Moskva: GALLERI!

OK, så her har dere noen herlige bilder fra en by som du med en viss rett kan si tok helt rotta på meg, følelsesmessig. Klikk på bildesamlingen over for å gå rett til visningen, og utforsk også minde andre gallerier. Folk var så blide og åpne, hjelpsomme og trivelige at jeg nå har byen blant mine favoritter. Jeg bodde hos Nadia og Julia før min venninne Mona kom opp fra Libanon, deretter ble det hotell de siste dagene før vi returnerte til norsk jul.

Klikk for stort bilde! Broen leder over elven fra Den Røde Plass, Kreml sees til høyre.

Igjen må jeg prise Couch Surfing for en fabelaktig måte å få en god sosial opplevelse samtidig som du sparer på budsjettet. Etter noen fine dager i RIGA hadde jeg avtalt med tre verter i Moskva. Ettersom en ble forhindret, lot Nadia meg bo hos henne og datteren i fire dager, før Julia tok imot i en toroms leilighet hun deler med sine foreldre i utkanten av byen. "Utkanten" betyr lett halvannen time hvis trafikken ikke flyter, men jeg var glad for muligheten for å komme litt rundt.

Nadia er en knallhard kvinne, vakker og naturlig. Hun jobber med å forberede vordende foreldre på fødselen og har også jobbet som oversetter. Gjestfriheten hennes er total, vi hygger oss på kjøkkenet om morgenen etter at hun har skyflet datteren i barnehage i nærheten. Det er ikke lett å få barnehageplass og hun har relativt god økonomi, ettersom hun eier en annen leilighet som hun får inn mer penger på enn det koster å bo i denne. Vaskemaskinen lekker, veggmalingen sprekker og ting står lagret i korridoren utenfor, og det er godt å minnes på hvor lite slike ytre ting egentlig betyr.

Julia, Maija, Jana og Nadia ... fabelaktig trivelige folk, alle med plass til meg!

Julia studerer landskapsarkitektur på et fakultet inne i sentrum. Jeg møter henne på metroen som tar oss et stykke, før det er buss videre. Det venter en god middag og en madrass på gulvet i hennes rom. Neste dag tar hun meg med til frisøren, som har salong inne i en leilighet i en blokk i nærheten. Jeg er med å stemme over hvilken rødtone vi skal satse på, og så fotograferer vi senere resultatet på balkongen hennes. Det er utrolig at det er mulig å få slike venner, nærmest fiks ferdig. Heia Couch Surfing!

Mona - on black cobble stones in the Red Square.

Mona ville egentlig til Berlin, men jeg ytret sterkt ønske om endelig å oppleve Moskva, mye fordi det er vinter og dermed perfekte forhold for russere i store luer. Vinteren reddet landet fra både Napoleon og Hitler, og skaper en flott stemning i byen, nå da jeg er så heldig at det ligger snø, og store isflak driver forbi på elven nedenfor Kreml. Store juletrær er stablet opp, innbyggerne pakker seg inn i pels og fortauene er stålglatte, hvilket ikke hindrer SEXY RUSSISKE KVINNER i å promenere i høye hæler.

Når du velger hotell i Moskva, behøver du ikke bo midt i byen. Ettersom den geniale metroen blåser deg avgårde i alle ønskelige retninger, kan du spare mye på å bo litt utafor. De svært hjelpsomme ansatte på Intourist i Oslo hadde foruten å ordne alt visumstyr også skaffet et helt greit hotell som i sin tid ble bygget for OL. Horene i resepsjonen er noe slitte å se til, men de smiler pent og værelsene i de øvre etasjene er fint oppusset og like i nærheten av Vernisage in Izmailovo, et loppe- og suvenirmarked som absolutt er verdt et besøk.

Det sies at Moskva og Russland er to forskjellige ting, og at russere i hovedstaden på langt nær er så trivelige som sine landsmenn. Det lover uhyre godt for resten av landet. Jeg tok meg i å få en klump i halsen, der jeg stod og betraktet en menneskemengde med gode ansikter. For knapt 25 år siden skilte et jernteppe oss ad. Jeg øvde på å skyte granater med en 82mm bombekaster, var redd dem og visste at deres ammunisjon  hadde atskillig større diameter.

Vi kalte dem Stygg Fi.

Det er på høy tid å se at de er vakre.


Paul

Berserkens Død

"There are a whole lot of treaties down here and they have managed to violate every one of them!" sier Scott Base manager Troy Beaumont til stuff.co.nz i New Zealand. De lister også opp en rekke bekymringsmeldinger fra sjøfolk og kyndige, som bringer tankene til situasjonen da en liten jolle med påhengsmotor og danske fiskere la ut fra Norges sørlandskyst sist sommer. De ble kollektivt fordømt for deres uansvarlige respektløshet. Denne gang gjelder det ikke dansker på fisketur, men en ny generasjon oppdagelsesreisende - selvproklamerte vikinger  - mannskapet på "kjendisbåten" Berserk.

Norsk media velger å filtrere virkeligheten på samme måte som da den norske polarheltinnen Monica Kristensen virkelig tabbet seg ut på isen i syd, i en idiotisk jakt på et telt, sponset av OL-komiteen på Lillehammer. En mann omkom og alle ekspedisjonsdeltakere måtte flys ut fra en høyrisikosone. Den erfarne piloten som tok sjansen på å redde henne, mens alt utstyr ble etterlatt på isen, fortalte meg hvor vannvittig prosjektet hennes hadde vært. Vi traff på hverandre i Punta Arenas, syd i Chile, og han var enda skjelven etter sitt mest farefulle oppdrag noensinne. Denne gang er det fem flotte menn som har opptrådt i strid med regelverk og sunn fornuft, med det resultat at media igjen tar på silkehansker som ellers kun benyttes i omtale av kongefamilien.

dette og ovenstående, foto: Berserks hjemmeside

Tragedien har altså inntruffet igjen, men det er ikke uskyldige nordmenn som er rammet av den, de har snarere selv skapt den. Tre unge menn har etter all sannsynlighet omkommet i Sørishavet. Det hevdes at de hadde to overlevelsesdrakter til fem mann. Kanskje for å spare plass til to firehjulsdrevne motorsykler med drivstoff til å nå polpunktet, eller kanskje fordi de erkjente at dersom draktene ville komme i bruk, ville de bare forlenge livet med et par timer - for dette er verdens verste farvann. Eller som kaptein Jarle skrev i sin blogg i 2009, da han kommenterte redningsaksjonen til klatreren Jarle Trå:

foto: db.no / Agnete Brun

"På mine ekstremseilaser har mannskapet ombord i Berserk et bevisst forhold til at vi ferdes i farvann der vi er alene, og ikke kan regne med noe hjelp. Det er selvfølgelig heller ikke ønskelig med assistanse om andre må sette egne liv og lemmer i fare for å bistå oss. La oss få være I fred, og naturen gå sin gang."

Kajakken Alma etter Drake-Passasjen

To ganger har jeg vært passasjer over Drake-passasjen fra Patagonia til Antarktis, begge ganger i båter langt større enn en unnselig seilbåt, men begge ganger under dårlige forhold. De var ille nok til at den Chilenske marines forsyningsskip måtte gjøre vendereis til Kapp Horn for å sikre et digert flyteelement i stål som vi nesten mistet ut i havet. Alt utvendig var dekket av tykk is før vi omsider nådde basen på den Antarktiske halvøy. Selv store båter kastes omkring når bølger fortoner seg som åskammer og vinden pisker opp en dis av vann som fryser mot metall. Jeg tør knapt tenke på hvordan det ville arte seg i en snaut femten meter lang seilbåt i stor fart, omgitt av isfjell i alle størrelser. Ethvert sammenstøt er skjebnesvangert i slike ekstreme farvann.

Aviser skriver at Robert, Tom og Leonard var forberedt på risikoen, men det tror jeg ikke. Kanskje kan du forberede deg til å dø i krig i erkjennelsen av at du blir beskutt og dine kamerater dør omkring deg, men du er ikke forberedt på å dø når du gjør noe du mener du behersker. Mannskapet ombord i Berserk mente at de behersket forholdene, det var derfor de ikke fulgte rådet om å søke tryggere farvann da orkanen var meldt. Jeg har ikke erfaring til å vurdere risikoen de tok, men det minner om de danske lystfiskernes dumdristige overmot. I lys av siste ukes hendelse er det interessant å lese blogginnlegget Havet gir, havet tar i Andøys egen blogg.

Før jeg gikk meg vill i Tapon del Darién, Panama

Ved noen tilfeller har jeg nærmet meg kanten av livet, men en gang i en regnskog og to ganger på havet har jeg balansert på utkanten av det. Alle tilfellene kom som resultat av feilvurderinger og dumdristighet, og hver gang syntes det som om at det bare delvis var min fortjeneste at jeg overlevde, selv om jeg var fullstendig alene både i skogen og på havet. Det gjør noe med deg, å komme gjennom situasjoner hvor oddsen ikke er i din favør. Jeg kan ikke gi en fullgod forklaring på hvorfor jeg klarte meg, men jeg ønsker å tro at lærdommen har gjort meg mer forsiktig.

Etter kantring i tidevannstrøm på Færøyene.

Døden som inntreffer underveis på en eventyr-reise er egoistisk, fordi den rammer idet du realiserer din egen drøm. De som elsker deg har måtte latt deg gå, men daglig beholdt deg i tankene. Du har ikke selv kjent Angsten, for den har du etterlatt hos dem som elsker deg og ber for deg. De klynger seg til ditt løfte om å være aktsom, men innerst inne erkjenner de at det ligger i din natur å ta sjanser. Du er jo en egoistisk eventyrer, og for deg er berserkens død kanskje den vakreste død. Livet blir aldri bedre enn når du følger din trang og bare avhenger av deg selv, fullstendig frigjort fra samfunnets trivielle sannheter og bomulltilværelse. Du er da et helt menneske, uavhengig, beruset og lykkelig.

Biscaya 1999.

Idet krisen oppstår innser du at alle dine krefter må kombineres med all din kunnskap om forholdene rundt deg. Det fortoner seg som om ditt livs samlede erfaringer er høstet utelukkende for det ene formål å få deg gjennom denne stunden. Først nå innser du at du slett ikke er forberedt på å dø, men Døden fortrenges fra dine tanker av Kjærligheten til Livet, som fullstendig overskygger Angsten for å miste det.

Kun kjærligheten kan redde deg. Den renser hodet ditt, skjerper sansene dine og presser hver fiber og hver celle til å yte maksimalt - for du vil vinne, du vil leve og du vil returnere til de som elsker deg. Ikke for din egen skyld, men fordi de har fortjent det,  som har gitt deg friheten til å gå.

Paul

Reis langs jorda!

Hvor viktig er du, hvor travelt har du det egentlig og hvilken rett har du til å ta deg til rette på miljøets bekostning? Ja, det gjelder valg av transportmiddel. La meg tilføye at jeg ikke er fundamentalistisk anti-fly, selv om politikken på dette området gjør meg fly forbanna. Hvis det ikke er fornuftige alternativ med kajakk, sykkel, hest, buss eller tog, så er det greit at du flyr - bare du blir der lenge før du flyr hjem igjen og ikke lar det skje for ofte.

Tipper de har savnet sola ...

Når det er sagt, har jeg en bekjennelse å komme med. Da jeg skulle til Ørland sist, skjedde det nemlig en uheldig glipp, som røpet i posten "En Reise på Kreditt". Faktisk tok jeg meg i å sitte på flyet uten å ha sjekket NSB's tabeller først, noe som umiddelbart gav en flau fornemmelse. Å svi av fossilt brennstoff på en slik helt unødvendig og ganske umotivert måte er usselt, egoistisk og svært lite sympatisk. Da jeg litt senere hadde Ørsta og Ålesund som reisemål gjorde jeg derfor det eneste rette, og kastet meg over tabellene til tog og buss. Dette viste seg både dyrere (700,- mot 600,-) og treigere (drøyt 11 timer mot omlag 4) enn fly, men med den store fordel at jeg kunne lene meg tilbake med en komfortabel visshet om at jeg ikke rævpuler planeten min (med forbehold for de som nyter anal penetrasjon).

U-daler blir ikke mindre V-dal enn den der ...

Så det ble buss. De har den fordel at du er garantert plass selv uten å ha bestilt billett, men den ulempe at det på Møre-Ekspressen ikke var strømuttak eller fungerende trådløst internett (det virket ut fra Oslo, og så igjen etter Lillehammer, få minutter før batteriet i Mac'en døde). Kveldsmørket fratok meg syn av fjord og fjell på vei mot nordvest, så jeg jeg valgte morgenruta tilbake. Batteriet var toppet og søvnbehovet justert til at jeg ville sove tre timer underveis. Det var blå himmel og Norge kunne ikke være vakrere. Klart jeg tar buss neste gang også, om da ikke forholdene ligger bedre til rette for sykkel ...

:o)
Paul

Frostrøyk danser over fjorden.

Folkehøyskole-moro

klikk på bildene for større versjon!

Det er alltid full fart på folkehøyskolene. Elevene drar rundt på planeten, har seminarer og prosjekter. Det er derfor ikke alltid lett å passe inn mine besøk, men vi klarte det på Borgund og Møre FHS. Sistnevnte var først ute, jeg ble innlosjert hos en voldsomt sprek og kunnskapsrik idrettslærer, med martial arts, massasje og klatring som spesiale. En senete, 100% hedersmann med en herlig kjernefamilie som hadde sterk afrikansk innslag. Det er alltid godt å møte tillitsfulle barn, og lillejenta satte nær ny rekord, noe som indikerer kjærlige og fordomsfri foreldre.

Det er tolv år siden siste besøk på Møre, og skolen har fått en oppgradering. En kjenning fra sist gang stakk innom, og elevene var helt topp. Det er rent merkverdig at så mange forskjellig ungdommer kan fungere så bra sammen. De aller fleste bor på dobbeltrom og tilbringer all sin tid i den sosiale "boblen" en folkehøyskole gjerne danner.

(klikk for å se større bilder i denne posten)

Jeg fyrte opp med foredrag torsdag formiddag. Skolen hadde sporty byttet rundt på timeplanen får at det skulle passe med min besøkstid, og tre og en halv time gikk alt for fort. Det ble knapt tid til spørsmål etterpå, men nettopp derfor foretrekker jeg å ha god tid på skolen, så ingen skal brenne inne med ubesvarte undringer. Elevene spurte om jeg ville bli en dag til, for å ta del i sjøsettingen av skuta de hadde snekret sammen som del av et rollespill. Ettersom flyteelementene var gjennomhullet av spiker, knøt det seg en viss bekymring til oppdriften, men det fikk stå sin prøve.

Skuta hverken sank eller kantret. Ettersom det var forventet at "sjøfolkene" kom til å havne i vannet som følge av skipbrudd, hoppet de sporty uti på eget initiativ under påskudd av å redde inn noe frittflytende løsøre (blant annet en Dart Vader maske). Da sjødyktigheten nå var bekreftet lot jeg meg lokke til en liten ferd på egen hånd. De må absolutt kunne si seg fornøyd med konstruksjonen!

Det er ikke rare bussturen videre til Moa utenfor Ålesund. Dette usjarmerende knutepunktet  tilbyr alt en nordvestlending kan ønske seg av shoppingsentre og varehus. Enda godt at det ikke er plasert midt i idylliske Ålesund. En perle av en kvinne dukket opp for å kjøre meg de siste kilometrene. Hun var lærer på vakt fram til lørdag, og sørget for at jeg hadde alt jeg trengte.

Besøkende elever fra Vik FHS var midt i en  en imponerende konsert idet jeg ankom. Senere på kveldene var det utlodning av gutta, til inntekt for Misjonsalliansen. Denne organisasjonen kom jeg i kontakt med i Bolivia, og jeg er imponert over innsatsen deres, så naturligvis måtte jeg også opp på catwalken. Auksjonariusen solgte meg inn som god på erotiske godnatteventyr og portrettfoto og vektla min overlegne erfaring i forhold til de andre objektene som gikk under hammeren. Stemningen stod i taket, og senere var det film med madrasser på gulvet i gymsalen og mulighet for å overnatte der, i en sosial klynge.

- gutta var i mindretall, men virket fornøyde med dét ...

Jenta som "kjøpte" meg. Håper du liker bildet...

Da jeg var på Borg i fjor lagde de en video med meg i hovedrollen, hvor jeg endte opp med å sitte i underbuks og padle i et innendørs badekar, så jeg er vant med at det skjer noe her. Også etter foredraget mitt på lørdagen var det full fres, da guttene hadde ansvar for aktivitetene og utfordret jentene med en "manndomsprøve". De sirkulerte mellom hugging av ved, opptenning av bål, tautrekking av bil (!), skifte av hjul etc. Det fremgikk med all tydelig at det er enkelte praktiske oppgaver selv oppegående og sporty jenter har absolutt null greie på.

Ved middagen spurte jeg de rundt meg om hva de mente jeg kunne forbedre på opplegget mitt. Jeg så fra den ene til den andre, og det lot til at de tenkte nøye over saken. "Er det et ord jeg brukte for ofte, irriterende fakter eller tema jeg overdrev?" lurte jeg på.
    Omsider kom svar fra min sidemann: "-Nei. Hadde det vært noe som var dritt, ville vi sagt fra om det!"

Det er vel bestått!

;o)


Paul

Interrail og folk

Strender, Storby, Shopping og Sjekking (funker med Sex også) er de fire "S'ene" for mange interrailere, men prøv et øyeblikk å glemme alt det der. Det handler om mer enn tog og destinasjoner. Det handler om å gi av seg selv og få mer tilbake, om å se folk i øynene og lære av dem. Om gode historier, komiske misforståelser og en uovertruffen mulighet til å være helt dønn ærlig og deg selv. For du er jo for pokker på interrail!

Interrail setter deg fri. Du får nye sjanser hver dag til å møte folk du aldri før har sett og aldri kommer til å møte igjen. Best av alt er at de ofte sitter i samme kupe som deg, så du har masse tid til å studere deres personlighet. Du deler din pakke med kjeks med en serber eller får et smørbrød av en rumener. Grensevakter og tollere kommer og går, og dere skrangler videre, med livshistoriene hengende i lufta rundt dere. Hvem bryr seg om Sex in the City når du har en Tjekkisk familie rundt deg som forteller om huset de er i ferd med å bygge.

Når toget stopper har du et nytt land utenfor. Fullt av folk. Du kan stoppe hvem som helst på gata, og rett og slett spørre dem om de har lyst til å snakke med deg, ta en kaffe kanskje. Du kan spørre om å få ta et bilde. Spør du pent, sier de ofte ja, spesielt hvis du kan peke på noe konkret du gjerne vil fange. Krøllene deres, for eksempel. Kanskje synes de du er sprø, men det gjør ingenting, for du behøver ikke være i det landet dagen etter, hvis det virkelig blir pinlig. Du er jo fri.

Et annet trivelig triks er å kjøpe inn kjeks, druer el.l. slik at du har nok til å dele med andre. Sørg også for å ha noen fine bilder fra familie og Norge. Legg mer vekt på personer, aktivitet og natur, enn store hus og biler.

Jenter som vet å passe seg.

Etter et besøk i Istanbul interrailet jeg inn i Bulgaria og gikk av i Sophia. Dette skrev jeg i dagboken:

-Byen har sin andel av monumentale bygg, kirker og museer men jeg velger å dedikere meg fullt og helt til folkelivet. På trikken blir jeg forsøkt sjekket opp av et gresk guttepar, men jeg foretrekker å rusle avsted på egenhånd. Min hang til enslighet avtar imidlertid idet to unge, flotte jenter følger meg til det sentrale torget hvor vi drikker frappé og prater om slike hyggelige ting som man glemmer før dagboken oppdateres og om fornuftige ting som sklir inn i underbevissthetens kunnskapsbank, arkivert under "et land i Øst-Europa  dets folk og tilbøyeligheter". Sabinas mor er førti, instruktør på fitnessgym og om ikke lenge skilt. Det hadde vært noe.

Senere snakker jeg med ei som er glad for at byen tar seg bedre ut hver gang hun returnerer fra Tyskland. Hun hevder at det er første gang på tretti år det er vann i den store fontenen som dominerer plassen. Vel så iøynefallende er et horribelt monster av et monument som står rimelig sentralt plassert. Det har delvisk falt fra hverandre, kanskje etter en kombinasjon av ramponering og mislighold. Uttrykket levner liten tvil om at det har med en bastant, kommunistisk fortid å gjøre, selv om folk jeg spør påstar de ikke kjenner dets historie. Det er besynderlig, som om de fornekter historien. Et høyt gjerde er satt opp for å beskytte forbipasserende mot å få monunental løsøre i hodet, og denne sperringen er dekorert med flott kunst og grafitti.

Ramleferdig kommunist-relikvie.

Flere trivelige folk lar seg snakke med, men Krk utmerker seg. Det er nemlig få som følger opp min hilsing, så Krk er særklasse når han smiler tilbake og stopper opp for å slå av en prat ved benken hvor jeg. Krk var drosjesjåfør før han ble pensjonist. Nå har han en leilighet like borti her, forteller han. Jeg spør om han har besøkt noen av nabolandene, og han begynner å ramse opp: Honolulu, Mexico, Japan, Brasil ...

Krk - skurk, men hvor ille?

    "And you were a taxi driver? Do they earn that well, in Bulgaria?"
    "Well ..." Han trekker litt på det.
    "And you also have an apartment here in the centre of the city?"
    "I also had some business on the side:"
    Ved nærmere øyesyn likner han en klassisk gentleman-gangster. Han har den lille krumningen i munnviken som røper at han skjuler lysskye historier som han er svært tilfreds med. Jeg velger å tro at det ikke har med trafficking å gjøre. Jenterne jeg snakket med kjente den problemstillingen. Øst-Europesike kvinner er ettertraktet som horer i vest. Flimtet i øyet til Krk er for snilt til at han har skitnet seg til med slikt - det velger jeg i hvert fall å tro.

Siste person i Sophias galleri er Kiril Djivdjanov. Selv om han er tynn i luggen har han en stor manke av hissige krøller. Disse er naturligvis et motiv i seg selv, men han står og kikker inn i en parykk-butikk og det er det som får meg til å stoppe. Jeg spør om han får betalt for å stå der som blikkfang. Han ler. Jeg fotograferer ham, og får høre at han driver med utregninger i landets kjernekraftverk. Jeg foreslår at det er tenkevirksomheten som forårsaker alle krøllene hans, mens strålingen har resultert i den blanke issen.

Kiril - stråleskadd tenker?

    Kiril smiler og sier at han vurderer å klippe av krøllene for å lage parykk av dem, slik kan han hver dag bestemme seg for om han vil ha langt eller kort hår.

Det har vært noen gode samtaler, med smil og humor. Sekken min har hele dagen ligget trygt i oppbevaringsboks på stasjonen. Jeg skal til Beograd, hvor jeg har kjentfolk. Jeg gleder meg. Jeg er på interrail!

folkehøyskolenes tur

For tolv år siden syklet jeg rundt Norge med en blytung tilhenger. Fire fremvisere, to kassettspillere og 750 glassmonterte lysbilder ble brukt på bortimot ett hundre foredrag totalt. Nå er jeg igang igjen, og ser at svært mye har endret seg, både i Forsvaret og på folkehøyskolene, hvor jeg holder flest show.

- de fleste trives svært godt.

Det later til å være svingninger i antallet barnefødsler som har påvirket inntaket til folkehøyskolene. Da jeg foretok den første turneen på nittitallet var mange elever helt nede på 16 år. De var umodne, fremdeles under foreldrenes ansvar og i mange tilfeller en stor disiplinær utfordring for skolene. De kunne faktisk virke som om enkelte foreldre sendte ungene på kristen folkehøyskole for å få skikk på dem, dog med vekslende hell, etter hva jeg kunne se.

De siste ti år har det skjedd en enorm endring. Søkemassen er større og skolene har gjort seg mer attraktive, så nær sagt alle elever har fullført videregående skole før de tar det kloke valg å begynne på folkehøyskole. Også samfunnets generelle utvikling med seksuell frigjøring og sosiale medier gjør at disse ungdommene fremstår langt mer bevisste og sikre på seg selv enn tidligere. Noen lærere hevder sågar at det var bedre før, da de hadde et "råmateriale" som virkelig trengte året i internat for å komme på rett kurs. Det var et større potensial for endring og påvirkning den gangen.

Som foredragsholder opplever jeg ikke den store forskjellen, selv om atmosfæren på skolene er dramatisk endret. Den gang var lærerne nervøse for at elevene ikke skulle kunne holde konsentrasjonen i to timer, men nå nøler ingen med å la meg holde på i fire. Elevene gir samme tilbakemelding:

• 1990: "Første gang ingen måtte på do i løpet av foredraget!"
• 2011: "-Beste foredrag i år!"

Så budskapet når fram.

- man kommer tett på hverandre, på folkehøgskolen

En forskjell fra da til nå er at antall reiselinjer har eksplodert. Dette er naturligvis midt i blinken for meg. Selv om kulturforståelse, selvrealisering og utprøving av egne grenser alltid vil være aktuelt på en folkehøyskole, er det klart at håndfaste reiseerfaringer er gull verdt. Det er mange som driver friluftsliv, vannsport og foto/video også ... så her slår vi mange fluer i en smekk. Rett som det er holder jeg mer enn en presentasjon på hver skole, for jeg har materiale i massevis.

Hallingdal, Elverum og Jeløy gikk veldig fint. I går hadde jeg nitti elever på Møre Folkehøgskule og i morgen venter Borgund FHS utenfor Ålesund. Møre sender klassene sine til Kina, Sør-Afrika og Egypt, mens Borg betegner seg som selve reiseskolen. Dette skoleåret blir for mange det første skikkelige møtet med land og folk fjernt fra deres eget. De veiledes av bevisste og kunnskapsrike lærere og får en fabelaktig mulighet til å gjøre verdifulle erfaringer på en rimelig trygg måte.

Mange av elevene forteller meg om deres egne drømmer fremover, og ber om råd. De har muligheten nå, før de går i fella og følger samfunnets vedtatte løgner om umiddelbart behov for utdanning, familie, bil og hjem. Denne gløtta i livet deres gir muligheter de kanskje aldri får igjen - og min oppgave er å få dem til å ta vare på dem, og skape sitt eget liv!

Et rollespill på Møre Folkehøgskole resulterte i sjøsetting av denne skuta ...

Kunaer i by'n...

"Paul i Kuna Yala" del 3:

Spanjolene utførte en av deres mest horrible massakre av urfolk her i Panama, i tillegg til at stammemedlemmer døde av sykdommer og arbeid i gruver hvor europeerne håpet å finne gull og edelstener. På den tiden bodde ingen på øygruppen Kuna Yala, på Panamas østkyst. Den ble først befolket senere, kanskje av stammer som kom helt fra Amazonas. De fant både fisk og dyrkbar jord, og utviklet sin kultur på denne avsidesliggende kyststripa, som forble urørt i flere hundre år. I 1925 stod så kunalederen Inapakiña i spissen for et opprør som gav dem indre selvstyre. Nå er Kuna-kongressen i Panama City øverste myndighet og lovgiver, men hvert samfunn har sin egen kongress som kan utstede sine lover og overkjøre enhver avgjørelse fra sentralkongressen.

Før mitt opphold i Panama City hadde jeg hatt en til dels ubehagelig erfaring med Kunaene i "Tapon del Darien" – regnskogen nær Colombia. Inne i byen møtte jeg så igjen på dette folket, og fikk lyst til å studere samfunnet i deres kjerneområde, Kuna Yala. Den flotte blå og røde drakta – samt nesesmykkene – stikker seg ut i gatebildet, de er ikke til å ta feil av. Kunaene er de mest synlige av Panamas urfolk, og har etter innbitt kamp klart å få autonom status i sine deler av landet. Aller ytterst på promenaden med den fine utsikten sitter de fargerike kvinnene. De er kunaer, og bretter sine broderte bilder ut på fortauet.
      Iveth og moren hennes smiler alltid vennlig til meg når jeg kommer forbi, enten jeg handler med dem eller ikke. De broderte molaene er vakre, og det er deres ansikt også – vennlige og gode. Disse familiene kommer ikke fra Darien, hvor jeg støtte på kunaene på forrige reise.
    «Nei. Vi kommer fra Kuna Yala», forteller Iveth. Disse omtrent 360 øyene befinner seg langsmed den østlige delen av Panamas karibiske kyst. Det spanske navnet på territoriet er San Blas, men øygruppen er i høy grad kuna-land.
    «Vi kom hit for å få et bedre liv,» forklarer moren hennes. «For der vi kommer fra, lever man bare etter gammel kultur, og det er ikke mulig å søke noe bedre, som utdanning for barna sine.»
    «Du har mange.»
    «Ja, jeg har mange barn, nå er de yngste på skolen i byen.»
    «Fortell meg hvor mange?»
    «Ni,» smiler hun, «jeg har ni jenter.» Hun inkluderer altså ikke sønnen til Iveth, som 20 år gammel har rukket å bli fraskilt mor. Moren ler, men kikker på eldstedatteren og blir alvorlig: «De ser hvor mye jeg jobber, og sier at de ikke vil være som meg, en gateselger. De ønsker noe bedre.»

"Molaen" er et fascinerende kunstverk, del av folkedrakten.

    Iveth har fortalt at hun vil bli lege. «Hva er ditt råd til dem – hvor mange barn ønsker du at de får?»
    «Jeg kunne ønske at de fikk tre. Ikke flere, for situasjonen er vanskelig her i byen. Det er enklere i Kuna Yala, der kjøper man ikke mat, men finner den i skogen og i havet. Det eneste dumme er mangelen på utdanning, så derfor kommer vi hit til byen for at barna skal få et håp om fremtiden – og klare seg bedre enn oss.» Hun tenker seg om, og retter på en av molaene hun har brettet ut på bakken. «Du kan vel forestille deg at man ikke utvikler seg videre, når man er der. Man stagnerer,» presiserer hun.
    Det er noe kult ved en rynkete gammel urkvinne som er redd for å stagnere. Hun har vilje som en bjørn – det er lett å se. «De virker temmelig proteksjonistiske der ute? De later ikke til å ville forandre seg.»
    «På øyene har de sine skikker, og hvis du oppfører deg dårlig, sender de deg til Saylaen, som er presidenten i kongressen i hvert lite samfunn, og anklager deg for det du har gjort. I byen er det lettere, her er mer tillatt.»

Iveth ...

Jentenes tre fedre er ute av bildet, så moren og Iveth strever for å forsørge barna og sikre dem skolegang. Leiligheten deres ligger i slitne omgivelser, i en bakgate i Gamle Panama.Jeg besøker familien flere ganger, men får av hensyn til egen sikkerhet ikke lov til å komme etter mørkets frembrudd, selv om den trygge «Avenida Central» ligger bare to kvartaler unna. Etter besøkene insisterer de alltid på å eskortere meg tilbake til denne hovedgaten.
    «Når giftet du deg?» spør jeg Iveth.
    «-18.»
    «-Og nå har du?»
    «-En baby.»
    «-Og?»
    «- jeg er tjue år.»
    «-Hvor er mannen?»
    «-… hi, hi, han er ikke her.»
    «-Du passer deg vel bedre neste gang?»
    «-Ja. Jeg har lært leksen min.»

Les andre innlegg i "Paul i Kuna Yala" og avvent galleriet som snart kommer ...

Interrail Tips

Interrail er luksus. Tog er fortid og framtid på én gang, med en interessant tilstedeværelse i øyeblikket. Jeg har vært på flere turer, og har nå fått spørsmål fra Rikke, som var elev ved Borg Folkehøyskole i fjor, hvor jeg presenterte foredraget mitt:

Jeg og ei venninne tenkte oss på en aldri så liten interrail til sommern, og jeg tenkte da kanskje du kunne gi oss noen råd og tips om hvordan å bruke minst mulig med penger, få kontakt med mennesker og oppleve Europa på best mulig måte. Det hadde vært helt supert altså:)
Klem fra Rikke;)

NATO-train in Pristina, Kosovo

 OK, Rikke ... dette kan det skrives bøker om (Med Tog, Sykkel og Kajakk), men jeg skal gjøre mitt beste. Interrail er fett. Du skal planlegge og gjennomføre en reise som skal være morsom og lærerik, utfordrende og fri. Det er det som er bra med den billetten, du kan være spontan og vill, på en noenlunde trygg måte. egentlig behøver du ikke å planlegge i det hele tatt. Jeg tar nå utgangspunkt i at du har stramt budsjett – jo mer penger du har, jo mer vil du legge igjen på restauranter og hoteller – men min erfaring er at opplevelsen ikke nødvendigvis blir bedre av det – ofte tvert imot!

PLANLEGG: / reiseruten:
Glem alt du har hørt om interrail, og snu Europakartet på hodet. Visk ut stedsnavnene og grensene, men la musepekeren klikke på plasser du ikke visste fantes. Har du vært på Sicilia eller i Baskerland? Hva med Brest? Det kan fort bli et slikt sted som kan komme til å gi deg din største opplevelse. På dette flotte kartet (du kan lagre det på smarttelefonen) eller det litt kjipere kartet i interrailbrosjyra kan du drømme deg bort. Dersom du vil være spontan uten å være helt gal, vil du se at Brest og Paris hører sammen, Baskerland og Madrid matcher og Sicilia og Roma lar seg kombinere. Da får du i pose og sekk. Berømt storby med alt du må ønske av shopping og monumenter, pluss det ekte kuriøse livet i provinsen. Det er også en super nett-tjeneste, et must for å finne togavganger, bruk SCOTTY!

click this photo! (old East German carriage)

informasjon & guidebøker:
Jeg er ingen stor fan av tunge reiseguider. Jeg sier ikke at de ikke er nyttige, men jeg ender alltid opp med å skjære dem istykker så jeg ikke drasser på unyttig informasjon. Ditt behov avhenger av om du foretrekker å være trygg ved å følge de samme anbefalinger som alle andre, eller om du stoler på at ting sikkert ordner seg på en eller annen måte.
    De originale historiene kommer selvsagt når du bruker metode nummer to. Du har sannsynligvis ikke mer enn en måned til rådighet, så du kan uansett ikke se alt. Hygg deg derfor gjennom turen uten å ha en kilometerlang sjekkliste av severdigheter og forhåndsbookede herberg. Snakk med andre loffere på toget og spør lokale folk, de blir glade og stolte over å kunne hjelpe, og turen blir langt mer interessant.

Du har sikkert enkelt ting du har drømt å se siden du sluttet med bleier. Studer disse før under og etter turen - så er du garantert valuta for pengene. Alt annet blir ren bonus! Forskjellige forum, for eksempel  interrail.net, gir bra tips og du kan lese om detaljer for hvert land hos interrail.com.

På tur inn i Øst-Europa

reisefølge:
Å reise sammen med noen er en god måte å finne ut av deg selv, dine intimsoner og din toleranse på, samtidig som du finner ut mye om forholdet til din venn eller kjæreste. Min første og siste reise planlagt med reisefølge var interrailen for omtrent 25 år siden. Det var også første og siste gang jeg kranglet med ham som fremdeles er min nærmeste venn – men folk er forskjellige. Det kan føles tryggere å være to, men gi hverandre luft når det trengs. Er dere tre eller flere kan det være lurt å skille lag av og til, og heller møtes igjen etter noen dager. Uansett er det dumt å være forpliktet til å holde sammen.

OVERNATTING:
I Paris har jeg overnattet i et slitent hotell i Montmartre, i en park og på en campingplass, i tillegg til hjemme hos folk. Mulighetene er enorme. Et par ganger er jeg loset inn i tvilsomme lokaler for hjemløse, når lokale myndigheter ikke visste hva de skulle ta seg til med meg. Overnattingene har utvilsomt største potensial for budsjettkutt.

/ telt: Det finnes mange supre små telt som ikke veier stort. De gir deg en fenomenal frihet til å vandre i vei eller tillate deg å spørre om du kan campe i folks hager, gårdsplasser, garasjer, låver, utmark eller innmark. Telt som står av seg selv er suverene, de fungerer også på parkeringsplasser. Hvis dere er to eller flere i lag, bærer den sterkeste, så utligner dere litt av styrkeforskjellen og alle blir like utmattet.

/ tog: Det går alltid et tog – altså også om natten. De fleste storbyer i Europa er knyttet til de fleste omliggende storbyer med nattog. Ulempen er at du ikke kan se stort ut av vinduene fordi det er mørkt og du sover, men fordelen er at søvnen er gratis og du sparer masse tid. Dessuten er det godt å sove på tog, i hvert fall om du er heldig å få en avlukket kupe nesten for deg selv, eller spanderer på deg plass i sovevogna. På en del stasjoner er det dessuten lov å sove innendørs, under rimelig sikkerhet, så underlag og sovepose må med i sekken.

/ herberg og hotell: Noen later til å tro at jeg hater slik overnatting, men det er helt feil. Det kan være veldig allright å mingle med ryggsekkturister fra hele verden, etter at du har flakket omkring på egen hånd en stund. Søk på nettet etter billig overnatting. Er du i Kroatia velger du en av de omsorgsfulle gamle damene som leier ut rom, ellers kan du spørre i turistinformasjonen på stasjonen.
    Det kan også hende at du har lyst å slå på stortromma, etter å ha tynt budsjettet på andre fronter. Det kan være skikkelig digg med et luksuriøst hotellopphold. Da er internett din beste venn. Hvis du er ute i god tid, og søker på det enkelte hotell, kan du gjøre superdealer. Jeg har blitt oppgradert til suite uten tillegg i pris, fått gratis netter og sterkt rabatterte priser. Det er en jakt som tar litt tid, men er verdt det. Det finnes også noen interessante websider som formidler uspesifiserte overnattinger. Du blir kjent med standard og bydel, men ikke hvilket hotell. Dette gjør at hotellene kan fylle ledig kapasitet uten å skade seg selv. Jeg brukte hotwire med stor success i Praha. Vær imidlertid forsiktig med å reservere for mange netter på forhånd  det kan jo hende at du ombestemmer deg underveis ...

/ Couch Surfing: Dette MÅ du se nærmere på. Les dette blogginnlegget og ta imot noen gjester hjemme hos deg selv før du legger i vei.

OK ... dette er ikke et alternativ med interrail-billetten din, men slik er livet i Bolivia.

BESPARELSER:
Hva er du ute etter? Komfort, party og storby eller lavbudsjett, loffing og menneskemøter? Forskjellige aktiviteter har forskjellig pris.

• Finn ut hvilken interrail-billett som passer til deg, det er ikke sikker du ønsker mer enn to-tre land.
• Ta med telt, underlag og sovepose!
• En miniprimus tar knapt plass, og tilbereder billige råvarer fra nærmeste supermarked.
• I mange ferskvareavdelinger kan du få dem til å lage kjempesupre, selkomponere bagetter for deg, til en brøkdel av prisen til en kafe. 
• Drikkevann (og vin) kjøper du på store, ikke små, flasker.
• Treningssente har ofte gratis prøvetimer, om du her krefter igjen.
• Bakerier og kafeer selger eller gir bort snadder nær stengetid (de kan være glad for å slippe å kaste god mat).
• Sjekk om lokal transport omfattes av interrailbilletten (som "S-Bahn" i Berlin).
• Plukk opp en "hva skjer i ..." guide fra turistinformasjonen og se etter gratis arrangement etter rabatterte dager på museum og severdigheter.
• Offisielle åpninger og premierefester byr ofte på champagne og kanapeer.
• Du kan gjenomføre full kropps- og klesvask i marmormgivelser på toalettet i fine restauranter / hoteller. 
• Det er "lov" å gå på mais-, potet-, drue-, eple- og appelsinslang hvis du ikke stjeler mer enn det du må og det som du behøver.
• Hvis du virkelig er hard-core, kan du utforske fenomenet "dumpster-diving", som er en helt egen kultur, en etisk og miljømessig perle: prøv allthingsfrugal, dumpsterdivingsecrets eller thelivingweb. Fenomenet forklares i videoen (ikke min):

Har du flere forslag og ideer, så kom med dem nedenfor. Denne posten vil følges opp i løpet av ikke så lenge, med svar på andre del av Rikkes spørsmål, dette med menneskekontakt - en kunst som fortjener bedre enn å avspises med et avsnitt eller to. Jeg vil også poste en pakkeliste for interrailere – noe må med, mens annet med fordel kan forbli hjemme ...  :o)

Internasjonale Oslo!

verden sett fra Tonsenhagen

Couch Surfing har igjen bragt verden til Tonsenhagen. Jeg jobber ofte om natta, og kan bli litt svimmel mot slutten, så jeg godkjente forleden forespørselen til en franskmann uten å se så nøye på den. Han skulle komme i dag, søndag (og ankommer om en times tid, antar jeg). Natt til i går kom så en forespørsel til, og jeg trodde det var samme fyren som heller ville komme lørdag. Det var greit for meg.

Jeg hadde invitert en venninne med opprinnelse i Bangladesh og en fastboende Couch Surfer fra Romania på middag i går, og vi forventet altså en franskmanns ankomst omkring midnatt. Han viste seg imidlertid å være italiensk, og liker seg så godt i Norge at han gjerne vil bli et par dager til. Ettersom kyllingfileten ikke ble tatt ut av fryseren tidsnok, startet tilberedningen av middagen først etter midnatt, og den da nyankomne tok sporty utfordringen. En høykvalitets italiener!

Bangla-kvinnen har brukket tre ribbein i en fektekamp (!) og har bestemt seg for å utvide sykebesøket sitt hos meg, dermed ble vi tre overnattende, som i kveld øker til fire, ettersom franskmannen gjør sin entre hvert øyeblikk. Middag blir nok sen i dag også, og både seng og sofa blir breddfylt.

Som om ikke dette var internasjonalt nok, møtte jeg den meget sympatiske Ghaneseren Mathew på bussen til Tøyenbadet (vi diskuterte Afrika), hvor en fabelaktig brite (som var nyfrelst på Norge) kledde på seg når jeg kledde av meg.

Internasjonale Oslo – jeg elsker deg!

UPDATE!!! 
 Min nye franske venn kom, nå er det en heftig italienskfransk diskusjon på kjøkkenet, jeg føler meg trygg på resultatet, og jeg gleder meg til å smake følgende spesialitet:

... med i overkant av 120 urter blant ingrediensene!

Morning update: Virkelig herlige folk, selvironiske, fulle av historier, masse humør ... Nunzio fortalte om da han i boblebadet på taket av Hurtigruta hadde et vannvittig nordlys over seg, og da han mutters alene på truger plumpet gjennom en innsjø i Nord-Finland, mens Antonin har solgt Pizzabakeriet sitt og nå er i første uke av en to eller tre års reise rundt verden. Det ble altså sent, men jeg fikk italiensk frokost på sengen før jeg sendte dem ut på dagens opplevelsestur i Oslo. Først måtte vi på oppfordring fra min siste Couch Surfer i Polen ta et gruppebilde, som med (eller uten?) fordel kan deles med dere her:

... male bonding ...

Kunabrev + gravplass

Jeg ble vist gravplassen, som er formet som en liten landsby.

Det er ikke lett å lage fotdekorasjonene – shakiraer..

"Paul i Kuna Yala", del 2: Dette brevet fortsetter der det slapp i Kuna-konflikten, som jeg postet for et par dager siden. Det dreier seg om den av urbefolkningsgruppene i Panama som går under navnet Kuna. Mange av dem bor på østkysten, i et isolert og autonomt landområde. Jeg var der noen uker, og mener jeg har mitt på det tørre når jeg påstår de har en sosial ukultur.

I "vesten" har vi tradisjon for å betrakte urbefolkningsgrupper med 500 års dårlig samvittighet og omvendt rasisme. De har såvisst blitt behandlet som hunder av våre forfedre, men det gir dem likevel ikke rett til å svine til naturen og behandle meg ufint i dag. Siste halvdel av mitt åpne brev til dem følger nedenfor. Det er ført i pennen for syv år siden, så juster prisene for inflasjon. I min neste Kuna-post kommer enda en video, og en artikkel som er vinklet mer positivt enn dette, så vennligst ikke fordøm meg fullstendig for mitt arrogante menneskesyn før bildet er komplett.

Hun vokter en grav, som holdes ren og pen

Her slapp jeg sist: I have some ideas that has proven to work really well in other places. In the following, you will see my suggestion of how to treat a tourist:

• ARRIVAL AT AIRPORT: Charge no landing tax of one dollar and twenty-five cents, and transport the tourists to your island free of charge.
• INTRODUCTION IN VILLAGE: Explain to the tourists that you charge ten dollars per person for the right to see your communities, and ensure them that these money will benefit the whole society, providing equipment for school, hospital, water supply, administration etc. Then give the tourists a general introduction to the island, pointing out the school, the hospital, the direction of the cemetery and the coconut plantation. Then take them on a brief short tour of the island, after informing them that they must always ask before taking a photo, as some people do not wish to be photographed. Also tell them not to give money or gifts to children on the street.
• FREE TOUR: Start by giving each tourist a coconut to drink. Many have not tried that before, they will love it. Then take them to see people constructing houses and building boats. Explain briefly about the traditional techniques used. Show women working on their molas and shakiras, artisans working with wood, hats and hammocks. Anything available will do, and the visitors will love it. Some of them will probably give a tip to the guide after the tour, if he has done a good job. The tourists will now feel very welcomed, and might have questions or desire to explore on their own. Before they do, inform them of what the island offers: 
• LODGING: Present two kinds of lodgings. If they want to sleep in a bed, you should offer clean rooms with a new set of bed sheets every day, toilet paper and soap and a nice breakfast with for example coffee/tea, chicha, bread, fruit and egg. For this you can charge ten dollars. The other option is to sleep in a hammock in a house and eat breakfast with the family, to the price of five dollars per night. This will be an adventure to many tourists. 
• RESTAURANTS: The restaurants must offer traditional meals with ingredients like fish, bread fruit, platano, lobster and coco. Hamburgers are only for emergencies. 
• GUIDED TOURS: You can offer tours to the beach, to the coco-nut plantation, up the river or to other islands. The price would depend on the number of tourists. Some would probably like to try to paddle their own cayuco. 
• HANDICRAFT AND MUSEUM: Last, but not least, tell the visitors that all buying of handicraft must happen in the museum/cooperative. This can be a house divided in two sections. In one section they should be shown some traditional artefacts and old instruments. In the other section they will see a wide selection of the local production; molas, wood figures, paintings, hammocks, hats, etc. You have a lot to offer, and here the tourists can look at it with no pressure. On the back of each item, place the fixed price and the name of the artisan. A small part of the price could benefit the museum.

Rikelino, en dyktig båtbygger, med hans familie. Virkelig en god mann.

RESULT: The tourists will feel relaxed and welcome, so they will be tempted to stay longer, return another time and recommend the island to other tourists. Changes will not happen over night, but with time, Mulatupu Sasardi will be mentioned in the guide books as the friendly and traditional island in San Blas.

The threats of the alternative
If island life continues to develop as it does today, then the beaches will be jammed with garbage and kids will learn to beg for money by their parents, as soon as they see a camera. Some tourists will give money or gifts, and so the children will be even more encouraged to beg. They will then be less appreciative of their parents and often spend the money in candy and soda, even cigarettes and beer. The increased begging will scare many tourists away, and give a bad image of the island. Only sick people beg, it is without honor.

In the future, people will also drink more alcohol, use more drugs and see more television, making them more violent and less social. Many islanders have told me that I must pay for taking a photo because I can sell the photo and earn money. What they do not understand is that 99% of all travelers do not sell their pictures. They merely take them as souvenirs to their friends and family. And it is not possible, as one man told me, to record a song on the island and make a CD of it. It simply does not happen. In my case, I put my photos on the internet, which is like a big computer library where everyone can see my images, free of charge.

Jeg fikk veldig fin kontakt med ungene her, disse tre er totalt kule.

I also film a documentary for Norwegian television, which means I earn money filming. Very few are like me, I am an exception, and my salary is low, after Norwegian standards. What you should be aware of, however, is that every single photo or video recording that leaves your island, is a helping hand in tempting more tourists to come. It is promotion. Do not be mad, if you see an old woman from Mulatupu Sasardi on the front page of a magazine. It can happen one day, and when it does, thousands of people that never knew that the Kunas even exist, will learn about you.

Thanks to my program, 500 000 Norwegians will learn that you make a roof of 2500 branches, that your coco-nuts are of very good quality and that your handicraft is beautiful. That really helps, but still I had to pay around a hundred dollars during my stay, just to film it! In the 53 countries I had traveled, I never saw people as greedy as you. You actually demand that I pay you to do you a very big favor. Every good photo that leaves Kuna Yala, helps Kuna Yala. Think about it. And even if you might think I am rich, I can not afford a house in my country, I do not own a car and I do not own a television set. But I love my bicycle, I love the children of Mulatupu and I still love traveling. I hope you will consider my advice above. If God wants, I will return in ten years time, to see how things are going.

Sincerely, Paul Olai-Olssen viajero – productor - fotografo

 Hva jeg enn misliker ved Kunaenes væremåte, har det INGEN TING med denne jenta å gjøre ...

(følg serien "Paul i Kuna Yala")