Gadget galore!

Nå går det helt over stokk og stein her. Avreisen er to uker unna og jeg har krampaktig mye å gjøre, men det meste av utstyret er nå under kontroll. Jeg har fått fantastisk hjelp av leverandører som bidrar med det beste markedet byr på, og jeg har fått utbetalt et forskudd på årets oppgaver som har satt meg istand til å kjøpe inn det jeg trenger av hard- og mykvare. En ting er sikkert som banken. Dette prosjektet står og faller med min egeninnsats, for intet syklende enmanns multivisjonseventyr har vært bedre utstyrt. Noen sinne. Noe sted

Det virker råflott, snobbete og nerdete å dra på tur med det jeg nå forsøker å få plass til i nye røde bager og splitter ny tilhenger bak flunkende ny sykkel. At utrustningen er bygget opp fra bunnen, skyldes delvis at et par av sponsorene mine er byttet ut (tusen takk til de gamle og svært velkommen til de nye!) og at den eventyrlige Norges-turneen jeg nå skal ut på, er på oppdrag fra Boreal Transport. Boreal har rød og hvit logo. Pauls Planet har rød og hvit logo. Ortlieb har røde bager. Brynje har rødt nettingundertøy. Bontrager har hvit hjelm. Skjønner ... dette blir litt av en snobbetur! Jeg er til og med i den grad blærete at jeg er i ferd med å få trykket opp en "Tour Boreal" T-trøye. Hvor skal dette ende? Kanskje skal jeg få brodert jakkemerker med egen logo? Jepp. De er i produksjon. Det har tilta for meg.

All organisering og anskaffing holder meg opptatt, men jeg klarer ikke å skjule en nervøsitet og ikke ubetydelig angst. Denne oppgaven blir annerledes alle mine tidligere prosjekt, i og med at oppgaven er mer definert, både med hensyn til tid og tema. Egentlig er det akkurat det jeg trenger, for å bli flinkere til det jeg gjør. Og som sagt er det ikke utstyret det står på, så jeg må ta støyten selv...

Mer kommer. Både om utstyret, oppgaven og angsten.

Vårløsning

Når det blir høst, overraskes jeg hvert år av hvor vakkert det er. Fargene er alltid mer intense enn jeg husker dem. Om vinteren er refleksene fra den frosne, blinkende snøen skarpere enn i noen tidligere istider. Nå varmer sola igjen, og den har aldri varmet så godt.

Årets vårløsning er forskjellig fra alle andre. For meg gjelder det ikke bare sola, men ikke minst alle de gode nyhetene jeg har fått i det siste - faktisk er det som om jeg er omfavnet av ett eller annet som vil meg kun godt for tiden. Det kom en for eksempel en hjertevarm mail fra en for meg ukjent kar i Nordland som har hørt jeg skal sykle i år, og ønsket meg velkommen til dusj og seng. En annen mail kom fra Tromsø, fra eieren av bygget jeg fleipet med i dette blogginnlegget. Han ville bare si at han syntes det var veldig morsomt. Det er herlig å få slike brev.
    Mer dramatisk var meldingen fra Gyldendal forlag om at jeg kan overta restopplaget på den siste boken min til en svært lav pris. Det er midt i blinken for meg, for jeg har allerede en idé om hvordan de kan komme svært godt til nytte. Hvis noen trenger et "klassesett" har jeg nå gode rabatter...

Prosjektet om Færøyene og Island har virkelig drøyd ut i tid. Meningen var jo at det skulle havne på riksdekkende fjernsyn. Det virket logisk. Likevel er det ikke alltid det logiske som er morsomst og gir mest frihet, noe jeg opplevde mye av etter alle avslagene jeg fikk. Alle hadde likt innholdet, men sa av forskjellige grunner nei, hvilket senket humøret mitt over en ganske lang periode.
    Nå er materialet redigert ferdig. Det har blitt fjorten program á tolv minutter, og jeg har igjen møtt de helt rette folkene. Vi snakker om ildsjeler, nemlig TV8, som er på full fart framover. De er virkelig bra folk å jobbe med, og andre nær-TV stasjoner har gitt samme signal, så vent og se - snart dukker jeg opp i en kabel nær deg! Følelsen av å gjøre historien til det den fortjener er svært tilfredsstillende.

Aller viktigst for meg er likevel avtalen med Boreal Transport. Det er nemlig det firmaet jeg skal jobbe for i år. Det var mitt innlegg om den herlige bussjåføren fra Bergen til Stavanger som fenget deres interesse for meg. Nylig skrev jeg også om opplevelsen på hurtigbåten Fløyfjell på rute mellom Tromsø og Harstad. Det er svært mye positive holdninger i det firmaet, og de har en ganske spesiell personalpolitikk. Det er deres forslag at jeg skal bruke dette året på å besøke alle deres avdelinger, lete etter gode historier blant de ansatte og inspirere med foredrag. Det skal filmes, fotograferes, skrives og redigeres, og jeg kjenner et ikke ubetydelig prestasjonspress.
    Noe av det beste ved avtalen er tilliten jeg er vist. Selv om jeg stort sett jobber alene, har jeg ikke noe prinsipielt mot samarbeid, men jeg kan velge å ikke jobbe med folk jeg ikke føler en god kjemi med. Så mye desto bedre er det å møte folk som i Boreal. De stoler på meg og har gitt meg et forskudd som har gjort det mulig for meg å anskaffe alt utstyr jeg mangler. Det kommer mer om det senere.

Det er flere ihuga positivister. I morgen skal jeg ut å snakke med en av de aller største, Robert Foss, importøren av Trek sykler. Han har med sin holdning til livet løftet meg opp fra pessimisme ved et par anledninger - og har fabelaktig utstyr. Folk smiler til meg på bussen. Folkehøgskolen Bakketun har virkelig mast for å få meg rett etter påske, så jeg må sykle innom der. Sjelden har jeg vært så ønsket av noen som ikke har engasjert meg tidligere. Slikt blir man jo glad av.

Så kjære venner og lesere. Bruk våren som påskudd til å smile, løpe og le. Gå ut å bli våte i regnet og varme i sola. Vær det mennesket dere helst vil være - slipp dere løs.

Det er vårløsning.

Brunkollen i Bærumsmarka

Til meg må du ikke finne på å si "jeg har en hytte du kan få låne" eller "... et gjesterom til deg" uten virkelig å mene det, for før eller senere tar jeg deg på ordet. Så fort den første av de to setningene falt ved en festlig anledning tidligere i år, var hyttetur uunngåelig. Hvem kan motstå en romslig kåk uten strøm og vann, når den attpåtil ligger et steinkast fra byen?

følg blå løype ...

Brunkollen turisthytte
Brunkollen er en flott serveringsplass i Bærumsmarka. Den ligger tre kilometer fra Skytterkollen, ovenfor Ila Landsfengsel, der bussen stopper. Jeg stilte opp på fredag for å møte vår velgjører, som viste vei til det som tidligere har vært en speiderhytte. Det er mange av dem i dette området, mens antallet speidere er i sørgelig tilbakegang. Dermed blir det hytter til overs, etter hva jeg forstår. Med stappa sekk kommer jeg opp til selveste Brunkollen, hvor vi ikke kan motstå lukten fra Kristins berømte skolebrød. Været er herlig, og hytta vi skal til, ligger ikke langt unna.

Min favorittfamilie!

En grunn til at jeg som oftest reiser alene, kan være at jeg er relativt svak på å organisere andre. Slik ser det i hvert fall ut her og nå. Jeg må nemlig ned for å hente først en familie, og umiddelbart etterpå må jeg løpe ned for å hente en venninne som er i følge med en annen kar med datteren hans. Det har blitt mørkt, men vi har lykter og jeg husker stivalgene etter den første repetisjonen. Men det er glatt og til tider bratt...

Solnedgang fra Brunkollen.

    Ettersom ingen andre har lært seg stien, må jeg bare kaste av meg bagasjen og løpe ned igjen. Nok en venninne har nemlig meldt sin ankomst, litt forsinket. Jeg faller saftig på ryggen. Etter at du passerer førti, er det med en porsjon frykt du treffer bakken etter frie fall, men denne gangen er jeg heldig. Og hun står der, i natten, og lemper øl og vin over i min sekk.

liten og stor

Hyggetur
Dette var primært tenkt å være en skitur, men den råtne hålken som preger terrenget er ikke egnet til mye, aller minst skigåing. Derfor har vi en utmerket unnskyldning for ikke å gjøre annet enn å hygge, og hytteturer er gode anledninger for å snakke, spise og drikke sammen. Ungene slukner på sofaen og klokken blir på en uforklarlig måte fem om morgenen før noen  kikker på den.

Oslo er en perfekt hovedstad!

Intet er bedre enn barn som sover lenge om morgenen. Vi vekkes utpå søndagen av tre blide sjarmetroll.  Temaet på madrassen er om jeg har så mye hår i ørene at det kan flettes, og hvor lenge man må spare for å få skikkelig navlelo.
    Noen må hjem, mens andre kommer. Det vil si at jeg må gjøre to turer til langs den hasardiøse stien, først etter to mødre, tre unger og et kjærestepar og seint på kvelden etter en etterslenger som ikke kunne forlate oppussingen av entreen sin. Jeg faller igjen, og legger med deg grunnlaget for hva som utover kvelden blir en blå langfinger.

Grillet mais er digg og løsningen oppunder taket er genial!

I løpet av disse to dagene har vi vært to russere, en kineser, en nederlender, en rumener, en USAner og fire nordmenn på tur, foruten seks unger og en tenåring. Det er morsomt. Enkelte av dem var ukjent med begrepet "norsk hyttetur", og jeg må beklage at jeg ikke påpekte at trillebag og dunejakke ikke er perfekt utrustning for bratt terreng, men alle tok det sporty.

Det er det som er bra med gode venner. Du har sosialt slingringsmonn, du kan være deg selv og du møter forståelse. Inntil en viss grad, naturligvis...  ;o)

Overbalanse som følge av overlast.

Retur søndag kveld.

Så det er faktisk helt greit, ikke alltid å dra på tur alene.



God reise

Lofoten Folkehøgskole

nødløsningen

Lofoten Folkehøgskole har jeg besøkt før. Utsikten fra rommet er vidunderlig, rett attmed kaia, med fjell og kirkespir. Forrige gang var jeg frisk. I dag er jeg ikke frisk. Jeg snufser og snørrer og er rett og slett ikke i foredragsform, og har utsatt kuren til siste kvelden. For jeg vet jo hva som skal til. Heldigvis har kokka en hel rå hvitløk, og jeg har selv en banan. Tårene triller nedover ansiktet mens jeg trøkker i meg de mange fedene som er stukket ned i den litt lindrende frukten.

Elevene her har foto, surf og friluftsliv i forskjellige former på timeplanen. Det er en relativt "kul" faktor hos mange av dem, kanskje litt i meste laget. Slik blir det gjerne litt skiller av, og det er ett eller annet hos dette kullet som byr litt på utfordringer, selv om de later til å være en veldig sympatisk gjeng.

...et PERFEKT folkehøgskolerom - sosialt kaos!

    Et par av elevene forteller meg ting som inspirerer til å tenke litt. Jeg legger meg til å omskrive foredraget, og er ferdig klokken 03.00. Jeg går rett på turbeskrivelsen, vrir mellomtemaet mer til mobbing og til utfordringen det er å utforske seg selv. Dette siste temaet har i media mer med størrelse og bruk av penis å gjøre, enn å finne ut om egne tanker, etikk og følelser. Resultatet blir bra.
    Jeg er i litt provokasjonsmodus, kjenner jeg. Derfor har jeg også tenkt å sparke i retning av fotoklassene, som ikke benytter seg godt nok av mulighetene de har. De ser jeg av bookingseddelen til fotostudioet.

Det blir ikke så mange timers søvn, men jeg våkner med tørr nese. Kroppslukta er nødvendigvis fryktelig, men den kjenner jeg jo ikke selv. Jeg er sjokkerende frisk, men med en litt sår hals.
    Inne til frokost er det mange strikkeluer på, selv til å være på en folkehøgskole. Litt utifra det jeg tenkte på i natt, kommer jeg til å forby det i salen. De kan umulig holde konsentrasjonen oppe når de er så varme i hue. Men først ringer jeg i bjella i matsalen. Man gjør det, når man har noe å si.
    "Den som har halspastiller til meg, skal skånes under foredraget," proklamerer jeg.
    Tror du ikke pokker at de to sjarmetrollene som kommer tassende med en pakke Doc og en Fisherman's Friend begge har luer ned over ørene! Der røyk den planen om å være streng. Jeg tilgir dem kollektivt.

Det jeg skrev i natt blir printet ut før foredraget tar til, så jeg kan smugkikke på det innimellom. Jeg bruker jo aldri manus, men forsøker å få med meg hovedpoengene. De kommer ikke i den rekkefølgen de er tenkt, men det virker som om det flyter bra like vel. Jeg holder på i mer enn fire timer, og jeg legger ikke merke til et eneste hengehode i salen. Ettersom NSB er utsolgt i morra, kommer jeg ikke avsted før mandag, så jeg får god anledning til å finne ut hva elevene mener.

... folkehøgskoleshopping.

Etter middag tilstår en av jentene på foto at hun alltid sovner under presentasjoner. "Læreren min påstår at jeg har narkolepsi," smiler hun, men forsikrer meg: "Men jeg fikk ikke blund på øynene under ditt foredrag!"
    I løpet av helgen kommer den ene etter den andre bort til meg med liknende meldinger. Jeg spør om de vil være vennlige å skrive det på Facebook, så jeg kan bruke det som referanser, for dette er litt utenom det vanlige.
    En svensk fotoelev synes at jeg har vært for streng, ettersom jeg klart har sagt fra at de på foto forspiller sine muligheter til å benytte seg av et flott studio og godt utstyr. Men jeg mener det jo, selv om jeg kanskje bør ta høyde for hva man er her for. Dette er jo en folkehøgskole, hvor det først og fremst skal bli "folk" og ikke "foto" ut av deg, så jeg skal tenke litt på om budskapet skal sies annerledes ved liknende tilfeller i fremtiden. Heldigvis blir vi venner igjen når jeg lover å returnere til Nepal, hvor hun en gang bodde, og som hun snakker svært lidenskapelig om.

Utpå kvelden er det tid for å gå på "Brygga", som representerer Kabelvågs eneste natteliv. Det er en flott musikkbar, selv om jeg bak disken der finner den største og eneste surpompen jeg har møtt på denne runden i nord. Han er reint ut negativ, er han, selv om han burde prise seg lykkelig for omsetningen fra Lofoten Folkehøgskole hver lørdag.
    På en slik kveld kan det fort skje at han halvgamle foredragsholderen blir latt litt for seg selv, men slik er det på ingen måte i kveld. Det er hele tiden to-tre elever rundt meg som vil fortelle eller spørre, og det er veldig bra tema de tar opp.
    Ettersom musikkvolumet heves til et nivå min stemme ikke kan konkurrere med, lytter jeg etterhvert mer enn jeg forteller - og faktisk danser jeg på oppfordring, til unotene høyttalerne vrenger ut i lokalet.

To av fotoeleven har spurt om jeg vil sitte modell for dem. Det gjør jeg utpå søndagen, og vi har en liten fotoprat i auditoriet, for spesielt interesserte. Det er hyggelig og jeg liker denne gjengen bedre og bedre.
    Det ble litt annerledes, det besøket her. Jeg har reflektert og grublet og eksperimentert litt, og fått lov til å publisere reaksjonen som kom på Facebook:

...det som er bombesikkert, er at det ikke hadde funka uten hvitløken til kokka.

Tusen takk for meg, og vit at også jeg ble veldig inspirert av å møte dere!
 
Paul

fargeklatten Tor Esaissen

Det siste jeg gjør i Reine er å bla i lokalavisen, som har et stort oppslag om en lokal billedkunstner, en noe original figur. Han har ikke skiftet ut olabuksa si på årevis, og stopper hullene med nye farger hver gang den revner. Nå er det ikke mulig å se at den en gang har vært blå, og det samme gjelder jakka. Det er visst en slags protest mot forbrukssamfunnet, og resultatet er svært fargerikt.
    "Han burde du ha møtt, du som liker originale folk," sier min stedlige venninne Therese, som selv aldri har møtt på mannen. "Han bor visst i Sørvågen." Sørvågen er siste stopp før Å. Å er siste stopp.
     "Det må bli en annen gang," svarer jeg. I morgen skal jeg foredra i Kabelvåg, så jeg må med bussen som ruller inn nedenfor den lille kafeen vi sitter i.

Egentlig har jeg håpet å få hilse på en kvinnelig tysk bussjåfør, som skal være et interessant menneske. Skuffet konstaterer jeg at hun ikke sitter ved rattet, da jeg stiger opp i bussen. Det gjør imidlertid en figur jeg med en gang drar kjensel på. Fargeklatten fra avisen. Der sitter han på rad tre, jaggu meg, i sitt helt spesielle antrekk. Skjegget er brusende hvitt, og står kraftig ut av ansiktet på ham. Jeg setter meg rett over midtgangen.
    "Du må vinke!" sier han til meg, og gjør meg oppmerksom på Therese, som tar farvel fra veien opp til huset deres. Jeg gjør som han sier.
    "Egentlig foretrekker jeg å gi en klem, snu meg bort og ikke se figuren bli mindre og mindre," svarer jeg. "Slik bevarer jeg dem i minnet som nære og kjære."
    Dette skal i løpet av de neste timene vise seg å være det eneste vi ikke er fullstendig enige om.

Tor Esaissen kom opprinnelig fra Trøndelag, med foreldre nordfra. Han studerte både i Kunstskolen i Trondheim, på Kunst- og Håndtverkskolen og ved kunstakademi i Oslo, København og Paris, før han i ti år holdt til i Oslo.
    "Marka holdt meg i live," betror han meg. "Oslo er allright, men uten skauen hadde jeg ikke greid meg, jeg gikk mange lange turer."
    I dag skal han inn til Leknes for å hente et par sekker grovt korn. Han kverner og baker selv, og er vegetarianer i sympati med hvordan vi behandler levende vesener.
    "Gandhi er mitt forbilde," får jeg høre. "Når en mygg satte seg på armen hans, viftet han den bare vekk."
    Tor er altså en fredelig fyr. Han besluttet å forlate hovedstaden, hvor han knapt hadde til føden, men nektet å la penger bestemme om han skulle male eller ikke. Han fikk tilgang på atelier i Svolvær, i et kulturelt senter hvor han utfoldet seg i flere år.
    "Jeg kunne ikke tro det, da jeg kom til Narvik og så hvor flott Nord-Norge er," forteller han, etter at han har fått meg til å feste sikkerhetsbeltet. "Jeg tenkte at så flott kunne sikkert ikke Svolvær være. Så kom jeg med båten over til Stamsund, og nektet å tro at det kunne fortsette å være så bra, men i Svolvær måtte jeg erkjenne at jeg har funnet mitt sted i livet. Du får meg aldri vekk fra Lofoten!"

De siste årene har godeste Esaissen drevet sin virksomhet i "Galleri Krysset" i Sørvågen, hvor han etter hva jeg forstår bor i det samme bygget. Han har hatt forskjellige hverv i kunstkretser og drevet prosjekter for å vekke barns kreative evner og oppmuntre deres fantasi, samtidig som han er opptatt av at hver og en av oss skal finne fram til den personen vi er. Han vil ikke la seg diktere av samfunn, media og reklamebyråer, og gjør ting på sin måte. I sommer håper han å dra maleskrinet ut til Skomvær fyr, for å bo sammen med en danske.
    Tor har et distansert forhold til sosiale medier, og hvis du søker på navnet hans, finner du ikke all verden. Gateavisa har spredd ham over hele forsiden i siste nummer og så ble han en gang bøtelagt for snømåking, men ellers er det lite. Hvordan har han unngått å vekke mer oppsikt?

klikk for større bilde

I Leknes skal jeg skifte buss, så vi går av sammen. Han har bare førti minutter på å hente kornene sine før neste buss skal bringe ham hjem igjen, men innvilger en fotosesjon. Slike ansikt er flotte i seg selv, men det gjelder å fange et øyeblikks spontane uttrykk. Jeg undervinkler for å fjerne bakgrunnen, og tror jeg greier det.
    "Hvorfor ber du meg ikke sette meg der i snøen?"
    "Fordi det er snø. Du blir våt og kald..."
    Tor bare fnyser over at jeg har slike begrensninger i min forestillingsverden. Det blir snøfonna. Vi har det moro. Bussen min kommer. Vi unngår så vidt å bli kjørt ned.
    "Du er velkommen i sommer, enten i studioet mitt eller ute på fyret, om du skulle komme forbi."

Det kan du banne på, Tor Esaissen.


god reise

Aqua Lofoten Coast Adventure

Med noen dager til overs før neste foredrag setter jeg meg på bussen utover i Lofoten. Jeg ble i fjor klar over at jeg har venner der ute, og er nå invitert igjen. Therese og Lars-Åge driver "Aqua Lofoten Coast Adventure" (en), som byr på dykking, snorkling, havsafari med RIB, fiske og besøk i vernede grotter med hulemalerier. Det har vært morsomt å se hvordan de har passet inn på småplassen Reine. Heldigvis er det mange som setter pris på nytt initiativ i det lille samfunnet nesten ytterst i Lofoten.
    "Er det noe nytt siden i fjor?" spør jeg.
    Det ser det ikke ut til, før Therese kommer på noe: "Vi har kjøpt et stort hus av Lofotkraft, som vi pusser opp for å leie ut kontorlokaler, hybel og værelser."
    "Hæ? Er dere klin gærne? Jeg trodde dere har mer enn nok med å pusse opp huset dere bor i, og ta dere av driften her!"

Jeg døper den "La Reina"!

    Jeg tok feil. Litt senere kommer de på at de faktisk også har kjøpt en båt. De fikk den for nesten ingen ting, ettersom fiskekvoten er tatt av den. Da er den i praksis moden for opphogging. Nå vil de innrede den til havfiskturer. 70 fot stor. Det er jo pokker meg et helt skip!
    "Vi har begge sertifikat til å føre den, men jeg mangler fartstid," sier Therese. "Det får jeg med Lars."

Reine Kaffebar

Kafe og blomsterbutikk drevet av mor og to døtre. Blir ikke bedre enn dette!

Du kan sitte på loftet.

En av livets fineste gaver, er å kjenne slike folk. De kliner til med det de tror på, og hvisker meg i øret at fremtiden kan bringe enda større nyheter. Det rare er at de ikke virker stresset eller slitne i det hele tatt. Riktignok er det nå lavsesong for aktivitetene på havet, men kombinasjonen av en høystrukturert og økonomisk orientert kvinne sørfra og en svær, arbeidssom, praktisk anlagt og ytterst pålitelig lofotværing ser ut til å være genial.
    Paret utfyller hverandre på en fornøyelig måte, og jeg nyter virkelig godt av deres forskjellige egenskaper og tilbøyeligheter. Eller sagt på en annen måte. Jeg går på Reines veldig trivelige lille kafé med Therese (og et dusin andre kvinner) om formiddagen, mens jeg setter i meg store mengder av Lars sine torsketunger til middag (mens Therese spiser laks).

Torsketunger altså! Skammen over aldri å ha spist denne delikatessen hviler tungt over meg, for dette er - for uten å være lokale ungers hovedinntektskilde - rett og slett snaddermat. Konsistensen er nesten som kamskjell på selve tungelegemet, men så er det fast fisk under. Herlig.

Skippergliset
Det blir tid til omvisning i både hus og båt. Alt arbeid utføres i en likevektsbalanse mellom Thereses kreative ideer og Lars sitt kyndige håndverk. Skuta er flyttet etter de dramatiske stormene i vinter, og ligger nå ved en godt skjermet kai. Jeg lanserer navnet "La Reina" som helt perfekt. Dette blir dronningen av Reine!

Lars-Åge i sedvanlig lykkelig versjon.

    "Ser du det smilet der?" spør Therese, og ser opp mot gubben sin, som poserer attmed skipperhuset. "Det spesielle smilet har han bare ombord i båten!"
    Hva betyr det? Det betyr at han har valgt rett. Folk som velger rett finner seg seg selv, eller har allerede gjort det, og valgte rett nettopp fordi de har skjønt hvem de er. Det er trikset - slike folk må vi lære av!

Som under mitt besøk i fjor er været nydelig. I surret av stemmer på kafeen støtter jeg lokalsamfunnet ved å spandere en cappuchino og et kjempegodt hjemmebakt kakestykke mens vi venter på bussen. Den skal bringe meg til Lofoten Folkehøgskole i Kabelvåg.
    I den lokale blekka er det et oppslag om en mildt sagt original mann. Bildet taler for seg. Men han må jeg visst skrive et eget lite innlegg om, for turen skal vise seg snart å ha enda en gave i behold for meg...


 God reise!

Klikk på bildene!

Hurtigbåt Tromsø - Harstad

Det har vært skrevet en masse spetakkel om de nye hurtigbåtene som er satt inn i rutene i Troms. Det er snakk om lekre, lette katamaraner med masse motorguffe og god komfort. Boreal transport fikk oppdraget, basert på en åpen anbudsrunde ut ifra gitte spesifikasjoner.

logoen bærer preg av harde fendere...

    I starten var det trøbbel. Det skulle ikke mye til før bølgene stod høye i diskusjonen, ettersom disse båtene er så viktige for ferdselen i fylket. Boreal selv hevder at de leverer et produkt i absolutt toppklasse, men beklager innkjøringsproblemene. Jeg vil ta en kikk selv, og det passer perfekt med at avgangstiden fra Tromsø i retning Harstad er som skreddersydd for min farvel med filmskaperen Torfinn.

Denne utsikten ønsker du ikke fra en kajakk!

nordnorsk velkomst
Ved ombordstigning i "Fløyfjell" står en av betjeningen klar med en liten lydopptaker som registrerer navn og bestemmelsessted på passasjerene. Det virker som en kjapp og effektiv måte å sikre kontroll på, når folk vet hva de skal oppgi. Det gjør ikke jeg, så jeg sier "Oslo", usikker på hva han er ute etter. Fyren smiler, og sier at det neppe blir et aktuelt stopp i dag. Jeg korrigerer til Harstad. At han fremstår koselig (med stemt "s") er ingen overaskelse - jeg er jo i Nord-Norge, og kan med hånden på hjertet si at jeg på denne turen ikke har møtt ett eneste utrivelig menneske nordafor Polarsirkelen.
    Båten har vinduer i front, og strømuttak nær hvert sete, så jeg velger plass med både utsikt og muligheter for jobbing. Vi glir fra kai i henhold til ruteplanen, og svever utover i landskapet av fjorder og sund. Toskrogsbåter oppleves ikke som båter flest. De krenger jo knapt.
    Jeg spør kona i kiosken om å få komme opp på brua. Hun loser meg inn gjennom en kodet dør, etter å ha innhentet tillatelsen.

skeiv mediafokus
I pauserommet bak styrhuset finner jeg kaptein Odd Lorentsen, med fire striper på hver skulder. Billettkontrolløren driver dagens opptelling mens overstyrmann Kåre Stenvoll og maskinist Stein Simonsen holder skuta på rett kurs. Lorentsen forsøker å få bladd seg gjennom VG, men mine spørsmål kommer stadig i veien, så den blir liggende med forsida i været.
    "Det er sant at det har vært problemer," vedgir han, uten å se ut til å være veldig preget av det. "Det var ikke alt som fungerte godt nok i starten."
    Avisene har skrevet om krasj i kai, motorproblemer og feil på kaianlegg, bl.a. med for harde fendere. Skal jeg tro Lorentsen har ikke avisene hatt stort annet å skrive om her oppe. Han sukker litt, og mener at de faktiske forhold har vært veldig skjevt framstilt.
    "Det er nesten så de har ringt og lett etter problemer, om det har vært stille en stund," sier han litt oppgitt og spør om jeg vil ha en kaffe. Stående i døra ut mot dekk får han seg en blås. Han er av den gamle skolen. Skryter ikke, men stikker ikke egne ferdigheter under stol, om han får et direkte spørsmål.

Oldtimerne er stø på handa.

de gamle er eldst
Alle tre på brua nærmer seg pensjonsalder, og dette viser seg å være et problem som ville vært enda større om jobben ikke var så trivelig. "Jeg kommer til å holde på så lenge helsa holder og jeg består sikkerhetskravene," forteller kapteinen. "Hadde det ikke vært for at vi ikke pensjonerer oss, hadde vi faktisk ikke klart å holde rutene." Problemet er rekruttering, og slikt tar tid, selv om lønningene nå har kommet opp på nivå med tilsvarende stillinger i større båter.
    Litt med tanke på alderen hans, tillater jeg meg å spørre om han ikke var skeptisk til å frese rundt med en hurtiggående karbonbåt.
    "Når du vet hvordan en båt oppfører seg, er det ikke noe problem," slår han fast. "Det gjelder bare å finne ut av hvordan den reagerer på instrumentene. Det er kraftige saker." Han legger ikke skjul på at menneskelig feil var en del av årsaken da de ved et par anledninger moste inn i kaianlegget, men nå har de tydeligvis full kontroll.

Inne hos de to andre offiserene er utsikten herlig. Gjennom et smalt sund går vi tett oppunder land, ettersom tidevannet strømmer motsatt vei. Slik utnytter vi bakevja, på samme måte som jeg gjør i kajakken. Drivstroff-forbruket er forresten kuttet kraftig i forhold til de forrige båtene på disse rutene.

 Gamlekarene liker seg. De har jo en av landets vakreste arbeidsplasser - og anløper presis.

Men kunne hatt bedre kaffe.

God reise videre!

Polarmuseet

Tromsø var en slags port mot Arktis, og hjemhavn for storparten av selfangerne som stevnet opp i isen etter skinn. Det finnes ingen bedre plass for et museum til ære for det kalde slitet enn i et fredet pakkhus på bryggekanten i Ishavsbyen.

Jeg har hatt en interessant dag, og ser ikke på klokka da jeg ankommer Polarmuseet. Det har snødd tett, så været står godt i stil til utstillingene. Det er lite som kan være så interessant og opplysende, og også lite som kan være så kjedelig, som et museum. Se bare på forskjellen mellom Oslo Bymuseum og Naturhistorisk Museum på Tøyen. Himmel og Helvete.
    Allerede i første utstillingslokale ser dette museet lovende ut. En genuin fangsthytte fra Svalbard er gjenoppført, med troverdige hundeglam i bakgrunnen. Jeg leser meg møysommelig gjennom alt som er skrevet om det harde livet der oppe. Årstall og navn fester seg ikke, men jeg får et inntrykk av hva som foregikk. Barentz oppdager øygruppen, hvalfangere og russerne driver jakt på villrein og utallige polarrev går i saksa til overvintrende fangstmenn som slet med skjørbuk og isbjørn.

Neste rom er viet selfangsten fra båter som etterhvert fikk installert motor. Svære, vel preparerte seler ligger langsmed veggen, skinn viser forskjell på gammel og ung og de forskjellige artene. Midt i rommet er montre med tre flotte skip. Dette er bra, og den flotte grove bygningen gir den helt rette ramme omkring temaet.
    Opp en trapp bærer det mot oppdagerne og deres forskjellige tilnærminger til polpunktet i nord. Luftskipet Norge og forskjellige ballonger og fly hadde mer og mindre vellykkede forsøk på å nå toppen på globusen. Roald Amundsen gis stor plass, og jeg leser meg gjennom historien til Erling Kagge, som var den første til å gå alene til Sydpolen. Det er ganske imponerende, hvilken samling av klenodier montrene har å by på. Jeg skal akkurat til å stige inn i avdelingen for Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen, da lyset brått slukkes. Det var da som pokker.

Detalj fra selfangstskutene.

"Vi stenger nå," sier vakten, underveis til bryteren i neste rom. De burde ha gitt oss varsel over høyttaler, eller ved i det minste å blinke med lyset noen minutter tidligere, for nå får jeg ikke sjans til engang å få et glimt av de siste rommene. Klokken er altså allerede fire, uten at jeg får en kikk på kopien av kajakken til Johansen og Nansen.
    "Jeg må få tilgodelapp på den siste halvdelen av utstillingen," krever jeg på fleip til jenta i billettsalget.
    Hun ser litt overrasket på meg: "Du har jo vært lengst inne av alle."

Nuvel. Til den beskjedne pris av 50 kroner føler jeg at jeg har fått full valuta for pengene, selv ved halvgått løp. Polarmuseet anbefales. Og jeg kommer igjen. Tromsø er jo en herlig by!


God reise.

Ikke hjemløs i Tromsø

Jeg er invitert av Robin, men har glemt å si når jeg kom, så han er i Narvik. En couchsurfer jeg kjenner har ikke anledning til å ta meg, en annen venninne får jeg ikke svar på. En hyggelig padlepar jeg lenge har hatt lyst til å hilse på igjen er i Portugal og en jente jeg møtte på Fjellfilm er utenbys. Dette virker påfallende underlig. Jeg er altså hjemløs igjen, for andre gang på ganske kort tid.

Filmskaperen
"Globus" er min favorittkafe i Tromsø. Jeg spiser en kjempegod eksotisk suppe og går etter stengetid ut døra, til venstre og inn den neste. Der heter det "Circa" og er åpnet til ut i de små timer. Det tar ikke lang tid å bli kjent med Torfinn Iversen.
    Torfinn er glad. Han er akkurat tilbake fra Berlin, hvor han bidro med den eneste norske filmen i Berlins filmfestival. Der stod både limo og alskens service til hans disposisjon, i stor kontrast til historien hans om oppveksten i Vesterålen. Den ene helt utrolige beretning etter den andre ramler ut av munnen hans. Torfinns liv er som en fiksjonsfilm. Han viser meg "Levi's hest", kortfilmen han nå håper skal selge inn ideen om hans første langfilm. Grunnen til at han er her i dag, på Circa, er også spektakulær og dramatisk. Fyren er drama tvers igjennom, av en familie med de mest bizarre tilbøyeligheter. Faren har brukt ti år på å bygge en Colin Archer seilbåt, onkelen er 17 år ut i samme prosess, men med en progresjon som tyder på at det er minst fem år igjen. Vel, vel ... noe skal man jo ha i garasjen. Moren hans ... etc, etc ...

Mitt hjem i Tromsø!

Vi finner ut at Hurtigruta er sørgående 01.30. Den kan jeg ta. Polarmuseet kan jeg se en annen gang.
    "Eller du kan bo hos meg?" foreslår Torfinn. "Jeg skal tidlig opp, for jeg skal holde foredrag for "Media og kommunikasjon" på videregående skole.

Dags smilehull

    Han bor med kompis Dag mitt i sentrum. En super kåk med en ferdig oppredd gjesteseng til meg, hvor jeg sover som en engel inntil guttas kaffeskramling behagelig vekker meg til speileggfrokost. Går det an å ha det bedre?

sensurert
 -------------------------------------------
Foredraget på Media og Kommunikasjon opprørte meg i en grad som gjorde at jeg kalte elvene en del stygge ting og gikk godt over streken for hva en lærer kan gjøre i et klasserom. Det angrer jeg ikke på. Jeg skrev om det her i bloggen, og det ser jeg etter at en av lærerne kontakte meg, at jeg ikke burde ha gjort. Det kom noe godt ut av også det, ettersom en elev jeg omtalte som "døgenikt" svarte med samme mynt, og skjelte meg ut i kommentarfeltet. Altså er han ikke en døgenikt likevel. Det er jo bra. Jeg har nå fjernet det jeg skrev, da jeg skjønner at dette ble veldig vanskelig for lærerne. De har imidlertid fått materiale til en god diskusjon fremover, og jeg står til rådighet hvis det er noe jeg i den forbindelse kan bidra med. Eleven som skrev til meg har via læreren fått et langt tilsvar, og jeg håper han skriver tilbake.
--------------------------------------------

    Jeg er usikker på hva Torfinn selv mente om mine utbrudd. Det var jo hans oppdrag
    "Stemmer det at jeg kalte dem for ######?" må jeg forsikre meg.
    "Jada." Det ser ut til at jeg har hans fulle støtte.

Chris med arvegods...

Filmfolk
Torfinn jobber i et filmfellesskap nede ved havna, nær brua, attmed polarmuseet. Jeg hilser på gode folk, blant annet en snodig utlending som har blitt hengende her i byen. Han ernærer seg delvis på å leie ut gamle sykler til filminnspillinger, tohjulinger han delvis får tak i ved å gå på begravelser. Han ser glad ut.

Melodramatisk malingsprut..

En kraftig malingsplash preger overgangen fra vegg til tak. Torfinn ser først ut til ikke å ønske å gå i detaljer, men kommer så med nok en av hans melodramatiske hverdagsepistler, denne er basert på sjalusi og kjærlighet kombinert med en omstendig rens av flere kvadratmeter tregulv.

Denne karen bærer stoff i seg til mange langfilmer. Gleder meg.

Torfinn Iversen - merk deg hans navn.

Drit i reglan!

På bussen fra Malangen til Tromsø skjønner jeg det er skoleslutt.
    "Hei unger!" roper jeg når jeg har betalt.
    De smiler litt overrasket, og svarer passe høflig.
    "Har dere en fin dag?" spør jeg, så alle hører det.
    Barna bekrefter. Ingen gjør narr eller sier noe dumt. Vi er på landet i Nord-Norge og unger oppfører seg slik unger skal. Synes nå jeg. Jeg antar at de går i tredje eller fjerde klasse.

Jeg setter meg bak midten på bussen. En liten tjukkas sitter alene, enda noen rader lenger akterom. Han kan likne et mobbeoffer, men ser ganske tilpass ut.
    "Hei, hvorfor sitter du der?" spør jeg.
    "Han får ikke lov. Vi skoleelever skal sitte foran midten!" opplyser en jente lenger framme. "Vi kan si det til læreren at du ikke følger reglene."
    Jeg hører på stemmen hennes at regler er veldig viktig. Hun er ikke slem, det er ikke trakassering eller ondskap i henne. Men hun er oppskjørtet over dette regelbruddet. Jeg snur meg bakover.
    "Æ drit i reglan!" kommer det meget bestemt, men egentlig ikke trassig, fra et av de bakerste setene.
    "Jammen hvorfor er reglene slik?" spør jeg ham.
    "Æ veit ikkje."
    "Og hvorfor velger du å bryte dem, for å sitte bakerst?"
    "De bråka så fælt. Kor du kom fra?"
    "Jeg har holdt foredrag på folkehøyskolen."
    "Er du en sånn skole ... en lærar?"
    "På en måte, jeg snakker om å reise."
    Tassen løsner sikkerhetsselen sin, kommer fram til meg, setter seg på motsatt side av midtgangen, fester pent setebeltet igjen. "Har du vært i Russland?" spør han med forhåpning i stemmen. Han har en jente i klassen fra Russland, med russiske foreldre, forteller han.
    "Ja, i Moskva."
    "Kan du ta med en suvenir til meg fra Russland?" Han ser på meg med det dypeste alvor, og forsikrer: "Du skal få pengan for det!"

Vi snakker om hva som er verdt å bringe med fra Russland, og om hvorfor han er så interessert i slikt. Det er en hundre prosent elskelig liten pjokk, som spør hva jeg heter og er genuint interessert i alt jeg kan besvare spørsmålene hans med. Mest av alt liker jeg selvfølgelig at han driter i regler han ikke forstår.
    Bussen passerer et isolert hus, det ligger ut mot det åpne sundet utenfor Malangen. Her skal han av.
    "Ka de var du heite?" spør han før han trår ut av døra.
    "Du får google Pauls Planet," svarer jeg.
   ".no?" spør tassen.
    Jeg bekrefter, han forsvinner.


God Reise, lille venn.

Et Hundeliv!

Folkehøyskoler er noe helt annet enn for 14 år siden. Det har skjedd reformer i skoleverket som gjør at ungdom som søker seg mot et slikt år nå er litt eldre og mer modne. Ikke slik å forstå at de er sikre på seg selv eller voksne, men de er ikke tvangsplassert her som siste utvei etter at foreldrene gav opp oppdragelsen. Det var litt slik tidligere. Eller for å si det som en lærer på Skogn: "Politiskolen blir det politi av, folkehøgskolen blir det folk av!"

Store fryktsomme Findus

Folkehøgskolen 69°Nord er en god skole. En ting er at den ligger flott til på Malangen, med fine internater og veldig sympatiske lærere, men linjene skolen tilbyr er helt topp. Her dreier mye seg om friluftsliv, ski, seiling og hunder.
    Hundegården trekker automatisk oppmerksomheten til seg. Nå har de nesten femti dyr, deriblant åtte hvalper som opptrer som en en fryktløs bande, på god vei til å bli sterke trekkhunder.

Da jeg var her i fjor ble jeg tatt med på hundekjøring, jeg delte en slede med en av elevene. I dag får jeg seks hunder for meg selv, før jeg i følge med fire andre spann suser innover på halvøya. Totalt 38 hunder trøkker til opp bakkene.
    «Ikke prat så mye,» får jeg beskjed om av stipendiat Willy som har spannet foran meg. Han har åtte hunder, men jeg må stadig bremse, for de seks superbikkjene mine vil forbi. Heldigvis har det falt pent med snø den siste uken, og nå laver det ned store hvite filler. Det må være utrolig tungt.

Stip'en willy

    Jeg slutter å heie på spannet. Da risikerer jeg nemlig at de blir lei stemmen min, får jeg forklart, så det holder med oppmuntring når de tråkker til med full guffe opp bakkene. De kan jo jobben sin.

Bak meg høres hese hundepust og mange poter mot nysnøen. Rett foran meg har jeg Nelson og Taiga, de er helt sorte i pelsen. Av og til hjelper jeg med et fraspark, eller løper mellom meiene dersom det er virkelig bratt. Etter en god stund gjør vi en vending, men alt er hvitt, så jeg klarer ikke å orientere meg. Jeg tipper at det bærer hjemover, og at vi etterhvert igjen er nær skolen. Da stopper Willy og erklærer at det er på tide å snu, så vi er altså ikke lenger enn halvveis. Det er altså en skikkelig tur, det her.
    Det merkes ikke på hundene at de er slitne, så jeg må stadig tråkke ned metallbremsen som krafser seg ned i underlaget. Flere av hundene vender da på hodet og sender meg et bebreidende blikk, uten å slakke av på innsatsen. Disse huskyene er trent for fart og konkurranse, så jeg må fremstå som en inkonsekvent idiot som ikke tillater at vi skjærer ut og drar forbi «sinkene» som ligger i front.

Nelson er en god hund.

Bremsene kommer virkelig til nytte mot slutten. Vi skal ned noen bakker jeg ikke opplevde i fjor. Det er ikke å overdrive at de er bratte, så jeg får streng beskjed om å holde avstand. Den nye snøen hjelper meg, men det jeg ikke vet er at et par av sledene veltet på vei ned disse kneikene i går. Med begge beina legger jeg derfor all vekt på metallsporen jeg har til fartsregulering, lar det stå til mens jeg hiver og drar i sleden for at den skal holde seg i løypa.
    Småbjørk suser forbi på begge sider og bikkjene synes åpenbart det er kjempegøy. Den siste bakken ender i en 90 graders høyresving. Jeg prøver å oppnå 110 prosent bremsekraft, men doseringen er feil og det er is i bånn, så det blir til en heftig skrens da hundespannet ubønnhørlig kliner til og hiver framparten av sleden i ny kjøreretning.
    Det er å undres over at det går bra. Og over at man etter flere hundre år med hundesledeerfaring ikke har klart å utvikle en doning med bedre styreegenskaper og kortere bremsestrekning enn den ruklete trekonstruksjonen jeg nå tviholder på.

Marie og Arn

Det er klart det er gøy. Selvsagt håper jeg på å få prøve dette igjen en annen gang. Likevel må jeg smile til meg selv, der jeg kniper øynene igjen mot stikkende snø som får høy fart av vinden. Det mest interessante her er jo ikke hundene, innser jeg, men folka som er så uendelig glad i disse dyra. De er lidenskapelige entusiaster.

Ida Mari og "Ferdi"

    Etter at vi er vel hjemme og levende og død utrustning er bragt på plass, er jeg på vei inn i varmen. Jeg kikker meg over skulderen og ser en kombinert bylt menneske og hund i et hjørne av hundegården. Ida Mari sitter i snøen, med Ferdinand veltet over på fanget sitt. De bare sitter der, jente og hund, og koser med hverandre uten å vise noen tegn til å ville gjøre noe annet.

I snøen. Alene.

    «Det der må være ekte kjærlighet,» kommenterer jeg.

    Ingen av dem svarer, men de smiler begge to.


:o)   god reise