg inn var ikke at jeg trenger gratis sofaer på tur. Jeg har jo TELT, reiser veldig uforutsigbart og møter ofte godtfolk som inviterer på tørt leie og en dusj. Men akkurat dette var problemet mitt. Etter at jeg har blitt invitert in i utallige gode hjem, kom jeg jo i en enorm takknemlighetsgjeld, hvilket fikk meg til å re min egen sofa for trengende.

Jeg har hatt ei ung jente fra Indre Mongolia, en krokodillejeger fra Australia, en danse-på-fanget-pike, en survival-instruktør, arkitekter fra Brisbane, mor og datter fra Italia, niese og tante fra Barcelona, forelskede belgiere, ei eldre skrulle fra Skottland samt ei fra Roma, homser, førstereisende, kunstnere, antropologer, kokker og ... skjønner du? Fenomenalt!

Selv har jeg overnattet hos den svært hyggelige familien til Jonas i Kristiansand, samt i Danmark, Praha, Riga og Moskva – og har hver plass havnet i gode samtaler som klart økte verdien på reisen. Det er en sjelden luksus å komme så tett på folk, så jeg leser profilene nøye på forhånd før jeg forfatter personlige brev til de jeg er mest nysgjerrig på (jeg blogger snart om erfaringene i Riga og Moskva). Slikt kan det komme varig vennskap ut av, naturligvis, så langsomt bygges et nett av tillit og vennskap, med forgreninger over hele verden.

Two Sicilian chefs in my kitchen!
Unektelig er det en bakside av medaljen. Ettersom jeg bor i Oslo får jeg hopetalls henvendelser, hvorav en del er masseutsendt til mange verter. Jeg ser raskt om de har lest profilen min, og om de har en reell interesse i å bli kjent med meg. Dette er nemlig mer enn en gratis overnatting, så avsendere av det jeg mener er respektløse henvendelser får beskjed om at jeg ikke lar folk drite i min dass, sove i min stue og bruke min internettilgang når de ikke en gang skriver en personlig hilsen. Dette er min borg, og her slipper kun gjester inn som jeg har lyst til å ha her. Det er et privilegium å bo et så ettertraktet sted som Oslo, for da kan jeg velge og vrake i strålende reisefolk.

Hva mener du om dette? Har du et gjesterom, en rimelig komfortabel sofa i stuen eller i det minste plass til et liggeunderlag? Liker du å se italienere boltre seg i kjøkkenet ditt mens den sure eimen av din gamle klesvask fortrenges av parmesan og parmalukt? Er du stolt over stedet du bor, og ønsker at hyggelige folk fra fjerne strøk skal få del i det – kanskje ved at du viser dem rundt en ettermiddag?

Fortell gjerne nedenfor om dine erfaringer, eller hva som holder deg fra å forsøke. Hvorfor er dette ikke noe for deg? Virker det utrygt? Da kan du velge gjester med "tillitsgarantier", gode referanser, mange venner og verifisert adresse. Da er du trygg som i banken. Det vil være lettere for deg å finne verter, hvis du først selv har tatt imot gjester, slik fremstår du også mer sympatisk. Men sørg i hvert fall for at profilen representerer deg godt, og legg ved bilder som viser hvem du er.

Husk at det er du som setter reglene. Du bestemmer om du vil møte noen for en kaffe og sightseeing eller la dem sove hos deg. Du velger selvsagt hvem som får komme, hvor lenge de får bli, hvor de eventuelt får røyke, når du vil ha ro og om de skal ha nøkkel eller ei. Ofte har de med en liten gave til deg, så i øyeblikket har jeg gode polske pølsesnabber, en svær bit parmesan og belgisk øl i kjøleskapet og en nylig tømt flaske Moscatel fra Portugal ved siden av meg. Vitsen er jo å dele, inspirere hverandre og lære begge veier.
Couch Surfere arrangerer turer, fester og ymse arrangementer, over hele verden - og her på min sofa!
Det er ikke mindre enn fabelaktig, at det kan skje en verdensomspennende reise hjemme hos deg - på din egen sofa!

Paul

10 February, 2011

Kuna-konflikten


Del to av miniserien "Pauls Planet i Kuna Yala", om Kunaene, som svar på diskusjonen med Marianne i Propellas Univers og Hilde i ferie og nytelse. Jeg hadde disse snuttene liggende etter produksjonen "Paul padler Latin-Amerika". De ble valgt bort av plasshensyn og rett og slett fordi opplevelsene jeg hadde med Embera-folket i Sambu – på Stillehavsiden – ble så mye mer positive enn det som foregikk blant kunaene.

Jeg mener befolkningen ligger på borti 2000, mens noen mener enda mer. Denne linken bekrefter at øya er uendret siden mitt besøk for sju år siden. 

Mulatupo Sasardi sett fra fastlandet, en liten øy med borti 2000 innbyggere.
Historien kommer til å fortsette, og blir hyggeligere etter hvert, men her har dere mitt åpne avskjedsbrev til beboerne på Mulatupo Sasardi, skrevet tilbake i 2004 (klikk på småbildene for større versjon):

Pauls letter to Mulatupu:
After visiting your island I made me some thoughts about the challenges and possibilities your communities face when it comes to the growing influence of tourism. I have traveled world wide, and visited indigenous people on several continents. Some seem to get the best from tourism and “modern society”, others fall apart and loose their integrity and traditions.
En av øyas Saylaer – sjefer
    After my stay on Mulatupu, I see many dangers, but also a healthy potential. What do I think of your island? Mulatupu Sasardi is situated in wonderful scenery with much natural wealth and beauty. 
  •   You fish, hunt and benefit from agriculture, in a way that has been performed for generations.
  •   The Nelles, or natural doctors, know what kind of roots and herbs that will cure or remedy, and the old ones still remember the history of your people and traditions already gone.
  •   Your houses are mainly built from the material of the forest, with a technique that withstands the storms and provide shelter from both sun and rain. Just as solid are your congresses, where the saylas have authority, knowledge and power to impose rules and restrictions.
  •   You live in big families – like one big family – with plenty of time for one another; even your houses stand close together.
  •   You show warm hospitality towards friends and have much to offer a visitor, both in traditions and handicraft. The kids are adorable and healthy, with strong, white teeth and grandfathers with muscular arms and powerful shoulders. In the evenings, young and old socialize and relax in narrow streets that are teeming with people.
En liten venninne.
What is a tourist?
There are many kinds of travelers. Some have worked hard in a big city for a year to afford to travel two weeks in their holidays. Others have more money than they need and spend a long time in cruise ships, living like in a giant cocoon just to come out to have a brief look at “exotic places”.
    A very few travelers are professional photographers and journalist and a big amount are young people that are curious to learn about the world and its people. Some are experienced, some are novices. They stay in cheap hotels and avoid expensive restaurants. 
    Finally, a small group is made up of adventurers, who sometimes have sold everything in the country they come from, in order to travel around the world in a boat, or working here and there to cover their expenses. All these are tourist, and not two of them are alike.

The crash of cultures
When an individual from one culture meets an individual from another culture, their two cultures also meet. This is an opportunity to learn and to exchange wisdom and experience. If the two persons respect each other, they can communicate in order to seek to understand each other. Sometimes comprehending is impossible, but one can still strive to accept that other people think in a different way than one self, and gain knowledge from the dissimilarity. 
kona til Losorio ...
    I have seen many examples of destructive encounters between cultures. It seems to follow a pattern, as people are generally the same all over the world. Firstly, we want to survive, and secondly we want to grow and prosper. The big questions are where we want to go, and how we intend to get there. What will we give up along the way? Are we willing to sacrifice the time we have with our children in order to work more, so we can earn more money in order to afford expensive items, candy and beer? The temptations are many, but what is worth most?

The big question
Within Kuna Yala, the difference in tourism is enormous. The islands furthest west have for a large part lost the values of the past. The woman have a “mola industry” to satisfy the cruise ships. Kids dive for coins thrown into the sea by wealthy passengers on the boats, who act as if they throw peanuts to the monkeys in the zoo. The islanders look at their visitors merely as walking money-cows, ready to be milked, and as the new influences enter through the front door, the old traditions leave out the back.
    In Mulatupu Sasardi you still have the possibility to choose your future, by choosing the better of two civilisations. Already, arranged marriages have gone out of fashion and many kids are sent to university to study. These are important steps in developing the society. You have single woman, albinos and homosexuals living with little social pressure. This is all modern thinking, ahead of many places I have visited.
    Now the question is the future, and dealing with the big question of whether you will abandon your way of life, or keep protecting your roots. In other words: how will you deal with your biggest challenge – tourism?

Dicky Brown
tourists on your island
Kunas are famous for asking money for every favor they make, they are also known to kill the endangered sea turtles and they use the clean Caribbean Sea as a garbage dump, throwing all kinds of waste right into Mother Nature. Many travelers avoid “San Blas” exactly for these reasons. I almost did, but had heard that the islands to the east were not yet as bad as the islands to the west, so I came to Mulatupu Sasardi, where these problems were bigger than I had expected.
    You want to earn money from tourists. Tourists want a memorable and teaching stay in your community. How can both needs be fulfilled? If you fail in meeting the tourists demands, they will arrive in a very low number, so you will not earn much money, therefore the principal idea must be to make the tourists feel comfortable. Then you will get more money from them.
    My suggestion is that you begin with the three problems I mentioned; the money-begging, the hunting of threatened species and the awful littering of your waters. Your congresses can easily enforce these laws, putting fines to such crimes. Step two is to receive the tourist in a hospitable and well organized way. Gathering ideas from the many places I have visited, among them Egypt, Canada, Jordan, Norway and Peru, I have some ideas that has proven to work really well in other places. In the following, you will see my suggestion of how to treat a tourist:
  
Super'n.

 (brevets siste del følger i neste del av "Paul i Kuna Yala") 

  

09 February, 2011

"You'll NEVER stop!"

begge foto: Einar Olai-Olssen (far)
"When you have started traveling, you will never stop!" Den gamle engelske damen sitter i bekmørket og betror meg dette. Vi skriver 1986. Jeg smiler tilbake til henne, for hun kjenner jo ikke meg. Hun kan ikke vite hvor lyst jeg har til å bli reklamefotograf, og at denne sykkelturen – som riktignok gikk over til å være en haiketur etter at sykkelen brøt sammen i Algerie – ikke er tenkt å sette presedens for fremtidens ferieturer.

Hun er døv for mine innsigelser, og nøyer seg med å smile. Jeg hører at hun smiler. Grunnen til at vi ikke ser hverandre, er at den lille Bedford Campingbilen hennes ikke har nevneverdig batterikapasitet. Etter noen omstendige britiske høflighetsformuleringer gav jeg henne lov til å skru av, etter at hun inviterte meg inn. Vi er i Portugal, naboer på en campingplass som nesten ikke har gjester så sent på sommeren.

Den gamle damen virker klok og rolig, der hun forteller at hun reiser alene, som pensjonist. Fremdeles arbeider hun som skribent når hun er hjemme, men så snart pengene strekker til fyrer hun opp bedforden, for det er reisene hun elsker.

En dag i 2011 kommer jeg til å ønske at denne kvinnen vet hvor mange ganger ordene hennes skal vende tilbake til meg og at de kommer til å stå i forordet i en bok og gjentas av meg når jeg for en førstereisende fortoner meg som gammel, rolig og klok. Men kanskje gjør hun det, og kanskje er hun slett ikke gammel. Hun ser bare slik ut utenpå.

Paul

Redaksjon i KRISE!

faksimile 9/2-11 minus reklame
Det er "REISEREDAKSJONEN(E)" jeg tenker på, og krise må det jaggu være. Før har jeg vært både Fly Forbanna og Flydd i Flint, men nå er jeg mer oppgitt og medlidende. I en verden av vidunderlige reisemål, med utfordrende destinasjoner i hopetall, ser vi igjen at reiseredaksjonene faller ned på den billigst mulige måten å fylle sin reiseseksjon på. En kikk på hva de serverer oss i "VG reise" i dag blottlegger denne krisa i all sin jammer.
    Jeg tenker da på søylen med redaksjonelt innhold og ikke på valutakalkulatoren, printbare reiseguider og lesernes bidrag med spørsmål, diskusjoner og lesebrev. Disse gratisbidragene er naturligvis helt topp for avisens økonomi, og på sin plass som tilbehør til interessante saker. Men det er en grunn til at reiserelaterte spørsmål og svar havner i margen, og ikke under de redaksjonelle godbitene - altså artiklene. Sakene i seg selv har nemlig i beskjeden grad med reising å gjøre.

Det starter med tre strake muntre meldinger fra flyselskapene.Toppsaken har med en spanjol og musene hans og gjøre, de kan kanskje en gang i fremtiden "Skjule seg i scannere i sikkerhetskontrollen ... og slå alarm hvis det er fare på ferde." En skikkelig gladsak, med andre ord. Men med null reiseverdi.
    Det har heller ikke andre (fly-)sak. Av alle totalt uinteresante ting, inviteres vi her til å lese at ansatte i et USA'nsk flyselskap som for alt jeg vet aldri har vært på norsk jord, skal på smilekurs! Helt klart en gladsak!
    Tredje (fly-)sak orker jeg ikke gi referat av, det har med flysikkerhet og ESA og EØS og Grunnloven og at Støre mener at situasjonen er uheldig å gjøre. Ikke reisestoff.
   Fjerde sak er enda mindre aktuell. Det forbauser meg at en journalist kan sette navn til en slik sak uten å oppgi det internasjonale byrået han har sakset den fra. Utsolgt homsecruise i Karibien. Say no more.
    Femte sak er heilnorsk og dreier seg igjen om fly, men har for en gang skyld hverken med charterselskaper eller feriereiser å gjøre. Et ambulansefly kræsjet ikke i en kinesisk papirlykt i Lofoten! Det er saken. Det er ikke mer, men det forsikres at det var ubehagelig for flybesetningen, skriver VG. Stoff som både er tagget med "fly" og et potensielt reisemål regnes altså som reisestoff. Om det ble siste reis for pasienten stod det ingenting om.
    Sjette sak har for første gang med forflytning på landjorda å gjøre, men den dreier seg om albanere og sigøynere som illegale innvandrere til andre land enn Norge og serbernes EU-pålagte behov for å utarbeide en strategi... ehhh ... si meg, er ikke det helt kurant utenriksstoff? Hva pokker gjør det her?
    Syvende sak ... oi ... vi er tilbake i lufta gitt. Ikke et norsk flyselskap eller norske passasjerer eller destinasjoner, men noen fulle belgiere som ble kastet av et Ryan Air fly fordi de ikke ville betale for bagasjen sin. Det kan vi jo kalle et reisetips: husk å betale for bagasjen! Som om alle ombord i et Ryan-fly ikke har vært hjernevasket med den kunnskapen lenge før flybussen stopper ved terminalen.
    Åttende sak, og ENDELIG en reiseartikkel. Det dreier seg om Malakka i Malaysia og tar utgangspunkt i at dette nå er verdens billigste ferieland. Heldigvis personliggjør gjør Dag Fonbæk denne nyheten ved selv å ha tatt en kikk på landet, og forteller saker og ting som kan opplyse og friste. Vi får hverken et kart eller et bildegalleri, men innholdet har likevel fenget hos flere lesere, som har kommentert under bildet - et tegn på at vi er sulteforet på faktisk reisestoff!
    Niende sak - jeg skal snart gi meg - har med en kjernesunn Michelin-restaurant i New York å gjøre. Rolls Royce parkert utenfor. Kall det en nisjeartikkel.
    Tiende sak må jeg nevne. Den er av typen som først gjør at jeg føler meg dum, fordi det enkle budskap (de er alltid enkle) ikke når fram til meg. Overskriften må gjengis i sin helhet:
Utlendingene misfornøyd med Himmelblå-kysten 
- effekten på vei bort, mener reiselivsforsker.
 Hæ? Har Himmelblå gått sin seiersgang i Europa? Kommer nederlendere, franskmenn og tyskere i strie strømmer for å oppleve kulissene til den norske såpeoperaen? Utlendingene er mindre fornøyd med mat og overnattingsmuligheter, enn norske turister er, viser en undersøkelse. God dag mann økseskaft. Dette er jo en hel artikkel om bare vissvass! Det ser ut som om tidligere nevnte journalist har stappet en artikkel om skuffede utlendinger og en annen om det naturlige fenomen at TV-effekt ikke varer evig, i samme ordbehandler og kjørt autokorrektur på full guffe (faktisk var lokalavisen langt mer presis). Etter to gjennomlesninger mener jeg at dumskapen ikke var på min side denne gang, og trekker et lettelsens, men oppgitt, sukk.

En opptelling av de 30 sakene som er presentert, viser at:
  • 16 dreier seg om flytrafikk
  • 17 av er negative, ved å snakke om ulykker, terror, streik etc
  • 5 gir deg inspirasjon til a reise 
 Takke meg til blogglisten.

Paul

08 February, 2011

Sexy Russiske Damer!


Jeg ble tatt på senga. Helt og holdent. Sjelden har jeg tatt så feil. Til mitt forsvar må jeg si, at jeg ikke har vært dypt inne i Øst-Europa tidligere, og at mitt syn på russisk kultur er en sørgelig blanding av hva jeg husker fra militær hjernevask og glorete internettsider med tilbud om "drømme-ekteskap". På et tidspunkt innså jeg at meningsbæring krevde førstehånds erfaring, og det var grunnen til at jeg ville ta en kikk. Det måtte bli Moskva. Midtvinters!

Hjernen var etter beste evne renset for fordommer ved ankomst, klar til å fråtse i inntrykk. Noen av disse skal jeg ta for meg i en senere bloggpost, for i denne skummer vi fløten og snakker om damene. Du store all verden, for noen kvinner!

Jeg har vært ute en vinternatt før, men var uforberedt på synet som kom til å møte meg. Mellomlandingen i Riga hadde riktignok gitt en forsmak, men om noen hadde skåret sannheten ut i papp, ville jeg ikke tatt det for god fisk. Dette må rett og slett oppleves. Ta den russiske vinter i betrakting. Denne har tidligere stoppet Europas mektigste hærstyrker, og gjorde utfordret også i desember med tosifrede minusgrader og rikt med snø. La meg fortelle om brøyting en annen gang. Nå dreier det seg om damene.

Det må ha vekslet med varme perioder i ukene forut for mitt besøk, for ismengden på fortauene var av en art som trenger tid for å bygges opp. Blåis, tykk og buklende, med et forrædersk tynt lag av løs snø på toppen. Dette glidemiddelet fjernet den siste lille friksjonen mellom såle og blåis, og krevde ballettbevegelser for ikke å aktivere reiseforsikringens medisinske paragrafer.
    Da jeg et øyeblikk stod på trygg grunn, var det jeg ble oppmerksom på en pelskledd kvinne i høye hæler. La det med en gang være sagt at jeg har en godt innarbeidet dobbeltmoral hva angår både frakk og fottøy. Hva stilettene angår, er jeg er like sterk motstander av at kvinner ødelegger sine føtter, som jeg er beundrer når de mestrer å gå på dem. Det absurde i den aktuelle situasjonen var imidlertid at jeg i mine fjellstøvler hadde trøbbel med å stå oppreist, mens den ranke, pelskledde russiske isdronningen var uanfektet av føreforholdene.


"Unnskyld," sa jeg til henne på engelsk. Hun forstod. "Kan jeg få fotografere støvlettene dine, på isen?" Eksperiementet hadde så liten sjanse for å lykkes, at jeg var viss på at dets verdi lå i å studere hennes ansiktsuttrykk under avvisningen. Men hun sa ja. Ikke bare det, men hun vrikket og vred, og posisjonerte føttene etter mine ønsker. Jeg ble så oppmerksom på kjæresten hennes, ved hennes side. Han forstod ikke engelsk, og hun forklarte heller ingen ting, men smilte vakkert til meg og ønsket meg en god dag, da jeg var ferdig.

Kunne det være nybegynnerflaks? Jeg prøvde igjen, med et par skyhøye støvletter med kattemønster. Samme reaksjon. Ansiktet ditt da? En serie flirtende poseringer, med et morsomt smil, fulgt av en internettadresse hvis jeg ville være så snill å sende bildene. Hun bodde i nærheten, og jeg kunne bli med å gå på skøyter dagen etter, hvis jeg hadde andledning, men det hadde jeg dessverre ikke.
    Alle gode ting er tre, og det var det. En stolt skikkelse med håret flommende utover pelsen stod med ryggen til. Hun snakket i mobilen. Jeg knipset først bakfra. Så vendte hun seg mot meg, og jeg viste henne at jeg fotograferte henne, hvorpå hun rakk et par raske poseringer uten å pause i samtalen. Hun hadde det travelt, og løp ut i veien, hvor hun ble stående på midtrabatten, fanget av trafikken. Jeg løp etter, fikk henne til å rygge inn på snøen, for nærbildet av fottøyet. Da ble det en luke mellom bildene.
    "Takk!" ropte jeg etter henne, og hun kastet et fornøyd smil tilbake gjennom det lange krøllete håret, og forsvandt, fremdeles oppslukt i samtalen.
Små dekorerte pappmache-bokser er ettertraktede samleobjekt. Et populært motiv er en snøprinsesse fra russiske folkeeventyr. Da jeg stod i parken ved byens Universitet, litt syd for sentrum, kom to slike gående. Jeg stod i deres vei, og fotograferte dem uten blygsel ettersom de nærmet seg. På det siste bildet ser begge i kameraet, smilende (se øverst bilde).
    "Dere likner snøprinsesser," sa jeg, som sant var, og ba om å fotografere dem. Det måtte jeg gjerne, først den ene et par ganger, så den andre, og så sammen, med de samme flirtende blikkene som jeg har blitt forunt av de andre jeg stoppet. Ikke for mye sminke, bare akkurat det som skal til. Ingen jålete unnskyldninger, kun glede over å bli spurt. Og til slutt, spørsmål om jeg vil sende bildene. Hverken mer eller mindre.

Det stoppet ikke med nevnte eksempler. En av disse naturlige, sexy og sosiale individene inviterte meg sågar til sin favorittkafe, og viste meg sine beste steder i sentrum. Alt dette med en nordmann som i Alfas fjellstøvler og Bergans turbekledning må ha sett alt annet enn elegant ut. Slikt gjør meg glad.
    Naturligvis gjorde jeg mer enn å fotografere råfine russiske kvinner. Jeg tok også for meg en bestemor, politipatrulje med hund, vaktmann med hatt, hippi med rasta, markedskoner, markedsmenn, Stalin-imitator, butikkmedarbeidere, metropassasjerer og ymse andre. Deres hjertelige åpenhet, varme humor, entusiasme og hjelpsomhet gjorde oppholdet til en eneste stor fornøyelse. Så sier man endog at moskovittene er de MINST trivelige i Russland. Jeg har til og med hørt om byer hvor kvinnene skal være ENDA mer sexy enn i hovedstaden.

Det er vanskelig å tro. Veldig vanskelig å tro. Men jeg gleder meg anledningen byr seg for å forske på temaet – kanskje sommerstid...

Paul

07 February, 2011

Ukjente Indianere ...

Uoppdaget Indianerstamme! Denne overskriften dukker opp fra tid til annen, og vi fascineres hver gang. Nå har det visst skjedd igjen, syd i Peru (ref video nedenfor), og for tre-fire år siden fremla Funai (organisasjon til urbefolknings beskyttelse i Brasil) påstand om at de hadde overfløyet en hittil ukjent stamme, men det viste seg å være bløff.

Skal "sivilisasjonen" ta kontakt, eller la være? Min mening er at antropologene skal ta seg av dette på en måte som kan være til urbefolkningens støtte. De er ofte under press fra tømmerhuggere, gullgravere, cocadyrkere eller andre. Vi øvrige bør imidlertid ligge langt unna, og det gjelder ikke bare de "uoppdagede" gruppene, men også naturfolk som har valgt å leve skjermet og tradisjonelt.


Kristina, siste Yaghan i Villa Ukika
gode og dårlige erfaringer 
På mine turer har jeg snakket med Kristina, den siste fullblods Yaghan i landsbyen Villa Ukika på Isla Navarino syd for Tierra del Fuego. En god prat hadde jeg også med en eldre kar som hugget til en hvit mann med penger ut av lommene nederst på sin totempel i British Colombia. Det var en del av hans historie, sa han. I Finnmark har jeg blitt forsynt med smakfullt røkt og grillet reinsdyrrygg av to samiske brødre da vi slo leir på samme plass ved elva. Selvfølgelig er det interessant å møte urfolk – vi trenger å minnes på at vi bare er mennesker, alle sammen.

Det har imidlertid vært mer uheldige tilfeller, hvor jeg har tråkket skikkelig i baret. Først da jeg syklet gjennom Amazonas med streng beskjed fra Funai om ikke å stoppe i et reservat for urbefolkning. Naturligvis klarte jeg å punktere der ... og endte opp med å sove over natta i en helsestasjon, hvor jeg traff de lokale. Kvinnene bar barn i en barkstrimmel, ellers var de nakne. Andre blemma var i "Tapon del Darien", mellom Colombia og Panama. Dette er den eneste strektningen uten vei mellom nord og sør, og der presterte jeg å gå meg vill, ettersom jeg valgte en lang rute og fikk noe misvisende info av "Los Katios-indianerne". De så også sitt snitt til å rappe noen småting fra meg, men verre ble det hos Kunaene, som er en større gruppe som bor på forskjellige steder i Panama.

Venn i Kuna Yala
     Kunaene liker penger og ting, men synes ikke å takle konsekvensene av en ny økonomi. De blir enda grådigere enn "sivilisasjonen" og gjør skam på deres egen kulturarv. Det var min klare oppfatning etter å ha møtt dem i Paya, nær grensen til Colombia. I Kuna Yala følte jeg mye av det samme, selv om jeg også møtte svært gode familier. Denne halvt autonome delen av Panama – også kalt San Blas – strekker seg langs den østlige delen av landets karibiske kyst. Folket her er svært proteksjonistisk, men igjen på en usympatisk, grisk maner. Kokosnøtter er valuta, og de har avanserte systemer for ikke å snyte hverandre ... Nå kan det imidlertid synes som om de har langt større bekymringer i vente, ettersom denne ferske artikkelen forteller at øyene deres er utsatt for konsekvensene av global oppvarming (ref min post "Å Fly Forbanna") og deres eget råkjør på miljøet.

Briceno, Embera i Sambu
Emberaene i Sambu 
Jeg skal ikke klage over behandlingen jeg har fått, for jeg var en ubuden gjest, men mitt poeng er, at når du oppsøker de mest isolerte plassene er du i utgangspunktet både pest og kolera. I tillegg til å utsettes for sykdommer de har lav motstand mot, får urbefolkningen i mange tilfeller øynene opp for produkter de aldri tidligere har hatt behov for, og som de nå må tjene penger på å anskaffe seg om de da ikke klarer å rappe eller tigge dem fra deg. Da har vi klart å ødelegge dem med den materielle faenskapen vår.
    I Sambu, i den vestlige delen av Darien i Panama lever Emberaene, som er det glade eksempel på at respekt for tradisjon kan balanseres med den moderne verdens framskritt. Her ble jeg tatt imot på en skikkelig måte og forklart hvilke regler jeg skulle forholde meg til, før det bar opp elven med kajakken min ombord i en piragua (vil du lage en selv?). Det ble et fantastisk møte, hvor jeg opplevde hvordan stammen drev gjenplanting av skog og levde i pakt med sine omgivelser uten å være fristet av storbyens mas etter penger og status. De jobber av og til inne i Panama City for å finansiere kopper og kar og praktiske artikler, men heller ikke mer. Det unge paret Briceno og Renilda lot meg bo hos dem, og vi fungerte sammen som om vi skulle være gamle venner. Senere skrev Briceno til meg fra Panama, hvor en bekjent hadde internett, og uttrykte stolthet over de gode ordene jeg hadde beskrevet deres landsby med, på min hjemmeside.

Denne bloggposten startet som et svar på en sak i Ferie og Nytelse, men jeg oppdaget fort at jeg hadde veldig mye på hjertet. Det har jo også vært svært interessante opplevelser i møte med Hopi, Navajo og Siux i USA, Pehuencher i Chile, Uros i Titicaca og Amerindios i Colombias sydøstlige hjørne. Disse flyktet i sin tid fra Britisk Guyana, og de lever overlegent mer ryddig og ordentlig enn sine forsøplende latinske naboer.

Alt i alt vil jeg oppfordre til å reise på en konstruktiv måte, hvor du beskytter miljøet du reiser inn i mot deg selv. Vi kan og må lære av hverandre, men det er fort gjort at vår egosentriske "oppdagertrang" gjør skade:

 
(ikke min video) 

Riga: GALLERI!

368 meter TV-tårn bak toget ...
Mange flere bilder i galleriet...

Når du først skal reise langt, og mellomlander, bør du benytte anledningen til å se deg rundt. Mange ruter østover gir slik mulighet for noen dager i Riga, og det er vel verdt det, byen er virkelig nydelig. Den er preget av Hansatiden, da byen var et knutepunkt i den himmelretningen, og har senere ligget under Sverige og Russland, før omveltningen til nåværende selvstendig stat kom i 1990. Fremdeles er omlag 30 prosent av innbyggerne russere, og det er mulig å spore en splittelse mellom de som ser framover og de som ser bakover, men den oppvoksende generasjon later til å ville riste av seg fortidens spøkelser.

Det var midt i Desember, da flyet mitt landet. Jeg var underveis til Moskva, og hadde ikke tatt så tungt på forberedelsene for langhelgen i Riga. Faktisk trodde jeg landet het Lithauen og ikke Latvia, noe jeg postet på FB og fikk et velfortjent møkkalass for. I det minste var jeg klar over at det er snakk om Baltikum og ikke Balkan, noe som delvis skyldes at jeg er temmelig godt kjent på Balkan, og delvis at jeg fløy en del av ruta med Baltic Air. Det gav jo et hint.

Flybussen tok ikke store sedler, så jeg slapp å betale, det er et godt tegn. Den tok meg over en av de fem broene over elven Daugava, med utsikt til Europas tredje høyeste TV-tårn, før jeg gikk på lykke og fromme inne i gamlebyen. Snøen lå i svære dynger i de smale gatene, som om ryddemannskapet hadde kapitulert i disse historiske stredene. "Leningrad Bar" lokket meg inn i et lokale preget av russisk retro, hvor trådløst internett satte meg i kontakt med min første vert i byen. Jeg benytter Couch Surfing for slike reiser, og vil beskrive denne geniale overnattingsformen i et senere innlegg.

Leningrad Bar
De tre dagene i byen bød meg party med en masse hyggelige folk i kollektivet til den første verten min og konsert med Latvias mest populære rockeband i følge med den andre, som hadde gratisbilletter. Ellers tok jeg deres råd for hvor jeg burde gå, spiste tradisjonell lokal mat i en skjult kneipe, drakk varm vin på juletorget og tok en naturligvis en dram Rigabalsam. Det blir med den ene, Jägermeister er julebrus til sammenlikning.

Lokalt ildvann
Latvierne selv ser ikke umiddelbart åpne og trivelige ut, men de responerer umiddelbart på humor og tar pent imot et kompliment. Det tok meg ikke lang tid å bestemme meg for at jeg liker dem, selv om de ikke snakker pent om seg selv. Kanskje nettopp derfor. De er veldig selvkritiske, nesten beklagende over sin evne til å dolke hverandre i ryggen.
    "Det beste måltid en latvier kan ha, er en annen latvier," fikk jeg opplyst av bartenderen i Leningrad. Kvinnene klaget på sin sin side over et statistisk underskudd på menn.
    "De vi har, gidder ikke å anstrenge seg for å få damer, så de er arrogante og late overfor oss," beklaget vertinnen min seg.

Min nye venn var ikke den eneste som kommenterte mennenes utilstrekkelighet, så her burde det være store muligheter for en galant nordmann. Og når vi er inne på kjønnstematikken må jeg nevne at Rigas kvinner har et fabelaktig talent til å beherske høye hæler på is og snø, et fenomen som senere i enda større grad trollbandt meg i Moskva, så følg med på bloggen. Jeg skulle jo videre, og det besøket får dere høre om i løpet av uka.

Husk: Mange Riga-bilder i GALLERIET! 

Aeroflot videre til Moskva. Tipp topp fly.

05 February, 2011

Å Brøle til Tenåringer!

Det kan være en utfordring å stå foran en sal full av 15-18-åringer med den oppgave å skulle inspirere, motivere og stimulere dem de neste to timene.  Ungdom skraper med stolene når de kjeder seg, de må på do og tisse og fordyper seg i smarttelefonene og sidemannen. Det opplever jeg imidlertid ikke så ofte, på mine foredrag, og heller ikke i går, da storsalen i Drottningborg Skole i Grimstad var full av elever.

Det er vel riktig å si at det "tok av" da jeg skrek og gestikulerte mens jeg geleidet elevene gjennom bildeprogrammet fra Egypt. Tidligere på dagen hadde jeg hatt Latin-Amerika-foredrag for spanskklassen, og ble også bedt om å holde "ord for dagen". Det skortet ikke på oppmerksomhet.
   Når et slik opplegg virkelig klaffer, er det utrolig moro, og her gikk det som en drøm. Elvene var godt forberedt, ettersom klassene hadde brukt reisedokumentarene mine (DVD'en "Paul padler Latin-Amerika") i spansk og kultur-undervisningen. Min oppgave var å utdype kulturforståelsen, samtidig som jeg ville inspirere hver enkelt til å ta ansvar for sitt liv og sine talenter. Mitt liv får stå som eksempel på at det er mulig å velge annerledes enn de fleste.

Når du er tenåring i 2011, har du en sabla utfordring i det å finne din identitet og å bestemme deg for hva du skal bruke livet til. Slik var det ikke før, ikke på langt nær. Dengang stod valget mellom å følge i dine foreldres fotspor, eller å dra til sjøs. I 2011 kan du gjøre hva pokker du vil, men avgjørelsen du tar - ofte lenge før du har livserfaringen som kreves for et så skjebnesvangert valg - vil prege resten av livet ditt.

"Lev Ditt Liv!" roper jeg. "Ikke hør på løgnene rundt deg, for det de andre sier er ikke sant, og det de andre gjør er ikke noe du behøver gjøre. Tvert imot - vær deg selv!"

I tiden vi lever i, er det fullt lovlig - nærmest sosialt akseptert - å utforske og utrvikle deg selv, før du tar til med yrkesvalg og høyere utdanning - og for all del før du stifter familie. En effektiv måte å gjøre det på, er å investere et par år i å spare opp penger og å reise omkring i verden. I tillegg har du folkehøyskoler og førstegangstjeneste, som egner seg glimrende for å bygge livserfaring. Ved å ta denne tiden til å kjenne deg selv, til å akseptere deg selv og til å bli glad i deg selv, står du langt bedre rustet til å ta den viktigste avgjørelsen i ditt liv, nemlig hva du skal bruke det neste tiåret på.
   Resten av din jordiske tilværelse bygges på det du foretar deg i tjueåra. Og alt er lov. Alt er mulig. Det har det aldri vært før, og det kommer det for alt jeg vet ikke til å bli i fremtiden heller. Du er født med ski på beina og vinnerloddet i handa, mer privilegert enn noen har vært, både i tid og rom. Norge i denne generasjonen er et historisk uvirkelig utgangspunkt for selvrealisering. Det er rett og slett vår plikt å benytte mulighetene våre.

Det var rett og slett fabelaktig, hvilken respons denne herlige gjengen gav ...
Bildene ruller over lerrettet med erfaringer fra årevis med reising, jeg møter øyne som tydelig er revet med og får gode spørsmål og spontan latter, på Drottningborg VGS utenfor Grimstad. Elevene kommer opp etterpå med en grad av oppmerksomhet som nær gjør meg flau, men samtidig veldig glad. Jeg ser at beretningen om menneskemøtene, om utfordringene, om den spirituelle hjelpen og de rike erfaringene traff nøyaktig der den skulle. Det syntes i ansiktene, det skinte igjennom av spørsmålene og det hørtes av applausen, som knapt tok slutt.


På samme måte som jeg har lært av folk jeg har møtt på min ferd, lærte elevene i Grimstad noe av meg. Du tar og du gir. Vi er bare mennesker, og det er alle de andre også, eller som lærer Marit Jøssing sier: "Det finnes ingen fremmede - bare venner du ikke har møtt."
   Jeg vil tilføye: "Det gjelder deg selv også. Du må møte deg selv først!"

03 February, 2011

Jeg Flyr i Flint!

Ordet SKANDALE burde smøres ut med krigstyper på forsiden, men i stedet havner den beskjedne artikkelen inne i reiseseksjonen, sammen med alle de andre pressemeldingsaktige notisene om flyselskapenes gjøren og laden. La gå med det, denne gang. Det som SJOKKERER (krigstyper) meg denne gang, er at tre av Europas seks mest trafikkerte innenriks flyruter er i Norge!

Knapt har jeg lirt av meg et omstendelig blogginnlegg om hvor FLY FORBANNA jeg er, før denne nyheten kastes i ansiktet på meg (trådløst, ombord i et av NSBs regiontog):
Nordmenn flyr som aldri før - og tre av de seks mest trafikkerte rutene i Europa er norske.
Makan! Det tilsvarer ett fly hvert TIENDE minutt, hele døgnet, i et knøtta lite land som Norge, med en brøkdel av innbyggertallet til de folkerike naboene i Europa!

Hvorfor? Av en eneste grunn, naturligvis. Penger og tid. Vi har mye penger, og mener at vår tid er mer dyrebar enn hensynet til miljøet. Det er i de fleste tilfeller raskere og billigere å fly enn å ta toget, så da driter vi fullstendig i konsekvensene av valget vårt. Vi burde bøtelegges!

Norway the fast and cheap and destructive way. 
Løsningen er hurtigtog. Ikke skranglekjerrer som denne vogna jeg sitter i nå (jeg betalte for "komfort" for å få aviser og bordplass til PC'n, men ble avspist med en vanlig vogn fordi de ikke hadde en komfortvogn tilgjengelig på dette toget) med løs kaffetralle.
  NSB gjør så godt de kan, og de har gjort meg store tjenester tidligere, men dette er alt for dårlig. Det må gå fortere, det må være bekvemmere - OG det må være billigere. Se på Spania, det er også et fjellrikt land. Der går hurtigtog i hytt og pine, de er til og med presise, noe som må sies å være en sensasjon i den mañana-kulturen.

Vi må innse at det er mer enn bretting av melkekartonger og avfallssortering som skal til. Vår livsstil er ikke bærekraftig, vårt forbruk er perverst og alt ansvar er vårt eget. Vi er alle forbrukere og velgere, den makten vi bruke!

Å Fly Forbanna!

La meg starte saklig og droppe mytene. Vi er nå enige om at klimaet endrer seg og at menneskeskapte utslipp har endret atmosfæren i en grad og på en måte som sannsynliggjør at klimaendringene er vår feil. Gode forklaringsmodeller og dedikerte oppslagsverk er lett tilgjengelige! Tundraens permafrost er som følge av dette ikke lenger permanent, men slipper langsomt løs en metanbombe, samtidig som spesielt polhavene varmes opp og fastlandsis smelter. Økt issmelting i nord gir aksellerert oppvarming av blottlagt hav, som i seg selv gir økt vannstand ved termisk ekspansjon, så øystater vil forsvinne. Gode forklaringsmodeller og dedikerte oppslagsverk er lett tilgjengelig! Naturkatastrofene har en forklaring.


Mens dette utspiller seg i aksellererende tempo, insisterer Kina på å regne utslipp per innbygger heller enn å se på landets totale mengde klimagassutslipp, mens de allierer seg med mindre U-land. USA, som nå er på annenplass i totalutslipp, er helt uenig.

Forhandlinger om vår nære framtid står altså i stampe fordi kortsiktige økonomiske interesser settes foran miljøhensyn. Politikere klarer ikke snakke sammen, men nekter å akseptere hverandres synspunkt eller endre sine egne. Norge bruker store ord og skryter av sitt regnskogprosjekt uten å legge vekt på hvor beleielig det er for oss å benytte en for oss beskjeden sum penger utenlands, heller enn å satse massivt på forskning og utvikling av alternative energikilder som de neste generasjonene kan leve med, eller i det minste sikre et minimum av matsikkerhet. Bellona er blant dem som presenterer løsninger for karbonfangst og karbonnegativitet, men vi satser ynkelig lite.

 Norge er til tross for massive protester igang med å pumpe/dampe/skrape tjære ut av sand i Canadas natur og vi sender fisk på en mer en to måners reise tur-retur Kina for å få den billig nok, samtidig som vi lar hjemlige forbrytelser som Melkøya og renseanlegget på Mongstad svinne hen uten at de ansvarlige straffes.

Har du lest alt dette tidligere, sier du? Men ettersom du bretter melkekartonger til du er blå i trynet og sykler til jobben i godvær, så synes kanskje at du fortjener et par årlige ferieturer til fjerne himmelstrøk? Da tilhører du flertallet, ser det ut til.

Klimaet endrer seg. Havet stiger. Temperaturen øker. Store ledere klarer ikke å snakke konstruktivt sammen, men rir sine økonomiske kjepphester og gjemmer seg bak prestisjeprosjekt. Norge soler seg i glansen av bidrag til regnskogen, men står helt i skyggen av land som Spania og Portugal når det gjelder lyntog og vindmøller. Hver bidige dag bringer oss nærmere katastrofen da naturens toleranse for Homo Sapiens er overskredet. For nye undersøkelser viser at endringer ikke kommer gradvis, om du da ikke kaller eksponentielle kurver for myke overganger.

Få opp øynene, forbruk mindre og stem grønt!

 
Peru og Equador er eksotiske reisemål ...
Vi er den første generasjon som overlater planeten i en fysisk verre forfatning enn da vi fikk den. Vi misbruker henne ubarmhjertig, og et økende antall av oss innser dette, mens de fleste ser ut til å vike med blikket.  Hvordan vil samfunnet og individet reagere, den dag vi forstår at fremtidens armageddon ikke vil minne om nåtidens perverterte fråtsing? Vi står i fare for å reversere jordas klima med 250 millioner år, verre enn å lande på "gå direkte i fengsel" og "rykk tilbake til start" på en gang. Spillet tar slutt, mens leken er god.

Hva har dette med reiser å gjøre? Det har en hel del med reiser å gjøre. Det har med gjenbruk av håndklær, ecoturisme og sykkelferier å gjøre. Og det har naturligvis en hel haug med flyreiser å gjøre. Det er vannvittig og absurd at flyselskapene får lov til å kaste rabattbilletter etter oss, med en vag unnskyldning om at vi kan kjøpe klimabilletter attpå, frivillig. Kjøp en kvote, og forurens som du vil, til en latterlig lav pris. Det er skamfullt, pinlig og uforståelig.

Det skal koste å ødelegge planeten vår, og hyppige lange reiser er slett ingen menneskerett. Flyprisene må opp. Helst fem ganger. Ved å fly sjeldnere, men bli lengre, vil også opplevelsen av reisen bli bedre. Inntil katastrofen er synlig for oss alle, vil prisene imidlertid ikke økes, og folk vil fortsette å fly som gale. Enkelte idealisters avholdenhet vil ha null påvirkning, så derfor flyr jeg med god samvittighet. Jo mer jeg flyr, jo tidligere kommer katastrofen og jo før kommer prisøkningen slik at vi kan unngå den.

Det ser ikke ut til at vi fortjener bedre.

Jeg er fly forbanna - også når jeg flyr!

02 February, 2011

Opprør i Kairo

Aftenpostens illustrasjon av "opprørsplassen" Midan Tahrir
Hvis jeg ikke bor på "fabelaktige" Hotel Hussein med utsikt til moskeene Hussein og Al AZhar, har jeg ofte bodd i "Ismailia House Hotel". Det forekommer jeg at de har travle dager i deg, for utsikten fra det supre hjørne-rommet mitt er bedre enn bildet i Aftenposten. Hotellet er antakeligvis fullt av revolusjonære egyptere og journalister  nå, men under normale forhold er dette et supert sted for en fersk Kairo-turist.
Det Egyptiske museum er den røde bygningen øverst sentralt i bildet.
Ikke bare er du plassert midt i hjertet av byen, et steinkast fra det Egyptiske Museum og Nilen, men klientellet er en god blanding av ryggsekkturister og interessante sjeler som avlegger byen et lengre studie- eller arbeidsopphold. Trikset er jo å bo et sted hvor du kan få fred og bo sentralt, samtidig som du møter folk som kan inspirere deg. Jeg har møtt veldig interessante folk over de tørre frokostbollene på Hotel Ismailia, og utsikten er som sagt upåklagelig, fra riktig romnummer.
Natt over Midan Tahrir, alltid med tuting, summing og enkelte utrop.
Trafikken summer hele natten, og gir en lydkulisse av Egyptisk action, som dysser deg i søvn. Når dette er sagt, må jeg understreke at Hotel Hussein, på sin magiske plassering mellom Fishawy restaurant og plassen mellom de store moskeene – er et absolutt must, for her eksploderer sent på kvelden et lokalt folkeliv du aldri har opplevd maken til! Må oppleves!

God tur til Kairo – med eller uten Mubarak!