dette er niesen og nevøen til "onkel Paul" og i dag så har vi vært ute på en liten ekspedisjon... vi har funnet en salamander og en frosk og masse rumpetroll og en hel del med froske-egg eller no...! :D
Det var vel egentlig bare i en liten dam eller en innsjø hvor vi fant alt sammen, det er jo ganske kult at man kan finne så mye kult på en liten øy utenfor Danmark!
Det føltes ganske rart når frosken var i hånden til meg Sara som er niesen til Paul... den hoppet ut av hånden en gang og da måte min onkel fange den igjen! Ha-ha litt morsomt!!!
Kasper og frosken. Frosken foran.
Salamanderen hadde veldig fint mønster under på magen fordi det var en hannsalamander og den hadde masse store flekker eller små prikker i svart og oransje! :P Hunnene har ikke sånne prikker fordi de ikke behøver å vise seg så mye for hannene, mens hannene har bare prikker nå om våren fordi det er nå de skal parre seg! xP
Kasper som er nevøen til Paul vil si at han også har holdt en frosk. Når vi skulle fange frosken så vi først en i vannet som stakk av og så holdt onkel Paul på å tråkke på en, som han da med en gang plukket opp med håven. Vi hadde en stor bøtte kan man vel si, som vi hadde de levende tingene vi fant i. Huden til frosken var ganske slimete og klissete, jeg Sara fant en diger bille i vannet som onkel Paul sa kunne fly :O litt rart at den ikke fløy sin vei når vi holdt den fanget! xD
Salamandrehanner er noen av de peneste kryp som finnes!
To døgn: Natt og dager på stranden.
Etter at vi hadde sluppet ut alle de små skapningene kjørte vi videre og helt ut så langt det gikk an, for å så stikke ut på stranden, på stranden gikk vi litt bortover og så ville jeg snu... så vi gikk tilbake gjennom klittene som egentlig var veldig tungvingt men Paul fikk noen fine bilder av de blomstene som heter "natt og dag": Vi så også noen som padlet på ett ganske grunt område og onkel Paul sa at det er ganske tungt, for han som dere vet padler jo ganske mye!
På vei tilbake støvet det veldig etter bilen og hvis jeg skal være ærlig så liker jeg ikke den bilen vi kjørte i fordi den er så LITEN!!! Vår bil er mye større, jeg stanget jo i taket! :O aaauuuu!! xD
Vi fikk øye på øyet på en frosk ...
Når vi kjører inn i garasjen må vi med en gang ut igjen fordi da skal vi plutselig ut igjen og bort til en strand! Når vi kjører må jeg sitte bak! :( Vi kommer fram sammen med de andre, som er mormor, mamma, pappa og søsteren til mormor. Vi går ett lite stykke og kommer så til en flåte som henger fast i ett tau, og så må man dra seg over etter tauet og det er ikke akkurat lett! På flåten sto det med store bokstaver : MAX 3 PERSONER! så først går jeg og Kasper og mamma ombord og jeg og Kasper begynner hale å dra alt vi har og flåten beveger seg sakte bortover. Når vi har kommet oss over på den andre siden drar vi i tauet igjen og flåten beveger seg sakte på vei tilbake til de andre. så går mormor og søsteren hennes på flåten og vi begynner å dra igjen. når vi endelig har fått dra dem over så må vi dra flåten tilbake IGJEN!! Så er det pappa og onkel Paul sin tur, de er vel de tyngste, så til slutt måtte pappa dra fra flåten og da gikk det fort for seg!
En slitsom ferge.
Nede på stranden satt jeg, Kasper og pappa oppe i klittene og spiste daim og smil, mens mamma, mormor, onkel Paul og søsteren til mormor sto lengere nede med rumpene i været og lette etter rav! <3
Mamma fant nesten en hel fyrstikk eske med små stykker av rav. Da vi skulle hjem løp jeg og Kasper for å komme over flåten uten att de andre rakk å komme med, men det gikk litt skeis fordi de andre kom når vi var mitt utpå og pappa begynte å dra oss tilbake og da hadde vi ikke en eneste sjanse til å slippe unna! :( så pappa hoppet på og vi kjørte tilbake!
The point of no return ...
Kasper var oppe i tårnet og han synes det var morsomt, det var kansje fire trapper med ti trappetrinn i hver sånn ca. det var en mann som het Thorvall som bygde hele tårnet på egenhånd. Kasper synes at det var litt skummelt å stå på toppen og at det var langt ned... onkel Paul tvang egentlig Kasper opp den siste trappa! men det var jo egentlig der man kunne se ordentlig! han tenkte : TENK OM DET RASER! :O
Midt i Kattegat lå en unnselig dynge med sand, som etter istiden hevet seg til å bli begrodd og bebygget. Nå teller den dalende befolkning snaut 2000 innbyggere som i store trekk livnærer seg av fiske, jordbruk, pelsdyravl, turisme og serviceyrker. Høyeste punkt ruver 16 meter over havet og arealet utvider seg betydelig ved lavvann. Dette er Læsø, mors fødeøy. Min barndoms somre ble tilbragt her. Jeg var omgitt av dullende og bortskjemmende familiemedlemmer i Byrum, som er det eneste tettsted uten havn. Jeg nøt det. Der ble foreldrene mine gift og der er jeg døpt. I sin tid stilte vår familie med såvel sognerådsformann som politimester, brann- og redningstjeneste samt Tuborg-depot, i tillegg til landmenn og minkfarmer. Med så mye makt i en klan kunne vi lett mistenkes for mafiøs virksomhet, men slike konspirasjonsteorier gikk vi mirakuløst klar av. Nå hviler mange av disse i gården til den rødkalkede kirken.
Treverk klar til å skipes ut fra havnen i Østerby.
Jeg har definert mitt Læsø
Læsø er utvilsomt et sted som gir ro i sjelen og lykke i kroppen. Du sykler langs en snorrett grusvei og du sitter i sandklittene og lar halmens spisse strå stikke deg i glippen mellom skjorten og buksekanten. Selv etter alltid å ha bodd i Norge har jeg bevart et nært forhold til denne lille sandholmen hvor mor og far har sin pensjonist-tilværelse etter et langt liv i Oslo. Det blå tregjerdet har gitt far tilnavnet "Onkel Blå", og post adressert til "huset med det blå stakitt" kommer trygt ned i kassen deres.
Et blått trestakitt i Vesterø. Her bor Onkel Blå...
Ja, jeg elsker Læsø, selv om det naturligvis er utallige grunner til at jeg ikke kunne drømme om å bo her. Du får "Ø-kuller", en tilstand av galskap som i en viss grad også gjør seg gjeldende mellom fjellene i Bergen. Du må vekk. Alle vet alt. Du settes i bås. Lokalsamfunnets fordommer og frykt. Alt det der. Men slikt tar du ikke stilling til som turist og besøkende. Nøy deg med å elske.
Et vindu i Museumsgården, under tykt tangtak.
Elsk bindingsverksgårdenen med tangtak som du ikke har sett andre steder. Kjøp is med "guf" i kremmerhus og tillat deg en ubekymret grøn Tuborg selv om du kjører hjem. Fyll din kulturelle kvote med lokale kunstutstillinger. Dykk ned i en folder fra museumsforeningen og lær hvordan læsøboerne i tidligere tider fremprovoserte skibsforlis for å sikre seg sin rettmessige del av bergningslønnen. De var sjømenn som hentet inspirasjon og kjøkkenfliser fra fjerne kyster, mens kvinnene regjerte på hjemmefronten. Konene gravde torv, stelte dyr og organsierte økonomien. Selv i dag gjenkjenner du denne sta kraften, om du våger å se en læsøkvinne dypt i øynene.
Spill golf, let etter rav, spis en bedre middag og unn deg en terapeutisk skjønnhetsbehandling i en ombygd kirke. Elsk under en læsødyne produsert av ull fra øyas får, eller trekk på et par gode ullstrømper eller en jakke med opprinnelse hos "Læsø Strik". Fisk. Lei en kajakk.
Læsø Lysstøberi, velkommen.
Strø læsøsalt på ditt bløtkokte frokostegg og vit at øyas skatt en gang ble betalt med nettopp salt. I store mengder ble det produsert på øyas pannekakeflate sydende, hvor havvannet dampet inn i dertil egnede basseng før saltoppløsningen ble varmet videre over ild. Dette på bekostning av øyas skoger som brant opp i saltsydehyttene. En av disse er gjenoppbygget, med en betydelig manuell produksjon av havsalt. Det smaker fabelaktig. Elsk det, og elsk trærne som står på rekke og rad i plantasjer som læsøboerne omtaler som "skoger", selv om de mer likner innholdet i gigantiske fyrstikkesker satt på høykant. Innimellom stammene vokser kantareller og anemoner.
Lykken er å være barn på Læsø.
Fiskemannen finner det aller beste frem ...
Elsk hvordan dine barn, barnebarn, nieser eller nevøer tumler bekymringsløst omkring og utforsker et miljø helt annerledes enn drabantbyen eller villastrøket hjemme. La dem sette ny rekord i å drikke Cocio og bli blå på leppene før de tilstår at de fryser og vil opp av havet. Stopp opp hver gang noen vil mate et dyr på jordet, ri islandshester over lyng og strand og fryd dere over svin og høner og kalver og harer og fasaner.
Legg deg på magen og pek ut salamanderen i dammen og ha tålmodighet til å forklare hvorfor stjernene er klarere her og hvorfor solvarme trebrygger lukter av tjære. Kikk på den lyseblå kutteren på slippen og ta dem med inn til fiskemannen tidlig en morgen når disken bugner og du får spesiell behandling fordi han liker deg.
Tenk ikke på om du har hull på knærne, bustete hår, feil mønster på skjorten, mobiltelefonen i lomma eller alt det andre ditt byinstinkt tyster om. Legg forfengelighet, stress, avtalebok og detaljplanlegning igjen på "den andre siden", før du går ombord i fergen. Du er jo på Læsø.
Rav er forstenet harpiks som har brukt titalls millioner år på sin utvikling. Å lete etter rav er en lidenskap og hobby hos en gruppe fanatikere som trosser søvnbehov og harde klimatiske værfenomen.
Den store hemmelighet går ut på å være først ute på rett plass. Nå kan det graves og spyles opp i store mengder i Polen og de baltiske land, men de aller beste stykkene - med det flotteste fargespillet og den høyeste renheten - den skylles opp på strendene i Danmark. Selv har jeg i Tyrkia på halvannen meters avstand fått skryt fra en ravselger på markedet, som så at det jeg hadde i kjede rundt halsen var hans produkter langt overlegent!
Pinner og kull
Det er snakk om å være heldig med havstrømmer og bunnforhold. Etter en god høststorm kommer en masse spenndende partikler inn på stranden, små pinner (kalt ravpinner) og stykker av kull er tegn på at materiale med ravets tetthet skylles opp.
Nevø Kaspers lykkelige rav.
Bølgene som slår inn på stranden sorterer stein, skjell, tang og kvas etter massetettehet, og da rav er vesentlig lettere enn stein, skylles det ikke inn med småstein av samme størrelse. Er du i tvil om du har funnet ekte vare, kan du forsøke å "klikke" det mot tennene. Det skal da lyde mer som plast enn som glass. Skjønt ... selv om du ved utallige tilfeller forgjeves bøyer deg etter brune glasskår, gule skjellbiter og våte tangblærer, vil du de fleste gangene du bøyer deg etter et ekte stykke havrav ikke være i tvil. Det lyser mot deg som en unik og vakker gave.
De fleste ganger er du slett ikke i tvil - dette kan ikke være annet enn ekte Læsørav!
Fargen på ravet går fra mørk cognac til melkevit, i alle sjatteringer. Det kan inneholde ubestemmelige partikler av sand etc (i min familie omtalt som "møgrav") eller i svært sjeldne tilfeller frø, pollen eller endog insekter. Vi plukker alt vi ser, selv de aller latterligste minste stykker, som vi med et snev av påtatt forakt omtaler som "turistrav", ettersom vi naturligvis jakter på de større stykkene.
Jeg samler mitt i munnen ...
Å komme hjem til en gammel læsøsk ravsamler og se hva som befinner seg i fiskekassene under sengen kan gjøre enhver ravelsker svimmel. De forteller at man i læsøgårdene i tidligere tider benyttet ravet som brensel, ettersom dette oljeproduktet har høyt energiinnhold. Det er til å bli søvnløs av. Normalt er ikke stykkene større enn at de kan samles i en fyrstikkeske. Selv foretrekker jeg å legge dem under leppen. Ravet har i mange kulturer blitt benyttet i medisinen og som beskyttelse mot det onde, så jeg vil nok ikke ha vondt av å svelge et stykke i ny og ne ...
Hver klump har sin historie, sin flotte naturopplevelse, sin store glede.
Ravheksen
Rav omtales med en blanding av spøk og alvor, men alltid med respekt. Vi liker å si at "ravheksen" er der ute og fordeler godene. Hvis du er tålmodig, står tidlig opp og virkelig, virkelig vil glede deg over å være den som ser morgenens første stråler gjennomskinne en gylden klump, så skal du se at hun smiler til deg. Mirakuløst plasserer hun sin skatt for dine føtter, liggende på sort tang eller kanskje helt alene på ren sand, ulik alle andre men samtidig umiskjennelig. Det merkelige er at andre kan ha gått rett forbi uten å få øye på det, tilsynelatende blindet av magien fra havet...
... tusenvis av bittesmå stykker "turistrav" ... som også må verdsettes! ;o)
Dette blir påskethrillertrilogiens siste del. Jeg ankommer Danmark etter to usedvanlig gode opplevelser av uovertruffen svensk velvillighet, og innser plutselig at "Stena Danica" anløper Frederikshavn en god time etter at siste ferge setter kurs derfra til Læsø, som er min destinasjon for påsken. Håpløs planlagt vil noen si, slett ikke planlagt vil jeg mene. Jeg var altså strandet i en forblåst provinsby i Jylland første fredag i påsken, uten umiddelbare tilbud for overnatting. Å sove er en menneskerett som jeg nødig betaler for, så jeg så meg rundt ...
I andre byer har jeg overnattet hos brannvesen, legevakt, hjem for hjemløse, havnelager eller togstasjoner. Så vidt meg bekjent er Frederikshavns eneste tilnærmet døgnåpne etablissement den slitne puben "Lykten", hvor klientellet kastes ut en time om morgenen så de får feid lokalet. Den frister ikke. For mange år siden var jeg i samme knipe her, og gikk på kino. I billettluken spurte jeg om å få bli med billettøren hjem, hvilket hun innvilget, men den løsningen har jeg ikke tro på i dag.
Jeg har ikke med meg sovepose, så det er for kaldt til å sove ute, men det bør være muligheter her nede på havnen. De har jo et temmelig stort verft, og flere båter ligger inne. Ved nærmere ettertanke har jeg overnattet i båter ved flere anledninger, så jeg går inn mellom de gamle mursteinsbygningene. Det er lys i Bastøfergen, som her ligger i tørrdokk, ellers ser det bokstavelig talt mørkt ut. En kar i en lift pusser på skroget, selv om det nærmer seg midnatt. Landgangen er nede. :o)
Moss-Horten passasjerer kan glede seg ...
Bildekkene er nymalt, jeg er redd for å sette røde fotspor i det grå, men det er visst tørt. For å styrke min samvittighet går jeg opp på øvre dekk, hvor kaptein og mannskap har lugarer. Alle dører er åpne, men jeg finner ingen folk, selv ikke når jeg hoier. Det er likevel sikkert at de vil dukke opp, men det er jo fredag, så de er vel på byen.
Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, men aller best å være helt ubemerket, så jeg finner en plass i salongen hvor de ikke finner meg når de kommer ombord utpå natta. Her er det varmt, lys og strøm til Mac'en, så jeg sitter og skriver en stund før jeg legger meg på tvers over noen temmelig komfortable seter. Ingen oppdager meg. Natten er sikret ... og ja, jeg rekker første ferge til Læsø neste morgen. Nå er det påske! Ha en fin en!
OK, jeg er ikke perfekt. Ikke i det hele tatt, og jeg har lenge hatt mistanke om nettopp det, men nå har jeg fått det serielt bekreftet. Først fikk jeg krisehjelp av Swebus, og så - etter ankomst Gøteborg - oppdager jeg at venninnen jeg har tenkt å avlegg et besøk er på ferie et annet sted. Det er ikke helt ideellt, ettersom jeg står med billett til Stena Danica i morgen.
... de levde opp til mottoet!
Jeg har klokkertro på det gode i mennesket, og ettersom fergeavgangen er daglig klokken 19.30, og jeg har rikelig med tid fram til den avgangen, slentrer jeg passe tilfreds gjennom Gøteborgs vakre by. Utallige kafeer og rimelige spisesteder virker forlokkende i duskregnet, men jeg tenker det er best å finne veien til fergen ettersom jeg har det med å glemme tiden når jeg først setter meg ned. Jeg har alltid likt Gøteborg.
Inne på terminalen velger jeg naturligvis den av skrankene som betjenes av funksjonæren jeg intuitivt har mest tro på, nemlig Fredrika. Det går opp for meg at avgangen er 18.30 og ikke 19.30, hvilket passer meg fint, ettersom klokken allerede er 18.05. Godt jeg ikke tok en halv times kaffepause. Og intuisjonen ... den slår til:
Jeg skal på påskeferie, og har lånt ut leiligheten min til to hyggelige Couch Surfere som har min eneste nøkkel til ytterdøra. Mine gjester var allrede på sightseeing da jeg smekket meg ut, og oppdaget jeg at jeg hadde glemt astmainhalatoren min inne i leiligheten. Jeg trenger den ikke så ofte, men når jeg trenger den, er det virkelig ikke bra ikke å ha den. Bussen gikk kort etter, så jeg måtte tenke nytt ...
Løsningen ble å ringe min gode venn Frode, og mirakuløst nok skulle han kjøre sydover ut av Oslo, med mulighet til å ta med en ekstra inhalator han har hatt liggende hos seg. Spørsmålet var om bussjåføren, som skal kjøre non-stop Oslo-Uddevalla, ville være villig til å gjøre trafikkale sprell underveis.
- herved anbefalt!
Fyren var svensk, med solbriller, moustache og en ruteplan å forholde seg til. Denne menneskekategorien har jeg veldig lite erfaring med, men han så umiddelbart ut som en god mann, så jeg hadde høye forhåpninger. Se videoen og vurder selv om ikke Swebus blir ditt selskap neste gang du skal til Gøteborg uten medisinen din - hjertelig mange takk for god service Swebus! Dere kan ha reddet meg fra en tungpustet påskefeiring.
Trondarnes Folehøgskole har et spennende elevkull.
Læreryrket på en folkehøgskole er ikke noe for meg, det ville gått inn på meg i for stor grad, noe jeg ble minnet på i løpet af besøket på Trondarnes Folkehøgskole i Harstad. Elever på folkehøgskoler er nemlig ikke helt som andre elever. De bor ofte hjemmefra for første gang, de kommer fra alle slags bakgrunner og de skal eksperimentere med livet og tanker og andre mennesker - kort sagt drive livslæring. Lærekurven er bratt for mange. For noen få blir den for bratt, og de faller fra, men for de fleste blir det et år de ser tilbake på med glede. De fikk venner for livet, mulighet til å utvikle sine interesser og tid til å reflektere over hvilken vei de skal gå videre.
Det teoretisk faglige kan komme i skyggen av det praktisk sosiale på en folkehøgskole, det ligger i institusjonens natur. Under mine besøk får jeg god kontakt både med lærere og elever, og er imponert over ressursene hos lærerne og den positive kraft som råder blant elevene. Det virker som om de tar ansvar for hverandre og lærer å gi hverandre nødvendig rom. Ikke uten knuff og skandaler selvsagt, men de kommer tett innpå medelever med andre utfordringer og verdigrunnlag enn dem selv, og utfordres både på sin sosiale samvittighet og toleranse.
lærere og elev ... (R.I.P. Åsta, 22.07)
Foredragene mine er spontant planlagt. Det er visse momenter jeg forsøker å få med, selv om det tilsynelatende kommer litt hulter til bulter i framføringen. På Trondarnes, som jeg besøkte denne uken, er jeg spesielt glad for at jeg husket å understreke at det alltid er elever i salen som har hatt større utfordringer enn det jeg har. At jeg har syklet og padlet langt og lenge, og vært tørst og sliten og rådvill, alt dette har vært selvvalgt.
Jeg har ikke erfart rusmisbruk, følt meg utstøtt av et lokalsamfunn, fått barn alt for tidlig eller med vilje påført meg selv skade. I ethvert publikum finnes slike skjebner og noen elever har kjempet hardere slag enn det jeg har.
I løpet av noen dager på en skole kommer slike historier for en dag. Det er derfor jeg setter pris på å ha romslig med tid, slik at jeg blir kjent med elevene. "Du er veldig OK å snakke med," fikk jeg høre på Trondarnes, av en som fortalte meg sin historie. Jeg må si takk i like måte, til flere enn henne.
Det er interessant å lytte og det er godt å dele, i en gjensidig læreprosess som dessuten direkte inspirerer meg til å holde foredragene. Mest av alt har jeg lyst til å ta tak i skuldrene til hver og en av elevene å gjenta hundre ganger at de ikke må være redd for å begå små feil i livet, at de må bygge seg selv opp, at de kun er deres eget ansvar og at de for all del ikke må sløse bort livet sitt. Jeg har lyst til å forstå hvilke utfordringer de har, og oppmuntre dem til å finne sine egne løsninger.
Nei, jeg kunne nok ikke bli lærer, til det blir jeg alt for personlig involvert. Det ville føles som å overta et nytt kull fosterbarn hvert år.
god skilting ...
Tiden på Trondarnes var virkelig interessant. Jeg hadde et foto-foredrag på tirsdag og hovedseminaret på torsdag. På onsdagen fikk jeg henge med til "Polar Zoo", som er en drøy times kjøretur fra Harstad. I tillegg rigget vi i siste liten opp et mini-fotoatelier som en demonstrasjon på at det er mye du kan få til med enkle midler.
Da vi satt i bussen på vei til denne verdens nordligste dyrepark, så jeg for meg at det kunne bli en utfordring å holde humøret oppe hos 16-24-åringene. De er vant til videospill og action. "Hvor spennende kan det egentlig være med noen forhutlede arktiske dyr," tenkte jeg. Denne bekymringen ble gjort grundig til skamme, for da vi ble vist rundt av en svensk dyrepasser med to bøtter kjøtt, fikk vi en virkelig flott presentasjon av alt parken hadde å by på, og entusiasmen var på topp.
Guppebilde
Nærheten til dyrene var fascinerende, og de så ut til å ha det godt. Dette har jeg allerede vist i videoen jeg klippet sammen av bitene i kompaktkameraet mitt, men jeg har lyst til også å dele bildene, så her lar jeg Polar Zoo slippe til med et knippe av sine høyst sympatiske dyr.
Jeg har latt dere vente litt på resultatet av fotografering i nord, men galleri skal det bli. Denne bildesamlingen fra min tre ukers turne i Lofoten og Troms gir et bra inntrykk av opplevelsene jeg har vært heldig å bli til del. Været har vært fabelaktig da jeg trengte det mest, naturen er av den mest spektakulære som kan oppleves og folk jeg har møtt ... vel, de skal jeg komme nærmere inn på i neste blogginnlegg. I dag må dere nøye dere med galleriet, jeg håper det faller i smak!
Enda en fin dag i Nord-Norge. Jeg ble med elevene på Trondarnes Folkehøgskole til Polar Zoo, et stykke utenfor Harstad. Flere bilder kommer snart i galleriet som er på trappene, men ta en kikk på videoen jeg limte sammen. Jeg var overrasket over nærheten vi fikk til dyrene, og anbefaler opplevelsen!
Det var en herlig dag. Den tilhørende bloggposten heter "Hundene på 69°Nord", men nå satte jeg sammen denne lille sekvensen. Takk til stipendiatene Hilde og Andrea som tok meg på en tur ut i nysnøen. Jeg fikk selv kjøre mesteparten av turen, og pakket lystret fint. Veldig moro!
Bikkjene hadde en hard jobb langsmed løypa som var kjørt opp med snøscooter om morgenen. Snøen fortsatte å falle, og naturen var herlig stille og fin. Opptaket er i likhet med de andre videosnuttene på denne runden tatt med kompaktkamera, så ikke forvent all verden.
Ja, du leste riktig, jeg fløy en Orion! En hel, diger, firemotors Orion, opplevelsen var akkurat så herlig og artig som det lyder som, men været gjorde stuntet helt uforglemmelig!
Jeg var på Andenes, flybasen lengst nort på Andøya, hvor en fin blanding menige og befal bivånet presentasjonen min kvelden før. Etter en sen natt over mac'en sov jeg tungt klokken 08.10, i visshet om at jeg først skulle opp klokken 10.00 og kunne sove videre i bil underveis til Ramsund, hvor neste foredrag skulle skje i går kveld. Så ringte telefonen.
"Hei, unnskyld for at jeg vekker deg, men jeg syntes jeg måtte ringe..." sa idretts- og velderdsoffiser Eli Beckhaug. "Du har muligheten for å sitte på med en Orion, vil du heller det?" Soleklart!
En kikk ut av vinduet viste at det var akkurat dét - soleklart - selv om værmeldingen hadde sagt noe helt annet, akkurat som forleden dag da jeg tok fjellheisen opp over Tromsø, og som dagen ble på Reine i Lofoten da jeg utforsket bygda. Klart jeg er klar!
Elin plukket meg opp, jeg dro med meg litt frokost fra super'n og ble satt av ved operasjonsavdelingen på basen. Hyggelig folk hilste og serverte kaffe. Mange fine jakkemerker svinset rundt, de fleste hadde 333 skvadronens helgen på venstre skulder; "The Saints". Eli sa snart pent farvel, og jeg var i skvadronsjef LtCol Berg-Olsens svært trygge hender.
I døra dukker en flyger opp, og spør om han skal med, om det er bruk for ham?
"Du har vel viktigere ting å gjøre, er du ikke på kurs?" svarer sjefen.
Jeg ser forundret på ham og lurer på om disse flygningene er basert på frivillighet.
"Neida, men vi har en maks besetning på ti, selv om det holder med fire for å gjennomføre en flygning, og i dag trenger vi ikke alle."
Jeg forstår det slik at han faktisk er litt skuffet over det strålende været, ettersom øvelsesmomentet er instrumentiell innflygning. Da hadde vel tåke og ruskevær vært passende, men besetningen er svært happy med tanke på den fine utsikten vi vil få.
En Orion har fire propeller. Dette flyet er av en modell med konstant antall omdreininger på propellene, som endrer vinkel for å gi økt fremdrift. Mer gass gir altså mer drifstoff og økt fart ved samme turtall. Propellbladende er brede og runde i tuppen, annerledes enn de på Herkules'en jeg fløy inn til Banda Ache. Dette er med på å gjøre flyet langsommere, men med større arbeidsrekkevidde. Det harmoniserer godt med arbeidsoppgaven, som her er å overvåke nordområdene.
Under flyet er det plassert målesonder som kan droppes i havet for ubåtsøk, de kan lytte etter radarsignaler, etter propellyder, etter stort sett alt som et fientlig fartøy gir fra seg, får jeg inntrykk av. Inne i flykroppen har de også rekker av sonder, som kan programmeres til bestemte dyp og oppgaver før de droppes ned gjennom kanaler i gulvet. Det er tre-fire lyttestasjoner ombord, som bemannes med personell som ikke trengs på denne turen.
Orion'en kan også bære et par bomber og torpedoer, men det letter mitt fredsommelige hjerte når Berg-Olsen forklarer at det som henger under bombesiktet er to redningsflåter.
"Det er et Canadisk system," forklarer han. "Flåtene er forbundet med en line, og droppes oppvinds, på hver side av båten som er i nød, slik at flåtene driver ned på hver side av havaristen, og lina henger seg opp."
LtCol Berg-Olsen med annenpilot og maskinist.
Foran i Cockpiten ønskes jeg "velkommen til 50-tallet." Her er det massevis av dulpeditter, og lite er endret de siste tiårene. Vi er derfor avhengig av en maskinist, som tar plass i midten, bak pilotene. Han styrer motorkraften og flere rekker med brytere og knapper.
"Hvis du skjønner at det går til helvete setter du deg her," sier skvadronsjefen, og forsikrer at det er svært usannsynlig. Da skal jeg altså ta plass bak hans sete, med ryggen mot fartsretningen. Han har et ungdommelig kjekt utseende, akkurat slik en pilot skal se ut, men grå tinninger og jakkemerket med 5000 flytimer signaliserer at han klatret lenge til graden sin.
Annenflyger og maskinist er yngre, men ikke unge. De kommuniserer i hodetelefonene som også er koblet på min, slik at jeg hører praten med tårnet og den eviglange sjekklisten de går igjennom. Først er det vanskelig å forstå hva som blir sagt, det skurrer litt og er utydelig, en blanding av norsk eller engelsk. Dette har de gjort mange ganger før, men slurver ikke. Jeg grubler litt på hva det er ved dem som høres så tøft og barskt ut, og så slår det meg at det faktisk skyldes at de ikke snakker tøft og barskt. Praten går på rutine, uten unødige ord. Kun fakta, kun det som skal til for å få oss forskriftsmessig i luften.
Vel, kanskje ikke helt. En aprilspøk fra basen dukker opp i praten, og blir avfeid av sjefen som dårlig. Da høres han faktisk litt tøff ut.
En av dagens mange gode nyheter er at vi ikke skal rett til Evenes, som er min destinasjon. Først skal det touches ned i Tromsø, på Evenes og Bardufoss, og vi har god tid, sies det. Dette er altså en øvelse, og ikke en tjeneste utelukkende for min skyld, forsikrer de. Det ville harmonere temmelig dårlig med at jeg tidligere har vært "Fly Forbana", hvis jeg nå bestilte privatfly for å slippe kjøreturen...
Vi tar av og ser Troms bre seg ut mot øst. Jeg får pekt ut Malangsfjorden som går inn mot Folkehøyskolen 69 grader Nord og Kvaløyas hvite topper ser uberørte og ubestigelige ut, under et tykt lag ny snø. Så snur vi, nærmer oss Tromsø fra nord og gjennomfører en korrekt landinsprosedyre. Det er så mange kommandoer, så mye tall og beskjeder att og fram til tårnet at jeg tar meg i å lure på om dette egentlig er morsomt å drive på med. Det er så kontrollert.
"Verdens beste arbeidsplass," hadde annenpiloten kalt det, og det er klart at utsikten ikke kunne være bedre, kaffen serveres av en kar bak i flyet og plutselig er det "Daim-tid" da Berg-Olsen tryller fram sjokolade.
"Hvor fikk du den fra?" spør annenpiloten.
"Fra veska mi," er svaret. Det lyder altså tøft, selv når en pilot byr på en Daim.
Tromsø, med brua, ishavskatedralen, verdens nordligste borger-bar og fjellheisen...
Så er det tid for dagens aller beste nyhet. Vi er på vei sydover igjen, jeg har sett ned på Fjellheisen og ferga fra Vikranes, Hurtigruta og hele Tromsø. Egentlig er jeg mer enn tilfredsstilt. Men så hører jeg fra sjefen si:
"-Nå kan du gi plassen til Paul."
Annenpiloten lar setet skli bakover, og tak av seg hodetelefonene. Nei så dæven ...
Jeg tar plass, holder i stikka, eller rattet eller hva det kalles, og leverer kameraet mitt til flygeren som nå står bak meg. Vi flyr mellom fjellene.
"Fly in fjorden til høyre," får jeg beskjed om.
Tro det eller ei ... jeg har stikka!
Instrumentpanelet foran meg er ikke ulikt flysimulatorer jeg har forsøkt. Jeg legger over, bare litt, bare pent, bare slik at vi gjør en helt grei sving. Så trekker jeg stikka litt mot meg. Jada, nesa stiger. Jeg dytter den litt fram, og vi synker igjen. "Hvor lavt har dere lov til å fly?" spør jeg.
"Hvis du lar meg ta kontrollen, skal jeg vise deg," svarer Berg-Olsen. "Vi kan fly i en høyde av 60 meter." Etter få sekunder er det det vi gjør. Småbruk virker slett ikke så små, der de farer forbi. Eller rettere sagt, der vi farer forbi. "Nå setter jeg på autopilot, så du holder høyden," sier sjefen, så flyr jeg videre, i en Orion, seksti meter over saltvannet.
"Det er jo dette som er gøy, dere må vel øve på å fly uten alle de der tabellene deres, i tilfelle ting tilspisser seg? Jeg mener, litt som å øve med bil på glattkjøringsbane..."
"Det er jo det vi gjør nå." LtCol Berg-Olsen har en artig måte å gjøre seg forstått på.
"Hva hvis det dukker opp et fjell, rett foran oss, hva kan denne store dingsen utrette da?," lurer jeg på.
Som du roper i skogen får du svar. Jeg overlater igjen kontrollen til Berg-Olsen, maskinisten gir masse guffe, og noe skjer. Mye skjer, faktisk. Blodet presses nedover i halsen og setter meg i en noe svimmel tilstand, mens altimeteret får orgasme foran meg. Dette er fabelaktig. Vi kan såvisst svinge også, for plutselig står horisonten på høykant og vi vrenger rundt, igjen med mer G-krefter enn jeg strengt tatt hadde forventet av et stort overvåkingsfly.
Ferga jeg tok forleden skimtes så vidt nedi fjorden.
"Ta henne opp til 6000 fot og ta nordlig retning," hører jeg i hodetelefonene. Maskinisten gir på litt og jeg spør hvilken stigningsgrad som anbefales. Mellom fire og fem gir mest fart og effekt. Instrumentent regner ut forholdet mellom retning og avdrift.
"Du gjør det bra," sier Berg -Olsen.
Det bærer nordover, altimeteret ruller jevnt inntil jeg bikker stikka framover igjen. Mission accomplished, vi bytter sete igjen.
Det blir Evenes, Bardufoss og Evenes igjen under blå himmel og klar sikt. Vi taxer bortover banen og vet ikke helt hvor vi skal før tårnet gir beskjed om å stoppe borte hos dem. Gode håndtrykk og propellstøy, så tar de av igjen. Jeg betrakter flyet som planer ut og glir inn mellom fjellene, og tankene mine går til en annen flyger jeg en gang møtte.
Birger Tidemann-Johannessen tjenestegjorde som norsk pilot med Spitfire over Normandie under D-dagen. Eneste gang jeg har satt mine ben på Theatercafeen var på date med ham. Han fortalte blant annet om hvordan de fikk blackout under stupbombing og kviknet til sekunder senere, hjulpet av kulda som trengte hjennom de tynne skinndressene.
Flygere har alltid tilhørt barskingene - de er litt mystiske og alltid kjekke. Jeg tror de må være kjønnsbalansens maskuline svar på sykepleiere.
Tusen hjertelig takk, karer. En fenomenal opplevelse!
Image is everything, og turisme blir stadig viktigere, men har ikke Tromsø gått litt for langt når de nå har omdøpt verdens nordligste Burger King til "Borger King", ettersom den befinner seg i den historisk verdsatte Amtmannsgården til ærverdige Peder Figenschou, den første med borgerskap i byen? At han dro igang en burgerbar i 1794 er utvilsomt kuriøst, men det er vel ikke så rart at den på den tiden var best i by´n - tipper at hurtigmat-konkurransen var beskjeden på den tiden.
På nordgående Hurtigrute overhørte jeg en underholdende prat mellom engelskspråklige turister. Med Lofoten glidende forbi utenfor panoramavinduene, diskuterte de om burgeren i Tromsø kunne være bedre enn den i Trondheim, og de så med spenning fram til å smake verdens nordligste. Det var slik jeg først hørte om rekordburgerne, og derfor jeg selv så nærmere etter, da jeg gikk forbi (uten å gå inn!).
At Tromsøs turistmyndigheter framover velger å basere byens image på "besteburgerlige" tilbud kan skyldes at Mack bryggeri forflyttes til inn på Malanghalvøya. De må altså slutte å profilere seg som byen med verdens nordligste bryggeri, noe som i første omgang kan synes som et stort tap, men som kan vise seg å vendes til økonomisk triumf. Money talks, og pengesterke feriegjester har åpenbart et tettere forhold til verdensomspennende burgerkjeder enn et obskurt ølmerke som anbefales som følge til måsegg.
Hva synes du? Er det lurt av Nordens Paris å fronte seg med "Big Borger" hele året framfor nordlys kun om vinteren, en ganske liten "Ishavs-katedral" eller sommernetter som fratar deg nattesøvnen?
... når jeg først var på jakt etter skilt, fant jeg et par til. Jeg velger følgelig å gi Tromsø Håndverksservice litt gratis reklame her, til trøst for at de et halvt år etter anskaffelse av ny bil ikke var "opppmerksomme" på trykkfeilen på bilen!
Et nytt og fancy boligkompleks har også vært litt uheldige med skilt og følelsesliv. Skiltets størrelse og plassering skulle gjøre det helt unødvendig å velge en underlig delt bunnfarge, men at de "beklager" at de kommer til å taue deg bort, det er en emosjonell flikk-flakk. De klager faktisk over sin egen atferd før de praktiserer den, som om de kommer til å være utilregnelige i gjerningsøyeblikket.
