Svensk Naturbruk

Jeg er ingen ekspert på disse sakene, men nå har jeg syklet forbi uendelig mye av samme sorgen. Det er flatehugst over en lav sko, hele åskammer og voldsomme områder er renset for trær uten at jeg ser spor av gjenplantning, selv om folk påstår at det er påbudt ved lov. Vel, litt er det jo, men ikke mer enn at det er vanskelig å skille fra det som etterhvert vokser opp naturlig, og slett ikke sett i forhold til hvor mye som hugges, etter hva jeg kan se.

Noe jeg ikke har sett før, er at trærne rives opp med rot, som kappes av og ligger igjen som i en krigssone. Det likner Verdun. Eller Amazonas på en dårlig dag.



Det synes faktisk som om svenskene har et helt annet syn på dette med natur en vi nordmenn har. Svensker er atskillig mer urbane, det er mitt inntrykk. Hva som skjer med skogen, som de likevel ikke bruker til noe, er ikke så farlig. De går jo ikke på ski og går ikke turer om sommeren.

Området jeg syklet gjennom i Jämtland minnet meg litt om Canada. Det var store avstander, en del forfalne biler og gårder, men også sentra som åpenbart retter seg mot turisme. "Villmarksopplevelser" er sikkert eksotisk for en stockholmare noen dager, når det meste er tilrettelagt. Hyttene jeg passerer har derimot vært veldig lite brukt i vinter, og det ryker sjelden fra skorsteinene. Jeg spør meg faktisk om ikke det ville vært like greit om de gav oss tilbake hele Härjedalen, dog må vi sette betingelse for at  de moderer den perverse snøscooterbruken sin. De har lov til å kjøre over alt. Det er helt utrolig for en nordmann.

At to nasjoner med en så lang felles grense kan være så forskjellige, er meg en gåte. Sverige er jo - iflg artikler jeg ikke kan henvise til her og nå - langt bedre enn Norge på miljøtenkning og arbeid for  redusere drivstoffgasser. Der er de helt supre. De har også gledelig mye økologiske matvarer og "gårdsbutikker" som selger lokalt produserte saker. Altså langt bedre enn oss.

Et solnedgangsmøte ...

La meg tilføtye at jeg møtte en syklist i går. Ann-Mari. Jeg stoppet naturligvis, for slikt skjer ikke hver dag her i Sveriges innland. Folk er superlate. Kjære Ann-Mari var enig med meg, og skjønner heller ikke hvorfor det ikke er flere som sykler. Hun hadde dagen før til og med gått på ski litt lenger opp, noe svenskene generelt sluttet med da snøscooteren ble oppfunnet. Jeg forsøkte å overbevise henne om at hun egentlig er norsk. Det ble helt romantisk, der våre sykler stod og buttet i hverandre i solnedgangen. Godt at hun ikke tenkte på invitere meg hjem - det kunne være at jeg ikke kom lenger. Dog, som jeg også gav uttrykk til for henne, kan det ha vært den svært heldige belysningen som gjorde henne så vakker ...

... hvis du leser dette, kjære Ann Mari - vit at du alltid er velkommen til Oslo!!!

:o)

God reise ...

Cykla i Dalarna

Den eneste jeg har tatt igjen ... jeg reddet et liv!

Tja. Er det egentlig så lurt? Her er det skog og atter skog. Små bosetninger er preget av enten forfall eller perfekt vedlikehold, og vitner om at folk gir opp og flytter, mens andre ruster opp feriehjem og fritidsboliger. En hel del av dem som er her noen dager i året, kommer fra Norge, og uansett hvor de nå befinner seg, er de ikke her.
    På en lang øde strekning med snø i begge grøftekanter kom jeg forbi en annen veifarende. Hadde jeg ikke tatt affære, hadde han nok vært like flat som en av sine artsfrender jeg passerte for et par dager siden. Flat som papp.

Vi er totalt midt i Sverige her.

NAM!

Ettersom jeg beveger meg nordover blir det etter et par dager gradvis mer folk, og jeg merker litt mer optimisme.     Jeg stopper på et lite museum i Härjedalen, hvor de reklamerer med å ha verdens eldste bunad. Det er nesten sant. Stoffet ble funnet i kirka her i bygden, men er nå på museum i Östersund, hvis jeg forstår dem rett. Sikkert er det at vaflene til Frank i seg selv er vel verdt besøket. For ikke å si ham selv, en virkelig koselig gubbe, som kan fortelle at det er like før alderssnittet passerer innbyggertallet her i bygda. Det er 72 personer igjen...

En godt skiltet...

... kopi!

Jeg har møtt veldig gode folk så langt, og sovet hos flere som har vært svært interessante. De jeg skrev om sist, som hadde Wi-Fi og lurte på hvor jeg fikk dusje, var virkelig koselige neste dag. Det var nesten vanskelig å komme videre, for vi snakket om både distriktspolitikk og eventyrlyst. De hadde, som flere jeg har møtt, valgt å flytte ut i distriktene - i glesbygden.

En av mine bedre netter så langt.

Godt med gode mennesker!

Natten etter fikk jeg min egen hytte (igjen) hos et herlig par som også har brutt med mer sentrale strøk. Her har de hester, og den ene hoppa har nå gått noen dager på overtid, så det var like før jeg ble vekket til hestefødsel. Min vertinne hadde streng beskjed om å vekke meg først, og unnfange siden... men det ble dessverre ikke noe av.

Været har ikke vært det helt store hittil og jeg er sår i rumpa. Du skjønner ikke helt hva det er å være plaget i baken før du gleder deg til oppoverbakker hvor du kan stå å trå. Når det er sagt, føler jeg faktisk at det nå går noe bedre å stå å trå. Det hadde jeg ikke ventet så raskt.

Med "smalband" och "messmör" - herlige folk.

Jeg må også nevne Sykkelreparatør Andersson. Selvfølgelig må jeg det. Ettersom jeg hadde montert et dekk feil, og fått en dramatisk slitasje som hvert øyeblikk truet med å sende meg med et smell ut av veien, hadde jeg spurt meg for etter sykkelbutikker. "I Vigge finns en reparatör," hadde jeg fått høre de siste 100 kilometer før jeg ankom. Da viste det seg at de ikke hadde min dimensjon, så jeg måtte humpe meg videre til Östersund, hvor jeg sitter nå. Men gutta var vel verdt den lille omveien. Det ble hardbrød med "messmør" - likner på prim, men med smak av vanilje iblandet. Svenskene har så mye konstigt. Og smiler.

Det gjør jeg også - for nå skal det visst bli mindre regn - og nytt dekk er montert.


God reise!

Dagene i Norge...

Det har sluttet å snø, så jeg må komme meg avgårde, men her har du noen dagboksider, klikk og de blir store ...

Og folk jeg har møtt hitil, har vært virkelig koselige, jeg har flere gode samtaler hver dag, og skjønner bedre enn n oensinne at sykkel er det som skal til for å kontakt med folk. Alt fra en herlig bestemor med hvite krøller som gav meg vann, til et vidunderlig par som lot meg sove i deres hytte bak huset. Superluksus. Bare i en grend var forholdene snåle ... tre sa nei, den ene henviste til hva naboene ville si, om jeg sov i hagen der. Så joda - lokale forhold varierer... :o)

Jeg vil dessuten takke Rusken, dersom det er deres fortjeneste at norske grøftekanter er så gullende rene. Det er en fryd å sykle langs riksveiene når trafikantene tar så bra hensyn som de gjør, og alt er rent og pent...

Her er noen flere inntrykk:

Amfibi er med på turen, og likte tilhengeren min...

Herlig me litt sol, den varte fra Nybergsund...

...til opp neste bakke, hvor jeg "tok igjen" Trysil Sykkelklubb...  :o)

Hjemmebakt knekkebrød ned i pose til meg. Supersnadder!

Du sover ikke bedre enn med vann på tre kanter!

God reise!

Stålanda i Dalarna!

La meg introdusere væranda mi. Ikke veranda og ikke værhane, men væranda. Han er skikkelig optimist, smiler alltid og ser alltid framover. I tillegg til aldri å beklage seg over situasjonen, forteller den mye om været, slik det fremgår av bildet. Når halve siden av anda er dekket av snø, har det snødd om natta. Så nå vet jeg det, i den grad det ikke gikk opp for meg da jeg våknet i morges:


 Slik er det av og til å være på sykkeltur. Jeg sitter i teltet nå, og forsøker å se hvor effektivt det lar seg gjøre å opprettholde denne bloggen. Batteriene på Mac'en holder i massevis til en real oppdatering, med litt bildekorrigeringer. Problemet med sistnevnte er, at jeg når jeg må sitte inne i teltet har gult og rødt lys rundt meg, hvilket gjør fargekorrigeringer til rene gjetningen. I tillegg reduserer jeg lyset på skjermen, hvilket bidrar til et middelmådig resultat.
    Når det er sagt, var det jo griseflaks at Stockholmeren som bor i kåken på bildet har innstallert en temmelig heftig WI-FI, slik at jeg nå surfer på hans nett. En hyggelig kar, som lurte på hvordan jeg får dusja, når jeg bor på denne måten. Jeg ble faktisk litt paff, og hadde lyst til å fortelle at de tre siste stedene jeg har campet på norskk side av grensen, har alle mine verter tilbudt meg dusj. Så jeg er faktisk ganske ren.
    Jeg skal se om jeg kan slenge inn en bloggpost til, med noen dagbokting for de som er interessert, og så er det altså med dette et faktum. Jeg og Stålanden er på tur. Det er sant ... jeg synes at sykkelen, som er av stål, og derfor kunne fått navnet Ståle, bør kunne bli såpass god venn med væranda at vi kan slå sammen navnet, og oppkalle farkosten etter selveste: STÅLANDA!

Hva annet må jeg nevne i slangen, bortsett fra at jeg har krysset grensen? Kanskje at jeg tror jeg så ulvespor ved et par anledninger i Trysil. Store var de, langt fra hus, og krysset bare veien... Og jakt og skau er viktig, det fremgår av dekoren på hytteveggene. Det er jo nesten ikke hus her i Sverige, mye ser forlatt ut, og noe er skikkelig flott oppusset - og da gjerne eid av pengesterke nordmenn. Merkelige greier. Jeg regner med å treffe flere folk og gruble videre, så skal dere senere få mitt syn på Dalsland, eller hva det heter her. Dalarna, var det kanskje ... ?!?

Gode naboer!

Slik skal en trofévegg se ut i Dalarna.

PS: Som alltid: trykk på bildene - da blir de større.


God reise!

Mr. Pløhn...

Mr. Pløhn ... I presume.

For litt tid tilbake skrev jeg i "Vårløsning" at en trivelig kar hadde invitert meg til overnatting i Levanger. Jeg har skrevet litt med karen, og har nå tatt meg tid til å kikke på bloggen hans. Fra første side fikk han smilet fram hos meg. Hvis du er i tvil om du skal på sykkeltur i sommer, så anbefaler jeg på det varmeste at du tar en kikk på det han skriver om hans første langtur på sykkel - etter 15 år uten en tohjuling. Den varte åtte timer før kreftene ebbet ut og smertene overvant entusiasmen. Så har han foretatt en veldig dyr sykkeltur sørover fra Kirkenes, som for det meste foregikk på Hurtigruta. Pluss mange andre, alle i Norge, og de fleste langs Kystriksveien. Hjemmesiden hans har også nyttige tips og råd, både for den som tror han har peiling og for alle dere andre...

Så herr Pløhn er herved anbefalt som inspirator, spesielt om du vurderer å sikte forhjulet mot en av verdens vakreste sykkelturer - Kystriksveien, som han igjen skal sykle i sommer. Kanskje treffes vi der, han og kona på vei nordover, og jeg sørover. Jeg håper det, for denne karen er nødt til å være svært trivelig, ikke bare utifra hans varme invitasjon, men fordi han omtaler turene sine som han gjør.

En annen ting ... denne Pløhn er ikke spesielt opptatt av å fremheve sitt eget utseende. Dersom du leser dette, Pløhn, må du gjerne bekrefte at bildet ovenfor faktisk er av deg, eller sende meg en mer korrekt gjengivelse, så jeg får illustrert innlegget litt presist...  :o)

God tur!

Merkesnobberi

Ja, da har det skjedd. Jeg har blitt en jålekopp. Bedriften Broderi og Laser Eksperten - i sannhet et underlig navn på en virksomhet - åpenbarte seg som et Disneyland av muligheter for profilering. Det er jo behov for å signalisere at jeg skal på tur for Boreal Transport i år, og når man ført er i gang, mener jeg det høver bra å markere at ingen ringere enn Pauls Planet er underveis.

Torbjørn Heggeblom anbefales sterkt!

Røde jakker og t-skjorter skal dekoreres med logoene våre, de røde sykkelveskene har fått en kledelig dekor og en "B" skal dingle på vimpelen bak tralla. Det høres kanskje overkill ut, men jeg tror dette blir fint. Heldigvis er hovedfargen rødt og hvitt i alt sammen, så den finstemte estetikken balanseres elegant mot kapitalkreftenes harde krav. Jeg må takke Torbjørn Heggeblom for kanon service, drøy tålmodighet og overbærenhet for innsats utenfor arbeidstiden. Han har riktignok jobbet på denne plassen i 15 år, men aldri har han pynta på så fine røde sykkelbager...

Jeg benyttet sjansen til å teste ut kompakt-kameraet som er anskaffet for turen, en Canon G1 X. Den filmer i HD og er redigert på Premiere Pro. Kjapt og gæli. Artig å forsøke. Snurr film!

Kalender og Kart

Planlegningen fortsetter. Jeg har skisset opp strekninger og omtrentlige tider for årets tur, og lagt det ut under siden "Dato" her i bloggen. Denne oversikten kommer til å bli oppdatert ettersom reisen utfolder seg, så du vil alltid vite hvordan jeg ligger an.

Et annet veritabelt fremskritt er at jeg har fått mine egne to PP'er oppe på fanen i nettleseren din. Det var slett ikke så vanskelig, viste det seg. Hvis du har din egen blogg her i blogspot bør du gjøre det samme. Jeg håper i hvert fall at mitt lille "favicon" faller i smak.

Det er ikke stort mer å si i dag. Leiligheten min likner et bomba horehus, med sykkel, klær og teknologisk krimskrams over alt. Her den siste tiden forsøker jeg å rekke litt for mye, både sosialt og redigeringsmessig. Heldigvis har jeg funnet verdens beste leieboer, så plantene mine har en fair sjanse for å overleve mitt fravær.

Du kan regne med noen slike korte oppdateringer før jeg kommer meg avgårde. Det er en morsom, men travel tid.


det skal bli en god reise

Gadget galore!

Nå går det helt over stokk og stein her. Avreisen er to uker unna og jeg har krampaktig mye å gjøre, men det meste av utstyret er nå under kontroll. Jeg har fått fantastisk hjelp av leverandører som bidrar med det beste markedet byr på, og jeg har fått utbetalt et forskudd på årets oppgaver som har satt meg istand til å kjøpe inn det jeg trenger av hard- og mykvare. En ting er sikkert som banken. Dette prosjektet står og faller med min egeninnsats, for intet syklende enmanns multivisjonseventyr har vært bedre utstyrt. Noen sinne. Noe sted

Det virker råflott, snobbete og nerdete å dra på tur med det jeg nå forsøker å få plass til i nye røde bager og splitter ny tilhenger bak flunkende ny sykkel. At utrustningen er bygget opp fra bunnen, skyldes delvis at et par av sponsorene mine er byttet ut (tusen takk til de gamle og svært velkommen til de nye!) og at den eventyrlige Norges-turneen jeg nå skal ut på, er på oppdrag fra Boreal Transport. Boreal har rød og hvit logo. Pauls Planet har rød og hvit logo. Ortlieb har røde bager. Brynje har rødt nettingundertøy. Bontrager har hvit hjelm. Skjønner ... dette blir litt av en snobbetur! Jeg er til og med i den grad blærete at jeg er i ferd med å få trykket opp en "Tour Boreal" T-trøye. Hvor skal dette ende? Kanskje skal jeg få brodert jakkemerker med egen logo? Jepp. De er i produksjon. Det har tilta for meg.

All organisering og anskaffing holder meg opptatt, men jeg klarer ikke å skjule en nervøsitet og ikke ubetydelig angst. Denne oppgaven blir annerledes alle mine tidligere prosjekt, i og med at oppgaven er mer definert, både med hensyn til tid og tema. Egentlig er det akkurat det jeg trenger, for å bli flinkere til det jeg gjør. Og som sagt er det ikke utstyret det står på, så jeg må ta støyten selv...

Mer kommer. Både om utstyret, oppgaven og angsten.

Vårløsning

Når det blir høst, overraskes jeg hvert år av hvor vakkert det er. Fargene er alltid mer intense enn jeg husker dem. Om vinteren er refleksene fra den frosne, blinkende snøen skarpere enn i noen tidligere istider. Nå varmer sola igjen, og den har aldri varmet så godt.

Årets vårløsning er forskjellig fra alle andre. For meg gjelder det ikke bare sola, men ikke minst alle de gode nyhetene jeg har fått i det siste - faktisk er det som om jeg er omfavnet av ett eller annet som vil meg kun godt for tiden. Det kom en for eksempel en hjertevarm mail fra en for meg ukjent kar i Nordland som har hørt jeg skal sykle i år, og ønsket meg velkommen til dusj og seng. En annen mail kom fra Tromsø, fra eieren av bygget jeg fleipet med i dette blogginnlegget. Han ville bare si at han syntes det var veldig morsomt. Det er herlig å få slike brev.
    Mer dramatisk var meldingen fra Gyldendal forlag om at jeg kan overta restopplaget på den siste boken min til en svært lav pris. Det er midt i blinken for meg, for jeg har allerede en idé om hvordan de kan komme svært godt til nytte. Hvis noen trenger et "klassesett" har jeg nå gode rabatter...

Prosjektet om Færøyene og Island har virkelig drøyd ut i tid. Meningen var jo at det skulle havne på riksdekkende fjernsyn. Det virket logisk. Likevel er det ikke alltid det logiske som er morsomst og gir mest frihet, noe jeg opplevde mye av etter alle avslagene jeg fikk. Alle hadde likt innholdet, men sa av forskjellige grunner nei, hvilket senket humøret mitt over en ganske lang periode.
    Nå er materialet redigert ferdig. Det har blitt fjorten program á tolv minutter, og jeg har igjen møtt de helt rette folkene. Vi snakker om ildsjeler, nemlig TV8, som er på full fart framover. De er virkelig bra folk å jobbe med, og andre nær-TV stasjoner har gitt samme signal, så vent og se - snart dukker jeg opp i en kabel nær deg! Følelsen av å gjøre historien til det den fortjener er svært tilfredsstillende.

Aller viktigst for meg er likevel avtalen med Boreal Transport. Det er nemlig det firmaet jeg skal jobbe for i år. Det var mitt innlegg om den herlige bussjåføren fra Bergen til Stavanger som fenget deres interesse for meg. Nylig skrev jeg også om opplevelsen på hurtigbåten Fløyfjell på rute mellom Tromsø og Harstad. Det er svært mye positive holdninger i det firmaet, og de har en ganske spesiell personalpolitikk. Det er deres forslag at jeg skal bruke dette året på å besøke alle deres avdelinger, lete etter gode historier blant de ansatte og inspirere med foredrag. Det skal filmes, fotograferes, skrives og redigeres, og jeg kjenner et ikke ubetydelig prestasjonspress.
    Noe av det beste ved avtalen er tilliten jeg er vist. Selv om jeg stort sett jobber alene, har jeg ikke noe prinsipielt mot samarbeid, men jeg kan velge å ikke jobbe med folk jeg ikke føler en god kjemi med. Så mye desto bedre er det å møte folk som i Boreal. De stoler på meg og har gitt meg et forskudd som har gjort det mulig for meg å anskaffe alt utstyr jeg mangler. Det kommer mer om det senere.

Det er flere ihuga positivister. I morgen skal jeg ut å snakke med en av de aller største, Robert Foss, importøren av Trek sykler. Han har med sin holdning til livet løftet meg opp fra pessimisme ved et par anledninger - og har fabelaktig utstyr. Folk smiler til meg på bussen. Folkehøgskolen Bakketun har virkelig mast for å få meg rett etter påske, så jeg må sykle innom der. Sjelden har jeg vært så ønsket av noen som ikke har engasjert meg tidligere. Slikt blir man jo glad av.

Så kjære venner og lesere. Bruk våren som påskudd til å smile, løpe og le. Gå ut å bli våte i regnet og varme i sola. Vær det mennesket dere helst vil være - slipp dere løs.

Det er vårløsning.

Brunkollen i Bærumsmarka

Til meg må du ikke finne på å si "jeg har en hytte du kan få låne" eller "... et gjesterom til deg" uten virkelig å mene det, for før eller senere tar jeg deg på ordet. Så fort den første av de to setningene falt ved en festlig anledning tidligere i år, var hyttetur uunngåelig. Hvem kan motstå en romslig kåk uten strøm og vann, når den attpåtil ligger et steinkast fra byen?

følg blå løype ...

Brunkollen turisthytte
Brunkollen er en flott serveringsplass i Bærumsmarka. Den ligger tre kilometer fra Skytterkollen, ovenfor Ila Landsfengsel, der bussen stopper. Jeg stilte opp på fredag for å møte vår velgjører, som viste vei til det som tidligere har vært en speiderhytte. Det er mange av dem i dette området, mens antallet speidere er i sørgelig tilbakegang. Dermed blir det hytter til overs, etter hva jeg forstår. Med stappa sekk kommer jeg opp til selveste Brunkollen, hvor vi ikke kan motstå lukten fra Kristins berømte skolebrød. Været er herlig, og hytta vi skal til, ligger ikke langt unna.

Min favorittfamilie!

En grunn til at jeg som oftest reiser alene, kan være at jeg er relativt svak på å organisere andre. Slik ser det i hvert fall ut her og nå. Jeg må nemlig ned for å hente først en familie, og umiddelbart etterpå må jeg løpe ned for å hente en venninne som er i følge med en annen kar med datteren hans. Det har blitt mørkt, men vi har lykter og jeg husker stivalgene etter den første repetisjonen. Men det er glatt og til tider bratt...

Solnedgang fra Brunkollen.

    Ettersom ingen andre har lært seg stien, må jeg bare kaste av meg bagasjen og løpe ned igjen. Nok en venninne har nemlig meldt sin ankomst, litt forsinket. Jeg faller saftig på ryggen. Etter at du passerer førti, er det med en porsjon frykt du treffer bakken etter frie fall, men denne gangen er jeg heldig. Og hun står der, i natten, og lemper øl og vin over i min sekk.

liten og stor

Hyggetur
Dette var primært tenkt å være en skitur, men den råtne hålken som preger terrenget er ikke egnet til mye, aller minst skigåing. Derfor har vi en utmerket unnskyldning for ikke å gjøre annet enn å hygge, og hytteturer er gode anledninger for å snakke, spise og drikke sammen. Ungene slukner på sofaen og klokken blir på en uforklarlig måte fem om morgenen før noen  kikker på den.

Oslo er en perfekt hovedstad!

Intet er bedre enn barn som sover lenge om morgenen. Vi vekkes utpå søndagen av tre blide sjarmetroll.  Temaet på madrassen er om jeg har så mye hår i ørene at det kan flettes, og hvor lenge man må spare for å få skikkelig navlelo.
    Noen må hjem, mens andre kommer. Det vil si at jeg må gjøre to turer til langs den hasardiøse stien, først etter to mødre, tre unger og et kjærestepar og seint på kvelden etter en etterslenger som ikke kunne forlate oppussingen av entreen sin. Jeg faller igjen, og legger med deg grunnlaget for hva som utover kvelden blir en blå langfinger.

Grillet mais er digg og løsningen oppunder taket er genial!

I løpet av disse to dagene har vi vært to russere, en kineser, en nederlender, en rumener, en USAner og fire nordmenn på tur, foruten seks unger og en tenåring. Det er morsomt. Enkelte av dem var ukjent med begrepet "norsk hyttetur", og jeg må beklage at jeg ikke påpekte at trillebag og dunejakke ikke er perfekt utrustning for bratt terreng, men alle tok det sporty.

Det er det som er bra med gode venner. Du har sosialt slingringsmonn, du kan være deg selv og du møter forståelse. Inntil en viss grad, naturligvis...  ;o)

Overbalanse som følge av overlast.

Retur søndag kveld.

Så det er faktisk helt greit, ikke alltid å dra på tur alene.



God reise

Lofoten Folkehøgskole

nødløsningen

Lofoten Folkehøgskole har jeg besøkt før. Utsikten fra rommet er vidunderlig, rett attmed kaia, med fjell og kirkespir. Forrige gang var jeg frisk. I dag er jeg ikke frisk. Jeg snufser og snørrer og er rett og slett ikke i foredragsform, og har utsatt kuren til siste kvelden. For jeg vet jo hva som skal til. Heldigvis har kokka en hel rå hvitløk, og jeg har selv en banan. Tårene triller nedover ansiktet mens jeg trøkker i meg de mange fedene som er stukket ned i den litt lindrende frukten.

Elevene her har foto, surf og friluftsliv i forskjellige former på timeplanen. Det er en relativt "kul" faktor hos mange av dem, kanskje litt i meste laget. Slik blir det gjerne litt skiller av, og det er ett eller annet hos dette kullet som byr litt på utfordringer, selv om de later til å være en veldig sympatisk gjeng.

...et PERFEKT folkehøgskolerom - sosialt kaos!

    Et par av elevene forteller meg ting som inspirerer til å tenke litt. Jeg legger meg til å omskrive foredraget, og er ferdig klokken 03.00. Jeg går rett på turbeskrivelsen, vrir mellomtemaet mer til mobbing og til utfordringen det er å utforske seg selv. Dette siste temaet har i media mer med størrelse og bruk av penis å gjøre, enn å finne ut om egne tanker, etikk og følelser. Resultatet blir bra.
    Jeg er i litt provokasjonsmodus, kjenner jeg. Derfor har jeg også tenkt å sparke i retning av fotoklassene, som ikke benytter seg godt nok av mulighetene de har. De ser jeg av bookingseddelen til fotostudioet.

Det blir ikke så mange timers søvn, men jeg våkner med tørr nese. Kroppslukta er nødvendigvis fryktelig, men den kjenner jeg jo ikke selv. Jeg er sjokkerende frisk, men med en litt sår hals.
    Inne til frokost er det mange strikkeluer på, selv til å være på en folkehøgskole. Litt utifra det jeg tenkte på i natt, kommer jeg til å forby det i salen. De kan umulig holde konsentrasjonen oppe når de er så varme i hue. Men først ringer jeg i bjella i matsalen. Man gjør det, når man har noe å si.
    "Den som har halspastiller til meg, skal skånes under foredraget," proklamerer jeg.
    Tror du ikke pokker at de to sjarmetrollene som kommer tassende med en pakke Doc og en Fisherman's Friend begge har luer ned over ørene! Der røyk den planen om å være streng. Jeg tilgir dem kollektivt.

Det jeg skrev i natt blir printet ut før foredraget tar til, så jeg kan smugkikke på det innimellom. Jeg bruker jo aldri manus, men forsøker å få med meg hovedpoengene. De kommer ikke i den rekkefølgen de er tenkt, men det virker som om det flyter bra like vel. Jeg holder på i mer enn fire timer, og jeg legger ikke merke til et eneste hengehode i salen. Ettersom NSB er utsolgt i morra, kommer jeg ikke avsted før mandag, så jeg får god anledning til å finne ut hva elevene mener.

... folkehøgskoleshopping.

Etter middag tilstår en av jentene på foto at hun alltid sovner under presentasjoner. "Læreren min påstår at jeg har narkolepsi," smiler hun, men forsikrer meg: "Men jeg fikk ikke blund på øynene under ditt foredrag!"
    I løpet av helgen kommer den ene etter den andre bort til meg med liknende meldinger. Jeg spør om de vil være vennlige å skrive det på Facebook, så jeg kan bruke det som referanser, for dette er litt utenom det vanlige.
    En svensk fotoelev synes at jeg har vært for streng, ettersom jeg klart har sagt fra at de på foto forspiller sine muligheter til å benytte seg av et flott studio og godt utstyr. Men jeg mener det jo, selv om jeg kanskje bør ta høyde for hva man er her for. Dette er jo en folkehøgskole, hvor det først og fremst skal bli "folk" og ikke "foto" ut av deg, så jeg skal tenke litt på om budskapet skal sies annerledes ved liknende tilfeller i fremtiden. Heldigvis blir vi venner igjen når jeg lover å returnere til Nepal, hvor hun en gang bodde, og som hun snakker svært lidenskapelig om.

Utpå kvelden er det tid for å gå på "Brygga", som representerer Kabelvågs eneste natteliv. Det er en flott musikkbar, selv om jeg bak disken der finner den største og eneste surpompen jeg har møtt på denne runden i nord. Han er reint ut negativ, er han, selv om han burde prise seg lykkelig for omsetningen fra Lofoten Folkehøgskole hver lørdag.
    På en slik kveld kan det fort skje at han halvgamle foredragsholderen blir latt litt for seg selv, men slik er det på ingen måte i kveld. Det er hele tiden to-tre elever rundt meg som vil fortelle eller spørre, og det er veldig bra tema de tar opp.
    Ettersom musikkvolumet heves til et nivå min stemme ikke kan konkurrere med, lytter jeg etterhvert mer enn jeg forteller - og faktisk danser jeg på oppfordring, til unotene høyttalerne vrenger ut i lokalet.

To av fotoeleven har spurt om jeg vil sitte modell for dem. Det gjør jeg utpå søndagen, og vi har en liten fotoprat i auditoriet, for spesielt interesserte. Det er hyggelig og jeg liker denne gjengen bedre og bedre.
    Det ble litt annerledes, det besøket her. Jeg har reflektert og grublet og eksperimentert litt, og fått lov til å publisere reaksjonen som kom på Facebook:

...det som er bombesikkert, er at det ikke hadde funka uten hvitløken til kokka.

Tusen takk for meg, og vit at også jeg ble veldig inspirert av å møte dere!
 
Paul

fargeklatten Tor Esaissen

Det siste jeg gjør i Reine er å bla i lokalavisen, som har et stort oppslag om en lokal billedkunstner, en noe original figur. Han har ikke skiftet ut olabuksa si på årevis, og stopper hullene med nye farger hver gang den revner. Nå er det ikke mulig å se at den en gang har vært blå, og det samme gjelder jakka. Det er visst en slags protest mot forbrukssamfunnet, og resultatet er svært fargerikt.
    "Han burde du ha møtt, du som liker originale folk," sier min stedlige venninne Therese, som selv aldri har møtt på mannen. "Han bor visst i Sørvågen." Sørvågen er siste stopp før Å. Å er siste stopp.
     "Det må bli en annen gang," svarer jeg. I morgen skal jeg foredra i Kabelvåg, så jeg må med bussen som ruller inn nedenfor den lille kafeen vi sitter i.

Egentlig har jeg håpet å få hilse på en kvinnelig tysk bussjåfør, som skal være et interessant menneske. Skuffet konstaterer jeg at hun ikke sitter ved rattet, da jeg stiger opp i bussen. Det gjør imidlertid en figur jeg med en gang drar kjensel på. Fargeklatten fra avisen. Der sitter han på rad tre, jaggu meg, i sitt helt spesielle antrekk. Skjegget er brusende hvitt, og står kraftig ut av ansiktet på ham. Jeg setter meg rett over midtgangen.
    "Du må vinke!" sier han til meg, og gjør meg oppmerksom på Therese, som tar farvel fra veien opp til huset deres. Jeg gjør som han sier.
    "Egentlig foretrekker jeg å gi en klem, snu meg bort og ikke se figuren bli mindre og mindre," svarer jeg. "Slik bevarer jeg dem i minnet som nære og kjære."
    Dette skal i løpet av de neste timene vise seg å være det eneste vi ikke er fullstendig enige om.

Tor Esaissen kom opprinnelig fra Trøndelag, med foreldre nordfra. Han studerte både i Kunstskolen i Trondheim, på Kunst- og Håndtverkskolen og ved kunstakademi i Oslo, København og Paris, før han i ti år holdt til i Oslo.
    "Marka holdt meg i live," betror han meg. "Oslo er allright, men uten skauen hadde jeg ikke greid meg, jeg gikk mange lange turer."
    I dag skal han inn til Leknes for å hente et par sekker grovt korn. Han kverner og baker selv, og er vegetarianer i sympati med hvordan vi behandler levende vesener.
    "Gandhi er mitt forbilde," får jeg høre. "Når en mygg satte seg på armen hans, viftet han den bare vekk."
    Tor er altså en fredelig fyr. Han besluttet å forlate hovedstaden, hvor han knapt hadde til føden, men nektet å la penger bestemme om han skulle male eller ikke. Han fikk tilgang på atelier i Svolvær, i et kulturelt senter hvor han utfoldet seg i flere år.
    "Jeg kunne ikke tro det, da jeg kom til Narvik og så hvor flott Nord-Norge er," forteller han, etter at han har fått meg til å feste sikkerhetsbeltet. "Jeg tenkte at så flott kunne sikkert ikke Svolvær være. Så kom jeg med båten over til Stamsund, og nektet å tro at det kunne fortsette å være så bra, men i Svolvær måtte jeg erkjenne at jeg har funnet mitt sted i livet. Du får meg aldri vekk fra Lofoten!"

De siste årene har godeste Esaissen drevet sin virksomhet i "Galleri Krysset" i Sørvågen, hvor han etter hva jeg forstår bor i det samme bygget. Han har hatt forskjellige hverv i kunstkretser og drevet prosjekter for å vekke barns kreative evner og oppmuntre deres fantasi, samtidig som han er opptatt av at hver og en av oss skal finne fram til den personen vi er. Han vil ikke la seg diktere av samfunn, media og reklamebyråer, og gjør ting på sin måte. I sommer håper han å dra maleskrinet ut til Skomvær fyr, for å bo sammen med en danske.
    Tor har et distansert forhold til sosiale medier, og hvis du søker på navnet hans, finner du ikke all verden. Gateavisa har spredd ham over hele forsiden i siste nummer og så ble han en gang bøtelagt for snømåking, men ellers er det lite. Hvordan har han unngått å vekke mer oppsikt?

klikk for større bilde

I Leknes skal jeg skifte buss, så vi går av sammen. Han har bare førti minutter på å hente kornene sine før neste buss skal bringe ham hjem igjen, men innvilger en fotosesjon. Slike ansikt er flotte i seg selv, men det gjelder å fange et øyeblikks spontane uttrykk. Jeg undervinkler for å fjerne bakgrunnen, og tror jeg greier det.
    "Hvorfor ber du meg ikke sette meg der i snøen?"
    "Fordi det er snø. Du blir våt og kald..."
    Tor bare fnyser over at jeg har slike begrensninger i min forestillingsverden. Det blir snøfonna. Vi har det moro. Bussen min kommer. Vi unngår så vidt å bli kjørt ned.
    "Du er velkommen i sommer, enten i studioet mitt eller ute på fyret, om du skulle komme forbi."

Det kan du banne på, Tor Esaissen.


god reise