"You'll NEVER stop!"

begge foto: Einar Olai-Olssen (far)

"When you have started traveling, you will never stop!" Den gamle engelske damen sitter i bekmørket og betror meg dette. Vi skriver 1986. Jeg smiler tilbake til henne, for hun kjenner jo ikke meg. Hun kan ikke vite hvor lyst jeg har til å bli reklamefotograf, og at denne sykkelturen – som riktignok gikk over til å være en haiketur etter at sykkelen brøt sammen i Algerie – ikke er tenkt å sette presedens for fremtidens ferieturer.

Hun er døv for mine innsigelser, og nøyer seg med å smile. Jeg hører at hun smiler. Grunnen til at vi ikke ser hverandre, er at den lille Bedford Campingbilen hennes ikke har nevneverdig batterikapasitet. Etter noen omstendige britiske høflighetsformuleringer gav jeg henne lov til å skru av, etter at hun inviterte meg inn. Vi er i Portugal, naboer på en campingplass som nesten ikke har gjester så sent på sommeren.

Den gamle damen virker klok og rolig, der hun forteller at hun reiser alene, som pensjonist. Fremdeles arbeider hun som skribent når hun er hjemme, men så snart pengene strekker til fyrer hun opp bedforden, for det er reisene hun elsker.

En dag i 2011 kommer jeg til å ønske at denne kvinnen vet hvor mange ganger ordene hennes skal vende tilbake til meg og at de kommer til å stå i forordet i en bok og gjentas av meg når jeg for en førstereisende fortoner meg som gammel, rolig og klok. Men kanskje gjør hun det, og kanskje er hun slett ikke gammel. Hun ser bare slik ut utenpå.

Paul

Redaksjon i KRISE!

faksimile 9/2-11 minus reklame

Det er "REISEREDAKSJONEN(E)" jeg tenker på, og krise må det jaggu være. Før har jeg vært både Fly Forbanna og Flydd i Flint, men nå er jeg mer oppgitt og medlidende. I en verden av vidunderlige reisemål, med utfordrende destinasjoner i hopetall, ser vi igjen at reiseredaksjonene faller ned på den billigst mulige måten å fylle sin reiseseksjon på. En kikk på hva de serverer oss i "VG reise" i dag blottlegger denne krisa i all sin jammer.
    Jeg tenker da på søylen med redaksjonelt innhold og ikke på valutakalkulatoren, printbare reiseguider og lesernes bidrag med spørsmål, diskusjoner og lesebrev. Disse gratisbidragene er naturligvis helt topp for avisens økonomi, og på sin plass som tilbehør til interessante saker. Men det er en grunn til at reiserelaterte spørsmål og svar havner i margen, og ikke under de redaksjonelle godbitene - altså artiklene. Sakene i seg selv har nemlig i beskjeden grad med reising å gjøre.

Det starter med tre strake muntre meldinger fra flyselskapene.Toppsaken har med en spanjol og musene hans og gjøre, de kan kanskje en gang i fremtiden "Skjule seg i scannere i sikkerhetskontrollen ... og slå alarm hvis det er fare på ferde." En skikkelig gladsak, med andre ord. Men med null reiseverdi.
    Det har heller ikke andre (fly-)sak. Av alle totalt uinteresante ting, inviteres vi her til å lese at ansatte i et USA'nsk flyselskap som for alt jeg vet aldri har vært på norsk jord, skal på smilekurs! Helt klart en gladsak!
    Tredje (fly-)sak orker jeg ikke gi referat av, det har med flysikkerhet og ESA og EØS og Grunnloven og at Støre mener at situasjonen er uheldig å gjøre. Ikke reisestoff.
   Fjerde sak er enda mindre aktuell. Det forbauser meg at en journalist kan sette navn til en slik sak uten å oppgi det internasjonale byrået han har sakset den fra. Utsolgt homsecruise i Karibien. Say no more.
    Femte sak er heilnorsk og dreier seg igjen om fly, men har for en gang skyld hverken med charterselskaper eller feriereiser å gjøre. Et ambulansefly kræsjet ikke i en kinesisk papirlykt i Lofoten! Det er saken. Det er ikke mer, men det forsikres at det var ubehagelig for flybesetningen, skriver VG. Stoff som både er tagget med "fly" og et potensielt reisemål regnes altså som reisestoff. Om det ble siste reis for pasienten stod det ingenting om.
    Sjette sak har for første gang med forflytning på landjorda å gjøre, men den dreier seg om albanere og sigøynere som illegale innvandrere til andre land enn Norge og serbernes EU-pålagte behov for å utarbeide en strategi... ehhh ... si meg, er ikke det helt kurant utenriksstoff? Hva pokker gjør det her?
    Syvende sak ... oi ... vi er tilbake i lufta gitt. Ikke et norsk flyselskap eller norske passasjerer eller destinasjoner, men noen fulle belgiere som ble kastet av et Ryan Air fly fordi de ikke ville betale for bagasjen sin. Det kan vi jo kalle et reisetips: husk å betale for bagasjen! Som om alle ombord i et Ryan-fly ikke har vært hjernevasket med den kunnskapen lenge før flybussen stopper ved terminalen.
    Åttende sak, og ENDELIG en reiseartikkel. Det dreier seg om Malakka i Malaysia og tar utgangspunkt i at dette nå er verdens billigste ferieland. Heldigvis personliggjør gjør Dag Fonbæk denne nyheten ved selv å ha tatt en kikk på landet, og forteller saker og ting som kan opplyse og friste. Vi får hverken et kart eller et bildegalleri, men innholdet har likevel fenget hos flere lesere, som har kommentert under bildet - et tegn på at vi er sulteforet på faktisk reisestoff!
    Niende sak - jeg skal snart gi meg - har med en kjernesunn Michelin-restaurant i New York å gjøre. Rolls Royce parkert utenfor. Kall det en nisjeartikkel.
    Tiende sak må jeg nevne. Den er av typen som først gjør at jeg føler meg dum, fordi det enkle budskap (de er alltid enkle) ikke når fram til meg. Overskriften må gjengis i sin helhet:

Utlendingene misfornøyd med Himmelblå-kysten 

- effekten på vei bort, mener reiselivsforsker.

 Hæ? Har Himmelblå gått sin seiersgang i Europa? Kommer nederlendere, franskmenn og tyskere i strie strømmer for å oppleve kulissene til den norske såpeoperaen? Utlendingene er mindre fornøyd med mat og overnattingsmuligheter, enn norske turister er, viser en undersøkelse. God dag mann økseskaft. Dette er jo en hel artikkel om bare vissvass! Det ser ut som om tidligere nevnte journalist har stappet en artikkel om skuffede utlendinger og en annen om det naturlige fenomen at TV-effekt ikke varer evig, i samme ordbehandler og kjørt autokorrektur på full guffe (faktisk var lokalavisen langt mer presis). Etter to gjennomlesninger mener jeg at dumskapen ikke var på min side denne gang, og trekker et lettelsens, men oppgitt, sukk.

En opptelling av de 30 sakene som er presentert, viser at:

• 16 dreier seg om flytrafikk
• 17 av er negative, ved å snakke om ulykker, terror, streik etc
• 5 gir deg inspirasjon til a reise 

 Takke meg til blogglisten.

Paul

Sexy Russiske Damer!

Jeg ble tatt på senga. Helt og holdent. Sjelden har jeg tatt så feil. Til mitt forsvar må jeg si, at jeg ikke har vært dypt inne i Øst-Europa tidligere, og at mitt syn på russisk kultur er en sørgelig blanding av hva jeg husker fra militær hjernevask og glorete internettsider med tilbud om "drømme-ekteskap". På et tidspunkt innså jeg at meningsbæring krevde førstehånds erfaring, og det var grunnen til at jeg ville ta en kikk. Det måtte bli Moskva. Midtvinters!

Hjernen var etter beste evne renset for fordommer ved ankomst, klar til å fråtse i inntrykk. Noen av disse skal jeg ta for meg i en senere bloggpost, for i denne skummer vi fløten og snakker om damene. Du store all verden, for noen kvinner!

Jeg har vært ute en vinternatt før, men var uforberedt på synet som kom til å møte meg. Mellomlandingen i Riga hadde riktignok gitt en forsmak, men om noen hadde skåret sannheten ut i papp, ville jeg ikke tatt det for god fisk. Dette må rett og slett oppleves. Ta den russiske vinter i betrakting. Denne har tidligere stoppet Europas mektigste hærstyrker, og gjorde utfordret også i desember med tosifrede minusgrader og rikt med snø. La meg fortelle om brøyting en annen gang. Nå dreier det seg om damene.

Det må ha vekslet med varme perioder i ukene forut for mitt besøk, for ismengden på fortauene var av en art som trenger tid for å bygges opp. Blåis, tykk og buklende, med et forrædersk tynt lag av løs snø på toppen. Dette glidemiddelet fjernet den siste lille friksjonen mellom såle og blåis, og krevde ballettbevegelser for ikke å aktivere reiseforsikringens medisinske paragrafer.
    Da jeg et øyeblikk stod på trygg grunn, var det jeg ble oppmerksom på en pelskledd kvinne i høye hæler. La det med en gang være sagt at jeg har en godt innarbeidet dobbeltmoral hva angår både frakk og fottøy. Hva stilettene angår, er jeg er like sterk motstander av at kvinner ødelegger sine føtter, som jeg er beundrer når de mestrer å gå på dem. Det absurde i den aktuelle situasjonen var imidlertid at jeg i mine fjellstøvler hadde trøbbel med å stå oppreist, mens den ranke, pelskledde russiske isdronningen var uanfektet av føreforholdene.

"Unnskyld," sa jeg til henne på engelsk. Hun forstod. "Kan jeg få fotografere støvlettene dine, på isen?" Eksperiementet hadde så liten sjanse for å lykkes, at jeg var viss på at dets verdi lå i å studere hennes ansiktsuttrykk under avvisningen. Men hun sa ja. Ikke bare det, men hun vrikket og vred, og posisjonerte føttene etter mine ønsker. Jeg ble så oppmerksom på kjæresten hennes, ved hennes side. Han forstod ikke engelsk, og hun forklarte heller ingen ting, men smilte vakkert til meg og ønsket meg en god dag, da jeg var ferdig.

Kunne det være nybegynnerflaks? Jeg prøvde igjen, med et par skyhøye støvletter med kattemønster. Samme reaksjon. Ansiktet ditt da? En serie flirtende poseringer, med et morsomt smil, fulgt av en internettadresse hvis jeg ville være så snill å sende bildene. Hun bodde i nærheten, og jeg kunne bli med å gå på skøyter dagen etter, hvis jeg hadde andledning, men det hadde jeg dessverre ikke.
    Alle gode ting er tre, og det var det. En stolt skikkelse med håret flommende utover pelsen stod med ryggen til. Hun snakket i mobilen. Jeg knipset først bakfra. Så vendte hun seg mot meg, og jeg viste henne at jeg fotograferte henne, hvorpå hun rakk et par raske poseringer uten å pause i samtalen. Hun hadde det travelt, og løp ut i veien, hvor hun ble stående på midtrabatten, fanget av trafikken. Jeg løp etter, fikk henne til å rygge inn på snøen, for nærbildet av fottøyet. Da ble det en luke mellom bildene.
    "Takk!" ropte jeg etter henne, og hun kastet et fornøyd smil tilbake gjennom det lange krøllete håret, og forsvandt, fremdeles oppslukt i samtalen.

Små dekorerte pappmache-bokser er ettertraktede samleobjekt. Et populært motiv er en snøprinsesse fra russiske folkeeventyr. Da jeg stod i parken ved byens Universitet, litt syd for sentrum, kom to slike gående. Jeg stod i deres vei, og fotograferte dem uten blygsel ettersom de nærmet seg. På det siste bildet ser begge i kameraet, smilende (se øverst bilde).
    "Dere likner snøprinsesser," sa jeg, som sant var, og ba om å fotografere dem. Det måtte jeg gjerne, først den ene et par ganger, så den andre, og så sammen, med de samme flirtende blikkene som jeg har blitt forunt av de andre jeg stoppet. Ikke for mye sminke, bare akkurat det som skal til. Ingen jålete unnskyldninger, kun glede over å bli spurt. Og til slutt, spørsmål om jeg vil sende bildene. Hverken mer eller mindre.

Det stoppet ikke med nevnte eksempler. En av disse naturlige, sexy og sosiale individene inviterte meg sågar til sin favorittkafe, og viste meg sine beste steder i sentrum. Alt dette med en nordmann som i Alfas fjellstøvler og Bergans turbekledning må ha sett alt annet enn elegant ut. Slikt gjør meg glad.
    Naturligvis gjorde jeg mer enn å fotografere råfine russiske kvinner. Jeg tok også for meg en bestemor, politipatrulje med hund, vaktmann med hatt, hippi med rasta, markedskoner, markedsmenn, Stalin-imitator, butikkmedarbeidere, metropassasjerer og ymse andre. Deres hjertelige åpenhet, varme humor, entusiasme og hjelpsomhet gjorde oppholdet til en eneste stor fornøyelse. Så sier man endog at moskovittene er de MINST trivelige i Russland. Jeg har til og med hørt om byer hvor kvinnene skal være ENDA mer sexy enn i hovedstaden.

Det er vanskelig å tro. Veldig vanskelig å tro. Men jeg gleder meg anledningen byr seg for å forske på temaet – kanskje sommerstid...

Paul

Ukjente Indianere ...

Uoppdaget Indianerstamme! Denne overskriften dukker opp fra tid til annen, og vi fascineres hver gang. Nå har det visst skjedd igjen, syd i Peru (ref video nedenfor), og for tre-fire år siden fremla Funai (organisasjon til urbefolknings beskyttelse i Brasil) påstand om at de hadde overfløyet en hittil ukjent stamme, men det viste seg å være bløff.

Skal "sivilisasjonen" ta kontakt, eller la være? Min mening er at antropologene skal ta seg av dette på en måte som kan være til urbefolkningens støtte. De er ofte under press fra tømmerhuggere, gullgravere, cocadyrkere eller andre. Vi øvrige bør imidlertid ligge langt unna, og det gjelder ikke bare de "uoppdagede" gruppene, men også naturfolk som har valgt å leve skjermet og tradisjonelt.

Kristina, siste Yaghan i Villa Ukika

gode og dårlige erfaringer 
På mine turer har jeg snakket med Kristina, den siste fullblods Yaghan i landsbyen Villa Ukika på Isla Navarino syd for Tierra del Fuego. En god prat hadde jeg også med en eldre kar som hugget til en hvit mann med penger ut av lommene nederst på sin totempel i British Colombia. Det var en del av hans historie, sa han. I Finnmark har jeg blitt forsynt med smakfullt røkt og grillet reinsdyrrygg av to samiske brødre da vi slo leir på samme plass ved elva. Selvfølgelig er det interessant å møte urfolk – vi trenger å minnes på at vi bare er mennesker, alle sammen.

Det har imidlertid vært mer uheldige tilfeller, hvor jeg har tråkket skikkelig i baret. Først da jeg syklet gjennom Amazonas med streng beskjed fra Funai om ikke å stoppe i et reservat for urbefolkning. Naturligvis klarte jeg å punktere der ... og endte opp med å sove over natta i en helsestasjon, hvor jeg traff de lokale. Kvinnene bar barn i en barkstrimmel, ellers var de nakne. Andre blemma var i "Tapon del Darien", mellom Colombia og Panama. Dette er den eneste strektningen uten vei mellom nord og sør, og der presterte jeg å gå meg vill, ettersom jeg valgte en lang rute og fikk noe misvisende info av "Los Katios-indianerne". De så også sitt snitt til å rappe noen småting fra meg, men verre ble det hos Kunaene, som er en større gruppe som bor på forskjellige steder i Panama.

Venn i Kuna Yala

     Kunaene liker penger og ting, men synes ikke å takle konsekvensene av en ny økonomi. De blir enda grådigere enn "sivilisasjonen" og gjør skam på deres egen kulturarv. Det var min klare oppfatning etter å ha møtt dem i Paya, nær grensen til Colombia. I Kuna Yala følte jeg mye av det samme, selv om jeg også møtte svært gode familier. Denne halvt autonome delen av Panama – også kalt San Blas – strekker seg langs den østlige delen av landets karibiske kyst. Folket her er svært proteksjonistisk, men igjen på en usympatisk, grisk maner. Kokosnøtter er valuta, og de har avanserte systemer for ikke å snyte hverandre ... Nå kan det imidlertid synes som om de har langt større bekymringer i vente, ettersom denne ferske artikkelen forteller at øyene deres er utsatt for konsekvensene av global oppvarming (ref min post "Å Fly Forbanna") og deres eget råkjør på miljøet.

Briceno, Embera i Sambu

Emberaene i Sambu 
Jeg skal ikke klage over behandlingen jeg har fått, for jeg var en ubuden gjest, men mitt poeng er, at når du oppsøker de mest isolerte plassene er du i utgangspunktet både pest og kolera. I tillegg til å utsettes for sykdommer de har lav motstand mot, får urbefolkningen i mange tilfeller øynene opp for produkter de aldri tidligere har hatt behov for, og som de nå må tjene penger på å anskaffe seg om de da ikke klarer å rappe eller tigge dem fra deg. Da har vi klart å ødelegge dem med den materielle faenskapen vår.
    I Sambu, i den vestlige delen av Darien i Panama lever Emberaene, som er det glade eksempel på at respekt for tradisjon kan balanseres med den moderne verdens framskritt. Her ble jeg tatt imot på en skikkelig måte og forklart hvilke regler jeg skulle forholde meg til, før det bar opp elven med kajakken min ombord i en piragua (vil du lage en selv?). Det ble et fantastisk møte, hvor jeg opplevde hvordan stammen drev gjenplanting av skog og levde i pakt med sine omgivelser uten å være fristet av storbyens mas etter penger og status. De jobber av og til inne i Panama City for å finansiere kopper og kar og praktiske artikler, men heller ikke mer. Det unge paret Briceno og Renilda lot meg bo hos dem, og vi fungerte sammen som om vi skulle være gamle venner. Senere skrev Briceno til meg fra Panama, hvor en bekjent hadde internett, og uttrykte stolthet over de gode ordene jeg hadde beskrevet deres landsby med, på min hjemmeside.

Denne bloggposten startet som et svar på en sak i Ferie og Nytelse, men jeg oppdaget fort at jeg hadde veldig mye på hjertet. Det har jo også vært svært interessante opplevelser i møte med Hopi, Navajo og Siux i USA, Pehuencher i Chile, Uros i Titicaca og Amerindios i Colombias sydøstlige hjørne. Disse flyktet i sin tid fra Britisk Guyana, og de lever overlegent mer ryddig og ordentlig enn sine forsøplende latinske naboer.

Alt i alt vil jeg oppfordre til å reise på en konstruktiv måte, hvor du beskytter miljøet du reiser inn i mot deg selv. Vi kan og må lære av hverandre, men det er fort gjort at vår egosentriske "oppdagertrang" gjør skade:

 

(ikke min video) 

Riga: GALLERI!

368 meter TV-tårn bak toget ...

Mange flere bilder i galleriet...

Når du først skal reise langt, og mellomlander, bør du benytte anledningen til å se deg rundt. Mange ruter østover gir slik mulighet for noen dager i Riga, og det er vel verdt det, byen er virkelig nydelig. Den er preget av Hansatiden, da byen var et knutepunkt i den himmelretningen, og har senere ligget under Sverige og Russland, før omveltningen til nåværende selvstendig stat kom i 1990. Fremdeles er omlag 30 prosent av innbyggerne russere, og det er mulig å spore en splittelse mellom de som ser framover og de som ser bakover, men den oppvoksende generasjon later til å ville riste av seg fortidens spøkelser.

Det var midt i Desember, da flyet mitt landet. Jeg var underveis til Moskva, og hadde ikke tatt så tungt på forberedelsene for langhelgen i Riga. Faktisk trodde jeg landet het Lithauen og ikke Latvia, noe jeg postet på FB og fikk et velfortjent møkkalass for. I det minste var jeg klar over at det er snakk om Baltikum og ikke Balkan, noe som delvis skyldes at jeg er temmelig godt kjent på Balkan, og delvis at jeg fløy en del av ruta med Baltic Air. Det gav jo et hint.

Flybussen tok ikke store sedler, så jeg slapp å betale, det er et godt tegn. Den tok meg over en av de fem broene over elven Daugava, med utsikt til Europas tredje høyeste TV-tårn, før jeg gikk på lykke og fromme inne i gamlebyen. Snøen lå i svære dynger i de smale gatene, som om ryddemannskapet hadde kapitulert i disse historiske stredene. "Leningrad Bar" lokket meg inn i et lokale preget av russisk retro, hvor trådløst internett satte meg i kontakt med min første vert i byen. Jeg benytter Couch Surfing for slike reiser, og vil beskrive denne geniale overnattingsformen i et senere innlegg.

Leningrad Bar

De tre dagene i byen bød meg party med en masse hyggelige folk i kollektivet til den første verten min og konsert med Latvias mest populære rockeband i følge med den andre, som hadde gratisbilletter. Ellers tok jeg deres råd for hvor jeg burde gå, spiste tradisjonell lokal mat i en skjult kneipe, drakk varm vin på juletorget og tok en naturligvis en dram Rigabalsam. Det blir med den ene, Jägermeister er julebrus til sammenlikning.

Lokalt ildvann

Latvierne selv ser ikke umiddelbart åpne og trivelige ut, men de responerer umiddelbart på humor og tar pent imot et kompliment. Det tok meg ikke lang tid å bestemme meg for at jeg liker dem, selv om de ikke snakker pent om seg selv. Kanskje nettopp derfor. De er veldig selvkritiske, nesten beklagende over sin evne til å dolke hverandre i ryggen.
    "Det beste måltid en latvier kan ha, er en annen latvier," fikk jeg opplyst av bartenderen i Leningrad. Kvinnene klaget på sin sin side over et statistisk underskudd på menn.
    "De vi har, gidder ikke å anstrenge seg for å få damer, så de er arrogante og late overfor oss," beklaget vertinnen min seg.

Min nye venn var ikke den eneste som kommenterte mennenes utilstrekkelighet, så her burde det være store muligheter for en galant nordmann. Og når vi er inne på kjønnstematikken må jeg nevne at Rigas kvinner har et fabelaktig talent til å beherske høye hæler på is og snø, et fenomen som senere i enda større grad trollbandt meg i Moskva, så følg med på bloggen. Jeg skulle jo videre, og det besøket får dere høre om i løpet av uka.

Husk: Mange Riga-bilder i GALLERIET! 

Aeroflot videre til Moskva. Tipp topp fly.

Å Brøle til Tenåringer!

Det kan være en utfordring å stå foran en sal full av 15-18-åringer med den oppgave å skulle inspirere, motivere og stimulere dem de neste to timene.  Ungdom skraper med stolene når de kjeder seg, de må på do og tisse og fordyper seg i smarttelefonene og sidemannen. Det opplever jeg imidlertid ikke så ofte, på mine foredrag, og heller ikke i går, da storsalen i Drottningborg Skole i Grimstad var full av elever.

Det er vel riktig å si at det "tok av" da jeg skrek og gestikulerte mens jeg geleidet elevene gjennom bildeprogrammet fra Egypt. Tidligere på dagen hadde jeg hatt Latin-Amerika-foredrag for spanskklassen, og ble også bedt om å holde "ord for dagen". Det skortet ikke på oppmerksomhet.
   Når et slik opplegg virkelig klaffer, er det utrolig moro, og her gikk det som en drøm. Elvene var godt forberedt, ettersom klassene hadde brukt reisedokumentarene mine (DVD'en "Paul padler Latin-Amerika") i spansk og kultur-undervisningen. Min oppgave var å utdype kulturforståelsen, samtidig som jeg ville inspirere hver enkelt til å ta ansvar for sitt liv og sine talenter. Mitt liv får stå som eksempel på at det er mulig å velge annerledes enn de fleste.

Når du er tenåring i 2011, har du en sabla utfordring i det å finne din identitet og å bestemme deg for hva du skal bruke livet til. Slik var det ikke før, ikke på langt nær. Dengang stod valget mellom å følge i dine foreldres fotspor, eller å dra til sjøs. I 2011 kan du gjøre hva pokker du vil, men avgjørelsen du tar - ofte lenge før du har livserfaringen som kreves for et så skjebnesvangert valg - vil prege resten av livet ditt.

"Lev Ditt Liv!" roper jeg. "Ikke hør på løgnene rundt deg, for det de andre sier er ikke sant, og det de andre gjør er ikke noe du behøver gjøre. Tvert imot - vær deg selv!"

I tiden vi lever i, er det fullt lovlig - nærmest sosialt akseptert - å utforske og utrvikle deg selv, før du tar til med yrkesvalg og høyere utdanning - og for all del før du stifter familie. En effektiv måte å gjøre det på, er å investere et par år i å spare opp penger og å reise omkring i verden. I tillegg har du folkehøyskoler og førstegangstjeneste, som egner seg glimrende for å bygge livserfaring. Ved å ta denne tiden til å kjenne deg selv, til å akseptere deg selv og til å bli glad i deg selv, står du langt bedre rustet til å ta den viktigste avgjørelsen i ditt liv, nemlig hva du skal bruke det neste tiåret på.
   Resten av din jordiske tilværelse bygges på det du foretar deg i tjueåra. Og alt er lov. Alt er mulig. Det har det aldri vært før, og det kommer det for alt jeg vet ikke til å bli i fremtiden heller. Du er født med ski på beina og vinnerloddet i handa, mer privilegert enn noen har vært, både i tid og rom. Norge i denne generasjonen er et historisk uvirkelig utgangspunkt for selvrealisering. Det er rett og slett vår plikt å benytte mulighetene våre.

Det var rett og slett fabelaktig, hvilken respons denne herlige gjengen gav ...

Bildene ruller over lerrettet med erfaringer fra årevis med reising, jeg møter øyne som tydelig er revet med og får gode spørsmål og spontan latter, på Drottningborg VGS utenfor Grimstad. Elevene kommer opp etterpå med en grad av oppmerksomhet som nær gjør meg flau, men samtidig veldig glad. Jeg ser at beretningen om menneskemøtene, om utfordringene, om den spirituelle hjelpen og de rike erfaringene traff nøyaktig der den skulle. Det syntes i ansiktene, det skinte igjennom av spørsmålene og det hørtes av applausen, som knapt tok slutt.

På samme måte som jeg har lært av folk jeg har møtt på min ferd, lærte elevene i Grimstad noe av meg. Du tar og du gir. Vi er bare mennesker, og det er alle de andre også, eller som lærer Marit Jøssing sier: "Det finnes ingen fremmede - bare venner du ikke har møtt."

   Jeg vil tilføye: "Det gjelder deg selv også. Du må møte deg selv først!"

Jeg Flyr i Flint!

Ordet SKANDALE burde smøres ut med krigstyper på forsiden, men i stedet havner den beskjedne artikkelen inne i reiseseksjonen, sammen med alle de andre pressemeldingsaktige notisene om flyselskapenes gjøren og laden. La gå med det, denne gang. Det som SJOKKERER (krigstyper) meg denne gang, er at tre av Europas seks mest trafikkerte innenriks flyruter er i Norge!

Knapt har jeg lirt av meg et omstendelig blogginnlegg om hvor FLY FORBANNA jeg er, før denne nyheten kastes i ansiktet på meg (trådløst, ombord i et av NSBs regiontog):

Nordmenn flyr som aldri før - og tre av de seks mest trafikkerte rutene i Europa er norske.

Makan! Det tilsvarer ett fly hvert TIENDE minutt, hele døgnet, i et knøtta lite land som Norge, med en brøkdel av innbyggertallet til de folkerike naboene i Europa!

Hvorfor? Av en eneste grunn, naturligvis. Penger og tid. Vi har mye penger, og mener at vår tid er mer dyrebar enn hensynet til miljøet. Det er i de fleste tilfeller raskere og billigere å fly enn å ta toget, så da driter vi fullstendig i konsekvensene av valget vårt. Vi burde bøtelegges!

Norway the fast and cheap and destructive way. 

Løsningen er hurtigtog. Ikke skranglekjerrer som denne vogna jeg sitter i nå (jeg betalte for "komfort" for å få aviser og bordplass til PC'n, men ble avspist med en vanlig vogn fordi de ikke hadde en komfortvogn tilgjengelig på dette toget) med løs kaffetralle.
  NSB gjør så godt de kan, og de har gjort meg store tjenester tidligere, men dette er alt for dårlig. Det må gå fortere, det må være bekvemmere - OG det må være billigere. Se på Spania, det er også et fjellrikt land. Der går hurtigtog i hytt og pine, de er til og med presise, noe som må sies å være en sensasjon i den mañana-kulturen.

Vi må innse at det er mer enn bretting av melkekartonger og avfallssortering som skal til. Vår livsstil er ikke bærekraftig, vårt forbruk er perverst og alt ansvar er vårt eget. Vi er alle forbrukere og velgere, den makten må vi bruke!

Å Fly Forbanna!

La meg starte saklig og droppe mytene. Vi er nå enige om at klimaet endrer seg og at menneskeskapte utslipp har endret atmosfæren i en grad og på en måte som sannsynliggjør at klimaendringene er vår feil. Gode forklaringsmodeller og dedikerte oppslagsverk er lett tilgjengelige! Tundraens permafrost er som følge av dette ikke lenger permanent, men slipper langsomt løs en metanbombe, samtidig som spesielt polhavene varmes opp og fastlandsis smelter. Økt issmelting i nord gir aksellerert oppvarming av blottlagt hav, som i seg selv gir økt vannstand ved termisk ekspansjon, så øystater vil forsvinne. Gode forklaringsmodeller og dedikerte oppslagsverk er lett tilgjengelig! Naturkatastrofene har en forklaring.

Mens dette utspiller seg i aksellererende tempo, insisterer Kina på å regne utslipp per innbygger heller enn å se på landets totale mengde klimagassutslipp, mens de allierer seg med mindre U-land. USA, som nå er på annenplass i totalutslipp, er helt uenig.

Forhandlinger om vår nære framtid står altså i stampe fordi kortsiktige økonomiske interesser settes foran miljøhensyn. Politikere klarer ikke snakke sammen, men nekter å akseptere hverandres synspunkt eller endre sine egne. Norge bruker store ord og skryter av sitt regnskogprosjekt uten å legge vekt på hvor beleielig det er for oss å benytte en for oss beskjeden sum penger utenlands, heller enn å satse massivt på forskning og utvikling av alternative energikilder som de neste generasjonene kan leve med, eller i det minste sikre et minimum av matsikkerhet. Bellona er blant dem som presenterer løsninger for karbonfangst og karbonnegativitet, men vi satser ynkelig lite.

 Norge er til tross for massive protester igang med å pumpe/dampe/skrape tjære ut av sand i Canadas natur og vi sender fisk på en mer en to måners reise tur-retur Kina for å få den billig nok, samtidig som vi lar hjemlige forbrytelser som Melkøya og renseanlegget på Mongstad svinne hen uten at de ansvarlige straffes.

Har du lest alt dette tidligere, sier du? Men ettersom du bretter melkekartonger til du er blå i trynet og sykler til jobben i godvær, så synes kanskje at du fortjener et par årlige ferieturer til fjerne himmelstrøk? Da tilhører du flertallet, ser det ut til.

Klimaet endrer seg. Havet stiger. Temperaturen øker. Store ledere klarer ikke å snakke konstruktivt sammen, men rir sine økonomiske kjepphester og gjemmer seg bak prestisjeprosjekt. Norge soler seg i glansen av bidrag til regnskogen, men står helt i skyggen av land som Spania og Portugal når det gjelder lyntog og vindmøller. Hver bidige dag bringer oss nærmere katastrofen da naturens toleranse for Homo Sapiens er overskredet. For nye undersøkelser viser at endringer ikke kommer gradvis, om du da ikke kaller eksponentielle kurver for myke overganger.

Få opp øynene, forbruk mindre og stem grønt!

 

Peru og Equador er eksotiske reisemål ...

Vi er den første generasjon som overlater planeten i en fysisk verre forfatning enn da vi fikk den. Vi misbruker henne ubarmhjertig, og et økende antall av oss innser dette, mens de fleste ser ut til å vike med blikket.  Hvordan vil samfunnet og individet reagere, den dag vi forstår at fremtidens armageddon ikke vil minne om nåtidens perverterte fråtsing? Vi står i fare for å reversere jordas klima med 250 millioner år, verre enn å lande på "gå direkte i fengsel" og "rykk tilbake til start" på en gang. Spillet tar slutt, mens leken er god.

Hva har dette med reiser å gjøre? Det har en hel del med reiser å gjøre. Det har med gjenbruk av håndklær, ecoturisme og sykkelferier å gjøre. Og det har naturligvis en hel haug med flyreiser å gjøre. Det er vannvittig og absurd at flyselskapene får lov til å kaste rabattbilletter etter oss, med en vag unnskyldning om at vi kan kjøpe klimabilletter attpå, frivillig. Kjøp en kvote, og forurens som du vil, til en latterlig lav pris. Det er skamfullt, pinlig og uforståelig.

Det skal koste å ødelegge planeten vår, og hyppige lange reiser er slett ingen menneskerett. Flyprisene må opp. Helst fem ganger. Ved å fly sjeldnere, men bli lengre, vil også opplevelsen av reisen bli bedre. Inntil katastrofen er synlig for oss alle, vil prisene imidlertid ikke økes, og folk vil fortsette å fly som gale. Enkelte idealisters avholdenhet vil ha null påvirkning, så derfor flyr jeg med god samvittighet. Jo mer jeg flyr, jo tidligere kommer katastrofen og jo før kommer prisøkningen slik at vi kan unngå den.

Det ser ikke ut til at vi fortjener bedre.

Jeg er fly forbanna - også når jeg flyr!

Opprør i Kairo

Aftenpostens illustrasjon av "opprørsplassen" Midan Tahrir

Hvis jeg ikke bor på "fabelaktige" Hotel Hussein med utsikt til moskeene Hussein og Al AZhar, har jeg ofte bodd i "Ismailia House Hotel". Det forekommer jeg at de har travle dager i deg, for utsikten fra det supre hjørne-rommet mitt er bedre enn bildet i Aftenposten. Hotellet er antakeligvis fullt av revolusjonære egyptere og journalister  nå, men under normale forhold er dette et supert sted for en fersk Kairo-turist.

Det Egyptiske museum er den røde bygningen øverst sentralt i bildet.

Ikke bare er du plassert midt i hjertet av byen, et steinkast fra det Egyptiske Museum og Nilen, men klientellet er en god blanding av ryggsekkturister og interessante sjeler som avlegger byen et lengre studie- eller arbeidsopphold. Trikset er jo å bo et sted hvor du kan få fred og bo sentralt, samtidig som du møter folk som kan inspirere deg. Jeg har møtt veldig interessante folk over de tørre frokostbollene på Hotel Ismailia, og utsikten er som sagt upåklagelig, fra riktig romnummer.

Natt over Midan Tahrir, alltid med tuting, summing og enkelte utrop.

Trafikken summer hele natten, og gir en lydkulisse av Egyptisk action, som dysser deg i søvn. Når dette er sagt, må jeg understreke at Hotel Hussein, på sin magiske plassering mellom Fishawy restaurant og plassen mellom de store moskeene – er et absolutt must, for her eksploderer sent på kvelden et lokalt folkeliv du aldri har opplevd maken til! Må oppleves!

God tur til Kairo – med eller uten Mubarak!

Blogglistene ...

En pussig greie kalt bloglovin er bare en av flere bloggtjenester jeg har meldt meg på. Nå har jeg registrert meg på blogglisten.no og straks også presentert bloggen min på Bloggurat. En annen ny nordisk bloggportal bærer det klingende navnet Blopp, de fortjener også å prøves, så vil jeg vurdere etter hvert hvor mye tid som skal brukes på dette.

Bloggen kan gi nye muligheter som en link mellom hjemmesiden min og multivisjonsforedraget ‘Pauls Planet’, som jeg presenterer over hele landet. Kom med synspunkt og spørsmål her, så skal jeg svare etter evne. Jeg vil gi det litt tid, og se an responsen. Forhåpentligvis genereres etter hvert et antall treff, så jeg vil sette pris på at dere deler innlegg dere finner interessante ved å benytte knappene under den enkelte post. Jeg har plassert min blogg i Sinsen på norske bloggkart, så får vi se om den dukker opp der ...

Til forskjell fra ‘rosabloggerne’ (ikke et vondt ord om dem – de er iherdige og ofte dyktige, selv om det de skriver om interesserer meg midt i ræva) har jeg ikke noen illusjon om å tjene penger på dette. Det er imidlertid en utfordring at disse strevsomme jentene bruker så utrolig mye energi på å publisere historier om make-up og moteriktige produkter, for de kaprer jo fullstendig topplistene på den måten. Jeg snublet over en ‘blogg med mening’ logo som signaliserer at flere enn meg er litt frustrert over dette ...

Heldigvis finnes det en nisje for ‘reise’. Her vil dere finne meg, med poster som spenner fra erfaringer fra langturer, episoder i hverdagen og skråblikk på hva pressen kommer med på reisefronten. Alt i alt en kanal for å fokusere på det jeg brenner for: reising, kultur og menneskemøter.

:o)

TAKK, Trøndere!

Nedbørsrekord, tåke og glatt føre var ikke forhold egnet til å imponere, men Trøndelagsvisitten gav til tross for dette mersmak. Det begynte jo med en "gratis privatbuss" og fortsatte med påspandert hotell, men da min militære transport i går kveld var hindret av tåke, glatt føre og lav fart de 75 kilometerene fra Ørland Flyplass til Vanviken Havn, nådde vi siste bakketopp i samme minutt som hurtigbåten skulle legge over fjorden for siste gang den kvelden.
  “Blink med lysene,” sa jeg til sjåføren, som hadde kjørt fornuftig hele veien, uten å ta sjanser. Det er det aldri verdt.

fotografen ...

  To minutter på overtid når vi kaia ... båten er der, og den er i bevegelse. Jeg kaster meg ut, sjåføren lover å ikke dra før jeg er ombord, og jeg tør nesten ikke håpe. Gangbrua er oppe, men akterenden beveger seg såvisst inn mot land, og matros Dag-Erik Clausen står ved relingen for først å lempe Macbook'en og så meg over åpen sjø.
  “Hadde du ikke blinka, så hadde vi kjørt,” smiler han. “Men vi kikker alltid opp bakken før vi legger fra.”
  Det er trønderen sin, det tenker jeg! Jeg drar kredittkortet, men igjen feiler det. Det later til at det har kroniske problemer til sjøs, ettersom jeg også hadde trøbbel på forrige ferge. Gjentatte forsøk mislykkes, og kanskje fordi jeg er dagens desidert siste passasjer, tas jeg over med en billett til kr. null, som attpåtil gir meg overgang til buss!

Jan-Erik Clausen - hedersmatros i Trondheimsfjorden!

  Bussen står og venter, og sjåføren kontakter sin kollega i rute 9 per radio, så jeg er sikker på å rekke den, inne i sentrum. Igjen med ‘overgang’ og service, service, service og atter velvillighet! Jeg ankommer min venninne like før midnatt, vi sover til langt på dag og så gir hun meg en herlig liten spasertur til flybussen, med ilagte kaffepauser i tårnet på Tyholt og i Dromedar Kaffebar nede i sjarmerende Bakklandet.

En cappuccino med ustikt over Nidaros!

  Flaut, egentlig, at jeg ikke har kommet hit oftere. Jeg håper å få flere foredrag i disse trakter, så det ikke går så lenge igjen. Inne i en kiosk sitter en katt oppå sjokoladehylla, den gamle brua er flombelyst og Nidarosdomens spir stikker opp over trærne innmed bredden av Nidelva, hvor båter ligger side om side. Jeg må skjerpe meg. Neste gang skal jeg ha mer tid i Trondheim!

Skal det være en Kitekat, en Lions bar ... eller pus?

Det viser seg at venninna måtte betale serveringen, samt låne meg kroner til flybussene ... for det er jeg som har rota: pengene mine står på plastkortet som ligger hjemme ... TAKK, TRØNDELAG!

Medias "reisesatsing"

I dag ble jeg glad. Jeg leste en reiseartikkel om Dresden i Aftenposten Reise. Ikke en liste over de ti verste eller ti beste eller en av de ukentlige pressemeldingene fra SAS eller Norwegian som forteller om drivstofftillegg eller erfaringer fra kabinpersonalet ... men en skikkelig ekte reiseskildring om Dresden. Jeg har vært i Dresden, og jeg syntes det var en møkkaby, men det har nå blitt lenge siden, så jeg trengte den artikkelen. Mitt syn på Dresden endret seg, jeg ble klokere og jeg ble nysgjerrig.

REISE !

Bjørn Brøymer er en erfaren journalist, som har skrevet om en by han har et forhold til. Han kjenner folk, han formidler menneskemøter, han trekker fram historikk og utvikling og gir meg lyst til å lære mer og se byen selv. Det utroligste er at artikkelen ikke er fulgt av en "fakta-spalte" som promoterer et reiseselskap som kan ta deg dit og hvor du bør spise. Alt vi får servert, er en engasjert artikkel om en by som betyr noe for forfatteren. Hvor befriende. Slikt vil vi ha mye mer av. Ekte reisestoff. Ikke pressemeldinger og nyheter med "reisetagg" – men ekte reisestoff!

Fravær av god feature i reiseseksjonene har lenge underbygget påstandene til Framtiden i Våre Hender. Foruten å komme med det gode forslag å forby reklame for flyreiser, har de nemlig kåret Aftenposten Reise til årets miljøversting, ettersom de gjennomskuet at formålet med seksjonen primært er å selge annonsørenes flyreiser. Situasjonen er slett ikke bedre i de andre avisene, men slik behøver det ikke være. Heia feature og heia Bjørn!

2x show på Ørlandet

Morgenferga kommer inn til Brekstad havn, sett fra hotellet ...

Været går fra klar morgen med utsikt over Trondheimsfjorden, til regn, sludd og snø. Hotellnatten erstattes av forlegning i kaserne B, som er utstyrt med dusj og flatskjerm. Faktisk er eneste negative side ved engasjementene mine for forsvaret, at alt er så mye bedre enn da jeg en gang ble uskrevet sersjant.

luftforsvaret har totalt merkedilla ...

I 2011 fortoner tåladder seg som noe fra den finske vinterkrigen, men det var jo det vi brukte før fotposenes inntog. Nå har de ullundertøy, goretexprodukter og tipp-topp tørrproviant, heller enn en infisert kiste med tørre brødskiver. I tillegg er det en bedre tone mellom befal og mannskap, et eksplosivt velferdstilbud (deriblant meg - et velferdsgode!) og ikke minst et raust innslag av motiverte jenter i de fleste avdelinger. Det må være atskillig lettere å gå inn luka under marsj når du har en optimistisk dinglende flette ned over uniformsryggen foran deg. Men en slik endring har ikke kommet over natta – eller tiåret – så da føler jeg at jeg tilhører en annen tid.

Desto morsommere er det, når tilbakemeldingen fra soldatene i messa i dag var “fortellerstilen er det beste ved foredraget ditt, du fremstiller det så levende!" OK. Da har jeg fått min oppreisning. Det er artig at jeg kan inspirere og motivere 19-åringer, og godt å få en spørsmålsrunde som viser positiv nysgjerrighet. Misjonen min er enkel. Jeg vil påvirke dem, provosere dem og underholde dem, alt med det formål å få dem til å leve sitt EGET liv. Vi er så privilegerte. De enda mer enn det jeg var, og det er det som er deres store utfordring – alt de behøver å gjøre, er å definere livet sitt og ta kontroll. Det er en temmelig tøff ting å gi seg i kast med, og jeg mener at et halvt år eller to på reisefot er det beste utgangspunkt for å få det til...

SISTE: Foredraget neste dag ble også godt mottatt. Velferdssjef Viggo ønsket seg historien om syklingen gjennom Amerikaene, som jeg tok grundig, før det ble tid til Venezia-Dubrovnik og Balkan til slutt. Nå har jeg lyst til snart å gi en presentasjon av Egypt igjen!!!

Hotellferie!

Det var visst en lykkelig misforståelse omkring mitt ankomsttidspunkt som fikk Viggo Beck til å innlosjere meg på hotell på Brekstad, ytterst i Trondeimsfjorden. Han er sjef for velferden på Ørland Flystasjon, og sørget for at jeg fikk den hittil beste militære forpleining.

Kveite lyder mye flottere som ‘Hellebarn’ - og smakte faktisk også litt bedre ...  :o)

Mine reiser har vanligvis lite med hotellopphold å gjøre, og enda mindre med treretters middager. Det er derfor ikke å overdrive når jeg sier at jeg råkoste meg på Ørland Kysthotell, hvor både personale, bevertning og utsikt holdt høy klasse!

Ettersom jeg satt og plundret litt med kameraet og fotograferte menyen, mistenker jeg at de i respekt for blogg.no øt enda litt bedre service enn de pleier. Jeg fikk i alle fall den beste oppvartning, og et godt glass portvin som plaster på såret for at jeg måtte vente noen minutter på desserten.

Suppe er for meg magisk, og fisk er bare så lidderlig godt, så jeg bestiller nesten alltid fiskesuppe når jeg har muligheten. Denne gang ble jeg lovet cremet konsistens, og det skal jeg si den var! Kjempegod. Kveita var også lekker, et stort stykke, med plenty poteter, slik at jeg ble skikkelig mett. Det er noe snobberi å holde seg til to pottiter når det koster så lite å lage en skikkelig porsjon ut av det.

Det er i øvrig min skyld at pæra på nederste bilde ramla overende, men jeg synes den var ganske fin slik ... og den smakte virkelig godt med portvin til!

Kjære Landsmenn!

Dette innlegget, som mitt forrige, oser av kjærligheten jeg har til Norge og nordmenn. Vi skal være selvkritiske og la oss inspirere av andre mer ‘åpne’ kulturer, men heller ikke stikke under stol at vi selv kan være forbasket hyggelige og har noe som for andre må fortone seg som nesten naturstridige kvaliteter.

Bakgrunn: Etter gårdsdagens gratistur med ‘privatbuss’ fra Værnes til mer sentrumsnære strøk, møtte ei venninne opp på avtalt holdeplass. Vi er ikke nære venner. Egentlig kjenner jeg henne knapt, så i grunn er ordet ‘venninne’ nesten nede på Facebook-nivå, hvor du får den betegnelsen temmelig billig. Etter å ha blitt overflatisk kjent med henne i Oslo for noen år tilbake har vi – takket være sosiale medier – holdt kontakt, mest fordi hun reiste til Haiti etter jordskjelvet. Der jobbet hun som kokk for hjelpearbeiderne, og så og opplevde mye. Det er altså tæl i damen og hun har en historie å fortelle, og hun var på plass da bussen kom fram.

Nuvel. Poenget i historien er, at dette møtet ikke bare ble trivelig, men også et eksempel på at aleneboende kvinner i Norge kan invitere en fyr hjem til sin ettroms, uten at det vekker oppsikt blant familie og naboer! Tenk på det! Grunnen skal norske menn ha mye av æren for, ettersom vi er utstyrt med den usedvanlige egenskap at vi kan dele rom eller endog seng med en kvinne uten å gjøre stort annet enn å sove (her burde jeg vel heller ha brukt ord som sex, våtsex eller hard core - og helst trukket inn navnet Einar Gelius - for å få opp treffene på bloggen, men jeg holder meg for god til det...). På dette felt tilhører norske menn altså en ørliten nisje av verdens befolkning. I øynene til de store flertall tror jeg faktisk at dette vil betegnes som en mutasjon eller genestisk svakhet.

Det kan de bare synes, så lenge jeg får så mange koselige opplevelser, og denne gangen attpåtil kaffe og ‘Adressa’ på senga om morra'n!

Hvem trenger vel gull i munn, når man har kaffe og ‘Adressa’?

En Reise på Kreditt

En grunn til at jeg er veldig glad i nordmenn, er at vi ikke er så nøye med hva som er lov og ikke lov. En regel eksisterer på bakgrunn av en forutsetning, og hvis forutsetningen endres, kan det enkelte individ bryte regelen. Det er ufattelig prisverdig. Underveis fra Oslo til Ørlandet skjedde det to ganger.

Jeg hadde landed på Værnes, og skulle inn til byen, med en gitt bussholdeplass skriblet på en lapp stukket inn i min trofaste Moleskine notatbok. Jeg tror jeg fant stedet hvor en buss jeg hadde fått beskrevet som "en litt shabby lavprisbuss" skulle gå, men så ingen. Litt unna stod den regulære flybussen, som etter hva jeg fikk opplyst, ikke skulle stoppe på den gitte adressen. Likevel gikk jeg bort for å spørre sjåføren, som akkurat hadde lukket døren og skulle til å kjøre, med tom buss.
  “Sett deg inn, ikke noe problem, jeg kan kjøre deg,” sa han.
  Underveis har vi en svært hyggelig prat om vår oppfatning av kvinner og hva de kan brukes til.
  “Men jeg trodde ikke at denne bussen stopper på den holdeplassen...” kommenterer jeg når vi nærmer oss.
  “Nei, vi gjør ikke det,” svarer den unge fyren smilende. Han har fortalt at dette er ‘gla'jobben’ hans og ikke hans faste jobb. “Du skjønner, jeg skulle returnere med tom buss, ikke i rute, men når jeg ser en enslig fyr som ikke får buss, spør jeg ham hvor han skal, og kjører ham dit," smiler han, og lever totalt opp til den muntre sangen ‘En bussjåfør’ som vi skrålte på skolebussen for 30 år siden.

Dette skjedde i går. I dag skulle ut til Ørlandet med hurtigbåten, og opplevde at kredittkortet nektet å gi fra seg de 250 kronene turen koster, selv om det står penger på konto. Jeg foreslo at jeg betaler dobbelt på returen om tre dager, og billettøren kom med en liten seddel jeg skrev navnet mitt på. Pussig system, og kanskje en regel, men svært fleksibel, basert på en spesiell tillitt nordmenn har til hverandre.
  “Slik slipper du å betale 180 kroner ekstra for å benytte deg av en giro jeg kan gi deg,” sa han.

Dette er en av mange grunner til min kjærlighet for reiser. Sammen med folk jeg ikke kjenner finner vi kreative løsninger når uforutsette ting oppstår. Det skjer nemlig alltid med meg ... en reise er som en kjede av situasjoner jeg ikke helt har kontroll på, hvor de beste løsningene søker seg selv.

... frøken Holte uten batteri

La meg tilføye at turen ble tilbragt i en særdeles hyggelig prat med menig Holte i luftvernartilleriet. Hun fyrer av digre radarstyrte ting fra et batteri (!?), hvilket i seg selv er fascinerende, men vi diskuterte heller psykologi på høyst folkelig nivå, med utgangspunkt i våre egne familier. Jeg anbefalte for hennes modning at hun skulle oppleve at en kjæreste var henne utro med hennes gode venninne, hvilket ganske utilsiktet traff det faktum at hun nå er singel og har mistet en nær venninne...

Å reise er å spise ...

Det er sanseinntrykkene som forteller deg at du er på tur, og fullt mulig å reise selv med enkelte sanser. I dag skal jeg til Russland og Hellas. Disse fascinerende nasjonene kommer nemlig på besøk, hjem til meg. Russland skal jeg ta inn både visuelt og i matveien, ettersom Elena har sendt oppskrift på "Borsch" - en suppe jeg skal lage før hun kommer. Hellas blir først og fremst en visuell opplevelse, ettersom Myrto er derfra. Nå haster det med å handle inn til suppa ... jeg oppdaterer etter hvert som den utvikler seg.

 senere: Å nei, jeg misforstod oppskriften BIG TIME ... jeg har raspet opp omlag fem ganger mer rødbet enn nødvendig ...

Saftigere rødfarge får du ikke - dette er stjernesunt, til en latterlig lav pris.

Grunnen til at jeg satset så heftig på rødbetfronten, var at kålhuet jeg kjøpte, veide det dobbelte av oppskriften, det resulterte i et imponerende berg av strimler:

Ingrid Espelig Hovig hadde ikke hadde hatt behov for "ekstra grønt" for å pynte på dette ...

Ekspertisen ankom i tolvte time, sendte meg ut etter kyllingfileter og satte igang med russiske hemmeligheter. Overskuddslageret av kål og beter kan jeg leve på en uke ...

Supper er spesielt, det er noe mystisk med dem. En biff er en biff ... men en suppe ...

En kokende løk gir smak til kyllingen, gulrot koker inn med betene, det sukres, saltes og pepres – vellukten sprer seg i kåken – og klokka går. Dette skal helst koke et par timer!

Nå er det like før raspen havner oppi kål- og kyllinggryta, som i følge Elena er ALT for liten ...

Resultatet hadde visstnok blitt enda bedre etter å få stå en dag. Det blir det imidlertid ikke noe av, for det nytter ikke å slutte å spise! Finn oppskrifter på borsch her: MASSE OPPSKRIFTER!

Perfekt vintermat!

Altså: Islandsk råtten hai og hardfisk til forrett, russisk øl, suppe og ekspertise, pluss gresk selskap. Jeg var hjemme i kveld, men samtidig langt herfra.

Takk for reisen!

Pauls Planet blogger!

På tur i Korintha, med kamerarigg på fordekket.

Her er jeg, som weblog. Jeg vil skryte av reising. Framsnakke ferden fra A til B. Anbefale at den legges om C og F. Mene mitt om "reisestoffet" i media. Dele drømmer og erfaringer. Komme med varme tips og anbefalinger. Og håpe at jeg inspirerer.

La oss starte på bussen, neste gang du trer på. T-banen går også, og med litt trening klarer du det selv på vei til parkeringsplassen eller super'n på hjørnet. Ha som mål å se noen i øynene og vis dem at du er glad for at du traff dem, på den lille reisen din. Denne reisen som du foretar så ofte at du står i fare for å glemme hvor viktig den er, og overser de mange gode mulighetene den har til å gjøre deg glad.

Slik er nemlig reiser, i alle størrelser. De bringer deg ut i verden, der du lærer deg selv å kjenne i møte med andre. De reagerer på deg, og du på dem. La det skje, og start med å fange blikket deres, fortell dem noe uten å åpne munnen. Du skal se at det lykkes, og at følelsen reiser med deg lenge etter at du har kommet fram.