Læsø i hardt vær

klikk på bildene...

Det er ikke lett å være en liten øy - knapt mer enn en sandbanke på et leirelag - når bølger, vind og strøm river og sliter i deg på alle kanter. Det er ikke alltid liketil å være gjest på en slik øy heller, enn si komme fra og til. Derfor ble mitt julebesøk forlenget med en dag.

... og se inntrykk ...

Det er lett å elske Læsø. Øya steg opp av havet for 4-5000 år siden, men rager ikke høyere enn at luften ikke presses opp og avkjøles når den blåser over, så det regner mindre her enn på fastlandet. En utfordring er imidlertid at det blir mindre og mindre å elske. Jeg tenker ikke på den ubunnhørlige havstigningen som vi i Skandinavia for en stor del slipper konsekvensene av ettersom vi fremdeles hever oss etter istiden, men den erosjon som det stadig villere klimaet er skyld i.

... fra min forblåste juleferie.

Stormer har det alltid vært, og sandbanker har blitt til øyer som siden atter er oppslukt av havet, så geografien er dynamisk. Ikke minst hadde  avskogingen for å skaffe brensel til en stor saltproduksjon en dramatisk effekt.  Vinden fikk da fatt i sanden og Den Store Sandflukten ødela beitemarker og dyrket mark. Det er godt 400 år siden, og øya har siden 1900 blitt plantet til igjen.
    De siste sesongene har utviklingen tatt en ny vending, da de stadig hissigere stormene har spist kraftig av kystlinjen. En bekymret sommerhuseier i min familie har erfart at strandlinjen har krøpet flere meter nærmere sin terasse, og har trosset lokale myndigheter ved desperat å legge ut en stripe store stein. I går vasket bølgene over og omkring disse, noe som ville være utenkelig for et par år siden.

Flotte stykker rav ...

Bølger og havstrømmer har riktignok det gode ved seg, at det bringer rav inn på stranden. Aldri har jeg funnet så mye som i denne juleferien. Hele stripa ovenfor er samlet av meg, og mor fant minst like mye. "Først tar mannen ravet, så tar ravet mannen," sies det, og det føles slik. Når været har vært riktig, er det vanskelig å ikke gå ut å lete.

... og dramatiske kyster.

    Det var på en slik tur at mor og jeg bestemte oss for å gå en lang tur langs Læsøs nordkyst. Vi ble sjokkert over å finne seks meter høye skrenter, hvor det før har vært sanddyner og klitter. Geologiske lag var avdekket på den loddrette veggen, og blottet hva jeg tipper er hundrevis av års historie. Slik har man aldri tidligere sett, iflg mor. Andre steder stikker røtter fra marehalmen opp, der fremre rekke av vegetasjon er ført på havet. Det skal bli spennende å følge utviklingen, ikke minst for de som har sommerhus nærmest stranden.

... stablet seks meter i høyden.

Hundrevis av års historie ...

...fotografiene i dette blogginnlegget er i stor størrelse. Klikk på ett av dem, og du kan bla deg igjennom alle sammen. De forteller om vind og vær nok til at alle ferger ble innstilt (mer idylliske bilder i dette galleriet). Kattegat er likevel på langt nær så dramatisk som Nordsjøen, og bølgene faller fort når det igjen blir stille. Det er derfor merkelig å sitte på Stena Saga i dag, døgnet etter. Nå er det helt stille igjen. Og snart Nyttår.

sønderblåste "Dagli' Brugsen"

Det slår godt over moloen, og vannstanden er høy.

Fergen var innstilt og en tralle hadde blåst omkull.

Skjell er ikke kjent for å kaste lange skygger.

Det er ikke rav, alt som glimrer.

En Nyttårshilsen har jeg visst allerede skrevet, men en god ting kan gjentas:
Riktig Godt Nytt År til alle sammen.

Strand og hav er godt for sjelen.

Rav!

Rav er havets gull.

Rav er et vidunderlig vakkert materiale som finnes i store mengder i jordsmonn i Baltikum og også på havbunnen i Kattegat. Den sistnevnte er av den høyeste kvalitet. Dette har jeg skrevet en del om i blogginnlegget "Læsø har ekte hav-rav!". Nå vil jeg bare avgi rapport om julens funn. Det var nemlig litt utenom det vanlige.
    Den kanskje største bomben var at min far har den høyeste gjennomsnittsvekt noensinne registrert per ferie. Det gir ham nok en livstidsrekord, for han er den som aldri finner noe som helst, men denne gangen snublet han over et stykke for stort til å overse. Den størrelsen dividert på én sikrer ham dermed plass i familiens rekordbok.

To gode munnfuller ... jeg vet det er litt sprøtt, men jeg mister dem ikke på den måten...

    Selv fant jeg i går hele 153 stykker, som jeg som jeg pleier oppbevarte i munnen. Selv om de fleste er svært små, ble det etterhvert vanskelig å snakke. I dag ble det ganske nøyaktig hundre. De aller fleste av disse lå på et areal som måler ti ganger tre meter. Vi fant nemlig et ravpinnelag. Og ikke et hvilket som helst ravpinnelag, men ett som var urørt av river, støvler og menneskefingre. Vi var altså først, og det skjer ikke ofte.

Slik "skal" det se ut. Store og små klumper blandet med materiale med samme egenvekt.

   Hva som skyller opp på stranden, avhenger av strømmer, bølger og vind. Det har vært mye storm i det siste, og deg øker spenningen på stranden. Vi kjenner til plasser hvor mulighetene er størst for at ravet kommer inn, og gjenkjenner fort den type oppskylt materiale som kan inneholde dette havets gull. Det er dette vi kaller et ravpinnelag, og det var et slik vi fant i går. Da er det bare å sette seg ned å rake, grave og rote rundt, mens de gylne små splintene kommer til syne.

Det er lett å overse et ravstykke på "feil sted".

Ikke bare fars "enestående" fangst gjorde denne lille ferien usedvanlig. Mor fant nemlig dagens største stykke et sted hvor lokale ravsamlere hadde vært med sine river kort tid i forveien. Det kan bety at havet hadde skylt det opp for hennes føtter, som en gave.
    Enda merkeligere, om jeg nå skal bli helt "rav-nerd", er at julas største stykke, som jeg fant i går, lå blant steiner. Er det noe som er sikkert, er det at du ikke finner rav mellom slike steiner. Vi hadde gått rett forbi første gang, før jeg vantro så hva jeg først trodde var en oransje bit av et fiskeredskap. Det er slike regelbrudd som alltid gir en viss spenning. Det kan alltid ligge en å "slenge" hvor det egentlig ikke skal ligge noen.

Og finner du ikke noe, har du sannsynligvis likevel hatt en vidunderlig dag.

Du kan lese mer om Læsø i "Elsk Læsø", jeg har også et galleri til deg. Riktig god reise.

Plattformarbeidere på Troll C

Kåre Lien tok initiativet til mine tre besøk på Troll C.

Plattformarbeidere er ikke som andre arbeidere. De er to uker ombord og fire uker på land, slik er livsrytmen: 100% jobb 1/3 av livet og 100% fritid, familie, reiser, hobbyer og enkelte svarte tjenester i resterende 2/3.
    I løpet av tre oppdrag på Statoils produksjonsplattform Troll C har jeg nå hatt fri tilgang til plattformarbeidere på jobb. Mannskapet teller opp mot 90 her ute, eller personskapet, som det kanskje heter nå, for det er også 10-15 kvinner ombord. Den gode tonen dem i mellom merker du allerede i heliporten på Flesland. Det er noe familiært over dem, i tillegg til det kollegiale og kameratslige.
    Jeg merker ikke noe kjekkaseri mannfolk i mellom, og ikke antydning til seksuelle kommentarer eller blikk myntet på kvinnelige ansatte, kun grunnleggende respekt og innrømmelse av at kvinnene ofte er mannfolk overlegne i tekniske stillinger. Det er derfor jeg selv søkte en utenlandsk kvinnelig fastlege, ut i fra teorien om at kvinner, særlig fra en annen kultur, må være ekstra dyktige for å hevde seg i mannsdominerte yrker.

... og det er ham vel unt, for makan til bevertning skal du lete etter!

«Jeg slapper så godt av, når jeg kommer ut,» forteller en kvinnelig arbeider. Og det er klart, hun har delt omsorg for barna, som krever alt av henne i perioden hun er med dem. Så setter hun seg på helikopteret og fjerner seg fra alt som hører fastlandet til.

mobiltelefonskyskraper

    Her ute kan du dyrke ditt eget ego. Flere sier det samme. Du skal gjøre jobben til punkt og prikke, men utover skiftet ditt kan du gå og legge deg når du vil, spise sunt eller dobbel dessert som du selv bestemmer, trene som du ønsker og være sosial etter dagsform. Du skal ikke ta hensyn til noen. Det er ferie fra unger, partner, bilkøer og mas.
    Mobiltelefonene ligger igjen i små bokser på Flesland, dermed må du logge på Internett eller ringe fra stasjonens apparat for å få kontakt hjem. Du er rett og slett i en litt annen verden, med en annen fokus.

Overgangen etter jobbskiftet kan by på utfordringer. Tilbake på landjorda har ungene ventet utålmodig, og partneren din forventer at "nå er det din tur". Hvis de ikke forstår at det tar et par dager å finne tilbake til familielivet, kan det skjære seg.
    Flere forteller at de trenger tid på å justere kropp og sinn. Kroppen er sliten og humøret har en form for "jetlag" som gjør lunta kortere enn familieidyllen har godt av. Men deretter er det fabelaktig å være far/mor på heltid, hobbysnekker, gartner eller gitarbygger. De fire ukene flyr avgårde for de fleste, men det er likevel vanskelig å tro at det er så sukkersøtt.
    «Hva med de som sliter sosialt på hjemmebane?» spør jeg. Det er ingen hemmelighet at det finnes et antall plattformarbeidere som tilbringer dagene på land på kafé, mens de venter på at kona blir ferdig på jobb, så de kan få middag. Eller verre, at de ikke nøyer seg med kaffe, i dagene som snegler seg avsted inntil de igjen skal ut. Penger har de jo nok av.
    «Jeg har sett folk skjelve på handa,» medgir en erfaren kar. Abstinensen gir seg etter en dag, men røper at tilværelsen på land kan være den største utfordringen. Her ute serveres ingen former for alkohol, og blodet skal være rent ved ankomst. Når vi er ombord i en potensiell bombe - få meter fra olje og gass til en verdi av 100 millioner kroner om dagen - så skal det ikke forekomme slinger i valsen.     «Alle jobber er viktige,» understreker en av formennene. «Selv om en sveiser kan si at han ikke gjør annet enn å sveise rør hele dagen, og mener innsatsen ganske ubetydelig, forteller jeg ham at en dårlig sveis kan komme til å koste hundrevis av millioner i tapt inntekt, og sette sikkerheten i fare. Alle er viktige her ute!» gjentar han seg selv.

"Alle er viktige her ute..."   :o)

«Det er ikke alle som passer til plattformlivet,» blir jeg fortalt. «Noen kommer bare ut èn gang før de skjønner det ikke er for dem.» Jeg hører historier om sjalu mannfolk som har kona overvåket mens de selv er på havet, eller som savner ungene for mye. Da går det ikke i lengden.
    Et par som har funnet en god løsning jobber begge her på Troll C, på samme skift. De er ansatt i forpleiningen, men arbeidsoppgavene om bord gjøre at de bare ser hverandre en drøy time hver dag, så de går ikke lei hverandre. For andre kan det være en fordel å få en pause fra samlivet. To uker er vel nok til at behov melder seg, tenker jeg, så blir det fart på kosen når de igjen sees.

pepperkakebensinstasjon

Det konkurreres i pepperkakehusbaking. Det er bittelillejulaften og jeg hører folk snakke om hvordan det er å være vekk fra familien i disse dagene. For de fleste er det slett ikke så greit. Ei har hatt en «liksomjul» før hun fløy ut sist. En hevder at det for ungene er gavene som er viktigst, og ikke ham, men noe ved måten han sier det på gjør at jeg ikke helt fester lit til påstanden.
    «Det er nå koselig å feire jul med dere også da,» kommer det fra en kar. Dét tror jeg på, for det ses på dem. De smiler og spøker og duller med hverandre. På tre besøk har jeg ikke hørt irritert tonefall ved én anledning. Det hevdes riktignok at Troll C er en spesielt trivelig plattform.
    «Her bores det ikke,» lyder forklaringen. «På boreplattformene og stasjoner med mer folk, kan det lettere bli skille mellom grupperingene.»
    Her ser alle ut til å komme godt over ens. Da et av mannskapet skal av for godt, utspinner reneste sorgprosessen seg, med ønske om lykke til på neste arbeidsplass og løfter om å holde kontakten videre.

Alt kildesorteres forbilledlig.

Om de tenker på miljøet? De fleste gjør jo det. Like mye eller like lite som folk flest. Ingen jeg spør støtter tjæresandprosjektet som Statoil sviner sitt navn til med i Canada, men alle vektlegger at de er stolte av her å være verdensledende på sikkerhet og kvalitet. De som har jobbet for amerikanerne eller i Gulfen forteller om en helt annen virkelighet enn "A-standarden" som alle minnes på ved ankomst på Troll C.
    «Faktisk blir vi så indoktrinert på sikkerhet at vi tar med oss vanene når vi går i land,» fortalte en bergenser ombord. Han kunne flirende fortelle at han nå klipper gresset med hørselvern og om en plattformarbeider som organiserte et dramatisk trafikkuhell i en av byens tunneler så godt at utrykningspersonell ble helt forvirret da de ankom.
    Således er plattformarbeidere. Pålitelige, grundige, sikkerhetsfokusert og dyktige. De elsker å dyrke sitt ego på havet, samtidig som de fleste har flust opp med planer for hva de skal foreta seg når de er på land. Mange reiser mye, og jeg håper at mine bidrag kan gi reisene enda bedre innhold, med flere gode menneskemøter, latter, forståelse og høyverdige kulturopplevelser. Slik en ekte reise skal være.

Poseringsvillige bergensere på stasjonen.

Ekte reiser. Selv returen gjennom Bergen skal være slik, etter endt oppdrag. Jeg husker å stikke innom oppbevaringsboksene for mobiltelefonene i Heliporten og gleder meg litt til å komme inn til byen. Jeg har før omtalt bergensere, og prøver teorien om at de er koselige og imøtekommende straks jeg setter foten ut av bussen. Den første kvinne jeg ser er litt eldre enn meg, høyreist og flott - vakker, er hun. Hun kaster et blikk på meg idet jeg slenger bagen over skulderen. Jeg kikker tilbake og hun ser meg i øynene. Vi holder blikket mens jeg kommer nærmere. Dette skjer ikke ofte i Oslo. Så smiler jeg, og det gjengjelder hun, skikkelig og varmt.
    «Jeg visste det» bryter jeg ut, «dere er så koselige!» Så gir jeg henne en klem. Jeg må stå litt på tå for å komme til skikkelig, og hun er bare god å ta på og ønsker meg med fullgod bergensdialekt en riktig god jul.
    Det skal den bli.

God reise!

alkotest i Oslomarka

Denne blogposten kunne hatt flere navn enn et kjært barn. Jeg var innom "Noen ganger er'e allright", "Gjennom Skauen etter Skaug", "Blogpost #100" og flere, men endte med en tabloid forenkling som spiller på kombinasjonen av alkohol og friluftsliv. Jeg har vridd hjernen for å finne en relevant link til noe som har med seksuell utfoldelse eller kjønnsorgan i andre sammenheng å gjøre, oppmuntret av at min teateranmeldelse har fått mistenkelig mange søketreff. Samvittigheten tvang meg imidlertid opp på et etisk nivå som forbød slike webtriks.

Men jeg har altså vært gjennom skogen etter Skaug. Oslo er nemlig en så vidunderlig by at du kan oppleve at raskeste vei til en middagsinvitasjon går gjennom Marka. Slik er det hvis du er så heldig å bo på Tonsenhagen og har et eventyrlig bekjentskap i Solemskogen. Det stod "ælj" på menyen og jeg var litt sent ute, så jeg tok ikke sjansen på sykkel, i tilfelle det var mye snø i løypa. Det gjorde jeg rett i.

Fem varmegrader midt i desember er jo rusk rivandes gæærnt, men like fullt var det hvitt i løypa. Det gikk likevel fint. Jeg var ganske alene helt fra Selvbyggerveien, og ankom etter en stund i tusmørke lysløypa lenger inne. Det går bare opp og opp og opp til å begynne med, hvilket normalt gjør det til en behagelig rundløype. I kveld skal jeg imidlertid ikke tilbake før jeg har fått en detaljrik, interaktiv fortelling om hva som skjer på tur opp og ned verdens høyeste fjell. Alt fra stormannsgalskap og tragedier til triumf og hygieniske spissfindigheter. Jeg skal også bli kjent med en av to katter, som innledningsvis overser meg, men til slutt gir meg det kompliment å etterlate to røde striper på hånden min, som følge av en direkte provokasjon. Rød var også drueklasen på bordet, og æljen - i midten. Og ripsen i desserten. Og vinen. Og den andre vinen.

"Du kan godt få gjesterommet," lød tilbudet. Normalt ville jeg takket ja, men ikke i natt. Skogen hadde vært så mild og god med meg, så jeg tar på joggeskoene igjen. De er ikke en gang våte og jeg har tørre sokker i. Jeg forlater eventyrhuset i skogbrynet, som i dagslys har utsikt mot nord, over åser av gran. Jeg tar ikke på meg hodetelefoner, for jeg har bestemt meg for ikke å stenge skogen ute når jeg løper. Musikk har også en tendens til å stenge tankene inne, og jeg vil helst at skogen og tankene møtes. Det ville de nok gjøre nå, om jeg bare kunne slappe av og koble vekk fra den fysiske joggingen. La hodet surre. Føle på underskogens lokketone. Men det greier jeg ikke, for jeg er så glad og det krever for mye å holde balansen i slaps og snøsprøyt. Dessuten har jeg det meste av to flasker innabords, og det skaper et innvendig brus. Jeg kjenner ikke tungpusten i motbakkene og ruller fortere nedover enn jeg pleier. Hælene lander mykt i den saftige snøen, og teknikken med å løpe på forfoten er som blåst vekk.

Det er en herlig natt i skogen. Jeg kommer til krysset hvor stien går rake veien hjem, men fortsetter heller rett fram. Lyktene i lysløypa er slukket, så den lille hodelykta er alt jeg har å gå etter, i tillegg til skinnet fra byen, som via skyene gir snøen en grå valør. Nå begynner faktisk tankene å vandre, assosiasjonene trenger seg på. Jeg husker en annen natt da jeg var avhengig av hodelykta. Jeg var på villstrå i Andesfjellene og tumlet rundt i bratthenget inntil jeg slo leir i ruinen Choquequirao, helt alene. Det er godt å løpe seg til assosiasjoner.

I neste kryss tar jeg til høyre, mot Tonsenhagen Skole. Det blir glattere, men jeg kommer hel hjem, til min hule i verden. Et blikk gjennom stua viser alle Oslos lys under meg og jeg stiger inn i dusjen. Radioen står på "Klem FM", en kanal som spiller dusj-og heismusikk til alle døgnets tider, og Odd Børretzen de fleste av dem. "Noen ganger er'e allright..." strømmer nedover meg sammen med det varme vannet. Det har den gamle skjeggete gubben sannelig rett i. "...in the morning" fortsetter han. Jeg visste ikke at det var blitt så sent, men de har visst rett i get óg. Radiokanaler pleier ikke å bomme på slikt.

Men skitt au. Etter å ha vært både i Himalaya, Andeskjeden og Lillomarka føler jeg at stunden ikke kunne være bedre for å skrive mitt hundrede reiseblogginnlegg. Og for å forsvare blogtittelen - som utskriften av GPS'en viser - så løper du ikke i rett linje under innflytelse av alkohol. Men akk så lykkelig.




Riktig God Reise.

Happy Next Year!

Året er omme før vi får sukk for oss, så jeg bestemte meg for å gjøre opp status før den helt store nyttårsmelankolien tar overhånd. 2011 var litt trøblete for meg. Det var såvisst også 2010. Likevel har det skjedd enormt mye positivt, jeg har lært mye nytt og fått mange gode kontakter. Best av alt er at utviklingen absolutt går rette veien, så jeg gleder meg skikkelig til å ta fatt på 2012 og 13! Det kommer til å skje mye allerede på nyåret, så følg med.

Mitt 2012 er nå summert opp på hjemmesiden min. Les også diktet som står nedenunder. Det har du nok godt av.

Takk for dette, og lykke til med det neste. God reise!

landing på Troll C

Jeg ankom mellom to stormer, under fine forhold, dog etter en hotellnatt da alle flygninger ble kansellert dagen før. Dette er andre besøk, og jeg gleder meg til det neste, om to uker. Det forrige besøket var jo også svært vellykket.

Igjen takk til utrolige Troll C og svært hyggelige folk!

Duracellkaninen og innvandreren

En lærer på Voss Folkehøgskole betegnet meg som en Duracell-kanin, etter at jeg holdt et fire timers foredrag for hele skolen om kvelden, og så ett annet for friluftslivklassen før lunsj og ett tredje for foto og video etter lunsj, men når jeg deretter har spist middag og settes av i Voss sentrum er alle batteriene tomme, Duracell eller ei. Poenget med kanin-reklamen er vel forresten at den ikke gir seg mens leken er god, og det levde jeg for så vidt opp til. Det var veldig trivelige elever, masse latter og spørsmål og som vanlig virkelig sympatiske lærere. Men jeg trenger en øl.

"Tre Brør Kafe" har kongeplasseringen i sjarmerende, men forblåst regnfulle Voss sentrum. Her skal jeg ved et pussig sammentreff hilse på en kunstner fra Belgia som sov på sofaen min hjemme på Tonsenhagen for et snaut år siden (les om Couch Surfing). Hun heter Michele Frederickx, og spikrer i denne stund opp utstillingen av sine malerier og skulpturer inne i det lune kaferommet. Sjekk hjemmesiden hennes, jeg er ikke noen kunst-elsker, men dette er lett og like. Fargene i maleriene gjenspeiler hennes personlighet, hun er rett og slett en usedvanlig likandes person.

Mikki, meg og Lene

    Vi får selskap av hennes lokale venninne, de møttes da hun surfet Mikkis sofa i Portugal, hvor hun bor. Jeg velger en kortreist porter fra Flåm. Akkurat hva jeg trenger - og akkurat hva jeg rekker - før toget går.

Utpå natta stiger jeg av i Oslo. Jeg har sovet det meste av veien, er litt fortumlet, og oppdager først når jeg er vel hjemme at telefonen mangler. Tipper at den ligger på bordet i Tre Brør, så jeg sender melding opp dit, og ringer fra Skype til mitt nummer. Lite nytter det, før utpå neste formiddag, da en litt gebrokken mannsstemme svarer. Han heter Saleh, og bor ikke på Voss.

Jeg skjønner ikke bæret, men Saleh jobbet på toget, og fant telefonen under setet, så han tok den med hjem. Det hadde jeg også gjort, det er mer spennende enn å levere den på hittegodsen. Han høres glad ut over at jeg ringer, og sier at jeg kan komme ned til ham klokka halv tre, i Magnus gate.
    "Hvilken klokke skal jeg ringe på?" spør jeg.
    "Bare ring ditt eget nummer, så kommer jeg ned," får jeg til svar. Først etterpå slår det meg at det kan bli en utfordring å ringe uten telefon, men jeg får være takknemlig for at den ikke er en kraftkrevende smarttelefon. Da hadde den nok vært flat nå, så jeg ikke kunne ringe den i det hele tatt.

Magnus gate ligger bak Botsen, midt i svarteste Tøyen. Det er bare to-tre norske navn i hele oppgangen, og en kvinne med skaut dukker opp fra nabogården. Jeg forklarer at jeg gjerne skulle ringt min egen telefon, som befinner seg et sted i nærheten. Hun smiler varmt, og fisker opp en fascinerende slitt nokia. Det er nesten så jeg må telle meg fram til hvor tallene en gang var, men den funker som bare rakker'n og Saleh svarer. Han er allerede ute sier han, og kommer småjoggende mot meg mens kona smiler herlig.
    "Dere er noen ENGLER" roper jeg, og hun takker og sier på nesten helt perfekt norsk at det er da det minste, man må jo hjelpe hverandre.

Saleh er min mann. Telefonen var i trygge hender.

Saleh har bodd i Norge i ti år, så norsken er helt grei. Han jobbet på Fornebu, men firmaet ble valgt vekk eller rasjonalisert ut av systemet, så han mista jobben. Etter hva jeg forstår er han nå mye ledig, men har fått en deal med at de ringer til ham fra NSB for renhold eller noe slikt, kanskje som vikar.
    "Pokkers at det skal være slik," sier jeg. Det ser ut som om han vet hva jeg sikter til, men han klandrer ikke systemet eller fordommene. Han ser bare snill og mild ut, protesterer høflig når han får en DVD som takk for hjelpen og har forlengst bevist at han er ærlig og til å stole på. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så forbanna vanskelig å ansette en som heter Saleh, når arbeidsledigheten faktisk skrubber i bånn?

Ja, vi har noen utfordringer, men jeg er veldig glad for en ting, og det er at det er så mange vidunderlige, ærlige, trivelige og koselige folk å bli kjent med, når jeg er på reise rundt i Norge. Med tog. Om jeg så må miste telefonen for å få det til.

God reise,
Paul

Trivelige bergensere!

To døgn på en bevegelig plattform har gitt meg sjøbein som varer ved etter at jeg igjen er på land. Fire foredrag, fenomenal mat (!), nye inntrykk og virkelig hyggelige folk har gjort meg både glad og svimete. Jeg er faktisk ganske sliten, kjenner jeg. Min holdning til miljøsaken forblir urokkelig, men oppfatningen av Statoil har blitt atskillig mer nyansert. Det er umulig å ikke bli imponert over det de får til, og budskapet jeg gir dem har for så vidt ikke noe med politikk å gjøre. Jeg konsentrerer meg om å inspirere dem til å benytte sine fire friuker på en konstruktiv måte, ved å reise bedre og utvikle sin fotoglede.

Sjåførene på flybussen
Jeg setter meg på flybussen fra Flesland og oppdager først inne i sentrum at mobiltelefonen ligger igjen i oppbevaringsboksen i heliporten. Neste bussjåfør i motsatt retning ser på meg med medlidenhet, og nikker meg forbi. Bussjåføren på tredje etappe tror også på historien, og lar meg kjøre gratis inn til byen igjen. Så jeg ender i sentrum, en time senere enn planlagt, men til estimert pris.

Dette bringer meg inn på noe jeg har tenkt på de siste gangene jeg har vært i Bergen, nemlig bergenserne. Mine tidligere fordommer har sneket inn en oppfatning av at de er overveiende brautende og selvhevdende, men nå ser jeg stadig tydeligere at de tvert imot er svært imøtekommende og sjarmerende. Det er en fryd å spasere gatelangs å konstatere at folk ser deg i øynene, holder blikket og lett gjengjelder et nikk eller et smil. Oslofolk er ikke på langt nær så gode på det, i hvert fall ikke nede i sentrum, hvor respons må tvinges og lokkes ut av dem.

Guttene på Clas Ohlson
Det er et par timer til toget går. Inne i kjøpesenteret ved stasjonen kommer jeg på at jeg trenger en minnekortleser, så jeg trasker opp til Clas Ohlson i øverste etasje. Butikken er mye finere enn filialen i Oslo, og de unge mennene som er ansatt her overgår seg selv i imøtekommenhet - I hver avdeling dukker en ny trivelig kar opp for vennlig å tilby sin kompetanse.
    Som forventet utvider min virtuelle huskelapp seg dramatisk når jeg betrakter vareutvalget, et utbredt fenomen for menn som slippes løs her inne. En økonomipakning med AA-batterier har jeg faktisk stort behov for, 5 watts halogenpærer til kjøkkenlampa har lenge vært savnet, her ligger jaggu ekstra øreputer til hodetelefonen hjemme og ikke minst en genial løsning på problemet jeg har med overlyset til kjøkkenbenken! Avdelingens kjekkas insisterer attpåtil på at jeg bare kan bytte i Oslo, dersom de tre LED diodedownlights'ene ikke skulle funke etter hensikten, og der har de flere av samme type, så disse er bare starten...
    Når jeg lenge har veid for og imot foran øreplugghøyttalere, tar jeg motet til meg, løfter en av utallige modeller av stativet og vender meg mot Clas Ohlsons svar på Justin Bieber.
    "Jeg er ikke veldig snobbete når det gjelder lyd, men..." Lenger kommer jeg ikke, før guttebassen overtar, og insisterer på en svært troverdig måte på at han er snobbete når det gjelder lyd, og at han har brukt denne modellen i et par år, og absolutt kan anbefale den. Måten han sier det på, får meg til å føle meg flink som har valgt akkurat riktig modell. Jeg velger å tro at han ikke hadde sagt det samme, dersom jeg hadde valgt en annen.
    "Ja, jeg ser at du er snobbete med hensyn til mer enn bare lyd," påpeker jeg, mens jeg pirker på skinnarmbåndene hans og nikker mot den glinsende, orkansikre sveisen. Det er en test, for å se om dette folkeferdet er ekte trivelig. Han smiler litt brydd, men slik jeg akkurat gjorde, ser han ut til å tolke utsagnet som et kompliment. Han har jaggu selvironi, selv i hans ømfintlige alder, det er sannelig ikke verst!

Katrin i Deli de Luca
Det er langt fra vinter i Bergen, så jeg kjøper en av de få iskremene som ligger igjen nederst i frysedisken til Deli de Luca inne på stasjonen. Katrin i kassa er så hyggelig og søt at hun kan spises opp, attpåtil med et dryss fregner raust spredd over kinn og neserot. Jeg påpeker at de ikke er særlig tidsriktige, en desemberdag i Bergen, og hun smiler til meg. Da jeg fotograferer henne, hevder hun at hun ikke er fotogen, og jeg sier som sant er at noen er det, og andre ikke. Det er det vel ikke så like til å se fin ut bak ferskvarene til Deli de Luca når en småsvimete fyr med kompaktkamera trenger seg på. Jeg mener hun klarer seg fint, og sikkert er det, at hun føyer seg inn i rekken av gode bergensere.

Den neste kvinnen i mitt liv ville derimot ikke fotograferes. Hun heter Ann Toril og er trønder. Da jeg forsikrer at jeg ikke bare har et godt forhold til bergensere, men i høy grad også til trøndere, og nevner at jeg har vært på Troll C, forteller hun at hun jobber i Statoil. Det blir en samtale fra Myrdal til Oslo, om familie, miljø, arbeidsforhold, engler, Snåsamannen og reiser - helst togreiser. Merkelig, hvordan du med noen mennesker stadig finner nye tema. Så turen går fort. Attpåtil sender vi en hilsen ut til hennes sjefsvenninne på Heidrunfeltet, så får fremtiden vise om det blir flere plattformbesøk på meg.

Fram til Geilo gjør fire-fem brautende og selvhevdende bergensere det stadig mer vanskelig å føre en normal samtale, men der går de heldigvis av. Dermed forblir de det helt perfekte unntaket som bekrefter regelen jeg fra nå av holder meg til: Bergensere er svært trivelige folk!


Takk for turen!

Statoil Troll C

Trollfeltet ligger en halv time i helikopter ut fra Bergen og består av plattform A, B og C. Troll A er verdens største gjenstand flyttet av mennesket - Eiffeltårnet rekker den bare til skuldrene. Rund omkring ligger en håndfull andre plattformer, samt et par supplyskip. Dette dreier seg om olje og gass. Fossile brensler. Karbonforbindelser som skal sikre barnehageplasser, kreftforskning og min minstepensjon på bekostning av miljøet og kommende generasjoner. Det føles merkelig å lande her ute, i regi av Statoil, den store stygge ulven som truer Lofoten og nekter å trekke seg ut av tjæresandprosjektet i Canada.

Sikkerhet
Rett etter landing på Troll C blir vi som ikke har vært her tidligere plassert foran en ny informasjonsvideo. Det er først en del skryt av hvordan man for å nå de tynne oljedepotene under gassen i Trollfeltet har utviklet horisontal boring. Det er ren science fiction, en ufattelig avansert teknologi. Så forklares sikkerhetsprosedyrer. Boligseksjonen er plassert i stevnen, og er den tryggeste plassen på plattformen, skilt fra prosessenheten med brannvegger, og med to livbåter rett utenfor kantinen. Hver tar 58 mann, og vi skal prøvesitte.
    "Beklager at det er litt vrient," sier kvinnen som kontrollerer at vi gjennomfører øvelsen. Det er seter i to etasjer, trangt og kronglete. Selv i vanlige kjeledresser er det komplisert. Hvis jeg i en stresset situasjon hadde hatt en diger kar i setet ved siden av og vi begge var utstyrt med posete overlevelsesdrakter, skulle det godt gjøres å få til dette. Attpåtil skal en stiv polstret maske tres over hodet for å holde oss dønn på plass når den oransje farkosten treffer vannet, titalls meter under oss. "Dette er en gammel modell," får vi forklart. Og bevares, det hadde vel funka, baugen er formet så båten vil skjære godt ned i vannet og skyte opp igjen. Hadde faktisk vært gøy å forsøke, men selv på sikkerhetskurset gjør de visst ikke dét lenger - av sikkerhetsgrunner.

Mer Sikkerhet
Neste stopp er sjefen. Vi nykommere benkes inne hos ham, og får en grundig presentasjon av prinsippene for all aktivitet ombord. Dette er HMS skrevet med svært store bokstaver. Jeg er imponert. Arbeidet på helse, miljø og sikkerhet er basert på den enkeltes personlige ansvar, hvor alle korrigeringer og tilbakemeldinger er sterkt oppmuntret. Dette er den rake motsetning til at jeg hørt om forholdene i Mexico-gulfen, og på direkte spørsmål forklarer sjefen at det er satt ytterligere fokus på disse tingene som følge av den store ulykken for et par år siden. Ord som forbedring, omtenksom, rollemodell, kommunikasjon og løpende risikovurdering går igjen. Ingen skal føle at de skal gjøre noe de ikke er 100% trygg på, det skal alltid være tid til å stoppe opp og spørre eller forsikre seg om at prosedyrer følges og at de er så gode som mulig.

58 mann i overlevelsesdrakter skal få plass ombord, før det blir fritt fall!

Enda mer Sikkerhet
I lommen har jeg en HMS-håndbok som forteller om støysoner og hvor jeg skal sortere avfall, samt en pappseddel i lommestørrelse som minner meg på de viktigste momentene for å sikre en sikker og effektiv drift. Dette virker ikke overdrevet, og mannskapet gir heller ikke uttrykk for at de synes det, tvert imot virker de stolte av at operasjonen skjer på en ansvarlig måte.

Klikk på bildet av Kurt og Sikorsky!

    Jeg får en omvisning av Kurt A. Jensen, min "støttekontakt" under besøket. Han er musiker og lydmann på fritiden, som han jo har temmelig mye av. I Gratangen har han et fett studio, som jeg lover å besøke neste år, hvis han er hjemme når jeg sykler forbi. Kurt viser meg alt jeg vil se ute på dekk. Jeg kikker ned langs en av de 16 tykke ankerkjettingene, inspiserer en rømingsstrømpe med et sett redningsflåter og spør og graver. Han er en erfaren kar, og var med den gang amerikanerne skulle lære oss opp.
    "De var rene cowboyene," sier han, og rister på hodet.
    "Hva mener du?"
    "For dem var det om å gjøre å gå rett på olje, olje, olje, tap av et lite menneskeliv her eller der spilte mindre rolle. Vi driver på en helt annen måte, og vi er best i verden til det her. Vi har jo ikke hatt en ulykke siden Alexander Kielland!"
    "Nja ... det var vel et par tilløp for relativt kort tid siden?"
    "De ble oppdaget på et tidlig tidspunkt," hevder Kurt. "Her er vi så nøye at vi melder fra bare det er ett enkelt fat olje som har gått i havet. Da rapporteres det til departementet. Dessuten må du huske at det lekker en masse olje opp fra havbunnen helt naturlig."

Joda, havet tåler en del olje, vi har et samfunn som er helt avhengig av det, Statoil er av de dyktigste til å få det opp og kvaliteten og renheten til norsk gass, olje og kull gjør de til de minst miljøfientlige blant fossile brensler. Foreløpig klarer vi oss rett og slett ikke uten, så lite som vi satser på fornybare energikilder. Konsekvensene av vår ressursbruk er nå åpenbare, men vi fortsetter like vel. Jeg forteller Kurt at miljøsituasjonen er blant de viktigste grunner til at jeg selv ikke har, eller skal ha barn. Han protesterer ikke. Gratangens store sønn ser til min overraskelse ut til å dele det standpunktet.

Det er sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet som er i fokus for de knapt 100 arbeiderne på plattformen. Jeg er behandlet svært godt og responsen har vært fin, så jeg gleder meg til å komme tilbake til neste skift om to uker.
    Det føles likevel merkelig, å være her ute.

Utaskjærs til Statoil

Første forsøk ble avlyst pga for gode forhold og annet forsøk av for dårlige, men nå, tredje gang, smiler lykken. Jeg sitter på Flesland, i heliporten, etter å ha sovet ganske godt på nattoget fra Oslo. Det er flest menn rundt meg, men også kvinner. Min kontaktperson har forberedt meg på at de er helt vanlige folk, men nå går det opp for meg at jeg egentlig ikke festet lit til ham. Jeg er nemlig overrasket over å se hvor vanlige de er. Hverken teknologiske nerder eller grovskårne kroppsarbeidere. Jeg låser inn mobiltelefonen min, som ikke får bli med ut. Vi skal nemlig offshore. Utaskjærs. Dette er plattformarbeidere.

Troll C har engasjert meg til å holde foredrag for de seks forskjellige skiftene. Det betyr tre besøk på riggen, hvor de arbeider i tolv timers økter i to uker og deretter får fire uker på land. Jeg kikker rundt i kafeen. Her ventet vi forgjeves for to uker siden, mens tåka klebet seg til rullebanen. Stemmene er joviale og avslappede, mellom folk som ikke konkurrerer, skryter eller provoserer. Lokalet framstår som rene syklubben, og jeg får en fornemmelse av at dette kommer til å bli en veldig god opplevelse.

Mølje!!

   Legeattesten er fullført av min fastlege og godkjent av oppdragsgiver. Jeg har vært nøye på å holde vekta på bagen under de tillatte ti kilo, og har passet i lomma. Det er den strengeste sikkerhetskontrollen jeg har vært gjennom utenfor USA, men jeg slipper gjennom og tildeles overlevelsesdrakt. Skoene mine skal i en pose som jeg skriver navnet mitt på før jeg legger den i en felles skobag. Vi kler oss opp i en gate med antall seter som tilsvarer helikopteret, og blir vist en sikkerhetsvideo før rekken av oransje seigmenn fisker med seg øreplugger og vralter ut til Sikorsky'en.

Dette er ikke første gang jeg flyr helikopter, men dette er det største hittil, med borti 20 seter. Som forklart på videoen henger et par øreklokker og en gul nødpeilesender på seteryggen. Senderen skal ned i en dertil egnet brystlomme, hvor den blir aktivert i kontakt med vann. Øreklokkene har en sviktende musikkanal, ellers taushet. Og det er unaturlig stille, ettersom jeg har stappet de ekspanderende øreproppene helt inn til lillehjernen. Det bruste og presset mens hørselen langsomt forsvant.
    Nå er jeg døv og fastspent med en firepunkts sele, mens rotoren har fått opp farta. Den store kroppen har ikke tenkt seg vertikal start, men takser stille langs oppmerket vei, inntil vi står ute på rullebanen, hvor en Norwegian med Helge Ingstad på halefinnen akkurat har passert. Det virker på meg som om noen har glemt å lese bruksanvisningen. Hallo, dette er et helikopter. Litt av vitsen er å ta av rett opp, ikke sant? Piloten må ha kjørt Twin Otter tidligere. Gammel vane er vond å vende, men han får ta av som han vil, og det gjør han. Nordsjøen neste.

En date med Randi Skaug

Med foredraget til Karina, Cecilie og Børge friskt i minne, triller jeg inn foran "Kaffehuset Brent" på Grefsenplatået, på halvveien mellom meg og Randi Skaug. Randi er en av de tøffeste damene som går fritt omkring. Hun er en suveren foredragsholder med en usedvanlig merittliste. Er hun atter en pralende eventyrer? Enda tøffere enn toget?
    Umiddelbart prangende på CV'n hennes er at hun har krysset ut alle kontinenters høyeste topp - seven summits. Da hun stod på Mount Everest hadde ingen norsk kvinne vært der før henne. Ikke så mange andre damer heller, vil jeg tro. Nylig ble hun tatt opp i ærverdige The Explorers Club, forbeholdt de virkelig store i internasjonal sammenheng. De som skyver grenser for kunnskap og prestasjoner. Nå vil hun gjerne snakke med meg, for hun skal padle en lang og hard tur i Nord-Norge, og hun skal filme.

Randi Skaug - systematiker og isbader
"Har du noe imot å dele noen hemmeligheter?" hadde hun spurt. Så klart ikke. Det er morsomt å kunne gi litt i tilbake for alle tips jeg selv har fått, og Randi er i seg selv breddfull av inspirerende ytringer. Hun har attpåtil med bøkene "Mot Toppen" og "Drømmeturer i Norge" til meg. Jeg burde gjengjeldt med samme mynt, men kan i det minste skyve en DVD over bordet.
    Ettersom vi snakker skjønner jeg at vi gjør omtrent samme ting, men fra hver vår innfallsvinkel. Der Randi har et system og strategier for å nå klare målsetninger, svever jeg rundt som den vagabonden jeg hevder å være, og veiledes av muligheter som dukker opp. Sant å si var jeg før dette møtet litt skremt av Randis hang til tall og teori, og fryktet at hun hadde tatt permanent skade av alle årene som logistikkansvarlig, IT-sjef, produktdirektør og ymse annet i næringslivets førstedivisjon.
    Det later til at hun har myket opp materialet betraktelig siden jeg hørte og leste foredraget hennes i NRK's P2-Akademiet. Og her sitter hun jo, etter å ha hentet en høy kaffemelk og en croissant til meg. Til og med et teppe kommer hun med, for stolen er hard og hun har allerede dyppet seg i fjordens ensifrede varmegrader i dag - så hun har litt kulde i kroppen, unnskylder hun seg.

To alen av samme stykke
"Jeg vil gi folk Kongefølelsen," sier hun. Det betyr at de skal få en mestringsfølelse, sette seg mål, gjennomføre dem og få trygghet og en retning i livet. De skal smile til seg selv om morgenen. Det er dette hun brenner aller mest for. Sekundært vil hun fortsette med sine eventyr i naturen og samle inn midler til landminerydding i Afghanistan. Jeg forteller at min egen klart definerte prioritering er: Å reise og å fortelle om det. Nevnt i prioritets rekkefølge. Vi er altså ganske like.
    Mine egne foredrag benytter reisetemaet til å inspirere folk til å få en økt trygghet ved å møte seg selv, andre mennesker og nye kulturer. Dette behøver vi ikke krangle om. Vi har også parallelle erfaringer fra media og det å nå ut til et publikum i en sal, men aha-opplevelsen kommer først når Randi snakker om det å være i en kritisk situasjon og kjenne på frykten.

Varm og kald frykt
Frykt har jeg et litt uggent forhold til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal definere den, for i de tilfeller jeg har hatt skjellig grunn til å være pissredd, har det ikke skjedd. Jeg har heller fått skjelven etterpå, i form av lettelse eller adrenalinrush eller bare ... den store skjelven. Dette er fordi det er forskjell på varm og kald frykt, sier Randi.
    Varm frykt gjør deg klar og øker evnen til å fokusere og gjennomføre, mens kald frykt paralyserer og hindrer rasjonelle problemløsninger. Så frykt kan være kjekt å ha, bare den er varm - og det er heldigvis  den typen jeg er utstyrt med. Randi fikk kreftdiagnose før ekspedisjonen til toppen i Antarktis. Tretten dager etter den mest nødvendige operasjonen la hun i vei, etter å ha resonnert seg frem til at situasjonen ikke ville være bedre om hun lå hjemme og spilte syk. Hun bruker altså det positive som drivkraft, og lar en eventuell frykt være med å dytte i riktig retning.

En langt over middels trivelig kaffedate - rent eventyrlig!

Norges-opplevelser
Det blir nesten ikke tid til å snakke om prosjektet hennes nordover. Timene går alt for fort, og vi er omtrent like flinke til vekselvis å skravle og lytte. Det hun har planlagt, er ganske likt mine prosjekt, altså å padle med kamera og møte flotte mennesker underveis. Jeg synes hun har litt stram tidsramme, men liker at hun skal lese masse bakgrunnsinfo om landsdelen og satse på å møte de rette historiefortellerne underveis, heller enn å researche seg fram eller trekke inn kjendiser.
    "Drømmeturer i Norge" er i likhet med det neste prosjektet egnet til å inspirere i stort monn. Dette er noe nordmenn kan identifisere oss med, heller enn å være først og høyest og brattest og kaldest. Vår nære natur er jo fabelaktig, og opplevelsen av menneskemøte og refleksjon er på sitt aller beste når det skjer alene, i kajakk eller på en sykkel. Sistnevnte blir mitt transportmiddel neste år, men det kommer jeg tilbake til i en senere blogg. Mye ligger nemlig an til at Randi og jeg får en ny kaffe-date, nordpå. Vi sikter på Senja.

Jeg håper hun lykkes med planene, men dagens tidsramme ryker, så det blir vel en kaffe til om ikke så lenge. Den spanderer jeg. Da blir det hennes tur i Senja ... men nå må jeg hjem og lese!

Mye tøffere enn toget

"Inngang på baksiden" står det i porten til Gyldendal forlag. De har Ekstremaften, med foredrag av bokhøstens tre tøffinger: Karina Hollekim, Cecilie Skog og Børge Ousland. Bøkene heter henholdsvis "Den vidunderlige følelsen av frykt", "Antarktis" og "Seilas rundt Nordpolen". En jente med rød sekk småhaster foran meg og rister meg av seg ved hjørnet av Universitetsgata. Det begynner klokken seks, og jeg er ikke  mer enn akkurat presis.

Innafor, i det ærverdige lokalet til Gyldendal, som i anledningen har sin opprinnelige fasade belyst for å illudere isfjell, har overmodige forlagsfolk hengt opp rapeller ned langs arkitekt Fehns nymodernistiske bunkersvegger. Vi kan også balansere på line, eller dra i reimene til en blytung pulk. Det er en blanding av ferskhet og elde i dette huset. Jeg husker følelsen av andakt jeg hadde da jeg første gang trådte inn her, for å jobbe ut den siste boka mi. TV 2, nede i Karl Johans Gate 14 - hvor jeg da tilbrakte mye tid - opplevdes som SFO i forhold. Men i kveld kliner de til, og det er stinn brakke. Vi må ha reagert kjapt på invitasjonen, forklarer konfransieren, for det ble fylt opp på et blunk. Min smilende redaktør Mia tipser om at det er ledig helt fremme, så jeg seiler elegant opp på annen rekke.

Karina, Cecilie og Børge er noen av de mest fryktløse vi har. De har gjennomført ting som egentlig ikke går an, og sprenger heldigvis tiden de har til rådighet med bilder, fortelling og video. Det kler ikke en norsk eventyrer å være bråkjekk, så de nytter selvironi og humor for å formidle hvor vannvittige de faktisk er. Mens de øser av erfaringene formidler de først og fremst glede og kun sjelden angst. Mye fascinasjon. En hel del smerte. Jeg sitter og forsøker å forstå dem.

Hennes drøm var først å fly - så ble den å gå.

Karina Hollekim
...er jenta som fikk 25 åpne brudd i beina da fallskjermen hennes floket seg til. Hun var proff og eide ikke frykt. At hun skulle kunne gå igjen var utelukket og at hun lever er flaks ut av ville faen. Flere ganger mens hun snakker, tar jeg meg i å se på beina hennes. Vi har sett røntgenbildene på veggen. Etter et lårhalsbrudd fikk jeg selv et par skinner, skruer og bolter montert, men det er totalt blåbær i forhold til hva Karina bærer på. Knuste knær. Råtnende lårbein. Og der tar hun det dryge skrittet ned fra podiet, etter smilende å ha takket for velfortjent applaus fra en beundrende sal. Jeg kjenner at det kvepper litt i meg mens de lange slanke beina enda befinner seg i luften, men det går bra. Hun lander som en katt, takket være trening, trening, trening og et utall operasjoner. Hun har brukt opp mange av livene sine, men angrer ikke. Ikke om hun hadde blitt sittende i rullestolen, insisterer hun.

I ny dunjakke - inne - for "Ej e litt frostpist" (!)

Cecilie Skog
...har som Karina et ytre som gjør det umulig å ikke undervurdere henne ved første blikk. Hun er bare søt. I tillegg har hun en sjarmestemme og en tilsynelatende sjenanse ved seg, som forvirrer mer enn forklarer. Nå er vi imidlertid vant til henne. Vi vet at hun har Seven Summits og Tre Poler på CV'n, og at de lange krøllene hennes er laget av stålull. I tillegg er hun en svært likanes person, som åpent har forklart meg enkelte ting om polturer som jeg ikke har funnet i praktbøkene. Men hun kan forklare så mye hun bare vil, å fatte henne kommer jeg aldri til å gjøre. "Å gå på ski er det beste i verden," kan hun si, mens hun med varme i blikket viser bilder fra hva alle ville kalle en desperat situasjon, fastlåst i et mareritt av skruis. Hun har overlevd å gå igjennom en råk i isvann, for så nesten å blitt meid ned av tonnevis av bevegelige iskolosser, men der står hun, og betegner det som en herlig skitur. I hvert foredrag kommer hun imidlertid inn på at hun er enke nå. Hun velger å ikke snakke mye om ulykken, men heller om hvordan hun kommer videre, og det gjorde hun da hun gikk over Antarktis. Tankene fant henne, og det er ingen steder å gjemme seg. Igjen har jeg en fjern assosiasjon til egne erfaringer, for det er nettopp egne tanker som gjør det så flott å sykle gjennom ørkener. Men der stopper likheten, for Cecilie er laget av noe helt annet.

Har sitt 25 års jubileum som ekspedisjonist.

Børge Ousland
...har jeg bare møtt en gang, før i dag. Det var da han hadde gåt South Patagonian Icefield på langs sammen med Ulrich. De hadde padlet ned en elv fra ned Chilenske nasjonalparken Torres del Paine en uke før jeg padlet den samme. Forskjellen var at de padlet i pulkene sine og fikk vondt i ryggen, mens jeg padlet i kajakk, og deres mål var å komme frem, mens mitt mål var å finne en eremitt som bodde nedi elva. Nei, jeg skjønner ikke Ousland heller. Han er kåret til den største nålevende polfarer, og presenterer i kveld turen rundt nordpolen. I en spinkel, hurtiggående katamaran brukte de én sesong på en tur som Amundsen og Nansen ville brukt seks år på. Han forteller om hvordan båten ikke ville tålt å kollidere i is, om den konstante spenningen og det mentale presset når de måtte seile i mørket. De var nødt, ellers ville de ikke klare det i tide. "You never have to," sa en gammel seiler til meg på Færøyene, for å advare meg mot å dø i dumdristighet. Men den regelen gjelder ikke for Børge, og han klarer seg. Hver gang.

Tidligere har jeg blogget om mitt syn på Andhøy og Berserks tragiske endelikt. Jeg var - og er - kritisk til det prosjektet. Men hvorfor skal jeg ikke være like kritisk til de som overlever? Til de som baserer sin success overveiende på dyktighet, kontroll og forberedelser, men som samtidig har et kammer i tønna som ikke er tomt? I det ligger en gammel og dyptflytende iskloss, et vindpust ingen kunne beregne på forhånd eller en stein som faller på en større stein, som får en enda større til å løsne. Da er det game over.
    Karina hevdet at hun ikke angrer på noe og har vært forberedt på å dø. Det hun ikke var forberedt på, sa hun, var mellomtingen. Hverken å leve eller dø. Slik er det å sitte i rullestol for en basehopper, og slik må det føles å forlate Everest når kjærligheten din ligger igjen der oppe.
    Det er virkelig interessant å lytte til erfarne og modne folk som klarer å gjennomføre slike bragder, det er på mange måter tankevekkende og psykologisk forunderlig. Samtidig kjenner jeg at jeg dypt i meg selv ikke forstår vurderingene som er gjort, og klarer til tross for enkelte vage paraleller ikke å bli direkte inspirert. Dimensjonen er en annen, men eventyret og underholdningen er i seg selv fabelaktig.

Blomsteroverrekkelse ... Én ting har jeg til felles med disse - vi bruker MacBookPro!

La meg takke Gyldendal for en super kveld, og tilføye at jenta med rød sekk, som takket være en siste langspurt fikk et par billettnummer før meg, vinner hovedgevinsten i kveldens loddtrekning - et flott telt designet av Børge. Hun er lykkelig, og forteller at hun skal til Svalbard og mangler telt. Sjelden har jeg vært så tilfreds med ikke å vinne. Jeg har jo telt - og en søster som bor under tak på Svalbard.

Full klaff med foredraget!

Det var Halloween på Møre Folkehøgskole da jeg for tredje gang var hyret inn til skolen. Jaggu mente de også denne gang at jeg skal komme igjen til neste år, og da håper jeg det blir på sykkel! Det ser i hvert fall ut til at interessen holder seg høy, for lørdagene er fullbooket denne perioden, uten at jeg har gjort så mye for det selv. Det var Hallingdal, Møre og Trøndertun Folkehøgskoler som perler på en snor. Neste helg venter Jeløy Folkehøgskole, og deretter er det Voss Folkehøgskole, men først skal jeg ut i Nordsjøen til Troll C.

Miljøsamvittigheten tvinger meg til å reise med tog og buss når mulig, så det blir mange timer på kryss og tvers av landet. Heldigvis er det trivelige passasjerer å more seg med, som Anitas slekt og venninne fra Sandane. Det ble veldig lystig før vi alle skulle av i Ørsta:

 Jentene minner slående mye om kløver fire...

Likevel er det skolene som imponerer aller mest. Faktisk virker det som om besøkene blir mer og mer vellykket, og det er veldig interessant å se hvordan kullene gjør det. Det er jo temmelig store forskjeller fra skole til skole og år til år.

Hvorfor utsette "selvskadingen" til snøen kommer? :o)

Hallingdal Folkehøgskole har satset mye på sin Switch-linje, som var det første som møtte meg da jeg ankom. En skarve stakkar av en snøkanon hadde slitt i en halv minus og motvind hele natta, så de snøkåte elevene kunne risikere liv og lemmer allerede før triksene kan utføres med noenlunde myk landing. Slik innstilling er fabelaktig, og det er morsomt at en gjeng av det slaget tilsynelatende er av den oppfatning at det er like fornuftig å ikle seg en tykk strikkelue i et tett klasserom som ute i høstværet...
    Det ble et veldig fint opphold, og jeg forsøkte å legge vekt på at vi har et ansvar som er født i en så privilegert tid. Det forplikter, og utfordringen er at det ikke holder å være kul, vi må også opparbeide en personlig styrke og ta ansvar for oss selv.

NSB i mitt hjerte!
Så ble det Trøndertuns tur. På turen oppover var det togskift på Hamar, med en forsinkelse som umuliggjorde pause på Røros, hvor man ellers kunne løpe over i kiosken for å kjøpe mat og drikke. Det lille togsettet hadde nemlig ikke slikt tilbud. Det visste togpersonalet råd med:
    "Dersom det er interesse for det, kan vi ta opp bestilling på baguetter for de som er sultne. La oss holde oss til ost og skinke og roastbiff. De koster 45 kroner, men er ganske store. Til drikke foreslår jeg at vi velger mellom tre sorter, for eksempel solo, cola og vann."
    Deretter kom en rank og flott uniformert herremann gjennom toget med sin tette grå moustache, og tok opp bestillingen, mens han gjorde det klart at det ikke ville bli noe av hvis det var færre enn fem interesserte. Han virket egentlig nesten litt brysk, i likhet med stemmen over høytaleranlegget, men innhold og handling var svært omtenksomt.
    Kropp og legning var likeledes diametralt forskjellig fra stereotypen på trillevognpersonale og cabin crew, mens gjennomføringen stod til topp karakter. Etter at vi passerte en stasjonsby med kiosk dukket han nemlig opp igjen, bredbeint, med et pappeske stappfull av brus og baguetter. Det kom naturligvis ikke på tale å betale med kort - det hadde vi forlengst skjønt - og nøyaktig sum var sterkt ønskelig, gav han uttrykkelig beskjed om.
    Passasjerene gliste og var sabla fornøyde, og det var sikkert konduktøren også, ettersom han fikk igjen utlegget fra sparekontoen sin. Han så bare ikke slik ut, men kreative problemløsningen overrasker meg ikke, bloggen min kryr jo av positive holdninger og pragmatiske initiativ utvist av personell i norsk kollektivtrafikk.

Trøndertun Folkehøgskole
Jeg returnerte for noen timer siden fra den folkehøgskolen, som ligger i Melhus, i Trøndelag. I motsetning til de to andre skolene hadde jeg aldri vært der før. Jeg var mer spent enn vanlig, for linjene dreier seg om kunst, rock, jazz og dans. Masse krumme gitarister, langhårede trommiser og høyhalsede dansere, altså. Noen er der for å teste ut en interesse uten de største ambisjoner - og det er lov - mens andre har fått ferten av drømmen de kanskje skal bygge livet sitt på.

Elin øver inn trinn i krysning mellom klassisk og moderne.

Av 500 søkere var det plass til 150, så skolen er smekk full, og jeg fikk en god følelse ved ankomst. Jeg var riktignok i godt humør allerede før taxien stoppet på tunet, ettersom sjåføren hadde opplyst meg at Melhus er en veldig lang kommune.
    "Hvor lang da," lurte jeg på, der jeg satt med knærne butt i seteryggen.
    "Den må nu verra sånn cirka 38 kilometer," fikk jeg til svar.
    For alt jeg vet, kan det være langt over middels kommunelengde i Trøndelag. "Og hvor brei er den da?"
    "Her ved Melhus ... ca den må nu verra sånn cirka 4 mil."
    "Så kommunen er litt breiere enn den er lang altså?"
    "Ja."

Benjamin over kakefatet.

Audun med høye toner.

Alle elever - og jeg mener hver eneste enkelt av de mange jeg har spurt - priser lærerkreftene på skolen sin. Ikke én klage har jeg hørt hittil! Selv merker jeg også den gode velkomsten jeg får, og jamnt over er også maten fin-fin (det har blitt antydet at elevene legger på seg to kilo i snitt). Det skal sies at Trøndertun slår alle rekorder, med frukt, yogurter, juicer, tevarianter og jaggu kake til dessert på lørdagen, men så har de visst sikret seg en kokk utenom det vanlige.
    Ettersom jeg liker å gjøre meg kjent et nytt sted, lusket jeg rundt og åpnet alle dørene jeg fant. Musikk ledet ofte vei gjennom korridorer og etasjer. Det ble flere intimkonserter, dansenummer og kunstneriske utgreiinger både hist og her. Det var dessuten hengt opp plakat om foredraget mitt, og alle skjønte hvem jeg var.

Lange fingre leker over Schimmels elfenben.

Øystein, Michael og Aleksander.

Inne i salen fungerte alt det tekniske lenge før elevene fylte radene. Jeg fikk hvisket i øret at noen tykke fantasy-romaner var smuglet inn på bakerste rad, som alltid fylles opp først, men det gjør meg ingenting. Riktignok roper jeg at de er noen hengerumper og får alle til å flytte et par rader frem, men noen må gjerne sove for min del, det er opp til dem.
    Oppdraget regner jeg som fullført dersom jeg klarer å sette fart i drømmer og fantasier hos det store flertallet. Skulle en håndfull av dem gi uttrykk for at de virkelig har hatt en aha-opplevelse, sover jeg veldig godt på veien hjem. Det har jeg gjort hver gang i år, men alle skolene jeg hittil har besøkt har jo hatt reising og friluftsliv på timeplanen, så hvordan ville denne gjengen ta det?

Foredraget
Humøret mitt hadde ikke dalt over natten, tvert i mot var jeg noe overtent, så jeg var redd for å gjøre en blemme underveis. Det er fort gjort å bikke over til å bli mer gira enn publikum er klar for i en spontan framføring, og min bekymring var velbegrunnet: For første gang hadde jeg glemt å skru av Skype, slik at et par irriterende pling oppstod. I forsøk på å skru av dette, greide jeg å skru av hele presentasjonen midt i Latin-Amerika! Heldigvis var historien den dramatiske jungelkrysningen fra Colombia til Panama, og bildene var vist. Da funker kommentaren fint alene, og jeg reddet situasjonen med en pause, som ble brukt til å finne synken igjen.

borti 150 stk, stinn brakke

De spurte og de lo. Jeg forsøkte å huske hva jeg helst vil banke inn i hue på dem av viktigheten av utfordringer, verdien i å klare seg alene og hvorfor det er nytteløst å stange for lenge i den samme veggen. Marsvinhistorien ble gitt på oppfordring, vi gjennomgikk alle tre seksjoner fra Egypt, Kairo og De Dødes By og vi fikk tid til eventyret på Færøyene og traileren til den nye dokumentarserien jeg jobber med. De fire timene fløy unna, og riktignok slapp de ut til enda 12 minutter i friluft, men da den endelige spørsmålsrunden var over stod jeg der dønn svett i bar overkropp. Dét er sannelig første gang!

Tilbakemeldingene har vært like positive tidligere, men aldri fra så mange. Det gjør inntrykk når en nittenåring kommer opp og gir et fast håndtrykk og takker, når en annen slår fast at han alltid pleier å sovne etter tre timer og når ei jente med godt grep om en fantasy-roman smiler gjennom tilståelsen sin og slår fast at hun ikke fikk lest én side ...

Singsongsang i "Hus 1" senere på kvelden. Flott forlegning!

Å komme seg hjem...
Hjemturen gikk også på skinner, hvilket den faktisk ikke skulle, ettersom jeg hadde tenkt meg på "Lavprisekspressen" om natten. Enkelte unevnelige individer hevdet imidlertid å ha bedre greie på både buss og tog enn meg, dermed skar planen seg og endte opp med en ekstra, om enn særdeles hyggelig overnatting med super samtale og god frokost inne i Trondheim. Jeg har takket trønderne før, og gjør det gjerne igjen!

Jon, i sitt 41'ndte år bak rattet!

    Tidlig søndag morgen triller så Jon opp til inngangen. Med 41 år i bilen er han en av byens mest erfarne taxisjåfører. Han har svar på alle spørsmål og renner over av saftige syn på plassering av nye hoteller, havutsikt, bygging av vei, bane og skoler samt kvaliteter i trehusbebyggelsen. For øvrig stusser jeg over at jeg for andre gang denne helgen må klemme meg inn i baksetet.
    "Nei, jeg foretrekker at kunden sitter foran," sa Jon. "Da er det lettere å prate, det er jo det som er så trivelig med denne jobben!"

fotograf: storebror

Som for å krone verket, møter jeg så Marius på femten og hans lille- og storebror da de kommer på toget på Trysil. Eldstemann venter på sin nye flirt, som kommer på med sin søster lenger sør. Jentene har jaggu også en søster, og da hele gjengen dels er skilsmissebarn og dels har bakgrunn i fosterfamilier og ungdomshjem, finner vi ut av at jeg må ta styringa ved togskifte på Hamar. Jeg kan jo med godt monn være faren deres, så vi leker storfamilie og bekjentskapet er virkelig underholdende.
    For en gjeng. For en tur. For noen muligheter.

Riktig god reise!